Espen Ottosen

Alder: 45
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Vi velger livets side

Publisert rundt 5 timer siden - 576 visninger

Redaktør Berit Aalborg sier ja til såkalt selvbestemt abort i VL 16/2. Hennes argument er at noen må bestemme om et foster skal få leve, og da er fosterets mor best egnet. Vi tenker annerledes.

Vårt utgangspunkt er at abortspørsmålet handler om liv og død for to individer; kvinnen som bærer barnet og fosteret. Dette presiserte vi også i forrige innlegg. Likevel virker det som om Aalborg mener at vi ikke bryr oss om den gravide. Hun skriver at vår retorikk bidrar til «å annullere» menneskeverdet til de 29.000 kvinnene som i 2008 døde av «abortrelaterte skader». Påstanden er dypt urimelig.


Dyp respekt? Ifølge Aalborg går det an å «ha den dypeste respekten for liv og menneskeverd og samtidig mene at kvinnen er den som må ha det siste ordet». Dette er vi uenige i. Vi har ikke dyp respekt for liv og menneskeverd ved å støtte at en hvilken som helst kvinne kan ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn. Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi mennesker en frihet de ikke må få: Den absolutte makt over andre.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet. Det bør også en redaktør i en kristen dagsavis fastholde.

 

Aborttall i Norden. Et viktig argument for Aalborgs er at «aborttall i praksis ikke går opp ved å legalisere abort». Hun bruker Norge som eksempel. Men i årene før abortloven kom i 1978 var det enkelt å få innvilget abort. Sosialistiske legers klinikk ga 100 prosent innvilgelse av abort på sosiale kriterier. Går vi lenger tilbake enn 70-tallet ser vi derimot at abortlovgivningen har noe å si for antallet aborter. Dessuten har ulik abortlovgivning betydning i Norden. Sverige har en liberal lov med selvbestemt abort til uke 18. Der er abortraten høyere enn i Norge. Finland har en strengere lov enn oss. Der er abortraten lavere enn i Norge.

Det første som må sies om abort – før vi diskuterer hva slags lovverk og tiltak som kan redusere aborttallene – er at fostre har fullt menneskeverd. Det er problematisk at Aalborg starter et helt annet sted. Aalborgs avveining mellom ulike interesser bærer galt av sted fordi hun ikke tar fosterets menneskeverd og livsrett som utgangspunkt. Hennes hovedspørsmål blir da «hvem skal ta valget» om abort, ikke hvordan kvinners velferd og fosterets menneskeverd best kan ivaretas samtidig. Vil Aalborg bruke samme logikk om aktiv dødshjelp? For hvem bestemmer i dag at det ikke utføres aktiv dødshjelp? Vårt svar er at det ikke er legen, men loven som avgjør. Den fastslår at det er galt å ta liv. Så gjør helsepersonell medisinske vurderinger innenfor lovens rammer.

Vi vil tenke omtrent slik om abort: Hvis en lov ikke gjør abort til en rettighet for en hvilken som helst kvinne i en hvilken som helst situasjon, vil loven hindre kvinner fra å ta abort. Vi mener det er et gode. Deretter kan vi diskutere nøyaktig hvordan unntak bør formuleres. Tillates abort når det er fare for kvinnens liv, vil helsepersonell måtte avgjøre når slike situasjoner oppstår – ut fra lovverket. Og så vil kvinnen, i akkurat disse situasjonene, ha det avgjørende ordet.

 

Færrest mulig aborter. Vi mener det går an, som vi også påpekte i forrige innlegg, både å støtte fostres livsrett og å arbeide for færrest mulig aborter. Konsekvensene av lovverk bør vektlegges når vi politisk arbeider for færrest mulig aborter. Men vi kan ikke bare fokusere på konsekvenser. Prostitusjon er etisk forkastelig uavhengig av hvor mye omfanget går ned hvis sexkjøp forbys.

Aalborg mener at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat». Gjelder det i Norge hvor det nå foregår 14.000 aborter årlig? Et slikt argument tar ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort. Dette er bare mulig fordi abort er blitt en rettighet. Millioner av jentefostre i India og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Hva hjelper det da å hevde at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortspørsmålet er fylt av krevende dilemmaer. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken. Aldri ellers er to menneskers rettigheter så inderlig og alvorlig på kollisjonskurs som i abortsaken. Derfor må ikke abort bare gjøres til et individuelt ansvar. De høye aborttallene kommer av at en syndens struktur ufarliggjør ugjerningene slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser. Dermed klarer heller ikke kvinnen lenger å være barnets beste forsvarer. Denne strukturerte sammensvergelsen mot selve livet, har kristne en plikt til å kjempe imot.


Skrevet av Ragnhild Aadland Høen og Espen Ottosen, medlemmer i fagrådet i Skaperkraft

Gå til innlegget

Den nye teologien

Publisert 8 dager siden - 8321 visninger

I århundrer har kristne ment at teologiske svar i stor grad avgjøres av hva Bibelen sier. Men moderne norske teologer tenker ofte annerledes.

I januar 2010 startet et utvalg nedsatt av Bispemøtet sitt arbeid med samlivsetikken. Noen år senere fortalte Åste Dokka, et medlem i utvalget, åpent at hun i liten grad leste bibeltekster for å forberede seg til diskusjonene.

«Jeg gikk altså til arbeidet med den forutsetninga at det som står i Bibelen om homofili og ekteskapet og en del andre ting, ikke egentlig angår debatten», skrev Dokka i Kirke & Kultur (4/2013). Hennes teologiske forutsetning er at kristne kan tillate seg å være uenig med Paulus, eller som hun skriver: «Vi som ikke er enig med Paulus’ intimetikk skulle noen ganger tillate oss å si høyt og tydelig at Paulus tar feil».

Mye kan sies om denne måten å tenke på. Her vil jeg påpeke hvor annerledes teologisk arbeid blir med et slikt utgangspunkt. Det sentrale blir ikke lenger å avdekke Bibelens budskap, men å konstruere en akseptabel teologi.

Det tåpelige

Det er enkelt å finne eksempler på denne måten å tenke på. Når Bjørn Eidsvåg vil fortelle det norske folk hvilken Jesus han tror på, er ikke summen av evangelienes fortellinger avgjørende. Nei, ifølge Eidsvåg finnes det så mye problematisk i Bibelen at han må velge bort det han ikke klarer å tro og lage et alternativt bilde av Jesus.

I høst kom Gunhild Hugdal, stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet, med sterk kritikk av en artikkel Egil Sjaastad skrev om fortapelsens realitet (Vårt Land 10. oktober). Hugdal fremviste liten interesse for innholdet i Bibelens tekster. Hun hevdet at det var en tydelig svakhet at «Sjaastads forsvar for fortapelsen framstår som en ren oppramsing av skriftsteder».

Hugdal skrev også om «Jesu radikale medmenneskelighet» og viste til «selve grunnormen i det bibelske etiske materialet». Det høres kanskje fint ut, men hva betyr det når hun også hevder at hvis «erfaringen ikke stemmer overens med Skriften», har erfaringen forkjørsrett?

Denne enorme tilliten til menneskers erfaringer fremstår pussig. For vil ikke våre opplevelser og erfaringer ofte variere og kunne tolkes ulikt? 

Et teologisk argument

Mange teologer forholder seg rett og slett ikke til Bibelen som en avgjørende autoritet. Eller for å si det som Asle Eikrem, førsteamanuensis ved MF, uttalte i et intervju om den kristne forsoningslæren: «Et bibelsitat er ikke et teologisk argument, men danner utgangspunktet for en diskusjon som må ta all menneskelig erfaring med i betraktning» (Sambåndet 16. desember).

Påstanden om at en bibeltekst ikke er et teologisk argument innebærer en betydelig nedskrivning av Bibelens betydning for teologien. Dette kombineres ofte med stor tillit til muligheten for å bruke fornuft og erfaringer for å lage sunn teologi.

Selv tenker jeg annerledes om hvordan drive teologi. Men utgangspunktet mitt er ikke en slags naiv eller firkantet fundamentalisme: Jeg påstår ikke at alle bibelvers skal leses bokstavelig eller avviser at Bibelen må tolkes. Bibeltolkning er iblant vanskelig.

Dernest er jeg kjent med provoserende bibeltekster og mulige spenninger i Bibelen. Til alle tider har teologer prøvd å lage en helhet ut av tekster som ser ut til å motsi hverandre. For mange er noe av løsningen å skille mellom sentrum og periferi i Bibelen. Det tenker jeg også. 

Skifter mening

Hva gjør kristne som innser at de har misforstått budskapet i en viktig bibeltekst? Jo, de skifter mening.

Viser det seg at Paulus ikke generelt avviser kvinnelig prestetjeneste, ja, da bør vi si ja til kvinnelige prestetjeneste. Kommer vi ikke forbi at Jesus advarer mot en evig fortapelse, ja, da forkynner vi fortapelsens mulighet. Sier Bibelens tekster at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, ja, da avgjør dette kirkens liturgier. 

Den nye teologien tenker annerledes. Det blir ikke lenger avgjørende å finne ut hva sentrale bibeltekster sier. For vi kan velge å være uenig med Jesus og hans apostler.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017

Gå til innlegget

Aalborgs pragmatiske menneskeverd

Publisert 10 dager siden - 685 visninger

Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.

I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?

Utgangspunktet for denne debatten er at Kirkens Nødhjelp (KN) har tatt til orde for at KrF bør «sikre sårbare kvinners rett til abort». I Vårt Land 8. februar skriver generalsekretær Anne-Marie Helland at «all erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort». Vi er ikke kjent med at dette er entydig dokumentert.

Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig ­modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som ­Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to ­individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.

En menneskerettighet? 

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv

Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. ­Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.

Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi ­erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.

Det generelle argumentet

KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abort­argumentet som vi ikke aksepterer.

Helt ulike vinkler

Berit ­Aalborg prøver i Vårt Land (10. februar) å argumentere for at det går an å gå inn i abortdebatten fra to helt ulike vinkler, plikt­etikken og konsekvensetikken. Når Aalborg skriver om plikt­etikk, males et dystert bilde. Da sammenlignes man med Børre Knudsen og Donald Trump. Aalborg synes å forutsette at plikt­etikken ikke anerkjenner krevende dilemmaer eller kan være opptatt av færre aborter.

På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.

Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.

Gode grunner

All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvens­etikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.

Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvens­etikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.

Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død.

Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de ­andre gangene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Tunnelsyn

Publisert rundt 1 måned siden - 6967 visninger

Noe er viktigere enn andre ting. Men å se seg blind på en ­enkelt sak, og la den dominere alt, er ofte problematisk.

For noen uker siden ble en israelsk sersjant funnet skyldig i forsettlig drap på en palestinsk terrorist. Fremlagte beviser, inkludert et videoopptak, tilsa at sersjanten skjøt og drepte en mann som var skadet og ikke utgjorde noen trussel.

Likevel har den dømte sersjanten fått mye støtte. Selv Israels forsvarsminister Avigdor Lieberman har uttalt at han er uenig i rettens enstemmige konklusjon. Etter min mening illustrerer det tunnel­synets store problem: Når noe overskygger alt annet – i dette tilfelle Israels rett til forsvar mot terror – er faren at grunnleggende prinsipper kastes på båten. I en demokratisk rettsstat skal ikke uskadeliggjorte terrorister drepes uten lov og dom. Punktum.

Tunnelsyn er en fare for mange av oss – i ulike sammenhenger. Det er svært ­sjelden at en enkelt sak er så viktig at vi bør glemme alle andre hensyn.

Kampen mot islam

Akkurat nå er den viktigste saken for ganske mange – også en del kristne – kampen mot islam. Sterk kritikk er på sin plass når muslimer angriper karikaturtegnere, støtter selvmordsbombing eller forfølger kristne konvertitter. Men islam er mye forskjellig, og det bør være mulig både å kritisere muslimers overtramp og å slå ring om muslimers religionsfrihet.

Det har forundret meg mange ganger de siste årene hvor langt medkristne kan gå i kampen mot islam (og også i motstanden mot muslimske flyktninger). Blant annet gir mange sterk støtte til Hege Storhaug i Human Rights Service. Det virker ikke som det betyr noe at hun er kritisk til all religion og lever i et lesbisk forhold. Det eneste som vektlegges, er hennes angrep på islam.

På noen områder har Hege Storhaug gode poenger. Da fortjener hun støtte. Men det kan se underlig ut hvis kristne signaliserer at det er mye viktigere at mennesker er islamkritikere enn at de bekjenner kristen tro.

Full støtte

I oktober fremførte jeg sterk kritikk av Jan Hanvold og TV Visjon Norge i forbindelse med dokumentaren «Pengepredikanten». Noen reagerte svært negativt på det jeg uttalte. Det er helt i orden, og noe kunne jeg med fordel uttrykt litt annerledes.

Noen av de som kritiserte mine ­uttalelser hadde følgende utgangspunkt: ­Siden Jan Hanvold er en kristen, bør alle kristne gi han full støtte. Det opplever jeg som ­tunnelsyn. Hvilken troverdighet vil kristne ledere ha hvis de alltid – og helt uavhengig av den enkelte sak – frikjenner og forsvarer medkristne?

Ingen mennesker er ufeilbarlig. Kritikkverdige forhold bør kritiseres. Kristne bør være hensynsfulle og balanserte i sin kritikk av medkristne, men å velge total taushet, er dypt problematisk.

Kamelsluking

De fleste av oss opplever innimellom å være i mindretall. Da blir det viktig å lage allianser for å vinne frem – eller i det minste bli hørt. Men hvor store kameler kan vi sluke?

En slik debatt oppstår for eksempel når temaet er hvordan KrF bør forholde seg til mulige alliansepartnere. Ikke få ­argumenterer for at regjeringens restriktive asyl- og innvandringspolitikk bør få partiet til å avvikle enhver støtte til Frp. Andre hevder at venstresiden er så negativ til den kristne kulturarven at et kristent parti må knytte seg til den borgerlige blokken.

Det er naturlig at mennesker vektlegger ulike saker noe ulikt – og dermed kommer til ulike konklusjoner i slike spørsmål. Mer problematisk er det å gjøre en enkelt sak til det som avgjør alt. Faren er åpenbart til stede for at smått blir stort og stort blir smått. Eller for å sitere Jesu kritikk av fariseerne: «Dere avsiler myggen, men sluker kamelen!»

Akkurat nå er det noen som gjør rovdyrpolitikk til det viktigste av alt. Høyre har opplevd et ras av utmeldinger i Hedmark fordi den ansvarlige statsråden har stoppet jakt på 32 ulver. Det virker unektelig noe nærsynt å gi en slik sak større betydning enn alle andre politiske saker.

Gå til innlegget

Hitler, Paulus og Bibelen

Publisert 3 måneder siden - 1016 visninger

Søvik­ starter med en sterk overbevisning om at Hitler ikke kan være innsatt av Gud, og på den bakgrunn konkluderer med at Paulus tar feil, starter jeg et annet sted.

Jeg er enig med Atle Ottesen Søvik (Vårt Land 1. desember), at hva man tenker om Guds åpenbaring, har betydning for hvilket­ bibelsyn­ man lander på. Men vi er uenige­ om åpenbaringsforståelse – og dermed om bibelsyn­. Så langt jeg kan forstå mener Søvik at Bibelen er en menneskelig presentasjon av Guds gradvise åpenbaring. Selv vil jeg tenke at Bibelen, selv om den er skrevet av mennesker, også er ord fra Gud.

Konsekvensene av disse forskjellene er at vi tenker ulikt om feil eller motsetninger i Bibelen. For meg er det viktig å fastholde at apostlene taler enhetlig om hva vi skal tro og hva vi skal leve. Søvik mener derimot at det finnes mange feil i Bibelen, og viser til «intern inkonsistens, for eksempel knyttet til hvilke kvinner som kom til graven, når påskemåltidet var, hvor mange ganger hanen gol under Peters fornektelse, hvordan Judas døde».

Åpen for. Nå synes jeg ikke disse eksemplene er særlig viktige for hva dagens kristne skal tro og hvordan vi skal leve. Derfor er det ikke avgjørende­ å forklare disse motsetningene. Men jeg er åpen for å tenke at vi kan stå overfor tilsynelatende inkonsistenser, altså at det går an å harmonere tekstene.

Søvik mener at når mitt bibelsyn «får som konsekvens at Hitler ble innsatt av Gud, tenker jeg det er et sterkt tegn på at åpenbaringsforståelsen er feil». Jeg er skeptisk til et slikt argument og tenker at det illustrerer en viktig forskjell: Mens Søvik­ starter med en sterk overbevisning om at Hitler ikke kan være innsatt av Gud, og på den bakgrunn konkluderer med at Paulus tar feil, starter jeg et annet sted. Mitt utgangspunkt er at Paulus taler sant og at jeg skal vise lydighet mot teksten (samtidig­ som jeg vil gå grundig inn i den og se den i lys av andre tekster).

Feil. Jeg finner antagelig Hitler – og hans nazisme like avskyelig som Søvik. Men jeg mener det er feil at siden alle myndigheter er innsatt av Gud, betyr det «at Gud ville gi ham makten istedenfor motkandidaten i valget i 1933». La meg illustrere problemet med denne logikken med et eksempel: Selv om vi tror at ethvert menneske er skapt av Gud, betyr det ikke at en voldtekt, som førte til at et konkret menneske ble til, var Guds vilje.

Kort sagt mener jeg at Søvik bruker teksten i Rom 13 til mer enn det er grunnlag for. Den sier ikke at Gud ville at Hitler skulle bli valgt (eller at kuppforsøket mot ham skulle slå feil). Men teksten understreker at alle myndigheter – fordi de straffer det onde og roser det gode som Paulus forklarer – gjør noe godt og derfor bør lydes. Så innrømmer jeg at det er utfordrende å beskrive presist grensene for lydighet, og om og når opprør er forsvarlig.

Mye mer kunne vært sagt om dette – og nyansene­ er mange. Slik sett ser jeg, som Søvik­, det naturlig å runde av debatten her.

FØRST PUBLISERT 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
4 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
14 minutter siden / 6373 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1299 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6373 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere