Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Viktigheten av Bibelens indre enhet

Publisert over 2 år siden

Jeg ønsker å ta det positivt at Atle Ottesen Søvik fortsatt mener at vi har samme bibelsyn. Men min vurdering er at han hopper over viktigheten av at Bibelen er enhetlig.

Søvik og jeg er enige om at bibeltekster kan forstås på flere måter. Uenigheten er blant annet knyttet til om Bibelen har en indre enhet. Det anser jeg som svært viktig. Søvik veksler i sine innlegg mellom å hevde at jeg ikke opptrer konsekvent, at Bibelen inneholder feil, og at også han mener at «Bibelen har et enhetlig budskap».

Denne gang viser (Vårt Land 26. november) Søvik til Josva 10 der Gud grep inn og sørget for at «solen stod stille». I en debatt skal jeg ha skrevet at dette må «forstås symbolsk». Vel, jeg tror ikke jeg har formulert meg akku­rat slik. Derimot har jeg hevdet at teksten ikke bør brukes for å fastslå naturvitenskaplige sannheter. Martin Luther begrunnet nemlig at jorden gikk rundt solen med Josva 10,13, og min holdning er at Luther bruker denne bibelteksten feil.

Uenig. Så er jeg uenig med ­Søvik når han slår fast at «å si at det er symbolsk at solen stod stille er akkurat det samme som jeg mener når jeg sier det er feil at solen stod stille». Tvert imot tror jeg teksten kan tale sant om hva som skjedde for noen tusen år siden i Ajalons dal; Gud kan ha sørget for at det så ut som om solen faktisk stod stille. Jeg tolker ikke teksten symbolsk, men vil ikke presse formuleringer av typen «solen står opp i øst» til å handle om naturvitenskap.

Jeg vil altså ikke hevde at teksten taler usant eller feilaktig, noe Søvik er åpen for. Etter min mening kan denne forskjellen være stor – særlig når temaene­ er viktigere. Kan vi også si at Matteus og Lukas tar feil når de forteller at Maria var jomfru når hun ble gravid? Skal vi si at­ 
Jesus tok feil når han advarer mot fortapelsens realitet?

Søvik hevder videre at «Paulus, Peter, Silas og Barnabas var uenige om ting, så Bibelen forteller oss altså at apostlene kunne ta feil». Enig! Alle Bibelens forfattere var begrensede mennesker med feil og mang­ler (bare ­Jesus er fullkommen). Men det må ikke bety at de skrev noe feil eller selvmotsigende i ­Bibelen. Kristne har til alle tider fastholdt at Bibelen ikke bare er menneske­ord, men også Guds inspirerte og troverdige ord.

Utfyller. Til slutt til Rom 13,1 om at enhver myndighet er innsatt av Gud. Det mener Søvik er feil. Han mener videre at ifølge­ teksten «er det å lyde Gud å være lydig mot myndighetene». Hva tenker han om Peters ord i Apg 5,29 om at vi skal «lyde Gud mer enn mennesker»? Er det en konflikt mellom denne teksten og Rom 13,1? Jeg mener teksten­e ­utfyller hverandre og at alle myndigheter således er innsatt av Gud (selv en elendig keiser gjør noe bra ved å hindre anarki og kaos), men at lydigheten til Gud kommer først hvis myndighetene påbyr oss å synde.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.11.2016

Gå til innlegget

Vi er nok uenige likevel, Atle Søvik

Publisert over 2 år siden

Atle O. Søvik hevder at han og jeg «har grunnleggende sett samme bibelsyn». Det hadde vært fint om han har rett. Men innlegget hans viser frem viktig uenighet.

Få ting er viktigere i teologisk debatt enn hvordan vi bruker, tolker og lytter til Bibelen. Slik sett verdsetter jeg kronikken til Atle O. Søvik (Vårt Land 21. november). Jeg tror også det er viktig at vi ikke snakker forbi hverandre eller overdriver viktigheten av ulikheter. Noe av det han skriver er jeg enig i. For eksempel stemmer det at vi alle må bruke fornuften når vi skal lese og forstå Bibelen.

Likevel tenker jeg at det er forskjell på å bruke fornuften for å forstå Bibelen og å sette vår egen fornuft (inkludert våre ­erfaringer) foran Bibelen. Ser ­Søvik denne forskjellen? Jeg ­mener det er avgjørende om en bibelleser har som utgangspunkt at tekstene­ avgjør hva vi skal tenke og tro. Alternativet er å tenke at vi kan konkludere med, etter å ha studert ulike tekster om et spørsmål, at Jesus eller Paulus tok feil.

Så langt jeg kan forstå tenker Søvik annerledes enn meg om dette. Han bruker som eksempel ordene fra Romerbrevet 13,1: «Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud.» Søvik skriver at mitt syn ofte vil «være motsatt av det som står i Bibelen ved en direkte, bokstavelig og umiddelbar lesning, men han vil argumentere for at Bibelens budskap rett forstått er det motsatte av hva som står der (for eksempel om alle myndigheter er innsatt av Gud)»

En despot. Denne måten å beskrive mitt ståsted på kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg vil fastholde, som Paulus gjør, at alle myndigheter er innsatt av Gud. Så er spørsmålet hva en slik tanke­ betyr for eksempel i møte med en despot. Oppfordrer Paulus til ubetinget lydighet (altså underordning) helt uavhengig av hvordan myndighetene opptrer?

Jeg tror ikke det. Tvert imot må vi også vektlegge at Paulus i samme kapittel forklarer at myndighetenes oppgave er å straffe det onde (og rose det gode). I Apostlenes gjerninger møtte de første kristne et forbud mot å forkynne budskapet om Jesus, og de svarte med å si: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29) Kanskje må kristne iblant si det samme når myndighetene begår grove overtramp. Kort sagt: Jeg avviser altså ikke det Paulus sier i Romerbrevet 13,1, men mener at flere tekster har betydning når vi drøfter om kristne alltid skal lyde myndighetene.


Overfor ordene i Romerbrevet 13,1, sier Søvik at det blir det samme «om man sier at det står noe feil i Bibelen eller å si at det bibelske budskap rett forstått er det motsatte av det som står i ­Bibelen (alle myndigheter er ikke innsatt av Gud)». Nå er altså ikke min holdning at ordene «rett forstått er det motsatte av det som står i Bibelen». I tillegg er jeg kritisk til Søviks tanke om at kristne kan slå fast at det står «noe feil i Bibelen».

Det avviser jeg. Det er riktig at jeg skrev i forrige debattrunde­ at det ikke «er avgjørende å fastholde Bibelens fullstendige ufeilbarlighet». Mitt poeng er at det ikke trenger å bety så mye om noen bibeltolkere mener at Bibelen inneholder feil om geografi, kosmologi, henvisninger til Det gamle testamentet og den slags. Mange teologer ved 

Menighetsfakultetet har alltid vært åpne for slike feil i Bibelen. Et noe annet spørsmål er om det finnes feil knyttet til hva vi skal tro og hvordan vi skal leve. Det avviser jeg – i likhet med hva MF-lærere har pleid å gjøre.

Dette betyr ikke at mitt ­bibelsyn er uten problemer. Noen ­bibeltekster er vanskelig tilgjengelige, og noen er ved første øyekast vanskelig å slå seg til ro med. Likevel vil jeg heller tenke at jeg kanskje misforstår tekstene­ ­eller har for dårlig dømmekraft. Uansett er det vanskelig å tenke at jeg kan vite bedre enn Jesus og Paulus hvordan vi skal tro og leve som kristne. Å innta en slik holdning fører til at det viktigste ikke blir å finne ut hva tekstene sier, men hvordan det er fornuftig å forholde oss til dem.

Problematisk. Søvik spør videre: «Er det ikke likevel en ­avgjørende forskjell om man ­etter å ha landet på åpenbaringsforståelse enten lander på at ­Bibelen er et enhetlig budskap fra Gud uten feil, eller om ­Bibelen er menneskers ord som inneholder mange feil?» Hans svar er at det er «lett å høre større forskjeller enn det egentlig er». Jeg har nok en noe annen vurdering. Særlig finner jeg det problematisk å tenke at Bibelen ikke er et enhetlig budskap fra Gud.

Årsaken er at den som mener at Bibelen er enhetlig vil arbeide helt annerledes med bibeltekstene enn den som ikke mener det. Det har etter min mening blitt veldig klart i denne høstens ­debatt om fortapelsen. En rekke teologer har avvist fortapelsens realitet. Mange har i den forbindelse hevdet at Bibelen sier ulike ting om temaet. Den logiske konsekvensen blir dermed at dagens teologer kan velge de tekstene som oppleves «mest fornuftige» og forkaste alle andre.

Nærmere. Kanskje står jeg nærmere Søvik i bibelsyn enn jeg for eksempel står de teologene ved Menighetsfakultetet som denne høsten har slått fast at alle mennesker vil bli frelst. Jeg verdsetter at han skriver at vi begge tror at «vi må gå til Bibelen for å finne svaret på sannheten om Guds åpenbaring».

Derimot er jeg mer spørrende til følgende avsnitt: «Min erfaring er at de som sier at Bibelen er uten feil og motsetninger mener at det er Bibelens budskap rett forstått som er et enhetlig budskap fra Gud uten feil og motsetninger. Det kan jeg også si, så lenge man legger til rett forstått».
Her lurer jeg på om retorikken overtar litt for presisjonen. Så langt jeg kan forstå avviser Søvik at Bibelen er «uten feil og motsetninger». I tillegg signaliserer han at å gi Bibelen en slik attest gir liten mening når man også snakker om «Bibelens budskap rett forstått». Jeg tenker nok noe annerledes.
Ikke enkelt. Men jeg mener, i likhet med Søvik, at bibeltolkning ikke alltid er enkelt. Mer må sies enn at teologer skal ­bedrive en «direkte, bokstavelig og umiddelbar lesning» av Bibelens tekster.
Bibelen har mange sjangre, den er skrevet i historiske kontekster som vi må arbeide for å forstå, og vi må lese Bibelen i sammenheng (og GT i lys av NT).

Til slutt: Jeg er enig med Søvik i viktigheten av ydmykhet på vegne av vår forståelse av Bibelen. For meg er det avgjørende å skille mellom min tillit til egne tolkninger (den bør være beskjeden!) og min tillit til Bibelen (den er stor).

Og så ønsker jeg å tenke, når jeg helt konkret leser bibeltekster, at oppfordringen fra 1. Pet 4,11 står fast: «Om noen taler, han tale som Guds ord».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.11.2016

Gå til innlegget

Makt og avmakt

Publisert over 2 år siden

De aller fleste kristne som jubler når et politisk valg går deres vei, jubler for høylytt. Politikere vil sjelden klare å kristne eller avkristne et land.

Analysene er mange etter at ­Donald Trump ble valgt til USAs neste president. I Norge virker
 det å være mer frykt enn jubel. Men noen kristne har uttrykt stor begeistring over at Trump ble valgt. «Hvilken seier», utbrøt Anita Apelthun Sæle i en kommentar i Norge Idag, og slo fast at det amerikanske folk «vil ha tilbake det kristne Amerika de kjente».

Jeg stusser over en slik begrunnelse. For det første er det grunn til å spørre om ­Donald Trump – en mann som i svært ­liten grad har fremvist interesse for kristen tro og tenkning – kan være en garantist for et mer kristent USA. Men kanskje enda viktigere: Det er liten grunn til å tro at en demokratisk valgt statsleder kan gjøre­ et land særlig mye mer (eller mindre) kristent.

Ikke avgjørende. For en del år siden var jeg på en internasjonal konferanse og fikk spørsmålet: «Er det ikke fantastisk å bo i et land hvor statsministeren er prest?»

Tja. Jeg kan si mye pent om Kjell Magne Bondevik, og jeg har ikke lyst å undervurdere det han betydde. Da Bondevik ble valgt, og KrF kom i regjering, var det mye jubel og glede blant kristne. Men hvor stor betydning hadde det egentlig for kristendommens ve og vel når vi nå ser tilbake?

Jeg mener ikke at politikere er uten makt. Det har for eksempel hatt betydning for kristne friskoler og barnehager at KrF har kjempet for gode rammevilkår. Men det politikerne vedtar betyr ingenting hvis innbyggerne ikke sender barna sine til slike skoler. Dessuten er det helt avgjørende at skolene fylles av ansatte som faktisk vil formidle kristen tro.

I et demokrati skal det også være vanskelig å sørge for avkristning – fordi ­religionsfriheten skal være reell og mindretallet respekteres. Mange var redde for at den rødgrønne regjeringen skulle lage problemer for kristen virksomhet. Jeg tror de fleste av oss vil si at det i liten grad skjedde.

Abortloven. Kristne som støtter Trump ser det som avgjørende at han er imot abort. Men hvorfor har det så stor betydning når det ikke er politikere i USA som avgjør abortspørsmålet, men høyesterett?
Årsaken er at noe av det første den nye presidenten i USA skal gjøre, er å ­utnevne en ny dommer etter at konservative Antonin Scala døde.

Mange ­mener at ­utnevnelsen vil endre abortloven. ­Johannes Kleppa skrev nylig svært ­kritisk i Dagen om kristne som støttet ­Hillary Clinton og oppsummerte sin støtte til Trump slik: «Det har vorte sagt at ein ikkje kunne røysta på Trump ut frå hans menneskesyn, men han vil trass alt utnemna høgsterettsdommarar som vil verna om livet i mors mage».

Men vil valget av Trump føre til endret abortlov? Vel, det er uklokt å være skråsikker. For det første var Scala konservativ og lite blir egentlig forandret av at en ny, konservativ dommer utnevnes. Dernest vet vi ikke nøyaktig hva amerikansk høyesterett vil gjøre med dagens abortlov. Poenget med domstolens uavhengighet er at politikernes makt er begrenset. Trump kan ikke gjøre mer enn å utnevne en dommer han har tro på. Vi vet heller ikke sikkert hvor stor vekt han vil legge på vedkommendes abortsyn.

Avhengig. Noe av det fine med et ­demokrati er at det finnes maktfordeling. En statsminister eller en president har begrenset makt. Derfor har jeg blitt noe forundret over de som håper – eller frykter – at Trump kan gjøre en enorm forskjell.

Det vil si: Noe av frykten er forståelig. Noe av det Trump har uttalt i valgkampen – og etter – har rett og slett fremstått udemokratisk. Det er uhørt å hevde at en motkandidat burde vært fengslet. Uansett hvor sikker Trump er på at Clinton har brutt amerikansk lov, så er det ikke han – men rettsvesenet – som skal ivareta lov og rett. I tillegg kan Trumps mediekritikk tyde på en mangelfull forståelse for ytringsfriheten.

Men hvis Trump vil opptre demokratisk – noe det heldigvis vil være vanskelig å unngå – er han avhengig av andre. Slik er demokratiets natur.

Først publisert i spalten ideologi, vårt land 23.11.2016

Gå til innlegget

En skråsikker tro – og en utydelig bibel

Publisert over 2 år siden

Det var direkte ubehagelig å lese Sturla J. Stålsetts påstand om at jeg «virker opprørt over tanken på at Gud ikke skal straffe ikke-troende med fortapelse og helvete».

Jeg tror på en god Gud som vil frelse alle mennesker. Så langt er jeg enig med både Tor B. Jørgensen og Sturla J. Stålsett. Spørsmålet er om vi skal forkynne at Gud får det som han vil.

Det var direkte ubehagelig å lese Sturla J. Stålsetts påstand (Vårt Land 1. november) om at jeg «virker opprørt over tanken på at Gud ikke skal straffe ikke-troende med fortapelse og helvete». Det motsatte er tilfelle. Iblant opplever jeg budskapet om fortapelsens mulighet som opprørende. Derfor skrev jeg i mitt første innlegg at jeg «har stor forståelse for at teologer – og alle andre kristne – synes det er vanskelig å tale om og tro på fortapelsens mulighet og realitet» (Vårt Land 29. oktober).

• Les også min tekst: En annen kristendom

Det er fristende å tenke – som Stålsett og Jørgensen – at alle vil bli frelst. Mye ville blitt enklere­ da. Men jeg tror ikke at mine ­følelser og vurderinger avgjør. Det er viktig å ta protester og innvendinger til læren om livets to utganger alvorlig. Men enda viktigere er hva Bibelen faktisk lærer.

Selvmotsigelse. På dette ­området tenker Stålsett tydeligvis annerledes. Han er ganske skråsikker i sin avvisning av fortapelsen og «evig pine». Samtidig hevder han at de «bibelske tekster er uklare og motstridende», og mener at vi derfor ikke vet noe særlig om «de siste ting». Men er det ikke selvmotsigende å innføre en lære i kirken om et spørsmål hvor Bibelen er uklar?

I sitt svar påstår Stålsett at vår uenighet skyldes at vi «leser disse­ tekstene ulikt» og henviser til noen bibeltekster om frelse og fortapelse. Men en slik påstand treffer ikke. Realiteten er at Stålsett og jeg er enige om at Jesus advarer mot fortapelsens mulighet. Stålsett skriver selv at tanken på «en Gud som straffer de ulydige, vantro eller uvitende til en evig pine, finnes i det bibelske materialet». Likevel forkynner han noe annet.

Årsaken til at Stålsett og jeg tenker, lærer og forkynner ulikt om fortapelsens mulighet, er ikke primært at vi forstår Jesus ulikt. Det skyldes at Stålsett mener at noen Jesu ord kan settes til side. Da står vi ikke overfor en alternativ tolkning av Bibelen, men en annen holdning til Bibelen.

Ønsketenkning. Mange hevder at Bibelen inneholder motstridende budskap om fortapelse. Det fremstår mer som ønsketekning – en forståelig sådan – enn en samvittighetsfull gjennomgang av bibeltekstene. En rekke bibeltekster ­taler nemlig tydelig. Jesus advarer imot den brede vei «som fører til for­tapelsen» (Matt 7,13).

Han slår fast at ikke enhver som «sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike» (Matt 8,21). I Johannes 3,36 ­leser vi: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». Bibeltekstene som ofte trekkes frem for å begrunne alles frelse, er langt mindre tydelige.

Dette betyr ikke at Bibelen ­besvarer alle spørsmål om hvordan Gud kommer til å dømme. Hva skal vi tenke om de som ­aldri har hørt om Jesus? Hva gjør Gud med de som kanskje ikke fikk en forståelig presentasjon av evangeliet? Enkelte hevder at alle, ­eller noen, vil få en ny ­mulighet til å ta imot Jesu frelse etter ­døden. Andre ser for seg en eller annen form for skjærsild ­eller en slags tidsbegrenset fortapelse før Gud gjenoppretter alt.

Tilbakeholden. I møte med alle slike spørsmål – og spekulasjoner – om hvordan Gud kanskje vil dømme, velger jeg å være noe tilbakeholdende. Dommen skal foretas av en allmektig, rettferdig og god Gud. Jeg er et begrenset menneske som må leve med å mangle en del svar. Min oppgave er å løfte frem at Gud en dag «skal komme igjen for å dømme levende og døde». Da har alle syndere et stort problem. Vårt eneste håp er at Gud sendte Jesus «for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Dette vil jeg forkynne. Forkynner vi derimot at alle blir frelst, uavhengig av tro, har vi et annet budskap enn Jesus hadde.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.11.2016

Gå til innlegget

Stålsetts oppgjør med Bibelen

Publisert over 2 år siden

MF-professor Sturla Stålsett vet hvordan Gud holder dom. Selv om Bibelens­ tekster er «uklare og motstridende». Det fremstår rett og slett selvmotsigende­.

På hvilken måte skal Gud holde dom? Kristne har i to tusen år tenkt at vi finner svaret i Bibelen. Derfor må vi undersøke nøye hva bibeltekstene sier. De aller fleste­ har funnet en rekke tekster – ikke minst uttalt av Jesus – om to muligheter: Frelse og fortapelse­. Selv sier Jesus «ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6) og han oppfordrer: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den» (Matt 7,13).

Professor Sturla J. Stålsett ved Menighetsfakultetet virker ikke til å være særlig opptatt av hva Bibelen sier. Vi møter­ ikke en eneste bibelhenvisning eller­ bibelsitat i hans lange kronikk («Den kristne læren om håp», Vårt Land 27. oktober). Når han snakker om «det bibelske materiale­», er han stort sett kritisk. Hans utgangspunkt er at de «bibelske tekster er uklare og motstridende». Det logiske ville jo da ha vært at han avsluttet sitt virke som teologiprofessor og lot være å si noe klart om hvorledes Gud skal holde dom.

Sikker? Men nei. Isteden kan Stålsett fortelle nøyaktig hvordan Gud skal holde dom. Tanken om at det finnes en evig fortapelse­ er «uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet». Men hvordan i alle dager vet Stålsett dette? På hvilken måte kan han være sikker på at alt det Jesus sier om dom og fortapelse er i strid med Jesu budskap om kjærlighet?

Jeg har stor forståelse for at teologer – og alle andre kristne – synes det er vanskelig å tale om og tro på fortapelsens mulighet og realitet. Det er mye Bibelen ikke sier om nøyaktig hvordan Gud vil holde dom. Det kan også være vanskelig å lage dogmer av tekster som åpenbart inneholder metaforer og mye billedtale.

Vanskelig. Nylig hadde Vårt Land (10. oktober) et intervju med tre av Menighetsfakultets profilerte menn – rektor Vidar Leif Haanes og professorene Harald­ Hegstad og Sturla Stålsett. I intervjuet uttaler Haanes at de tre teologene står sammen selv om de ikke er enige om vielse­ av homofile par: «Men en skal være litt nærsynt for å snakke om Harald og Sturla som motpoler. Det handler jo bare om en kirkelig debatt på ett tema», sier Haanes.

Jeg har svært vanskelig for å se at Haanes har rett. I så fall må jo konklusjonen bli at hele Menighetsfakultetet­ forkaster Bibelens­ autoritet. Heldigvis har imidlertid Harald Hegstad en ganske annen­ måte å tale om fortapelsens mulighet enn Stålsett (se hans og Jan-Olav Henriksens kronikk «Blir alle frelst til slutt?», Vårt Land 25. oktober).

Protesterer. Mitt ønske er at flere ved Menighetsfakultetet – så tydelig som mulig – protesterer sterkt imot Stålsetts oppgjør med Bibelen. For det er ikke til å komme forbi at han istedenfor å trenge inn i hva Jesus faktisk sier – og forholde seg til det – lar sine egne tanker og vurderinger avgjøre. Men den som garanterer frelse for alle, og avlyser fortapelsen, prøver å presentere seg selv som mer kjærlig og klok enn Jesus.

Det bør ikke engang en teologiprofessor­ prøve på.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.10.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere