Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Falsk trøst

Publisert rundt 6 år siden

Er en overbevisning om at rettferdigheten aldri vil skje fyldest mindre skremmende enn klassisk kristen tro?

De siste ukene har det vært debatt om helvete i flere medier. Det begynte med en kronikk av ateisten Gunn Hild Lem på NRKs nettsider. Der påstår hun – forutsigbart nok – at det umulig kan være slik at en god Gud kan straffe mennesker i all evighet.

Antagelig vil ingen kristne oppleve det som enkelt å tro på et helvete. Når Paulus skriver om mennesker som «ender i fortapelsen» gjør han det «med tårer» (Fil 3,18-19). Tanken på at jødene hadde vraket Jesus omtalte Paulus som «en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte» (Rom 9,2).

Men uansett hvor sterk motstand vi kjenner mot tanken om et helvete: Guds motstand er enda større. Han vil redde ethvert menneske. På korset ropte Jesus «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det skjedde fordi Gud ville hindre at et eneste menneske noen gang trenger å rope det samme.

 

Er alternativet bedre?

De som ikke tror på Gud bruker gjerne læren om en evig fortapelse til å anklage kristne for en skadelig gudstro. Gunn Hild Lem snakker om barnemishandling: «Dersom du fullt og helt tror at det dine foreldre og ditt miljø har fortalt deg er sant, at syndere skal brenne i helvete, da er det absolutt mulig at effekten vil være mer langvarig og ødeleggende enn handlinger.»

Nå er det ingen tvil om at tanken om en fortapelse er dypt alvorlig – og både kan smerte og skremme. Men hva så med alternativet? Er det alltid fristende å avlyse dommedag? Er det virkelig mye bedre å tenke at rettferdigheten aldri vil skje fyllest?

Filosofen Arthur Schopenhauer hevdet at bare idioter kunne tro at livet hadde noen mening. Han hentet inspirasjon fra østlig mystikk og mente at det beste som kunne skje et menneske var å miste lysten til å leve. En nålevende filosof, Alex Rosenberg, slår også fast at livet ikke har noen mening. Ingen har egentlig noen grunn for å stå opp om morgenen.

Er slike overbevisninger mindre skremmende enn klassisk kristen tro?

 

Godheten skal vinne

Realiteten er at Bibelen ofte presenterer Guds dom som noe trøsterikt. «Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Rom 12,19). På den siste dag skal Gud sørge for rettferdighet. Da vinner godheten over ondskapen.

 

Det kan være vanskelig å tro på en evig fortapelse. Men for kristne er det noe som bør være enda vanskeligere: Å gi Jesus beskjed om at han opptrer ukjærlig når han advarer mot fortapelsens mulighet.

Dessverre er det mange prester og kirkeledere som også de siste ukene har garantert at alle blir frelst eller avvist at fortapelsen innebærer evig pine. De kan raskt bli rammet av en alvorlig anklage fra Jeremia 6,14. Der raser Gud mot profeter som «leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.»

På den siste dag er det Gud som skal holde dom – ikke vi mennesker. Heldigvis. For han som skal dømme er fullt ut rettferdig og fullt ut kjærlig. Det er ingen av oss. Tvert imot trenger vi å bli frelst før vi skal møte for Guds domstol.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Om å ta oppgjør med Bibelen

Publisert rundt 6 år siden

Jeg avviser at Bibelen er med på å opprettholde et maktsystem som favoriserer privilegerte menn på bekostning av alle andre.

Teologiprofessor Marianne Bjelland Kartzow tar et åpent oppgjør med mange bibeltekster (Vårt Land 30. desember). Selv mener jeg at kristne ikke har noen rett til å vrake en eneste bibeltekst. 

Det er egentlig greit at Kartzow viser hvor ulikt hun og jeg forholder oss til Bibelen. Her er ingen påstand om at vi bare er litt uenige om tolkningen av noen tekster. Derimot mener hun kristne i dag bør forkaste mye av det Bibelen sier om seksualitet og samliv siden «de første kristne var barn av sin tid». Hun skriver: «I vår tid hører kjærlighet, likeverd og seksualitet sammen. Det gjorde det ikke på Jesu tid». Men spørsmålet er vel ikke hva mennesker tenkte på Jesu tid, men derimot hva bibeltekstene sier.

Vraker. Mitt inntrykk er at Kartzow vraker alt det Bibelen sier om kjærlighet og ekteskap med unntak av et enkelt ord fra Jesus. Hun skriver at «alternativet til en rød tråd om ekteskapet er Jesu ord om å elske hverandre». Men hvorfor skal akkurat denne oppfordringen fra Jesus slippe kritikk?

Jesus sier mye om seksualitet, ekteskap og samliv. Ut fra Matteus 19,1-10 ser vi at forstår ekteskapet som en livslang ordning mellom en mann og en kvinne. Men hvordan kan Kartzow mene at disse ordene ikke skal avgjøre vår ekteskapsforståelse når oppfordringen om at vi skal elske hverandre står fast? Hva unngår at det bare blir tilfeldigheter som avgjør hvilke ord fra Jesus som vi lar være å kritisere? 

En rød tråd. Selv har jeg et helt annen holdning til Bibelen enn Kartzow. For det første tror jeg at det finnes en enhetlig lære i Bibelen, en rød tråd om du vil. Når det gjelder ekteskapet ser vi blant annet at dette er en ordning mellom mann og kvinne. Bibelen gir også beskjed om at sex utenfor ekteskapet – om det så er snakk om utroskap, sex før ekteskapet eller samliv mellom to personer av samme kjønn – er et brudd med Guds vilje.

For det andre avviser jeg at kristne har rett til å kritisere eller ta et oppgjør med ulike bibelord. Kartzow skriver at «fortolkere har tatt et oppgjør med Hustavlene i Paulusbrevene» og at vi derfor bør korrigere vår forståelse av det Paulus skriver i Romerbrevet 1 om homofilt samliv. Men jeg er ikke villig til å ta et slikt oppgjør – verken med hustavlene eller med Romerbrevet.

Derimot mener jeg Kartzow tar feil når hun snakker om at Paulus «legger opp til et lydighetsregime». Ja, jeg vet Paulus ber kvinner om «å underordne seg» sine menn, men han skriver også at en mann skal elske sin ektefelle slik Kristus elsket menigheten (Ef 5,25). Det ville ikke eksistert kvinneundertrykking om et slikt ideal ble etterlevd. Derfor avviser jeg at Bibelen er med på «å opprettholde et maktsystem som favoriserer privilegerte menn på bekostning av alle andre».

Ikke grønt lys. I sitt innlegg skriver Kartzow mye om hvor annerledes ekteskapet var på Jesu tid. Hun hevder at seksuelt samliv «forutsatte en aktiv og en passiv part (…) en underordnet og en overordnet». Hun påstår at en fri mann kunne ha «naturlig og akseptabel seksuell omgang» med slaver, både menn og kvinner. 

Forutsetningen til Kartzow virker til å være at Bibelen støtter en slik seksualmoral. Det vil jeg avvise. Jeg kjenner ingen bibeltekst som gir grønt lys for sex mellom en mann og en slave. Og når Paulus skriver om samlivet mellom mann og kvinne i ekteskapet, står likeverdighet sentralt: «Hustruen rår ikke over sitt eget legeme, men mannen. På samme vis rår heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen», leser vi i 1. Kor 7,4.

Tar feil. Grunnholdningen til Kartzow er at Bibelen bare er et ekko av sin samtid og i liten grad kritiserer den tids idealer. Jeg tror hun tar feil. Min overbevisning er dessuten at tekstene – selv om de utvilsomt er preget av sin tids kultur – dypest sett er et ekko av Guds vilje. Derfor vil jeg ikke ta et oppgjør med noe av det Jesus eller Paulus skriver, men tvert i mot bygge min teologi på deres veiledning. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3. JANUAR 2013
Gå til innlegget

Flere ulike kall

Publisert over 6 år siden

Jeg hørte nylig om en vellykket forretningsmann som ønsket å vende tilbake til menigheten han hadde vokst opp i. Men han fryktet at resultatet ville bli en skilsmisse og en splittet familie.


I 2009 uttalte Misjonssambandet sammen med Misjonsselskapet at vi må «ta et oppgjør med den kallsforståelsen som satte misjonærkallet foran foreldrekallet».

Bakgrunnen for denne uttalelsen var en stor spørreundersøkelse for mer enn tusen personer som hadde hatt sin skolegang ved en av misjonens skoler på misjonsfeltene. Undersøkelsen ga organisasjonene grunn til å beklage internatordningen. Det viste seg at en betydelig andel barn hadde sår og smerter knyttet til oppveksten ved våre internat. I dag har vi ikke lenger internat for små barn på våre misjonsfelt.

Men fortsatt sender vi ut misjonærer. Mange av dem kjenner på et kall til å bidra til at mennesker som aldri har hørt evangeliet kan få et møte med Jesus. Hva bør de tenke om kallet?

 

To forskjellige kall 

I Matteus 10,37 sier Jesus: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.» Senere i samme evangelium leser vi: «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv!» (Matt 19,29).

Det er antagelig slike bibelvers som har fått kristne til å sette sitt misjonærkall foran alle andre hensyn. Men vi kan ikke si at Jesus snakker om kall til tjeneste i disse versene. Han snakker om mennesker som må velge mellom det å følge ham og det å prioritere foreldre eller barn eller søsken høyest.

Denne forskjellen er viktig. Vi bør skille mellom kallet til frelse og kallet til tjeneste. Å tjene Gud som misjonær eller forkynner er viktig. Men det trenger ikke å bety at en helt spesifikk oppgave i Guds rike skal prioriteres foran alt annet. Derimot må kallet til frelse gå foran alt annet. Uansett hvor vi er, kan vi være en Jesu etterfølger.

Dessverre finnes det kristne som opplever at de må velge mellom å tjene Gud og å tjene mennesker. Ikke minst skjer det på noen av våre misjonsfelter. En kristen omvendelse kan få dramatiske konsekvenser. Noen kan faktisk oppleve at de mister sin familie hvis de velger Jesus.

Ja, selv i Norge kan dette skje. Jeg hørte nylig om en vellykket forretningsmann som ønsket å vende tilbake til menigheten han hadde vokst opp i. Men han fryktet at resultatet ville bli en skilsmisse og en splittet familie.

  

Rett prioritering

Jeg har lest at grunnleggeren av McDonalds ønsket å ha følgende prioritering i livet: «Først Gud, så familien og til slutt jobben». Han la til at når det kom til stykket ble prioriteringslista ofte snudd på hodet.

Det er ingen tvil om at Gud skal stå aller først i livet vårt. «Søk da først Guds rike», sier Jesus (Matteus 6,33). Men foran arbeidet vårt, skal familien komme. Selv om vi ikke kan se på misjonærtjenesten som en helt vanlig jobb, har vi ikke rett til å sette en spesifikk tjeneste over foreldrekallet.

Bibelen setter kallet vårt – og vi bør kanskje kalle det for et kall – for vår egen familie svært høyt. Slik sier Paulus det i 1. Tim 5,8: «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.»

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Et vanskelig liv som homofil

Publisert over 6 år siden

Alternativet til et livslangt og trofast samliv i et heterofilt ekteskap er et enslig liv. Men jeg har aldri ment at det er enkelt å stå for en slik etikk.

Jeg vil sette punktum for en ubehagelig debatt med Håvard Kleppa om homofili. Mens min innfallsvinkel har vært ideologisk – og handlet om ekteskapslov og synet på seksuell orientering – har han benyttet en rekke sterke personlige angrep.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: Kristen etikk og moderne homoideologi

LES KLEPPAS SVAR: Kristensfolkets sorteringssamfunn

LES MITT ANDRE INNLEGG: Heterofili og homofili kan ikke sidestilles

I Kleppas siste innlegg (Vårt Land 18. september) anklages jeg blant annet for «maktspråk», for å fordømme og rakke ned på homofile.

La meg derfor la den ideologiske debatten ligge, og presisere følgende: Etter at jeg i 2009 utga boken Mine homofile venner har jeg snakket med mange kristne homofile og bifile. De forteller om store utfordringer. For dem er ikke løsningen å si ja til homofilt samliv. Isteden søker de å leve et liv i sølibat. Noen få har opplevd, eller håper å oppleve, en endring i sin seksualitet og dermed muligheten for ekteskap med en person av motsatt kjønn.

Ikke forsvarlig. Jeg er klar over at mange vil mene, blant dem Håvard Kleppa, at disse kristne homofile burde endret mening. De bør slutte å mene at homofilt samliv er galt. Da blir livet lettere. Men dette er ikke en forsvarlig løsning for dem som mener at dette handler om å følge det Gud sier i sitt ord.

Selv har jeg stor respekt for alle kristne som istedenfor å velge «minste motstands vei», fastholder en sterk tillit til både Gud og Bibelen. Men det vil ikke falle meg inn å mene at de tar enkle valg. Disse kristne betaler en pris for sin overbevisning. Slik sett kan jeg forstå den sterke smerten som kommer til uttrykk i innleggene til Kleppa knyttet til det å oppleve seg som homofil.

Skadet seksualitet. Flere av de kristne homofile jeg kjenner, er lite glade i uttrykket «homofil legning». De er opptatt av at menneskers seksualitet er mer variert og mangfoldig til at den kan settes i bås med ordet «homofili». Dessuten er de opptatt av at alle mennesker, siden vi lever i syndens verden, har en skadet seksualitet. For så si det forsiktig: Det er ikke slik at heterofile mennesker alltid lever etter kristen samlivsetikk.

Selv er jeg også redd for at kristne blir overdrevent opptatt av «de homofile». Det er faktisk noe av grunnen til min skepsis mot et ensidig fokus på seksuell legning. Mitt perspektiv er at kristen etikk sier det samme til oss alle: Alternativet til et livslangt og trofast samliv i et heterofilt ekteskap er et enslig liv. Men jeg har aldri ment at det er enkelt å stå for en slik etikk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.09.2013

Gå til innlegget

Heterofili og homofili kan ikke likestilles

Publisert over 6 år siden

Jeg skulle ønske at det var mulig å hevde at homofilt samliv er noe annet enn heterofilt samliv uten å få beskjed om at man dermed bidrar til selvmord blant homofile. Den slags beskyldninger er det umulig å forsvare seg

Min kronikk i (Vårt Land 02.09.) handlet mest om hvorvidt det er diskriminerende å avvise en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Håvard Kleppa mener at jeg ligner på fariseerne og at jeg blander meg inn i hva han gjør på soverommet sitt (Vårt Land 06.09.). Det stemmer ikke.

Kleppa skriver som om jeg vil nekte ham et samliv med en person av samme kjønn. Men der bommer han, for jeg har ingen interesse av å legge meg opp i hans private kjærlighetsliv. I kronikken min drøftet jeg imidlertid et helt annet tema, nemlig om vi har gode grunner til å tenke at ekteskapet er en heterofil institusjon. Mitt svar er at det finnes fundamentale forskjeller mellom heterofilt og homofilt samliv.

Min kronikk handlet om ideologi, om forståelsen av ekteskapet som institusjon, og refleksjoner omkring seksuell orientering. Men flere av mine viktigste anliggender forbigår Kleppa i taushet. Han skriver for eksempel ikke et ord om hva han tenker om ekteskapet som institusjon.

Uenighet. Det finnes mye uenighet og debatt om hvordan vi skal tenke om seksuell orientering. Noen er konstruktivister. De mener seksualiteten er ganske flytende og delvis konstruert av mennesket selv. Selv er jeg ikke konstruktivist. Det er tydeligvis ikke Kleppa heller. Men vil han karakterisere konstruktivistiske kjønnsforskere som fariseere med en grenseløs trang til å definere og sortere andre mennesker? Eller er det bare kristne som skal bli stemplet på en slik måte?

Jeg mener ikke, slik Kleppa ser ut til å tenke, at heterofil og homofil seksualitet kan likestilles uten reservasjoner. Han skriver at jeg prøver «seg på eit resonnement med at glidande seksuell orientering betyr at det ikkje finst ei homofil orientering som kristen etikk treng å ta stilling til. Maken til sprøyt. Dersom det ikkje finst ei homofil orientering – finst det då ei eintydig heterofil orientering?» Denne innvendingen er avklarende. Den viser at Kleppa tar det som en selvfølge at vi bør tenke likt om heterofil og homofil seksualitet. Er den ene legningen flytende, må den andre også være det. (I parentes bemerket burde vi alltid inkludere biseksualitet i slike sammenligninger. Det er uholdbart å særbehandle homofili og overse bifili.)

Seksuell akt. Som kristen har jeg en annen innfallsvinkel. Både Bibelen, menneskekroppen og skaperverket forteller oss noe om hva som er normal seksualitet. Mann og kvinne er skapt og designet til å forenes i den seksuelle akten. Slik føres slekten videre. Uten seksualitet mellom mann og kvinne ville menneskeheten dø ut. Mor-far-barn-relasjonen er vesensforskjellig og unik i forhold til alle andre relasjoner. 

Dette betyr at det blir logisk uholdbart å sammenligne homofili med å være venstrehendt. Noen mener at det bare dreier seg om fenomener som er mindre vanlige enn andre, men at alt er nøyaktig like normalt og naturlig. Jeg tror ikke det er situasjonen når temaet er seksualitet. 

Fungerer ikke. Det er noe som ikke fungerer etter sin hensikt hvis mennesker ikke tiltrekkes av mennesker av det motsatte kjønn. Hva som er årsaken, og hvorfor, mener jeg ikke så mye om. Og jeg påstår ikke at homofile følelser hos de fleste er et personlig valg. Tvert i mot er jeg klar over at mange opplever sine homofile følelser som uforanderlige. 

Jeg kjenner mange homofile. Og jeg vet at mange kan oppleve sin situasjon som svært krevende. Det har jeg respekt for. Likevel skulle jeg ønske at det var mulig å hevde at homofilt samliv er noe annet enn heterofilt samliv uten å få beskjed om at man dermed bidrar til selvmord blant homofile. Den slags beskyldninger, som Kleppa benytter, er det umulig å forsvare seg i mot. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.09.2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
16 dager siden / 1202 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
22 dager siden / 1201 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
8 dager siden / 845 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
4 dager siden / 805 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 620 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 580 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere