Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Henriksens liberale etikk

Publisert nesten 9 år siden

Vårt Land forteller på en grei og ryddig måte om professor Jan Olav Henriksen sterke kritikk av mitt syn på gjengifte. I artikkelen ber Henriksen meg om å begrunne en påstand. Det vil jeg gjerne gjøre. Og jeg vil legge til et par kommentarer.

Det er ikke særlig overraskender at Henriksen mener noe annet enn undertegnede om skilsmisse og gjengifte. Også mange konservative kristne åpner for gjengifte i en del situasjoner. Spørsmålet er ytterst krevende. Selv har jeg stor respekt for de som mener at gjengifte kan være rett i noen situasjoner – og da særlig når den ene part er blitt forlatt, for eksempel på grunn av utroskap.

Henriksen har derimot en annen tilnærming til spørsmålet enn konservative teologer. Når han i boken Vårt Land henviser til, Religion – mellom troens isolasjon og uvitenehetnes forakt, skriver om gjengifte, virker det som om hans aksept er reservasjonsløs. Det er i hvert fall en naturlig tolkning av påstanden om at «den svake part» etter et samlivsbrudd kan være «den ene eller begge» (side 94).

Jeg mener Henriksen i sin bok argumenterer på en «abstrakt» og «diffus» måte. Det mener Henriksen jeg bør begrunne. Det kan jeg gjerne gjøre, og jeg synes ikke det er så vanskelig. Mitt problem med Henriksen argumentasjon er at han henviser til Jesu intensjon og «kjernen i Jesu etiske undervisning» uten å vise til en eneste bibeltekst. Det er rett og slett ikke særlig tillitsvekkende.

Min begrunnelse for å legge stor vekt på Jesu ord om ekteskapet, om skilsmisse og om gjengifte – slik vi finner dem for eksempel i Matteus 19,3-10 – er at tekstene nettopp ser ut til å presentere Guds intensjon med ekteskapet. Jesus griper tilbake til skapelsen og sier at «det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille». Deretter avsluttes teksten med en skarp advarsel mot gjengifte: «Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»

Det er helt greit å diskutere hva Jesus helt konkret har ment. Mange mener at akkurat dette verset betyr at den som opplever skilsmisse fordi ektefellen er utro, har rett til nytt ekteskap. Det underlige er at Henriksen ikke en gang går inn i den debatten. Isteden mener han at siden tekstens kontekst er en liberal skilsmissepraksis – og at Jesu intensjon er å verne de svake – kan oppfordringen annulleres. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor han trekker en slik konklusjon. Jeg mener dessuten at den har enda mindre vekt i dag enn for femti år siden. For i dag har vi jo en svært liberal skilsmissepraksis!

Jan Olav Henriksen er generelt opptatt av å understreke at Bibelens tekster ikke uten videre er relevante for vår tid. Han skriver for eksempel: «Dersom religiøst forankret etikk skal ha troverdighet i dag, må den kunne gi grunner for det den setter frem som påstander om det gode livet og dets innhold. Det innebærer at man ikke kan forlange noen blind lydighet mot bud og regler i hellige skrifter (biblisisme), og heller ikke at man med basis i slike skrifter med sikkerhet bestandig kan si at man har kommet frem til den rette løsningen» (side 101).

En slik tenkning gjør at jeg mener det er gode grunner for å hevde at Henriksen argumenterer som en svært liberal teolog. Det blir også tydelig når han hevder at kristen etikk ikke skal måles etter «hvor mange bibelvers man kan anføre» men om «det som sies hjelper folk å leve et godt og sant liv». Jeg synes Henriksen står i fare for å forkaste Bibelens relevans og autoritet.

Gå til innlegget

Monsens unødvendige provokasjoner

Publisert over 9 år siden

Jeg støtter det meste av det Nina Karin Monsen står for, og beundrer hennes mot og pågangsvilje. Samtidig er jeg er skuffet over mange forhold når det gjelder hennes siste bok, "Inn i virkeligheten".

En bokanmeldelse jeg har skrevet om Monsens bok i Utsyn, er i dag tema i Vårt Land(2.12). Der kommenterer også Monsen min kritikk. Jeg vil gjerne bidra med noen oppklaringer og begrunnelser.

Jeg vil nødig at det jeg sier om boken hennes oppfattes som et personangrep. Men jeg innser at artikkelen i Vårt Land kan oppleves slik. Det er riktig at jeg omtalter Monsen som "selvgod og lite raus", men karakteristikken er altså rettet mot boken hun har skrevet og den måten hun der fremstår. Når hun skriver om ondskap og godhet, om de onde og de gode, om de som forstår ting og de som ikke gjør det, er det aldri noen tvil om at Monsen er blant de (få) som er god og som kan tenke og forstå.

Monsen sier til Vårt Land at hun skriver som sin egen erfaring, en erfaring jeg ikke er kjent med. Det er riktig. Monsen er oppvokst i et humanetisk hjem, mens jeg vokste opp med kirke og bedehus. Men det betyr ikke at Monsen nøyer seg med å fortelle sin historie, en historie jeg forøvrig karakteriserer som interessant i min anmeldelse. Tvert i mot bruker hun sine egne erfaringer som utgangspunkt for svært unyanserte angrep på sosialister og feminister (og en del andre). Siden Monsen i Vårt Land etterlyser at jeg begrunner mine påstander, vil jeg her vise til fire sitater fra boken hennes:

a) "Det humanetiske livet er tomt og meningsløst, uten dybde eller høyde, og håpløsheten rammer spesielt ensomme og ressurssvake barn. Det lages dårlig tenkning og dårlige relasjoner" (side 12).

b) "Et karakteristisk trekk ved sosialisme, humanetikk og statsfeminisme er tausheten om de store spørsmålene. Man definerer ut ånden og sjelen og interesserer seg derfor ikke for svar på de store spørsmålene. Man er ikke en gang i stand til å forstå dem" (side 15).

c) "Jeg har lenge trodd på demokratiets ideal, dialogen og debatten: De som har de beste argumentene skal vinne til slutt. Men i dagens Norge er det makten som vinner, den er udemokratisk, den er ond, løgnaktig og stygg" (side 171).

d) "De onde er i dag likestilt med de gode, de får de samme rettigheter, det er sannsynlig at de får flere, de er ofte offergisler som er tilgitt på forhånd, de er mestere å snakke bitterhet og tyrranniserer alle med sine sårede følelser. De har gitt fra seg sin personverdighet. De har utviklet en kravmentalitet uten sidestykke. De bruker slagord for å nå sine irrasjonelle og destruktive mål, de kan bare kjenne medfølelse for den gruppen de selv representerer. Venstresiden har frigjort det onde, mens det gode latterliggjøres" (side 205).

Disse eksemplene sier en del om hvor bastant Monsen skriver, og det finnes mange tilsvarende sitater. Et stort problem er at disse voldsomme påstandene hennes i liten grad blir begrunnet. Jeg er rett og slett overrasket over at en belest filosof i så liten grad presenterer resonnementer og argumentasjon. Boken mangler i stor grad referanser og henvisninger, og det er rett og slett useriøst at hun har følgende referanse når hun skriver om feministen Kate Millett: "(se internett)".

Jeg begynte å lese boken til Monsen med stor interesse og med forventning. Det er interessant å vite hva som har fått en humanetiker til å velge kristen tro, og jeg håpet at boken kunne være nyttig for søkende eller tvilende mennesker. Dessverre ble jeg grundig skuffet. I Utsyns anmeldelse, og i denne artikkelen, har jeg forsøkt å forklare hvorfor.

Gå til innlegget

Gelius idylliserer overgrep

Publisert over 9 år siden

Med boken «Sex i Bibelen» har Einar Gelius gitt biskop Ole Christian Kvarme tre gode grunner for å fjerne ham som prest. Mest alvorlig er sokneprestens ekstreme bibeltolkninger.

Boken til Einar Gelius har skapt mye debatt, men de fleste har kommentert boken uten å ha lest den. Langt på vei er det Dagbladets presentasjon av boken, der mye handlet om sokneprestens ekstreme utlevering av eget sexliv, som har styrt ordskiftet. Gelius har forsvart seg selv med at boken handler mer om Bibelen enn egne erfaringer. Det gjør dessverre ikke boken mindre ekstrem.

            Jeg vil gjerne at prester presenterer sex som noe positivt. Det er dypt problematisk hvis sex først og fremst forbindes med skam og skyld. Boken til Einar Gelius er imidlertid alt annet enn frigjørende. Etter å ha lest boken, har jeg tre tunge innvendinger som tilsier at Gelius bør slutte som prest:

For det første forkaster Einar Gelius kjernen i det kristne budskapet – budskapet om tilgivelse for synd. Han skriver mye om den svenske filmen «Så som i himlen», der en prestekone sier: «Gud tilgir ikke, for han har aldri fordømt». Gelius siterer begeistret uttalelsen.

Prester i Den norske kirke lover å forkynne i pakt med Bibelen og den lutherske bekjennelse. Jeg er klar over at det er stor uenighet om hva dette innebærer i praksis. Men Gelius går lenger enn de fleste når han hevder at Bibelen først og fremst må leses som et kunstverk og inneholder flere motstridende teologier. Om kirkens bekjennelser sier han: «Er gamle bekjennelser egnet til å tolke dagens virkelighet? Jeg stiller meg sterkt tvilende til det».

For det andre idylliserer Einar Gelius seksuelle overgrep. Selv om han stempler noen tekster som er «reaksjonære», og tar eksplisitt avstand fra seksuell vold, dyresex og kvinneundertrykkelse, er han alt annet enn konsekvent. Gelius skriver for eksempel at det er helt greit å bli stimulert seksuelt av fortellingen fra Sodoma av Gomorra – en fortelling som altså handler om at en gruppe menn forlanger sex med gjestene til Lot.

Særlig når Gelius snakker om kong David er han på ville veier. Det er ikke nødvendig med stor kulturell kompetanse for å forstå at Davids utroskap med Batseba handler om overgrep: En mektig konge befaler en gift kvinne om å komme til sitt palass. Dette er også perspektivet når Natan refser David (2 Samuel 12). For Gelius handler derimot fortellingen om «å bli forelsket i og kåt på en annen manns kvinne», og han påstår at de to har sex «med en gjensidig lidenskap». Selv er han visstnok blitt «forført av en moderne Batseba».

Fortellingen om Batseba, og Davids andre kvinnehistorier, bruker Gelius til å advare mot «å fordømme i møte med andre menneskers livsform og seksualitet». Oppfordringen er ubegripelig i lys av at Bibelen på det sterkeste fordømmer Davids utroskap. Men Gelius har latt seg pirre av Batseba, slik han også inspireres av haremet til perserkongen Xerxes. Han finner også polygamiet fascinerende. Vel kan sjalusi mellom hustruene kan være problematisk, men han peker også på fordeler ved en slik livsform, og mener alle mennesker muligens «er polygame av natur». Gelius mener også «seriemonogamiet som en livsform» bør drøftes som en mulighet.

Gelius radbrekker også andre bibelfortellinger. Når han etterlyser kristne som snakker «om seksuell lyst og glede», trekker han frem Potifars kone. Etter å ha mislyktes med å forføre Josef, beskylder hun ham for voldtekt og får ham fengslet. Istedenfor å ta avstand fra løgn og maktmisbruk, kaller Gelius kvinnen for «en sterk kvinne». Deretter siterer han den malende advarselen i Ordspråkene 7 mot en prostituert kvinne og mener teksten handler om «en kvinne som tar initiativ til sex».

Mot slutten av boken skriver Gelius om tekster fra Det gamle testamentet som han finner problematiske. De tekstene jeg så langt har nevnt, forholder han seg stort sett begeistret til. Jeg vil påstå at den jevne bibelleser opplever at flere av disse fortellingene er å forstå som indirekte advarsler mot at sex løsrives fra et forpliktende ekteskap. Det er ikke minst naturlig siden de normative tekstene i GT, med det sjette bud som det mest sentrale, både avviser utroskap og gruppesex og sex før ekteskapet og mye annet. Men Gelius synes det er helt greit å bli pirret også av problematiske tekster. Før han går i gang med å skrive om de destruktive tekstene, konkluderer han: «Jeg er ikke i tvil om at Det gamle testamentes billedrike og frodige beretninger om sex og kåtskap burde inspirere oss i vårt eget seksualliv».

Bibelbruken til Einar Gelius er gjennomgående useriøs. Oppfordringen «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde!» blir til «urinfetisjisme» – uten forbehold. I 1 Mosebok 26,8 står det at Abimelek «fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka». Det betyr visst at de to «tar seg tid til å elske sammen». Når Rut legger seg ved føttene til Boas, og får oppfordringen: «Bli bare liggende til i morgen tidlig!», leser Gelius setningen slik: «Her var det ingenting å vente på! Het og heftig sex ble praktisert lenge før ekteskapet var inngått mellom de to».

For det tredje røper Einar Gelius at han selv velger å leve stikk i strid med kristen seksualmoral. Gelius er i dag ikke gift. Men i bokens innledning takker han en kvinne som han kaller «Solstrålen» for å ha gitt ham «verdens deiligste sex» i forbindelse med boken.

            I tillegg anbefaler han porno. Han skriver om gruppesex, og har ingen innvendinger så lenge «det opprinnelige parforholdet» ikke blir truet. Rådet hans er å invitere med en fremmed, for da blir det «gruppesex for sexens skyld alene». Når Gelius skriver om tradisjonell kristen seksualmoral, og kristne miljøer som anbefaler mennesker å vente med sex til ekteskapet, er han usedvanlig kritisk: «Jeg er ikke i tvil om at det er nettopp slike holdninger som skaper grobunn for den seksualiteten som blir forkludret, og som kan ende med overgrep og misbruk».

Jeg vet ikke om det er juridisk mulig å si opp Einar Gelius. Men biskop Ole Christian Kvarme bør i det minste oppfordre Gelius til å slutte som snarest prest. For hans siste bok er ikke annet enn et forvirrende og ekstremt angrep på kristen seksualetikk.

Gå til innlegget

Lysten til hevn

Publisert rundt 10 år siden

I program fire er Harald Eia opptatt av vold – og ser nærmere på menneskers lengsel etter rettferdighet og hevn. Mye var interessant. Men hva skal kristne tenke om hevn? Er det bare forkastelig?

Hevn betraktes ofte som utelukkende skal fordømmes. Det er kanskje ikke så rart når et av de mest berømte Jesussitatene er en oppfordring om «å vende det andre kinnet til».

Men behovet for hevn trenger ikke handle om å slippe løs sine primitive krefter. Det kan også beskrives som å drømme om rettferdighet. For det er da ikke rettferdig at en torturist eller voldtektsmann skal slippe unna med grusomme overgrep. Slik sett er det bedre å kjenne hevnlysten boble enn likegyldig å akseptere at det ikke får konsekvenser at mennesker bedrar eller krenker eller dreper andre. Å argumentere mot fengselsstraff «fordi det ikke virker» er således problematisk. Straffene virker på et viktig nivå hvis de bidrar til en slags rettferdighet!

Selv blir jeg lett hektet av tv-serier, filmer eller bøker med et saftig hevnmotiv. Jeg fryder meg når «the bad guys» blir tatt. Fortsatt husker jeg skuffelsen over en dansk påskekrimserie som var så «realistisk» at kjeltringene slapp unna og den fete politimannen ble fiskemat.

Jeg tror ikke lengselen etter hevn uten videre gjør meg til et ondt menneske. Jesus sa ikke bare at vi skulle «vende det andre kinnet til», han brukte også fine ord om mennesker som «hungrer og tørster etter rettferdigheten» (Matt 5,6). Trøsten han tilbyr er løftet om at Gud en dag skal sørge for rettferdighet. Derfor står det at «hevnen hører Herren til».

Poenget er ikke å idyllisere hevnlyst. Vi må skille mellom private hevntokter – som blant annet i følge Gudfaren-filmene kan føre til en voldsspiral – og lovlig idømt straff. Ikke en gang James Bond skal på egen hånd likvidere mennesker han mener bør dø. Også krimtriologien til avdøde Stieg Larsson fortjener kritikken den har fått for sin sympatiske skildring av hevnakter. Ikke fordi det er greit at skurker slipper unna, men fordi rettferdigheten skal skje fyllest gjennom lov og dom.

Det største problemet med lysten til hevn er at den kan erstatte kjærlighet. Når Jesus snakker om «å vende det andre kinnet til» er budskapet at vi skal møte ondskap med godhet. Tanken er viktig i kristen etikk – uten at det betyr at vi skal være passive når medmennesker krenkes.

Vi blir neppe lykkelige av å ta hevn. Det kommer også frem i mange filmer og bøker. Årsaken er vel at sårene vi påføres ikke blir borte ved at de skyldige straffes. Dessuten er vi alle skyldige – i en eller annen forstand. Forskjellen mellom en voldtektsmann og en fraværende far er selvsagt himmelvid. Likevel er det ingen av oss som alltid ønsker å høste det vi sår.

Derfor står frelse og tilgivelsen så sentralt i kristen tro. Fordi utgangspunktet er at alle kan anklages når Gud en dag skal sørge for rettferdighet.

Gå til innlegget

Kjønnsforskere tråkker på homofile

Publisert rundt 10 år siden

Kjønnsforskerne som Harald Eia snakket med om homofili (og om kjønnsorskjeller) er skråsikre konstruktivister. For dem er kjønn og seksualitet, inkludert homofil orientering, noe som primært er kulturavhengig. Jeg klarer ikke å forstå det annerledes enn at de dermed tråkker på homofile.

Kanskje er det paradoksalt at en såkalt konservativ kristen tar avstand fra slik kjønnsforskning. Det kunne ha vært fristende å omfavne påstandene om at seksuelle legning er kulturbestemt. Argumentasjonen slår jo beina under homobevegelsens agitasjon om at homofiles seksualitet er fasttømret og uforanderlig – og at de derfor må få lov å gifte seg.

Likevel synes jeg kjønnsforskerne blir altfor lettvinte, og skremmende arrogante når de betrakter alle forskningsresultater de ikke liker som helt uinteressante. Realiteten er at mange homofile opplever at deres seksuelle følelser ikke handler om valg; det stikker dypere enn som så. Jeg har skrevet om disse i boka "Mine homofile venner". Ikke minst overfor kristne homofile, som kanskje i årevis har bedt Gud om å slippe å ha homofile følelser, er det et overtramp å hevde at deres seksualitet bare skyldes kultur. For det må jo bety at følelsene ganske lett kan fjernes.

Enda mer håpløst synes jeg det blir å hevde at menneskers kjønnsidentitet er noe som kan konstrueres omtrent fritt.Dermed påstår jeg ikke at seksuell orientering bare handler om gener eller at homofile følelser er uforanderlige. Selv kjenner jeg kristne homofile som har opplevd en betydelig endring i sin seksualitet (og som, pussig nok, møter mest motstand hos de forskere som altså mener at seksuell orientering er en fleksibel sak!)

Som kristen er det ingen skremmende tanke at homofili kan ha noe med biologi å gjøre – selv om årsaksforholdene nok er komplekse. Jeg tror likevel ikke at homofile er ”skapt sånn” av Gud, siden jeg skiller mellom hvordan vi er født og hvordan vi er skapt. Årsaken er syndefallet. Fordi vi lever i en syndig verden er ingen av oss født med bare gode og rene seksuelle følelser, slik ingen av oss fødes uten egoisme eller uten anlegg for misunnelse. Å leve etter Guds bud er ikke lett for noen av oss.

Likevel tror jeg Guds gode plan var å skape mann og kvinne forskjellig – for at vi skal utfylle hverandre. Og jeg står for at det heterofile ekteskapet er rammen for det seksuelle samlivet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1187 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1176 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 958 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 812 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 701 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere