Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Kan hat forbys?

Publisert 7 måneder siden

I dag fastslår norsk lov at det er ulovlig å fremsette offentlig en «hatefull ytring». Jeg blir bare mer og mer skeptisk til et slikt forbud.

Debattene om «hatprat» eller «hatefulle ytringer» er mange. I forrige uke påsto Hege Storhaug at boken hennes Islam – Den 11. landeplage var blitt rapportert til FN av en rekke organisasjoner med Antirasistisk senter i spissen. Storhaug påsto at disse ønsket at hun skulle bli etterforsket for hatefulle ytringer.

Ganske raskt viste det seg at Storhaug hadde misforstått. Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter uttalte til Faktisk.no at Storhaug er «en sentral aktør når det gjelder spredning av fordommer mot muslimer, men straffbare er synspunktene hennes ikke».

Men hvor går grensen mellom å spre fordommer og å fremme hat? Skillet fremstår kanskje selvsagt for skarpskodde jurister, men for de fleste av oss er situasjonen en helt annen. Resultatet blir at altfor mange debatter som burde handlet om det folk faktisk sier blir til debatter om hvorvidt uttalelsene bør straffes.

Les også: – Norge gjør ikke nok for å bekjempe diskriminering

Hva er saklig? 

Nesten hver gang jeg legger ut en kritisk kommentar om et eller annet på Facebook, påstår noen at jeg hetser eller trakasserer. Iblant kommer også påstanden om at jeg hater noen eller noe (men jeg har aldri blitt anklaget for å fremsette trusler).

Stort sett blir jeg frustrert når noen hevder at jeg utrykker hets eller hat. Iblant må jeg beklage noe, men ofte mener jeg bestemt å ha vært saklig. Men min vurdering endrer ikke andres oppfatning av mine uttalelser. Gang på gang må jeg konstatere at de som er veldig uenig med meg tenker helt annerledes om hva som er saklig kritikk.

Dette fører til lite fruktbare debatter om hvor grensen skal gå for saklig og anstendig argumentasjon. Vårt ståsted farger nemlig hva vi mener er god argumentasjon og hva som er ufint.

Les også: Disse etiske debattene vil prege 2019

Staten som smaksdommer. 

Mitt ståsted er ikke at ytringsfriheten bør være uten begrensninger. For eksempel mener jeg at de som fremsetter trusler eller oppfordrer til vold skal straffeforfølges. Slikt har lenge vært forbudt i Norge.

I tillegg mener jeg at hatprat er et stort problem. Altfor ofte er utfall og uttalelser – ikke minst i kommentarfelt og på sosiale medier – langt over grensen for saklig og anstendig argumentasjon. Like fullt er forskjellen enorm mellom å svare med en motytring og å etterlyse lovens lange arm (selv om ytringsfriheten fortsatt, heldigvis, er godt ivaretatt i Norge og at mye skal til før noen dømmes for «å fremme hat»).

Rett før jul påsto Flemming Rose, tidligere avisredaktør i Danmark, at det er svært uklokt å innføre lover mot «hatprat» selv om ideen om «bekjempe hat og beskytte minoriteter» er strålende (Aftenposten 21. desember). Han viste til den amerikanske jussprofessoren Nadine Strossen som hevder at resultatet blir en statsmakt som opptrer som en smaksdommer og har «rett til å slå ned på ytringer bare fordi innholdet i dem betraktes som opprørende og uakseptabelt».

Hat mot Arbeiderpartiet. 

Jeg tror Flemming Rose (og Nadine Strossen) har gode argumenter for sin skepsis mot å forby hatprat. De bruker også svært tankevekkende eksempler. Det blir tydelig at synet på hva hat er, og hva som fremmer hat, er temmelig subjektivt.

Derfor er det også utfordrende å straffe ytringer ut i fra hva disse fører til. For eksempel er det sannsynlig at Facebook-posten fra Sylvi Listhaug i mars i fjor, den om fremmedkrigere som førte til at hun gikk av som justisminister, førte til mer hat mot Arbeiderpartiet. Ja, Kripos uttalte til A-magasinet 20. juli at antallet trusler mot AUF-ere økte fra 60-70 i januar og februar til 200 i mars – og mente at årsaken var Listhaugs uttalelse.

Betyr dette at Listhaug burde straffeforfølges? Et ja vil innebære en markant innstramning av ytringsfriheten og er således dypt problematisk. Det kan også føre til mer polarisering og gir ytterliggående krefter muligheten til å fremstille seg selv som offer.

Les også: Anmeldelse av 22. juli filmen: «Vi skal være takknemlige for perspektivet utenfra»

Gå til innlegget

Splittende uenighet

Publisert 8 måneder siden

Som en respons til Åste Dokkas kommentar «De som vokter hyrden» spurte jeg i VL 19/12 om det finnes grenser for teologisk uenighet. Dokkas svar i VL 20/12 er at det «finnes noen grenser for kirkelig uenighet», men hun er glad for at hun «slipper både grensedragning og sanksjonering». Dette undrer jeg meg litt over, siden Dokka så ofte gir klare svar på kirkens veivalg og utfordringer.

Ifølge Dokka er det åpenbart at «Den norske kirke­ kan tåle uenighet om fortapelsen» siden det har vært debatt om temaet siden 50-tallet. Men er dette riktig? Min vurdering er at kirken har blitt svekket og splittet av svært stor teologisk uenighet­. For eksempel har svært mange aktive kristne de siste tiårene forlatt kirken – enten ved å melde seg ut eller­ ved å trekke seg tilbake fra gudstjenestefellesskapet.

Lite presis. 

Dokka påstår at min holdning er at «alle bør være enige fordi Luther mente at Bibelen er entydig». Gjengivelsen er lite presis. Min kommentar startet med å fastslå at «der det er kristne, er det uenighet». Det er selvsagt en utopi at de som hører til i en kirke er enige om alt. Spørsmålet er hvor vi setter grensen for uenighet.

Svaret er egentlig gitt siden prester i Den norske kirke er forpliktet på Bibelen og på den lutherske bekjennelsen. Dokka mener at «CAs status i lærespørsmål er et lysende eksempel på en debatt» som bør reises. Det må hun gjerne mene. Men inntil videre er altså denne bekjennelsen kirkens grunnlag. Derfor bør det være en selvfølge at prester ikke åpent kan forkaste bekjennelsens innhold.

Selv lever jeg nemlig ganske greit med at teologer og bibellesere forstår og fortolker bibeltekster ulikt. Men uenigheten i Den norske kirke er mer fundamental enn som så. Det er for eksempel mange som mener at dagens kristne kan og bør se bort fra mye av det som står i Bibelen – for eksempel fordi Bibelen påstås å være teologisk sprikende, inneholde ulike gudsbilder og bestå av selvmotsigende tekster. Da er det synet på Bibelen som skaper uenighet, ikke ulik tolkning av den.

Mister autoritet. 

Dessverre har mange i Den norske kirke et bibelsyn som fører til at Bibelen mister det meste av sin autoritet. Uenigheten i teologiske spørsmål blir uten grenser hvis utgangspunktet er at Bibelen inneholder mange ulike budskap i viktige spørsmål – og vi derfor står fritt til å velge bort tekster og perspektiver som vi ikke liker (for eksempel alle de tekstene som handler om fortapelsen).

Min konklusjon blir derfor at grunnleggende uenighet i bibelsyn gjør det vanskelig å tilhøre samme kirkesamfunn. Det skyldes at uenigheten handler mye mer om ulik holdning til Bibelen enn ulike tolkninger av Bibelen. Da blir munnhellet «vi er enige om det viktigste» ribbet for reelt innhold.

Gå til innlegget

Uenighetens grense

Publisert 8 måneder siden

Der det er kristne, vil det også være uenighet. Like fullt er det neppe mulig for et kirkesamfunn å ha uenighet om alle spørsmål. Iblant tenker jeg at Den norske kirke står sammen om feil temaer.

Den norske kirke synes å tale med én stemme når temaet er klima. Både i 2013 og i 2017 var kirken offisielt en del av Klimavalgalliansen som kom med anbefalinger til velgere som ville gjøre et «klimavalg». Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet kom dårligst ut fordi disse ikke vil «føre en politikk med mål om å bremse norsk oljeutvinning».

Med andre ord nøyer ikke kirken seg med å påpeke ansvaret vårt for skaperverket. Nei, den tar både eksplisitt stilling til Parisavtalen og til norske partiers programpunkter for klimapolitikk. Det paradoksale er kirken er langt mindre enig med seg selv i viktige teologiske temaer.

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Stygg lignelse. 

I slutten av november brukte presten Vibeke Bergsjø Aas Jesu lignelse om brudepikene til å fastslå at Gud vil frelse alle mennesker på den siste dag. I en kommentar på Facebook kalte presten lignelsen for stygg.

Jeg kan forstå ubehaget i møte med ­Bibelens mange tekster om fortapelse. Temaet krever varsomhet – og mange nyanser. Samtidig er det ingen tvil om hva som er luthersk lære. Den augsburske bekjennelse (CA), som Den norske kirke har som grunnlag, sier om Jesu gjenkomst: «De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende».

Det sier seg selv at påstanden om at alle vil bli frelst ikke bare er en kreativ fortolkning av CA, men en avvisning av denne.

Den rette tolkning. 

Likevel valgte kommentator Åste Dokka i Vårt Land å forsvare presten i sin kommentar 6. desember. Prestens bibeltolkning «var ny for meg, men i god harmoni med påfølgende passasjer i Matteus-evangeliet», skrev Dokka.

Jeg har de siste dagene nøye lest alt som står i Matteusevangeliet etter lignelsen og aner likevel ikke hvilke tekster Dokka sikter til. Det virker også usannsynlig at Jesu budskap er at alle blir frelst når fem brudepiker i lignelsen får beskjeden «Jeg kjenner dere ikke!». Dessuten slutter lignelsen slik: «Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen».

I Dokkas forsvar for presten møter vi positive ord om teologisk uenighet. Hun henviser til Luther som «tok et oppgjør med kirkas makt til å bestemme den rette tolkning» av Bibelen. Det betyr at Bibelen er satt i frihet, skriver Dokka, siden enhver lesekyndig kan «si seg opp en mening» om teologiske spørsmål. Konklusjonen blir:

«Dette er en styrke ved den lutherske kirke: Fordi det er Bibelen som har autoriteten, kan mange ulike fortolkninger oppstå (…) Paradoksalt nok relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger».

LES OGSÅ: De som vokter hyrden

Teologisk pluralisme. 

Selv tenker jeg helt ulikt Åste Dokka om teologisk pluralisme. Mens hun er positiv til ulike ­bibeltolkninger, mener jeg at protestantisk kristendom står overfor en rammende innvending: Hvordan kan kristne bygge sin tro på Bibelen hvis vi forstår den helt ulikt?

Ja, problemet stikker egentlig enda ­dypere. For mange i Den norske kirke er skeptiske til at Bibelen skal avgjøre vår teologi siden den har mye problematisk innhold.

Jeg tviler på at Dokka mener at uenigheten kan være total i Den norske kirke. Samtidig virker det ikke som om prester verken skal forpliktes på Bibelen eller på bekjennelsen. Så hvor går grensen for teologisk uenighet?

Bibelens klarhet. 

Luther mente at teologisk kaos kunne unngås fordi Bibelen er klar. Dette avviser imidlertid Dokka. Isteden tenker hun omtrent som katolske teologer på Luthers tid. Disse hevdet at Bibelen kunne fortolkes på ulike måter og at kirken derfor måtte avgjøre riktig tolkning.

Nå avviser jeg ikke at bibeltolkning iblant er vanskelig. Samtidig tror jeg mye løses hvis vi ser på Bibelen som en enhet der tekstene må tolkes i lys av hverandre. De lutherske bekjennelsesskriftene må slik sett forstås som en oppsummering av hva Bibelen tydelig sier. Ideen var at de dermed fastslo uenighetens grense i en luthersk kirke.

I dag ser det derimot ut til at bekjennelsesskriftene har lavere status i Den norske kirke enn Parisavtalen. Det er forunderlig.

LES OGSÅ: Historie som berører

Gå til innlegget

Ideologien rår

Publisert 9 måneder siden

Er det sant at barn får «tildelt» et kjønn ved fødselen? Jeg svarer nei.

For noen dager siden skrev jeg et innlegg i Aftenposten (15. november) for å protestere på påstanden fra Espen Esther Pirelli Benestad om at det er en «grov forenkling» å hevde at bare to kjønn eksisterer. På internett hektet Aftenposten en faktaboks til innlegget mitt som forundret – og provoserte. I denne ble det blant annet påstått at transpersoner har «en kjønnsidentitet som er forskjellig fra kjønnet som er tillagt ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn».

LES OGSÅ: 'Flytende kjønnsidentitet oftere tema i skolen'

Men er det fakta at barn får «tildelt» et kjønn ved fødselen? Jeg svarer nei. Etter min mening er realiteten at vi mennesker blir født med et kjønn. Dessuten skjer ingenting spesifikt ved fødselen. Ultralyd kan gi foreldre beskjed om de venter en gutt eller en jente. Et foster har enten et xx-kromosom eller et xy-kromosom. Og det er mye mer grunnleggende for kjønnet vårt enn «kroppslige kjennetegn».

Kjønn som opplevelse. 

Jeg vet selvsagt at mange kjønnsforskere protesterer imot at kjønn først og fremst handler om fysiske og biologiske realiteter. De mener at kjønnet avgjøres av følelsene våre. Nettopp et slikt perspektiv, som i liten grad er faglig fundert, har gjort mye kjønnsforskning omstridt. Altfor mange kjønnsforskere fremstår mer som aktivister enn som balanserte forskere.

Derfor synes jeg ikke at kommentator Mai Lene Fløysvik Hæåk traff realitetene når hun rykket ut til forsvar for kjønnsforskning i Vårt Land 11. november. En av påstandene hennes var at «kritikken av kjønnsforsking som ideologibasert» er «ein form for anti-intellektualisme».

Men det er å snu saken på hodet. For hvis kjønnsforskere er mer styrt av ideologi enn av fakta, er det naturlig å ta lettvinte påstander om hva «forskningen» viser med en klype salt. Realiteten er at det slett ikke er vitenskapelig enighet om at kjønn er noe som flyter eller at det finnes mer enn to kjønn. Tvert imot er uenigheten stor i ulike fagmiljøer om forståelsen av kjønn.

Født i feil kropp. 

Et av de omstridte spørsmålene handler om hva opplevd kjønnsidentitet forteller oss. For eksempel snakker mange temmelig ubesværet om at transpersoner er «født i feil kropp». Men gir det egentlig mening?

Ryan T. Anderson, som nylig utga boken When Harry became Sally, er kritisk til selve ideen og skriver: «Påstanden fra en biologisk mann om at han er ‘en kvinne fanget i en mannskropp’ forutsetter at en person som har en manns kropp, en manns hjerne, en manns seksuelle kapasitet og en manns DNA kan vite hva det vil si å være en kvinne». Dette finner Anderson helt urimelig.

Denne innvendingen viser at ideen om at noen kan være født i feil kropp avhenger av ulike forutsetninger. Blant annet er det nødvendig å mene at opplevelsen av kjønnsidentitet avgjør hva det dypest sett vil si å være kvinne eller mann. Men hvorfor skal en opplevelse gis så stor betydning? Hva hvis jeg føler meg som en katt eller 33 år gammel eller brunøyd? Det er da ikke urimelig å påstå at jeg rett og slett tar feil.

LES OGSÅ: Ny KRLE-plan nevner seksualitet, men ikke kristendom eller islam

Intersex. 

Hva da med de som biologisk har en uvanlig sammensetning av kromosomer, altså «intersex»-personer? Vi snakker altså ikke om de som kjenner en konflikt mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn, men om de som ikke har et xx-kromosom eller xy-kromosom.

Jeg avviser selvsagt ikke at disse personene finnes. Men det betyr ikke at vi står overfor et «tredje kjønn» eller at kjønn er noe flytende. Tvert imot står vi overfor en sykdom eller et syndrom.

I Norge blir i dag 12-15 barn årlig født med en alvorlig genital misdannelse hvor kjønnet ikke kan fastsettes umiddelbart etter fødselen. Tidligere ble de fleste barn med uklart kjønn operert til jenter. Nå er situasjonen en annen. «Intersex tilsier at barnet ikke har et kjønn, eller er et mellomkjønn. Vi mener imidlertid at barnet har et kjønn, og det er vår jobb å finne kjønnet», forklarte avdelingsoverlege og professor Trond H. Diseth til Dagens Medisin i 2008.

Han sier altså noe helt annet enn moderne kjønnsforskere som påstår at kjønn «tildeles» ved fødselen. Mye tyder på at disse lar ideologien styre mens legen forholder seg til fakta.

Gå til innlegget

Nasjonalismens triumf

Publisert 10 måneder siden

I dag brukes begrepet nasjonalisme ofte som et skjellsord. Jeg tror det er uklokt. For i realiteten vil få avvise alle former for nasjonalisme.

For et par måneder siden var den berømte teologen Jürgen Moltmann i Norge. På Litteraturhuset hadde han et seminar om populisme som ble presentert slik: «Er Europas kristne arv et grunnlag for demokrati og menneskerettigheter eller et verktøy for nasjonalisme og populisme?»

Denne typen formuleringer er ikke uvanlig. Nasjonalisme er blitt et svært utskjelt begrep, og fremstilles ofte som det motsatte av demokrati og menneske-rettigheter. Men er det slik?

LES OGSÅ: Håpet født i mørket

Rasistisk preg. 

Nå er det ingen tvil om at de som snakker varmt om nasjonalisme ofte befinner seg på den politiske høyresiden og ønsker en streng innvandringspolitikk. Noe nasjonalisme har et fremmedfiendtlig og rasistisk preg. I land som Ungarn, Østerrike og Italia har ytterliggående nasjonalistiske partier fått makt.

Det er lett å forstå at nasjonalismens fremvekst skaper frykt. Rasisme skal aldri tolereres. Høyreorienterte og nasjonalistiske politikere fortjener sterk kritikk når de angriper demokratiske prinsipper. Dette har for eksempel skjedd i Polen og Ungarn der domstolene har blitt mindre uavhengige.

Men ulike nasjonalistiske strømninger kan kritiseres uten at vi må mene at nasjonalisme er det samme som en demontering av demokratiet og en brutal innvandringspolitikk. Som Asle Toje påpekte for noen år siden: «Nasjonalisme skapte vår moderne verden. Demokrati, rettsstaten, velferdsstaten – alle er barn av nasjonalstaten. Samspillet mellom ideer og interesser har gjort at høyst ulike grupper har omfavnet nasjonstanken» (DN 21. desember 2016).

Har han rett i dette, har han nok også rett i påstanden om at både sosialdemokrater, islamister og liberalere kan være nasjonalister. Da blir det fordummende å reservere nasjonalisme for høyre-populisme og fremmedfrykt.

LES OGSÅ: Bruker kultur for å selge nasjonalisme

Selvråderetten. 

Realiteten er at nasjonalisme er litt av hvert. Mye kan nok sies om Senterpartiet, men partiet befinner seg altså ikke på høyresiden, slåss ikke for langt lavere innvandring eller vil styre domstolene politisk. Men partiet argumenterer delvis nasjonalistisk i sin avvisning av EU/EØS og ved å understreke at Norge må bevare selvråderetten.

Å være nasjonalist trenger ikke å bety annet enn å ville bevare nasjonen Norge, norsk kultur og verdier som har formet Norge. Og hva er da problemet?

Jo da, vi bør kunne diskutere hva som egentlig er typisk norsk og om spesifikke norske verdier egentlig finnes (siden disse ofte kan kalles vestlige eller europeiske). Men jeg tror en del akademikere har skapt både frustrasjon og forvirring ved nærmest å avvise at noe fornuftig kan sies om «det norske».

Jeg ser faren for å definere «det norske» så stramt at muslimer ikke kan være ordentlig norske. Dessuten avviser jeg sjåvinistisk og selvgod nasjonalisme. Å ta vare på «det norske» betyr ikke å stemple alt annet som mindreverdig. Jeg trenger ikke å mene at brunost er bedre enn brie for å ville bevare brunosten!

LES OGSÅ: Jakten på nasjonal identitet

Norsk statsborgerskap. 

Hva er så alternativet til nasjonalisme?

På ytre høyrefløy dukker gjerne begrepene «multikulturalisme» og «globalisme» opp. Men få bruker slike begreper om eget ståsted. Riktignok ba John Lennon oss om å forestille oss en verden uten nasjoner (og uten religion). Og kanskje vil de mest hardnakkede støttespillere for EU – og for FNs betydning – avvise alle former for nasjonalisme.

Men når det kommer til stykket vil få arbeide for en verden uten selvstendige nasjoner. Tvert imot tenker norske politikere i alminnelighet at det er bra å ha nasjonalstater. Derfor gir det også mening å skille mellom å ta et internasjonalt ansvar – som er viktig – og å mene at norske politikere har nøyaktig like stort ansvar for en libanesisk flyktning i Hellas som for norske statsborgere. Et norsk statsborgerskap skal gi spesifikke rettigheter.

Jeg tror nordmenn flest ikke vil be om unnskyldning for å være stolte over og takknemlige for landet sitt. Og kanskje har den høyreorienterte og populistiske nasjonalismen fått ekstra vind i seilene fordi for mange europeiske politikere har avvist all nasjonalisme og ikke våget å slå ring om den kristne (og humanistiske) kulturarven?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere