Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Skam nok til alle

Publisert 13 dager siden

Det sekulære evangelium forkynner at ethvert menneske må finne ut hvem det virkelig er og leve deretter. Jesu budskap var derimot at en kristen må «fornekte seg selv».

For noen dager siden deltok jeg enda en gang i en debatt om homofili og Til Helhet. Bakgrunnen var at Ingvild Endestad, leder av Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, i et innlegg i Dagbladet blant annet påsto at Til Helhet «styrker den verste frykten hos den de møter: det du føler, den du er, er uønsket».

Diskusjonen foregikk i Dagsnytt 18 på NRK. Noe av det jeg forsøkte å få frem, er at Til Helhet – og kristne som mener at homofilt samliv er synd – ikke betrakter homofile som annenrangs mennesker. For vi er alle syndere. Også de som opplever seg som heterofile har en seksualitet som byr på fristelser og uønskede følelser.

Da jeg sa dette, brøt programlederen inn med en liten latter: «Alle kan kjenne på skam, hele tiden. Det er skam nok til alle, her». Jeg har fundert mye på den responsen i ettertid. Forteller den at ideen om alle menneskers syndighet er ubegripelig?


Kristent tankegods

Det kan argumenteres godt for at moderne nordmenn fortsatt har ideer som er formet av – eller i det minste i samsvar med – et kristent tankegods. Det kan gjelde for synet på menneskerettigheter og menneskeverd, viktigheten av nestekjærlighet og mye annet.

Samtidig er jeg overbevist om at sekulære ideer – som representerer noe helt annet enn en kristen tenkning – er på fremmarsj. Jeg tror dette ikke minst gjelder for hva vi tenker om selvbilde, selvtillit og selvfølelse.

Disse stikkordene er store, og jeg kan ikke borre i alle nyansene. Men to ting må vektlegges ut fra et kristent perspektiv: Vi mennesker har både et ukrenkelig menneskeverd fordi vi er skapt i Guds bilde, og vi er syndere som daglig trenger tilgivelse for tanker, ord og gjerninger. Det er det siste punktet som ofte stemples som feilaktig, usunt og skadelig.


Du duger

Jeg ser ikke bort ifra at noen kristne miljøer, og kanskje på en del bedehus, har snakket så ensidig om menneskers elendighet at forkynnelsen av alle menneskers verdi er blitt fortrengt. Men har pendelen svingt? Synger vi bare «Du er du og du duger» for barn (og voksne)?

Jo da, alle bør få høre at de er verdifulle. Den store styrken ved et kristent menneskesyn er dessuten at vår verdi er forankret i noe annet enn det vi får til.

Men det er også sant at vi kommer til kort og svikter – både overfor Gud og mennesker. Vi kan faktisk ikke utelukkende påstå at vi er akkurat slik Gud vil ha oss. De fleste av oss er altfor ofte sure og vrange, smålige og selvopptatte, lette å friste og dårlige til å unnskylde andres svakheter. Derfor gir Jesu oppfordring om at vi skal fornekte oss selv god mening. Ingen bør fullt ut «leve ut den jeg virkelig er». Det vil skade både oss selv og våre medmennesker.

Dette gjelder også for seksualiteten vår. Bærer vi med oss følelser, lengsler og begjær som vi bør legge bånd på, er det rart å gjøre seksualiteten til et unntak. Så betyr ikke «fornekte seg selv» i denne sammenheng å late som om man er en annen enn man er. Tvert imot bør vi åpent erkjenne og innrømme våre feil og mangler. Og heldigvis er vi, likevel, elsket av Gud.


Fra hjertet kommer

Apologeten og forfatteren C. K. Chesterton skrev en gang at arvesynden (på engelsk «original sin» som det kanskje er bedre å oversette med «ursynden») er «det eneste kristne dogmet som er blitt empirisk bekreftet og fastslått gjennom 3.500 år med menneskets historie».

Likevel er det sekulære evangeliet at ingen bør skamme seg over noe som helst. Riktignok tror jeg at følelsen av skam kan bli destruktiv eller overdreven. Men at jeg gjør noe feil – ganske ofte – er det umulig å komme forbi. Og Jesus forklarer at handlingene våre dessverre skyldes den vi er: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott».

Jeg skjønner at mange heller vil høre at de er «gode på bunnen» og bli trøstet med at «du er god nok som du er». Kanskje blir også det kristne budskapet om menneskers syndighet enda mer truende i et samfunn der Gud har forsvunnet. For da blir også muligheten for Guds tilgivelse og nåde borte.

Gå til innlegget

Det er en smule ubehagelig at Mai Lene Fløysvik Hæåk trekker meg inn i sin kommentar.

Mai Lene Fløysvik Hæåk påstår i Vårt Land 22. mars at jeg skapte forvirring på Facebook gjennom en statusoppdatering på kvinnedagen. Selv ble jeg overrasket over at min kommentar ble trukket inn i en kommentarartikkel om likestilling.

Kommentaren til Fløysvik Hæåk handler om at det «på sikt» er farlig at folk mumler om at likestillingen har gått for langt. Det er litt vanskelig å forstå hva hun konkret er redd for, men hun synes å forutsette at de som mumler ønsker å frata kvinner juridiske rettigheter.


En smule ubehagelig

Jeg avviser selvsagt ikke at noen kan mene noe slikt. Selv har jeg aldri ment at kvinner og menn skal ha ulike rettigheter i politikk og samfunn. Slik sett er det en smule ubehagelig at Fløysvik Hæåk trekker meg inn i sin kommentar.

Likestilling er et stort tema. Og de som uttaler – mumlende eller med ropert – at «likestillingen har gått for langt», kan ha svært ulike innfallsvinkler, analyser og perspektiver. Selv syntes jeg Kyrre Watne, som har en master i evolusjonspsykologi, skrev interessant om misforstått kvinnekamp i Morgenbladet 8. mars:

«Hvordan ble det en kvinnesak at like mange kvinner som menn skal ha mulighet til å dø på slagmarken? At fødselspermisjonen skal fordeles likt mellom far og den som faktisk har født? At kvinneandelen skal være høy også i yrker kvinner åpenbart er mindre interessert i?» Hans påstand er at kvinnekampen «nå ofte går ut over kvinner, fordi mannen brukes som implisitt modell».


Farlige tanker

Dette er altså Watnes ord. Jeg synes perspektivene hans er interessante. Derimot kan jeg ikke forstå at jeg – eller Watne – av den grunn representerer farlige tanker.

Så er det slik at det jeg skrev på Facebook, og som Fløysvik Hæåk viste til, i liten grad handlet om likestilling. Mitt utgangspunkt var fallende fødselstall. Vi står faktisk overfor en dramatisk situasjon. På ti år har kvinner gått fra å føde i snitt 1,98 barn (som også er lavt) til i fjor å føde i snitt 1,56 barn. Og så blir spørsmålet: Hva kan årsaken være?

Jeg presiserte på Facebook at fallet i fødselstall sikkert skyldes ulike forhold. Men jeg påpekte også – mest som en kuriositet – at påfallende mange av Europas ledere er barnløse. Akkurat nå gjelder det Merkel i Tyskland, May i England og Macron i Frankrike – og ganske mange andre statsledere. Jeg tror det går an å være barnløs og samtidig være opptatt av en god familiepolitikk. Men kanskje krever det større bevissthet for disse?


Straffer seg økonomisk

I min kommentar på Facebook skrev jeg også at politikken i Vest-Europa er barnefiendtlig. Det mener jeg ikke som en helt generell påstand. For eksempel er det mye bra å si om permisjonsrettighetene til foreldre i Norge. Derimot mener jeg bestemt at det mer enn noen gang straffer seg økonomisk å få barn hvis ikke både mor og far er i full jobb (men for eksempel studerer, slik jeg selv gjorde da vi fikk våre to første barn). Kanskje kan dette være en grunn til at fødselstallene stuper?

For alt jeg vet er Fløysvik Hæåk helt uenig i dette – og det må hun gjerne være. Derimot synes jeg ikke hun har grunnlag for å koble sammen det jeg skrev om fallende fødselstall med mumlende spørsmål om hvorvidt likestillingen har gått for langt og påstanden om at dette «kan ha store konsekvensar for kvinnerettar imorgon».

Gå til innlegget

Når de gode gjør det onde

Publisert rundt 1 måned siden

Hvordan kan det ha seg at tilsynelatende snille og gode mennesker gjør forferdelige ting? Det mest ubehagelige svaret, som jeg stadig oftere møter, er at religion er årsaken.

I 1999 møttes to fremstående vitenskapsmenn til en debatt om gudstro. Amerikanske Steven Weinberg, som fikk nobelprisen i fysikk i 1979, forsvarte ateismen. Hans samtalepartner var John Polkinghorne som var professor i matematisk fysikk i Cambridge inntil han brått forlot sin akademiske karriere for å bli prest.

Fascinerende nok er det ikke intrikate argumenter om tro og vitenskap som i dag huskes fra debatten, men en frisk uttalelse om moral fra Weinberg: «Med eller uten religion, så vil gode personer gjøre gode ting og onde personer gjøre onde ting. Men for å få gode mennesker til å gjøre onde ting, så trenger du religion».

Påstanden fra Weinberg er nærmest blitt et mantra fra en del ateister og skeptikere. Men Weinberg tar åpenbart feil. Ofte trenger vi helt andre årsaker enn religiøs overbevisning for å forklare at trivelige folk gjør grusomme gjerninger.


Mindreverdige jøder

I nesten fem år var Rudolf Höss øverste ansvarlige for Auschwitz. Grusomhetene som er blitt avdekket er ufattelig. Mer enn en million mennesker, inkludert kvinner og barn, ble drept. Dette foregikk mens Höss, med sin kone og fem barn, bodde i en idyllisk enebolig tett på konsentrasjonsleiren.

Höss vokste opp i et katolsk hjem, men tok tidlig avstand fra troen. Religion kan altså ikke være forklaringen på hans ondskap.

Isteden finner vi svaret i Höss’ store lojalitet mot nazistenes tankegods og ideen om at jødene var mindreverdige mennesker.  Derfor plaget det ikke kommandanten i særlig grad å sende hele familier rett i gasskammeret bare fordi de var jøder. Vi står altså overfor ideologiske skylapper. I stor grad kan også ideologi forklare hvordan en 32 år gammel mann i 2011 valgte å kaldblodig massakrere 65 personer på Utøya.


Ondskapens mange former

Ondskap kan ta mange former. Svært ulike former for ideologiske eller religiøse overbevisninger kan – under gitte omstendigheter – få folk til å forsvare dypt menneskefiendtlige handlinger. Vi ser det hver gang terrorangrep begrunnes med islam.

Også kristne miljøer kan møtes av relevant kritikk i så måte. Det er dypt problematisk hvis foreldre som er Jehovas Vitner vil nekte livreddende blodoverføring til sine barn. Og det finnes tragiske historier om de som kutter alle bånd til barn fordi disse forlater troen eller står frem som homofile.

Ofte kan vi bli enige om – på kryss og tvers av livssyn – at noen handlinger fortjener å bli kalt onde. Men iblant er uenigheten stor. Jeg tror det skyldes at prinsippene vi betrakter som grunnleggende kan variere. Selv synes jeg ideen om selvbestemmelse iblant løper løpsk. Jeg kan ikke forstå hvordan det å ta livet av et friskt foster ene og alene fordi mor (og ofte far) ikke ønsker tvillinger kan sees på som en slags menneskerettighet.


Hadde et hjerte

I en selvbiografi Rudolf Höss skrev rett før han ble henrettet i 1947 avsluttet han med disse ordene: «Kanskje vil offentligheten se meg som et blodtørstig beist, en grusom sadist og en som har drept millioner – for majoriteten av mennesker vil ikke være i stand til å se for seg kommandanten i Auschwitz på noe annet vis. Den store massen vil aldri forstå at han også hadde et hjerte, at han ikke var ond».

Det er – dessverre – vanskelig å betrakte Höss som en grusom sadist. Realiteten er at han fremsto som en varm familiefar og en rettferdig sjef. Derfor tror jeg at Weinberg tar feil. Det er for lettvint å dele mennesker inn i to grupper; de gode som gjør godt og de onde som gjør ondt (og så trenger vi altså religion for at gode personer skal gjøre fæle ting).

Isteden tror jeg vi alle har et potensial for ondskap. Vi kan fristes til å velge minste motstands vei (Höss mente at han ble utsatt for press). Vi kan gjøre noe ondt fordi det lønner seg (og Höss ble viktig ved å drive Auschwitz). Og vi kan gjøre grusomme ting ut fra ideen om at «målet helliger middelet» eller et skarpt skille mellom «oss og dem». Selv tror jeg den kristne ideen om alle menneskers ukrenkelige menneskeverd kan være en god vaksine mot ondskap satt i system.

Gå til innlegget

Problematisk fra Vårt Land om abort

Publisert 2 måneder siden

Ikke overraskende rykker Vårt Land ut med full støtte til biskopenes uttalelse om abort som ble presentert fredag. Jeg mener både Vårt Land og biskopene svikter.

Redaktør Alf Gjøsund viser i sin kommentar 18. februar til noen av mine kommentarer på Facebook om biskopenes uttalelse. Han mener at jeg er «knallhard i kritikken». Ja, jeg «tordner» visst. Det er riktig at jeg kritiserer biskopenes uttalelse, og det mener jeg å gjøre
 ved hjelp av saklig argumentasjon. Biskopene tar i sin uttalelse til orde for et «nytt samtaleklima» om abort og oppfordrer til en «bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale». Bidrar Gjøsund til dette ved sine karakteristikker?

Underlig selvkritikk. 

Det er helt fint at biskopene ønsker et bedre samtaleklima når temaet er abort, men jeg synes selvkritikken biskopene tar på kirkens vegne er underlig. For noen år siden var det debatt om fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. Jeg mener at de som ønsket en slik reservasjonsrett argumenterte avdempet, saklig og nøkternt. Hjalp det? Førte det til at forkjemperne for abortloven viste mer respekt og forståelse for legene som ikke ville bidra til abort?

Biskopene starter sin uttalelse med å gi en entydig kritikk av kirkens representanter som var motstandere av
 loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. «I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog,» skriver de. Men hva er viktigst av en god dialog og av å beskytte menneskeliv?

Jeg synes svaret er opplagt. 

Kirken skal stå på de svakes side. Og de svakeste er faktisk barn i mors liv som med dagens lovgivning ikke har noen beskyttelse før uke 12. Derfor aksepterer jeg ikke logikken som Gjøsund bruker når han forsvarer bispeuttalelsen: «For hva bør være hensikten med en uttalelse? Den bør selvsagt være å bevege, ikke å låse. Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet».

Nessa og Knudsen. 

Gjøsund forsvarer også biskopenes uttalelse med at folk husker «den mest ekstreme bruken av virkemidler» fra 70-tallet. Men hva sikter han egentlig til? Jeg mener det er urimelig å hevde at kirkeledere i Den norske kirke benyttet ekstreme virkemidler. Hvis hentydningen gjelder aksjonene fra Ludvig Nessa og Børre Knudsen, så møtte disse altså mye motstand fra kirkens ledere. Det er altså lenge siden kirken tok avstand fra
 såkalte ekstreme virkemidler.

Det er bra at biskopene slår fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Dessverre blir setningen stående i løse lufta. Det naturlige ville jo vært at bispemøtet kritiserte prinsippet om selvbestemt abort. For innebygd i dette prinsippet er at fosteret ikke har noe vern. Isteden sier biskopene at deres «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Jeg synes det er skuffende. Vi hadde trengt kirkeledere som problematiserer en abortlov som gjør at staten finansierer og godkjenner at 15.000 spirende menneskeliv går tapt på norske sykehus årlig.

Ekstrem uttalelse. 

Etter at biskopene presenterte sin uttalelse, skrev biskop Kari Veiteberg på sin Facebook-side at abortloven var «eit gode» (det er for øvrig en ganske ekstrem uttalelse; mange forkjempere for abortloven kaller den «et nødvendig onde»). Veiteberg mener opplagt at uttalelsen gjør det mulig for henne å gi en slik vurdering. Er det da rimelig av Gjøsund å mene at biskopene kanskje har «lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover»?

Bispeuttalelsen fastslår at et «samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» siden slike aborter «forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner». Jeg mener at det er uklokt å formulere seg slik. Hvis biskopene bare ville advare mot et totalforbud imot abort, burde det vært sagt tydeligere. Slik setningen er formulert, kan den tolkes slik at alle samfunn som tillater abort, uansett hva slags abortlov vi står overfor, er bedre enn samfunn som forbyr abort. Dessuten betyr det vel at biskopene fastslår at Norge ble bedre med innføring av selvbestemt abort i 1978.

Ikke konkret. 

Så vil sikkert noen si at biskopene har helt rett i at legale aborter er bedre enn illegale, og at aborter vil skje uansett. Alternativet er med andre ord strikkepinner. Jeg er klar over at problemene og tragediene ved illegale aborter. Jeg innser også at det er krevende å utarbeide et konkret alternativ til dagens abortlov. Når Gjøsund ber meg om å være «mer konkret», må jeg innrømme at jeg ikke sitter klar med et konkret lovforslag.

Men i en slik sak er det også viktig å skille mellom etikk og jus. Kristne 
ledere bør vokte seg for å gå for dypt inn i pragmatiske og juridiske diskusjoner om hva slags abortlov som er «realistisk». Etter 40 år med en abortlov som har gjort ethvert foster under 12 uker rettsløst, mener jeg at kirkeledere først og fremst skal argumentere prinsipielt og løfte frem menneskeverdet til alle mennesker, også de ufødte.

Gå til innlegget

Skadelige sexråd

Publisert 2 måneder siden

Er porno sunt? Er det skadelig å tilby terapi til homofile som ikke vil leve i et parforhold? Svarene som gis på slike spørsmål preges ofte mer av synsing enn forskning.

Etter at flere medier fortalte at en nyutnevnt statssekretær fra KrF hadde stått frem som pornoavhengig, skulle VGs Ingunn Saltbones avgjøre om porno var bra eller dårlig i VG-podkasten Giæver & Gjengen. «Vi vet at porno kan være et krydder i parforholdet», fastslo Saltbones, som har studert sexologi.

Riktignok mente Saltbones at porno kunne dominere for mye i menneskers liv, men først og fremst mente hun at det var «leit og alvorlig» hvis kristne mente at all porno var problematisk.

Med andre ord var det lite aksept i VGs podkast for ulike syn på porno. Saltbones hadde nemlig fasiten. Hun var skråsikker på at porno var bra og helsefremmede – og møtte ingen kritiske spørsmål.

Les også: La oss snakke om porno

Uenige forskere. 

Iblant vet vi godt om en spesifikk handling er sunn eller skadelig. Røyking er skadelig. Fortsatt er det sunt å spise gulrøtter. Og forskning viser at overdreven soling øker kreftfaren.

Men det finnes rett og slett ikke forskning som entydig fastslår at pornobruk er bra. Tvert imot er forskere uenige. Andreas Masvie gjennomgikk en rekke studier om temaet i Morgenbladet 6/11 2017 og trakk frem undersøkelser som viste at de som brukte mye porno ble mer seksuelt aggressive og studier som viste at «pornokonsum er knyttet til høyere risiko for skilsmisse og ulykkelighet i forhold».

Gir barn lykke? 

Å bruke empirisk forskning for å finne ut om en spesifikk type adferd er skadelig, kan være relevant. Iblant kan kalkulatoren tas frem; for eksempel kan røyking forkorte livet med ti år.

Men ofte gjør vi ikke valg bare ut fra slike kalkuleringer. Ingen hadde hoppet i fallskjerm eller kjørt motorsykkel hvis alt vi vektla var skaderisiko. Og hvem lar seg sterilisere bare fordi en lykkeforsker slår fast (for eksempel på TV 2 20/10 2017) at man ikke blir mer lykkelig av å få barn?

Dessuten kan ingen undersøkelser fastlegge hvilke verdier jeg bør ha. Ønsker jeg mer sex med kona mi enn med meg selv, er porno et uklokt valg. Det samme gjelder hvis jeg ikke vil gjøre tilfeldige kvinner på nett til sexobjekter.

Les også: Flere unge kristne står fram som pornoavhengige: – Kjenner seg fanget

Skadelig terapi. 

Om språkbruken kan være skarp overfor de som sier nei til porno, er det lite mot fordømmelsen av de som mener at homofilt samliv er galt. Det har særlig nettverket Til Helhet fått merke de siste ukene.

I Aftenposten skrev Christian Lomsdalen at det var bekymringsfullt at Laget (NKSS) var medlem i Til Helhet. Vi kan ikke «ha ungdomsorganisasjoner ute i skolene som ønsker skadelig omvendelsesterapi for de skeive elevene» (31/1 2019). Og i Dagbladet påsto Erik Aasheim at Til Helhet egentlig drev med «helbredelse» og at de som har «forsøkt alt for å bli en annen» kunne ende opp med å ta livet sitt.

Til en viss grad støtter jeg Lomsdalen og Aasheim. Det er problematisk å gi beskjed til kristne homofile om at deres seksuelle følelser er særlig syndige. Og ingen bør påstå at en seksuell orientering lettvint kan endres. Det er bare det at kritikken fra Lomsdalen og Aasheim ikke gjengir korrekt hva Til Helhet står for.

Les også: Fri reagerer på Til Helhet-sammenligning: – seksualitet kan forandres, men ikke av andre

Bra singelliv. 

Mange mener bestemt at homofilt samliv er nøyaktig like bra som heterofilt samliv. Da fremstår det selvsagt meningsløst å gi støtte og hjelp til mennesker som ikke vil leve i et homofilt forhold.

Men mange av oss tenker noe annerledes om seksualitetens mening. Klassisk kristen etikk mener at Guds skaperplan er ekteskapet mellom mann og kvinne, og at et likekjønnet samliv dermed strider imot Guds vilje for vår seksualitet. Kristne homofile med en slik overbevisning kan ønske å snakke med noen som gir dem støtte. Er det galt å tilby det?

Jo da, noen pastorer og sjelesørgere har sikkert møtt kristne med homofile følelser på en dårlig måte. Men det trenger ikke alltid å skje! Selv kjenner jeg mange kristne homofile som hevder å leve gode liv. Noen har bevisst valgt å leve som single. De som mener det er skadelig å støtte deres valg, står i fare for å signalisere at single lever et mindreverdig liv. Det er neppe sunt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere