Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Mine innvendinger mot Haakonsens teologi har ingenting å gjøre med at han leser Bibelen for bokstavelig. Tvert i mot. Jeg mener han leser Bibelen svært selektivt og bruker den som en selvutnevnt profet. Da blir det helt galt.

Per Haakonsen skaper igjen overskrifter med sin påstand om at det er sammenheng mellom massakren på Utøya og Norges forhold til Israel. Lignende påstander fremsatte han for en tid tilbake i Dagen. Der fikk han, heldigvis, krass kritikk på lederplass. Dessverre ser ikke det ut til å ha gjort Haakonsen klokere.

LES HELE FOREDRAGET TIL HAAKONSEN HER

LES OGSÅ: Utøya og teologisk nasjonalisme

Jeg klarer ikke å se det annerledes enn at Haakonsen i akutt fare for å spotte Bibelens Gud. Jesus oppfordrer sine disipler i Matteus 5,44 til å elske sine fiender. Ja, ikke bare det. Han sier også: «Velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere». Oppfordringen fra Jesus bunner i at Gud elsker alle mennesker med en fullkommen kjærlighet. Kan vi ta disse ordene på alvor og samtidig mene at Gud er ansvarlig for at AUF-ungdom massakreres?

At Gud er kjærlighet, betyr selvsagt ikke at Gud ikke vil straffe synd. Det finnes tekster som tilsier at Gud kan straffe synd før dommens dag (for eksempel Apg 5). Men da står vi overfor en helt annen form for straff – dette handler om en terrorhandling som må fordømmes som syndig. Å mene at Gud er ansvarlig for slik ondskap, er nesten blasfemisk. Dessuten er det selvsagt helt umulig å begrunne bibelsk, eller logisk, at Gud ønsker å straffe AUF-ungdom, på grunn av sitt politiske syn, for hva den norske regjeringen gjør eller ikke gjør.

Dette leder meg over til en annen viktig innvending. Jeg finner det fullstendig ubegripelig at Haakonsen mener at han kan vite hvordan Gud forholder seg til dagsaktuelle hendelser. Hvordan i alle dager vil han begrunne sammenhengen mellom massakren på Utøya og den utenrikspolitiske dialogen mellom Norge og Israel? Mitt poeng er ikke at Gud er uinteressert i alt det norske politikere gjør og mener. Gud holder oss alle ansvarlige. Men norske politikere de mener mye – om abort, om bioteknologi, om bistandsmidler, om ekteskapslov og om forfølgelse av kristne i muslimske land. Og absolutt ingen, heller ikke Per Haakonsen, har noen forutsetning for å vite hvordan Gud helt konkret forholder seg til alle disse politiske forhold.

I Det gamle testamente finner vi eksempler på at profeter, på Guds vegne, advarer i mot at synd og vantro kan føre til at folket straffes. Se for eksempel 1. Kong 9,6-7. Men er Haakonsen en profet som kan si det samme – med samme autoritet? Det velger jeg å svare nei til. Neste spørsmål: Finnes det noen eksempler i Det nye testamente på at et helt folk (eller, for den saks skyld, en nasjonalstat) straffes av Gud for sine valg? Min opplevelse er at Haakonsen rett og slett ikke leser Det gamle testamente i lys av Det nye testamente.

La meg derfor slutte med en nøkkeltekst i denne forbindelse. Jesus treffer i Johannes 9,1-3 en mann som er født blind. Disiplene spør om dette skyldes foreldrenes synd eller mannens egen synd? Jesus avviser hele problemstillingen. Det samme ser vi i Lukas 13,1-2. Jesus gir rett og slett beskjed om at vi mennesker ikke er i stand til å avklare sammenhengen mellom synd og ulykker.

Det er rett og slett tragisk at Haakonsen likevel fremsetter rene gjetninger om hvorfor det onde skjer. Jeg opplever det som blasfemisk hovmodighet.

PS: Kunne også sagt litt om hvor problematisk det er at Haakonsen setter likhetstegn mellom jødehat og ulike syn på sikkerhetsgjerdet/muren i Israel. Å hevde at det å velsigne Israel (=det jødiske folk) er det samme som å støtte offisiell israelsk (høyreorientert) politikk, er heller ikke holdbart. Men dette får vente ...

Gå til innlegget

NRKs underlige moral

Publisert over 8 år siden

Programserien «Trekant» er i gang igjen. Nok en gang later NRK som om de ikke tar stilling til moralske spørsmål. Men det første programmet viser at programskaperne synes det er greit å kysse fremmede.

Noe er bra med «Trekant». Vi trenger åpenhet om sex og samliv. Internett har sørget for at pornografien er svært lett tilgjengelig. Da er det av stor betydning at ungdom får undervisning om sex fra andre kanaler.

Problemet med programserien er måten NRK løser sin oppgave på. Her velges det en meget spekulativ bildebruk. Vi har inntrykk av at NRK forsøker å tiltrekke seg seere ved å henvende seg til «kikkeren» i oss. Det er ubehagelig – og antagelig unødvendig. Samtidig er det ikke så underlig med tanke på at NRK stort sett bruker eksperter fra den norske «erotiske» industrien. I første program: burleskdanseren Mari, klineekspert Marte (selvlært?) og sexolog Stine, som er leder ved et erotisk museum.

Mest av alt reagerer vi på at NRK «pusher» unge programledere til å krysse sunne grenser. Jeg tror de fleste har store motforestillinger mot å kysse fremmede. Men NRK har bestemt seg for at Benjamin, en av årets programledere, skal grundig kysse tre ulike mennesker – som så gir terningkast. Aktiviteten filmes på en meget påtrengende måte.

Håkon Moslet i NRK vil kanskje hevde at kyssing av fremmede ikke er noe NRK mener noe om. For dette er jo ikke en serie om moral, må vite, men om sex. Men realiteten er at NRKs programskapere har bestemt seg for at det å kline intenst med fremmede er en god måte å lære om kyssing på. Her tar NRK et moralsk standpunkt.

Benjamin sier i programmet at han synes kyssing er «nesten mer seriøst» enn å ha sex. Da virker det en smule paradoksalt at NRK ber han om å kysse tre fremmede i løpet av noen minutter. Men det føyer seg inn i et mønster. Også i den første sesongen av «trekant» ble deltakerne pushet inn i mange ulike seksuelle situasjoner. Denne gang er det ikke bare Benjamin som blir utsatt for dette. Også programlederen Johanna må danske burlesk, omtrent helt avkledd.

De fleste er enige om at vi lever i et samfunn med et ekstremt sexpress. Det kom også frem i «Trekant». Programlederen Even uttalte at han følte at det var «på tide» å debutere seksuelt da han var 16 år. Men hva gjør NRK? Jo, de presser tre unge programledere til å kle av seg og kysse fremmede mennesker.

I tillegg bagatelliserer de tafsing og klåing. En rekke undersøkelser viser at svært mange tenåringsjenter opplever seksuell trakassering som et stort problem. De blir befølt og føler seg beglodd. Og det er akkurat det programlederen Johanna utsettes for i første program. Først må hun danske burlesk. Deretter må hun kle av seg til undertøyet og bli knadd på og klådd på av Even – for han skal vise hva han har lært om erogene soner.

Reaksjonene mot «Trekant» var mange og sterke i fjor. NRK-sjef Håkon Moslet har uttalt at mye av kritikken var usaklig, men at programmet er utvidet for å gi mer plass for refleksjon. Vi klarer ikke å se at programmet har løftet seg av den grunn. Tvert i mot virker det som om NRK vil bryte enda flere grenser – og opptre enda mer spekulativt.

Innlegget er skrevet sammen med Jarle Haugland, daglig leder i Familie og Medier. Vi er begge tilknyttet tankesmien «Skaperkraft»

Gå til innlegget

En svært dårlig grunn for skilsmisse

Publisert over 8 år siden

I A-magasinet 21. oktober ba en gift mann i 30-årene, med tre små barn, om råd fra samlivsrådgiver Frode Thuen. I dag har jeg en respons på trykk i a-magasinet. Siden kommentaren er svært knapp, har jeg lyst å bidra med litt flere refleksjoner her.

Mannen som ber om råd har bare pene ting å si om kona si. Problemet er at hun nå er klar for sex – etter siste fødsel. Han derimot har lyst på sex med andre kvinner, og har vanskelig for å tenne på kona. (les artikkelen her: http://www.aftenposten.no/amagasinet/thuen/Kona-er-ok-men-6676350.html)

Jeg lot meg overraske av hvor mye forståelse samlivsrådgiver Thuen har å by på. Mange kan «kjenne på noe av det du beskriver,» skriver han. Og så går han i gang med en litt forutsigbar orientering om viktigheten av et sexliv med variasjon. Derimot avstår han fra å påpeke at mannen faktisk er gift og har lovet troskap, også i «onde dager» (som ikke virker særlig onde). Thuen har et visst håp om ekteskapet kan fungere. Men utelukker på ingen måte ikke skilsmisse som en god løsning, for noe må gjøres, og det må gjøres raskt.

Jeg synes Thuen er usedvanlig pysete. Det er fint at samlivsrådgivere viser forståelse, men et sted går det vel en grense. Jeg synes mannen fremstår umoden og selvsentrert. Antagelig rister gifte menn på hodet av en mann som sutrer over manglende tenning på en kvinne som beskrives som «pen, søt og stilig».

Selv savner mannen sexlivet sitt fra tilværelsen som ungkar. For den hadde han «med jevne mellomrom one night stands og kortere seksuelle forhold til diverse damer». Men nå er det slutt. Mannen vil være trofast, men opplever det som vanskelig. For å si det kort: Jeg har sjelden lest en bedre argumentasjon til støtte for en klassisk kristen samlivsmoral. Det er ikke særlig overraskende at trofasthet blir ekstra vanskelig for den som har gjort det til en vane å bytte partner – og synes spenningen ved å ha sex med ulike kvinner er en hovedsak.

Fra tid til annen har jeg uttrykt bekymring overfor vår tids skilsmissehyppighet. Ofte vises det da til at skilsmisser er nødvendige på grunn av vold, utroskap og psykiske problemer. Enkelte forståsegpåere hevder at de aldri har møtt skilte som ikke har kjempet for forholdet sitt. Vel, jeg begynner å tvile.

Dessuten er jeg oppriktig skuffet over at A-magasinets samlivsrådgiver, som attpåtil har en tilhørighet til den krsitne institusjonen Modum Bad, ikke tør å bidra med en smule etikk. Det forekommer meg å være ganske symptomatisk fra samlivsrådgivere flest. Eller tar jeg feil?

Gå til innlegget

Kristen kritikk av Israel

Publisert over 8 år siden

I dagens Vårt Land (9.9.) deler jeg noen refleksjoner om det å kritisere staten Israel. På oppfordring fra VL legger jeg artikkelen ut her. Siden jeg er i Finland noen dager, er det ikke sikkert jeg klarer å følge debatten veldig tett.

***

Israel debatteres som aldri før. I Norge er uenigheten betydelig om bosettinger og nybygging, om sikkerhetsgjerdet og blokaden av Gaza. Ofte må jeg konstatere at grunnlaget mangler for skarpe uttalelser.

I Vårt Land 30/8 skriver Anne Sender at norske jøder må våge å kritisere israelske feilgrep. Selv er hun blant annet kritisk til den israelske bosettingspolitikken, at «et statlig valgt rabbinat tiltar seg makt» og israelske lover som «underminerer like rettigheter for alle borgere i landet». Hun mener det er vanskelig troverdig å bekjempe «den demonisering av Israel som foregår» hvis jøder er tause om «feilskjær i Israel».

LES ANNE SENDERS INNLEGG PÅ VERDIDEBATT: ÅPENHET OG TILLIT

FØLG DEBATTEN: JØDISK KRITIKK AV ISRAELSK BOSETNING OG RELIGIØS LOVGIVNING

Synspunktene til Sender er tankevekkende. Riktignok mangler ikke norsk debatt kritikere av Israel, men det gjør det ikke forsvarlig å droppe alle nyanser. Særlig er jeg redd for at sterk støtte til Israel oppfattes som om palestinske lidelser i Gaza eller på Vestbredden bagatelliseres eller oversees. Jeg tror på en Gud som ser samme verdi i et palestinsk menneskeliv som i et jødisk.

Jeg vil gjerne regnes som en Israelsvenn. Det er å slå inn en åpen dør å legge til at jeg ikke dermed forsvarer alt Israel gjør. Men like viktig er det å understreke at jeg vil være forsiktig med kritikk. Det skyldes at jeg ønsker å ha holdbare grunner for både hyllest og refs. Og ofte mangler akkurat det – til tross for et teologistudium og tyve års lesning av Vårt Land og Dagen!

Bibelen forteller meg at jeg forpliktet til å velsigne det jødiske folket. Derfor vil jeg gjerne protestere høyt og tydelig mot antisemittiske tendenser, både de som rammer jødene i Israel og i Norge. Derfor tar jeg også avstand fra Hamas’ politiske plattform preget av uforsonlig islamisme og utilslørt jødehat. Det er opplagt at Israel har rett til å forsvare seg mot rakettangrep og terror.

Så langt mener jeg å være på trygg grunn. Langt vanskeligere er det å bedømme dagsaktuelle nyheter. Noen dager etter Israels aksjon i mai 2010 mot blant annet skipet Mavi Marmara, som førte til ni drepte, hevdet Mellomkirkelig Råd at Israel benyttet overdreven militærmakt og at «den folkerettsstridige blokaden av Gaza snarest må oppheves». Nå hevder en FN-rapport at blokaden er lovlig. Så hva var grunnlaget for uttalelsen fra Mellomkirkelig råd? Skal vi tro at dette kirkelige organet har mer greie på temaet enn FN?

Jeg er ofte fristet til å stille lignende spørsmål. Det gjelder også i møte med uforbeholden kristen støtte til Israel. For et år siden besøkte jeg selv en jødisk bosetting på Vestbredden. Noen av de små husene var satt opp med støtte fra Norge. En bosetter mente at Gud hadde gitt jødene landet – noe som uansett ikke gjør det legitimt å fordrive palestinere. Samme mann påsto at bosetterne bare flytter inn i folketomme områder.

Mange norske kristne er overbevist om at dette er situasjonen. Jeg er mer usikker. I suksessromanen «Morgen i Jenin» skriver Susan Abulhawa om en palestinsk familie som fordrives fra sin idylliske landsby av den jødiske hæren i 1948. Hun forteller om historiske hendelser og bruker virkelige stedsnavn. Skildringen av palestinernes lidelser er slik ytterst realistisk. Om situasjonen for dagens palestinere skriver Susan Abulhawa i en kronikk i Aftenposten: «Israel har slettet Palestina fra kartet, fordrevet oss og stjålet alt vi eide».

Noe kan kristne si om situasjonen i Midtøsten på bakgrunn av Bibelen og en kristen etisk tankegang. Jeg har flere innvendinger mot anklagene Susan Abulhawa retter mot Israel både i kronikken sin og romanen sin. Men det er umulig å forkaste alt hun forteller. På den bakgrunn blir det også vanskelig å bruke landløftene til Abraham til å forkaste muligheten for en fremtidig palestinsk stat. Så betyr ikke det at jeg ønsker å kaste ut raske fordømmelser mot Israels bosettingspolitikk. Situasjonen er kompleks, og illustrerer slik verdien av å tenke gjennom hvilke spørsmål som primært avhenger av politiske vurderinger og hva vi kan fastslå ut fra et bibelsk grunnlag.

Gå til innlegget

Henriksens religionsfilosofi

Publisert nesten 9 år siden

I VL i dag skriver Eskil Skjerdal om en kronikk jeg hadde mandag om MF-professor Jan-Olav Henriksen. Om en bok i religionsfilosofi som Henriksen har skrevet, sier Skjeldal: "Hva denne boken handler om, er visst ikke viktig for Ottosen." Det er feil.

Innføringsboken i religionsfilosofi, som Henriksen har skrevet sammen med TF-professor Svein Aage Christophersen, anmeldte jeg for en tid siden i Utsyn. Det påpekte jeg også kort i kronikken. Her legger jeg ut anmeldelsen i sin helhet:

Tamt trosforsvar

En ny innføringsbok i religionsfilosofi fremviser svært beskjeden frimodighet på vegne av kristen tro blant to norske teologiprofessorer. Boken forteller oss også at forskjellen mellom Menighetsfakultetet og Universitets teologiske fakultet blir mindre og mindre.

Det har vakt noe oppsiktsvekkende at en professor ved TF og en professor ved MF har gått sammen om å skrive lærebok i religionsfilosofi. For drøyt hundre år siden ble MF dannet som et konservativt alternativ til TF. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å se forskjellen, noe medforfatter Jan-Olav Henriksen delvis er ansvarlig for. Henriksen fortalte allerede i 2000 at han aksepterte homofilt samliv og argumenterte på en måte som sterkt svekket Bibelens autoritet. Henriksen fikk en noe justert stilling på MF etter sin snuoperasjon. Han er i dag professor i systematisk teologi med fokus på religionsfilosofi. I den offentlige mediedebatt holder han en ganske lav profil. Det er sjelden artikler eller intervjuer med han i Vårt Land. Men han har en svært fremstående posisjon internt ved fakultetet og er en svært produktiv forfatter. 

Når teologistudenter – og andre kristne – vil vite hvordan de kan argumentere for sin tro, er det i stor grad religionsfilosofien de må vende seg til; i hvert fall hvis de befinner seg i en norsk teologisk og akademisk tradisjon. Det står også i Religionenes livstolkning at religionsfilosofien kan ha en «indirekte apologetisk funksjon».

Dessverre er det ikke mye frimodighet på vegne av kristen tro i boken. Selv sier forfatterne at de «har sitt ståsted i en fenomenologisk og hermeneutisk orientert religionsfilosofi». Jeg tviler på at formuleringen er veldig opplysende for den jevne leser av boken. Men det er ganske lett å registrere at forfatterne i liten grad forholder seg til typisk amerikansk og engelsk religionsfilosofi – der sannhetsspørsmålet står sentralt, og der det er tradisjon for å hevde at filosofien kan og skal brukes for å avdekke om det finnes en Gud, om hvordan religiøse erfaringer skal tolkes, og om det ondes problem kan løses.

Dermed har vi nok også grunnen til at boken fremstår som lite offensiv. Forfatterne står rett og slett i en tradisjon der det både er liten tro på at filosofien kan si noe særlig om gudstroens sannhet. Det følges også opp i praksis. Om det ondes problem har forfatterne lite annet å si enn at verken teologien eller filosofien har svar. Det samme gjelder spørsmål om gudsbevis (eller gudsargumenter).

Religionens livstolkning er i stor grad refererende. Den gjengir aktuelle debatter og henviser til mange tenkere og filosofer fra ulike tradisjoner og epoker. Ofte savner jeg at forfattere tydelig sier hvordan de tenker. Det finnes imidlertid et påfallende unntak, og det gjelder krasse angrep på såkalte «kreasjonister», altså kristne som mer eller mindre fullstendig avviser evolusjonslæren. Disse har ifølge teologiprofessorene «et helt uhistorisk og selvmotsigende bibelsyn».    

Hva slags bibelsyn har så Henriksen og Christoffersen? Vel, det får vi ikke direkte vite. Men det er mye som tilsier at de vil slite med å hevde at Bibelen fullt ut er pålitelig. Den omstridte tyske teologen Rudolf Bultman sitert med tilslutning flere ganger. Han er særlig kjent for sin tanke om at Det nye testamente er så gjennomsyret av et mytologisk verdensbilde at moderne teologi må «skrelle bort» alt det som datidens mennesker (feilaktig) trodde – for slik å finne frem til troens kjerne.

Forfatterne argumenterer ganske reservasjonsløst for at kristen tro må bøye seg for vår tids vitenskap. Kristne må «finne seg i at deres overbevisninger forkastes som meningsløse eller uvitenskapelige dersom de ikke forholder seg til innsiktene fra moderne vitenskap» (s166). Forfatterne hevder også at det er irrelevant å henvise til syndefallet når temaet er «det ondes problem». For det går ikke an «å fastholde tanken om et syndefall som fant sted en eller annen gang i menneskets tidlige historie».

Det sier også litt om forfatternes forhold til Bibelen at de omtrent aldri siterer den. Siden det henvises til Luther en gang i blant, ofte på litt forunderlige steder, forstår jeg at forfatterne står i en luthersk tradisjon. Men det finnes ingen signaler om at forfatterne står i en evangelikal tradisjon – der det er stor tillit til Bibelen.

Dermed blir boken ekstra lite frimodig: Her står man verken i en tradisjon som vektlegger filosofiens muligheter til å peke mot Gud eller i en tradisjon som offensivt viser til bibelske svar på aktuelle spørsmål. 

Religionenes livstolkning er en innføringsbok som berører en rekke temaer. Mye er interessant, og jeg tror mange tenkende kristne vil ha utbytte av spennende refleksjoner. Stort sett er dessuten språket ganske enkelt.

Likevel virker temaene som trekkes frem ganske tilfeldig. Jeg savner at forfatterne tydeligere forteller hvorfor de skriver om det de skriver. Også bokens proporsjoner undrer jeg meg innimellom over. Det er positivt at vår tids mest profilerte religionskritiker, Richard Dawkins, blir nevnt og kommentert. Men han avspises bare med en og en halv side, mens Marx blir behandlet over fire sider (og mye fremstår som temmelig irrelevant). En nesten pinlig mangel ved boken er at den mest kjente kristne religionsfilosofen i vår tid, amerikanske Alvin Plantinga, ikke er nevnt med et ord. Det skyldes utvilsomt at han tilhører en amerikansk/engelsk filosofitradisjon som forfatterne i liten grad forholder seg til. Kanskje er også årsaken at Plantinga i en årrekke har forsvart ortodoks protestantisk tro med filosofiske argumenter, et prosjekt Christoffersen og Henriksen neppe har særlig sans for. Jeg merker meg også at engelske Richard Swinburne bare så vidt er nevnt, han er også en toneangivende religionsfilosof med en tydelig kristen profil.

Isteden fremstår den danske teologen K. E. Løgstrup som bokens store guru. Han dukker opp i utallige diskusjoner. Det er på sett og vis ikke overraskende i lys av at Christoffersen tok sin doktorgrad på Løgstrup. Men det sier ikke lite om bokens profil at en teolog som må sies å være svært bibelkritisk og liberal, inntar en så sentral plass i boken. Og det er litt pussig at den tyske teologen Wolfgang Pannenberg, som Henriksen har sitert ofte og mye de siste tiårene, inntar en så beskjeden plass i boken. Det viser kanskje at det er Christoffersen og Universitets teologiske fakultet som i størst grad har satt sitt preg på boken?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2210 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
21 dager siden / 1807 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1299 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1226 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
14 dager siden / 1114 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1070 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 916 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere