Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Tafsing på TV

Publisert over 1 år siden

#metoo-kampanjen viser prisen noen må betale når tilfeldig sex blir helt greit og mottoet «Har du lyst, har du lov» vinner frem.

For noen dager siden så jeg en spenningsfylt TV-serie der to kollegaer plutselig havner til sengs. Opptakten var temmelig klisjefylt. De ser hverandre dypt inn i øynene før han, uten forvarsel, bøyer seg frem og kysser henne på munnen. Hun er passiv i noen sekunder. Deretter besvarer hun kysset lidenskapelig. Og så går det slik det pleier i Hollywood.

Men hva hvis hun ikke ønsket å bli kysset? Hva hvis han rett og slett leste situasjonen galt?

Akkurat nå er neppe noen i tvil om at han da begår et overtramp. Vi står rett og slett overfor et #metoo-øyeblikk. Med andre ord virker det som om Hollywood balanserer på en hårfin grense mellom akseptabel flørting og ufyselig tafsing.

Kraftig oppvåkning

Seksuelle overtramp foregår dessverre overalt. Å tilhøre en kultur med en restriktiv seksualmoral trenger ikke å hjelpe. Kristne miljøer fikk en kraftig oppvåkning for noen tiår siden. Vi forsto at enkelte menn som ytre sett fremsto svært respektable, i virkeligheten levde et dobbeltliv og begikk overgrep.

Vi vet også at kvinner er utsatt for seksuell trakassering der løssluppenhet og tilfeldig sex slett ikke aksepteres. En FN-studie fra 2013 viste at 99,3 prosent av alle kvinner i Egypt har opplevd muntlig eller fysisk trakassering, og mer enn 80 prosent føler seg ikke trygge på gaten.

I tillegg gir makt økt mulighet for seksuelle overtramp. Er det noe #metoo-kampanjen har vist, så er det at mektige menn har klart å slippe unna med mye trakassering. Dette skjer i Vesten, men problemet er kanskje enda større der kvinner systematisk mangler makt. For noen år siden fortalte flere medier om hvordan mange indiske kvinner ble utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep.

Greit å prøve seg?

Mitt poeng er altså ikke at alle seksuelle overgrep vil forsvinne hvis vi slår ring om kristen seksual-moral. Det skyldes også at det kan være forskjell på å ha gode idealer og å etterleve disse. Ikke minst på dette området beskriver Jesu ord situasjonen til mange menn: «Ånden er villig mens kjødet er skrøpelig».

Like fullt har #metoo blitt en påminnelse om at seksuelle overgrep ikke blir borte bare samfunnet blir sekulært og likestilt. De som tenker seksualliberalistisk – og altså omfavner mottoet «har du lyst, har du lov» – har altfor lenge sluppet å møte konsekvensen av en slik tankegang. For hvis vi aksepterer tilfeldig sex, må vi også tolerere at noen (særlig menn, selvsagt) «prøver seg» på hvem som helst.

Men kultur betyr noe. Jeg har snakket med kvinner som opplever det befriende at slibrige forslag ikke aksepteres i ­kirke og bedehus. De kan derimot oppleve seminarer og julebord i en mer sekulær setting som slitsomme.

Økt skepsis

En av de få som har hevdet at #metoo-kampanjen har gått for langt, er filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. I Aftenposten 28. november slår han fast at «kåtskap er umulig å regulere» og mener medieoppslagene de siste månedene har sørget for at «en salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor hekse-­ gryte hvor alt er like illeluktende».

Det er ikke bra hvis en uklok spøk eller et klønete kompliment uten videre fører til at menn henges ut eller stemples som overgripere. Men Krutzkoff Jacobsen slåss ikke bare mot et slikt problem. Han mener at kvinner bør tåle at menn tafser: «at en person prøver seg på deg et par ganger, legger hånden sin på låret ditt eller stryker deg over rumpa, blir noe annet. Da er det din oppgave å si nei og gå videre her i livet».

Dermed illustrerer han valget #metoo stiller oss overfor. Enten aksepterer vi at prisen å betale for vår tids seksualliberalisme er at kvinner blir tafset på av kåte menn. Eller så betrakter vi slik adferd som seksuell trakassering. Selv ser jeg gjerne at menn får beskjed om at det er moralsk forkastelig å invitere hvem som helst hvor som helst til sengs – uten at jeg nødvendigvis vil ha et strengere lovverk.

Gå til innlegget

Kollektiv avstraffelse

Publisert over 1 år siden

Noen tiltak for å stanse terror er dypt forkastelig. Som forslaget om å drepe tilfeldige muslimer hver gang et terrorangrep rammer vesten.

For noen uker siden var jeg tilbake i Auschwitz. Sist var jeg der som 18-åring, på en skoletur, og fikk et sterkt møte med tilintetgjørelsesleiren. Denne gangen ble jeg særlig berørt av guidens fortelling om hva som skjedde når noen flyktet. Da ble nemlig de andre fangene utsatt for represalier. Et fluktforsøk kunne føre til at ti fanger fra samme brakke ble henrettet. Målet var å skremme andre fra å flykte.

For noen måneder siden anbefalte den høyreorienterte kommentatoren Ann ­Coulter omtrent samme metode. Etter terrorangrepet i Manchester i mai, der over 20 personer ble drept i forbindelse med en konsert, skrev hun at den «mest humane respons til terrorangrep i Vesten vil være å drepe en haug av dem [altså muslimer] for hevn». Hun anbefalte følgende respons når terror rammer: «Vi slipper en bombe på en eller annen by som er involvert i terrorisme og majoriteten er muslimer».

Forslaget kommer fra en kommentator som hevder å ville forsvare kristne verdier. Nettopp derfor protesterer jeg høylytt.

På høyresiden

For mange år siden kjøpte jeg et par bøker av Ann Coulter. Jeg hadde merket meg at hun var en ­tydelig stemme på den amerikanske høyresiden – både i politisk og religiøs forstand – og ville sette meg inn i argumentasjonen hennes. Den viste seg å være så spissformulert og nedlatende at jeg aldri fullførte bøkene.

Coulter er republikaner. Hun er en av Trumps markante støttespillere. Artiklene hennes publiseres blant annet av nettstedet Breitbart hvor redaktøren, Steve Bannon, i noen måneder var presidentens rådgiver. Så langt jeg kan forstå har Coulter ingen sterk tilknytning til kristne miljøer, men hun omtaler seg som kristen. I verdispørsmål er hun svært konservativ; kritisk både til amerikansk abortlov og til en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Mange kristne i USA verdsetter at hun avviser evolusjonslæren.

I tillegg er Coulter svært muslimkritisk. Hun har blant annet støttet Trumps forslag om innreiseforbud for muslimer.

Virket avskrekkende

Også i Norge foretok nazister kollektiv avstraffelse. Alle voksne menn i bygda Telavåg i Hordaland ble sendt til konsentrasjonsleir etter at to Gestapo-offiserer ble drept av motstandsbevegelsen. Samtlige hus ble sprengt, ­båter ble slept bort og husdyr avlivet. Det er ingen tvil om at nazistene­ benytter brutale represalier fordi de tenkte­ at det fungerte, at det virket ­avskrekkende.

Men å redusere etikk bare til et spørsmål om hva som virker, er dypt problematisk. Derfor er jeg grunnleggende kritisk til en av vår tids mest populære etiske­ teorier,­ såkalt konsekvensetikk. Den vanligste varianten kalles utilitarisme, og ­logikken er at en handling er rett såfremt den fører til minst mulig lidelse for færrest mulig (og mest mulig lykke for flest mulig). I så fall kan positive konsekvenser – i dette tilfelle mindre terror – veie opp for at uskyldige rammes.

Kristen etikk har som utgangspunkt at alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor bør en ensidig konsekvensetikk være utenkelig. Å drepe uskyldige mennesker – for eksempel bare fordi de er muslimer eller fordi bor i en by der det finnes terrorister – kan aldri forsvares. Et tilleggsproblem er vanskeligheten med å vite sikkert alle konsekvensene av å gjøre slik eller så.

Å hitle

Noen vil kanskje hevde at jeg «hitler» en legitim debatt om håndtering islamistisk terror. Hitling betyr å angripe noen ved å henvise til Hitler eller nazismen. Mange debatter blir usaklige når grusomheter under 2. verdenskrig brukes i argumentasjonen.

I et demokrati må vi kunne tenke ulikt om innvandringspolitikk. Det er legitimt å være opptatt av hvordan terror kan hindres. Likevel mener jeg at det er på sin plass å få frem likheten mellom nazistenes grusomheter og Coulters forslag. Å ta til orde for å drepe tilfeldige mennesker, for å oppnå avskrekking, innebærer å kopiere nazistisk tankegang. Det er et forsvar for ondskap.

Gå til innlegget

Konservativ = slem

Publisert over 1 år siden

Kanskje kan det ikke kalles en hersketeknikk, men jammen er det ubehagelig: Svært ofte handler kritikken mot konservative om at de er slemme.

Ganske mye av Vårt Land 21. oktober handlet om hersketeknikker. Både i intervjuet med Sollund, som har skrevet en bok om ­temaet, og i kommentaren til Berit Aalborg, sies det at hersketeknikker også brukes i kristne miljøer. Og hvem rammer anklagen? Jo, stort sett konservative kristne.

Kanskje er det ikke ment helt slik. Det skal sies at Aalborg viser til kristne fra «helt ulike forståelseshorisonter». Like fullt treffer mye av kritikken de som ­mener at «man ikke kan være tro mot Bibelen hvis man er liberal». Men er det alltid en hersketeknikk å hevde at noen teologiske standpunkter ikke vitner om bibeltroskap?

Ubehagelig anklage

Jeg tviler ikke på at også konservative kristne kan benytte hersketeknikker. Å få servert en anklage om ikke å være bibeltro kan være ­ubehagelig. Jeg vet litt om det. Selv om mange mener at jeg er altfor konservativ, er det også noen som mener at jeg i enkelte spørsmål ikke «bøyer meg for Guds ord».

Det er uheldig hvis kristne setter et likhetstegn mellom lydighet mot Bibelen og lydighet mot en konkret forståelse av ­Bibelens budskap. Vi bør alle erkjenne at egen bibeltolkning kan ha svakheter, slagsider og mangler. Men er det aldri greit, uansett hvordan det sies og begrunnes, å hevde at et spesifikt standpunkt vitner om manglende bibeltroskap?

Ikke likeverdige tolkninger

Selv ­mener jeg for eksempel at et ja til homofilt samliv, og en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse, er et nei til et entydig bibelmateriale. Jeg kan ikke se at vi står overfor en mulig tolkning av Bibelens tekster. Uenigheten stikker dypere, og berører også holdningen vår til Bibelen.

Hva skjer hvis en slik overbevisning stemples som hersketeknikk? Min vurdering er at vi da står overfor en slags omvendt – og noe subtil – hersketeknikk. Budskapet blir omtrent dette: «Du opptrer krenkende hvis du ikke medgir at jeg lytter like mye til Bibelen som du gjør».

Jeg har vanskelig for å akseptere et slikt budskap. Det er urimelig å kreve at konservative kristne må betrakte andre synspunkter som nøyaktig like legitime – uansett hva slags argumentasjon motparten fremfører.

Moralsk fordømmelse

De siste ukene har det vært diskutert hvorfor få kristne er synlige på den offentlige arenaen. Jeg tror en viktig grunn til at konservative kristne velger taushet er den massive ­moralske fordømmelsen som ofte ligger bak kritikken. Kanskje snakker vi ikke om en spesifikk hersketeknikk, men det er like fullt svært ubehagelig å bli betraktet som slemme.

Flere debatter kan illustrere poenget. Den som forsvarer foreldres rett til å omskjære guttebarn får høre at man støtter et overgrep mot forsvarsløse babyer. ­Pastorsønnen Anders Torp mener at å lære barn at det finnes en fortapelse kan bety å «begå handlinger fagpersoner kategoriserer som omsorgssvikt» (VG, 20. mars).

I reportasjen om abort i Guatemala som stod i Vårt Land samme dag som avisen gjennomgikk hersketeknikker (21. oktober), leser vi om undergrunnsaktivister som hjelper fortvilte kvinner ved å ­tilby abort. Hva da med de som sier nei til abort? I en slik reportasje fremstår de lett ubarmhjertige overfor ufrivillige gravide.

Flis og bjelke

Å delta i offentlig debatt kan iblant være mer belastende enn godt er. Derfor bør vi snakke om hersketeknikker, om mangel på saklighet og om viktigheten av å unngå personangrep.

Men også når vi debatterer, er det lettere å se flisen i vår brors øye enn bjelken i vårt eget. Vårt eget utgangspunkt vil ofte avgjøre hva vi opplever som et overtramp. Selv står jeg sikkert i fare for å bagatellisere hvor ubehagelig såkalte «homoliberale» kan oppleve anklagen om at de ikke tar Bibelen på alvor. Selv synses jeg de tar for lett på hvor brutalt det er å få beskjed om at jeg ikke unner homofile kjærlighet.

Gå til innlegget

Feilaktige følelser

Publisert over 1 år siden

En psykolog kan prøve å overbevise et menneske med spiseforstyrrelse om at følelsene er feilaktige. Men hva hvis følelsene er knyttet til kjønnsidentitet?

Når temaet er kjønn, synes følgende prinsipp ganske opplagt: Et individ kan selv bestemme, avhengig av sine følelser, hvilket kjønn man er. Føler du at du er en kvinne, er det ingen hindring at du fysisk fremstår som mann; ved hjelp av noen tastetrykk kan du skifte juridisk kjønn. Og hva med de som føler at kjønnsidentiteten deres flyter og ønsker å være mann noen dager og kvinne andre dager? Jo, da er forslaget et tredje kjønn og to pass. Følelsene avgjør.

Det underlige er at vi forholder oss helt avslappet til at psykologer eller psykiatere på mange andre områder setter spørsmålstegn ved menneskers følelser. Norsk helsevesen bruker store penger på å overbevise mennesker med spiseforstyrrelser om at de faktisk ikke er tykke – selv om de føler det slik.

Følelser endrer seg

Spørsmål som berører kjønn (og seksualitet) er både følsomme og komplekse. De som opplever manglende samsvar mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn, befinner seg utvilsomt i en vanskelig livssituasjon. Derfor er varsomhet nødvendig.

Samtidig blir det feil å legge lokk på all debatt. Vi bør kunne diskutere hvordan samfunnet best kan ivareta de som opplever seg som transpersoner. Hvordan bør vi for eksempel reagere når ei jente på elleve år plutselig forteller at hun føler seg som en gutt? Bør vi sette i gang medisinsk behandling, kanskje utsette puberteten, hvis hun/han ønsker det?

Hvis du har sett et av de mange tv-programmene om menn som «er fanget i en kvinnekropp», eller motsatt, virker svarene opplagt. Vi skal fullt og helt stole på følelsene til den det gjelder.

Problemet er bare at følelsene ofte endrer seg.

Ingen fasit

For et år siden utkom en grundig, og uhyre interessant, rapport under tittelen «Sexuality and Gender» i tidsskriftet The New Atlantis. De to forskere som stod bak rapporten, Lawrence S. Mayer og Paul R. McHugh, hadde gått gjennom hundrevis av forskningsrapporter. Målet var blant annet å finne ut hva vitenskapen faktisk vet om transpersoner og kjønnsidentitet.

På en del områder er konklusjonene tydelige. Rapporten slår fast at bare en minoritet av barn som opplever konflikt mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn har samme opplevelse som voksne. Sjansen er altså stor for at ei jente på elleve år som sier at hun føler seg som en gutt, vil ha andre følelser ti år senere.

Hvis det faktisk er slik, og flere ulike undersøkelser støtter altså en slik konklusjon, kan det være skadelig at voksne gir full støtte til barn som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn. Følelser er ingen fasttømret fasit.

Den canadiske forskeren og terapeuten Kenneth Zucker behandlet i årevis barn som slet med kjønnsforvirring – med gode resultater. Likevel ble klinikken hans stengt av canadiske myndigheter i 2015. Det ble for kontroversielt å mene at følelser kan bearbeides og endres.

Feil følelser

Men av og til er følelsene våre misforståtte. Ei jente på 20 år tar feil når hun veier 40 kilo og fortsatt føler seg tykk. Den som ikke våger å gå på fest i frykt for å bli forgiftet, har neppe godt av en beskjed om at vi fullt ut respekterer redselen.

Hva så med en middelaldrende mann som finner ut at han egentlig er ei lita jente? Det høres vilt ut, kanskje, men den store engelske avisen Daily Mail fortalte i desember 2015 om den canadiske syvbarnsfaren Stefonknee Wolscht som fant ut, 46 år gammel, at han var trans. I dag er han «adoptert» av en familie som aksepterer at han lever som ei seks år gammel jente. I sin nye familie har han en søster på åtte år.

Det er lett å latterliggjøre slike historier. Men temaet fortjener refleksjon. Spørsmålet er statusen for egenrapporterte følelser. Jeg mener det er urimelig å redusere kjønn til et spørsmål der følelser, uansett innhold, avgjør alt. En 46 år gammel mann som bruker smokk og leker med dukker trenger antagelig noe annet enn bare forståelse.

Gå til innlegget

Politikk uten pragmatikk

Publisert over 1 år siden

Jeg må innrømme at det fremstår som et mysterium for meg: Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?

Ved forrige stortingsvalg fikk Partiet de kristne (PDK) nøyaktig 17.731 stemmer, tilsvarende 0,6 prosent. Det er lite. En syvdobling er nødvendig hvis partiet skal komme over sperregrensen ved dette valget. Det sier seg selv at muligheten er liten.

Jo da, jeg forstår at noen er sterke i troen på at det er mulig å få til omtrent det samme som Miljøpartiet de Grønne; å gå fra omtrent null prosent til å være i nærheten av sperregrensen. Men ingen
meningsmåling antyder en slik eksplosjon i oppslutning for PDK.

La oss likevel tenke at dette lykkes, at partiet får syv-åtte-ni av 169 stortingsrepresentanter. Hvor sannsynlig er det da at disse representantene faktisk får gjennomført viktige ting i partiets program – som å reversere ekteskapsloven, flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og få mer kristendom inn i skolen? Svaret er åpenbart: Sannsynligheten er minimal. Så hvorfor bruke tid, penger og krefter på partiet?

Blir stemt ned. Mitt inntrykk er at mange aktive i PDK anser det som viktig å kjempe for sin politiske overbevisning – for konservativ kristen tro og tenkning – uansett gjennomslag. I mange sammenhenger beundrer jeg en slik standhaftighet.

Problemet er at mangel på pragmatikk ikke gir særlig mening på den politiske arenaen. For konsekvensen av å være i mindretall er – bokstavelig talt – maktesløshet. Uten å lage et kompromiss, ordne en hestehandel eller skape allianser, blir man simpelthen stemt ned. Punktum.

Riktignok er det viktig å sloss for at demokratiet ikke blir et flertallsdiktatur. Et mindretall skal ha rom og respekt. Men når lover skal vedtas, bevilgninger gjennomføres og ulike verv skal bekles, så er det altså flertallet som bestemmer.

Derfor har isoleringen av partier på ulike høyrefløyer – som Sverigedemokratene (SD) og National Front i Frankrike – hatt effekt. For eksempel har SD, til tross for en oppslutning på 12,9 ved riksdagsvalget i 2014, så langt oppnådd svært lite i Sverige.

Anklagene mot KrF. Støttespillerne til PDK er ofte frustrert over KrF. Noen hevder at KrF ikke er tydelige nok i noen kristne verdispørsmål, andre mener at KrF er for positive til samarbeid med venstresiden (og da særlig Arbeiderpartiet). Det siste kan nok forklare hvorfor mye av programmet til PDK ligner på Fremskrittspartiets.

Jeg vil ikke diskutere denne kritikken som sådan – eller forsvare KrFs veivalg. Derimot vil jeg påpeke problemet med å gjøre PDK til løsningen på frustrasjonen. For hvis hovedsaken for en kristen velger er de typisk kristne verdisakene, så er ikke hovedproblemet at KrF er for puslete; problemet er at de andre partiene gjerne går i Pride-paraden og omfavner abortloven. Selv om noen på Stortinget vil klare å markere spesifikke kristne standpunkter på en tydelig måte, vil de altså ikke vinne frem i praktisk politikk.

Hvis hovedsaken derimot er å holde venstresiden unna regjeringskontorene, er det jo langt mer rasjonelt å støtte Høyre eller Fremskrittspartiet enn å bruke stemmen på et parti som med overveldende sannsynlighet havner under sperregrensen.

Å snu en trend. For noen år siden hørte jeg at Monrad Norderval, som var biskop på 60-tallet, skal ha sagt at han var «de tapte sakers mann». En årsak var hans sterke motstand mot røyking. I dag har vi en røykelov, og Norderval ville jublet.

Det er fint at noen tror at trender kan snus og våger å tale flertallet midt imot. Like fullt er partipolitikk i et demokrati mye mer enn bare å markere et ståsted. Jeg avviser ikke at det iblant kan være forsvarlig å la være å stemme, stemme blankt, eller stemme på et miniparti. Et slikt valg er naturlig for de som betrakter alle andre alternativer som like dårlige.

Men stort sett vil de fleste tenke at ett parti, én statsministerkandidat eller én presidentkandidat tross alt er bedre enn alternativene. Og da er det vel bedre å
bidra med en stemme som gjør en forskjell enn å kaste den bort?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere