Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Giftig om politisk ansvar

Publisert 10 måneder siden

Når terror eller tragedier rammer – og den som står bak har innvandrerbakgrunn – er det ikke sjelden at høyrepopulister fremfører urimelige anklager mot politikere. Det kan skape hat.

Midt i juli skjedde en tragedie i Vadsø. En 17-åring knivstakk og drepte en 18-åring. I en artikkel 15. juli koblet Helge Lurås, redaktør for nettstedet Resett, drapet til innvandringspolitikken. Det skyldes at 17-åringen som drepte var av «utenlandsk, afghansk opprinnelse». 18-åringen ble betegnet som «norsk».

Lurås brukte følgende overskrift: «Nordmenn dør på grunn av innvandringspolitikken. Så hvem tar ansvaret?» I selve innlegget skrev han: «Et menneske blir drept. Og han blir drept på grunn av ‘godhet’ og naivitet. De demografiske endringene i Norge har store konsekvenser, og det er en villet politikk. Noen har åpnet opp for dette, og andre kjemper fortsatt med nebb og klør for at migrasjonen inn i Norge skal fortsette».

Logikken til Lurås betyr å gi storting og regjering et kollektivt ansvar for et ­enkeltstående drap. Ja, slikt kalles for «villet politikk».

Useriøs kritikk. 

Det er greit å ønske seg en annen innvandrings- eller integreringspolitikk. Å gå inn for en stram innvandringspolitikk er ikke høyrepopulisme. Derimot er det useriøs populisme å komme med urimelig kritikk mot politikere når mennesker med innvandrerbakgrunn opptrer kritikkverdig.

Logikken til Lurås er dessverre typisk for høyrepopulister. Da Stockholm i fjor ble rammet av et terrorangrep slo Frp-politikeren Christian Tybring-Gjedde fast på Facebook at den svenske statsministeren «burde i etterkant be det svenske folket om unnskyldning for over tid å ha ført Europas mest uansvarlige, naive og kulturelt utslettende innvandringspolitikk». Innvandringspolitikken var altså en direkte årsak til terroren.

Det er ikke underlig om slik kritikk ­fører til hat. Det viser da også kommentar­feltene til Resett. Under innlegget til Lurås ser en kommentar slik ut: «Ansvaret ligger­ helt og fullt hos politikerne som har tillatt hodeløs innvandring (…) Mitt sinne har nå gått over til hat, et intenst hat mot disse politikere, som har ført en politikk med en konsekvens der nok en flott norsk ungdom blir drept på jobb».

Ved andre tragedier. 

Men kunne ikke drapet i Vadsø vært avverget om Norge hadde en annen innvandringspolitikk? Gjelder ikke det samme når terror utføres av muslimer?

Jo, logikken til høyrepopulistene gir en viss mening. Det er da også legitimt å ­debattere hva som kan gjøres annerledes både i integrerings- og innvandringspolitikken for å redusere terrorfaren.

Likevel bommer høyrepopulistene. Det ser vi hvis vi bruker denne typen logikk på andre tragedier. Uansett hvor restriktive Krf er i alkoholpolitikken: Når noen dør på grunn av fyllekjøring påstår ikke Knut Arild Hareide at slike tragedier er «villet politikk» fra en regjering som tillater fri fly av alkohol. Ingen hevder at en sykkel­ulykke er politikernes ansvar siden de er så hodeløse å tillate salg av sykler i Norge.

Trafikkens tragedier. 

I 2017 døde mer enn 100 personer i trafikken i Norge. Over 600 personer ble hardt skadd. Trafikken sørger altså for langt flere tragedier enn terror og knivdrap.

Drastiske tiltak kunne redusert antallet trafikkulykker. Biler kan monteres med fartssperre (slik noen elektriske biler er utstyrt med). Maksimal fartsgrense kunne vært 70. Motorsykler kunne forbys. Kanskje ville slike tiltak reddet et titalls menneskeliv. Så hvorfor foreslår ikke engang MDG noe slikt? Fordi politikere veier ulike hensyn opp mot hverandre, og ulempene ved slike drastiske tiltak er store.

Også når temaet er innvandring må ulike­ hensyn veies. Høy innvandring kan utvilsomt føre til ustabilitet. Uten innvandring av mennesker med muslimsk bakgrunn ville nok terrorfaren vært mindre. Derfor er en bærekraftig innvandringspolitikk og god integrering viktig.

Men også andre hensyn må tas. Å gi trygghet til forfulgte og fordrevne mennesker er noe bra. De fleste «nye landsmenn» bidrar positivt i det norske samfunnet – og begår ikke vold, drap eller terror. Å nekte tusenvis av lovlydige mennesker å leve i Norge for å hindre en ­enkelt knivstikking ville vært helt urimelig. Å forby all biltrafikk for å unngå at 100 mennesker blir drept i ulykker ville kanskje vært mindre dramatisk.

Trykket i Vårt Land 1. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Feil om homohat

Publisert 10 måneder siden

I en årrekke har jeg understreket at homofile, som alle andre, er skapt av Gud og elsket av ham. Jeg mener ­homohat er ukristelig. Det er jeg trygg på at kristne flest tenker.

Daniel Skjevik-Aasberg, ­
1. nestleder i Unge ­Høyre, kommer i VL 17. juli med flere ­urimelige utfall mot noen kommentarer jeg ga til Vårt Land om homohat og homohets 12. juli. Han starter med å påstå at jeg «må slutte å late som om det ikke finnes homohat i mange kristne miljøer».

Treffer ikke.

Denne anklagen treffer ikke. Jeg har ikke avvist at det finnes eksempler på homohat i kristne miljøer. For eksempel har jeg selv sett svært respektløs omtale av homofile i avisen ­Dagens kommentarfelt. Slikt vil jeg gjerne ta sterk avstand fra. Så tror jeg ikke at disse eksemplene er representative. Mitt klare inntrykk er at de ­aller fleste kristne ønsker å møte homofile med både respekt og varme.

For mer enn ti år siden skrev jeg boken Mine homofile venner. Den inneholdt syv historier om kristne homofile som fastholdt at homofilt samliv var galt og levde deretter. I det første kapitlet skrev jeg om alle de homofile som «føler seg fordømt og mener at klassisk kristen etikk sier nei til sann kjærlighet». Jeg slo deretter fast at kristne, i lys av slike opplevelser, «må vurdere våre holdninger og veie våre ord».

Avdempet og respekfullt. 

Kort sagt har jeg lenge vært opptatt av at kristne snakker avdempet og respektfullt om homofili og om homofile medmennesker. Ikke minst har jeg understreket at alle mennesker, uansett vår ­seksuelle orientering og våre seksuelle lengsler, både er skapt i Guds bilde og er syndere som trenger Guds nåde. Det er viktig at ikke homofile synder skal sees på som mer alvorlige enn heterofile synder.

Går det an for konservative kristne å fastholde at homofilt samliv er galt uten å få ­beskjed om at vi står for homohat? Ikke hvis vi Skjevik-Aasberg får ­bestemme. Han skriver, uten å begrunne det, at «Ottosen understreker selv ­poenget til Vårt Land ved å fordømme homofilt samliv og ­homoseksualitet». Nei, jeg fordømmer ikke homofile i Vårt Land 12. juli. Jeg fastholder bare helt ­alminnelig kristen samlivsetikk, altså at ­ekteskapet mellom mann og kvinne er eneste ramme for seksuelt samliv.

Kampen mot homohat. 

Jeg står gjerne sammen med Skjevik-Aasberg, og alle ­andre, i ­kampen mot homohat og ­homohets. Det er svært kritikkverdig at homofile utsettes for trakassering og for­følgelse. Jeg har for ­eksempel sterkt kritisert kristne ­grupperinger (som jeg tror har ­minimal støtte i Norge) som ­støter kriminalisering av ­homofile. Men når Skjevik-­Aasberg ­blander sammen homohat med en ­klassisk kristen samlivsetikk, er det nødvendig å ta til motmæle.

Til slutt: Skjevik-Aasberg ­skriver at jeg 12. juli fikk «igjen stå ­uimotsagt i Vårt Lands avis­spalter». Det var en usedvanlig snurrig anklage. Dagen før ­presenterte jo Skjevik-Aasberg sine utfall mot «mange bedehusmiljøer». Jeg gjorde ikke noe ­annet enn å gi respons til unyanserte og ubalanserte ­anklager. Det Skjevik-Aasberg altså gjør er å uttale seg uimotsagt en dag for så å ­anklage Vårt Land for at ­motparten slipper til ­neste dag. Det var et sjeldent klart ­eksempel på å operere med ­doble ­standarder.

Trykket i Vårt Land 21. juli 2018

Gå til innlegget

Uangripelig gudstro

Publisert 11 måneder siden

Det kan være fristende å gjøre sin gudstro til noe helt annet enn vitenskap. For da blir troen immun mot mange innvendinger. Problemet er at vitenskapens påstander kan få betydning for ulike sider ved kristen tro.

I en temmelig påståelig (og delvis nedlatende) artikkel fastslår Vårt Lands kommentator Håvard Nyhus at det er uproblematisk å kombinere kristen tro med en aksept for evolusjonslæren (VL 26. juni). «Evolusjonslæren er ikke noe mer eller mindre ‘ateistisk’ enn fotosyntesen og relativitetsteorien», skriver han. 

Jeg mener ikke at Nyhus tar helt feil. Hvordan livet har utviklet seg her på jorda over millioner av år sier lite om hvorvidt det finnes en Gud utenfor vår verden. Det er bare det at kristen tro handler om mye mer enn Guds eksistens. 

Ingen overlapping. 

Kristne bør absolutt vokte seg for å lage en unødvendig motsetning mellom vitenskap og gudstro. I likhet med Nyhus er jeg redd for ideen om at tillit til Bibelen bør kobles til en dyp mistro til naturvitenskaplig kunnskap. 

Den kjente ateistiske vitenskapsmannen Stephan J. Gould er kjent for påstanden om at religion og vitenskap syslet med helt ulike temaområder. Han snakket om «Non-overlapping magisteria», forkortet NOMA. Slik fjernet han muligheten for konflikt mellom vitenskap og religion. 

Det ser ut til at Nyhus følger Goulds tankegang. Jeg tenker noe annerledes. Selv om det er store forskjeller mellom tro og vitenskap, og en del konflikter ikke er reelle, får noe av det naturvitenskapen lærer betydning for religiøs tro. For å si det litt banalt: Å tro at tordenvær har noe å gjøre med guden Tor og hans hammer er vanskeligere i dag enn for noen hundre år siden. 

Problemet med å plassere Gud og vitenskapen i to helt forskjellige sfærer er at Gud raskt reduseres til et slags abstrakt prinsipp som ikke har noen betydning for den verden vi faktisk lever i (og som naturvitenskapen undersøker). 

En designet verden. 

På slutten av 1700-tallet sammenlignet teologen Wiliam Paley Gud med en klokkemaker; slik den som finner en klokke vil forklare dens kompleksitet ved å vise til en designer, vil den som ser naturens kompleksitet se på Gud som en forklaring. 

I boken Den blinde klokkemakeren hevder biologen Richard Dawkins at evolusjonen er forklaringen på at skaperverket ser designet ut. På den bakgrunn hevder han at Darwin gjorde det mulig å være «en intellektuelt tilfredsstilt ateist». 

Jeg mener det blir et god-dag-mannøkseskaft-svar å møte påstanden fra Dawkins med noen ord om at tro og vitenskap (heldigvis) befinner seg i to helt ulike sfærer. Isteden må vi undersøke sammenhengen mellom naturvitenskapens funn og troen på Gud. Hvilke argumenter finnes for at den verden som naturvitenskapen beskriver er skapt av en Gud som står utenfor tid og rom? 

Brutal evolusjon. 

Ikke bare tror kristne at Gud finnes – og at han har skapt verden. Vi tror også at Gud er god. Det gir også visse utfordringer siden evolusjonslæren, i hvert fall ved første øyekast, forteller om en brutal og blodig «skapelse» over millioner av år. Rimer det at Gud har skapt gjennom en prosess som fører til at de minst tilpasningsdyktige skapningene går til grunne? 

Heller ikke overfor dette spørsmålet gir det særlig god mening å avvise at det er noen sammenheng mellom naturvitenskap og gudstro. Tvert imot kan det virke som at ønsket om å harmonere evolusjonslæren med kristen tro vil få betydning for gudsbildet vårt. 

Slik sett overrasker det ikke at Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik diskuterer dette temaet i boken Evolusjon eller kristen tro. Ja takk begge deler? Blant annet skriver de: «Vi bør si tydelig at evolusjon ikke krever smerte og død for å fungere, eller egoisme eller den sterkeste rett. Det eneste som kreves er at de som tilpasser seg omgivelsene best, får mest avkom». 

Selv er jeg usikker på om Davidsen og Ottesen Søvik forklarer godt nok at en god Gud kan ha skapt gjennom evolusjonsmekanismer. Uansett kommer vi ikke forbi en grundig og balansert samtale om sammenhengen mellom naturvitenskap og kristen tro.

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Historiene som trumfer alt

Publisert 12 måneder siden

Det hadde vært fantastisk hvis de beste argumentene avgjorde viktige debatter. Men realiteten er at argumenter stort sett alltid taper mot sterke historier. Det er ødeleggende.

I 2004 var den lille gutten Mehmet i alle norske medier. Han hadde en blodsykdom som kunne helbredes hvis han fikk benmarg fra en bror eller søster med samme vevstype. Norsk bioteknologilov åpnet imidlertid ikke for konstruksjon av såkalte «designerbarn». Det betød at moren til Mehmet ikke kunne få prøverørsbefruktning hvor befruktede egg med riktig vevstype ble valgt ut. 

I løpet av noen uker snudde imidlertid Stortinget. «Det ble et uhyggelig mediekjør», uttalte Olav Gunnar Ballo på en boklansering hvor jeg selv deltok noen år etterpå. Ballo var helsepolitiker for SV og blant dem som snudde i saken. Senere angret han. 

Problemet for alle de som ønsket å forsvare bioteknologiloven var at de bare hadde argumenter – som etter min mening var gode, ryddige og prinsipielle. De hadde imidlertid liten vekt i møte med en sterk, personlig historie. Og far til Mehmet hadde en slik historie. Den handlet om at norsk lov nektet leger å redde sønnens liv. 

Får et forsprang. 

Jeg har de siste årene vært med i mange ulike debatter. Ofte slår det meg hvor stor forskjell det er på å møte de som argumenterer og de som først og fremst vil fortelle sin historie. 

Forskjellen er ganske åpenbar når temaet er transpersoners rettigheter og muligheten for å endre juridisk kjønn. Jeg har hevdet at det er urimelig å løsrives kjønn fra biologi og isteden tenke at det avgjørende er hva det enkelte individ mener om eget kjønn. Ofte har jeg møtt forståelse for dette argumentet. 

Men i møte med de som står midt oppe i denne problematikken, får slik argumentasjon liten vekt. Isteden blir det hevdet at jeg bør holde munn og heller lytte til hva transpersoner ønsker. Selve kronargumentet er at mitt ståsted oppleves sårende og krenkende.

Identitetspolitikk. 

På sett og vis handler dette om et stadig mer velbrukt uttrykk i norsk debatt, «identitetspolitikk». De som omfavner identitetspolitikken vektlegger ikke hva som sies, men identiteten til den som snakker. Skal du si noe om homofili, og bli lyttet til, må du være homofil. Skal du uttale deg om urfolks rettigheter, må du være same. Og skal du mene noe om eggdonasjon, bør du være barnløs. 

Nå er det antagelig ingen som mener at personlige historier er uviktige. Det er ikke bra hvis de eneste som diskuterer en problemstilling om homofili, er heterofile, eller hvis de eneste som debatterer abort er middelaldrende menn. 

Selv har jeg også, i noen debatter, henvist til egne erfaringer. For eksempel har jeg fortalt om det å ha en enslig mor når temaet er kunstig befruktning for single. Jeg ser også at det er en ulempe å mene mye om situasjonen for kristne homofile når jeg selv er heterofil. Derfor har jeg sett verdien av å løfte frem historier fra homofile som lever som single på grunn av sin kristne overbevisning.

Anekdotisk.

En opplyst debatt trenger bidrag fra de som er direkte berørt av en tematikk. Et samfunn bør ikke minst bedømmes ut ifra hvordan minoriteter blir behandlet. 

Men personlige historier sier ikke alt. For det første kan disse være anekdotiske og ikke gi et representativt bilde. I debatten om transpersoners situasjon er det ukjent for mange at de to norske interesseorganisasjonene, FRI og Harry Benjaminsen ressurssenter, tenker ganske forskjellig. 

For det andre er faren for ensidighet stor når historiene fortrenger saklig argumentasjon. Jeg mener det skjedde med Mehmet-saken. Da aksepterte alle journalister at det var hjerterått å si nei til et medisinsk tiltak som kunne gjort Mehmet frisk. Prinsipielle spørsmål ble oversett: Er det rett å konstruere et barn som et middel for et annet barn? Kan vi akseptere sortering av befruktede egg ut fra vevstype? 

Det var heller ingen medier som fikk frem at muligheten for å redde Mehmet gjennom et donorsøsken var liten. Slik sett hører det med til historien at Mehmet aldri fikk et søsken til tross for lovendringen.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Lukas fortalte ikke myter

Publisert 12 måneder siden

Marius Timmann Mjaaland skriver interessant om hvordan Jesu kropp fremsto etter oppstandelsen i Vårt Land 18. mai. Jeg tviler på at vi er særlig uenige her. Det er derimot litt underlig at han hevder å gi et svar til min artikkel «Tåkete teologi» i Vårt Land 9. mai. Stort sett kommenterer han ikke mitt anliggende og dessuten påstår han flere ting om mitt ståsted som ikke har noe grunnlag i det jeg skrev.

I sin første artikkel om Jesu himmelfart (Vårt Land 2. mai) sluttet Mjaaland seg til Bultmanns påstand om at vi ikke må låse kristendommens sannhet «til et mytisk verdensbilde». Mitt inntrykk var at Mjaaland betraktet fortellingene om Jesu himmelfart som «mytiske».

Nå understreker Mjaaland – helt korrekt – at Bultmann var «fanget av positivismens mytologi» og dermed har en «helt ubrukelig» forståelse av hvordan vi forstår Jesu kropp ­etter oppstandelsen. Hvis Mjaaland ikke ønsket å bli misforstått, hadde det vært en fordel om han i sin første artikkel påpekte at han tenker temmelig annerledes enn Bultmann om såkalt avmytologisering.

Mitt anliggende i artikkelen «Tåkete teologi» var å understreke at dagens kristne kan betrakte fortellingen om Jesu himmelfart som troverdig. Vi trenger ikke å omfavne et forhistorisk verdensbilde for å tenke at Lukas forteller hva disiplene opplevde, nemlig at Jesus «ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres» (Apg 1,9).

Derimot gikk jeg ikke inn på temaet som Mjaaland nå skriver om, nemlig «hvor» ­himmelen er og hvordan Jesu kropp var etter oppstandelsen. Jeg tror ikke at himmelen er «høyt oppe i sfærene» som Mjaaland påstår at jeg og «de gamle» tenkte. For øvrig tviler jeg litt på at «de gamle» (hvem er det, egentlig?) tenkte så bokstavelig om himmelen. Det er for eksempel interessant at Paulus skriver at Gud «bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Heller ikke bekjennelsens ord om at Jesus sitter ved «Guds høyre hånd» trenger vi å oppfatte strengt bokstavelig.

Så velger jeg å se bort fra de mer syrlige­ kommentarene Mjaaland avlegger meg, men presiserer gjerne at jeg – ut fra luthersk ­tankegang – fastholder at Jesus er reelt nærværende i nattverdelementene. Det stemmer altså ikke at jeg, slik Mjaaland mistenker, har en mer «rasjonalistisk holdning til dette» slik reformatoren Zwingli hadde.

Espen Ottosen, teolog og filosof, ­informasjonsleder i NLM

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
8 dager siden / 5054 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
19 dager siden / 4758 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 2677 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
24 dager siden / 2320 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
22 dager siden / 1802 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
9 dager siden / 1767 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
3 dager siden / 1529 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
21 dager siden / 1527 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
14 dager siden / 1390 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
13 dager siden / 1309 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere