Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Hvis Gud vet best

Publisert rundt 2 år siden

Når temaet er etikk, leter jeg etter en vei mellom blind lydighet og naiv fornuftstro.

For noen uker siden tok Gunhild Maria Hugdal – stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet (MF) – et slags oppgjør med sin oppvekst i bedehusland (Minerva 1. juni). Hun kalte seg et av «Guds brente barn» og kritiserte særlig det hun kalte «lydighetsmoral». Denne gjør «medfølelsen og magefølelsen irrelevant, og alt annet enn hodet som resonnerer teologisk og konsekvent plasseres på sidelinjen».

Det er nok særlig samlivsspørsmål ­Hugdal sikter til når hun skriver at den lydige ikke lar «seg forstyrre av den ­indre stemmen som roper om at dette er hjerte­rått. Det er kun argumentet, strengt ­avledet av Bibelens tekst, som gjelder. At noe føles feil og riv ruskende galt, er ­irrelevant for den fromme. Den lydige bøyer seg ydmykt for Guds vilje.»


Bibelsk begrunnelse

Hugdal er ikke alene om å være kritisk til at etiske standpunkter bare begrunnes med Bibelen. Hennes kollega ved MF, Jan-Olav Henriksen, har lenge argumentert for at kristen etikk må «bekreftes i fornuft og erfaring». Derfor sier han ja til gjengifte og homofilt samliv selv om noen bibeltekster sier nei. Henriksen hevder alternativet er å adlyde Bibelen blindt og vilkårlig.

Nylig leste jeg fortellingen til Eskil ­Skjeldal – som også har vært stipendiat 
i etikk ved MF – om veien bort fra ­troen i Eg slepper deg utan at du velsignar meg. Også han skriver om forholdet mellom Gud og moral og spør: «Skal eg stole på mi eiga moralske fornuft? Eller skal eg satse på lære hjå Kyrkja? Kan eg 
kombinera?»

Noen løser utfordringen ved å betrakte Bibelen som etisk irrelevant – slik Åste Dokka ser ut til å gjøre: «Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, ­selvfølgelighetenes domene» (Vårt Land 7. juni).


Tillit til fornuften

Men hva skjer når Bibelen ikke blir etikkens fundament? Jo, resultatet blir ofte en overdreven tillit til egen fornuft og fortolkning av menneskelig erfaring. Som om alternativet til blind lydighet mot Bibelen er å la fornuften (og godheten!) seire.

Det etisk fornuftige styres imidlertid i stor grad av utgangspunktet vårt. For åtti år siden ble tvangssterilisering av tatere betraktet som en innlysende nødvendighet. I dag sees det som et grovt overgrep. Kanskje også noen av dagens moderne etiske idealer vil bli forkastet om noen tiår? Et mulig eksempel er samboer­skapet. Statistisk går samboerskap ­oftere i oppløsning enn ekteskap. Er det da fornuftig å velge en slik samlivsform?


Nei til blind lydighet

Jeg ser ikke på blind lydighet som et ideal. Ingen bør ­parkere fornuft, erfaringer og empati når vi skal navigere etisk. Jesu oppgjør med en rigid forståelse av sabbaten, og ordene «sabbaten ble til for menneskets skyld» (Mark 2,23), tilsier at etisk dømme­kraft er noe mer enn slavisk å følge et sett ­regler. Gud har også gitt oss følelser, fornuft og samvittighet. Derfor holder det ikke å mumle fromt «Gud vet best» hvis et etisk standpunkt fremstår ubegripelig.

Jeg tror at klassisk kristen etikk både kan begrunnes med bibel og med rasjonell argumentasjon. Det gjelder også for ­omstridte spørsmål – som nei til sex før ekteskapet, samboerskap og homofilt samliv. Men temaene er komplekse. Og rasjonaliteten i kristen samlivsetikk kan neppe forklares med et par korte setninger.

I tillegg starter kristen etikk med helt andre premisser enn de som ligger til grunn for en vestlig, individorientert rettighetslogikk. Mens mange, også i kristne kretser, ofte starter med parolen «Har du lyst, har du lov – så lenge ingen direkte skades», vil jeg ikke plassere den enkeltes (kortsiktig) lyst og lykke i sentrum. ­Isteden bør etikken styres av hva som gir et godt samfunn, beskytter menneskeverdet, gir barn en stabil oppvekst, og så videre.

En slik etikk er fornuftig – og forankret i bibelsk tenkning.

Gå til innlegget

Intet menneskeverd uten Gud

Publisert rundt 2 år siden

Det bør ikke overraske at menneskerettighetene angripes i et stadig mer sekulært Norge.

Jeg setter pris på at det – tross alt – er ganske stor enighet i samfunnet vårt om at alle (fødte) mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Denne ideen kan begrunnes på ulike måter, og av mennesker med ulike livssyn.

Like fullt tror jeg det er vanskelig å finne plass til en holdbar og slitesterk forståelse av menneskeverdet uten å blande inn Gud. Den som tenker sekulært, må forankre verdien i selve mennesket. Og siden vi mennesker er forskjellige, blir det vanskelig å begrunne den type menneskeverd som menneskerettighetserklæringen fra 1948 taler om: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Hellig tekst

De siste tiårene har menneskerettighetene ofte blitt brukt som en slags hellig tekst. Få argumenter fungerer bedre i samfunnsdebatten enn påstanden om at motparten tråkker på andres rettigheter.

Likevel bør det ikke overraske at menneskerettighetene angripes i et stadig mer sekulært Norge. Den som vil bygge sitt livssyn, sine verdier og sine overbevisninger kun på naturvitenskapens konklusjoner, vil stort sett rygge tilbake overfor ideen om at alle mennesker har absolutte rettigheter. Biologiske kjensgjerninger kan jo ikke begrunne en slik konklusjon.

Australske Peter Singer, som siden 1999 har vært filosofiprofessor ved Princeton, har sagt det slik: «Uansett hva framtiden bringer, er det sannsynligvis umulig å gjenopprette fullt ut en tankegang om at livet-er-hellig.» Singer er kanskje vår tids mest kjente moralfilosof og har sine disipler – som Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri – i Norge.

Skummel dør

Menneskerettighets­erklæringen ble utformet rett etter en grufull verdenskrig. Bakgrunnen var overgrepene som blant annet rammet jøder, homofile og sigøynere i konsentrasjonsleire. Slik sett er det kanskje ikke så ­underlig at noen frykter at en sekulær avvisning av menneskeverdet leder oss mot et slags nazistisk menneskesyn.

Jeg forstår frykten. Etter min mening åpner vi en skummel dør hvis vi stempler menneskeverdet som en fiksjon – slik ­medisinstudenten Anders Wahl Blomkvist gjorde i Vårt Land 3. mai. Han knytter menneskets moralske status til det «å ha bevissthet og dermed en evne til å føle smerte og lidelse» (1. juni). Med dette ­utgangspunktet forsvares abort på foster med Downs syndrom. Det stand­punktet kan man ganske trygt ha i et land der abort sees på som en slags menneskerettighet. Men et slikt menneskesyn kan få mer vidtrekkende konsekvenser.

Peter Singer har for eksempel forsvart drap på sterkt funksjonshemmede ­nyfødte fordi han ikke regner disse som «personer» (siden de visstnok ikke kan leve et meningsfylt liv). Og nylig hevdet han at seksuelle overgrep mot mennesker med reduserte mentale evner er mindre alvorlig enn andre overgrep (Morgenbladet 30. mai).

Selvinnlysende

Den amerikanske uavhengighetserklæringen påstår at det er «en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse». Logikken er fascinerende.­ På den ene siden henvises det til en skaper. På den andre siden presenteres menneskets ukrenkelige verdi som noe selvinnlysende.

Mitt inntrykk er at mange – også de som avviser en kristen gudstro – har ideen om alles menneskeverd som et selvsagt utgangspunkt. De bryr seg lite om å presentere spesifikke argumenter for denne realiteten. Og kanskje er det greit?

Jeg tror at mye av det mange av oss opplever som essensielt ved å være et menneske – vår ansvarlighet, frie vilje og opplevelsen av at noe er vakkert – ikke kan begrunnes i noe som kan veies ­eller måles. Og hvis vi er enige om at det faktisk finnes en annen virkelighet enn den ­naturvitenskapen nøyaktig kan ­avdekke, ja, da er kanskje tanken på at Gud har skapt mennesker i sitt bilde ikke så langt unna.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 7. juni 2017.

Gå til innlegget

Den jeg er og det jeg gjør

Publisert over 2 år siden

I noen tiår var det naturlig å skille mellom «legning» og ­«praksis» når temaet var homofili.

Da «planen for seksualitetsmangfold» i Bergen ble lagt frem for noen uker siden, sluttet representantene fra KrF seg til de fleste tiltakene som skal forhindre diskriminering av homofile. Men de stod også bak følgende merknad: «Bergen kommune skal ta høyde for at byens innbyggere har ulike syn på spørsmål vedrørende seksualitet, kjønnsuttrykk og samlivsformer».

I ulike medier har Høyres stortings­politiker Stefan Heggelund rast mot denne merknaden. Og det er ingen overdrivelse å hevde at han raser. I møte med argumentasjonen til KrFs Trygve Birkeland på Dagsnytt 18, slo Heggelund fast: «Dette er bare vås. Det er sprøyt fra ende til annen».

Tankeleser

Mye ved Heggelunds ­argumentasjon, og retoriske stil, fortjener et kritisk blikk. Først av alt virker han til å tro at han kan lese tanker. Han slår nemlig fast at KrFs uttalelse «er skrevet med det mål å henvende seg til dem som mener homofili er galt, unaturlig, ekkelt eller synd» (VG 28. mars).

Få debatter blir særlig fruktbare – enn si opplyste – når temaet er motpartens mulige motiv. Selv er jeg godt kjent med hvordan konservative kristne tenker om homofili. Jeg vet ikke om noen som ­mener at det er greit å karakterisere homofili som «ekkelt».

Hovedargumentet til Heggelund er ­påstanden om at det egentlige innholdet i KrFs merknad kommer frem hvis man forsøker «å bytte ut ordet ‘seksualitet’ med ‘innvandrer’ eller ‘personer med Downs syndrom’». Og han slår fast: «Ingen vil for alvor mene at en kommune skal ­respektere og sidestille alle syn som finnes om innvandrere og personer med Downs syndrom» (Vårt Land 1. april).

Mangfoldig moral

Men sammenligningen halter. For hvorfor sette likhetstegn mellom seksualitet og identitet? Det er minst like naturlig å bytte ut ordet «seksualitet» med «samlivsmoral». Vil Heggelund rase imot at en mangfoldig kommune aksepterer ulik samlivslivsmoral? Jeg håper ikke det.

Jeg er trygg på at ingen fra KrF mener at Bergen kommune skal ha plass til ulike syn på homofile medmennesker. Tvert imot er KrF flinke til å understreke at alle mennesker har samme menneskeverd og samme rettigheter. Det gjelder selvsagt homofile – slik det gjelder funksjonshemmede, innvandrere og andre grupper. Likevel vil det være uenighet om hva like rettigheter innebærer. Skal homofile menn ha rett på surrogati?

Hvem vi er

I vår tid tenker mange at seksualitet først og fremst sier noe om hvem vi – dypest sett – er. Seksualitet blir til identitet. I beste fall er det for ensidig. For seksualitet handler også om hva vi gjør med våre lengsler og følelser.

Mange mener at eneste regel bør være «har du lyst, har du lov». Kristne tenker annerledes. Vi avviser tilfeldig sex og utroskap. Og ut i fra tankegangen om at seksuallivets plass er ekteskapet mellom mann og kvinne, vil mange av oss også hevde at homofilt samliv er galt.

Heggelund synes å ha minimal forståelse for en slik tankegang. Isteden setter­ han et slags likhetstegn mellom det å ­definere seg som homofil og det å utfolde sin seksualitet i et samkjønnet parforhold. Å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør, eller mellom «legning» og «praksis», blir dermed meningsløst.

Monogamiet

Men er det ikke ofte nødvendig å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør? Selv om en sterk lengsel fremstår som grunnleggende – ja, kanskje oppleves som en slags legning – er det ikke gitt at denne bør leves ut. Noen vil for eksempel hevde at de har en ikke-monogam legning. Betyr det at kristne opptrer diskriminerende ved å peke på monogamiet som eneste alternativ til singellivet?

Selv kjenner jeg mange kristne som ikke vil gå inn i et homofilt parforhold. Noen kaller seg homofile. Andre er skeptiske til betegnelsen. Hvorfor? Jo, de ønsker ikke at deres seksuelle følelser skal gis så stor betydning at de blir til selve merkelappen for hvem de er.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 19. april, 2017

Gå til innlegget

Ikke helt normal

Publisert over 2 år siden

Å skille mellom det normale og det avvikende kan oppleves truende. Men har vi egentlig noe valg?

Esben Esther Pirelli Benestad er landets mest profilerte transperson. Han (eller hen?) er professor i ­sexologi og en talefør forkjemper for innføring av et tredje kjønn. Dess­uten er han svært bevisst når det gjelder språkbruk og benytter iblant uttrykket «transbegavede» om transpersoner. Slik angripes ideen om at noe er galt når mennesker opplever at «det ikke er samsvar mellom det man har mellom bena og det man føler inne i hodet» – for å sitere ­Pirelli Benestad.

Jeg tror det er akkurat her vi er særlig uenige. Jeg har vanskelig for å betrakte fenomenet «trans» – altså at mennesker ikke opplever samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn – som et uttrykt for skaperverkets flotte mangfold.

Gått galt

Mitt utgangspunkt er at ­skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt. I teologisk forstand betyr det å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et ­resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet.

Når noen blir født med nyrefeil, dårlig syn, ryggmargsbrokk eller et dobbelt sett kjønnsorganer, tenker jeg at noe har gått galt. Årsaken er at vår verden ikke er paradisisk. Resultatet er at vi iblant må iverksette medisinsk behandling.

Derimot tenker jeg at det er et uttrykk for den gode variasjonen i Guds skaperverk at mennesker kommer i ulike størrelser, har ulik muskeltype og hudfarge, og at noen har fregner og andre er veldig musikalske.

Stigmatiserende?

Jeg forstår den ­positive intensjonen bak formuleringen «transbegavede». Er det ikke stigmatiserende å hevde at noen personer, for eksempel transpersoner, representerer noe avvikende? Kan vi ta menneskeverdet fra disse?

Jeg vil ikke bagatellisere faren for at slik språkbruk oppfattes krenkende. Vi bør vokte oss for å bruke skillet mellom det normale og det avvikende – eller mellom det friske og det syke – til å gradere mennesker. Selv tror jeg imidlertid at et kristent syn på menneskeverdet unngår dette. For vår verdi knyttes ikke til egenskaper, men til det faktum at ethvert menneske er skapt og elsket av Gud.

I tillegg kan ingen fullt og helt plasseres i kategorien «normal» eller «frisk» – altså teologisk vurdert. Vi lever alle i syndens verden og bærer med oss mer eller mindre synlige avvik. Ingen er perfekte.

«I feil kropp»

I en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologiforening (6-2015) skriver Pirelli Benestad, sammen med Rikke­ Pristed, om hvordan terapeuter bør møte mennesker som ikke passer inn i «­tokjønnsmodellen». De slår fast at ingen kjønnsvariant «er å betrakte som feil eller sykelig». Er det et rimelig ståsted?

I artikkelen vises det til TV-serien «Født i feil kropp». Her møter vi sterke fortellinger om mennesker som opp­lever manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Flere gjennomgår ­medisinsk behandling. Betyr ikke det at norsk helsevesen faktisk erkjenner at noe er feil eller sykt – og så forsøker å gi ­relevant behandling?

Intimkirurgi

De siste ukene har intimkirurgi blitt mye debattert. Mange kritiserer at kvinner med normale kjønnslepper opereres. Hvorfor? Fordi vi ikke står overfor et reelt avvik eller en sykdom. Jeg tror derimot de fleste finner det forsvarlig å operere et menneske med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hvorfor? Fordi noe er feil eller sykelig.

Jeg tror ingen egentlig kommer unna begrepene normalt og frisk, avvikende og sykt. Det betyr ikke at skillet mellom hva som er et berikende mangfold ved Guds skaperverk og hva som er «avvik» alltid er enkelt å fastslå – eller at vi alltid blir enige.

Selv tenker jeg at Gud faktisk skapte to ulike kjønn – ikke sju. Og jeg vil forklare at noen ikke så enkelt synes å passe inn i kategorien «mann» eller «kvinne» med at noe har gått galt. Disse bør på ingen måte nedvurderes – like lite som mennesker født med nyrefeil, plattfot eller skjeve hornhinner.

Gå til innlegget

Vi velger livets side

Publisert over 2 år siden

Redaktør Berit Aalborg sier ja til såkalt selvbestemt abort i VL 16/2. Hennes argument er at noen må bestemme om et foster skal få leve, og da er fosterets mor best egnet. Vi tenker annerledes.

Vårt utgangspunkt er at abortspørsmålet handler om liv og død for to individer; kvinnen som bærer barnet og fosteret. Dette presiserte vi også i forrige innlegg. Likevel virker det som om Aalborg mener at vi ikke bryr oss om den gravide. Hun skriver at vår retorikk bidrar til «å annullere» menneskeverdet til de 29.000 kvinnene som i 2008 døde av «abortrelaterte skader». Påstanden er dypt urimelig.


Dyp respekt? Ifølge Aalborg går det an å «ha den dypeste respekten for liv og menneskeverd og samtidig mene at kvinnen er den som må ha det siste ordet». Dette er vi uenige i. Vi har ikke dyp respekt for liv og menneskeverd ved å støtte at en hvilken som helst kvinne kan ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn. Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi mennesker en frihet de ikke må få: Den absolutte makt over andre.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet. Det bør også en redaktør i en kristen dagsavis fastholde.

 

Aborttall i Norden. Et viktig argument for Aalborgs er at «aborttall i praksis ikke går opp ved å legalisere abort». Hun bruker Norge som eksempel. Men i årene før abortloven kom i 1978 var det enkelt å få innvilget abort. Sosialistiske legers klinikk ga 100 prosent innvilgelse av abort på sosiale kriterier. Går vi lenger tilbake enn 70-tallet ser vi derimot at abortlovgivningen har noe å si for antallet aborter. Dessuten har ulik abortlovgivning betydning i Norden. Sverige har en liberal lov med selvbestemt abort til uke 18. Der er abortraten høyere enn i Norge. Finland har en strengere lov enn oss. Der er abortraten lavere enn i Norge.

Det første som må sies om abort – før vi diskuterer hva slags lovverk og tiltak som kan redusere aborttallene – er at fostre har fullt menneskeverd. Det er problematisk at Aalborg starter et helt annet sted. Aalborgs avveining mellom ulike interesser bærer galt av sted fordi hun ikke tar fosterets menneskeverd og livsrett som utgangspunkt. Hennes hovedspørsmål blir da «hvem skal ta valget» om abort, ikke hvordan kvinners velferd og fosterets menneskeverd best kan ivaretas samtidig. Vil Aalborg bruke samme logikk om aktiv dødshjelp? For hvem bestemmer i dag at det ikke utføres aktiv dødshjelp? Vårt svar er at det ikke er legen, men loven som avgjør. Den fastslår at det er galt å ta liv. Så gjør helsepersonell medisinske vurderinger innenfor lovens rammer.

Vi vil tenke omtrent slik om abort: Hvis en lov ikke gjør abort til en rettighet for en hvilken som helst kvinne i en hvilken som helst situasjon, vil loven hindre kvinner fra å ta abort. Vi mener det er et gode. Deretter kan vi diskutere nøyaktig hvordan unntak bør formuleres. Tillates abort når det er fare for kvinnens liv, vil helsepersonell måtte avgjøre når slike situasjoner oppstår – ut fra lovverket. Og så vil kvinnen, i akkurat disse situasjonene, ha det avgjørende ordet.

 

Færrest mulig aborter. Vi mener det går an, som vi også påpekte i forrige innlegg, både å støtte fostres livsrett og å arbeide for færrest mulig aborter. Konsekvensene av lovverk bør vektlegges når vi politisk arbeider for færrest mulig aborter. Men vi kan ikke bare fokusere på konsekvenser. Prostitusjon er etisk forkastelig uavhengig av hvor mye omfanget går ned hvis sexkjøp forbys.

Aalborg mener at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat». Gjelder det i Norge hvor det nå foregår 14.000 aborter årlig? Et slikt argument tar ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort. Dette er bare mulig fordi abort er blitt en rettighet. Millioner av jentefostre i India og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Hva hjelper det da å hevde at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortspørsmålet er fylt av krevende dilemmaer. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken. Aldri ellers er to menneskers rettigheter så inderlig og alvorlig på kollisjonskurs som i abortsaken. Derfor må ikke abort bare gjøres til et individuelt ansvar. De høye aborttallene kommer av at en syndens struktur ufarliggjør ugjerningene slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser. Dermed klarer heller ikke kvinnen lenger å være barnets beste forsvarer. Denne strukturerte sammensvergelsen mot selve livet, har kristne en plikt til å kjempe imot.


Skrevet av Ragnhild Aadland Høen og Espen Ottosen, medlemmer i fagrådet i Skaperkraft

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere