Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Kristen kamelsluking

Publisert 5 måneder siden

Jeg aksepterer at praktisk politikk kan innebære både kamelsluking og hestehandler. Men jeg er redd at støtten Donald Trump får fra kristne oppfattes som bagatellisering av umoral.

I 2001 bodde jeg i Peru og fulgte presidentvalget. Mange av peruanerne jeg snakket med mente at å velge mellom de to kandidatene Alberto Fujimori og Alan Garcia var som å velge mellom pest og kolera, eller – for å bruke det spanske 
uttrykket – som å velge mellom aids og kreft.

Jeg husker at jeg syntes synd på peruanske naboer som måtte holde for nesa når de stemte. Og jeg tenkte at vi nordmenn var heldige; vi kunne stemme på politikere som ikke var korrupte og på partier som vi kunne identifisere oss med.

Stort sett tror jeg at forskjellene er store mellom å stemme ved presidentvalget i Peru i 2001 (begge kandidatene er blitt grundig skandalisert i ettertid) og å stemme 
ved valg i Norge – og andre vestlige land. Men jeg innser mer og mer at å involvere seg i politikk, også i Norge, iblant gjør det nødvendig å holde seg for nesa. Kameler står noen ganger på menyen. Hva gjør vi med det?

Trumps umoral

Jeg har en del kristne venner (særlig ser jeg det på Facebook) som støtter president Trump. Noen er 
norske, de fleste er amerikanske. Støtten kan virke forvirrende.

For Trump lyver. Det gjør nok også 
andre politikere i blant, men Trump går lenger i å spre åpenbare løgner. Trump er grunnleggende respektløs mot politiske motstandere og fremstår ofte sjokkerende barnslig og vulgær i sin retorikk – blant annet ved å bruke kallenavn på motstandere både i eget parti og utenfor. Han har kommet med nedverdigende kommentarer om og til kvinner og uttalelser som fremstår rasistiske.

I tillegg sår han iblant tvil om alminnelige demokratiske prinsipper. For 
eksempel var han nylig skuffet over at den svenske statsministeren ikke ville bidra til løslatelse av en amerikansk artist som ble fengslet for voldsbruk. Uttalelsen er temmelig spesiell når både USA og resten av den vestlige verden har som et grunnleggende prinsipp at politi og domstol skal være uavhengige instanser.

USAs høyesterett

En del kristne hevder at alt det kritikkverdige Trump sier og gjør veies opp av andre forhold. Noen peker på utnevnelsen av nye dommere til Høyesterett som har en konservativ profil. Andre vektlegger at Trump er mer negativ til abort enn mange demokrater eller at han sa nei til at amerikanske ambassader skulle bruke regnbueflagget under Pride-måneden. Mange på høyre-siden verdsetter også skattelette og stor økonomisk vekst.

Selv vil jeg nødig veie argumentene for å støtte Trump mot argumentene for å støtte den som vil bli hans demokratiske motkandidat i 2020. Det skyldes at en slik avveining lett kan tolkes som at jeg bagatelliserer forhold som er viktige for min kristne etikk. Å støtte en demokratisk 
presidentkandidat kan oppfattes som et ja til abort frem til fosteret er levedyktig – slik et demokratisk flertall i staten New York nylig vedtok. Å støtte Trump kan sees på som et ja til grov umoral.

Også i norsk politikk kan vi treffe på lignende mekanismer. Da KrF gikk inn i dagens regjering, var begrunnelsen at partiet hadde fått stort gjennomslag. Men hva er egentlig et tilstrekkelig gjennomslag? Hvor mye skal vi vektlegge – for 
eksempel sammenlignet med barnetrygdens størrelse eller antallet kvoteflyktninger – at kvinner som venter tvillinger nå må oppsøke en nemnd før den ene tvillingen blir abortert?

Politikkens logikk

Denne typen 
avveininger må hver enkelt av oss ta når det er valg. Og da er det neppe noen vei utenom å svelge noen kameler – i hvert fall i praktisk politikk. Den som skal oppnå innflytelse må være en del av et flertall, og da vil hestehandler og kompromisser ofte bli nødvendig.

Jeg har stor respekt for både politisk 
arbeid og politiske prosesser. Men jeg tror kristne må vokte seg for å la politikkens logikk – og det politiske spillet – overskygge idealene våre og etikken vår. Å mene at Donald Trump i 2016 var en bedre kandidat enn Hillary Clinton er faktisk noe annet enn å mene at han fremstår som en kristen hedersmann. Å mene at KrF får mye igjen for å gå inn i regjeringen er også noe annet enn å mene at tvillingabort er greit så lenge en nemnd konsulteres.

Gå til innlegget

Gode grunner for hat

Publisert 5 måneder siden

Det er ofte rørende stor enighet i samfunnsdebatten om hvor skummelt det er at «hatet» vokser. Men bør vi ikke hate urett og urettferdighet?

For tre-fire måneder siden skrev jeg en smågretten respons til en kommentar som Harald Stanghelle skrev i Aftenposten. Bakgrunnen var at Stanghelle blant annet skrev at kristne «avskyr homofili». Jeg betegnet påstanden som grov stigmatisering av kristne.

I etterkant påpekte flere at det er stor forskjell på å avsky homofili og å avsky homofile. Og de spurte om jeg hadde glemt at kristne ofte snakker om at «vi skal hate synden og elske synderen». Og hvis ­homofilt samliv er synd, er det ikke da helt greit å hate homofili og samtidig elske homofile medmennesker?

Homofili eller homofile?

Jeg er enig i at det er stor forskjell på å hate et ­menneske og å hate det et menneske gjør. Og det skulle jeg gjerne – i etterpåklokskapens navn – fått klarere frem i innlegget i­ ­Aftenposten.

Samtidig har jeg inntrykk av at mange ikke aksepterer denne forskjellen. Går det virkelig an å elske homofile hvis man avskyr homofili? Kan vi hate rasisme og elske rasister? Kan vi skille skarpt mellom å fordømme voldtekt og å vise respekt for en voldtektsmann?

MER OM SAMME TEMA: Unge Høyres nestleder blander sammen et nei til homofilt samliv med homohets, mener Espen Ottosen.

Disse tre spørsmålene oppleves ­antagelig svært forskjellige. Mange ­begriper ikke at noen kan snakke om å avsky ­homofili, men de vil antagelig hate både rasisme eller voldtekt. Og de som aksepterer ­forskjellen på å hate en rasist og å hate rasisme mener ofte at det er umulig å skille mellom homofili og homofile. Antagelig skyldes det at å være rasist «bare» handler om å ha noen forskrudde meninger, mens å være homofil handler om hvem man er.

Jeg ser dette poenget. Nettopp derfor påstår jeg ikke at avskyr eller hater ­homofili. For slike ord rammer i manges ører ikke bare «homofile handlinger», det er faktisk et angrep på et ­menneskets identitet. Derfor skriver jeg konsekvent om «homofilt samliv» istedenfor «homofili». Å gå inn i et homofilt forhold er et aktivt valg. Å oppleve seg som homofil er noe annet.

Brutale karakteristikker

Jeg er ­såpass aktiv i sosiale medier at jeg har stor ­forståelse for de som er ­fortvilet over økende hat. Svært mange av de som ­kommer med sterke ytringer er langt mer opptatt av å karakterisere sine menings­motstandere, ofte temmelig ­brutalt, enn å argumentere saklig for sitt syn. Ikke ­sjelden fremstår karakteristikkene ­ganske hatefulle.

Samtidig tror jeg muligheten er stor for at de som kritiserer alt som smaker av hatprat kan møte seg selv i døren. En ­interessant illustrasjon er ekstremist­forsker og filosof Lars Gule. Han har ­skrevet mye om hvor viktig det er at vi ­holder oss unna hets og hatprat. På sin egen ­Facebook-side gir han klar ­beskjed om at alle personangrep blir strøket. ­Samtidig kaller han r­egelmessig ­meningsmotstandere for «stupide», «­idioter» ­eller «dumme». Nylig karakteriserte han en ­artikkel for «rent rør fra et kvinne­menneske som ikke aner hva hun driver med».

Jeg synes vi skal tåle friske debatter. Vi må nok også leve med uenighet om nøyaktig hvor vi krysser grensen fra å uttrykke akseptabel frustrasjon over en ­meningsmotstander til å servere et ­hetsende personangrep. Men mange av oss som deltar i den offentlige debatt, også på sosiale medier, bør unngå at frustrasjon styrer argumentasjonsformen.

Dypt ironisk

For ti år siden kom pop­artisten Lilly Allen med en sang som handlet om hatprat. Tittelen, litt sensurert, var: «Fu** you». Sangen fremstår dypt ironisk, men jeg er usikker på om det var intensjonen.

I første vers angripes den hatefulle – i dette tilfelle en mann som er negativ til homofili – med ordene «so sick and ­tired of all the hatred you harbor». Med ­andre ord: Det er forferdelig at et ­menneske bærer på så mye hat. Ironisk nok møter artisten hat med hat. Hun synger: «We hate what you do and we hate your whole crew». I tillegg sang hun: «Well, I think you’re just evil».

Lilly Allen illustrerer at noen ­typer hat kan fremstå helt akseptabelt; i ­dette ­tilfelle hatet mot homofobe menn. Jeg tror derimot at vi stadig bør ­børste støv av ­forskjellen mellom å hate et ­menneske (som vi ikke bør gjøre) og å hate­ ­holdninger, handlinger og meninger (som iblant kan være på sin plass).

Gå til innlegget

Den gode elitismen

Publisert 6 måneder siden

Jeg har liten tro på at «folk flest» alltid vet best. Det motsatte er ofte tilfelle.

Den 20. august 2018 startet svenske Greta Tunberg, da 15 år gammel, en skolestreik for klimaet. Jeg har ikke tenkt å kritisere henne. Vi trenger samfunnsengasjerte barn og unge. Derimot er jeg skeptisk til posisjonen hun har fått. Rett før jul talte hun for eksempel under FNs klimatoppmøte i Katowice. Men hvorfor skal en 15-åring behandles som en autoritet på klimapolitikk? Barn vet sjelden best siden de mangler både kunnskaper, ferdigheter og erfaringer.

Men dessverre blir engasjement og enkle løsninger ofte mer verdsatt enn klokskap og erfaring. Både USA, Italia og Ukraina har de siste årene valgt statsledere helt uten politisk erfaring. I flere vestlandskommuner kan såkalte bompengepartier gjøre brakvalg til høsten. I spissen finner vi stort sett politikere som kan lite om politikk.

Gubbete elitist

Kanskje fremstår jeg som en gubbete elitist med denne innledningen. La meg derfor raskt presisere at jeg ikke mener at de med makt, titler og utdannelse alltid vet mest og best.

Da jeg begynte å studere teologi, møtte jeg flere advarsler. Akademisk teologi har blitt mye kritisert i bedehusland. Noen var redde for at jeg skulle miste troen. Andre var lei av teologer som gjorde bibeltolkning så vanskelig.

Noe av motstanden mot å vise nesegrus respekt overfor skolerte teologer ga god mening. Å være skeptisk til teologi som universitetsfag må ikke innebære at teo­logisk kunnskap stemples som unødvendig. Jeg har møtt forkynnere uten et eneste­ teologisk studiepoeng som har større ­bibelkunnskap enn utdannede teologer.

Samtidig bygde nok noe av teologi­kritikken på ideen om at det er enkelt å fastslå hva Bibelen mener om stort og smått. Men realiteten er at oppdaterte­ bibellesere, med samme teologiske ­utgangspunkt, iblant konkluderer ulikt.

Forutinntatte eksperter

På den teo­logiske arenaen er jeg altså skeptisk til de som bare aksepterer enkle svar og ­fnyser av teologisk grundighet. Noe av det samme­ gjelder for samfunnsdebatten. Jeg vil heller at et land styres av folk med stor kunnskap enn av de som har enkle svar på det meste. Er det elitistisk?

Noe av kritikken mot såkalte eliter kan være treffende. Iblant gjør akademikere temaer unødvendig vanskelige, flotter seg med fremmedord og opptrer nedlatende. Heller ikke de med mye utdannelse er forsikret mot å være forutinntatt. Mennesker med makt kan mangle viktig kunnskap – for eksempel om hvordan «folk flest» har det. Kanskje sliter fremstående politikere og akademikere på Oslos vestkant iblant med å innse hvor dyrt og slitsomt pendling er eller hvor store integreringsutfordringene er noen steder i Groruddalen.

Å forsvare elitisme er for meg i denne sammenheng å verdsette kunnskap, grundighet og holdbar argumentasjon fremfor svar og løsninger som mangler både nyanser og balanse.

Filosofene bør styre

Den greske filosofen Platon mente for 2.500 år siden at et samfunn burde styres av filosofer. Å finne ut hva som er «det gode liv», og det beste for et samfunn, krevde nemlig en særlig innsikt. I dag virker det iblant som om dette idealet fullstendig er snudd på hodet. Veien til makt og innflytelse går ofte gjennom kjendisstatus (og mobilisering via sosiale medier).

Noen av de med stor innflytelse i samfunnet vårt – riktignok mest uformell makt – kalles «influensere». For få år ­siden ble 21-åringen Sophie Elise (det ­holder visst med fornavn) kåret til ­Norges viktigste kvinne i medieindustrien. Makten har hun blant annet brukt til å kritisere bruk av palmeolje, angripe sirkus­virksomhet og ta et oppgjør med hverdagsrasismen.

Igjen: Problemet er ikke engasjement, men derimot flere eksempler på feil­informasjon. For eksempel ante ikke bloggeren, da hun ville boikotte sjokoladeegg med palmeolje, at hun selv solgte sminkeprodukter med nettopp palmeolje. Andre bloggere har spredd tøv om vaksiner og gitt kostholdsråd som kan være farlige.

Dette er ikke et innlegg som problematiserer demokratiet. Derimot mener jeg at demokratiet svekkes av forakt for klokskap og balansert argumentasjon.

Gå til innlegget

Biskoper som blir realpolitikere

Publisert 7 måneder siden

Biskoper bør være mer opptatt av etikk enn av realpolitikk.

De som mener at det er enkelt å skille mellom politikk og ­religion er neppe særlig imponert over hva biskoper i Den ­norske kirke har ment om abort de siste månedene.

Jeg skal ikke påstå at det finnes et knivskarpt skille mellom abort som et etisk spørsmål og som et politisk spørsmål. For eksempel vil vår etiske vurdering bety noe for hva vi mener om spørsmålet på den politiske arenaen. Like fullt er det opplagt at selve utformingen av en abortlov primært handler om politikk. Tross alt er Stortinget først og fremst en lovgivende makt.

Slik sett overrasket ikke biskopene i Den norske kirke da de slo fast i en felles uttalelse om abort i februar at de ikke ville «reise spørsmål med lovens berettig­else». Mer underlig var det at flere biskoper­ få dager senere ga full støtte til dagens abortlov. Et unntak var Halvor Nordhaug som synes den tyske abortloven er bedre. Begrunnelsen hans var at «fosterets krav på vern» blir markert i denne loven fordi abortsøkende kvinner må ha en «råd­givende samtale med lege».

Usikre KrF-ere

Biskopenes interesse for å diskutere abortloven – og eventuelle endringer – fremstår ekstra paradoksal i lys av at politikere i KrF ofte holder seg unna slike diskusjoner. «Vi vil erstatte ­dagens abortlov med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv,» sa Knut Arild Hareide­ til NRK under en partiutspørring i 2013. Men han ville ikke si noe om hva slags lov han ønsket seg – sånn helt konkret.

Ulike KrF-politikere har uttalt at de ikke vil «tilbake til nemndsystemet», men særlig mer har de ikke sagt. Kjell Ingolf Ropstad slet med å gi konkrete svar da han ble spurt om akkurat dette av NRKs Fredrik Solvang 23. januar. Senest i Dagsnytt 18 på NRK 26. april uttalte Marie Ljones Brekke, leder for Stavanger KrF, at hun vil at et foster skal «vernes mye sterkere enn det gjør i dag», men la til at hun var usikker på hvordan et slikt lovverk bør se ut.

Med andre ord avviser en rekke kristne politikere – og noen sitter altså på Stortinget for å vedta lover – å si noe spesifikt om hva slags abortlov de ønsker seg. Og så har vi altså biskoper som gjerne slår fast nøyaktig hva slags abortlov Norge bør ha. Det hele er forunderlig.

Realpolitikk

Å få flertall for en innstramning i abortloven i Norge i dag ser ganske umulig ut. Slik sett forstår jeg at politikere ikke prioriterer å utarbeide­ lovforslag som uansett vil bli stemt ned. ­Politikk er også realpolitikk. Er det umulig å endre selve abortloven kan det være mer hensiktsmessig å gjøre noe med aborttallene.

Men biskoper bør være mer opptatt av etikk enn av realpolitikk. Og helt grunnleggende for den etiske vurderingen er statusen for barnet i mors liv. Gjelder ­budet «Du skal ikke slå i hjel» også et lite foster? Står vi overfor et menneske som har rett til liv?

Dessverre gir ikke biskopenes uttalelse klare svar på slike spørsmål. De skriver at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», men hadde de ment at ufødt liv har samme verdi og rett på vern som andre mennesker ville de selvsagt avvist tydelig den norske abortlovens bærende ide. Den ideen gjør foster under tolv uker helt rettsløst; enhver kvinne kan, uansett grunn, kan be norske leger om å ta livet av barnet hun bærer.

Så finnes mange dilemmaer og avveininger om hvordan utforme en abortlov best som også ivaretar kvinner som – av svært ulike grunner – ikke ønsker å bære frem sitt barn. Kanskje har biskopene rett i at kirken har vært for lite opptatt av kvinnenes situasjon. Men det gjør det da ikke rett å avvise fosterets menneskeverd?

Illegale aborter

Når Oslo-biskop Kari Veiteberg skal forsvare dagens abortlov siterer hun den svenske biskopen Ingmar Ström, som på 1970-tallet hevdet at valget stod mellom tidligere, legale og sikre aborter på den ene siden og illegale og farlige aborter på den andre siden og spurte: «Vilket är det kristna valet?»

Argumentasjonen fra Ström (og Veiteberg) avslører at politikk og pragmatikk overstyrer etikken. Den skjulte forutsetningen er at ingen abort kan unngås. Dermed blir eneste spørsmål hvordan abortene vil foregå. Men hvorfor ikke heller tenke at kirken kan redde (noen) liv ved å løfte frem at også fostre har et ukrenkelig menneskeverd?

Gå til innlegget

Skam nok til alle

Publisert 8 måneder siden

Det sekulære evangelium forkynner at ethvert menneske må finne ut hvem det virkelig er og leve deretter. Jesu budskap var derimot at en kristen må «fornekte seg selv».

For noen dager siden deltok jeg enda en gang i en debatt om homofili og Til Helhet. Bakgrunnen var at Ingvild Endestad, leder av Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, i et innlegg i Dagbladet blant annet påsto at Til Helhet «styrker den verste frykten hos den de møter: det du føler, den du er, er uønsket».

Diskusjonen foregikk i Dagsnytt 18 på NRK. Noe av det jeg forsøkte å få frem, er at Til Helhet – og kristne som mener at homofilt samliv er synd – ikke betrakter homofile som annenrangs mennesker. For vi er alle syndere. Også de som opplever seg som heterofile har en seksualitet som byr på fristelser og uønskede følelser.

Da jeg sa dette, brøt programlederen inn med en liten latter: «Alle kan kjenne på skam, hele tiden. Det er skam nok til alle, her». Jeg har fundert mye på den responsen i ettertid. Forteller den at ideen om alle menneskers syndighet er ubegripelig?


Kristent tankegods

Det kan argumenteres godt for at moderne nordmenn fortsatt har ideer som er formet av – eller i det minste i samsvar med – et kristent tankegods. Det kan gjelde for synet på menneskerettigheter og menneskeverd, viktigheten av nestekjærlighet og mye annet.

Samtidig er jeg overbevist om at sekulære ideer – som representerer noe helt annet enn en kristen tenkning – er på fremmarsj. Jeg tror dette ikke minst gjelder for hva vi tenker om selvbilde, selvtillit og selvfølelse.

Disse stikkordene er store, og jeg kan ikke borre i alle nyansene. Men to ting må vektlegges ut fra et kristent perspektiv: Vi mennesker har både et ukrenkelig menneskeverd fordi vi er skapt i Guds bilde, og vi er syndere som daglig trenger tilgivelse for tanker, ord og gjerninger. Det er det siste punktet som ofte stemples som feilaktig, usunt og skadelig.


Du duger

Jeg ser ikke bort ifra at noen kristne miljøer, og kanskje på en del bedehus, har snakket så ensidig om menneskers elendighet at forkynnelsen av alle menneskers verdi er blitt fortrengt. Men har pendelen svingt? Synger vi bare «Du er du og du duger» for barn (og voksne)?

Jo da, alle bør få høre at de er verdifulle. Den store styrken ved et kristent menneskesyn er dessuten at vår verdi er forankret i noe annet enn det vi får til.

Men det er også sant at vi kommer til kort og svikter – både overfor Gud og mennesker. Vi kan faktisk ikke utelukkende påstå at vi er akkurat slik Gud vil ha oss. De fleste av oss er altfor ofte sure og vrange, smålige og selvopptatte, lette å friste og dårlige til å unnskylde andres svakheter. Derfor gir Jesu oppfordring om at vi skal fornekte oss selv god mening. Ingen bør fullt ut «leve ut den jeg virkelig er». Det vil skade både oss selv og våre medmennesker.

Dette gjelder også for seksualiteten vår. Bærer vi med oss følelser, lengsler og begjær som vi bør legge bånd på, er det rart å gjøre seksualiteten til et unntak. Så betyr ikke «fornekte seg selv» i denne sammenheng å late som om man er en annen enn man er. Tvert imot bør vi åpent erkjenne og innrømme våre feil og mangler. Og heldigvis er vi, likevel, elsket av Gud.


Fra hjertet kommer

Apologeten og forfatteren C. K. Chesterton skrev en gang at arvesynden (på engelsk «original sin» som det kanskje er bedre å oversette med «ursynden») er «det eneste kristne dogmet som er blitt empirisk bekreftet og fastslått gjennom 3.500 år med menneskets historie».

Likevel er det sekulære evangeliet at ingen bør skamme seg over noe som helst. Riktignok tror jeg at følelsen av skam kan bli destruktiv eller overdreven. Men at jeg gjør noe feil – ganske ofte – er det umulig å komme forbi. Og Jesus forklarer at handlingene våre dessverre skyldes den vi er: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott».

Jeg skjønner at mange heller vil høre at de er «gode på bunnen» og bli trøstet med at «du er god nok som du er». Kanskje blir også det kristne budskapet om menneskers syndighet enda mer truende i et samfunn der Gud har forsvunnet. For da blir også muligheten for Guds tilgivelse og nåde borte.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere