Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Kan vi håpe på mer misjonsengasjement

Publisert over 10 år siden

De aller fleste som tilhører Misjonssambandet vil nok mene at ytremisjon skal stå i sentrum. Organisasjonen ble startet for at vi skulle drive misjon i Kina, og mange liker å si at det er misjonsengasjementet som holder organisasjonen sammen.

Derfor er det verdt å spørre seg -- ikke minst i etterkant av en generalforsamling: Ser vi et økt misjonsengasjement? Kan vi regne med at nye generasjoner vil ta over stafettpinnen og brenne like mye for ytremisjon?

Jeg må innrømme at jeg er usikker. Rett etter generalforsamlingen lagde jeg et intervju med Arne og Edel Eikli til Utsyn. Arne er 93 år og har vært på nittende generalforsamlinger, mens Edel har fått med seg 17. De var også på plass i Bergen. Deres misjonsengasjement er formidabelt. Til Arnes nittiårsdag fikk han PC. Den brukes stort sett til en ting: Å lese misjonærblogger. Og så forteller de at de ber, hver dag, for misjonærer og for misjonens ledelse.

Misjon er "de brennende hjerters sak" er det gjerne blitt sagt i Misjonssambandet. Og jeg tror det er treffende. Det vil alltid være enklest for oss å bli engasjert av det som er oss nærmest. Mange kristne kan bruke mange krefter på lokalmiljøet sitt -- og på sin egen menighet eller bedehus. Det er bra, ikke minst fordi det er mange tegn som tyder på at det kan være vanskelig å få nye generasjoner til å ta ansvar lokalt.

Enda vanskeligere kan det være å skape engasjement for verdensmisjon. For det er så lett å lukke øynene. Jeg kan ikke komme unna mitt lokalmiljø: Ønsker jeg at barna mine skal være en del av et kristent miljø, er det kanskje helt nødvendig at jeg selv bidrar. Men de som bor noen tusen kilometer unna kan jeg glemme.

Vi hadde et stort fokus på ytremisjon under generalforsamlingen. Vi hadde gjester fra Japan, Peru og Etiopia. På et kveldsmøte talte Masaki fra Japan.

Likevel må vi vel innrømme at det var arbeidet i Norge som fikk hovedfokus under forhandlingene. Både spørsmålet om trossamfunn og overgang fra kretser til regioner, skapte stort engasjement. Når misjonsstrategi var teamet, var det stort sett bare misjonærer som tok ordet.

Det er vanskelig å måle ytremisjonsengasjement, og hvor mye hjertene våre brenner. Men jeg har et inntrykk av at den åndelige kraften iblant Norges kristne generelt er blitt svakere de siste tiårene. Jeg tror tiden vi bruker på bibel og bønn har gått ned, og jeg tror mange av oss har fått mindre tro på at Bibelen er sann og Jesus er svaret. Hvis det virkelig er slik, er det neppe noen tvil om at også misjonsengasjementet vil svekkes.

For misjon er de brennende hjerters sak.

Gå til innlegget

Trossamfunn om tre år?

Publisert over 10 år siden

Jeg mener fortsatt at det vil være en god ide at Misjonssambandet gir et tilbud til dem som ønsker å ha Misjonssambandet som sitt kirkesamfunn. Men i denne omgang sa generalforsamlingen nei. De ønsker mer debatt, mer utredning og mer debatt. Og det lever jeg greit med.

Det er ikke lenge siden det ble aktuelt at Misjonssambandet skulle registrere et trossamfunn. Modellen som ble lagt frem, er mer eller mindre hentet fra Frelsesarmeen. Jeg tror det er bare et drøyt år siden jeg ble kjent med hva Frelsesarmeen konkret gjorde i 2005. Da fikk jeg være med på et møte med armeens ledere. Den muligheten har selvsagt ikke alle hatt. Slik sett forstår jeg at mange på generalforsamlingen opplever at det har gått for fort i svingende fram mot forslaget om et trossamfunn i regi av NLM.

Formelt sa ikke generalforsamlingen nei til trossamfunn, de ønsket derimot en utsettelse. Men noen få sa et klart og tydelig nei i debatten. Disse ville nok helst stemt for et nei-forslag også, ikke en utsettelse. Men de fleste av dem som stemte for forslaget fra hovedstyrets mindretall understreket at de ba om mer tid. Hvor mange av disse som kan komme til å stemme annerledes om tre år, er det umulig å si. Jeg håper det er mange. Men det er selvsagt avhengig av mange ting, og jeg håper vi kan få en god prosess fram mot neste generalforsamling.

Jeg tok ikke ordet i debatten, men det jeg tror det er viktigst å si for at vi skal få et samlende vedtak neste gang er dette: De som sier ja til et trossamfunn i regi av NLM kan fortsatt være glade i Den norske kirke, stå som medlem i Den norske kirke og både be og arbeide for at kirken blir endret.

Mitt inntrykk er at mange opplevde forslaget fra hovedstyrets flertall som et protestforslag: Dette skal de stemme for som er superfrustrert over Den norske kirke. Jeg tror ikke vi skal gi et slikt inntrykk, og jeg tror heller ikke det er nødvendig.

Tvert imot er mitt viktigste argument for at NLM på sikt oppretter et trossamfunn langt mer positivt: Det handler om å si ja til at dem som ønsker å ha et så sterkt forhold til NLM at de ser på oss som sitt kirkesamfunn, skal få denne muligheten. Jeg synes det ikke er så rart at noen har dette behovet i lys av at vi har søndagsmøter, døper barn og tilbyr et helhetlig opplegg mange steder.

Så er utfordringen å finne en måte å imøtekomme dette behovet på, uten at mennesker opplever at det NLM de er glade i, blir endret fundamentalt.

Gå til innlegget

Når mediene interesserer seg for misjon

Publisert over 10 år siden

I dag er Misjonssambandets generalforsamling virkelig blitt en mediesak. Overraskende nok har vår nye misjonsstrategi skapt interesse, og blitt presentert i mange medier.

Vi hadde forventet en del oppmerksomhet knyttet til debatten om hvorvidt organisasjonen bør opprette et trossamfunn, men saken om misjonsstrategi trodde vi det var vanskeligere å skape interesse for. Det var kanskje litt naivt. For det er nemlig ganske enkelt å komme på medienes dagsorden i disse dager hvis temaet er islam og muslimer.

Det var Bergens Tidende som skapte engasjementet med overskriften "Misjonssambandet vil kristne muslimer". Litt senere skrev NTB en sak, og deretter har telefonene fra medier vært mange.

På mange måter er engasjementet flott. Vi ønsker at det vi er aller mest opptatt av, nemlig misjon, kommer på dagsorden. Samtidig vil vi nødig oppfattes som aggressive. Derfor er vi ikke så begeistret for formuleringen at vi vil "kristne muslimer". Det høres så middelaldersk ut. Vi vil gi mennesker en mulighet til å ta i mot Jesus Kristus som sin frelser. Men vi vil også respektere at noen sier nei til det kristne budskapet.

Misjon blant muslimer er kontroversielt fordi det ikke er lett for muslimer å bli kristne. Det må vi ta på alvor. Det er viktig at vi ikke opptrer på en slik måte at vi setter mennesker unødvendig i fare. Samtidig kan vi ikke slutte med misjon fordi vi møter motstand. Vi har et ansvar for at de som ikke har hørt, får en mulighet til å møte det kristne budskapet.

Og så mener vi det handler om religionsfrihet at mennesker ikke blir forfulgt selv om de skifter trol

Gå til innlegget

Målrettet misjon

Publisert over 10 år siden

I dag er misjonsstrategi hovedtemaet på generalforsamlingen til Misjonssambandet. Få ting bør være mer viktig å drøfte for en misjonsorganisasjon. Men debatten har vært ganske slapp. Det påpekte også generalsekretæren i sin presentasjon av ny misjonsstrategi. Andre temaer har tatt langt mer fokus, ikke minst spørsmålet om NLM bør registrere et trossamfunn.

Nå er det ikke alltid debatt er så fristende. Å diskutere misjonsstrategi på en generalforsamling i NLM, kan være krevende fordi misjonærer veldig ofte vil være opptatt av sitt felt og sine arbeidsoppgaver. Det er selvsagt ikke lett for en misjonær fra Peru – som jeg selv er – å akseptere en strategi som sier at misjon i Peru ikke er aller mest strategisk og aller mest viktig.

Misjon kan være så mangt, og misjon i Misjonssambandet er også mye forskjellig. Vi sender ut evangelister, pionermisjonærer, leger, ingeniører og teologilærere. Vi er på plass i land der mange er muslimer, der mange er (nominelle) katolikker og der mange er animister.

Nettopp fordi forskjellene er så mange, blir det viktig at vi er målrettet. Hva skal være et fellestrekk for vårt misjonsengasjement?

I strategien som nå skal diskuteres, er hovedsaken de minst nådde folkegruppene. Misjon handler for Misjonssambandet om å nå lenger ut med evangeliet, nå dem som ikke har hatt mulighet til å høre om Jesus Kristus.

Når dette er fokus, må strategien stadig legges om. Det går faktisk an å si at noen oppgaver er fullført. Og det er ganske fantasisk. Når Mekane Yesus kirken i Etiopia har vokst til over fem millioner medlemmer i løpet av femti år, sier det seg selv at utfordringene er nye: I Etiopia er våre misjonærer derfor plassert i andre områder enn de var tidligere. For fortsatt finnes det folkegrupper i Etiopia som i liten grad har møtt kristen forkynnelse.

Hvor i verden er så misjonsutfordringene størst i vår tid? Mye kan sies om det. Men kort sagt kan vi påpeke to ting. For det første er den muslimske verden på mante måter vår tids største misjonsutfordring. Millioner av muslimer – som ofte har en tro iblandet tradisjonell folketro – har aldri hørt om Jesus. For det andre er det slik at mange av de minst nådde folkegruppene bor i områder der det er umulig å drive tradisjonell misjonsarbeid. Det kan skyldes både politiske forhold og religiøse forhold.

Det er selvsagt ikke lett å drive misjon i områder der det er forbudt eller nesten umulig. Likevel har vi en forpliktelse til også å dele evangeliet med mennesker som bor på slike steder. Derfor må en misjonsorganisasjon som Misjonssambandet tenke nytt for å nå lenger ut. Vi må blant annet sende ut kristent fagpersonell – mennesker som kombinerer formidling av sin tro med et eller annet sivilt yrke eller engasjement i et bistandsprosjekt.

Den nye misjonsstrategien til Misjonssambandet handler om at vi skal bli enda mer målrettet. Samtidig skal vi ta vare på oppgavene vi står midt oppe i, og ikke forlate det ansvaret vi har tatt på oss. Selv om det er viktig å nå lengre ut, må vi også sørge for opplæring av ledere og gi god teologisk undervisning.

Gå til innlegget

En god generalforsamling

Publisert over 10 år siden

En god generalforsamling

I morgen starter NLMs generalforsamling. Om et par timer setter jeg meg i bilen for å reise til Bergen – og lurer fortsatt på hva som er raskeste vei.

For tre år siden, da generalforsamlingen var i Trondheim, dro jeg med familien onsdag. Det var ikke så lurt. Mobilen ringte hele veien, det var mye å ordne underveis. Så nå har jeg lært, og er på plass dagen før.

En generalforsamling i NLM er mye forskjellig, og det er mye jeg gleder meg til. Hva vil så avgjøre om dette blir en god generalforsamling for meg?

For det første håper jeg barna – og kona – får det bra. På tidligere arrangement har opplegget for barn vært veldig bra. Men nå er mine to eldste ungdommer. Så da håper jeg på gode ungdomsmøter – og at de finner nok av kjente i området.

For det andre håper jeg å treffe igjen gamle venner og kollegaer. Selv har jeg vært en del av Misjonssambandet i nesten tyve år, nå. Jeg begynte på Fjellhaug i 1991. Dermed er det mange gamle klassekamerater jeg håper å treffe – i tillegg til misjonærkollegaer fra Peru. Mange misjonærer synes nok det å treffe igjen kollegaer er selve høydepunktet på generalforsamlingen.

For det tredje håper jeg på gode møter, og jeg håper mange kommer! Min situasjon er at jeg altfor ofte er på møter der jeg selv skal tale. Nå skal jeg være tilhører både til bibeltimer og kveldsmøter. Det ser jeg fram til, og jeg håper å få mulighet til å være en helt vanlig møtedeltaker. Dessverre er det en mulighet for at mobilen vil ringe eller at noen arbeidsoppgaver ikke kan vente.

For det fjerde håper jeg på gode forhandlinger. Dette nevner jeg altså først som det fjerde punktet, og det illustrerer vel at en generalforsamling i Misjonssambandet er mye mer enn det formelle. Er det så mulig at forhandlingene blir gode når minst 1000 personer har talerett? Og når taletiden raskt settes til to minutter?

Det er ikke vanskelig å være skeptisk. Jeg har opp gjennom hørt gode innlegg som ikke har oversteget 120 sekunder, men jeg har vel møtt enda flere som synes debatten blir litt parodisk når alle må tegne seg før første innlegg og det er umulig å få en replikk. Selv holdt jeg mitt første – og eneste, tror jeg – innlegg på generalforsamlingen i Stavanger i 1997 – og husker at jeg leste det høyt for meg selv mens jeg tok tida. Den gikk fort.

En ting er så selve debatten. Men deretter skal det stemmes. Jeg håper dirigentene klarer å håndtere det som kommer av innspill og forslag på en god måte. Det er ikke bare lett.

Til slutt kan jeg vil føye til at jeg også har noen meninger om hva slags vedtak som vil være gode. Men det vil jeg ikke si så mye om, i hvert fall ikke nå. Uansett må jeg som ansatt i NLM forholde meg lojalt til de vedtak som fattes ... 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere