Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Selvgodt norsk snobberi

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg har et forslag som vil forbedre samfunnsdebatten neste år: Ikke bruk påstanden «vi lever tross alt i 2020» som om det er et relevant argument.

Joda, på noen områder går verden fremover. Ingen som går til tannlegen i 2020 ville foretrukket en behandling fra 1800-tallet. Men når vi snakker om etikk – om idealer og holdninger – er det slett ikke opplagt at dagens nordmenn er bedre enn fortidens mennesker. Kanskje er vi bare mer selvgode?

«Vi lever tross alt ikke på 50-tallet» eller «Dette høres helt middelaldersk ut» er uttrykk som synes å ha en betydelig appell i dag. Allerede i 1956 kalte apologeten C. S. Lewis slik argumentasjon for «kronologisk snobberi». Som ekspert på klassisk litteratur var han frustrert over at begrepet «middelaldersk» ble gjort til et synonym for «avleggs». Et sted skrev han om «den ukritiske aksepteringen av vår tids intellektuelle klima og antagelsen om at alt som har gått ut på dato av den grunn er diskreditert».

Historiens dom

For noen dager siden var det debatt i Dagsnytt 18 på NRK om sivil ulydighet. Talsperson Dag Kolstø for Extinction Rebellion forsvarte at organisasjonen, i sin kamp for klimaet, begår sivil ulydighet. Det betyr å gjennomføre, i full åpenhet, ikke-voldelige demonstrasjoner eller aksjoner som like fullt er ulovlige.

«Sivil ulydighet fungerer. Det har vi jo sett fra historiske eksempler», forklarte Kolstø og viste til borgerrettskampen i USA med Martin Luther King og Gandhis kamp i India: «De har jo stått på riktig side av historien (…) Jeg kan ikke tenke meg en eneste gang der sivil-ulydighets-kampanjer har vært på feil side av historien».

Det er friskt å sammenligne sitt engasjement med Martin Luther King og Mahatma Gandhi. Men minst like interessant er Kolstøs ide om at historien, som i denne sammenheng blir fremtidens mennesker, vil sitte med en moralsk fasit. Han ser ut til å tenke at slik vi i dag omfavner borgerrettskampen i USA, vil vi om noen tiår være enige om at å blokkere inngangen til Klima- og miljødepartementet i 2019 var moralsk høyverdig.

Moralske fremskritt

I likhet med Kolstø og antagelig 99 prosent av Norges befolkning mener jeg at institusjonalisert rasisme er forkastelig. Slik sett er det et moralsk fremskritt at apartheid er blitt avskaffet (i det minste formelt) i USA og Sør-Afrika.

Derimot er jeg skeptisk til at dette eksemplet kan brukes som begrunnelse for at vår tids mennesker generelt har en bedre etikk enn fortidens mennesker. Den som følger med på debatter i sosiale medier vil neppe være fristet til å hevde at vi nordmenn er mer rause og tolerante enn noen gang før.

I tillegg byr etiske spørsmål ofte på utfordringer og dilemmaer. Ta for eksempel likestilling – som ofte brukes som eksempel på hvor mye bedre samfunnet er blitt på hundre år. Nå er det en selvfølge i norske familier at både mor og far har heltidsarbeid utenfor hjemmet. Jeg ser en rekke fordeler ved utviklingen, men ser vi ikke også noen ulemper? Eksperter forteller at lange dager i barnehage for små barn øker mengden av stresshormonet Kortisol. Og kanskje er det også en sammenheng mellom «tidsklemma», og vår norske måte å praktisere likestilling, og den kraftige økningen av antall samlivsbrudd?

Metoo

Mitt poeng er ikke å stemple likestilling som en dårlig ide. Derimot vil jeg få frem at det ikke alltid er enkelt å fastslå hva det betyr å stå på rett side av historien.

Var det for eksempel et fremskritt at den seksuelle revolusjonen for noen tiår siden – blant annet på grunn av p-pillen – gjorde tilfeldig sex langt mer akseptabelt? Helt frem til nylig har mange svart et begeistret ja. Jeg husker fortsatt hvordan Jo Nesbø, da han lanserte romanen Frelseren i 2005, påsto at et puritansk forhold til sex økte muligheten for seksuelle overgrep i kristne miljøer.

I dag ville Nesbø neppe formulert seg på samme måte. Metoo-bevegelsen har illustrert at økt aksept for løssluppenhet også har ført til negative konsekvenser for noen kvinner. En endring som noen betrakter som et fremskritt kan altså fremstå som en trussel for andre. Derfor trenger vi nyanserte debatter om etikk. Å stemple et ståsted som «på feil side av historien» eller «helt middelaldersk» er å gjøre det motsatte.

Gå til innlegget

Noen bør skamme seg

Publisert 2 måneder siden

Det er svært viktig at homofile ikke påføres skam. Å be konservative kristne om å skamme seg er derimot helt i orden.

Rett etter at VGTV lanserte sin dokumentar om såkalt «homoterapi» snakket jeg med en søndagsskolelærer. Han sa at noen av de eldste barna i menigheten hadde fortalt at de samme helg var blitt utestengt og mobbet fordi de tilhørte en kirke som sa nei til homofilt samliv.

Jeg betviler ikke engasjementet mange har for homofiles ve og vel. Men hvis fordømmelsene mot de som står for en klassisk kristen forståelse av samliv og ekteskap blir altfor voldsom, kan barn og unge i såkalte konservative menigheter bli påført skam. Betyr det noe?


Kjenner fordømmelse

Selv tåler jeg tøff kritikk. Og jeg har valgt å delta i ulike debatter. Det som derimot bekymrer meg er at knallhard – og iblant feilaktig – kritikk ikke bare rammer kristne ledere. Også de som ikke vil debattere, men hører til i en organisasjon eller menighet som oppfattes som konservativ, kan kjenne seg fordømt.

Denne problemstillingen oppleves nok som fjern for noen av de som vaier med regnbueflagg. Ta for eksempel innlegget som Oslos biskop Kari Veiteberg skrev sammen med Halvor Moxnes i Dagbladet 9. november. De to kommenterer en debatt på NRK TV om VGTVs dokumentar og påpeker at det er dypt problematisk at en kristen mann «opplevde å bli påført skam og forakt for seksualiteten sin».

Men til tross for at Veiteberg finner det kritikkverdig å påføre noen skam, er innlegget utstyrt med overskriften: «Skammelig om homoterapi». Og ingen trenger å tvile på hvem som bør skamme seg. Innlegget innledes med følgende kraftsalve: «Det verker som Brenne, Ottosen og Lossius ikkje skjøner kor farleg og skadeleg religion kan vera».

Her er ingen respekt for ulike syn på homofili (eller ulike syn på forbud mot homoterapi). Nei, Veiteberg og Moxnes tilhører den gruppen som forstår. Vi andre mangler innsikt og bør skamme oss.


I samme båt

Jeg er generelt imot å påføre andre mennesker skam. Selv om jeg mener at homofilt samliv er galt, avviser jeg at homofile har en særlig grunn til å skamme seg over sin seksualitet. Isteden vil jeg understreke to forhold. Det første er at alle mennesker er skapt og elsket, helt ubetinget, av Gud. Det andre er at vi alle – uansett hva slags seksuell bås vi passer inn i – bærer med oss lengsler og lyster som er i strid med Guds vilje for våre liv. Derfor kalles vi alle til omvendelse.

Store deler av norsk kristenhet vil antagelig slutte opp om en slik forståelse av det som kan kalles klassisk kristen samlivsetikk. Derfor spør jeg Veiteberg: Er en slik samlivsetikk alltid farlig? Og hvis ikke: Hva sa jeg i NRK Debatten som gir biskopen grunn til å påstå at jeg står for noe «skammelig»?

Jeg har skrevet og sagt en del om homofilt samliv i et par tiår. Hele tiden har jeg ønsket å uttrykke stor respekt for homofile medmennesker. Kanskje har jeg ikke alltid lykkes, men jeg er temmelig trygg på at jeg aldri har brukt den typen ordbruk om LHBT+ personer som Veiteberg bruker om meg. Likevel er det gjerne hennes ståsted som fremstilles som raus og tolerant.


Tro og identitet

Kanskje vil noen innvende at å få beskjed om at man bør skamme seg over sin seksualitet er langt mer dyptgripende enn å få beskjed om at man bør skamme seg over sine meninger.

Jeg ser poenget, men tror skillet kan overdrives. Troen min – og overbevisningen om hva Guds vilje er for samliv, ekteskap og seksualitet – er noe annet enn en samling meninger. Veiteberg og Moxnes sier det godt: «Trua på Gud rører ved det inste i identiteten».

Nettopp derfor overrasker biskopens voldsomme utfall mot kristne meningsmotstandere. Hun og Moxnes skriver for eksempel at i debatten på NRK «stod religiøse leiarar og ei KrF-politikar som ville gøyme desse overgrepa under «sjelesorg» og trusfridom». Beskyldningen er både grov og feilaktig. Jens Fredrik Brenne i Til Helhet, stortingsrepresentant Jorunn Gleditsch Lossius og undertegnede uttrykte klart at vi tar sterk avstand fra psykiske og fysiske overgrep overfor homofile.

Likevel skal vi altså skamme oss. Som en konservativ minoritet i Den norske kirke fortjener vi tydeligvis langt mindre respekt enn seksuelle minoriteter.

Gå til innlegget

Skam som skremmer

Publisert 3 måneder siden

Kanskje finnes det gode argumenter for å forby såkalt konverteringsterapi for homofili. At en slik praksis påfører mennesker skam, er derimot et dårlig argument.

Debatten om «homoterapi» – som også kalles «reorientering», «konverteringsterapi» eller «omvendelse av homofile» – har vært intens siden Til Helhet arrangerte et seminar på NLA høgskolen 16. oktober. Bråket vil antagelig fortsette siden VGTV snart kommer med en dokumentar om temaet og Stortinget i høst skal ta stilling til forslag om forbud mot konverteringsterapi.


Urealistisk håp

Jeg ønsker ikke å møte homofile med et budskap om at deres homofile følelser kan fjernes. Det skyldes at jeg har møtt mange homofile kristne som rett og slett ikke har opplevd dette – selv om de virkelig har ønsket endring. Jeg er redd for å gi mennesker et urealistisk håp og bidra til at de føler seg mindreverdige.

Men en ting er å være negativ til et lettvint budskap om at en metode kan gjøre homofile til heterofile. Noe ganske annet er det å sende politiet til de som mener at menneskers seksualitet iblant kan endres.


Ikke medfødt

Selv har jeg møtt mange som forteller at deres seksuelle orientering har endret seg. Jeg har ingen grunn til å tvile på disse historiene. De forteller sjelden om en totalforandring av typen «før var jeg homofil, nå er jeg heterofil». Men noen har altså opplevd små eller større endringer som gjør at de ikke lenger opplever seg som entydig homofile. Noen har også gått inn i heterofilt ekteskap.

Enkelte mener bestemt at menneskers seksualitet er medfødt og derfor ikke kan endres. Men en slik forståelse er svært omstridt. Nylig fastslo en stor forskningsrapport, ifølge tidsskriftet Science, at en homofil orientering i liten grad kan forklares med gener.

Foreningen Fri skriver i sitt politiske program: «Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid». En slik forståelse blir sjelden kritisert. Da blir det grov forskjellsbehandling hvis kristne sterkt kritiseres for et ståsted som langt på vei er tilsvarende.


Rammer ytringer

Det er åpenbart forskjell på å mene at en seksuell orientering kan endres og å mene at den – i noen tilfeller – bør endres. Den første påstanden handler om fakta. Er forskningen entydig, bør de som sprer falske fakta møtes med sterk motstand.

Den andre påstanden – altså at noen opplever enkelte seksuelle følelser som problematiske – handler derimot om etikk. Og da kan vi verken forvente at empirisk forskning avgjør spørsmålet eller at det oppstår full enighet i et mangfoldig samfunn.

Politikerne Helge Ytterøy L’orange og Bjarne Amundsen fra Åpne Høyre tok i Bergens Tidende 17/10 til orde for å forby «omvending» av homofile. De hevder at seminaret som Til Helhet arrangerte fører til at studenter blir «utsatt for en fullstendig uakademisk tilnærming, som kan påføre studenter skam for å elske den de vil».

En slik argumentasjon er problematisk. Først fordi ingen var tvunget til å gå på arrangementet. De studentene som hørte på Mike Davidson, valgte dette helt frivillig. Blir noe slikt forbudt, er det ytringer – ikke handlinger – som rammes. Dessuten: Når noen mener at en handling er gal, kan de med et annet syn alltid hevde at de påføres skam. Ja, er det ikke slik at L’orange og Amundsen påfører meg skam hvis mitt syn stemples som skadelig?


Sunn skam

Tusenvis av kristne mener at det er urimelig å likestille alle seksuelle følelser og preferanser. Isteden vil vi iblant oppleve en seksuell tiltrekning som en fristelse. Den som er gift vil ofte oppleve seksuelle følelser som ikke rettes mot vår ektefelle som uønskede. Betyr det at vi påfører noen skam ved å snakke negativt om pornobruk, utroskap eller tilfeldig sex?

Jeg forholder meg avslappet til at noen svarer ja, men ser det som en selvfølge at ingen dermed vil ha et forbud. Og for de av oss som mener at vi daglig synder i tanker, ord og gjerninger, er ikke målet å unngå alle følelser av skyld og skam. Tvert imot er det sunt å kjenne på slike følelser når vi mener å ha gjort noe galt. Og siden vi tror at Guds nåde alltid er større enn våre synder, får ikke syndfølelse og skamfølelse siste ord i våre liv.

Gå til innlegget

Idiotforklarer kristen høyreside

Publisert 4 måneder siden

I boken «Kampen om korset i politikken» mener Helge Simonnes at kristne som støtter Trump eller Listhaug er blitt lurt. Problemet er at han i så liten grad argumenterer saklig.

«Vi er alle sosialdemokrater», uttalte John Lyng som i fire uker i 1963 var statsminister for Høyre. Når jeg observerer hvordan nordmenn iblant forholder seg til politisk tenkning som ikke er sosialdemokratisk, får jeg lyst til å gi Lyng rett. Ikke minst rammes amerikanere på høyresiden. Det er nesten blitt en selskapslek blant norske aviskommentatorer å raljere over amerikanske republikanere.


Den kristne høyresiden

Heller ikke Helge Simonnes viser i boken Kampen om korset i politikken noen særlig forståelse for den kristne høyresiden. Isteden forutsetter han simpelthen at kristne som for eksempel støtter Trump eller Listhaug er blitt lurt og manipulert. De faller nemlig for den «åndelige retorikken» til disse politikerne. Boken hans er således mer et kampskrift enn en analyse. Ifølge forordet vil han da også vise «hvor galt det går når religiøse instinkter får for stor plass og betydning».

Men hva med kristne som hører til på høyresiden og mener å ha rasjonelle grunner for sitt ståsted?


Åndelig retorikk

Mange aktive kristne i USA stemte på Trump. Og Simonnes ble forundret over at kristne «sluttet opp om hans nasjonalistiske retorikk med sterke åndelige over- og undertoner».

Men brukte Trump i særlig grad en åndelig retorikk? Jeg tviler, og Simonnes gir ingen gode eksempler. Nylig uttalte han til Dagen at et «godt eksempel på åndelig retorikk» var Listhaugs påstand fra 2017 om at Knut Arild Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen». Påstanden tilsier at Simonnes holder seg med en særegen forståelse av begrepet «åndelig retorikk».

Riktignok vant nok Trump mange stemmer fra kristne ved å signalisere motstand mot fri abort. Det har han senere fulgt opp ved å utnevne høyesterettsdommere som antagelig er sympatisk innstilt til abortmotstandere. For noen kristne er abortsaken svært viktig. Blir det ikke da rasjonelt å stemme på Trump?


Sarah Palin

For mange år siden leste jeg selvbiografien til Sarah Palin som var republikanernes visepresidentkandidat i 2008. I norske medier ble hun utsatt for mye latterliggjøring. Det gjorde meg nysgjerrig på denne kristne politikeren.

Etter å ha lest boken var min konklusjon at Palin presenterte et gjennomtenkt politisk ståsted. Hun sto for klassisk liberalisme som skiller skarpt mellom jus og etikk og vil at mennesker også skal ha frihet til å ta ukloke og umoralske valg. I tillegg hevdet hun at en stor stat som finansierer og regulerer det meste fratar individet sin frihet og sørger for passivisering.


Kristne idealer

Det går an å presentere relevant kritikk av liberalismen, men å bruke teologiske argumenter er ikke uten videre enkelt. Så mente da også liberalismens grunnlegger, John Locke, at han bygde på en kristen tankegang og et kristent menneskesyn.

Noen vil kanskje innvende at sosialdemokratisk tankegang stemmer bedre med kristne idealer enn liberalismen fordi kristne skal bry seg om fattige og marginaliserte. Men er det opplagt at staten skal ta et slikt ansvar? For liberalister er idealet en nøytral og rettferdig stat. Men de føyer ofte til at enkeltpersoner, menigheter og organisasjoner bør stille opp for de som trenger hjelp.


Mangler argumenter

Det er uproblematisk at Simonnes er kritisk til kristne som stemmer på Trump eller Fremskrittspartiet – eller Jair Bolsonaro i Brasil eller Victor Orban i Ungarn. Selv er jeg også kritisk til høyreorientert populisme. Problemet er at kritikken fra Simonnes så liten grad argumenterer saklig. Et typisk eksempel er henvisningen hans til politikere som «representerer usunne politiske bevegelser», men han forklarer ikke hva som er usunt og hvorfor.

Om valget i USA i 2016 skriver han at «et par enkeltsaker beregnet for den kristelige målgruppen fullstendig overskygget den øvrige politikken». For Simonnes synes det opplagt at ingen tenkende kristne, ut fra en helhetlig vurdering, ville stemme på Trump fremfor Hillary Clinton. Derfor mener han at disse styres av religiøse instinkter og små enkeltsaker. Slik idiotforklares kristne på høyresiden.

Gå til innlegget

Kravet om bagatellisering

Publisert 5 måneder siden

Kirken er dypt splittet i viktige og grunnleggende spørsmål, men prøver å løse utfordringen ved å kreve at alle involverte skal erklære all uenighet som bagatellmessig.

En rekke temaer er blitt aktualisert etter at biskop Atle Sommerfeldt rykket ut med en advarsel imot å bruke Alv Magnus som forkynner i Den norske kirke. Er det for eksempel sant, slik biskopen hevder, at Magnus er «sterkt preget av ny-kalvinisme»? Og stemmer påstanden fra Sommerfeldt om at Magnus «påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål til helvete»?

Min vurdering er at Sommerfeldts kritikk er både overdreven og upresis. Men jeg noterer meg at også tilhørere som teologisk står nær Alv Magnus har kritisert talen. Egentlig overrasker det ikke. For kommunikasjon er vanskelig. De som lytter kan oppleve både ord, tonefall og kroppsspråk ulikt.

Men bak diskusjoner om form og kommunikasjon finner vi et spørsmål som jeg opplever som helt avgjørende – og som ofte feies under teppet. Det kan formuleres slik: Hva slags uenighet om homofilt samliv, samboerskap og andre samlivsspørsmål er det egentlig rom for i Den norske kirke?


Kall til omvendelse

Biskop Sommerfeldt har slått beroligende fast at han slett ikke har noe problem med forkynnelse av «den dobbelt utgang». Det kan altså forkynnes i Borg bispedømme at mennesker går fortapt hvis de ikke vender om. I tillegg finnes et kirkemøtevedtak som likestiller to syn på homofilt samliv i kirken.

Men hva skjer når disse temaene slås sammen? Hva hvis noen hevder at homofilt samliv eller heterofilt samboerskap er en synd som man må omvende seg fra for ikke å gå fortapt?

Atle Sommerfeldt synes å ville stenge talerstolen for slik forkynnelse. I Vårt Land 16/8 skrev han om predikanter som har dømt mennesker til «helvetes ild for handlinger og holdninger» og slo fast at i «Borg bispedømme skal mennesker være trygge på at dette utsettes de ikke for i våre kirker». Og i en debatt på Dagsnytt 18 sa biskopen at de som kommer til Den norske kirke «skal være slippe å bli fortalt at man går til helvete hvis man ikke endrer legning».


Hva betyr omvendelse?

Nå er det nok få – om noen – prester eller forkynnere som mener at homofile personer må endre legning for å bli frelst. Diskusjonen handler derimot om hva slags veiledning som bør gis til de som lever i et homofilt forhold. Betyr en omvendelse å angre dette forholdet og avslutte det?

Jeg er enig med biskopen i at ingen forkynner skal dømme noen til fortapelse. Dommen hører Gud til. Men betyr det at omvendelsesforkynnelse aldri kan være konkret? Det virker i så fall helt urimelig. Riktignok bør forkynnere understreke at alle mennesker trenger omvendelse og er avhengig av Guds nåde hver eneste dag.

Men at vi alle er syndere, betyr jo ikke at det er feil å snakke konkret om omvendelse fra syndige handlinger. Noe skurrer kraftig hvis en forkynner kan hevde at baktalelse er en synd man må vende om fra (altså angre og be om tilgivelse for), men ikke kan si det samme om homofilt samliv eller sex før ekteskapet eller abort.


Ikke trivielt

Der det er mennesker vil det finnes uenighet. Det gjelder også innen en kirke eller kristen organisasjon. Og stort sett lever vi greit med ulike syn på litt av hvert. Vanskeligere blir det når uenigheten ikke vurderes som bagatellmessig og triviell.

Selv synes jeg det er ubehagelig hvis noen i NLM mener at mitt ståsted i et spørsmål er i tydelig strid med Bibelen. Enda verre er det hvis det stilles spørsmålstegn ved troen min eller det påstås at forkynnelsen min leder folk vill.

Slik sett forstår jeg godt at det kan oppleves som et overtramp for de som lever i et homofilt forhold – og som jubler over at Den norske kirke nå anerkjenner et slikt samliv – får beskjed om at det er galt å fortsette et slikt samliv. Men alternativet er neppe særlig fristende. For det betyr å kreve at de som sier nei til homofilt samliv må betrakte temaet som trivielt.

Jeg tror dette er et av største problemene som Den norske kirke i dag står overfor. Kirken er dypt splittet i viktige og grunnleggende spørsmål, men prøver å løse utfordringen ved å kreve at alle involverte skal erklære all uenighet som bagatellmessig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere