Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Når de gode gjør det onde

Publisert 8 måneder siden

Hvordan kan det ha seg at tilsynelatende snille og gode mennesker gjør forferdelige ting? Det mest ubehagelige svaret, som jeg stadig oftere møter, er at religion er årsaken.

I 1999 møttes to fremstående vitenskapsmenn til en debatt om gudstro. Amerikanske Steven Weinberg, som fikk nobelprisen i fysikk i 1979, forsvarte ateismen. Hans samtalepartner var John Polkinghorne som var professor i matematisk fysikk i Cambridge inntil han brått forlot sin akademiske karriere for å bli prest.

Fascinerende nok er det ikke intrikate argumenter om tro og vitenskap som i dag huskes fra debatten, men en frisk uttalelse om moral fra Weinberg: «Med eller uten religion, så vil gode personer gjøre gode ting og onde personer gjøre onde ting. Men for å få gode mennesker til å gjøre onde ting, så trenger du religion».

Påstanden fra Weinberg er nærmest blitt et mantra fra en del ateister og skeptikere. Men Weinberg tar åpenbart feil. Ofte trenger vi helt andre årsaker enn religiøs overbevisning for å forklare at trivelige folk gjør grusomme gjerninger.


Mindreverdige jøder

I nesten fem år var Rudolf Höss øverste ansvarlige for Auschwitz. Grusomhetene som er blitt avdekket er ufattelig. Mer enn en million mennesker, inkludert kvinner og barn, ble drept. Dette foregikk mens Höss, med sin kone og fem barn, bodde i en idyllisk enebolig tett på konsentrasjonsleiren.

Höss vokste opp i et katolsk hjem, men tok tidlig avstand fra troen. Religion kan altså ikke være forklaringen på hans ondskap.

Isteden finner vi svaret i Höss’ store lojalitet mot nazistenes tankegods og ideen om at jødene var mindreverdige mennesker.  Derfor plaget det ikke kommandanten i særlig grad å sende hele familier rett i gasskammeret bare fordi de var jøder. Vi står altså overfor ideologiske skylapper. I stor grad kan også ideologi forklare hvordan en 32 år gammel mann i 2011 valgte å kaldblodig massakrere 65 personer på Utøya.


Ondskapens mange former

Ondskap kan ta mange former. Svært ulike former for ideologiske eller religiøse overbevisninger kan – under gitte omstendigheter – få folk til å forsvare dypt menneskefiendtlige handlinger. Vi ser det hver gang terrorangrep begrunnes med islam.

Også kristne miljøer kan møtes av relevant kritikk i så måte. Det er dypt problematisk hvis foreldre som er Jehovas Vitner vil nekte livreddende blodoverføring til sine barn. Og det finnes tragiske historier om de som kutter alle bånd til barn fordi disse forlater troen eller står frem som homofile.

Ofte kan vi bli enige om – på kryss og tvers av livssyn – at noen handlinger fortjener å bli kalt onde. Men iblant er uenigheten stor. Jeg tror det skyldes at prinsippene vi betrakter som grunnleggende kan variere. Selv synes jeg ideen om selvbestemmelse iblant løper løpsk. Jeg kan ikke forstå hvordan det å ta livet av et friskt foster ene og alene fordi mor (og ofte far) ikke ønsker tvillinger kan sees på som en slags menneskerettighet.


Hadde et hjerte

I en selvbiografi Rudolf Höss skrev rett før han ble henrettet i 1947 avsluttet han med disse ordene: «Kanskje vil offentligheten se meg som et blodtørstig beist, en grusom sadist og en som har drept millioner – for majoriteten av mennesker vil ikke være i stand til å se for seg kommandanten i Auschwitz på noe annet vis. Den store massen vil aldri forstå at han også hadde et hjerte, at han ikke var ond».

Det er – dessverre – vanskelig å betrakte Höss som en grusom sadist. Realiteten er at han fremsto som en varm familiefar og en rettferdig sjef. Derfor tror jeg at Weinberg tar feil. Det er for lettvint å dele mennesker inn i to grupper; de gode som gjør godt og de onde som gjør ondt (og så trenger vi altså religion for at gode personer skal gjøre fæle ting).

Isteden tror jeg vi alle har et potensial for ondskap. Vi kan fristes til å velge minste motstands vei (Höss mente at han ble utsatt for press). Vi kan gjøre noe ondt fordi det lønner seg (og Höss ble viktig ved å drive Auschwitz). Og vi kan gjøre grusomme ting ut fra ideen om at «målet helliger middelet» eller et skarpt skille mellom «oss og dem». Selv tror jeg den kristne ideen om alle menneskers ukrenkelige menneskeverd kan være en god vaksine mot ondskap satt i system.

Gå til innlegget

Problematisk fra Vårt Land om abort

Publisert 8 måneder siden

Ikke overraskende rykker Vårt Land ut med full støtte til biskopenes uttalelse om abort som ble presentert fredag. Jeg mener både Vårt Land og biskopene svikter.

Redaktør Alf Gjøsund viser i sin kommentar 18. februar til noen av mine kommentarer på Facebook om biskopenes uttalelse. Han mener at jeg er «knallhard i kritikken». Ja, jeg «tordner» visst. Det er riktig at jeg kritiserer biskopenes uttalelse, og det mener jeg å gjøre
 ved hjelp av saklig argumentasjon. Biskopene tar i sin uttalelse til orde for et «nytt samtaleklima» om abort og oppfordrer til en «bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale». Bidrar Gjøsund til dette ved sine karakteristikker?

Underlig selvkritikk. 

Det er helt fint at biskopene ønsker et bedre samtaleklima når temaet er abort, men jeg synes selvkritikken biskopene tar på kirkens vegne er underlig. For noen år siden var det debatt om fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. Jeg mener at de som ønsket en slik reservasjonsrett argumenterte avdempet, saklig og nøkternt. Hjalp det? Førte det til at forkjemperne for abortloven viste mer respekt og forståelse for legene som ikke ville bidra til abort?

Biskopene starter sin uttalelse med å gi en entydig kritikk av kirkens representanter som var motstandere av
 loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. «I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog,» skriver de. Men hva er viktigst av en god dialog og av å beskytte menneskeliv?

Jeg synes svaret er opplagt. 

Kirken skal stå på de svakes side. Og de svakeste er faktisk barn i mors liv som med dagens lovgivning ikke har noen beskyttelse før uke 12. Derfor aksepterer jeg ikke logikken som Gjøsund bruker når han forsvarer bispeuttalelsen: «For hva bør være hensikten med en uttalelse? Den bør selvsagt være å bevege, ikke å låse. Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet».

Nessa og Knudsen. 

Gjøsund forsvarer også biskopenes uttalelse med at folk husker «den mest ekstreme bruken av virkemidler» fra 70-tallet. Men hva sikter han egentlig til? Jeg mener det er urimelig å hevde at kirkeledere i Den norske kirke benyttet ekstreme virkemidler. Hvis hentydningen gjelder aksjonene fra Ludvig Nessa og Børre Knudsen, så møtte disse altså mye motstand fra kirkens ledere. Det er altså lenge siden kirken tok avstand fra
 såkalte ekstreme virkemidler.

Det er bra at biskopene slår fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Dessverre blir setningen stående i løse lufta. Det naturlige ville jo vært at bispemøtet kritiserte prinsippet om selvbestemt abort. For innebygd i dette prinsippet er at fosteret ikke har noe vern. Isteden sier biskopene at deres «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Jeg synes det er skuffende. Vi hadde trengt kirkeledere som problematiserer en abortlov som gjør at staten finansierer og godkjenner at 15.000 spirende menneskeliv går tapt på norske sykehus årlig.

Ekstrem uttalelse. 

Etter at biskopene presenterte sin uttalelse, skrev biskop Kari Veiteberg på sin Facebook-side at abortloven var «eit gode» (det er for øvrig en ganske ekstrem uttalelse; mange forkjempere for abortloven kaller den «et nødvendig onde»). Veiteberg mener opplagt at uttalelsen gjør det mulig for henne å gi en slik vurdering. Er det da rimelig av Gjøsund å mene at biskopene kanskje har «lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover»?

Bispeuttalelsen fastslår at et «samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» siden slike aborter «forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner». Jeg mener at det er uklokt å formulere seg slik. Hvis biskopene bare ville advare mot et totalforbud imot abort, burde det vært sagt tydeligere. Slik setningen er formulert, kan den tolkes slik at alle samfunn som tillater abort, uansett hva slags abortlov vi står overfor, er bedre enn samfunn som forbyr abort. Dessuten betyr det vel at biskopene fastslår at Norge ble bedre med innføring av selvbestemt abort i 1978.

Ikke konkret. 

Så vil sikkert noen si at biskopene har helt rett i at legale aborter er bedre enn illegale, og at aborter vil skje uansett. Alternativet er med andre ord strikkepinner. Jeg er klar over at problemene og tragediene ved illegale aborter. Jeg innser også at det er krevende å utarbeide et konkret alternativ til dagens abortlov. Når Gjøsund ber meg om å være «mer konkret», må jeg innrømme at jeg ikke sitter klar med et konkret lovforslag.

Men i en slik sak er det også viktig å skille mellom etikk og jus. Kristne 
ledere bør vokte seg for å gå for dypt inn i pragmatiske og juridiske diskusjoner om hva slags abortlov som er «realistisk». Etter 40 år med en abortlov som har gjort ethvert foster under 12 uker rettsløst, mener jeg at kirkeledere først og fremst skal argumentere prinsipielt og løfte frem menneskeverdet til alle mennesker, også de ufødte.

Gå til innlegget

Skadelige sexråd

Publisert 8 måneder siden

Er porno sunt? Er det skadelig å tilby terapi til homofile som ikke vil leve i et parforhold? Svarene som gis på slike spørsmål preges ofte mer av synsing enn forskning.

Etter at flere medier fortalte at en nyutnevnt statssekretær fra KrF hadde stått frem som pornoavhengig, skulle VGs Ingunn Saltbones avgjøre om porno var bra eller dårlig i VG-podkasten Giæver & Gjengen. «Vi vet at porno kan være et krydder i parforholdet», fastslo Saltbones, som har studert sexologi.

Riktignok mente Saltbones at porno kunne dominere for mye i menneskers liv, men først og fremst mente hun at det var «leit og alvorlig» hvis kristne mente at all porno var problematisk.

Med andre ord var det lite aksept i VGs podkast for ulike syn på porno. Saltbones hadde nemlig fasiten. Hun var skråsikker på at porno var bra og helsefremmede – og møtte ingen kritiske spørsmål.

Les også: La oss snakke om porno

Uenige forskere. 

Iblant vet vi godt om en spesifikk handling er sunn eller skadelig. Røyking er skadelig. Fortsatt er det sunt å spise gulrøtter. Og forskning viser at overdreven soling øker kreftfaren.

Men det finnes rett og slett ikke forskning som entydig fastslår at pornobruk er bra. Tvert imot er forskere uenige. Andreas Masvie gjennomgikk en rekke studier om temaet i Morgenbladet 6/11 2017 og trakk frem undersøkelser som viste at de som brukte mye porno ble mer seksuelt aggressive og studier som viste at «pornokonsum er knyttet til høyere risiko for skilsmisse og ulykkelighet i forhold».

Gir barn lykke? 

Å bruke empirisk forskning for å finne ut om en spesifikk type adferd er skadelig, kan være relevant. Iblant kan kalkulatoren tas frem; for eksempel kan røyking forkorte livet med ti år.

Men ofte gjør vi ikke valg bare ut fra slike kalkuleringer. Ingen hadde hoppet i fallskjerm eller kjørt motorsykkel hvis alt vi vektla var skaderisiko. Og hvem lar seg sterilisere bare fordi en lykkeforsker slår fast (for eksempel på TV 2 20/10 2017) at man ikke blir mer lykkelig av å få barn?

Dessuten kan ingen undersøkelser fastlegge hvilke verdier jeg bør ha. Ønsker jeg mer sex med kona mi enn med meg selv, er porno et uklokt valg. Det samme gjelder hvis jeg ikke vil gjøre tilfeldige kvinner på nett til sexobjekter.

Les også: Flere unge kristne står fram som pornoavhengige: – Kjenner seg fanget

Skadelig terapi. 

Om språkbruken kan være skarp overfor de som sier nei til porno, er det lite mot fordømmelsen av de som mener at homofilt samliv er galt. Det har særlig nettverket Til Helhet fått merke de siste ukene.

I Aftenposten skrev Christian Lomsdalen at det var bekymringsfullt at Laget (NKSS) var medlem i Til Helhet. Vi kan ikke «ha ungdomsorganisasjoner ute i skolene som ønsker skadelig omvendelsesterapi for de skeive elevene» (31/1 2019). Og i Dagbladet påsto Erik Aasheim at Til Helhet egentlig drev med «helbredelse» og at de som har «forsøkt alt for å bli en annen» kunne ende opp med å ta livet sitt.

Til en viss grad støtter jeg Lomsdalen og Aasheim. Det er problematisk å gi beskjed til kristne homofile om at deres seksuelle følelser er særlig syndige. Og ingen bør påstå at en seksuell orientering lettvint kan endres. Det er bare det at kritikken fra Lomsdalen og Aasheim ikke gjengir korrekt hva Til Helhet står for.

Les også: Fri reagerer på Til Helhet-sammenligning: – seksualitet kan forandres, men ikke av andre

Bra singelliv. 

Mange mener bestemt at homofilt samliv er nøyaktig like bra som heterofilt samliv. Da fremstår det selvsagt meningsløst å gi støtte og hjelp til mennesker som ikke vil leve i et homofilt forhold.

Men mange av oss tenker noe annerledes om seksualitetens mening. Klassisk kristen etikk mener at Guds skaperplan er ekteskapet mellom mann og kvinne, og at et likekjønnet samliv dermed strider imot Guds vilje for vår seksualitet. Kristne homofile med en slik overbevisning kan ønske å snakke med noen som gir dem støtte. Er det galt å tilby det?

Jo da, noen pastorer og sjelesørgere har sikkert møtt kristne med homofile følelser på en dårlig måte. Men det trenger ikke alltid å skje! Selv kjenner jeg mange kristne homofile som hevder å leve gode liv. Noen har bevisst valgt å leve som single. De som mener det er skadelig å støtte deres valg, står i fare for å signalisere at single lever et mindreverdig liv. Det er neppe sunt.

Gå til innlegget

Kan hat forbys?

Publisert 9 måneder siden

I dag fastslår norsk lov at det er ulovlig å fremsette offentlig en «hatefull ytring». Jeg blir bare mer og mer skeptisk til et slikt forbud.

Debattene om «hatprat» eller «hatefulle ytringer» er mange. I forrige uke påsto Hege Storhaug at boken hennes Islam – Den 11. landeplage var blitt rapportert til FN av en rekke organisasjoner med Antirasistisk senter i spissen. Storhaug påsto at disse ønsket at hun skulle bli etterforsket for hatefulle ytringer.

Ganske raskt viste det seg at Storhaug hadde misforstått. Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter uttalte til Faktisk.no at Storhaug er «en sentral aktør når det gjelder spredning av fordommer mot muslimer, men straffbare er synspunktene hennes ikke».

Men hvor går grensen mellom å spre fordommer og å fremme hat? Skillet fremstår kanskje selvsagt for skarpskodde jurister, men for de fleste av oss er situasjonen en helt annen. Resultatet blir at altfor mange debatter som burde handlet om det folk faktisk sier blir til debatter om hvorvidt uttalelsene bør straffes.

Les også: – Norge gjør ikke nok for å bekjempe diskriminering

Hva er saklig? 

Nesten hver gang jeg legger ut en kritisk kommentar om et eller annet på Facebook, påstår noen at jeg hetser eller trakasserer. Iblant kommer også påstanden om at jeg hater noen eller noe (men jeg har aldri blitt anklaget for å fremsette trusler).

Stort sett blir jeg frustrert når noen hevder at jeg utrykker hets eller hat. Iblant må jeg beklage noe, men ofte mener jeg bestemt å ha vært saklig. Men min vurdering endrer ikke andres oppfatning av mine uttalelser. Gang på gang må jeg konstatere at de som er veldig uenig med meg tenker helt annerledes om hva som er saklig kritikk.

Dette fører til lite fruktbare debatter om hvor grensen skal gå for saklig og anstendig argumentasjon. Vårt ståsted farger nemlig hva vi mener er god argumentasjon og hva som er ufint.

Les også: Disse etiske debattene vil prege 2019

Staten som smaksdommer. 

Mitt ståsted er ikke at ytringsfriheten bør være uten begrensninger. For eksempel mener jeg at de som fremsetter trusler eller oppfordrer til vold skal straffeforfølges. Slikt har lenge vært forbudt i Norge.

I tillegg mener jeg at hatprat er et stort problem. Altfor ofte er utfall og uttalelser – ikke minst i kommentarfelt og på sosiale medier – langt over grensen for saklig og anstendig argumentasjon. Like fullt er forskjellen enorm mellom å svare med en motytring og å etterlyse lovens lange arm (selv om ytringsfriheten fortsatt, heldigvis, er godt ivaretatt i Norge og at mye skal til før noen dømmes for «å fremme hat»).

Rett før jul påsto Flemming Rose, tidligere avisredaktør i Danmark, at det er svært uklokt å innføre lover mot «hatprat» selv om ideen om «bekjempe hat og beskytte minoriteter» er strålende (Aftenposten 21. desember). Han viste til den amerikanske jussprofessoren Nadine Strossen som hevder at resultatet blir en statsmakt som opptrer som en smaksdommer og har «rett til å slå ned på ytringer bare fordi innholdet i dem betraktes som opprørende og uakseptabelt».

Hat mot Arbeiderpartiet. 

Jeg tror Flemming Rose (og Nadine Strossen) har gode argumenter for sin skepsis mot å forby hatprat. De bruker også svært tankevekkende eksempler. Det blir tydelig at synet på hva hat er, og hva som fremmer hat, er temmelig subjektivt.

Derfor er det også utfordrende å straffe ytringer ut i fra hva disse fører til. For eksempel er det sannsynlig at Facebook-posten fra Sylvi Listhaug i mars i fjor, den om fremmedkrigere som førte til at hun gikk av som justisminister, førte til mer hat mot Arbeiderpartiet. Ja, Kripos uttalte til A-magasinet 20. juli at antallet trusler mot AUF-ere økte fra 60-70 i januar og februar til 200 i mars – og mente at årsaken var Listhaugs uttalelse.

Betyr dette at Listhaug burde straffeforfølges? Et ja vil innebære en markant innstramning av ytringsfriheten og er således dypt problematisk. Det kan også føre til mer polarisering og gir ytterliggående krefter muligheten til å fremstille seg selv som offer.

Les også: Anmeldelse av 22. juli filmen: «Vi skal være takknemlige for perspektivet utenfra»

Gå til innlegget

Splittende uenighet

Publisert 10 måneder siden

Som en respons til Åste Dokkas kommentar «De som vokter hyrden» spurte jeg i VL 19/12 om det finnes grenser for teologisk uenighet. Dokkas svar i VL 20/12 er at det «finnes noen grenser for kirkelig uenighet», men hun er glad for at hun «slipper både grensedragning og sanksjonering». Dette undrer jeg meg litt over, siden Dokka så ofte gir klare svar på kirkens veivalg og utfordringer.

Ifølge Dokka er det åpenbart at «Den norske kirke­ kan tåle uenighet om fortapelsen» siden det har vært debatt om temaet siden 50-tallet. Men er dette riktig? Min vurdering er at kirken har blitt svekket og splittet av svært stor teologisk uenighet­. For eksempel har svært mange aktive kristne de siste tiårene forlatt kirken – enten ved å melde seg ut eller­ ved å trekke seg tilbake fra gudstjenestefellesskapet.

Lite presis. 

Dokka påstår at min holdning er at «alle bør være enige fordi Luther mente at Bibelen er entydig». Gjengivelsen er lite presis. Min kommentar startet med å fastslå at «der det er kristne, er det uenighet». Det er selvsagt en utopi at de som hører til i en kirke er enige om alt. Spørsmålet er hvor vi setter grensen for uenighet.

Svaret er egentlig gitt siden prester i Den norske kirke er forpliktet på Bibelen og på den lutherske bekjennelsen. Dokka mener at «CAs status i lærespørsmål er et lysende eksempel på en debatt» som bør reises. Det må hun gjerne mene. Men inntil videre er altså denne bekjennelsen kirkens grunnlag. Derfor bør det være en selvfølge at prester ikke åpent kan forkaste bekjennelsens innhold.

Selv lever jeg nemlig ganske greit med at teologer og bibellesere forstår og fortolker bibeltekster ulikt. Men uenigheten i Den norske kirke er mer fundamental enn som så. Det er for eksempel mange som mener at dagens kristne kan og bør se bort fra mye av det som står i Bibelen – for eksempel fordi Bibelen påstås å være teologisk sprikende, inneholde ulike gudsbilder og bestå av selvmotsigende tekster. Da er det synet på Bibelen som skaper uenighet, ikke ulik tolkning av den.

Mister autoritet. 

Dessverre har mange i Den norske kirke et bibelsyn som fører til at Bibelen mister det meste av sin autoritet. Uenigheten i teologiske spørsmål blir uten grenser hvis utgangspunktet er at Bibelen inneholder mange ulike budskap i viktige spørsmål – og vi derfor står fritt til å velge bort tekster og perspektiver som vi ikke liker (for eksempel alle de tekstene som handler om fortapelsen).

Min konklusjon blir derfor at grunnleggende uenighet i bibelsyn gjør det vanskelig å tilhøre samme kirkesamfunn. Det skyldes at uenigheten handler mye mer om ulik holdning til Bibelen enn ulike tolkninger av Bibelen. Da blir munnhellet «vi er enige om det viktigste» ribbet for reelt innhold.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere