Espen Ottosen

Alder: 47
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Historiene som trumfer alt

Publisert 16 dager siden - 2814 visninger

Det hadde vært fantastisk hvis de beste argumentene avgjorde viktige debatter. Men realiteten er at argumenter stort sett alltid taper mot sterke historier. Det er ødeleggende.

I 2004 var den lille gutten Mehmet i alle norske medier. Han hadde en blodsykdom som kunne helbredes hvis han fikk benmarg fra en bror eller søster med samme vevstype. Norsk bioteknologilov åpnet imidlertid ikke for konstruksjon av såkalte «designerbarn». Det betød at moren til Mehmet ikke kunne få prøverørsbefruktning hvor befruktede egg med riktig vevstype ble valgt ut. 

I løpet av noen uker snudde imidlertid Stortinget. «Det ble et uhyggelig mediekjør», uttalte Olav Gunnar Ballo på en boklansering hvor jeg selv deltok noen år etterpå. Ballo var helsepolitiker for SV og blant dem som snudde i saken. Senere angret han. 

Problemet for alle de som ønsket å forsvare bioteknologiloven var at de bare hadde argumenter – som etter min mening var gode, ryddige og prinsipielle. De hadde imidlertid liten vekt i møte med en sterk, personlig historie. Og far til Mehmet hadde en slik historie. Den handlet om at norsk lov nektet leger å redde sønnens liv. 

Får et forsprang. 

Jeg har de siste årene vært med i mange ulike debatter. Ofte slår det meg hvor stor forskjell det er på å møte de som argumenterer og de som først og fremst vil fortelle sin historie. 

Forskjellen er ganske åpenbar når temaet er transpersoners rettigheter og muligheten for å endre juridisk kjønn. Jeg har hevdet at det er urimelig å løsrives kjønn fra biologi og isteden tenke at det avgjørende er hva det enkelte individ mener om eget kjønn. Ofte har jeg møtt forståelse for dette argumentet. 

Men i møte med de som står midt oppe i denne problematikken, får slik argumentasjon liten vekt. Isteden blir det hevdet at jeg bør holde munn og heller lytte til hva transpersoner ønsker. Selve kronargumentet er at mitt ståsted oppleves sårende og krenkende.

Identitetspolitikk. 

På sett og vis handler dette om et stadig mer velbrukt uttrykk i norsk debatt, «identitetspolitikk». De som omfavner identitetspolitikken vektlegger ikke hva som sies, men identiteten til den som snakker. Skal du si noe om homofili, og bli lyttet til, må du være homofil. Skal du uttale deg om urfolks rettigheter, må du være same. Og skal du mene noe om eggdonasjon, bør du være barnløs. 

Nå er det antagelig ingen som mener at personlige historier er uviktige. Det er ikke bra hvis de eneste som diskuterer en problemstilling om homofili, er heterofile, eller hvis de eneste som debatterer abort er middelaldrende menn. 

Selv har jeg også, i noen debatter, henvist til egne erfaringer. For eksempel har jeg fortalt om det å ha en enslig mor når temaet er kunstig befruktning for single. Jeg ser også at det er en ulempe å mene mye om situasjonen for kristne homofile når jeg selv er heterofil. Derfor har jeg sett verdien av å løfte frem historier fra homofile som lever som single på grunn av sin kristne overbevisning.

Anekdotisk.

En opplyst debatt trenger bidrag fra de som er direkte berørt av en tematikk. Et samfunn bør ikke minst bedømmes ut ifra hvordan minoriteter blir behandlet. 

Men personlige historier sier ikke alt. For det første kan disse være anekdotiske og ikke gi et representativt bilde. I debatten om transpersoners situasjon er det ukjent for mange at de to norske interesseorganisasjonene, FRI og Harry Benjaminsen ressurssenter, tenker ganske forskjellig. 

For det andre er faren for ensidighet stor når historiene fortrenger saklig argumentasjon. Jeg mener det skjedde med Mehmet-saken. Da aksepterte alle journalister at det var hjerterått å si nei til et medisinsk tiltak som kunne gjort Mehmet frisk. Prinsipielle spørsmål ble oversett: Er det rett å konstruere et barn som et middel for et annet barn? Kan vi akseptere sortering av befruktede egg ut fra vevstype? 

Det var heller ingen medier som fikk frem at muligheten for å redde Mehmet gjennom et donorsøsken var liten. Slik sett hører det med til historien at Mehmet aldri fikk et søsken til tross for lovendringen.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Lukas fortalte ikke myter

Publisert rundt 1 måned siden - 299 visninger

Marius Timmann Mjaaland skriver interessant om hvordan Jesu kropp fremsto etter oppstandelsen i Vårt Land 18. mai. Jeg tviler på at vi er særlig uenige her. Det er derimot litt underlig at han hevder å gi et svar til min artikkel «Tåkete teologi» i Vårt Land 9. mai. Stort sett kommenterer han ikke mitt anliggende og dessuten påstår han flere ting om mitt ståsted som ikke har noe grunnlag i det jeg skrev.

I sin første artikkel om Jesu himmelfart (Vårt Land 2. mai) sluttet Mjaaland seg til Bultmanns påstand om at vi ikke må låse kristendommens sannhet «til et mytisk verdensbilde». Mitt inntrykk var at Mjaaland betraktet fortellingene om Jesu himmelfart som «mytiske».

Nå understreker Mjaaland – helt korrekt – at Bultmann var «fanget av positivismens mytologi» og dermed har en «helt ubrukelig» forståelse av hvordan vi forstår Jesu kropp ­etter oppstandelsen. Hvis Mjaaland ikke ønsket å bli misforstått, hadde det vært en fordel om han i sin første artikkel påpekte at han tenker temmelig annerledes enn Bultmann om såkalt avmytologisering.

Mitt anliggende i artikkelen «Tåkete teologi» var å understreke at dagens kristne kan betrakte fortellingen om Jesu himmelfart som troverdig. Vi trenger ikke å omfavne et forhistorisk verdensbilde for å tenke at Lukas forteller hva disiplene opplevde, nemlig at Jesus «ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres» (Apg 1,9).

Derimot gikk jeg ikke inn på temaet som Mjaaland nå skriver om, nemlig «hvor» ­himmelen er og hvordan Jesu kropp var etter oppstandelsen. Jeg tror ikke at himmelen er «høyt oppe i sfærene» som Mjaaland påstår at jeg og «de gamle» tenkte. For øvrig tviler jeg litt på at «de gamle» (hvem er det, egentlig?) tenkte så bokstavelig om himmelen. Det er for eksempel interessant at Paulus skriver at Gud «bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Heller ikke bekjennelsens ord om at Jesus sitter ved «Guds høyre hånd» trenger vi å oppfatte strengt bokstavelig.

Så velger jeg å se bort fra de mer syrlige­ kommentarene Mjaaland avlegger meg, men presiserer gjerne at jeg – ut fra luthersk ­tankegang – fastholder at Jesus er reelt nærværende i nattverdelementene. Det stemmer altså ikke at jeg, slik Mjaaland mistenker, har en mer «rasjonalistisk holdning til dette» slik reformatoren Zwingli hadde.

Espen Ottosen, teolog og filosof, ­informasjonsleder i NLM

Gå til innlegget

Tåkete teologi

Publisert rundt 1 måned siden - 4294 visninger

Den kristne trosbekjennelse sier at Jesus «fòr opp til himmelen». Men moderne teologer synes å ha store problemer med å tenke det samme. Resultatet blir en ganske tåkete teologi.

I morgen er det altså Kristi himmelfartsdag. Av en eller annen grunn har tre ulike teologiprofessorer – Marius Timmann Mjaaland, Halvor Moxnes og Notto R. Thelle – skrevet hver sin fyldige kronikk om temaet den siste uken. Alle setter store spørsmålstegn ved det Lukas skriver om himmelfarten. Men er det nødvendig?


Teologiske poeng. Jeg er ikke i tvil om at fortellingen om Jesu himmelfart inneholder mye teologi. Lukas vil mer enn å gi en nøktern historisk gjennomgang av hva som skjedde da Jesus forlot vår verden.

Slik sett er det interessant hvordan både Mjaaland og Thelle understreker at skyen som Lukas forteller om («en sky tok ham bort fra øynene deres», Apg 1:9) er typisk for fortellinger i Det gamle testamente om Guds åpenbaring. Som Thelle skriver: «Skyen dukker i Bibelen opp på noen få avgjørende steder som tegnet på Guds skjulte nærvær».

Men etter å ha lest de omtalte kronikkene forstår jeg ikke problemet med å få i pose og sekk! Hvorfor kan ikke dagens kristne tenke at Lukas både sier noe om hva som faktisk hendte og forklarer hva Jesu himmelfart betyr for troen vår?


Avmytologisering. Mjaaland fastslår at «kristendommens sannhet» ikke kan «låses til et mytisk verdensbilde». Derfor mener han, som teologen Rudulf Bultmann, at vi må «lære oss å forstå budskapet bak mytene og fortolke det innenfor vårt moderne verdensbilde!»

Mitt inntrykk er at Mjaaland – i likhet med sine kollegaer – leser et forhistorisk og mytisk verdensbilde ut av tekster ganske uten at det er nødvendig. I Lukas står det om himmelfarten at Jesus «skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen». Apg 1,9 fastslår at Jesus «ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres». Språket fremstår svært lite mytisk.

Halvor Moxnes mener at moderne bibellesere ikke kan forstå fortellingen som «at det har skjedd en fysisk oppstigning gjennom sfærene i et gammelt verdensbilde». Sant nok. Men realiteten er at Lukas ikke sier et eneste ord om sfærer.


Populær sjanger? Moxnes påstår videre at fortellingen om Jesu himmelfart er «en sjanger av fortellinger som var svært populære». Så viser han til en sen-jødisk beretning om Enok, Koranens fortelling om «en nattlig reise der Muhammed ble tatt opp til himmelen» og andre fortellinger om himmelreiser. Mest av alt mener Moxnes at Kristi himmelfart er inspirert av fortellingen om hvordan Elias i 2. Kongebok ble rykket opp til himmelen.

Det finnes sikkert likheter mellom fortellingene om Jesu himmelfart og de andre fortellingene som Moxnes trekker frem. Men hva så? Lukas kan fortsatt ha skildret hva disiplene faktisk opplevde da Jesus forlot dem noen uker etter oppstandelsen.


Etter oppstandelsen. Bibelen forteller at Jesus stod opp i fra de døde og deretter viste seg for disiplene. Deretter forlot han altså vår verden uten å dø. Hvordan skjedde dette? Jesus kunne selvsagt ha gått i oppløsning foran disiplenes øyne. Eller han kunne ha forsvunnet uten at noen oppdaget det. Men hvorfor ikke heller feste lit til det Lukas sier?

Thelle er opptatt av «at ingen av de andre evangelistene taler om himmelfart og pinse slik Lukas gjør det». Det stemmer nok. Men det trenger ikke å bety at vi står overfor reelle motsetninger. Thelle skriver at Paulus i Rom 1,4 hevder at «himmelfarten skjedde da Jesus oppstod fra de døde». I dette verset skriver Paulus at Jesus «etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde». Jeg synes det er temmelig spekulativt å påstå at verset sier noe som helst om himmelfarten.

Konklusjonen til Thelle er at de store forskjellene i Bibelen om Jesu himmelfart forteller om «forskyvninger i tradisjonsoverleveringer i den første Jesus-bevegelsen» og «fortellernes tilretteleggelse av ulike tradisjoner i de første menighetene». Selv synes han det er uproblematisk. Min vurdering er derimot at Lukas fratas mye troverdighet.

Gå til innlegget

De diskriminerte barna

Publisert 2 måneder siden - 1681 visninger

Jeg er oppvokst med en enslig mor. Men jeg vil ikke bli brukt som argument for at enslige bør få assistert befruktning.

Høyres landsmøte vedtok nylig at staten skal gi enslige rett til assistert befruktning. Arbeiderpartiet vedtok det samme i fjor. Dessverre havner temaet ofte i skyggen av spørsmålet om eggdonasjon.

Barnløshet er en stor smerte for dem det gjelder. Slik sett er det forståelig at politikere vil hjelpe de som ønsker seg barn. Like fullt er det naturlig å tenke at helsepersonell først bør kobles inn når uteblitt graviditet skyldes medisinske årsaker. Å være barnløs fordi man er enslig er ingen sykdom. Og barn er ingen rettighet.


Det naturen gir. Lenge har jeg tenkt at det er verdens enkleste sak å avvise kunstig befruktning for enslige; det handler om å si nei til at noen barn skal diskrimineres grovt av staten. For de barna det gjelder fratas jo noe naturen faktisk gir oss alle; en far og en mor.

Jeg innrømmer gjerne at denne debatten er ganske personlig for meg. Min far døde da jeg var fem år. Jeg har vokst opp med en enslig mor – og har overhodet ikke noe ønske om å stigmatisere disse.

Men etter hvert har det gått opp for meg at jeg kan brukes som argument for at det går bra med barn som vokser opp uten far. Jeg er verken blitt kriminell, falt ut av videregående skole, eller fått psykiske problemer. Men selvsagt har jeg savnet å ha en far. Derfor forstår jeg ikke at politikere våger å vedta at å mangle en forelder er en slags ubetydelig bagatell.


God oppvekst. Så langt jeg kan forstå er hovedargumentet for å tilby enslige assistert befruktning at disse kan tilby barn en god oppvekst. Barna vil dessuten være svært ønsket.

Jeg forstår argumentet. Og mye er viktigere for et barn enn å ha to foreldre. Selv har jeg sikkert hatt det bedre enn tusenvis av andre barn. Altfor mange vokser opp i en familie med skyhøyt konfliktnivå eller alvorlig rusmisbruk – og mer kan sikkert gjøres for å ivareta disse.

Men det betyr ikke at det er greit at staten, med vitende og vilje, fratar barn en far. For selvsagt er det bedre å ha to foreldre enn å ha en forelder. Dette handler om å sette barns beste fremfor voksnes lengsler.

At mye kan være mer belastende for et barn enn bare å ha en forelder er ikke et holdbart argument. Det blir omtrent som å hevde at vi ikke trenger å bekjempe seksuell trakassering fordi voldtekt er så mye verre.


Til Danmark. Det blir ofte trukket frem at enslige i dag drar til Danmark for å bli gravide. Er det ikke bedre å gi disse denne muligheten i Norge når de uansett kommer til å få barn?

Mitt svar er nei. Det er stor forskjell på å tillate at et enkeltmenneske tar et omstridt valg og at staten gjør dette valget til en rettighet.

Så innser jeg at mange synes det er vanskelig å si til disse kvinnene at de gjør noe etisk galt (der de sitter med en skjønn treåring på fanget). Kanskje er det redselen for å bli oppfattet som fordømmende og moralistisk som gjør at mange ikke vil si nei til at enslige skal få hjelp til å bli gravide?

Min holdning er at enslige kvinner som velger å få barn velger å sette barna deres i en særlig sårbar posisjon. Det kan godt hende det går fint; slik det kan gå bra å kjøre i 140 i en 80-sone. Like fullt er det uklokt. Ikke minst kan barna rammes hardt hvis mor får psykiske problemer, blir alvorlig syk eller havner i en ulykke.


Saksøke staten? Hva vil så barna det gjelder si om noen år? Vil noen kritisere sin mor fordi hun dro til Danmark for å bli gravid? Kan vi se for oss, hvis assistert befruktning for enslige innføres, at noen barn vil saksøke staten fordi de bare fikk én forelder?

Noen finner slike spørsmål absurde; ingen vil kritisere at de har blitt til. Det er jo bedre å bli født enn ikke å bli født.

Joda, de fleste er dypt takknemlige for å leve. Men er det dermed umulig å være kritiske til valg som ble foretatt i forbindelse med at livet mitt startet? Jeg har i hvert fall møtt mennesker som sier at «mine foreldre burde aldri fått barn» etter år med krangel, konflikt og skilsmisse.

Gå til innlegget

Jakten på jubel

Publisert 3 måneder siden - 1145 visninger

Kanskje finnes det bare to typer debattanter: De som utelukkende vil hente jubel hos tilhengerne sine. Og de som faktisk prøver å overbevise motparten.

Igjen sørger Sylvi Listhaugs retorikk for høylytt debatt. Vel hender det at politikken hennes skaper engasjement – som når hun godkjenner at en familie hentes ut av kirkeasyl – men oftest handler debattene om retorikk. Kan det være fordi hun fremstår uinteressert i å kommunisere med sine motstandere? Jeg synes lite tyder på at hun faktisk forholder seg til hva motparten sier. Listhaug nøyer seg med å repetere innlærte fraser.

Når Listhaug bruker Facebook, er det veldig tydelig at hun primært vil kommunisere med sine støttespillere, altså de som «liker» eller «følger» henne. Disse skal mobiliseres. Målet er å hente støtte, jubel og hyllest. Eller som det heter: «Lik og del».

Monstre or troll. For noen uker siden kalte Sylvi Listhaug pedofile overgripere for «monstre». Jeg synes nok at kritikken hun møtte ble i overkant sterk. Det er litt pussig å kalle netthetsere for «troll» for så å hevde at «monster» er helt upassende når vi står overfor grov kriminalitet.

Likevel var det fascinerende å se hvordan Listhaug svarte sine kritikere. I en debatt i Dagsnytt 18 møtte hun Anine Kierulf, jurist og ekspert på menneskerettighetene. Kierulf hevdet blant annet at barn må få beskjed om at de ikke skal passe seg for monstre siden overgriperen kan være en snill nabo. Listhaug svarte blant annet at hun ikke var overrasket over at noen prøver «å opphøye disse gjerningsmennene til offer».

Beskyldningen er temmelig grov. Og den ligner litt på påstanden om at Arbeiderpartiet «mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Eller budskapet til Knut Arild Hareide om at han «sleiker imamer oppover ryggen» fra august i fjor.

Godhetstyranner. For noen år siden brukte Sylvi Listhaug begrepet «godhets­tyranner» om kritikk av hennes innvandringspolitikk. Hun mente at «meningsmotstanderne framstiller ønsker om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause» (NTB 3/11 2015).

Jeg forstår frustrasjonen. Men benytter ikke Listhaug nøyaktig samme type taktikk? De som ikke vil kalle overgripere for monstre beskyldes for å gjøre kriminelle til ofre. Og de som stemmer ned et forslag til hvordan fremmedkrigere kan fratas statsborgerskap, stemples som politikere som tar lett på Norges trygghet.

Ord gjør noe. Jeg synes det er viktig å diskutere ordbruk og retorikk. Det blir for enkelt å si at handlinger avgjør, ikke ord. For ofte er det vi sier også en handling. En statsråd kan bruke ord for å gi et løfte, innføre et forbud og – mer eller mindre intendert – skape frustrasjon eller glede. Poenget er ikke å likestille ord og handlinger. Det er tross alt verre å slå enn å true.

Men å diskutere ordbruk er ofte noe annet enn å diskutere politikk. Når Listhaug skulle forsvare sin beskyldning mot
Arbeiderpartiet, svarte hun: «Hvis Ap ikke liker å få kritikk for at de stemmer ned dette forslaget, er de velkommen til å snu.» Et slikt svar gir svært liten mening. Ingen mener at Listhaug bør avstå fra å kritisere sine motstandere. Spørsmålet er om kritikken hennes er rimelig.

Flis og bjelke. Erna Solberg ble nylig spurt om hun ville be Listhaug om å beklage sin ordbruk. Det ville hun ikke
siden Arbeiderpartiet har vært med på å skjerpe retorikken.

Rent bortsett fra at svaret høres litt ut som femåringens «han er like slem, altså», har Solberg et poeng. De som i det ene øyeblikket lar seg opprøre av uanstendig retorikk kan i neste øyeblikk velge omtrent samme ordbruk. Det er sjelden mer naturlig å sitere Jesu ord om hvor lett det er å se flisen i sin brors øye og overse bjelken i sitt eget enn når temaet er retorikk.

Et testspørsmål til irriterte debattanter kan derfor være: Prøver jeg å overbevise mine meningsmotstandere, eller vil ordene mine bare treffe de som allerede er helt enige med meg? Det siste kan tyde på tvilsom retorikk.

Gå til innlegget

Lesetips

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
31 minutter siden / 21 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Avlatshandelen i Vennesla
av
Leif Gunnar Sandvand
rundt 24 timer siden / 1111 visninger
25 kommentarer
Bokanmeldelse med skylapper?
av
Lyder Storhaug
rundt 24 timer siden / 466 visninger
20 kommentarer
VGs karakterdrap
av
Bjarte Ystebø
1 dag siden / 582 visninger
6 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
2 dager siden / 2163 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
31 minutter siden / 21 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Judas anger!
av
Torbjørn Ustad
rundt 1 time siden / 38 visninger
1 kommentarer
En bokser hviler ut
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 3 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Med ansvar for religion
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 48 visninger
0 kommentarer
Verdiløse menn
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 508 visninger
8 kommentarer
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
av
Øyvind Hasting
rundt 16 timer siden / 169 visninger
4 kommentarer
Venstres Høyre-problem
av
Berit Aalborg
rundt 19 timer siden / 312 visninger
2 kommentarer
Rett til liv - heile livet
av
Aase Maren Østgaard
rundt 21 timer siden / 683 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
3 minutter siden / 169 visninger
Ingar Eriksen kommenterte på
Verdiløse menn
11 minutter siden / 508 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
16 minutter siden / 860 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Verdiløse menn
23 minutter siden / 508 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Verdiløse menn
26 minutter siden / 508 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En bokser hviler ut
28 minutter siden / 83 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ute av verden
rundt 1 time siden / 2163 visninger
Torbjørn Ustad kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 1 time siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hva skal vi med De ti bud i 2018?
rundt 1 time siden / 442 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas anger!
rundt 1 time siden / 38 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas fulgte Jesus men gikk fortapt.
rundt 1 time siden / 692 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 1 time siden / 860 visninger
Les flere