Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Det handler om bibelsyn

Publisert rundt 10 år siden

Når kristne sier nei til homofilt samliv er årsaken, håper jeg, en overbevisning om at det er dette Bibelen sier. Det handler altså om å ta Bibelen på alvor. Men hver gang jeg sier dette, kommer gjerne utfordringen: Skal dere mene det samme som Bibelen om homofili, må dere også følge Bibelen i alle andre spørsmål. Og så kommer eksemplene: Hva med kvinnens plass, hva med kvinnens hårbekledning, hva med ordene om dødsstraff for homofile handlinger i GT, hva med Paulus' støtte til slaveriet (som jeg ikke mener er noe støtte), osv, osv?

Jeg forstår godt at disse utfordringene kommer. Men jeg blir ganske ofte forundret over hvor overbevist mennesker virker til å være på at kristne ikke har gode svar på slike innvendinger.  Det virker som om veldig mange regner med at konservative kristne over hodet ikke tenker, og at vi heller ikke er særlig kjent i Bibelen.

Men saken er den at kristne til alle tider har vært opptatt av hvordan Bibelen skal tolkes. For selvsagt må Bibelen tolkes: Jeg har aldri hatt særlig sans for slagordet: "Vi må ta Bibelen som den står". For selvsagt må vi tolke Bibelen. Vi må finne ut hva som er ment med tekstene. Jesus sier i Bibelen: "Selg alt du eier og gi det til de fattige" (Mark 10,21). Men de aller, aller fleste bibellesere har tenkt at dette verset ikke gjelder alle. Jesus sa dette til en spesiell person i en spesiell situasjon. Og siden det står en del i Bibelen om at kristne kan eie ting og være rike (se f.eks. 1 Tim 6,17-20), har Mark 10,21 blitt tolket som noe annet enn en absolutt og evigyldig befaling. Det handler først og fremst om at vi må lese Bibelen i sin helhet, og lese alle tekster i lys av helheten.

De første kristne, og da må vi bortimot 2000 år tilbake i tid, drøftet i særlig grad hva som var bindende i Det gamle testamente. Det handlet blant annet om omskjæring av guttebarn og overholdelse av sabbaten. Debatten kunne være hard, det leser vi om i Apostlenes Gjerninger 15. Men fra første stund holdt kristne fast ved at en del forordninger fra Det gamle testamente ikke gjaldt alle kristne, men var en del av den gamle pakt. På den bakgrunn blir det litt pinlig å lese sleivete påstander om at kristne som vil være bibeltro må ta på alvor at straffen for homofile handlinger er dødsstraff. Kristne har aldri ment dette. Strafferammene i Det gamle testamente er en del av lovene for det gamle Israel, ikke ord som forplikter oss i dag.

Så kunne jeg også tatt for meg mange andre spørsmål. Jeg tror forresten jeg har berørt de fleste innvendingene i boka mi "Guds stemme. Er Bibelen til å stole på?". Men det er selvsagt slik at kristne også kan være noe uenige om hvordan tekster tolkes og hva som gjelder til evig tid. For eksempel fastholder fortsatt Misjonssambandet (og jeg personlig) at kvinnelig prestetjeneste er i strid med Bibelens ord. Jeg har registrert at noen forkaster et slikt ståsted fordi vi ikke kan ta Paulus høytidelig. Et slikt argument har jeg lite sans for, men jeg vet også at noen sier ja til kvinnelig prestetjeneste fordi de tolker og forstår de aktuelle tekstene annerledes. Og da handler ikke debatten lenger om vi skal lytte til Paulus, men om hva han egentlig mente.

Når det gjelder spørsmålet om homofili, forstår jeg godt at mange er lei. Jeg har kastet meg ut i debatten i denne omgang fordi jeg har skrevet en bok om temaet som jeg mener er viktig. Det skyldes de stemmene vi møter, og ikke min argumentasjon. Hovedpoenget er at det altså finnes kloke, reflekterte kristne som opplever seg som homofile og som likevel fastholder at homofilt samliv er galt.

Så har jeg ingen problemer med å tenke at det er skadelig for kristnes omdømme hvis vi gir inntrykk av at vi bare er opptatt av homofili og sex. Det prøver jeg også å si når jeg får sjansen. Nettopp derfor vil jeg gjerne sette spørsmålet inn i en større sammenheng og påpeke at det sjette bud er utfordrende for alle: Jeg tror sex er en Guds gave, men jeg ser også at Gud har satt grenser rundt seksualiteten som er under angrep fra mange hold. Som kristne går vi virkelig i mot strømmen ved å si nei til samboerskap, sex før ekteskapet og bruk av pornografi.

Men i likhet med mine homofile venner, mener jeg at Gud vil oss det beste med sine grenser rundt seksualiteten. Og jeg mener det er umulig å fastholde Bibelens autoritet og samtidig hevde at vi kan se bort fra alt det Bibelen sier om ekteskap, seksualitet og homofili. Heldigvis innrømmer også de fleste som sier ja til homofilt samliv at det handler om bibelsyn, ikke om ulike forståelser av hva Paulus har ment.

Gå til innlegget

Det høyeste gode

Publisert rundt 10 år siden

I dagens Aftenposten skriver Elin Vestrum at et nei til homofilt samliv er det samme som å si nei til kjærligheten. Innvendingen er den mest fundamentale jeg møter når homofili debatteres. Da jeg under lanseringen av «Mine homofile venner» deltok i et seminar på Fjellhaug bibelskole, fikk jeg også spørsmålet: «Hva vil du si til de som hevder at også homofile må få lov å oppleve kjærlighet?»

Ja, hva vil jeg si? Her er noen tanker.

For det første: Spørsmålet kan også stilles av heterofile. Det er ikke vanskelig å forestille seg en mann på 33 år, dypt frustrert over at kona er temmelig uinteressert i sex, som spør en prest, pastor eller sjelesørger: Må jeg leve resten av livet uten å oppleve lidenskapelig kjærlighet? Det samme spørsmålet kan også komme fra en kvinne på 27 år, som opplever at mannen lider av psykiske problemer og angrer dypt på ekteskapet. I tillegg vet vi at mange spør både Gud og mennesker om hvorfor de aldri blir gift, det gjelder for eksempel kvinner i kristne miljøer som opplever at det er for få kristne menn å jakte på …

Heller ikke i møte med disse (heterofile) menneskene er det enkelt å håndtere slike spørsmål. Menneskers lengsel etter å oppleve den store kjærligheten er sterk. Men det er ikke til å komme forbi at klassisk kristen samlivsetikk må forholde seg restriktivt til både homofile som ønsker å leve ut sin seksualitet i et forhold og til frustrerte gifte heterofile. Selv om samfunnet i større og strørre grad aksepterer uforpliktende sex, kan ikke kristen etikk akseptere at enslige får dekket sine seksulle behov (som det gjerne heter) på en slik måte.

Jeg innser at mange – både homofile og heterofile – mener at det er helt umulig å forsvare et nei til homofilt samliv. Elin Vestrum mener mitt gudsbilde får Gud til å se ut som et monster. Slike utfall gjør inntrykk. Samtidig er det viktig for meg å fastholde at det er Bibelen som må avgjøre mitt syn på ekteskap, seksualitet og homofili. Jeg klarer ikke å sette en strek over min teologi fordi mennesker blir rasende eller føler seg såret.

Dette er et grunnleggende teologisk poeng. Etter min mening er det et stort problem at kirkeledere endrer syn i homofilispørsmålet etter å ha blitt kjent med homofile. Dermed innrømmer de, slik jeg ser det, at menneskers erfaringer er viktigere enn Bibelen. Da går det ikke samtidig an å hevde at uenigheten handler om ulik bibeltolkning. De det gjelder har jo endret syn på grunn av menneskers livshistorie, ikke på grunn av en ny forståelse av Bibelen.

Når det gjelder selve spørsmålet – kan det være rett å si nei til at alle kan oppleve kjærlighet? – synes jeg å se et premiss det er verdt å reflektere over: Nemlig at ingenting er viktigere i livet enn å oppleve den store kjærligheten. Da kan det være greit å minne om at kristne ikke kan dele et slikt utgangspunkt. For oss er det aller viktigst å oppleve Guds kjærlighet og tjene han. Det meste Bibelen sier om kjærlighet, handler for øvrig om Guds kjærlighet til oss og den gjensidige kjærligheten mellom kristne: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10).

Det er neppe tvil om at samfunnet i stor grad formidler at veien til lykke er den store kjærligheten. Jeg tror nok at også kristne miljøer står i fare for å gjøre ekteskapet til livets høyeste gode. Men det er rett og slett i strid med kristen teologi. Når Paulus skriver om ekteskap og samliv i 1. Korinterbrev 7, understreker han sølibatets store fordel, og hevder til og med at den som lever alene blir mest lykkelig (vers 40). Så vet vi at Bibelen også fastholder at ekteskapet er innstiftet av Gud. Likevel blir livets mening aldri fremstilt som det å oppleve hengiven kjærlighet og lidenskapelig sex. Paulus skriver tross alt advarende om «slike som elsker sine lyster høyere enn Gud» (2 Tim 3,4).

Jeg kan forstå at veldig mange mennesker i vår tid synes det å leve alene hele livet virker til å være både umulig og menneskelig. Nettopp derfor har jeg selv satt pris på å bli kjent med Erik Johansson, som altså opplever at han på grunn av homofile følelser må velge sølibatet. Likevel fremstår han som en harmonisk og reflektert person, som i møte med spørsmålet: «Er det ikke vanskelig å leve alene?», svarer omtrent slik: «Jo, det er klart, men livet er vel vanskelig for alle. Jeg kjenner mange gifte som kan oppleve større savn og utfordringer enn jeg gjør.»

Det svaret har jeg tenkt mye på de siste dagene og ukene.

Gå til innlegget

Avslørende argumentasjon

Publisert rundt 10 år siden

Ingen er vel overrasket over at Åpen kirkegruppe (for lesbiske og homofile) reagerer negativt på en bok som sier nei til homofilt samliv. Men leder Gard Realf Sandaker Nilsen tar overraskende lett på debatten om hvordan vi skal forholde oss til hva Bibelen sier om spørsmålet.

Som gjesteskribent denne uken er jeg blitt oppfordret til å kommentere debatten om min nye bok «Mine homofile venner». Boka utkom torsdag, og fredag sier Sandaker-Nilsen om de som forteller sin historie boka: «Jeg tenker at de kunne valgt annerledes og fått anledning til å elske dersom de som meg ble møtt med en annen teologi og et annet bibelsyn».

Jeg håper Sandaker-Nilsen har sagt dette til Vårt Land før han har lest boken. Hvis ikke, er det uttalelsen direkte pussig. For en av «vennene», Bjørn Helge Sandvei, forteller i boka at han i mer enn førti år har fulgt debatten om homofilt samliv på nært hold. Han kjenner den internasjonale debatten og har møtt helt andre tolkninger og et annet bibelsyn enn han selv.

Så hvorfor gjør han ikke som Sandaker-Nilsen? Hvorfor sier han ikke ja til homofilt samliv etter å ha lest tykke engelske bøker som argumenterer for det motsatte? Svaret bør være temmelig opplagt: Fordi han synes argumentene er for dårlige, fordi han synes bibelsynet som fremføres ikke holder mål.

For øvrig er det fint at Åpen kirkegruppe poengterer at dette handler om bibelsyn. Altfor mange har i homofilidebatten forsøkt å gjøre dette til en debatt om bibeltolkninger. Men det er neppe noen tvil om hvordan Bibelen vurderer homofilt samliv. Spørsmålet er derfor hva slags holdning vi har til Bibelen og dens autoritet når vi leser skapelsesberetningen eller det Paulus konkret sier om homofilt samliv.

Jeg vet utmerket godt over at det i kristenheten finnes mange bibelsyn. Men jeg håper ikke det faller noen kristne inn å betrakte disse ulike bibelsynene som retter på et koldtbord – velg det bibelsynet som passer best i din livssituasjon. Tvert i mot. Når det finnes bibelvers av typen, «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge» (1 Joh 5,3; se også Joh 15,19; Luk 10,16 ), er det nødvendige å ha meget gode grunner for å sette til side Bibelens bud og normer.

Selv har jeg fulgt debatten om homofilt samliv ganske tett i femten år omtrent. Jeg innrømmer gjerne at det har gjort inntrykk å møte kristne som sier at det er kjærlighetsløst å si et nei til homofilt samliv. Derfor har det vært nødvendig å tenke gjennom hva jeg mener og hvorfor jeg mener det jeg mener. Så langt har min konklusjon vært at det er å være ulydig mot Gud og hans ord å si et ja til homofilt samliv.

Så betyr ikke mitt ståsted at jeg ønsker å angripe homofile. Bakgrunnen for bokens tittel er nettopp å signalisere at jeg gjerne vil se på homofile mennesker som venner. Det gjelder selvsagt disse syv som mener at også Bibelens nei til homofilt samliv er gitt av en god Gud som vil mennesker det beste. Men jeg har heller ingenting i mot vennskap med homofile som er uenige med meg i dette spørsmålet. Deres historier er imidlertid langt mer kjent enn historier om homofile som sier nei til homofilt samliv.

Gå til innlegget

Hva er gode kristne hjertesaker?

Publisert rundt 10 år siden

Den nyetablerte organisasjonen «Kristenfolket» har satt fokus på fire saker i forkant av stortingsvalget: Spørsmålet om ekteskapslov, spørsmålet om aktiv dødshjelp, spørsmålet om flytting av den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og spørsmålet om Israels sikkerhetsgjerde. Det er gode grunner for å stille spørsmål ved utvelgelsen av hjertesaker.

            Først bør det påpekes at det er krevende å tenke klokt og balansert om forholdet mellom kristen tro og politisk engasjement. På den ene siden må vi regne med at kristne velgere mener noe om det meste – om alt fra oljeutvinning i Lofoten til disiplin i skolen. På den annen side er det viktig at vi skiller mellom saker der Bibelen binder oss og saker der kristne kan ha ulike vurderinger.

            Når organisasjonen «Kristenfolket» har som mål å samle kristne velgere, bør de sakene der Bibelen gir klar beskjed være det sentrale. Dette gjelder for eksempel spørsmålene om ekteskapslov, abort og aktiv dødshjelp. Det synes opplagt at spørsmålet om hvor den norske ambassaden i Israel bør ligge, havner i en annen kategori. Vi kan ikke bruke Bibelen for å avgjøre dette.

Bibelen binder oss i flere spørsmål når det gjelder Israel. Først og fremst har kristne en soleklar plikt til å bekjempe all form for jødehat. Israels rett til å eksistere – og forsvare sine grenser – er en selvfølge. Men spørsmålet om å flytte den norske ambassaden fremstår i stor grad som symbolpolitikk. Hvis hovedmålet vårt er å gi det jødiske folk vår støtte, vil noe endres ved at ambassaden flyttes?

Poenget mitt er å ikke protestere mot ambassadeflytting. Jeg forstår godt argumentene for å plassere ambassaden i Jerusalem. Men jeg synes det er naturlig å spørre: Er ikke dette en uklok sak å bruke for å samle kristenfolket siden Bibelen ikke sier noe om spørsmålet?

Når det gjelder abort, ekteskapslov og dødshjelp er det ingen tvil om hva kristen etikk sier. Så kan det nok hende at veien fra prinsipielle standpunkter til praktisk politikk ikke alltid er like kort. Selv blant de som er enige om at abort er galt, kan det være uenighet om hva slags virkemidler som bør tas i bruk for å få aborttallene ned. Dette ser vi også tydelig i miljødebatten. Ut fra Bibelen er det ingen tvil om at kristne skal kjempe for skaperverkets framtid. Men det betyr ikke at det finnes kristne fasitsvar på de dagsaktuelle spørsmålene knyttet til miljøavgifter, oljeboring i Nord-Norge og

Da organisasjonen «Kristenfolket» ble presentert, var medieinteressen stor. Det ble debatt i NRK mellom Ystebø og Trond Giske. Harald Stanghelle i Aftenposten laget en grundig kommentar om organisasjonen, mens Dagbladet brukte nesten en hel side på å stille Ystebø mer eller mindre vriene spørsmål.

Det var flott å se hvor mye oppmerksomhet dette initiativet fikk, men det må også være lov å stille spørsmålet: Kan det være en ulempe hvis det norske folk får inntrykk av at kristenfolket bare er opptatt av ekteskapslov, aktiv dødshjelp og Israel? Faren ved å velge ut enkelte hjertesaker består i helheten kommer i skyggen. Ingen velgere – heller ikke kristne – kan vel velge et parti uten også å vurdere temaer knyttet til abort, kontantstøtte, skattenivå og internasjonal bistand.

Og da har jeg bare nevnt noe i den store helheten.

 


Gå til innlegget

Kan vi håpe på mer misjonsengasjement

Publisert over 10 år siden

De aller fleste som tilhører Misjonssambandet vil nok mene at ytremisjon skal stå i sentrum. Organisasjonen ble startet for at vi skulle drive misjon i Kina, og mange liker å si at det er misjonsengasjementet som holder organisasjonen sammen.

Derfor er det verdt å spørre seg -- ikke minst i etterkant av en generalforsamling: Ser vi et økt misjonsengasjement? Kan vi regne med at nye generasjoner vil ta over stafettpinnen og brenne like mye for ytremisjon?

Jeg må innrømme at jeg er usikker. Rett etter generalforsamlingen lagde jeg et intervju med Arne og Edel Eikli til Utsyn. Arne er 93 år og har vært på nittende generalforsamlinger, mens Edel har fått med seg 17. De var også på plass i Bergen. Deres misjonsengasjement er formidabelt. Til Arnes nittiårsdag fikk han PC. Den brukes stort sett til en ting: Å lese misjonærblogger. Og så forteller de at de ber, hver dag, for misjonærer og for misjonens ledelse.

Misjon er "de brennende hjerters sak" er det gjerne blitt sagt i Misjonssambandet. Og jeg tror det er treffende. Det vil alltid være enklest for oss å bli engasjert av det som er oss nærmest. Mange kristne kan bruke mange krefter på lokalmiljøet sitt -- og på sin egen menighet eller bedehus. Det er bra, ikke minst fordi det er mange tegn som tyder på at det kan være vanskelig å få nye generasjoner til å ta ansvar lokalt.

Enda vanskeligere kan det være å skape engasjement for verdensmisjon. For det er så lett å lukke øynene. Jeg kan ikke komme unna mitt lokalmiljø: Ønsker jeg at barna mine skal være en del av et kristent miljø, er det kanskje helt nødvendig at jeg selv bidrar. Men de som bor noen tusen kilometer unna kan jeg glemme.

Vi hadde et stort fokus på ytremisjon under generalforsamlingen. Vi hadde gjester fra Japan, Peru og Etiopia. På et kveldsmøte talte Masaki fra Japan.

Likevel må vi vel innrømme at det var arbeidet i Norge som fikk hovedfokus under forhandlingene. Både spørsmålet om trossamfunn og overgang fra kretser til regioner, skapte stort engasjement. Når misjonsstrategi var teamet, var det stort sett bare misjonærer som tok ordet.

Det er vanskelig å måle ytremisjonsengasjement, og hvor mye hjertene våre brenner. Men jeg har et inntrykk av at den åndelige kraften iblant Norges kristne generelt er blitt svakere de siste tiårene. Jeg tror tiden vi bruker på bibel og bønn har gått ned, og jeg tror mange av oss har fått mindre tro på at Bibelen er sann og Jesus er svaret. Hvis det virkelig er slik, er det neppe noen tvil om at også misjonsengasjementet vil svekkes.

For misjon er de brennende hjerters sak.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere