Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Kristen etikk og moderne homoideologi

Publisert over 6 år siden

Det hevdes gjerne at et nei til ekteskap mellom to menn eller to kvinner innebærer diskriminering. Men påstanden avhenger av mange ideologiske forutsetninger som kan kritiseres.

Siden 1. januar 2009 har to menn eller to kvinner kunnet inngå ekteskap. Fortsatt kan et slikt par ikke gifte seg i regi av Den norske kirke. Når det hevdes at kirken av den grunn diskriminerer homofile, har jeg iblant lyst til å påstå: «Selvsagt kan homofile gifte seg.» Når øyenbrynene heves, kan jeg legge til: «Med noen av motsatte kjønn.»

Mitt poeng er ikke å oppfordre homofile til å inngå mislykkede ekteskap. Derimot vil jeg få frem at påstanden om diskriminering av homofile blant annet forutsetter at det finnes en særegen homofil identitet. Men å snakke om at noen er «homofile» er relativt nytt. Er det sikkert at vi bør akseptere at menn og kvinner skal deles inn i gruppene «heterofile» og «homofile»? Hva da med «bifile», «polyamorøse» og andre seksuelle minoriteter? Hvilke rettigheter må vi gi disse for å unngå diskriminering?

I tillegg avviser jeg at homofilt samliv og heterofilt samliv er så identiske at de bør behandles på samme vis. Bare et heterofilt par kan for eksempel få barn uten å blande inn en tredjeperson (og motta sæd eller egg fra vedkommende). Forutsetter vi at ekteskapet i særlig grad skal ivareta barns oppvekst, vil ordningen normalt være irrelevant for et likekjønnet par.

Flytende seksualitet. Mange tar for gitt at det finnes en homofil legning eller orientering. Men mange moderne kjønnsforskere er lite begeistret for slik begrepsbruk. De mener seksualiteten er så kompleks – og flytende – at den ikke kan puttes inn i enkle kategorier som heterofil, homofil eller bifil.

En av disse er Agnes Bolsø. I boken Folk flest er skeive argumenterer hun for at de færreste er «helt» heterofile. Tvert i mot er folk flest mer eller mindre homofile. Dermed får mennesker også et valg når det gjelder hvordan seksualiteten utfoldes.

Identitet. I boken Skapsprengerne, der daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt var redaktør og kronprinsessen skrev forord, forklarte lege Geir Helge Roaas at det går an «å være gift med en av motsatt kjønn og være heterofil, og samtidig leve homoseksuelt.» Han fastslo: «Det er du sjøl som bestemmer hva din seksuelle identitet skal hete/være.»

Dette er også langt på vei budskapet i flere portretter av homofile enkeltpersoner fra samme bok. Skaphomoen Erling forteller at han i tolv år hadde et godt seksualliv med sin kone og fikk fire barn før han ble skilt. Håvard Kleppa var forelsket i mange jenter og hadde flere forhold. Trine Rønning forelsket seg bare i gutter til hun var nærmere 20 år, og fotballspilleren Thomas Berling møtes av følgende spørsmål: «Du hadde jo hatt sex med jenter, hvordan var det å ha sex for første gang med en mann?»

Ulik seksualitet. For tre år siden fikk Agnes Bolsø, og andre kjønnsforskere, kraftig kritikk i programserien «Hjernevask». Etter min mening var kritikken betimelig. Et ensidig konstruktivistisk (altså: ideen om at seksuell identitet er konstruert) perspektiv tar ikke på alvor at mange opplever sin seksualitet som uforanderlig.

Men selv om jeg avviser at vår seksuelle identitet er helt flytende, er jeg sikker på at mennesker er svært forskjellige, også når det gjelder seksualitet. Derfor spør jeg: Er det sikkert at den som kommer ut av skapet etter et langt og vellykket ekteskap, har samme homofile orientering som en mann som aldri har vært tiltrukket av kvinner?

Min holdning er at kristen etikk ikke trenger å akseptere ideen om en særegen homofil orientering. Biskop Laila Riksaasen Dahl skriver i sin kronikk (Vårt Land 05.08) om «genuint homofile». Men vil hun virkelig skille mellom hva kirken sier til de som opplever sin seksualitet som fastlåst og de som tenker mer konstruktivistisk?

Jeg vil heller tenke at vi alle kan grupperes som mann eller kvinne – men for øvrig har vi ulike seksuelle lyster, begjær og preferanser. Dernest mener jeg at Bibelen gir oss alle to alternativer: Et heterofilt, monogamt samliv i ekteskap eller et liv som enslig.

Som hudfarge? Uansett bør vi avvise at menneskers seksuelle selvforståelse kommer i samme kategori som hudfarge eller kjønn. Seksuelle følelser og preferanser kan variere betydelig i ulike faser av livet – og de kan skjules enkelt. Hudfarge, etnisk bakgrunn og kjønn er på en helt annen måte noe uforanderlig og grunnleggende ved oss.

Jeg tar avstand fra at mennesker med en avvikende seksuell livsstil blir trakassert og hetset. Kristne bør helhjertet protestere mot den kriminalisering av homofil livsstil som blant annet foregår i Uganda og i mange muslimske land. Kristne har en del å beklage når det gjelder hvordan vi har snakket om homofili, kanskje særlig i tidligere tider.

I dag vil mange latterliggjøre det gamle skillet mellom homofil legning og homofil praksis. Selv problematiserer jeg legningsbegrepet, men tenker at det likevel bør skilles noe mellom vår seksuelle selvforståelse (inkludert preferanser, lyster og fantasier) og hva vi faktisk lever ut. Slik er det også for den som opplever seg som heterofil.

Mange tekster. Diskusjonen har vært intens og langvarig om hvordan kristne bør forholde seg til de tekstene i Bibelen som spesifikt omtaler homofili. Selv er jeg blant dem som mener at en kristen kirke ikke kan velsigne homofilt samliv når alle bibeltekster om temaet er entydig negative.

Men vår vurdering vil ikke bare avhenge av noen få enkeltstående tekster. Totalt sett sier Bibelen svært mye om seksualitet, om ekteskap, om barn, om foreldreskap, om samliv. Alt dette bør få betydning for hvordan vi (ideologisk) tenker om homofilt samliv.

Rød tråd. I 1995 skrev tre biskoper en utredning som Bispemøtet stilte seg bak. Der sies det at «å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.» Selv om noen biskoper var positive til homofilt samliv, mente også disse at aksept av homofilt samliv var noe annet enn å sidestille en slik samlivsform med ekteskapet mellom mann og kvinne.

Hvorfor? Begrunnelsen var nok alle tekstene i Bibelen som taler om ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne. Å gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt virket umulig. Har alle de i kirken som støtter den nye ekteskapsloven tenkt gjennom de vidtrekkende ideologiske konsekvensene for barn og voksne, kirke og samfunn?

Det er en rød tråd i Bibelen at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, og at han innstiftet ekteskapet. Hvordan kan en kirke ha Bibelen som øverste autoritet for lære og liv og samtidig hevde at kjønn og samlivsform ikke betyr noe for ekteskap og foreldreskap?

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 02.09.2013

Gå til innlegget

Kampen for frihet

Publisert nesten 7 år siden

Mange kristne kjenner mer enn noen gang behovet for å be om frihet til å være annerledes og tenke annerledes. Utfordringen er at vi kan møte oss selv i døra.

For hva svarer vi når andre ber om frihet til å kjøpe sex, be om dødshjelp eller leie en indisk livmor? Vil vi da gi andre mennesker rett til å etterleve sine overbevisninger?

Dobbelt bokholderi ser aldri pent ut. Derfor må vi tenke gjennom konsekvensen av å mene at kristne skoler eller barnehager skal ha lov til å være kritiske til evolusjonslæren, presentere innvendinger mot norske likestillingsidealer eller hevde at samboerskap er synd. Noen vil nok mene at vi bare kan bevare vår egen frihet hvis vi aksepterer at voksne mennesker skal få lov å gjøre omtrent hva de vil i landet vårt.

I slike spørsmål må vi leve med at kristne – også innad i NLM – tenker litt ulikt. Vi trenger ikke å marsjere helt i takt når det gjelder synet på alkohollovgivning eller sexkjøpslov, men vi bør alle ta dilemmaene på alvor.

Ensidig liberalisme trenger motstand

Min vurdering er at en ensidig liberalisme trenger motstand. På den ene siden bør vi slåss for et klassisk toleranseideal. Norsk lov kan ikke påby en kristen livsstil. Det er nødvendig å skille noe mellom etikk og jus. Selv om vi mener at seksualitetens plass er ekteskapet mellom mann og kvinne, er det neppe fornuftig å be om lovforbud mot utroskap eller tilfeldig sex.

På den annen side kan det være legitimt å arbeide for flere idealer enn total nøytralitet. Ikke minst når full frihet kan skade noen. Blir det lov å selge alkohol hvor som helst når som helst, så vil alkoholproblemene i landet vårt øke og belaste hele samfunnet. Og hvis bordeller tillates – fordi voksne mennesker må få lov å selge og kjøpe hva de vil – vil flere mennesker, både kjøpere og selgere, få et pervertert forhold til samliv og seksualitet. Ønsker vi å overse slike konsekvenser fordi ingenting er viktigere enn enkeltmenneskers frihet?

Nøytralitet finnes ikke

Kristen tenkning må ta på alvor at nøytralitet ikke finnes. Fornuften vår bygger alltid på en virkelighetsforståelse. Ta for eksempel spørsmålet om prostitusjon. I dag vil mange mene at staten ikke bør annet enn å akseptere at noen voksne ønsker å se på kjøp av «seksuelle tjenester» omtrent som kjøp og salg av fysioterapitimer.

Men trenger kristne å tenke at enhver har rett til å definere virkeligheten akkurat som det passer dem? Neppe. Vi avviser at sex kan gjøres til en vare – selv om noen prøver. Vi avviser at mennesker har rett til å ta liv – også sitt eget. Vi mener at et to menn aldri kan «gifte seg» – fordi reelle ekteskap ikke er kjønnsnøytrale.

Kort sagt: Nøytralitet finnes ikke. Vi verken skal eller kan forlange at alle lever etter kristen tenkning. Men la oss heller ikke tro at staten opptrer nøytralt bare den gir alle voksne full frihet til å bestemme hva de synes er bra. Det vil aldri være mulig å likebehandle alle tanker om rett og galt. Et levedyktig samfunn forutsetter oppslutning om visse grunnleggende normer. Den kristne forkynnelsen bør frimodig holde frem at Guds bud er det beste grunnlaget for et godt liv.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

SV truer kultur og historie

Publisert nesten 7 år siden

Med sitt forslag om å svekke kristendomsundervisningens omfang og betydning i grunnskolen, kan SV komme til å utrydde viktige deler av norsk kultur og historie.

[Skrevet sammen med Tor-Inge Harbo PhD jus og PhD statsvitenskap. Først publisert i Vårt Land 10.06.]

Når kunnskapsminister Kristin Halvorsen i sin ferske stortingsmelding «På rett vei» mener skolens læreplan igjen må revideres, kan det se ut som om hun ytterligere vil demontere vår kulturelle kristenarv. Ønsket synes å være å svekke kristendomsundervisningens omfang og betydning i grunnskolen. Dette for å gjøre skolen mer åpen og inkluderende.

Allerede i 2008 ble kristenarven betydelig svekket. I 2008 ble faget religion, livssyn og etikk (RLE) innført i den norske grunnskolen. Faget erstattet faget kristendom, religion og livssyn (KRL). Hovedforskjellen på KRL-faget og RLE-faget er at sistnevnte både kvalitativt og kvantitativt reduserte kristendommens plassering og omfang i faget. Overgangen fra KRL til RLE ble gjennomført delvis som følge av en feiltolkning av en avgjørelse i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Fritak. I den såkalte KRL-dommen hadde EMD kommet til at unntaksordningen fra KRL-faget var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) bestemmelser om religionsfrihet og foreldrenes rett til å oppdra sine barn i overensstemmelse med egen overbevisning.

Ifølge unntaksordningen hadde elever (det vil si deres foresatte) anledning til å be om unntak fra de delene av undervisningen som man mente ville støte an mot egen overbevisning. For at fritaksordningen ikke skulle kunne misbrukes, måtte elevenes foresatte begrunne ønsket om fritak, typisk ved at de opplyste om sitt eget livssyn. Flertallet av dommerne mente det måtte være anledning til å kreve fullt unntak fra faget. Dessuten mente de at det innebar et utilbørlig inngrep i foreldrenes privatliv å kreve at de oppgav begrunnelsen for ønske om fritaket.

Stort mindretall. Det er verdt å merke seg at dommen ikke var enstemmig. Et stort mindretall av dommerne (8 mot 9) var av den oppfatning at den unntaksordning KRL-faget la opp til var fullt ut i tråd med menneskerettighetene. Videre er det viktig å merke seg at ingen av dommerne – verken fra flertallet eller mindretallet – utrykte at det var i strid med menneskerettighetene å gi kristendommen en dominerende plassering i undervisningen om religion og livssyn. Etter dommernes oppfatning var dette naturlig gitt den kulturelle og historiske betydning kristendommen har i det norske samfunnet.

Kristendommens historiske og kulturelle betydning i europeiske samfunn har også blitt trukket frem av domstolen i senere saker, sist i den såkalte krusifikssaken. Da hevdet domstolen at det var fullt ut i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser hengende på veggen i den offentlige skolen i Italia.

Klar grense. Menneskerettighetene er en god ting, og domstolsregimet i Strasbourg utgjør et viktig korrektiv til nasjonale myndigheter. Imidlertid viser de to ovennevnte dommer at det er en klar grense for hvor langt menneskerettighetene kan strekkes for å imøtekomme enkeltmenneskers og gruppers følelser og behov. Europakonvensjonens bestemmelser om religionsfrihet betyr ikke, slik enkelte toneangivende miljøer i Norge later til å mene, at vi må forkaste vår kristne historiske og kulturelle arv. Dette er ikke bare historie- og kulturløst, men også misforstått toleransepolitikk.

Toleranse ovenfor andre religioner og folkeslag betyr ikke at vi må fornekte oss selv og vårt eget opphav. Tvert i mot gir trygghet på eget ståsted oss en mulighet til respektfullt å møte med annerledes tenkende.

Introduksjon av RLE-faget som erstatning for KRL-faget var i så måte et skritt i feil retning. En ytterligere uthuling av kristendomsundervisningen i norsk skole, slik SV foreslår, er kulturhistorisk vandalisme.

Gå til innlegget

Trivialisering av sex

Publisert nesten 7 år siden

Like lite som et menneske kan bestemme seg for å være vektløst, kan den som kjøper eller selger sex ha et sunt forhold til kjærlighet og kropp.

27 år gamle Hege stod lørdag frem i VG som en lykkelig hore – over tolv illustrerte avissider. Hun ønsker at prostitusjon skal sees på som en ordinær jobb. Helst kaller hun seg «erotisk velværeterapeut» og avviser at hun «selger kroppen sin». Nei, hun selger bare «seksuelle tjenester» slik andre selger «frisørtjenester» eller annen type kompetanse.

I den politiske debatten kan kristne hevde at Heges historie er så lite representativ at den ikke bør avgjøre hva slags lovverk – ei heller holdninger til salg av sex – vi bør ha i Norge. For prostitusjonsbransjen består av halliker og bakmenn, vold og utnyttelse. De tragiske skjebnene er mange. Ingen vil antagelig mene at prostituerte flest «liker» det de gjør, selv om det er Heges påstand. 

Fristende. Men hvordan skal vi mer konkret forholde oss til Heges argumentasjon? For mange kristne vil det være fristende å hevde at det å selge sex ikke er bra for noe menneske, heller ikke for Hege. Men hva sier vi til dem som mener at kristne gjerne kan se på sex som en stor sak, men at vi må respektere prostituerte som ser på salg av seksuelle tjenester som noe trivielt? Har kristne rett til å forlange at sex bare er bra hvis det kobles sammen med trofast kjærlighet?

Slike spørsmål fortjener ettertanke. Etter min mening bør vi verken tenke at kristne har rett til å forlange at alle skal leve etter kristne verdier eller legge oss flate for en politisk korrekt liberalisme. Her er noen tanker om veien mellom avveiene:

Vondt verre. For det første: På et eller annet nivå må vi skille mellom etikk og jus. Klassisk kristen etikk vil hevde at seksualitetens plass er ekteskapet mellom mann og kvinne. Men å etterlyse forbud mot utroskap eller tilfeldig sex er neppe verken klokt eller tjenlig. Slik sett blir det problematisk å hevde at et forbud mot kjøp og salg av sex nødvendigvis må være en kristen kampsak. Noen mener at dagens sexkjøpslov gjør vondt verre for prostituerte. Er det riktig, bør kanskje loven endres.

For det andre: Kristne kan ikke uten videre akseptere at samfunnet bør tillate alt det mennesker hevder at er «greit for dem». Et lands lovverk sier også noe om samfunnets verdier, om hvilket «moralsk klima» som vil prege den oppvoksende slekt. Betraktes prostitusjon som et ordinært yrke, vil det for eksempel få betydning for hvordan vi snakker om seksualmoral i fellesskolen. En svensk politiker mener forbudet mot incest mellom voksne (som søsken) bør oppheves fordi samfunnet ikke skal bry seg med hva mennesker gjør på soverommet. Slik brukes en liberalistisk grunnholdning til fullstendig å kjøre over fellesverdier som mange vil se som helt sentrale i en kristen (og humanistisk) kulturarv.

Ekstrem liberalisme. For det tredje: De færreste vil mene at individer skal ha full frihet til selv å bestemme hva som er skadelig. I så fall er det meningsløst å påby bilbeltebruk for voksne mennesker. Vi må også åpne for full aksept av alle rusmidler: de som mener heroin er bra for dem skal ha mulighet til leve deretter. Dessuten må alle former for dødshjelp aksepteres. Den enkelte må gis retten til suverent å bestemme over eget liv og egen død.

Det skal sies at noen – kanskje flere og flere – er på vei mot en slik ekstrem liberalisme. I så fall ønsker de seg et samfunn der individet på alle vis settes foran fellesskapet. Jeg har vanskelig for å se at det bør aksepteres. Tilbake til prostitusjon: Hvis vi hevder at voksne mennesker helt fritt bør velge om de vil kjøpe eller selge sex, kan en konsekvens bli at prostituerte gis rett til å tilby sine tjenester utenfor en videregående skole. Er det virkelig greit? Skal enkeltmenneskers påståtte frihet heves så høyt at samfunnet tvinges til å akseptere at alle voksne mennesker eksponeres for det mange vil mene er en degradering av menneskeverdet?

Skadelig. Jeg mener det går an å hevde at salg eller kjøp av sex er skadelig – også når enkeltpersoner hevder at de «liker» jobben og gjør dette frivillig. Det skyldes mitt menneskesyn og min generelle holdning til sex og kjærlighet. Ifølge kristen tenkning berører sex oss på et grunnleggende nivå. Vi avviser at sex kan trivialiseres til et menneskelig behov som det er likegyldig hvordan blir tilfredsstilt. Derfor vil vi også knytte sammen sex med et forpliktende samliv.

For de som ønsker å se på prostitusjon som et ganske alminnelig yrke, er utgangspunktet at mennesker kan velge å trivialisere sex. Det er mulig å skille skarpt mellom begjær og kjærlighet. Sex kan reduseres til et etisk nøytralt menneskelig behov.

Stikker dypere. Men skal samfunnets verdier, herunder lovverket vårt, ta høyde for at mennesker prøver å gjøre sex til noe annet enn det det faktisk er? Hvorfor er en slik tankegang nøytral? Tror vi at et menneske faktisk ikke er i stand til å trivialisere sex, selv om de ønsker det, kan vi si til Hege og hennes kunder: Sex stikker dypere og får større konsekvenser enn dere argumenterer for. Like lite som et menneske kan bestemme seg for å være vektløst, kan den som kjøper eller selger sex ha et sunt forhold til kjærlighet, til kropp og til seksualitet.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 11.05.2013

Gå til innlegget

Bibelen mot Bibelen

Publisert nesten 7 år siden

Det er pur bibelkritikk å forkaste enkelte bibelvers fordi de bare bringer videre «kulturelt bestemte holdninger». I realiteten kan da det meste Paulus sier bli vraket.

Mindretallet i bispemøtets samlivsutvalg – Svein Olaf Thorbjørnsen, professor ved MF, og Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin – avviser at kirken bør vie homofile par. Men de vil likevel sette til side enkelte tekster fra Paulus. I Dagen 11/4 (Vårt Land 08.04.) skriver de to: 

«Historisk sett er det umulig å komme unna at det hos Paulus finnes både patriarkalske og asketiske trekk. Hvordan skal vi forholde oss til det? Skal vi bare overse det (…)? Er det ikke bedre å si at Paulus her bærer videre kulturelt bestemte holdninger som vi i dag ikke kan følge, og det med støtte i overordnede bibelske verdier?»

 «Overordnede bibelske verdier»

Thorbjørnsen og Nordhaug velger altså, med åpne øyne, å bruke Bibelen mot Bibelen. De mener at det går an å benytte «overordnede bibelske verdier» til å forkaste det Paulus sier som er patriarkalsk og asketisk. 

Hvordan finner vi så frem til disse «overordnede bibelske verdiene»? Finnes det noen for eksempel i brevene til Paulus? Mange vil svare ja til det – antagelig også Thorbjørnsen og Nordhaug – og kanskje vise til Gal 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.» 

Men hvordan kan en biskop og en teologiprofessor vite at Paulus et sted formidler overordnede verdier og et annet sted bare bringer videre «kulturelt bestemte holdninger»? Var Paulus så forvirret at han ikke forsto konsekvensene av Gal 3,28?

Faren er stor for slik bibelbruk fører til at tilfeldighetene råder: Det vi liker i Bibelen kaller vi grunnleggende bibelske verdier, og det vi ikke liker hevder vi at er på kollisjonskurs med helt sentrale bibeltekster.

 

Henger ikke i løse luften

Vi vil avvise at en kristen kirke noen gang kan hevde at det er ting i Bibelen «vi i dag ikke kan følge». Så hva hvis Paulus virkelig er noe asketisk eller patriarkalsk? Ja, da bør kristne også dele slike holdninger! Bare da er vi lydige mot apostelen.

Men er Paulus asketisk og patriarkalsk? Joda, vi må innse at han ikke deler vår tids likestillingsidealer. Han oppfordrer blant annet gifte kvinner til å underordne seg sine menn. Men disse bibelversene henger ikke i løse luften. Menn får også beskjed om å elske sine ektefeller slik Kristus elsket menigheten (Ef 5,25). På den bakgrunn vil mange av oss avvise at Paulus legitimerer kvinneundertrykking.

Når det gjelder såkalte «asketiske trekk», er det et poeng at når Paulus snakker positivt om sølibatet, understreker han at han bare «sier min mening» (1 Kor 7,25). Kanskje har ikke alle hans vurderinger dermed apostolisk autoritet? Annerledes blir det imidlertid når han i samme kapittel advarer mot skilsmisse og sier at han har «... dette budet, ikke fra meg selv, men fra Herren» (1 Kor 7,10).

Vi påstår ikke at bibeltolkning alltid er lett. Men å tolke bibeltekster i lys av andre tekster er noe helt annet enn å sette til side tekster ved hjelp av såkalt overordnede bibelske verdier. Vår vurdering er at det er pur bibelkritikk å forkaste enkelte bibelvers fordi de bare bringer videre «kulturelt bestemte holdninger». I realiteten kan da det meste Paulus sier bli vraket.

Lederartikkel i Utsyn

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1254 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1226 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1212 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 983 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 597 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere