Espen Ottosen

Alder: 49
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Mette-Marit og buddhismen

Publisert rundt 8 år siden

En rekke medier har fortalt at kronprinsesse Mette-Marit har oppsøkt åndelig veiledning av en buddhistisk guru. Jeg er kritisk og vil her forklare hvorfor.

Selv er jeg opptatt av misjon fordi jeg tror at Jesus er verdens eneste frelser. Med dette som utgangspunkt bør det ikke overraske at jeg beklager at kronprinsessen oppsøker en buddhistisk meditasjonsguru. For slik jeg ser det er buddhisme noe helt annet enn kristendom.

Så er det selvsagt ikke slik at jeg problematiserer kronprinsessens trosfrihet. Men det bør gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Jeg respekterer at mennesker tror noe annet enn jeg selv tror. Men jeg synes samtidig ikke det er likegyldig hva mennesker velger. Tvert i mot er jeg overbevist om at den som ikke tror på Jesus er «uten håp og uten Gud i verden», for å sitere Paulus (Efeserbrevet 2,12).

De senere år har kronprinsessen ved flere anledninger talt tydelig om sin kristne tro. Mange har vært svært takknemlige for det – og for mange har hennes frimodighet fremstått som forbilledlig. Så har jeg ikke påstått at kronprinsesse Mette-Marit har vraket sin kristne tro eller er blitt buddhist. Men jeg synes det er beklagelig at hun så tydelig gir et signal om at hun søker etter åndelig veiledning i buddhistisk kontekst. Forresten er jeg ikke spesielt rasende – selv om Dagbladet påstår at jeg «raser» mot kronprinsessen. Tvert i mot har jeg forsøkt å uttrykke meg rimelig avdempet.

Derimot mener jeg det er vanskelig å redusere dette til et spørsmål om religionsdialog. Når noen mener at det ikke er et problem at kristne snakker med buddhister, kan jeg si meg enig i det. Men er det virkelig rimelig å tenke at kronprinsessen oppsøker en buddhistisk guru fordi hun bare vil vite mer om hva vedkommende tror? Jeg mener det er langt rimeligere å se det slik at kronprinsessen faktisk oppsøker buddhistisk veiledning – og henter inspirasjon fra buddhistisk meditasjon. Men jeg skal selvsagt ta som forbehold at kronprinsessen så langt ikke kommentert sin reise i Kashmir.

Går det så an å kombinere en tydelig kristen tro med buddhistisk meditasjon? Jeg er klar over at mange vil svare ja. Slik sett vil de antagelig sette et skille mellom buddhisme som religion og buddhistisk meditasjonsteknikk – og tenke at hvem som helst, helt uavhengig av tro, kan ha nytte av meditasjon. Jeg er mer skeptisk til en slik måte å tenke på. Det skyldes flere ting.

For det første tror jeg det er lett å undervurdere hvor mye et buddhistisk verdensbilde har betydning for synes på blant annet meditasjon. For det andre er jeg skeptisk til det at religion reduseres til et spørsmål om livskvalitet. Det er og blir slik i følge Jesus at et menneske har et langt større behov for tilgivelse, nåde og frelse enn stressmestring.

Det finnes nok likheter mellom buddhisme og kristendom – og mellom kristen bønn og buddhistisk meditasjon. Men jeg tror disse likhetene er ganske bagatellmessig sammenlignet med de grunnleggende forskjellene. Kristen tro forkynner en personlig Gud. Buddhismen avviser at det finnes en Gud å tilbe. I følge Jesus er det ingen setning som er viktigere å uttale enn denne: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13). I buddhismen finnes det ingen frelser.

Gå til innlegget

Etter paterens død

Publisert rundt 8 år siden

Arnfinn Haram døde brått 10. juni. Vi satt sammen i styret for den kristne tankesmien Skaperkraft. Her er noen refleksoner, trykket som lederartikkel i Utsyn (nr 11), etter paterens bortgang.

Arnfinn Haram døde brått 10. juni av et hjerteinfarkt mens han var på sykkeltur i Nordmarka. De siste årene av sitt liv var han pater i dominikanerordenen. Men han hadde sin åndelige bakgrunn fra bedehuset og var lenge sokneprest i Den norske kirke.

Selv ble jeg kjent med Haram fordi vi satt sammen i styret for den kristne tankesmien Skaperkraft. Pateren imponerte ofte – ikke minst ved frimodig tilstedeværelse i offentligheten. Han vant respekt ved en god opptreden i Skavlan på NRK i 2010, og skrev også en innsiktsfull spaltist i Klassekampen i mange år.

Slik var Haram et forbilde. Han maktet å forene tilhørighet til den gamle kirke med tydelig tilstedeværelse i vår egen tid.

Full munkeskrud

Arnfinn Haram skilte seg ut. Han møtte til alle styremøter i full munkeskrud.

En kristen er kalt til å være annerledes. Men de som verken har munkekappe, Frelsesarmeuniform eller presteskjorte, ser gjerne alminnelige ut – sånn i det ytre. Det har også en verdi. Vi signaliserer at vi faktisk er alminnelige mennesker.

Men jeg ser verdien av at Harams munkeklær sikkert fungerte som en kontinuerlig påminnelse om at han representerte sin Gud og sin kirke. Det gjaldt også på trikken eller på butikken. Tenker også jeg i slike hverdagssituasjoner at jeg er en Jesu disippel og skal vise hans sinnelag? Er du bevisst på ansvaret for å leve etter Guds vilje når du setter på tv-en, er på foreldremøte på skolen eller velger lesestoff?

Jeg tror mange kristne ville levd et mer helhjertet kristenliv hvis vår bekjennelse av troen alltid var synlig for omgivelsene …

I katolske Peru

Selv har jeg vært misjonær i katolske Peru. Jeg har fått mange impulser fra Carl Fredrik Wisløff som var en kritisk kjenner av katolsk teologi. Så hva betydde fellesskapet med pateren Arnfinn Haram? Her er det flere ting å si.

For det første er katolikker ulike. Peruanske katolikker har nok ofte et annet forhold til Maria enn mange europeiske katolikker. I vårt land tar «kjendiskatolikker» gjerne tar avstand fra offisiell katolsk teologi. Haram viste lojalitet mot kirkens lære, men var samtidig oppriktig glad for fellesskap på tvers av kirkelige skillelinjer. I en artikkel i Dagbladet for noen år siden, skrev ham:

«Det finst også stadig fleire konvertittar som ikkje har hatt trong for å distansere seg så veldig frå mørke pietistar og trasige pinsevener. Tvert om er det mange som i dag oppdagar at tradisjonell, folkeleg norsk kristendom slik du finn han i vekkingsrørslene, har mange felles trekk med den katolske trua». Selv ønsket Haram å bygge bro. Jeg merket selv at vi ofte kunne stå sammen, ikke minst om temaer som gjør det viktig at kristne har en felles front i en avkristnet offentlighet.

Det finnes viktige forskjeller mellom luthersk og katolsk kristendom. Disse skal ikke feies under teppet. Jeg tror sunn kristendom fastholder «troen alene, «nåden alene» og «Bibelen alene». Men samtidig bør vi kunne stå sammen med katolikker når det er tjenlig – og verdsette det de positivt bidrar med. Selv gledet jeg meg over Harams frimodighet på vegne av kristen tro. Og jeg vil huske hans medmenneskelighet og avvæpnende selvironi.

Gå til innlegget

Å stemple jøder som overgripere

Publisert rundt 8 år siden

Senterpartiet følger barneombudet og vil forby omskjæring av guttebarn og kaller skikken for et overgrep. Slik stemples det store flertallet jøder som overgripere – og antisemittismen kan få ny næring.

PS: Dette er en noe utvidet versjon av et innlegg trykket i Vårt Land 19/6.

For de fleste grupper jøder, med unntak av noen få sekulære, er omskjæring av guttebarn fundamentalt. Det handler ikke bare om en religiøs plikt, men om å ivareta jødisk identitet. Et liberalt samfunn må ha svært gode grunner for å nekte mennesker å praktisere grunnleggende overbevisninger.

Ingen land i verden forbyr omskjæring av guttebarn. Siden de færreste jøder vil akseptere å slutte med sin praksis, vil et eventuelt forbud signalisere at jøder er for slemme mot småbarn til å få lov å være nordmenn. Mer jødefiendtlig er det vanskelig å være.

Omtrent 1500 jøder bor i Norge. Senterpartiet hevder at dette ikke er deres intensjon å fordrive disse, og det er bra. Men det hjelper lite. Politikere bør vite at forslag også vurderes etter faktiske konsekvensene. Senterpartiet foreslår en politikk som grovt stigmatiserer jøder – og muslimer. Det må partiet ta ansvar for.

Gode intensjoner - slette konsekvenser 

Jenny Klinge i Senterpartiet (f.eks. i VL 15/5) fremviser gode intensjoner og viser til «barns rettsvern, religionsfridom og respekt for enkeltmenneske». Slik demonstrerer hun sannheten i ordtaket om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det mest lettvinte fra Klinge er påstanden om at «vi må likestille gutar og jenter». Omskjæring av jenter er noe annet enn omskjæring av gutter. Det finnes ingen helsegevinster, og ofte blir jentene fullstendig skamfert. Derfor snakker vi gjerne «kjønnslemlesting». Skal man hevde at dette handler om likestilling, bør man i neste omgang utrede om ikke menn bør amme eller få mensturasjon.

Fordomsfullt

Å kalle omskjæring av guttebarn et overgrep er rett og slett fordomsfullt. Som Leif Knutsen påpeker i Tidsskrift for Den norske legeforeningen (10/2012), http://tidsskriftet.no/article/2270389, vrimler det av medisinske undersøkelser av omskjæring. De forteller at komplikasjonene er få og bagatellmessige. Dødsfall skjer bare helt unntaksvis, selv om vi nylig opplevde dette på tragisk vis i Norge.

Helsegevinstene ved omskjæring er flere. Omskårne gutter plages ikke av trang forhud, får langt sjeldnere urinveisinfeksjon og har mindre risiko for HIV-smitte. Amerikanske helsemyndigheter vurderer å anbefale omskjæring av helsemessige grunner (iflg NRK 17/8 2010).

I dagens USA er omtrent 80 prosent av den voksne befolkningen omskåret. Mange av disse vil at deres sønner skal omskjæres, uten religiøs begrunnelse. At omskjæring er mye mindre vanlig i Norge, og kan oppleves fremmed, er ingen unnskyldning for å spre fordommer.

Uenighet og usikkerhet

Så registrerer jeg at mange ser det som absurd å fjerne en «frisk» kroppsdel. Jeg forstår at mange i Norge kan reagere negativt på en skikk som få praktiserer og synes fremmed. Blant medisinske forskere er det også uenighet om flere forhold, og jeg er ikke kompetent til å være overdommer. Uansett er det enorm forskjell mellom det å kritisere omskjæring og det å mene at praksisen skal forbys og straffeforfølges.

Å bli forelder er et stort ansvar. I følge menneskerettighetene – og kristen tenkning – har foreldre rett til å oppdra sine barn og ta store og små valg på vegne av barna. Det betyr ikke at alle valg er ukontroversielle eller at foreldre velger det samme.

Selv synes jeg det er tragisk hvis barn lærer at handikappede har skylden for sine funksjonshemninger på grunn av feiltrinn i forrige liv – slik tankegangen kan være i alternative miljøer. Mange reagerer svært negativt på at noen muslimer vil at døtrene skal bruke hijab. Vi vet at det er langt mer skadelig for et barn å vokse opp i et hjem der det røykes innendørs enn å bli omskåret. Når det gjelder sykling, og især racersykling, er det ingen tvil om at barn utsettes for stor risiko.

Men vi havner i et svært totalitært samfunn hvis staten i alle slike tilfeller skal bestemme hva foreldre har rett til å gjøre. Med sin argumentasjon tegner Jenny Klinge konturene av et slikt samfunn. Det bør skremme mange. Så betyr ikke det at foreldre kan gjøre hva som helst med sine barn. Staten bør absolutt gripe inn ved grov omsorgssvikt. Å nekte sine barn livgivende blodoverføring – om begrunnelsen er aldri så religiøs – bør for eksempel ikke aksepteres.

Derimot bør omskjæring være tillatt. Motstanden kan fremstilles som omsorg for «uskyldige barn», men er i realiteten et sterkt angrep på religionsfriheten og fundamentale menneskerettigheter.

Gå til innlegget

Frelsesgaranti for alle?

Publisert rundt 8 år siden

Jesus talte tydelig om fortapelsen. Det vrimler av bibelvers som forteller om en dobbelt utgang. Derfor bør ingen utstede en garanti om at alle blir frelst.

Jeg synes det er vanskelig å snakke om fortapelsen. Det skyldes imidlertid ikke usikkerhet om hva Bibelen lærer. I Matteus 7,13-14 sier Jesus: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

LES OGSÅ HARALD HEGSTAD: Guds kjærlighet tvinger ingen

I Matteus 25 forteller Jesus tre lignelser om dommen. Noen detaljer kan forstås ulikt, men alle fortellingene formidler med stort alvor muligheten for å bli stående utenfor på dommens dag. I en tekst sier Jesus «til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans» (Matt 25,41). Når disiplene spør om det er «få som blir frelst»? er Jesu svar: «Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det» (Luk 13,23-24).

Til tross for mange slike bibeltekster, hevder Elisabeth Tveito Johnsen i VL 24/4 at alle skal bli frelst til slutt. Alt hun bygger på er Jesu oppfordring om at vi skal elske våre fiender (Matt 5,44). Men den Jesus som taler om fiendekjærlighet taler også om fortapelsens realitet. Forsøker vi å avlyse fortapelsen, prøver vi i realiteten å være mer kjærlige enn Jesus.

Likevel er det vanskelig å leve med tanken på at mennesker skal bli stående utenfor den nye himmel og den nye jord. Sånn sett forstår hvorfor mange vil avlyse fortapelsen. Det er absolutt mest behagelig. Også de første kristne syntes også læren om fortapelsen var smertefull. Paulus talte gråtende om dem avviste Jesu frelse: «For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen ...» (Fil 3,18).

Ifølge Tveit Johnsen innebærer dommen at Gud tar avstand fra det onde, men samtidig sørger for at alle mennesker blir forvandlet – og dermed klargjort for det evige liv. Men hvor i Bibelen finnes støtte for en slik teori? Jeg opplever at hun spekulerer helt løsrevet fra enhver bibeltekst. Når ble det seriøs bibelbruk å bruke Jesu ord om fiendekjærlighet for å oppheve alle de bibelvers som taler om en dobbelt utgang?

Tveito Johnsen er opptatt av at «ingen skal presse noen til å tilgi Behring Breiviks handlinger». Det høres fint ut. Men samtidig forkynner hun faktisk at Gud tvinger alle mennesker inn i sin himmel – uavhengig av anger, tro og omvendelse. Er det virkelig rimelig? Hvor ansvarlig blir mennesker, inkludert Hitler, Mao og Stalin, for sine overgrep og sine krenkelser hvis prester og predikanter garanterer frelse for alle?

Jeg mangler svar på mange spørsmål når det gjelder fortapelsen. Blant annet lurer jeg på hvordan en rettferdig Gud skal dømme de som aldri har hørt det kristne budskapet, eller de som virker til å avvise evangeliet fordi kristne skygger for Guds godhet. Da er jeg glad for å kunne overlate dommen til Gud – i tillit til at han både er god og rettferdig. Desto mer forundrer det meg at en prestelærer nærmest setter seg i Guds sted og utsteder en garanti om at alle blir frelst.

Det er ikke noe nytt at mennesker avviser fortapelsen. Den tysk-amerikanske teologen H.R. Niebuhr karakteriserte i 1937 den liberale teologi slik: «En Gud uten vrede lar mennesker uten synd ved hjelp av en Kristus uten kors få komme inn i en evighet uten fortapelse».

Gå til innlegget

Terror mot Israel, terror mot Norge

Publisert over 8 år siden

Den avskyelige terroren som rammet Norge 22/7 kan få oss til å lære noe om hva terror gjør med et folk. Og ingen har opplevd mer terror enn jødene.

Det har skapt mye debatt at jeg, i forbindelse med den nye boken Et nytt holocaust av Giulio Meotti, blant annet har hevdet at den norske venstreside etter 22/7 kan få økt forståelse for hva terroren mot jøder, i og utenfor Israel, fører til. Auf har kalt uttalelsene usmakelige, noe har kritisert meg for dårlig "timing", mens andre igjen mener det er forkastelig å "slå politisk mynt" på terroren 22/7.

Jeg forstår en del av kritikken. Ikke minst de som er direkte berørt av skuddene på Utøya og bomben i Oslo har et stort behov for å bearbeide hendelsen. Når jeg har kommet med mine kommentarer, har jeg forsøkt å være nøye med å presisere at jeg ikke på noe vis vil bagatellisere massakren på Utøya. Mitt utgangspunkt har derimot vært: Hva kan vi lære av terroren? Den debatten har blitt ført på mange vis. Og jeg tenker at de grufulle handlingene 22/7 dessverre har lært nordmenn noe om hva terror gjør med et folk, og dermed gjør oss bedre i stand til å forstå den frykt som jøder, i og utenom Israel, faktisk bærer på.

Selv er jeg ingen politiker. Jeg er nok heller ingen Midtøsten ekspert. Derfor vil jeg ikke gå særlig dypt inn i den kompliserte konflikten mellom Israel og palestinerne. Men jeg mener det er viktig at vi tar avstand fra all terror. Mitt bestemte inntrykk er at mange i Norge bagatelliserer all den terror som faktisk rammer gjøder. Flere har uttalt at det ikke er "rart" at Israel opplever mye terror når de fører den politikken de fører. En slik tankegang synes jeg er farlig.

Jeg problematiserer ikke at AUF og andre kjemper for palestinernes sak. Men jeg mener retorikken har vært ensidig de siste årene. Terroren mot jødene har i stor grad blitt oversett til fordel for en voldsom kritikk mot Israel, inkludert en oppfordring til økonomisk boikott.

Ingen har møtt mer terror enn jøder, og mye av terroren som springer ut av et grufullt jødehat. Det har jødene opplevd til alle tider. Og det er svært sterkt å lese Et nytt holocaust og den grundige dokumentasjonen som Giulio Meotti legger frem. Han viser på en gruoppvekkende måte hvor mye terror som har rammet jøder bare fordi de er jøder. Og i en del muslimsk kontekst, vi kan vise til Hamas, Hizbollah og Iran, lever reinspikka antisemittisme i beste velgående. Det er dypt tragisk.

Det er viktige forskjeller mellom terroren som rammet Norge 22/7 og den som ofte har rammet jøder. Blant annet er det ingen tvil om at tragedien i Norge hadde et enormt omfang. Men jeg mener det finnes en likhet, og det er bruken av terror som politisk virkemiddel. Jeg mener at terror er terror, uansett. Og det er problematisk hvis vi tar lettere på terror i Israel fordi det er en konflikt i Midt-Østen. Vi kan aldri bagatellisere at angrep rettes mot vilkårlig sivile.

Det er forståelig at AUF poengterer at terroristen ikke må få lov å endre politikken vår. Men mitt utangspunkt er ikke politikk, men mennesker. Jeg har forsøkt å si noe om at terroraksjonen kan få oss til å forståhva terror gjør med et folk. Med andre ord er ikke mitt fokus en etterlysning av en ny Midtøsten politikk, men en oppfordring til mer forståelse for jødenes situasjon. Det er heller ikke slik at jeg ønsker å overse palestinernes lidelser. Men jeg mener disse i mange sammenhenger fullstendig overskygger jødehatets terror.

Nesten hundre mennesker ble drept 22/7. Svært mange ble berørt. Giulio Meotti viser at Israel etter 1995 har opplevd at over 1500 har blitt drept av terror, nesten 10 000 er blitt skadd. Bare når det gjelder selvmordsaksjoner snakker vi om minst 150. Fortsatt skytes det jevnlig ut raketter fra Gaza. Disse rettes ikke mot de okkuperte områdene, men rammer svilie israelere i det landområdet som Israel har hatt siden 1948, med støtte fra FN.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1499 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1095 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 995 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 818 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 488 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 453 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere