Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Uenighetens grense

Publisert 10 måneder siden

Der det er kristne, vil det også være uenighet. Like fullt er det neppe mulig for et kirkesamfunn å ha uenighet om alle spørsmål. Iblant tenker jeg at Den norske kirke står sammen om feil temaer.

Den norske kirke synes å tale med én stemme når temaet er klima. Både i 2013 og i 2017 var kirken offisielt en del av Klimavalgalliansen som kom med anbefalinger til velgere som ville gjøre et «klimavalg». Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet kom dårligst ut fordi disse ikke vil «føre en politikk med mål om å bremse norsk oljeutvinning».

Med andre ord nøyer ikke kirken seg med å påpeke ansvaret vårt for skaperverket. Nei, den tar både eksplisitt stilling til Parisavtalen og til norske partiers programpunkter for klimapolitikk. Det paradoksale er kirken er langt mindre enig med seg selv i viktige teologiske temaer.

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Stygg lignelse. 

I slutten av november brukte presten Vibeke Bergsjø Aas Jesu lignelse om brudepikene til å fastslå at Gud vil frelse alle mennesker på den siste dag. I en kommentar på Facebook kalte presten lignelsen for stygg.

Jeg kan forstå ubehaget i møte med ­Bibelens mange tekster om fortapelse. Temaet krever varsomhet – og mange nyanser. Samtidig er det ingen tvil om hva som er luthersk lære. Den augsburske bekjennelse (CA), som Den norske kirke har som grunnlag, sier om Jesu gjenkomst: «De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende».

Det sier seg selv at påstanden om at alle vil bli frelst ikke bare er en kreativ fortolkning av CA, men en avvisning av denne.

Den rette tolkning. 

Likevel valgte kommentator Åste Dokka i Vårt Land å forsvare presten i sin kommentar 6. desember. Prestens bibeltolkning «var ny for meg, men i god harmoni med påfølgende passasjer i Matteus-evangeliet», skrev Dokka.

Jeg har de siste dagene nøye lest alt som står i Matteusevangeliet etter lignelsen og aner likevel ikke hvilke tekster Dokka sikter til. Det virker også usannsynlig at Jesu budskap er at alle blir frelst når fem brudepiker i lignelsen får beskjeden «Jeg kjenner dere ikke!». Dessuten slutter lignelsen slik: «Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen».

I Dokkas forsvar for presten møter vi positive ord om teologisk uenighet. Hun henviser til Luther som «tok et oppgjør med kirkas makt til å bestemme den rette tolkning» av Bibelen. Det betyr at Bibelen er satt i frihet, skriver Dokka, siden enhver lesekyndig kan «si seg opp en mening» om teologiske spørsmål. Konklusjonen blir:

«Dette er en styrke ved den lutherske kirke: Fordi det er Bibelen som har autoriteten, kan mange ulike fortolkninger oppstå (…) Paradoksalt nok relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger».

LES OGSÅ: De som vokter hyrden

Teologisk pluralisme. 

Selv tenker jeg helt ulikt Åste Dokka om teologisk pluralisme. Mens hun er positiv til ulike ­bibeltolkninger, mener jeg at protestantisk kristendom står overfor en rammende innvending: Hvordan kan kristne bygge sin tro på Bibelen hvis vi forstår den helt ulikt?

Ja, problemet stikker egentlig enda ­dypere. For mange i Den norske kirke er skeptiske til at Bibelen skal avgjøre vår teologi siden den har mye problematisk innhold.

Jeg tviler på at Dokka mener at uenigheten kan være total i Den norske kirke. Samtidig virker det ikke som om prester verken skal forpliktes på Bibelen eller på bekjennelsen. Så hvor går grensen for teologisk uenighet?

Bibelens klarhet. 

Luther mente at teologisk kaos kunne unngås fordi Bibelen er klar. Dette avviser imidlertid Dokka. Isteden tenker hun omtrent som katolske teologer på Luthers tid. Disse hevdet at Bibelen kunne fortolkes på ulike måter og at kirken derfor måtte avgjøre riktig tolkning.

Nå avviser jeg ikke at bibeltolkning iblant er vanskelig. Samtidig tror jeg mye løses hvis vi ser på Bibelen som en enhet der tekstene må tolkes i lys av hverandre. De lutherske bekjennelsesskriftene må slik sett forstås som en oppsummering av hva Bibelen tydelig sier. Ideen var at de dermed fastslo uenighetens grense i en luthersk kirke.

I dag ser det derimot ut til at bekjennelsesskriftene har lavere status i Den norske kirke enn Parisavtalen. Det er forunderlig.

LES OGSÅ: Historie som berører

Gå til innlegget

Ideologien rår

Publisert 11 måneder siden

Er det sant at barn får «tildelt» et kjønn ved fødselen? Jeg svarer nei.

For noen dager siden skrev jeg et innlegg i Aftenposten (15. november) for å protestere på påstanden fra Espen Esther Pirelli Benestad om at det er en «grov forenkling» å hevde at bare to kjønn eksisterer. På internett hektet Aftenposten en faktaboks til innlegget mitt som forundret – og provoserte. I denne ble det blant annet påstått at transpersoner har «en kjønnsidentitet som er forskjellig fra kjønnet som er tillagt ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn».

LES OGSÅ: 'Flytende kjønnsidentitet oftere tema i skolen'

Men er det fakta at barn får «tildelt» et kjønn ved fødselen? Jeg svarer nei. Etter min mening er realiteten at vi mennesker blir født med et kjønn. Dessuten skjer ingenting spesifikt ved fødselen. Ultralyd kan gi foreldre beskjed om de venter en gutt eller en jente. Et foster har enten et xx-kromosom eller et xy-kromosom. Og det er mye mer grunnleggende for kjønnet vårt enn «kroppslige kjennetegn».

Kjønn som opplevelse. 

Jeg vet selvsagt at mange kjønnsforskere protesterer imot at kjønn først og fremst handler om fysiske og biologiske realiteter. De mener at kjønnet avgjøres av følelsene våre. Nettopp et slikt perspektiv, som i liten grad er faglig fundert, har gjort mye kjønnsforskning omstridt. Altfor mange kjønnsforskere fremstår mer som aktivister enn som balanserte forskere.

Derfor synes jeg ikke at kommentator Mai Lene Fløysvik Hæåk traff realitetene når hun rykket ut til forsvar for kjønnsforskning i Vårt Land 11. november. En av påstandene hennes var at «kritikken av kjønnsforsking som ideologibasert» er «ein form for anti-intellektualisme».

Men det er å snu saken på hodet. For hvis kjønnsforskere er mer styrt av ideologi enn av fakta, er det naturlig å ta lettvinte påstander om hva «forskningen» viser med en klype salt. Realiteten er at det slett ikke er vitenskapelig enighet om at kjønn er noe som flyter eller at det finnes mer enn to kjønn. Tvert imot er uenigheten stor i ulike fagmiljøer om forståelsen av kjønn.

Født i feil kropp. 

Et av de omstridte spørsmålene handler om hva opplevd kjønnsidentitet forteller oss. For eksempel snakker mange temmelig ubesværet om at transpersoner er «født i feil kropp». Men gir det egentlig mening?

Ryan T. Anderson, som nylig utga boken When Harry became Sally, er kritisk til selve ideen og skriver: «Påstanden fra en biologisk mann om at han er ‘en kvinne fanget i en mannskropp’ forutsetter at en person som har en manns kropp, en manns hjerne, en manns seksuelle kapasitet og en manns DNA kan vite hva det vil si å være en kvinne». Dette finner Anderson helt urimelig.

Denne innvendingen viser at ideen om at noen kan være født i feil kropp avhenger av ulike forutsetninger. Blant annet er det nødvendig å mene at opplevelsen av kjønnsidentitet avgjør hva det dypest sett vil si å være kvinne eller mann. Men hvorfor skal en opplevelse gis så stor betydning? Hva hvis jeg føler meg som en katt eller 33 år gammel eller brunøyd? Det er da ikke urimelig å påstå at jeg rett og slett tar feil.

LES OGSÅ: Ny KRLE-plan nevner seksualitet, men ikke kristendom eller islam

Intersex. 

Hva da med de som biologisk har en uvanlig sammensetning av kromosomer, altså «intersex»-personer? Vi snakker altså ikke om de som kjenner en konflikt mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn, men om de som ikke har et xx-kromosom eller xy-kromosom.

Jeg avviser selvsagt ikke at disse personene finnes. Men det betyr ikke at vi står overfor et «tredje kjønn» eller at kjønn er noe flytende. Tvert imot står vi overfor en sykdom eller et syndrom.

I Norge blir i dag 12-15 barn årlig født med en alvorlig genital misdannelse hvor kjønnet ikke kan fastsettes umiddelbart etter fødselen. Tidligere ble de fleste barn med uklart kjønn operert til jenter. Nå er situasjonen en annen. «Intersex tilsier at barnet ikke har et kjønn, eller er et mellomkjønn. Vi mener imidlertid at barnet har et kjønn, og det er vår jobb å finne kjønnet», forklarte avdelingsoverlege og professor Trond H. Diseth til Dagens Medisin i 2008.

Han sier altså noe helt annet enn moderne kjønnsforskere som påstår at kjønn «tildeles» ved fødselen. Mye tyder på at disse lar ideologien styre mens legen forholder seg til fakta.

Gå til innlegget

Nasjonalismens triumf

Publisert 12 måneder siden

I dag brukes begrepet nasjonalisme ofte som et skjellsord. Jeg tror det er uklokt. For i realiteten vil få avvise alle former for nasjonalisme.

For et par måneder siden var den berømte teologen Jürgen Moltmann i Norge. På Litteraturhuset hadde han et seminar om populisme som ble presentert slik: «Er Europas kristne arv et grunnlag for demokrati og menneskerettigheter eller et verktøy for nasjonalisme og populisme?»

Denne typen formuleringer er ikke uvanlig. Nasjonalisme er blitt et svært utskjelt begrep, og fremstilles ofte som det motsatte av demokrati og menneske-rettigheter. Men er det slik?

LES OGSÅ: Håpet født i mørket

Rasistisk preg. 

Nå er det ingen tvil om at de som snakker varmt om nasjonalisme ofte befinner seg på den politiske høyresiden og ønsker en streng innvandringspolitikk. Noe nasjonalisme har et fremmedfiendtlig og rasistisk preg. I land som Ungarn, Østerrike og Italia har ytterliggående nasjonalistiske partier fått makt.

Det er lett å forstå at nasjonalismens fremvekst skaper frykt. Rasisme skal aldri tolereres. Høyreorienterte og nasjonalistiske politikere fortjener sterk kritikk når de angriper demokratiske prinsipper. Dette har for eksempel skjedd i Polen og Ungarn der domstolene har blitt mindre uavhengige.

Men ulike nasjonalistiske strømninger kan kritiseres uten at vi må mene at nasjonalisme er det samme som en demontering av demokratiet og en brutal innvandringspolitikk. Som Asle Toje påpekte for noen år siden: «Nasjonalisme skapte vår moderne verden. Demokrati, rettsstaten, velferdsstaten – alle er barn av nasjonalstaten. Samspillet mellom ideer og interesser har gjort at høyst ulike grupper har omfavnet nasjonstanken» (DN 21. desember 2016).

Har han rett i dette, har han nok også rett i påstanden om at både sosialdemokrater, islamister og liberalere kan være nasjonalister. Da blir det fordummende å reservere nasjonalisme for høyre-populisme og fremmedfrykt.

LES OGSÅ: Bruker kultur for å selge nasjonalisme

Selvråderetten. 

Realiteten er at nasjonalisme er litt av hvert. Mye kan nok sies om Senterpartiet, men partiet befinner seg altså ikke på høyresiden, slåss ikke for langt lavere innvandring eller vil styre domstolene politisk. Men partiet argumenterer delvis nasjonalistisk i sin avvisning av EU/EØS og ved å understreke at Norge må bevare selvråderetten.

Å være nasjonalist trenger ikke å bety annet enn å ville bevare nasjonen Norge, norsk kultur og verdier som har formet Norge. Og hva er da problemet?

Jo da, vi bør kunne diskutere hva som egentlig er typisk norsk og om spesifikke norske verdier egentlig finnes (siden disse ofte kan kalles vestlige eller europeiske). Men jeg tror en del akademikere har skapt både frustrasjon og forvirring ved nærmest å avvise at noe fornuftig kan sies om «det norske».

Jeg ser faren for å definere «det norske» så stramt at muslimer ikke kan være ordentlig norske. Dessuten avviser jeg sjåvinistisk og selvgod nasjonalisme. Å ta vare på «det norske» betyr ikke å stemple alt annet som mindreverdig. Jeg trenger ikke å mene at brunost er bedre enn brie for å ville bevare brunosten!

LES OGSÅ: Jakten på nasjonal identitet

Norsk statsborgerskap. 

Hva er så alternativet til nasjonalisme?

På ytre høyrefløy dukker gjerne begrepene «multikulturalisme» og «globalisme» opp. Men få bruker slike begreper om eget ståsted. Riktignok ba John Lennon oss om å forestille oss en verden uten nasjoner (og uten religion). Og kanskje vil de mest hardnakkede støttespillere for EU – og for FNs betydning – avvise alle former for nasjonalisme.

Men når det kommer til stykket vil få arbeide for en verden uten selvstendige nasjoner. Tvert imot tenker norske politikere i alminnelighet at det er bra å ha nasjonalstater. Derfor gir det også mening å skille mellom å ta et internasjonalt ansvar – som er viktig – og å mene at norske politikere har nøyaktig like stort ansvar for en libanesisk flyktning i Hellas som for norske statsborgere. Et norsk statsborgerskap skal gi spesifikke rettigheter.

Jeg tror nordmenn flest ikke vil be om unnskyldning for å være stolte over og takknemlige for landet sitt. Og kanskje har den høyreorienterte og populistiske nasjonalismen fått ekstra vind i seilene fordi for mange europeiske politikere har avvist all nasjonalisme og ikke våget å slå ring om den kristne (og humanistiske) kulturarven?

Gå til innlegget

Vogna foran hesten

Publisert rundt 1 år siden

Å gi menneskerettighetene status som en uangripelig og hellig tekst er fristende i en sekularisert og mangfoldig verden. Men det er også veldig naivt.

Jeg er svært positiv til Menneskerettighetserklæringen som FN vedtok 10. desember 1948. Antagelig er det slik at jo sterkere gjennomslag den får i praktisk politikk, jo bedre blir verden.

Samtidig tror jeg ikke at denne teksten bør betraktes som hellig og uangripelig. Akkurat det gjorde presten Trond Enger i en kronikk i Aftenposten i sommer (28. juli). Han mente kristne og muslimer burde bruke menneskerettighetene som målestokk for hva de skal tro på og hva de skal forkaste. Dermed satte han såkalte «universelle menneskerettigheter» over Bibelen. Det er uklokt av flere grunner.

Tilslørende likebehandling. 

Trond Enger har som utgangspunkt at islam og kristendom er temmelig likestilte størrelser. Han fastslår at «islam, i likhet med alle andre religioner – kristendommen ikke unntatt – er sammensatte størrelser med potensial både til godt og til ondt».

LES OGSÅ: Utfordrer kirken til å kjempe for 'dyreslavene'

Det fremstår kanskje sympatisk at en prest likebehandler islam og kristendommen. Likevel tror jeg det tilslører mer enn det avklarer. Forskjellene mellom kristendom og islam stikker nemlig dypt. Tenk på forskjellen på Jesus og Muhammed. Mens sistnevnte også var en krigsherre, og ledet sitt folk i flere slag, lot Jesus seg passivt spikre til korset. Han ba disippelen Peter om å legge bort sverdet da han ble arrestert og kom med oppfordringen: «Elsk deres fiender».

Vi vet at mye forferdelig har blitt gjort ut fra ulike politiske ideologier. Men ingen vil vel hevde at alle politiske ideologier har samme potensial for vold og overgrep. Slik politikk blant annet bør måles på konkrete politiske konsekvenser, bør vi vektlegge hva ulike religioner faktisk fører til.

Det er sant at grusomme handlinger er blitt begått i kristendommens navn. Men i en tid med økende muslimsk radikalisering – og islamister som begrunner terror religiøst – bør vi i ærlighetens navn kunne påpeke at få, om noen, kristne har hatt en tilsvarende ideologi.

Menneskelagde ord. 

Trond Enger hevder at det finnes mye flott og vakkert i både Bibelen og Koranen. Samtidig sier presten at «i de samme hellige bøker tales det samtidig om en gud som også har ­andre ting på lager enn bare nåde og barmhjertighet».

Derfor oppfordrer Enger både kristne og muslimer til å sortere mellom hva de vil tro på og hva de vil forkaste: «Religionene selv må diskriminere, det vil si skille mellom det i deres tradisjoner – også de hellige skriftene – som holder mål og det som må avvises. Og målestokken kan ikke være noen annen enn de universelle menneskerettighetene».

LES OGSÅ: Deler hverdagstro i viktig og vakker bok

Som kristen stusser jeg over en slik oppfordring. Hvorfor i alle dager skal jeg betrakte universelle menneskerettigheter som mer hellige enn Bibelen? Protestanter pleier å mene at Bibelen er vår øverste autoritet. Da skurrer det kraftig når en luthersk prest setter menneskerettighetene høyere.

I Guds bilde. 

Som kristen begrunner jeg alle menneskers ukrenkelige menneskeverd med at Gud har skapt oss alle i sitt bilde. På det grunnlaget gir menneskerettighetene god mening. Trond Enger gjør det motsatte. Han bruker menneskerettighetene som grunnlag for kristen tenkning. Det blir å sette vogna foran hesten.

Dessuten er det mye viktig som menneskerettighetene ikke avklarer. Er et lite foster er et menneske med rettigheter? Eller handler abort utelukkende om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp? I en rekke debatter hevder ulike stemmer at det er akkurat de som følger menneskerettighetene. Det illustrerer problemet med å gjøre rettighetene hellige og uangripelige. I praksis må de nemlig fortolkes.

LES OGSÅ: EU vil tvinge Ungarn

Kanskje enda vanskeligere er spørsmål der ulike rettigheter kommer i strid med hverandre. I Strasbourg finnes det en menneskerettighetsdomstol hvor skarpskodde jurister, som til tross for at de alle er eksperter på menneskerettighetene, ofte er uenige. Mange viktige dommer avsies med et flertall og et mindretall. Det er altså ikke opplagt hva menneskerettighetene betyr.

Kort sagt er det for mange som har for tro på menneskerettighetene. Trond ­Enger er én av disse.

Trykket i Vårt Land 26. september 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Hvem skal forsvare oss nå?

Publisert rundt 1 år siden

Den som hevder at ekteskapet er en heterofil institusjon må forvente krass kritikk. Derfor synes mange kristne at full støtte fra KrF er viktig.

Mange har de siste ukene spurt hvorfor synet på likekjønnet ekteskap skaper så stor debatt i KrF. Dette er jo en tapt sak ­siden et massivt flertall på Stortinget står bak dagens ekteskapslov.

Jeg tror forklaringen nettopp er det massive flertallet. På få år er det å mene at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne blitt til grov diskriminering. De som er kritiske til Pride og ikke vifter med regnbueflagg, stemples som homofobe og fordomsfulle. Ja, VG skrev på lederplass at striden de siste ukene i KrF har vist at partiets ledelse «ikke har maktet å ta et endelig oppgjør med dette forstokkede synet på kjærlighet i deler av eget parti». Og en kommentator i Dagbladet slo fast at de som nå har forlatt KrF er «intolerante verdikonservative velgere».

En slik massiv ensretting i synet på ­samliv og ekteskap gjør det viktig for mange kristne at KrF tør å ­fremme en ­tradisjonell forståelse av ekte­skapet. Men da stortingsrepresentant, og familie­politisk talsmann, Geir Jørgen ­Bekkevold viet et lesbisk par, gjorde han det ­
motsatte.

Det politiske aspektet. 

Mange har ­hevdet, nesten til det kjedsommelige, at KrF ikke er en menighet, men et ­politisk parti. Jeg er helt enig. Det er også slik at KrF kan la være å ta stilling i mange ­teologiske spørsmål – som om barnedåp er rett eller om kvinner bør være prester.

Like fullt har mange spørsmål både et teologisk aspekt og et politisk aspekt. Slik er det med forståelsen av ekteskapet. Et trossamfunn må vurdere om det er rett å vie likekjønnede par. Og et politisk parti må ta stilling til hvordan en ekteskapslov bør utformes.

Partileder Knut Arild Hareide har ­hevdet i tre uker at han ikke vil mene noe om hvordan Geir Jørgen Bekkevold håndterer sin prestegjerning. For det vil være å blande seg inn i de indre forhold i et trossamfunn. Bekkevold understreker da også at han var prest, ikke politiker, da han foretok vielsen.

Å skille så skarpt mellom preste­rollen og politikerrollen er imidlertid ikke lett. Til Dagen 6. august sa Bekkevold: «Jeg er glad for å tilhøre en kirke som har ­åpnet opp for å vie likekjønnede og har en ­liturgi for det». Sier han dermed bare noe om sin teologi? Neppe. Tvert imot ville det vært pussig om han som ­politiker kritiserte en lov han som prest bruker med stor glede.

Uklart program. 

I 2008 stemte et ­samlet KrF imot dagens ekteskapslov. I dag er det noen som mener at partiet bør parkere all motstand mot loven. ­Leder for KrfU i Akershus, Simen Bondevik, uttalte nylig til Dagsnytt 18 at «om KrF fortsatt skal være relevante, kan vi ikke sitte her i 2018 og diskutere om homofile kan gifte seg».

Hva da med partiprogrammet? ­Utfordringen er at KrFs program ikke sier noe spesifikt om dagens ekteskapslov. ­Ekteskapet omtales riktignok konsekvent «som ordning mellom mann og kvinne», og det presiseres at partiet «vil løfte frem» denne samlivsformen. Men hva betyr det konkret? Det samme spørsmålet gjelder for formuleringen om «KrF anerkjenner at mennesker er ulike og respekterer at de tar ulike valg for sine liv».

Mange har kanskje tenkt at parti­programmet var et bra kompromiss som kunne forene ulike syn. Jeg tror de siste ukers debatt viser at det var feil. ­Realiteten er at KrFs partiprogram er så uklart ­formulert at følgende spørsmål ikke besvares skikkelig: Mener partiet at et samliv mellom to av samme kjønn er et ekteskap?

Stort press. 

Jeg mener dette ­spørsmålet er viktig selv om reversering av dagens ekteskapslov er urealistisk. Årsaken er presset mot dem som avviser en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Vil et trossamfunn som ikke vier homofile ­kunne miste statsstøtten? Er en helsesøster ­forpliktet til å fremme en kjønnsnøytral ideologi? Kan kristne skoler la være å ­ansette de som lever i et homofilt forhold?

I lys av slike spørsmål ser mange det som svært viktig at KrF forsvarer de som holder fast ved et klassisk kristent syn på ekteskap og samliv. Men tilliten til at ­partiet står stødig blir åpenbart svekket når partiets kommunikasjonssjef går inn i et likekjønnet ekteskap, og den familie­politiske talsmannen foretar vielsen.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere