Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Den gode elitismen

Publisert 5 måneder siden

Jeg har liten tro på at «folk flest» alltid vet best. Det motsatte er ofte tilfelle.

Den 20. august 2018 startet svenske Greta Tunberg, da 15 år gammel, en skolestreik for klimaet. Jeg har ikke tenkt å kritisere henne. Vi trenger samfunnsengasjerte barn og unge. Derimot er jeg skeptisk til posisjonen hun har fått. Rett før jul talte hun for eksempel under FNs klimatoppmøte i Katowice. Men hvorfor skal en 15-åring behandles som en autoritet på klimapolitikk? Barn vet sjelden best siden de mangler både kunnskaper, ferdigheter og erfaringer.

Men dessverre blir engasjement og enkle løsninger ofte mer verdsatt enn klokskap og erfaring. Både USA, Italia og Ukraina har de siste årene valgt statsledere helt uten politisk erfaring. I flere vestlandskommuner kan såkalte bompengepartier gjøre brakvalg til høsten. I spissen finner vi stort sett politikere som kan lite om politikk.

Gubbete elitist

Kanskje fremstår jeg som en gubbete elitist med denne innledningen. La meg derfor raskt presisere at jeg ikke mener at de med makt, titler og utdannelse alltid vet mest og best.

Da jeg begynte å studere teologi, møtte jeg flere advarsler. Akademisk teologi har blitt mye kritisert i bedehusland. Noen var redde for at jeg skulle miste troen. Andre var lei av teologer som gjorde bibeltolkning så vanskelig.

Noe av motstanden mot å vise nesegrus respekt overfor skolerte teologer ga god mening. Å være skeptisk til teologi som universitetsfag må ikke innebære at teo­logisk kunnskap stemples som unødvendig. Jeg har møtt forkynnere uten et eneste­ teologisk studiepoeng som har større ­bibelkunnskap enn utdannede teologer.

Samtidig bygde nok noe av teologi­kritikken på ideen om at det er enkelt å fastslå hva Bibelen mener om stort og smått. Men realiteten er at oppdaterte­ bibellesere, med samme teologiske ­utgangspunkt, iblant konkluderer ulikt.

Forutinntatte eksperter

På den teo­logiske arenaen er jeg altså skeptisk til de som bare aksepterer enkle svar og ­fnyser av teologisk grundighet. Noe av det samme­ gjelder for samfunnsdebatten. Jeg vil heller at et land styres av folk med stor kunnskap enn av de som har enkle svar på det meste. Er det elitistisk?

Noe av kritikken mot såkalte eliter kan være treffende. Iblant gjør akademikere temaer unødvendig vanskelige, flotter seg med fremmedord og opptrer nedlatende. Heller ikke de med mye utdannelse er forsikret mot å være forutinntatt. Mennesker med makt kan mangle viktig kunnskap – for eksempel om hvordan «folk flest» har det. Kanskje sliter fremstående politikere og akademikere på Oslos vestkant iblant med å innse hvor dyrt og slitsomt pendling er eller hvor store integreringsutfordringene er noen steder i Groruddalen.

Å forsvare elitisme er for meg i denne sammenheng å verdsette kunnskap, grundighet og holdbar argumentasjon fremfor svar og løsninger som mangler både nyanser og balanse.

Filosofene bør styre

Den greske filosofen Platon mente for 2.500 år siden at et samfunn burde styres av filosofer. Å finne ut hva som er «det gode liv», og det beste for et samfunn, krevde nemlig en særlig innsikt. I dag virker det iblant som om dette idealet fullstendig er snudd på hodet. Veien til makt og innflytelse går ofte gjennom kjendisstatus (og mobilisering via sosiale medier).

Noen av de med stor innflytelse i samfunnet vårt – riktignok mest uformell makt – kalles «influensere». For få år ­siden ble 21-åringen Sophie Elise (det ­holder visst med fornavn) kåret til ­Norges viktigste kvinne i medieindustrien. Makten har hun blant annet brukt til å kritisere bruk av palmeolje, angripe sirkus­virksomhet og ta et oppgjør med hverdagsrasismen.

Igjen: Problemet er ikke engasjement, men derimot flere eksempler på feil­informasjon. For eksempel ante ikke bloggeren, da hun ville boikotte sjokoladeegg med palmeolje, at hun selv solgte sminkeprodukter med nettopp palmeolje. Andre bloggere har spredd tøv om vaksiner og gitt kostholdsråd som kan være farlige.

Dette er ikke et innlegg som problematiserer demokratiet. Derimot mener jeg at demokratiet svekkes av forakt for klokskap og balansert argumentasjon.

Gå til innlegget

Biskoper som blir realpolitikere

Publisert 5 måneder siden

Biskoper bør være mer opptatt av etikk enn av realpolitikk.

De som mener at det er enkelt å skille mellom politikk og ­religion er neppe særlig imponert over hva biskoper i Den ­norske kirke har ment om abort de siste månedene.

Jeg skal ikke påstå at det finnes et knivskarpt skille mellom abort som et etisk spørsmål og som et politisk spørsmål. For eksempel vil vår etiske vurdering bety noe for hva vi mener om spørsmålet på den politiske arenaen. Like fullt er det opplagt at selve utformingen av en abortlov primært handler om politikk. Tross alt er Stortinget først og fremst en lovgivende makt.

Slik sett overrasket ikke biskopene i Den norske kirke da de slo fast i en felles uttalelse om abort i februar at de ikke ville «reise spørsmål med lovens berettig­else». Mer underlig var det at flere biskoper­ få dager senere ga full støtte til dagens abortlov. Et unntak var Halvor Nordhaug som synes den tyske abortloven er bedre. Begrunnelsen hans var at «fosterets krav på vern» blir markert i denne loven fordi abortsøkende kvinner må ha en «råd­givende samtale med lege».

Usikre KrF-ere

Biskopenes interesse for å diskutere abortloven – og eventuelle endringer – fremstår ekstra paradoksal i lys av at politikere i KrF ofte holder seg unna slike diskusjoner. «Vi vil erstatte ­dagens abortlov med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv,» sa Knut Arild Hareide­ til NRK under en partiutspørring i 2013. Men han ville ikke si noe om hva slags lov han ønsket seg – sånn helt konkret.

Ulike KrF-politikere har uttalt at de ikke vil «tilbake til nemndsystemet», men særlig mer har de ikke sagt. Kjell Ingolf Ropstad slet med å gi konkrete svar da han ble spurt om akkurat dette av NRKs Fredrik Solvang 23. januar. Senest i Dagsnytt 18 på NRK 26. april uttalte Marie Ljones Brekke, leder for Stavanger KrF, at hun vil at et foster skal «vernes mye sterkere enn det gjør i dag», men la til at hun var usikker på hvordan et slikt lovverk bør se ut.

Med andre ord avviser en rekke kristne politikere – og noen sitter altså på Stortinget for å vedta lover – å si noe spesifikt om hva slags abortlov de ønsker seg. Og så har vi altså biskoper som gjerne slår fast nøyaktig hva slags abortlov Norge bør ha. Det hele er forunderlig.

Realpolitikk

Å få flertall for en innstramning i abortloven i Norge i dag ser ganske umulig ut. Slik sett forstår jeg at politikere ikke prioriterer å utarbeide­ lovforslag som uansett vil bli stemt ned. ­Politikk er også realpolitikk. Er det umulig å endre selve abortloven kan det være mer hensiktsmessig å gjøre noe med aborttallene.

Men biskoper bør være mer opptatt av etikk enn av realpolitikk. Og helt grunnleggende for den etiske vurderingen er statusen for barnet i mors liv. Gjelder ­budet «Du skal ikke slå i hjel» også et lite foster? Står vi overfor et menneske som har rett til liv?

Dessverre gir ikke biskopenes uttalelse klare svar på slike spørsmål. De skriver at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», men hadde de ment at ufødt liv har samme verdi og rett på vern som andre mennesker ville de selvsagt avvist tydelig den norske abortlovens bærende ide. Den ideen gjør foster under tolv uker helt rettsløst; enhver kvinne kan, uansett grunn, kan be norske leger om å ta livet av barnet hun bærer.

Så finnes mange dilemmaer og avveininger om hvordan utforme en abortlov best som også ivaretar kvinner som – av svært ulike grunner – ikke ønsker å bære frem sitt barn. Kanskje har biskopene rett i at kirken har vært for lite opptatt av kvinnenes situasjon. Men det gjør det da ikke rett å avvise fosterets menneskeverd?

Illegale aborter

Når Oslo-biskop Kari Veiteberg skal forsvare dagens abortlov siterer hun den svenske biskopen Ingmar Ström, som på 1970-tallet hevdet at valget stod mellom tidligere, legale og sikre aborter på den ene siden og illegale og farlige aborter på den andre siden og spurte: «Vilket är det kristna valet?»

Argumentasjonen fra Ström (og Veiteberg) avslører at politikk og pragmatikk overstyrer etikken. Den skjulte forutsetningen er at ingen abort kan unngås. Dermed blir eneste spørsmål hvordan abortene vil foregå. Men hvorfor ikke heller tenke at kirken kan redde (noen) liv ved å løfte frem at også fostre har et ukrenkelig menneskeverd?

Gå til innlegget

Skam nok til alle

Publisert 6 måneder siden

Det sekulære evangelium forkynner at ethvert menneske må finne ut hvem det virkelig er og leve deretter. Jesu budskap var derimot at en kristen må «fornekte seg selv».

For noen dager siden deltok jeg enda en gang i en debatt om homofili og Til Helhet. Bakgrunnen var at Ingvild Endestad, leder av Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, i et innlegg i Dagbladet blant annet påsto at Til Helhet «styrker den verste frykten hos den de møter: det du føler, den du er, er uønsket».

Diskusjonen foregikk i Dagsnytt 18 på NRK. Noe av det jeg forsøkte å få frem, er at Til Helhet – og kristne som mener at homofilt samliv er synd – ikke betrakter homofile som annenrangs mennesker. For vi er alle syndere. Også de som opplever seg som heterofile har en seksualitet som byr på fristelser og uønskede følelser.

Da jeg sa dette, brøt programlederen inn med en liten latter: «Alle kan kjenne på skam, hele tiden. Det er skam nok til alle, her». Jeg har fundert mye på den responsen i ettertid. Forteller den at ideen om alle menneskers syndighet er ubegripelig?


Kristent tankegods

Det kan argumenteres godt for at moderne nordmenn fortsatt har ideer som er formet av – eller i det minste i samsvar med – et kristent tankegods. Det kan gjelde for synet på menneskerettigheter og menneskeverd, viktigheten av nestekjærlighet og mye annet.

Samtidig er jeg overbevist om at sekulære ideer – som representerer noe helt annet enn en kristen tenkning – er på fremmarsj. Jeg tror dette ikke minst gjelder for hva vi tenker om selvbilde, selvtillit og selvfølelse.

Disse stikkordene er store, og jeg kan ikke borre i alle nyansene. Men to ting må vektlegges ut fra et kristent perspektiv: Vi mennesker har både et ukrenkelig menneskeverd fordi vi er skapt i Guds bilde, og vi er syndere som daglig trenger tilgivelse for tanker, ord og gjerninger. Det er det siste punktet som ofte stemples som feilaktig, usunt og skadelig.


Du duger

Jeg ser ikke bort ifra at noen kristne miljøer, og kanskje på en del bedehus, har snakket så ensidig om menneskers elendighet at forkynnelsen av alle menneskers verdi er blitt fortrengt. Men har pendelen svingt? Synger vi bare «Du er du og du duger» for barn (og voksne)?

Jo da, alle bør få høre at de er verdifulle. Den store styrken ved et kristent menneskesyn er dessuten at vår verdi er forankret i noe annet enn det vi får til.

Men det er også sant at vi kommer til kort og svikter – både overfor Gud og mennesker. Vi kan faktisk ikke utelukkende påstå at vi er akkurat slik Gud vil ha oss. De fleste av oss er altfor ofte sure og vrange, smålige og selvopptatte, lette å friste og dårlige til å unnskylde andres svakheter. Derfor gir Jesu oppfordring om at vi skal fornekte oss selv god mening. Ingen bør fullt ut «leve ut den jeg virkelig er». Det vil skade både oss selv og våre medmennesker.

Dette gjelder også for seksualiteten vår. Bærer vi med oss følelser, lengsler og begjær som vi bør legge bånd på, er det rart å gjøre seksualiteten til et unntak. Så betyr ikke «fornekte seg selv» i denne sammenheng å late som om man er en annen enn man er. Tvert imot bør vi åpent erkjenne og innrømme våre feil og mangler. Og heldigvis er vi, likevel, elsket av Gud.


Fra hjertet kommer

Apologeten og forfatteren C. K. Chesterton skrev en gang at arvesynden (på engelsk «original sin» som det kanskje er bedre å oversette med «ursynden») er «det eneste kristne dogmet som er blitt empirisk bekreftet og fastslått gjennom 3.500 år med menneskets historie».

Likevel er det sekulære evangeliet at ingen bør skamme seg over noe som helst. Riktignok tror jeg at følelsen av skam kan bli destruktiv eller overdreven. Men at jeg gjør noe feil – ganske ofte – er det umulig å komme forbi. Og Jesus forklarer at handlingene våre dessverre skyldes den vi er: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott».

Jeg skjønner at mange heller vil høre at de er «gode på bunnen» og bli trøstet med at «du er god nok som du er». Kanskje blir også det kristne budskapet om menneskers syndighet enda mer truende i et samfunn der Gud har forsvunnet. For da blir også muligheten for Guds tilgivelse og nåde borte.

Gå til innlegget

Det er en smule ubehagelig at Mai Lene Fløysvik Hæåk trekker meg inn i sin kommentar.

Mai Lene Fløysvik Hæåk påstår i Vårt Land 22. mars at jeg skapte forvirring på Facebook gjennom en statusoppdatering på kvinnedagen. Selv ble jeg overrasket over at min kommentar ble trukket inn i en kommentarartikkel om likestilling.

Kommentaren til Fløysvik Hæåk handler om at det «på sikt» er farlig at folk mumler om at likestillingen har gått for langt. Det er litt vanskelig å forstå hva hun konkret er redd for, men hun synes å forutsette at de som mumler ønsker å frata kvinner juridiske rettigheter.


En smule ubehagelig

Jeg avviser selvsagt ikke at noen kan mene noe slikt. Selv har jeg aldri ment at kvinner og menn skal ha ulike rettigheter i politikk og samfunn. Slik sett er det en smule ubehagelig at Fløysvik Hæåk trekker meg inn i sin kommentar.

Likestilling er et stort tema. Og de som uttaler – mumlende eller med ropert – at «likestillingen har gått for langt», kan ha svært ulike innfallsvinkler, analyser og perspektiver. Selv syntes jeg Kyrre Watne, som har en master i evolusjonspsykologi, skrev interessant om misforstått kvinnekamp i Morgenbladet 8. mars:

«Hvordan ble det en kvinnesak at like mange kvinner som menn skal ha mulighet til å dø på slagmarken? At fødselspermisjonen skal fordeles likt mellom far og den som faktisk har født? At kvinneandelen skal være høy også i yrker kvinner åpenbart er mindre interessert i?» Hans påstand er at kvinnekampen «nå ofte går ut over kvinner, fordi mannen brukes som implisitt modell».


Farlige tanker

Dette er altså Watnes ord. Jeg synes perspektivene hans er interessante. Derimot kan jeg ikke forstå at jeg – eller Watne – av den grunn representerer farlige tanker.

Så er det slik at det jeg skrev på Facebook, og som Fløysvik Hæåk viste til, i liten grad handlet om likestilling. Mitt utgangspunkt var fallende fødselstall. Vi står faktisk overfor en dramatisk situasjon. På ti år har kvinner gått fra å føde i snitt 1,98 barn (som også er lavt) til i fjor å føde i snitt 1,56 barn. Og så blir spørsmålet: Hva kan årsaken være?

Jeg presiserte på Facebook at fallet i fødselstall sikkert skyldes ulike forhold. Men jeg påpekte også – mest som en kuriositet – at påfallende mange av Europas ledere er barnløse. Akkurat nå gjelder det Merkel i Tyskland, May i England og Macron i Frankrike – og ganske mange andre statsledere. Jeg tror det går an å være barnløs og samtidig være opptatt av en god familiepolitikk. Men kanskje krever det større bevissthet for disse?


Straffer seg økonomisk

I min kommentar på Facebook skrev jeg også at politikken i Vest-Europa er barnefiendtlig. Det mener jeg ikke som en helt generell påstand. For eksempel er det mye bra å si om permisjonsrettighetene til foreldre i Norge. Derimot mener jeg bestemt at det mer enn noen gang straffer seg økonomisk å få barn hvis ikke både mor og far er i full jobb (men for eksempel studerer, slik jeg selv gjorde da vi fikk våre to første barn). Kanskje kan dette være en grunn til at fødselstallene stuper?

For alt jeg vet er Fløysvik Hæåk helt uenig i dette – og det må hun gjerne være. Derimot synes jeg ikke hun har grunnlag for å koble sammen det jeg skrev om fallende fødselstall med mumlende spørsmål om hvorvidt likestillingen har gått for langt og påstanden om at dette «kan ha store konsekvensar for kvinnerettar imorgon».

Gå til innlegget

Når de gode gjør det onde

Publisert 7 måneder siden

Hvordan kan det ha seg at tilsynelatende snille og gode mennesker gjør forferdelige ting? Det mest ubehagelige svaret, som jeg stadig oftere møter, er at religion er årsaken.

I 1999 møttes to fremstående vitenskapsmenn til en debatt om gudstro. Amerikanske Steven Weinberg, som fikk nobelprisen i fysikk i 1979, forsvarte ateismen. Hans samtalepartner var John Polkinghorne som var professor i matematisk fysikk i Cambridge inntil han brått forlot sin akademiske karriere for å bli prest.

Fascinerende nok er det ikke intrikate argumenter om tro og vitenskap som i dag huskes fra debatten, men en frisk uttalelse om moral fra Weinberg: «Med eller uten religion, så vil gode personer gjøre gode ting og onde personer gjøre onde ting. Men for å få gode mennesker til å gjøre onde ting, så trenger du religion».

Påstanden fra Weinberg er nærmest blitt et mantra fra en del ateister og skeptikere. Men Weinberg tar åpenbart feil. Ofte trenger vi helt andre årsaker enn religiøs overbevisning for å forklare at trivelige folk gjør grusomme gjerninger.


Mindreverdige jøder

I nesten fem år var Rudolf Höss øverste ansvarlige for Auschwitz. Grusomhetene som er blitt avdekket er ufattelig. Mer enn en million mennesker, inkludert kvinner og barn, ble drept. Dette foregikk mens Höss, med sin kone og fem barn, bodde i en idyllisk enebolig tett på konsentrasjonsleiren.

Höss vokste opp i et katolsk hjem, men tok tidlig avstand fra troen. Religion kan altså ikke være forklaringen på hans ondskap.

Isteden finner vi svaret i Höss’ store lojalitet mot nazistenes tankegods og ideen om at jødene var mindreverdige mennesker.  Derfor plaget det ikke kommandanten i særlig grad å sende hele familier rett i gasskammeret bare fordi de var jøder. Vi står altså overfor ideologiske skylapper. I stor grad kan også ideologi forklare hvordan en 32 år gammel mann i 2011 valgte å kaldblodig massakrere 65 personer på Utøya.


Ondskapens mange former

Ondskap kan ta mange former. Svært ulike former for ideologiske eller religiøse overbevisninger kan – under gitte omstendigheter – få folk til å forsvare dypt menneskefiendtlige handlinger. Vi ser det hver gang terrorangrep begrunnes med islam.

Også kristne miljøer kan møtes av relevant kritikk i så måte. Det er dypt problematisk hvis foreldre som er Jehovas Vitner vil nekte livreddende blodoverføring til sine barn. Og det finnes tragiske historier om de som kutter alle bånd til barn fordi disse forlater troen eller står frem som homofile.

Ofte kan vi bli enige om – på kryss og tvers av livssyn – at noen handlinger fortjener å bli kalt onde. Men iblant er uenigheten stor. Jeg tror det skyldes at prinsippene vi betrakter som grunnleggende kan variere. Selv synes jeg ideen om selvbestemmelse iblant løper løpsk. Jeg kan ikke forstå hvordan det å ta livet av et friskt foster ene og alene fordi mor (og ofte far) ikke ønsker tvillinger kan sees på som en slags menneskerettighet.


Hadde et hjerte

I en selvbiografi Rudolf Höss skrev rett før han ble henrettet i 1947 avsluttet han med disse ordene: «Kanskje vil offentligheten se meg som et blodtørstig beist, en grusom sadist og en som har drept millioner – for majoriteten av mennesker vil ikke være i stand til å se for seg kommandanten i Auschwitz på noe annet vis. Den store massen vil aldri forstå at han også hadde et hjerte, at han ikke var ond».

Det er – dessverre – vanskelig å betrakte Höss som en grusom sadist. Realiteten er at han fremsto som en varm familiefar og en rettferdig sjef. Derfor tror jeg at Weinberg tar feil. Det er for lettvint å dele mennesker inn i to grupper; de gode som gjør godt og de onde som gjør ondt (og så trenger vi altså religion for at gode personer skal gjøre fæle ting).

Isteden tror jeg vi alle har et potensial for ondskap. Vi kan fristes til å velge minste motstands vei (Höss mente at han ble utsatt for press). Vi kan gjøre noe ondt fordi det lønner seg (og Höss ble viktig ved å drive Auschwitz). Og vi kan gjøre grusomme ting ut fra ideen om at «målet helliger middelet» eller et skarpt skille mellom «oss og dem». Selv tror jeg den kristne ideen om alle menneskers ukrenkelige menneskeverd kan være en god vaksine mot ondskap satt i system.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1882 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
17 dager siden / 1620 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1580 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 1567 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1425 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1357 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1332 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
29 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere