Espen Ottosen

Alder: 46
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

En pussig allianse

Publisert 22 dager siden - 7538 visninger

Mange ung-jord-kreasjonister tenker post­modernistisk om naturvitenskap.

Postmodernisme har vært et ganske utskjelt begrep i de kristne sammenhenger hvor jeg ferdes. Det er ikke så underlig. Den franske filosofen Jean-François Lyotard, som skrev klassikeren Den postmoderne tilstand i 1979, forklarte at postmodernisme betyr at de store fortellingers tid er forbi – inkludert den kristne fortellingen.

Selv om postmodernisme kan forstås noe ulikt, er relativisme og skepsis viktige stikkord. «Det finnes ingen fakta, bare fortolkninger», hevdet Friedrich Nietzsche. Mange postmodernister tenker likedan.

En interessant representant for postmoderne vitenskapsskepsis var filosofen Paul Feyerabend. Han ­avviste at ­naturvitenskaplig forskning har ­pålitelige (og nøytrale) metoder for å finne sann kunnskap. Derfor lanserte han slagordet «anything goes» som et utgangspunkt for vitenskapelig virksomhet!


Feil utgangspunkt

Kristne har sjelden tenkt særlig postmodernistisk om naturvitenskap. Isteden har det blitt ­understreket at Gud har sørget for stabile naturlover og for at sannhet kan avdekkes. «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk», sier Salme 19,2. Derfor har kristen teologi fremholdt at den som studerer skaperverket, både kan finne ut noe om Gud og om verden.

Så er utfordringen for ung-jord-kreasjonister at de aller, aller fleste fagfolk mener at tegnene er mange på at verden er langt eldre enn 6.000 år. De viser til hvordan olje er blitt dannet, at kontinentalplatene må ha beveget seg i millioner av år, at lyset fra en del stjerner har beveget seg i millioner av år osv, osv.

Så hva er løsningen for de som likevel vil fastholde en ung jord? Jo, enkelte ­allierer seg med en postmoderne tenkning om naturvitenskap. Da blir det ikke så sentralt å argumentere vitenskapelig for at jordkloden bare er noen tusen år gammel. Isteden blir hovedargumentet at jorden ser gammel ut fordi forskere har feil utgangspunkt.

Med andre ord bør kristne starte med andre premisser enn ordinære natur­vitenskaplige fagfolk. Og vi ­hører ­ekkoet til Paul Feyerabend: Velg selv ditt ­utgangspunkt. Alt går!


Ingen er nøytrale

Jeg er enig med ung-jord-kreasjonister i at ingen forskere er nøytrale. All vitenskapelig virksomhet bygger på premisser. Forskere tar iblant feil. Teorier må innimellom justeres. Det går an å legge seg for flat for dagens ­naturvitenskap. Like fullt roter ung-jord-kreasjonister seg inn i store problemer hvis de velger et ekstremt postmoderne utgangspunkt. Blant annet fordi premisser ikke avgjør alt. En kristen lege og en ateistisk lege pleier jo ikke å stille ulike diagnoser fordi de har ulike livssyn. Fakta er fakta uavhengig av tro.

Mange ung-jord-kreasjonister avviser i realiteten at alle mennesker kan finne ut noe om Gud ved å undersøke skaperverket – i motsetning til hva kristne har tenkt i århundrer. Tanken blir at bare den som på forhånd tror på Gud, og har lest skapelsesberetningen (om at verden ble skapt på seks dager) og en rekke ættetavler (som forstås slik at Adam og Eva levde for omkring 6000 år siden), har mulighet til å innse at jorden er langt yngre enn den fremstår.


Justerte naturlover

Forresten: Det er enda en sannhet ung-jord-kreasjonister mener at må hentes fra Bibelen før vi kan drive god vitenskap; nemlig konsekvensene av syndefallet og syndfloden. Ifølge styreleder i Skaper, Jogeir Lianes, hadde nemlig syndefallet som konsekvens at «alle naturlover» ble forandret (VL 17. juli). En slik påstand kan for øvrig ikke begrunnes med en eneste bibeltekst.

Mye kan sies om ung-jord-kreasjonismens allianse med postmoderne vitenskapsskepsis. En viktig innvending er at Gud lett fremstår som en bedrager hvis han altså har skapt en jord som fremstår gammel (selv om den er ung). Det virker urimelig at naturvitenskaplige forskere ikke kan finne ut noe om jordens alder før kristne teologer avslører at alle naturlover ble endret for noen tusen år siden.

Gå til innlegget

Hvis Gud vet best

Publisert rundt 2 måneder siden - 614 visninger

Når temaet er etikk, leter jeg etter en vei mellom blind lydighet og naiv fornuftstro.

For noen uker siden tok Gunhild Maria Hugdal – stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet (MF) – et slags oppgjør med sin oppvekst i bedehusland (Minerva 1. juni). Hun kalte seg et av «Guds brente barn» og kritiserte særlig det hun kalte «lydighetsmoral». Denne gjør «medfølelsen og magefølelsen irrelevant, og alt annet enn hodet som resonnerer teologisk og konsekvent plasseres på sidelinjen».

Det er nok særlig samlivsspørsmål ­Hugdal sikter til når hun skriver at den lydige ikke lar «seg forstyrre av den ­indre stemmen som roper om at dette er hjerte­rått. Det er kun argumentet, strengt ­avledet av Bibelens tekst, som gjelder. At noe føles feil og riv ruskende galt, er ­irrelevant for den fromme. Den lydige bøyer seg ydmykt for Guds vilje.»


Bibelsk begrunnelse

Hugdal er ikke alene om å være kritisk til at etiske standpunkter bare begrunnes med Bibelen. Hennes kollega ved MF, Jan-Olav Henriksen, har lenge argumentert for at kristen etikk må «bekreftes i fornuft og erfaring». Derfor sier han ja til gjengifte og homofilt samliv selv om noen bibeltekster sier nei. Henriksen hevder alternativet er å adlyde Bibelen blindt og vilkårlig.

Nylig leste jeg fortellingen til Eskil ­Skjeldal – som også har vært stipendiat 
i etikk ved MF – om veien bort fra ­troen i Eg slepper deg utan at du velsignar meg. Også han skriver om forholdet mellom Gud og moral og spør: «Skal eg stole på mi eiga moralske fornuft? Eller skal eg satse på lære hjå Kyrkja? Kan eg 
kombinera?»

Noen løser utfordringen ved å betrakte Bibelen som etisk irrelevant – slik Åste Dokka ser ut til å gjøre: «Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, ­selvfølgelighetenes domene» (Vårt Land 7. juni).


Tillit til fornuften

Men hva skjer når Bibelen ikke blir etikkens fundament? Jo, resultatet blir ofte en overdreven tillit til egen fornuft og fortolkning av menneskelig erfaring. Som om alternativet til blind lydighet mot Bibelen er å la fornuften (og godheten!) seire.

Det etisk fornuftige styres imidlertid i stor grad av utgangspunktet vårt. For åtti år siden ble tvangssterilisering av tatere betraktet som en innlysende nødvendighet. I dag sees det som et grovt overgrep. Kanskje også noen av dagens moderne etiske idealer vil bli forkastet om noen tiår? Et mulig eksempel er samboer­skapet. Statistisk går samboerskap ­oftere i oppløsning enn ekteskap. Er det da fornuftig å velge en slik samlivsform?


Nei til blind lydighet

Jeg ser ikke på blind lydighet som et ideal. Ingen bør ­parkere fornuft, erfaringer og empati når vi skal navigere etisk. Jesu oppgjør med en rigid forståelse av sabbaten, og ordene «sabbaten ble til for menneskets skyld» (Mark 2,23), tilsier at etisk dømme­kraft er noe mer enn slavisk å følge et sett ­regler. Gud har også gitt oss følelser, fornuft og samvittighet. Derfor holder det ikke å mumle fromt «Gud vet best» hvis et etisk standpunkt fremstår ubegripelig.

Jeg tror at klassisk kristen etikk både kan begrunnes med bibel og med rasjonell argumentasjon. Det gjelder også for ­omstridte spørsmål – som nei til sex før ekteskapet, samboerskap og homofilt samliv. Men temaene er komplekse. Og rasjonaliteten i kristen samlivsetikk kan neppe forklares med et par korte setninger.

I tillegg starter kristen etikk med helt andre premisser enn de som ligger til grunn for en vestlig, individorientert rettighetslogikk. Mens mange, også i kristne kretser, ofte starter med parolen «Har du lyst, har du lov – så lenge ingen direkte skades», vil jeg ikke plassere den enkeltes (kortsiktig) lyst og lykke i sentrum. ­Isteden bør etikken styres av hva som gir et godt samfunn, beskytter menneskeverdet, gir barn en stabil oppvekst, og så videre.

En slik etikk er fornuftig – og forankret i bibelsk tenkning.

Gå til innlegget

Intet menneskeverd uten Gud

Publisert 3 måneder siden - 1945 visninger

Det bør ikke overraske at menneskerettighetene angripes i et stadig mer sekulært Norge.

Jeg setter pris på at det – tross alt – er ganske stor enighet i samfunnet vårt om at alle (fødte) mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Denne ideen kan begrunnes på ulike måter, og av mennesker med ulike livssyn.

Like fullt tror jeg det er vanskelig å finne plass til en holdbar og slitesterk forståelse av menneskeverdet uten å blande inn Gud. Den som tenker sekulært, må forankre verdien i selve mennesket. Og siden vi mennesker er forskjellige, blir det vanskelig å begrunne den type menneskeverd som menneskerettighetserklæringen fra 1948 taler om: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Hellig tekst

De siste tiårene har menneskerettighetene ofte blitt brukt som en slags hellig tekst. Få argumenter fungerer bedre i samfunnsdebatten enn påstanden om at motparten tråkker på andres rettigheter.

Likevel bør det ikke overraske at menneskerettighetene angripes i et stadig mer sekulært Norge. Den som vil bygge sitt livssyn, sine verdier og sine overbevisninger kun på naturvitenskapens konklusjoner, vil stort sett rygge tilbake overfor ideen om at alle mennesker har absolutte rettigheter. Biologiske kjensgjerninger kan jo ikke begrunne en slik konklusjon.

Australske Peter Singer, som siden 1999 har vært filosofiprofessor ved Princeton, har sagt det slik: «Uansett hva framtiden bringer, er det sannsynligvis umulig å gjenopprette fullt ut en tankegang om at livet-er-hellig.» Singer er kanskje vår tids mest kjente moralfilosof og har sine disipler – som Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri – i Norge.

Skummel dør

Menneskerettighets­erklæringen ble utformet rett etter en grufull verdenskrig. Bakgrunnen var overgrepene som blant annet rammet jøder, homofile og sigøynere i konsentrasjonsleire. Slik sett er det kanskje ikke så ­underlig at noen frykter at en sekulær avvisning av menneskeverdet leder oss mot et slags nazistisk menneskesyn.

Jeg forstår frykten. Etter min mening åpner vi en skummel dør hvis vi stempler menneskeverdet som en fiksjon – slik ­medisinstudenten Anders Wahl Blomkvist gjorde i Vårt Land 3. mai. Han knytter menneskets moralske status til det «å ha bevissthet og dermed en evne til å føle smerte og lidelse» (1. juni). Med dette ­utgangspunktet forsvares abort på foster med Downs syndrom. Det stand­punktet kan man ganske trygt ha i et land der abort sees på som en slags menneskerettighet. Men et slikt menneskesyn kan få mer vidtrekkende konsekvenser.

Peter Singer har for eksempel forsvart drap på sterkt funksjonshemmede ­nyfødte fordi han ikke regner disse som «personer» (siden de visstnok ikke kan leve et meningsfylt liv). Og nylig hevdet han at seksuelle overgrep mot mennesker med reduserte mentale evner er mindre alvorlig enn andre overgrep (Morgenbladet 30. mai).

Selvinnlysende

Den amerikanske uavhengighetserklæringen påstår at det er «en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse». Logikken er fascinerende.­ På den ene siden henvises det til en skaper. På den andre siden presenteres menneskets ukrenkelige verdi som noe selvinnlysende.

Mitt inntrykk er at mange – også de som avviser en kristen gudstro – har ideen om alles menneskeverd som et selvsagt utgangspunkt. De bryr seg lite om å presentere spesifikke argumenter for denne realiteten. Og kanskje er det greit?

Jeg tror at mye av det mange av oss opplever som essensielt ved å være et menneske – vår ansvarlighet, frie vilje og opplevelsen av at noe er vakkert – ikke kan begrunnes i noe som kan veies ­eller måles. Og hvis vi er enige om at det faktisk finnes en annen virkelighet enn den ­naturvitenskapen nøyaktig kan ­avdekke, ja, da er kanskje tanken på at Gud har skapt mennesker i sitt bilde ikke så langt unna.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 7. juni 2017.

Gå til innlegget

Den jeg er og det jeg gjør

Publisert 4 måneder siden - 2831 visninger

I noen tiår var det naturlig å skille mellom «legning» og ­«praksis» når temaet var homofili.

Da «planen for seksualitetsmangfold» i Bergen ble lagt frem for noen uker siden, sluttet representantene fra KrF seg til de fleste tiltakene som skal forhindre diskriminering av homofile. Men de stod også bak følgende merknad: «Bergen kommune skal ta høyde for at byens innbyggere har ulike syn på spørsmål vedrørende seksualitet, kjønnsuttrykk og samlivsformer».

I ulike medier har Høyres stortings­politiker Stefan Heggelund rast mot denne merknaden. Og det er ingen overdrivelse å hevde at han raser. I møte med argumentasjonen til KrFs Trygve Birkeland på Dagsnytt 18, slo Heggelund fast: «Dette er bare vås. Det er sprøyt fra ende til annen».

Tankeleser

Mye ved Heggelunds ­argumentasjon, og retoriske stil, fortjener et kritisk blikk. Først av alt virker han til å tro at han kan lese tanker. Han slår nemlig fast at KrFs uttalelse «er skrevet med det mål å henvende seg til dem som mener homofili er galt, unaturlig, ekkelt eller synd» (VG 28. mars).

Få debatter blir særlig fruktbare – enn si opplyste – når temaet er motpartens mulige motiv. Selv er jeg godt kjent med hvordan konservative kristne tenker om homofili. Jeg vet ikke om noen som ­mener at det er greit å karakterisere homofili som «ekkelt».

Hovedargumentet til Heggelund er ­påstanden om at det egentlige innholdet i KrFs merknad kommer frem hvis man forsøker «å bytte ut ordet ‘seksualitet’ med ‘innvandrer’ eller ‘personer med Downs syndrom’». Og han slår fast: «Ingen vil for alvor mene at en kommune skal ­respektere og sidestille alle syn som finnes om innvandrere og personer med Downs syndrom» (Vårt Land 1. april).

Mangfoldig moral

Men sammenligningen halter. For hvorfor sette likhetstegn mellom seksualitet og identitet? Det er minst like naturlig å bytte ut ordet «seksualitet» med «samlivsmoral». Vil Heggelund rase imot at en mangfoldig kommune aksepterer ulik samlivslivsmoral? Jeg håper ikke det.

Jeg er trygg på at ingen fra KrF mener at Bergen kommune skal ha plass til ulike syn på homofile medmennesker. Tvert imot er KrF flinke til å understreke at alle mennesker har samme menneskeverd og samme rettigheter. Det gjelder selvsagt homofile – slik det gjelder funksjonshemmede, innvandrere og andre grupper. Likevel vil det være uenighet om hva like rettigheter innebærer. Skal homofile menn ha rett på surrogati?

Hvem vi er

I vår tid tenker mange at seksualitet først og fremst sier noe om hvem vi – dypest sett – er. Seksualitet blir til identitet. I beste fall er det for ensidig. For seksualitet handler også om hva vi gjør med våre lengsler og følelser.

Mange mener at eneste regel bør være «har du lyst, har du lov». Kristne tenker annerledes. Vi avviser tilfeldig sex og utroskap. Og ut i fra tankegangen om at seksuallivets plass er ekteskapet mellom mann og kvinne, vil mange av oss også hevde at homofilt samliv er galt.

Heggelund synes å ha minimal forståelse for en slik tankegang. Isteden setter­ han et slags likhetstegn mellom det å ­definere seg som homofil og det å utfolde sin seksualitet i et samkjønnet parforhold. Å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør, eller mellom «legning» og «praksis», blir dermed meningsløst.

Monogamiet

Men er det ikke ofte nødvendig å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør? Selv om en sterk lengsel fremstår som grunnleggende – ja, kanskje oppleves som en slags legning – er det ikke gitt at denne bør leves ut. Noen vil for eksempel hevde at de har en ikke-monogam legning. Betyr det at kristne opptrer diskriminerende ved å peke på monogamiet som eneste alternativ til singellivet?

Selv kjenner jeg mange kristne som ikke vil gå inn i et homofilt parforhold. Noen kaller seg homofile. Andre er skeptiske til betegnelsen. Hvorfor? Jo, de ønsker ikke at deres seksuelle følelser skal gis så stor betydning at de blir til selve merkelappen for hvem de er.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 19. april, 2017

Gå til innlegget

Ikke helt normal

Publisert 5 måneder siden - 5109 visninger

Å skille mellom det normale og det avvikende kan oppleves truende. Men har vi egentlig noe valg?

Esben Esther Pirelli Benestad er landets mest profilerte transperson. Han (eller hen?) er professor i ­sexologi og en talefør forkjemper for innføring av et tredje kjønn. Dess­uten er han svært bevisst når det gjelder språkbruk og benytter iblant uttrykket «transbegavede» om transpersoner. Slik angripes ideen om at noe er galt når mennesker opplever at «det ikke er samsvar mellom det man har mellom bena og det man føler inne i hodet» – for å sitere ­Pirelli Benestad.

Jeg tror det er akkurat her vi er særlig uenige. Jeg har vanskelig for å betrakte fenomenet «trans» – altså at mennesker ikke opplever samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn – som et uttrykt for skaperverkets flotte mangfold.

Gått galt

Mitt utgangspunkt er at ­skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt. I teologisk forstand betyr det å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et ­resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet.

Når noen blir født med nyrefeil, dårlig syn, ryggmargsbrokk eller et dobbelt sett kjønnsorganer, tenker jeg at noe har gått galt. Årsaken er at vår verden ikke er paradisisk. Resultatet er at vi iblant må iverksette medisinsk behandling.

Derimot tenker jeg at det er et uttrykk for den gode variasjonen i Guds skaperverk at mennesker kommer i ulike størrelser, har ulik muskeltype og hudfarge, og at noen har fregner og andre er veldig musikalske.

Stigmatiserende?

Jeg forstår den ­positive intensjonen bak formuleringen «transbegavede». Er det ikke stigmatiserende å hevde at noen personer, for eksempel transpersoner, representerer noe avvikende? Kan vi ta menneskeverdet fra disse?

Jeg vil ikke bagatellisere faren for at slik språkbruk oppfattes krenkende. Vi bør vokte oss for å bruke skillet mellom det normale og det avvikende – eller mellom det friske og det syke – til å gradere mennesker. Selv tror jeg imidlertid at et kristent syn på menneskeverdet unngår dette. For vår verdi knyttes ikke til egenskaper, men til det faktum at ethvert menneske er skapt og elsket av Gud.

I tillegg kan ingen fullt og helt plasseres i kategorien «normal» eller «frisk» – altså teologisk vurdert. Vi lever alle i syndens verden og bærer med oss mer eller mindre synlige avvik. Ingen er perfekte.

«I feil kropp»

I en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologiforening (6-2015) skriver Pirelli Benestad, sammen med Rikke­ Pristed, om hvordan terapeuter bør møte mennesker som ikke passer inn i «­tokjønnsmodellen». De slår fast at ingen kjønnsvariant «er å betrakte som feil eller sykelig». Er det et rimelig ståsted?

I artikkelen vises det til TV-serien «Født i feil kropp». Her møter vi sterke fortellinger om mennesker som opp­lever manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Flere gjennomgår ­medisinsk behandling. Betyr ikke det at norsk helsevesen faktisk erkjenner at noe er feil eller sykt – og så forsøker å gi ­relevant behandling?

Intimkirurgi

De siste ukene har intimkirurgi blitt mye debattert. Mange kritiserer at kvinner med normale kjønnslepper opereres. Hvorfor? Fordi vi ikke står overfor et reelt avvik eller en sykdom. Jeg tror derimot de fleste finner det forsvarlig å operere et menneske med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hvorfor? Fordi noe er feil eller sykelig.

Jeg tror ingen egentlig kommer unna begrepene normalt og frisk, avvikende og sykt. Det betyr ikke at skillet mellom hva som er et berikende mangfold ved Guds skaperverk og hva som er «avvik» alltid er enkelt å fastslå – eller at vi alltid blir enige.

Selv tenker jeg at Gud faktisk skapte to ulike kjønn – ikke sju. Og jeg vil forklare at noen ikke så enkelt synes å passe inn i kategorien «mann» eller «kvinne» med at noe har gått galt. Disse bør på ingen måte nedvurderes – like lite som mennesker født med nyrefeil, plattfot eller skjeve hornhinner.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 86 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 806 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
39 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 624 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere