Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Moralisme som hersketeknikk

Publisert nesten 7 år siden

Moralisme brukes mer og mer som et skjellsord i norsk offentlighet. Et nytt eksempel er debatten om den nye biografien om Ola Borten Moe og hans stripping på et nachspiel.

VG-redaktør Elisabeth Skarsbø Moen har fått mye kritikk for å starte sin uautoriserte biografi om Ola Borten Moe med en fortelling om hvordan Moe og hans politiske rådgiver kastet klærne foran henne på et nacspiel. Harald Stanghelle skriver at forfatteren har «konvertert til moralismen». Men hva i alle dager betyr det?

Et par presiseringer først: Jeg har ikke lest boken det henvises til og forholder meg således bare til aviskommentarer og artikler. De har til gjengjeld vært mange og fyldige. Og saken er således ganske klart.

Siden jeg ikke har lest boken, ønsker jeg ikke å mene noe veldig bestemt om hvorvidt det er etisk forkastelig at Skarsbø Moen forteller om det omtalte nachspielet. Noen hevder at denne «avsløringen» er spekulativ og ikke av offentlig interesse. Det kan hende de har rett i det. Helge Simonnes skrev i en kommentar i Vårt Land i går (4/4) at fortellingen om nachspielet forteller om et uheldig samrøre mellom journalister og politikere. Men det var neppe det Skarsbø Moen ønsket å sette et fokus på.

Så tilbake til beskyldningen om moralisme. Hva sier den egentlig? Min mening er at begrepet i stor grad benyttes som et slags skjellsord i dagens norske offentlighet og gir liten mening. Og det er uheldig.

Elisabeth Skarsbø moen sier til Morgenbladet (5/4) at hun forteller om strippingen til Borten Moe på det omtalte nachspielet for å få frem at politikeren utviser «så dårlig dømmekraft». Deretter påstår hun at hennes skildring «absolutt ikke» er moralistisk. Men hva hun mener med det, går heller ikke klart frem, selv om hun presiserer at hun ikke «opplevde situasjonen som krenkende».

Jeg mener det må være helt greit at Skarsbø Moen mener at det er et uttrykk for dårlig dømmekraft at en statsråd er full og stripper foran en kvinnelig journalist. Hun uttrykker da et etisk standpunkt. Om det er rett at hun forteller om denne episoden, er et annet spørsmål. Men å blande inn begrepet «moralisme», som Harald Stanghelle blant annet gjør, skaper bare forvirring. Mener han at VG-redaktøren er «prippen» fordi hun ikke bare opplevde episoden som uskyldig og gøyal? I så fall bør han skrive det – istedenfor å snakke om «moralisme».

Gå til innlegget

Gud er tilbake

Publisert rundt 7 år siden

For oss som tilhører bedehusbevegelsen er det fristende å betrakte debatten mellom Sommerfeldt og Gule som noenlunde uavgjort.

For et par uker siden lanserte den kristne tankesmien Skaperkraft boken med den offensive tittelenGud er tilbake. Religionens rolle i fremtiden. Men er det riktig at Gud er tilbake?

Under en debatt om boken uttalte humanetikeren Lars Gule at Gud slett ikke er tilbake. Han viste til flere statistikker som forteller at både mennesker i Norge, og generelt i vesten, blir ateister. Færre er aktive i kirker og bedehus.

Derimot mente Gule at Gud nok er tilbake på agendaen – altså i mediene. Årsaken er altså ikke at religion blir viktigere for folk flest, men at islam har skapt frykt (og debatt) i samfunnet vårt. Dessuten blir Norge mer mangfoldig og nye debatter har med religion å gjøre. Stikkord er bruk av hijab og niqab, omskjæring av guttebarn, muslimske skoler.

I samme debatt, om Gud er tilbake, deltok biskop Atle Sommerfeldt. Han mente at kristendommen fortsatt står sterkt i Norge siden den store majoriteten fortsatt tilhører Den norske kirke og lar sine barn bli døpt. Dessuten avviste han langt på vei relevansen av statistikkene som Gule viste til. Argumentet til Sommerfeldt er at tro er mye mer enn et sett med meninger.

Norge sekulariseres

For oss som tilhører bedehusbevegelsen er det fristende å betrakte debatten mellom Sommerfeldt og Gule som noenlunde uavgjort. Vi er skeptiske til Sommerfeldts vektlegging av dåp og medlemskap i Den norske kirke som kriterier for troens plass i samfunnet. Tvert i mot vil vi dag – som tidligere – advare i mot «vanekristendom» eller «kulturkristendom». 

Det er dessverre et faktum at færre mennesker slutter opp om kristne dogmer. Andelen nordmenn som jevnlig leser i Bibelen, som ber og som deltar i kristne gudstjenester og møter, er fallende. Slik sett sekulariseres Norge jevnt og trutt. Det er også mye som tilsier at kirkene sekulariseres innenfra. Det er et forfallstegn at så mange i Den norske kirke aksepterer bibelnedbrytende teologi. 

På den annen side er nok Lars Gule for ensidig. Mange nordmenn er mye mer religiøse enn humanetikere flest liker å innse. Alternativbevegelsen i landet vårt har vokst voldsomt på noen tiår. Prinsessens engler fascinerer tusenvis. Våre nye landsmenn er i stor grad religiøse; polakker slutter opp om den katolske kirke, pakistanere om muslimske menigheter. 

Men for oss som er mer opptatt av at mennesker tror på Jesus enn at de er religiøse, har vi lite annet å gjøre enn å be om vekkelse og fornyelse.

En levende tro?

På 70-tallet uttalte den amerikanske sosiologen Peter Berger at i løpet av «det 21. århundre vil religiøse troende antagelig bare finnes i små sekter der de holder sammen for å stå i mot en verdensvid sekulær kultur».

Peter Berger tok feil. Og mange med ham. Religiøsiteten forsvinner ikke selv om velstanden øker. Og Darwin har ikke gjort at alle slutter å tro på en Gud som skaper. Det gir fortsatt god mening for mange – både rike og velutdannede – å tro på Gud. 

Spørsmålet er om denne troen er en levende tro på Jesus som frelser og forsoner.

  

Først publisert som leder i Utsyn.
Espen Ottosen er styreleder i tankesmien Skaperkraft og bidragsyter i boken Gud er tilbake!

Gå til innlegget

Det Bibelen mener

Publisert rundt 7 år siden

Spørsmålet om homofilt samliv handler om mye mer enn etikk i dagens samfunnsdebatt. Vi står overfor en ideologisk strid. Bibelens ord om at Gud har skapt kjønnene likeverdige – men ulike – blir sterkt angrepet.

Bispemøtets samlivsutvalg har endelig levert sin utredning. Som ventet – ut fra det vi allerede visste om medlemmenes ståsted – støtter et flertall vielse for homofile par.

 Et knapt flertall fastholder at samboere ikke kan vigsles til tjeneste i Den norske kirke. Ingen i utvalget problematiserer imidlertid gjengifte ut fra kristen etikk.

 Mange vil nok gjøre debatten om den 100 sider lange utredningen til et eneste spørsmål: Skal homofile få lov til å gifte seg? Derfor er det viktig å løfte blikket og huske tre viktige ting:

 

  1. Dette handler ikke mest om homofili. Samlivsutvalget behandler samliv og det sjette bud ganske generelt. Klassisk kristen etikk om samliv kan oppsummeres i en setning: «Det seksuelle samliv hører til i det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne». Ut i fra en slik forståelse er både samboerskap, sex før ekteskapet, utroskap, homofilt samliv og skilsmisse i strid med kristen etikk. Derfor behandles ikke homofile annerledes enn heterofile. Bibelen møter oss alle med følgende beskjed: Kan du ikke leve i et livslangt ekteskap mellom mann og kvinne, er alternativet å leve enslig.
  2. Dette handler ikke om livsstil. Ut fra kristen etikk må vi fastholde at homofilt samliv er galt. Men vi må si – kanskje tydeligere enn noen gang – at frelse ikke handler om å leve rett. Tvert i mot trenger absolutt alle av oss tilgivelse. Det finnes tilgivelse også for homofile, for samboere og for kjærestepar som ligger sammen før de gifter seg. Det avgjørende er derfor om mennesker gjør opp sine synder. Dessverre velger flertallet i samlivsutvalget å velsigne et homofilt samliv istedenfor å kalle disse til omvendelse.
  3. Dette handler ikke om etikk. Samlivsspørsmål er viktig og berører oss alle. Men årsaken til at samlivsutvalgets rapport fortjener særlig sterk kritikk, er den nedbrytende holdningen til Bibelen, som kommer til syne. Dessverre stiller hele utvalget seg bak mange bibelkritiske kommentarer. Ikke minst rammes Paulus. Utvalget kommer med sterk kritikk av hans tale om underordning og mener de kolliderer med Jesu ord og Gal 3,27–29. Paulus opptrer altså selvmotsigende. Det er åpenbart at utvalget ikke presenterer alternative tolkninger av noen bibeltekster, men setter til side Bibelens autoritet. Og det splitter kirken.

 

Spørsmålet om homofilt samliv handler om mye mer enn etikk i dagens samfunnsdebatt. Vi står overfor en ideologisk strid. Bibelens ord om at Gud har skapt kjønnene likeverdige – men ulike – blir sterkt angrepet. Det eneste som aksepteres er budskapet om at kjønn ikke betyr noe. Derfor skal et homofilt parforhold behandles identisk med et forhold mellom en mann og en kvinne.

Det er beklagelig at et flertall i bispemøtets samlivsutvalg ikke tar denne ideologiske kampen. Men det er bra at biskop Halvor Nordhaug uttaler: «Homofilt og heterofilt samliv er ulike og bør vurderes og behandles ulikt. Dette bør kirken også formidle (…) Vår norske ekteskapslov kommuniserer imidlertid at homo og hetero er like kurant, og ser bort fra alle forskjeller knyttet til biologi, seksualitet og forplantning. En slik ordning bør kirken på teologisk grunnlag ikke medvirke til å inngå» (Vårt Land 11/2).

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Mot tøffere tider

Publisert rundt 7 år siden

Kristne i Norge har mye frihet. Men vi går mot tøffere tider.

Mange ble begeistret da det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget leverte innstillingen «Det livssynsåpne samfunn». Utvalgets leder sa mye bra om religionens positive betydning. Mange verdsatte at utvalget slo fast at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»

Mye kan sies om utredningen – både positivt og negativt. Det mest alvorlige er at utredningen på mange måter legger opp til at staten aktivt skal motarbeide klassisk kristen tro. Det er i realiteten et angrep på religionsfriheten. Til Aftenposten sa utvalgsleder Sturla Stålsett: «Staten bør ikke bruke tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn som maktmiddel for å kreve for eksempel at man godtar homofili eller markerer avstand til kvinnediskriminering. Dette ville være å bryte for sterkt inn i deres tros- og livssynsfrihet» (7/1 2012). Dette høres fint ut, men følges ikke opp. For utvalgets flertall mener at tilskudd bare skal gis til trossamfunn med en styringsstruktur som er «åpen for personer av begge kjønn». Altså: Et kristent trossamfunn som skiller mellom menn og kvinners tjeneste slik at øverste styre bare består av menn, vil bli nektet statsstøtte. Enda mer dramatisk er utvalgets forslag om at staten bør «stramme inn reglene for tildeling av støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene slik at forskjellsbehandling knyttet til kjønn eller seksuell orientering i disse organisasjonenes styringsstruktur medfører at støtte ikke gis.» 

Spesifikke ideologiske krav

Sturla Stålsett – og utvalgets flertall – ser det altså ikke som særlig dramatisk at staten stiller spesifikke ideologiske krav til mottakere av statsstøtte. Begrunnelsen er at staten må ta hensyn til sentrale fellesverdier som «ikke-diskriminering og likestilling». Tankegangen er dypt problematisk – og paradoksal. For nylig ble altså grunnloven endret, og statskirken avviklet, fordi staten ikke lenger skal ha «offisiell tro». Logikken er at samfunnet er blitt mangfoldig. Men samtidig skal mangfoldet begrenses. Både utvalget og skremmende mange politikere mener at staten skal ha en helt spesifikk ideologi om likestilling og homofili. De som ikke omfavner denne ideologien, får beskjed om at de motarbeider statens fellesverdier. Det blir dermed logisk at de skal straffes økonomisk.

Teologisk overdommer

I realiteten vil staten altså opptre som en teologisk overdommer. Enkelte trossamfunn vil bli grovt diskriminert på grunn av deres teologi. Slik sett ville det vært mer forsvarlig prinsipielt at all økonomisk støtte til kirker, trossamfunn og religiøse organisasjoner ble avviklet. Da ville staten faktisk fremstå mer nøytral. I sin avskjedstale til disiplene sier Jesus: «Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse» (Joh 16,2). I andre deler av verden foregår dette i stor stil. Kristne forfølges og fengsles. 

Kan ikke «subsidiere diskriminering»
I Norge er situasjonen en annen. Kristne har mye frihet. Men motstanden øker. AUF-leder Eskil Pedersen hevdet overfor Klassekampen 9/1 at all statsstøtte til kristne skoler som mener at homofilt samliv er galt, bør stanses. For vi kan ikke «subsidiere diskriminering», sier Pedersen. Språkbruken skremmer. Pedersen virker til å være hellig overbevist om at han gjør en god gjerning ved å straffe kristne som mener at en god Gud ser på homofilt samliv som galt.  Vi går mot tøffere tider. 



FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Absurd argumentasjon for surrogati

Publisert rundt 7 år siden

De av oss som er skeptiske til surrogati, avviser ikke at surrogatbarn kan få en god oppvekst. Likevel er vi kritiske til ordningen. Av tungtveiende grunner.

Ingunn Løkstad Salvesen mener det er vanskelig å hevde at surrogati ikke er til barns beste siden barna ikke kan spørres (Vårt Land 28.01.). Men surrogati kan være etisk forkastelig selv om barna det gjelder er glade for livet.

La oss ta et eksempel: En enslig mann i 50-årene reiser til et eller annet fattig land for å bli surrogatfar. Dessverre har han både psykiske problemer, dårlig nettverk, og en svak økonomi. Vil Ingunn Løkstad Salvesen mene at det er galt av ham å bli surrogatfar? Antagelig ikke. For hun mener barnets vurdering avgjør. Hun skriver generelt om surrogatbarn: «Hvordan kan vi vite hva et slikt barn vil tenke senere i livet – om det er glad for livet – eller ønsker at det ikke var født?» 

Meningsløs. Tankegangen er altså at bare hvis et barn ikke er glad i livet, var det galt å gjennomføre surrogati. Jeg mener logikken både er meningsløs og absurd. De fleste av oss er glade for livet. Også et barn som vokser opp med en enslig far med psykiske problemer, kan selvsagt være takknemlig for å være til. Men det betyr da ikke at farens gjennomføring av surrogati var etisk forsvarlig.

Det går an å ta logikken enda lenger. Et barn kan bli til i etterkant av et overgrep eller en voldtekt. I andre deler av verden skjer det antagelig oftere enn vi liker å tenke. Jeg håper alle vil fordømme mannen som forgrep seg. Men skal vi følge logikken til Løkstad Salvesen, blir det vanskelig å si at det beste ville ha vært om voldtekten ikke ble gjennomført – hvis barnet er takknemlig for livet. For da sier vi at det ville vært bra om barnet ikke eksisterte.

Ugyldig. Hvis mine foreldre ikke hadde sex den dagen jeg ble til, ville jeg ikke eksistert. Hadde de ventet til dagen etter, ville et annet menneske antagelig blitt til. Ville jeg da vært trist? Spørsmålet er absurd. Hvis jeg ikke fantes, ville jeg ikke vært i stand til å være lei meg (eller glad) for ikke å ha blitt til. For det ville ikke eksistert et «jeg» med følelser. Løkstad Salvesen benytter altså en ugyldig argumentasjon.

De av oss som er skeptiske til surrogati, avviser ikke at surrogatbarn kan få en god oppvekst og være takknemlige for livet. Likevel er vi kritiske til ordningen – av langt mer tungtveiende grunner enn Løkstad Salvesen refererer. Kommersiell surrogati er og blir en prosess som involverer både kjøpere, en selger, mellommenn og kontrakter. Barnet blir et produkt, en vare som kjøpes og selges. Det er gode grunner for å mene at slik kjøp og salg i seg selv er uforenlig med respekt for menneskets verdighet.

Surrogati innebærer normalt at barn fratas muligheten til å vokse opp hos deres biologiske foreldre – og tas bort fra den kvinnen som bar barnet og kunne ammet det. Kan vi virkelig akseptere at enkelte barn systematisk havner i en slik situasjon? Jeg synes det er dypt problematisk. Forteller ikke «Tore på sporet», renessansen for slektsforskning, og mange andre sider ved samfunnet vårt, at mange ønsker å kjenne sine røtter – og vil kjenne sitt biologiske opphav?

Avskjæres. Så er ikke konsekvensen at adopsjon er problematisk. For selv om det beste vil være at barn vokser opp hos sine biologiske foreldre, er dette noen ganger ikke mulig. Da kan adopsjon være en god løsning. Surrogati blir noe helt annet. For da planlegger voksne mennesker at barn avskjæres fra sitt biologiske opphav.

Mens mye surrogati bare avgjøres av betalingsvilje, har Norge har svært strenge adopsjonsregler. Logikken er at når staten legger til rette for at barn får et nytt hjem, må vi gjøre alt vi kan for at barna får en best mulig ramme for sin oppvekst. Derfor bør vi unngå at barn havner i et hjem der økonomien er dårlig, der en av foreldrene har psykiske problemer eller der det finnes alkoholproblemer. Men selvsagt kan det hevdes at et barn på barnehjem i Sierra Leone ville fått det mye bedre i et slikt hjem. Betyr det at de norske reglene er altfor strenge? Kanskje ikke. Barn som synes det kommer dårligere ut enn andre barn, bør verken få beskjed om at «du bør være glad for at du fins» eller at «du ville hatt det verre i Afrika».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.01.2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
16 dager siden / 1202 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
22 dager siden / 1201 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
8 dager siden / 844 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
4 dager siden / 800 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 619 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 577 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere