Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Tydelig og tolerant

Publisert rundt 7 år siden

Kristne bør verdsette klassisk toleranse. Ikke bare fordi vi som en minoritet må kjempe for frihet til å tenke og leve annerledes. I tillegg tror vi på en Gud som har gitt mennesker frihet til å vrake ham.

Første juledag publiserte Aftenposten et essay på sine nettsider, som vakte oppsikt. Den omfattende artikkelen «Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge» var skrevet av bloggeren Bjørn Stærk og ble lest av flere hundre tusen.

Bjørn Stærk er ateist, men vil gjerne nyansere bildet av konservative kristne. Han skriver: «Alle tror de vet hvem de konservative kristne er. Noen ser den hyklerske mørkemannen som hater homofile fordi han frykter han selv er en av dem. Noen ser den sleipe vekkelsespredikanten som tyner penger ut av misjonsbestemødre. Noen ser abortmotstanderen som sender blodige fosterdukker til politikere. Jeg ser en masse mennesker jeg er veldig glad i, som jeg er uenig med, men har stor respekt for. I denne artikkelen møter du tre av dem. En av dem er faren min, Dagfinn Stærk, en ettertenksom mann som verdsetter bokkunnskap og rasjonell tenkning, som aldri har et vondt ord til noen – og som er mot kvinnelige prester, mot gjengifte, og mener homofilt samliv er en synd.» 

Forsvar

Mye av det Stærk skriver kan leses som et forsvar for konservative kristne. Nei, de er ikke fanatiske eller hatefulle. Nei, de forkaster ikke læren om at Gud er kjærlighet. Nei, de er ikke en gang spesielt opptatt av sex. Stærk forklarer: «Frontlinjen mellom konservative og liberale går gjennom spørsmål som har med seksualitet og kjønn å gjøre: Kvinnelige prester, samboerskap, sex utenfor ekteskapet, skilsmisse, og homofili. Men det er ikke fordi disse spørsmålene i seg selv er så viktige. I stedet er de symptomer på en dypere konflikt, som handler om hvordan du skal lese Bibelen …» 

Toleranse

Som ventet møter også Stærk også motstand. I en kommentarartikkel i Dagbladet (29/12) skriver Geir Ramnefjell: «Bare fordi de konservative er blitt så hyggelige i måten de kjemper for sine saker, betyr ikke det at vi skal ha mer toleranse for ideene deres».  Det er nettopp toleranse Stærk særlig er opptatt av i sin artikkel. Han mener konservative kristne er gode på å leve blant mennesker som har andre verdier: «Norske konservative kristne har sine fliser, men bjelken finner du ofte hos det verdiliberale flertallet, som kaller seg tolerante, men tyr til makt og sosialt press når de møter noe som kolliderer med deres eget verdisyn.» Ved å oppfordre til intoleranse, bekrefter Ramnefjell at Stærk har et viktig poeng. Kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten sier i en kommentar til Stærks artikkel: «Norge er et land der det er mer greit å lese porno på t-banen enn Bibelen, og der det er vanskeligere å gå med davidsstjerne og kors enn dødningehode» (Dagen 28/12). 

– Det går an å være tydelig og tolerant kristen

Kristne bør verdsette klassisk toleranse. Ikke bare fordi vi som en minoritet må kjempe for frihet til å tenke og leve annerledes. I tillegg tror vi på en Gud som har gitt mennesker frihet til å vrake ham. Siden den allmektige en dag vil holde alle ansvarlige, kan vi overlate dommen til ham. Det trenger ikke å bety at vi velger utydelighet. Bjørn Stærks skildring av sin egen far, viser at det går å være både en tydelig og tolerant kristen.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Satsing på skoler

Publisert rundt 7 år siden

Det er viktig med raushet når skoledebatten foregår i NLM. Vi kommer ikke til å bli helt enige. Årsaken er ikke teologi. Derimot handler det i stor grad om hva vi tror er best for våre barn her og nå.

Misjonssambandet er en skolebevegelse. Særlig har vi satset på skoler for ungdom – bibelskoler, høgskoler, videregående skoler. Men de siste årene har også grunnskoler blitt startet eller overtatt av organisasjonen vår. Nå arbeides det med å starte opp to nye slike skoler, henholdsvis i Groruddalen i Oslo og på Tau i Ryfylke.

Noen er skeptiske til at NLM skal drive grunnskoler. De advarer mot at vi blir en isolert bevegelse. Er det bra at barn kan starte sitt institusjonsliv i en NLM-barnehage og først forlate organisasjonen som 25-åring, etter fem år på Fjellhaug? Bør ikke en kristen familie heller engasjere seg i lokalmiljøet og forsøke å få barnas lekekamerater med på barnelag og leir? Dessuten er det negativt hvis vi tapper den offentlige skolen for kristne lærere.

Åpner muligheter

Kort sagt finnes det flere tunge og gode innvendinger mot at NLM skal drive kristne grunnskoler. Men det finnes også argumenter som peker en annen vei.

 For det første har vi prinsipielle argumenter knyttet til foreldreretten. Selv om de fleste ser verdien av en sterk og god fellesskole i Norge, er det et gode at det eksisterer alternativer. I et demokrati skal det være mulig for foreldre å gi barna sine en tydelig kristen skolehverdag. Da bør også NLM se verdien av å bidra til at kristne foreldre får en reell valgfrihet.

Trenger ikke å bli en ghetto-skole

For det andre har vi mer pragmatiske argumenter: En kristen skole trenger ikke å bli en ghetto-skole for barn med en sterk og enhetlig kristen bakgrunn. Tvert i mot viser erfaringer at en kristen skole som gir et bra tilbud, tiltrekker seg elever med en annen bakgrunn. Slik kan en kristen grunnskole faktisk fungere som en misjonsstasjon.

 Det har også betydning at den offentlige skolen oppleves ulikt. Noen har gode erfaringer med sin lokale skole, andre opplever betydelige problemer. Noen er redde for at barna får beskjed om at homofili er naturlig og at evolusjonslæren har motbevist Bibelen. Andre mener det går fint å forberede barna på at de vil bli møtt av synspunkter og verdier i den offentlige skolen, som kolliderer med det de lærer hjemme og på bedehuset.

 Langt flere argumenter både for og i mot kristne friskoler kunne vært tatt frem. Det viser at spørsmålet om hvorvidt kristne grunnskoler er bra, ikke kan besvares med et tydelig ja eller nei. Her vil hver familie vurdere situasjonen ulikt. 


Handler ikke om teologi

Selv har jeg de siste årene deltatt i mange samtaler om skoler i NLM, også våre videregående skoler. Og jeg merker meg at hver enkelt har sin historie. Noen kan ikke annet enn å lovprise en konkret skole; andre er fortvilet over at det kristne ungdomsmiljøet blir sterkt svekket av at ressurssterke og frimodige 16-åringer forsvinner fra det lokale bedehuset.

Derfor er det viktig med raushet når skoledebatten foregår i NLM. Vi kommer ikke til å bli helt enige. Årsaken er ikke teologi. Derimot handler det i stor grad om hva vi tror er best for våre barn her og nå. Dermed blir temaet også dypt personlig. Og vi bør trå varsomt – og leve med litt ulike vurderinger.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Elefanten i kirken

Publisert rundt 7 år siden

Det vi trenger er biskoper, prester og kirkeledere som våger å hevde at bibelkritisk teologi – om den kommer til uttrykk i homofilispørsmålet eller på annet vis – ikke bør bagatelliseres.

Akkurat når dette nummeret av Utsyn kommer ut, 7. desember, avgjør Kirkerådet hvem som blir ny biskop i Agder. Det er første gang ansvaret ikke ligger hos regjeringen. Slik sett blir utnevnelsen historisk. 

Det er bra at det nå er kirkelige organer som utpeker kirkeledere. Å problematisere at politikere utpeker ledere i et trossamfunn er svært enkelt. Men vi har ingen garanti for at «kirken selv» i økende grad vil prioritere biskoper med en tydelig bibelsk profil.

Innad i Den norske kirke er uenigheten stor i mange spørsmål. Fortsatt vil mange prester stå for en klassisk teologi, men det blir stadig mer krevende. Ikke minst fordi mange ønsker å bagatellisere uenighet. Det er ikke minst tydelig når temaet er homofilt samliv. Da fremstår akkurat dette spørsmålet som «elefanten i kirken»; et tema som er helt sentralt, men som ingen vil snakke om.

De som skal peke ut ny biskop, vil nok vite hva den enkelte kandidat mener om homofilt samliv. Men da bispedømmerådet presenterte sine fem nominerte kandidater, fremsto presentasjonene som snille og ufarlige. Først da ulike medier begynte å stille sine spørsmål, ble ulike synspunkter kjent.

   

Tydeliggjør teologisk profil

Homofilispørsmålet er ikke viktigere enn alle andre stridsspørsmål. Tvert i mot er det enda mer alvorlig at mange prester og biskoper enten fortier at Jesus er eneste vei til frelse eller regelrett forkynner at alle blir frelst til slutt.

Men homofilispørsmålet tydeliggjør i det minste at de ulike bispekandidatene reelt har ulik teologisk profil. Å si ja til homofilt samliv innebærer å sette tydelige bibeltekster til side. Derfor er spørsmålet viktig. Dessuten  vil vi ofte se at de som ønsker å vie homofile, også i mange andre spørsmål står et stykke fra klassisk kristen tro. 

 

Skuffet rådsleder

Da biskopene skulle avgi sine stemmer, fikk Anne-May Grasaas åtte stemmer, dobbelt så mange som Stein Reinertsen. Grasaas er den eneste gjenværende kandidaten som mener homofilt samliv er etisk forsvarlig. Da avstemningstallet ble kjent uttalte lederen for bispedømmerådet i Agder, Jan Olav Olsen, at han var skuffet over biskopenes stemmegivning. Han føyde til: «Men når man kjenner biskopenes teologiske ståsted er jeg ikke overrasket» (Vårt Land 21/11).

Det fikk biskop Solveig Fiske til å reagere. I et innlegg i Vårt Land 23/11 skriver hun at det er overraskende at Olsen «indirekte går så tydelig ut mot en av kandidatene bispedømmerådet selv har spurt om å stå på listen». En slik kritikk viser at sterke motkrefter utløses når noen våger å hevde at homofilispørsmålet er viktig.  Her står vi overfor «elefanten i kirken».

 

Betydelig avstand

Jan Olav Olsen fortjener derimot honnør for å tydeliggjøre at valget av ny biskop i Agder faktisk handler om teologisk profil. Avstanden mellom Stein Reinertsen og Anne-May Grasaas er betydelig. Når Fiske hevder at hun og de andre biskopene anlegger «et helhetlig perspektiv for kirken» i sin stemmegivning, høres det ut som en avledningsmanøver. Det vi trenger er biskoper, prester og kirkeledere som våger å hevde at bibelkritisk teologi – om den kommer til uttrykk i homofilispørsmålet eller på annet vis – ikke bør bagatelliseres.

TIDLIGERE PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Ensomme kristne ulver

Publisert rundt 7 år siden

Vårt Land skriver i dag fyldig om en lederartikkel jeg skrev i siste Utsyn om "Ensomme kristne ulver". Jeg er ikke sikker på om alle de som uttaler seg faktisk har lest artikkelen min. Så derfor legger jeg den ut her!

Ensomme kristne ulver

28 år gamle Andreas Nørstrud, som deltar i «Farmen» på Tv2, har skapt overskrifter med uttalelser om homofili, om mannens rett til å tukte ektefellen, og om påkledning for kvinner. Nørstrud presenterer seg som bedehusgutt og har gått på Drottningborg videregående skole som er eid av NLM.

Det er ikke bare enkelt å kommentere Nørstruds uttalelser. For det første er det modig å opptre såpass politisk ukorrekt. For det andre kan kanskje noen av uttalelsene hans fremstilles mer ekstreme enn det er grunnlag for. For det tredje er det positivt at han vil forholde seg kompromissløst til Bibelen. Og for det fjerde er det grunn til å kritisere noen konkrete uttalelser og påstander.

*** 

I Dagen nylig fortalte Andreas Nørstrud at han ikke har noen form for teologisk utdanning, og etter russetiden har 28-åringen ikke vært «tilknyttet noen menighet eller organisasjon». Det svekker hans troverdighet.

Som lavkirkelige kristne mener vi verken at kristne ledere må ha en spesiell utdannelse eller at bare de som innehar et «embete» kan formidle Guds ord. Like fullt vil vi betone viktigheten teologisk kunnskap – og det kristne fellesskapet. Selvutnevnte åndelige ledere bør vi lytte til med sunn skepsis. De som bevisst velger ikke å høre til i en forening eller forsamling eller menighet, handler faktisk i strid med bibelske formaninger.

Andreas Nørstrud er ikke den eneste ensomme kristne ulven som de siste årene har skapt overskrifter. Pastor Jan Aage Torp leder en bitteliten menighet der hele lederskapet består av hans egen familie. Også Per Haakonsen er langt på vei en «åndelig freelancer» som ikke står ansvarlig for noen. Vi kan også nevne Hanne Nabintu Hærland og Nina Karin Monsen, som ofte oppfattes som «konservative kristne stemmer», men som ikke har noen tydelig åndelig tilhørighet.

Enkeltpersoner kan si mye fornuftig. Og de kan si mye underlig. Det er det siste som mest interesserer mediene. Kristne enkeltpersoner, som bare uttaler seg på vegne av seg selv, bør tas mindre på alvor enn de som er en del av et ansvarlig åndelig lederskap.

***

Men viktigst er selvsagt hva den enkelte faktisk sier – og om det stemmer med Bibelen. Andreas Nørstrud vil tilbake til røttene og til gamle bedehusidealer. For eksempel vil han forby homofilt samliv. Noen vil kanskje forsvare utspillet med at et slikt synspunkt var gangbar mynt i konservative kristne miljøer for noen tiår siden.

Da er det viktig å huske at idealet den gang var en stram regulering av alle samlivsspørsmål. Samboerskap var for eksempel forbudt for 50 år siden – på grunn av den såkalte Konkubine-paragrafen. Skal de som ønsker å forby homofilt samliv tenke helhetlig, bør de også be om forbud mot utroskap. For uskyldige mennesker blir i tydeligere grad rammet ved utroskap enn ved et ryddig samliv mellom to voksne av samme kjønn.

Kristne bør i dag la være å tenke at lovverket skal hindre mennesker fra å leve i strid med kristen etikk. Vi kan like lite tvinge mennesker til kristen tro som å tvinge dem til kristent liv. Men det verste ved å argumentere for å kriminalisere homofilt samliv er vi dermed virker til å ta lettere på heteroseksuelle synder enn homofile synder.

Gå til innlegget

Vrangvillig om straff i skolen

Publisert over 7 år siden

Etter min mening er det problematisk å hevde at «straff» alltid er noe negativt, selv om ordet kan fremstå hardt og brutalt.

I Dagsrevyen 23.08. deltok undertegnede, på vegne av tankesmien Skaperkraft, i en debatt om straff av skolebarn. Elisabeth Tveito Johnsen er sterkt kritisk til det jeg sa. Noe av kritikken er mer pussig enn treffende.

Mye av det Tveito Johnsen skriver er jeg også enig i, noe som gjør hennes skarpe kritikk urimelig polariserende. Jeg tror at det er nødvendig med mange nyanser når temaet er disiplin, ro og grenser i skolen. Blant annet er det åpenbart at uro i et klasserom kan ha andre årsaker enn at enkelte barn «er ulydige». Det er også tragisk hvis elever som for eksempel har problemer på skolen på grunn av en vanskelig situasjon hjemme, først og fremst møtes av firkantede regler. Heldigvis tror jeg mange lærere er flinke til å praktisere skolens regelverk med skjønn og klokskap.

Ro og orden. Mitt ønske i den korte debatten i Dagsrevyen var å bidra med nyanserte perspektiver. Etter en rekke samtaler i forkant av debatten, også med lærere, var jeg trygg på å gi støtte til lærere og rektorer som vektlegger orden, ro, struktur og disiplin i klasserommene. Grenser gir trygghet, og er nødvendig for et godt læringsmiljø. Så betyr ikke det at jeg, verken i dette innlegget eller i Dagsrevyen, vil vurdere enkelttiltak ved konkrete skoler.

Etter min mening er det problematisk å hevde at «straff» alltid er noe negativt – selv om ordet kan fremstå hardt og brutalt. Kanskje er det derfor bedre å snakke om at regelbrudd må få konsekvenser. For finnes det noe alternativ? Når Tveito Johnsen sier det er «naivt å tro at straff fungerer», melder jeg pass. I det minste vil barn som rammes av bråkete og utagerende medelever se det som positivt at slik adferd ikke godtas.

Urimelig. Tveito Johnsen mener at mitt resonnement bygger på en «individualistisk forståelse av lov og evangelium». Hun skriver: «Det er enkeltmenneske (her enkeltbarnet) som trenger å bekjenne sine synder (her: uro på skolen), og som deretter kan motta det frigjørende evangeliet (her: deltagelse i skolens sosiale aktiviteter)».

En slik tolkning er urimelig. Selv er jeg en luthersk teolog. Jeg skiller mellom det åndelige og det verdslige regimentet. Når temaet er ro og orden i skolen, står vi med begge ben i det verdslige regiment. Da snakker jeg ikke om «synd og nåde». Derfor er det også avsporende å se en sammenheng mellom en teologi om at «Gud straffet Jesus» med en diskusjon om straff i skolen.

Besynderlig. En tankesmie som Skaperkraft har som hovedoppgave å representere et kristent perspektiv i offentligheten – ikke bidra til indrekirkelig debatt. Derfor skriver vi sjelden i Vårt Land og Dagen. Men siden Tveito Johnsen har tolket mine uttalelser til Dagsrevyen på en besynderlig og ganske vrangvillig måte, var det naturlig med en kort kommentar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1827 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1392 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1234 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
27 dager siden / 1183 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 1133 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
21 dager siden / 832 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere