Espen Ottosen

Alder: 47
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

De diskriminerte barna

Publisert 16 dager siden - 1652 visninger

Jeg er oppvokst med en enslig mor. Men jeg vil ikke bli brukt som argument for at enslige bør få assistert befruktning.

Høyres landsmøte vedtok nylig at staten skal gi enslige rett til assistert befruktning. Arbeiderpartiet vedtok det samme i fjor. Dessverre havner temaet ofte i skyggen av spørsmålet om eggdonasjon.

Barnløshet er en stor smerte for dem det gjelder. Slik sett er det forståelig at politikere vil hjelpe de som ønsker seg barn. Like fullt er det naturlig å tenke at helsepersonell først bør kobles inn når uteblitt graviditet skyldes medisinske årsaker. Å være barnløs fordi man er enslig er ingen sykdom. Og barn er ingen rettighet.


Det naturen gir. Lenge har jeg tenkt at det er verdens enkleste sak å avvise kunstig befruktning for enslige; det handler om å si nei til at noen barn skal diskrimineres grovt av staten. For de barna det gjelder fratas jo noe naturen faktisk gir oss alle; en far og en mor.

Jeg innrømmer gjerne at denne debatten er ganske personlig for meg. Min far døde da jeg var fem år. Jeg har vokst opp med en enslig mor – og har overhodet ikke noe ønske om å stigmatisere disse.

Men etter hvert har det gått opp for meg at jeg kan brukes som argument for at det går bra med barn som vokser opp uten far. Jeg er verken blitt kriminell, falt ut av videregående skole, eller fått psykiske problemer. Men selvsagt har jeg savnet å ha en far. Derfor forstår jeg ikke at politikere våger å vedta at å mangle en forelder er en slags ubetydelig bagatell.


God oppvekst. Så langt jeg kan forstå er hovedargumentet for å tilby enslige assistert befruktning at disse kan tilby barn en god oppvekst. Barna vil dessuten være svært ønsket.

Jeg forstår argumentet. Og mye er viktigere for et barn enn å ha to foreldre. Selv har jeg sikkert hatt det bedre enn tusenvis av andre barn. Altfor mange vokser opp i en familie med skyhøyt konfliktnivå eller alvorlig rusmisbruk – og mer kan sikkert gjøres for å ivareta disse.

Men det betyr ikke at det er greit at staten, med vitende og vilje, fratar barn en far. For selvsagt er det bedre å ha to foreldre enn å ha en forelder. Dette handler om å sette barns beste fremfor voksnes lengsler.

At mye kan være mer belastende for et barn enn bare å ha en forelder er ikke et holdbart argument. Det blir omtrent som å hevde at vi ikke trenger å bekjempe seksuell trakassering fordi voldtekt er så mye verre.


Til Danmark. Det blir ofte trukket frem at enslige i dag drar til Danmark for å bli gravide. Er det ikke bedre å gi disse denne muligheten i Norge når de uansett kommer til å få barn?

Mitt svar er nei. Det er stor forskjell på å tillate at et enkeltmenneske tar et omstridt valg og at staten gjør dette valget til en rettighet.

Så innser jeg at mange synes det er vanskelig å si til disse kvinnene at de gjør noe etisk galt (der de sitter med en skjønn treåring på fanget). Kanskje er det redselen for å bli oppfattet som fordømmende og moralistisk som gjør at mange ikke vil si nei til at enslige skal få hjelp til å bli gravide?

Min holdning er at enslige kvinner som velger å få barn velger å sette barna deres i en særlig sårbar posisjon. Det kan godt hende det går fint; slik det kan gå bra å kjøre i 140 i en 80-sone. Like fullt er det uklokt. Ikke minst kan barna rammes hardt hvis mor får psykiske problemer, blir alvorlig syk eller havner i en ulykke.


Saksøke staten? Hva vil så barna det gjelder si om noen år? Vil noen kritisere sin mor fordi hun dro til Danmark for å bli gravid? Kan vi se for oss, hvis assistert befruktning for enslige innføres, at noen barn vil saksøke staten fordi de bare fikk én forelder?

Noen finner slike spørsmål absurde; ingen vil kritisere at de har blitt til. Det er jo bedre å bli født enn ikke å bli født.

Joda, de fleste er dypt takknemlige for å leve. Men er det dermed umulig å være kritiske til valg som ble foretatt i forbindelse med at livet mitt startet? Jeg har i hvert fall møtt mennesker som sier at «mine foreldre burde aldri fått barn» etter år med krangel, konflikt og skilsmisse.

Gå til innlegget

Jakten på jubel

Publisert rundt 1 måned siden - 1140 visninger

Kanskje finnes det bare to typer debattanter: De som utelukkende vil hente jubel hos tilhengerne sine. Og de som faktisk prøver å overbevise motparten.

Igjen sørger Sylvi Listhaugs retorikk for høylytt debatt. Vel hender det at politikken hennes skaper engasjement – som når hun godkjenner at en familie hentes ut av kirkeasyl – men oftest handler debattene om retorikk. Kan det være fordi hun fremstår uinteressert i å kommunisere med sine motstandere? Jeg synes lite tyder på at hun faktisk forholder seg til hva motparten sier. Listhaug nøyer seg med å repetere innlærte fraser.

Når Listhaug bruker Facebook, er det veldig tydelig at hun primært vil kommunisere med sine støttespillere, altså de som «liker» eller «følger» henne. Disse skal mobiliseres. Målet er å hente støtte, jubel og hyllest. Eller som det heter: «Lik og del».

Monstre or troll. For noen uker siden kalte Sylvi Listhaug pedofile overgripere for «monstre». Jeg synes nok at kritikken hun møtte ble i overkant sterk. Det er litt pussig å kalle netthetsere for «troll» for så å hevde at «monster» er helt upassende når vi står overfor grov kriminalitet.

Likevel var det fascinerende å se hvordan Listhaug svarte sine kritikere. I en debatt i Dagsnytt 18 møtte hun Anine Kierulf, jurist og ekspert på menneskerettighetene. Kierulf hevdet blant annet at barn må få beskjed om at de ikke skal passe seg for monstre siden overgriperen kan være en snill nabo. Listhaug svarte blant annet at hun ikke var overrasket over at noen prøver «å opphøye disse gjerningsmennene til offer».

Beskyldningen er temmelig grov. Og den ligner litt på påstanden om at Arbeiderpartiet «mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Eller budskapet til Knut Arild Hareide om at han «sleiker imamer oppover ryggen» fra august i fjor.

Godhetstyranner. For noen år siden brukte Sylvi Listhaug begrepet «godhets­tyranner» om kritikk av hennes innvandringspolitikk. Hun mente at «meningsmotstanderne framstiller ønsker om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause» (NTB 3/11 2015).

Jeg forstår frustrasjonen. Men benytter ikke Listhaug nøyaktig samme type taktikk? De som ikke vil kalle overgripere for monstre beskyldes for å gjøre kriminelle til ofre. Og de som stemmer ned et forslag til hvordan fremmedkrigere kan fratas statsborgerskap, stemples som politikere som tar lett på Norges trygghet.

Ord gjør noe. Jeg synes det er viktig å diskutere ordbruk og retorikk. Det blir for enkelt å si at handlinger avgjør, ikke ord. For ofte er det vi sier også en handling. En statsråd kan bruke ord for å gi et løfte, innføre et forbud og – mer eller mindre intendert – skape frustrasjon eller glede. Poenget er ikke å likestille ord og handlinger. Det er tross alt verre å slå enn å true.

Men å diskutere ordbruk er ofte noe annet enn å diskutere politikk. Når Listhaug skulle forsvare sin beskyldning mot
Arbeiderpartiet, svarte hun: «Hvis Ap ikke liker å få kritikk for at de stemmer ned dette forslaget, er de velkommen til å snu.» Et slikt svar gir svært liten mening. Ingen mener at Listhaug bør avstå fra å kritisere sine motstandere. Spørsmålet er om kritikken hennes er rimelig.

Flis og bjelke. Erna Solberg ble nylig spurt om hun ville be Listhaug om å beklage sin ordbruk. Det ville hun ikke
siden Arbeiderpartiet har vært med på å skjerpe retorikken.

Rent bortsett fra at svaret høres litt ut som femåringens «han er like slem, altså», har Solberg et poeng. De som i det ene øyeblikket lar seg opprøre av uanstendig retorikk kan i neste øyeblikk velge omtrent samme ordbruk. Det er sjelden mer naturlig å sitere Jesu ord om hvor lett det er å se flisen i sin brors øye og overse bjelken i sitt eget enn når temaet er retorikk.

Et testspørsmål til irriterte debattanter kan derfor være: Prøver jeg å overbevise mine meningsmotstandere, eller vil ordene mine bare treffe de som allerede er helt enige med meg? Det siste kan tyde på tvilsom retorikk.

Gå til innlegget

Alle veier fører ikke til Gud

Publisert 2 måneder siden - 1323 visninger

Kristen misjon bør foregå i ydmykhet og kombineres med dialog og en lyttende holdning. Men det betyr ikke at alle religioner er like sanne.

I en kjent bibeltekst i Johannes 14,6 omtaler Jesus seg selv som «veien, sannheten og livet». Deretter slår han fast: «Ingen kommer til Far uten ved meg».

Slike tekster om Jesus som eneste frelsesvei ligger til grunn for kristen misjonsvirksomhet. Hvorfor drive misjon hvis det er hipp som happ om mennesker blir kristne? Hvorfor ikke da nøye seg med å bygge sykehus, veier og brønner?

Dropper misjon

En klassisk misjonsforståelse er under sterkt press. Som kjent vedtok Den evangeliske kirken i Rhinland å droppe misjon overfor muslimer. Teologer fra ulike konfesjoner har i tiår avvist at troen på Jesus er nødvendig for frelse.

Dagens svenske erkebiskop, Ante Jackelén, ble i 2013 spurt om Jesus gir et sannere bilde av Gud enn Muhammed. Hun avviste å svare ja eller nei og brukte et forelsket par som illustrasjon: «Hvis du er forelsket og sier om mannen din at han er den vakreste og beste i hele verden, vil ingen tolke deg dit hen at du synes alle andre menn er stygge og dårlige». Omtrent slik burde kristne, ifølge Jackelén, tenke om sin tro.

Også i Norge kommer det stadig kritikk mot tradisjonell misjon. I Vårt Land 5. februar handlet fire sider om «misjon med bismak» og spørsmålet «Har misjon gått ut på dato?» Misjonsforsker Marion Grau kom med sterk kritikk av «kolonialistiske misjonsmetoder og holdninger som preget tidligere misjonærer». Dessverre ble det et mysterium hva hun konkret siktet til.

Grau tok til orde for «ydmyk ansvarlighet». Det høres fint ut, men hva betyr det egentlig? Er det motsatte av slik ydmykhet å si som apostelen Peter: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12)?

Misjon som arroganse

Tore Laugerud, misjonsprest i Areopagos, skrev i et leserinnlegg i samme avis. Heldigvis kritiserte han at kirken i Rhinlands ikke vil drive misjon blant muslimer, men mest var han kritisk til fortidens misjonsvirksomhet. Laugerud fastslo at det «finnes misjon som gjør folk syke». Kritikken syntes å ramme omtrent all norsk misjon på 18- og 1900-tallet. Denne misjonsvirksomheten var visstnok «på grensen til det ufeilbarlige, handlingsrettet og resultatorientert og temmelig arrogant i møte med andre».

Det finnes sikkert eksempler på arrogant fremferd fra misjonærer både nå og tidligere. Men er det bare negativt å være «handlingsrettet og resultatorientert»? Dessuten er det fristende å spørre Laugerud tilbake: Er det ikke også temmelig arrogant å stemple omtrent all misjonsvirksomhet for noen tiår siden på denne måten?

Selv anbefaler Laugerud den nyorienteringen som hans egen organisasjon, Areopagos, har stått for siden 1920-tallet. Han viser til Paulus’ ord på Areopagos: «Gud er ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til». Bibelverset betyr, ifølge Laugerud, at «Gud har gått foran og satt sine spor i alle mennesker, kulturer og religioner».

Jeg tror nok at Laugerud leser mer inn i det Paulus sier enn teksten gir grunnlag for. Og uansett blir bibelbruken noe selektiv. For talen til Paulus ble avsluttet med en henvisning til at Gud befaler «alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg» (Apg 17,30).

Mer enn proklamasjon

Å tro at Jesus er eneste vei til frelse er ikke det samme som å møte andre med en ovenfra-og-ned holdning. Misjonærer bør vise respekt for andre menneskers tro – og glede seg over at ethvert menneske har noe å lære oss.

Misjon handler om mer enn å proklamere et budskap. I Vårt Land 5. februar får fire misjonsledere spørsmålet «Er misjon dialog?» De svarer bra, men er spørsmålet egentlig relevant? Finnes det misjonærer som har vært imot å snakke med folk? Skal vi tenke at en slik holdning tidligere var vanlig?

Det går an å praktisere dialog, og opptre lyttende, også for de som avviser at all religiøs tro er likeverdig.

Gå til innlegget

Den eneste vi skal frykte

Publisert 3 måneder siden - 3139 visninger

Det finnes masse usunn religiøs frykt. Men kan kristendom eksistere uten en viss porsjon gudsfrykt?

Fredag 5. januar så det ut som om Vårt Land ville ta et generaloppgjør med religiøs frykt. Bildet på avisens forside var et utsnitt av Dommedag som ble malt på 1400-tallet. Maleriet består av ild og flammer samt en mengde nakne mennesker med skrekk i blikket. Det hele fremstår temmelig grotesk. Over bildet står teksten: «Frykt. Oppgjøret med den religiøse frykten».

Jeg kjente at både bilde og tekst engasjerte meg. I møte med oppslaget vil nok mange tenke at frykt for Gud utelukkende er noe negativt, og at løsningen må være å avlyse dommedag. Men kan vi kutte ut all forkynnelse om at Gud en gang skal komme igjen for å dømme levende og døde?

Ikke likegyldighet

Jeg tror på en god, barmhjertig og nådig Gud. Det gjør jeg ikke fordi jeg har mer lyst til å tro på en slik Gud enn en som er smålig og sint, men fordi Bibelen forteller oss at Gud først og fremst er kjærlighet.

Men hva betyr det, dypest sett, at Gud er god? Og hva er alternativet til en slik tro? Den jødiske forfatteren Elie Wiesel er kjent for å ha sagt at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet. Jeg tror sitatet ganske presist oppsummerer hvordan også Guds kjærlighet arter seg. Det kan ikke være ikke slik at Gud trekker på skuldrene i møte med ondskap. I så fall ville han ikke vært fullt og helt god.

For de som opplever seg som offer for andre menneskers ondskap, er det en trøst å vite at Gud står på den svakes side. Desto verre er det å befinne seg på den andre siden; å være den som svikter, krenker eller tråkker på et annet menneske. Problemet er at ingen av oss bare kan se på oss selv som passive ofre. Iblant er det vi som gjør galt mot andre.

Og da bør vi vel frykte Gud?

Lederes forventinger

Noen av de som særlig bør frykte Gud er religiøse ledere. I alle evangeliene er Jesus knallhard mot fariseerne, de som «binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med en finger» (Matt 23,4). Og han bruker sterke ord om den som «forfører én av disse små som tror på meg» (Matt 18,6).

Slik sett er det viktig å ta et oppgjør med usunt kristent lederskap. I Vårt Lands artikkel handler mye om frykten unge, idealistiske kristne kan kjenne for å svikte lederes forventninger. Et slikt tema bør tas på stort alvor.

Men gudsfrykt er noe annet enn frykt for mennesker. Akkurat det er Jesu poeng i et avsnitt i Matteus 10. Gjentatte ganger kommer oppfordringen «Frykt ikke». Jesus forteller at Gud vet når en spurv faller død til jorden og trøster disiplene med ordene: «Dere er mer verdt enn spurver». Samtidig sier han: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28).

Den siste setningen handler om Gud. Han er altså den eneste vi bør frykte.

Guds overvåkning

Å beskrive presist forskjellen på en sunn og usunn gudsfrykt er ikke uten videre så lett. Det henger også sammen med at vi mennesker er forskjellig. Tenk bare på hvor ulikt setningen «Gud ser deg alltid» kan oppleves. For noen er det trygt å vite at Gud har oversikt og kontroll. Andre opplever at setningen forteller om en streng Gud som overvåker oss.

Jeg tror at god og sunn gudsfrykt handler om ikke å redusere Gud til et middel, til den som utelukkende skal trøste meg, hjelpe meg og styrke meg – og som tar lett på min egoisme og selvopptatthet. En slik Gud kan med god grunn anklages for å være menneskeskapt.

Men hvis Gud er Gud, da er jeg liten og han stor. Da står jeg til ansvar for ham og det blir alvorlig å krenke ham i tanker, ord og gjerninger. Og det aller viktigste blir å forsikre meg om at jeg faktisk har tatt imot hans nåde og tilgivelse.

Gå til innlegget

Tafsing på TV

Publisert 4 måneder siden - 1831 visninger

#metoo-kampanjen viser prisen noen må betale når tilfeldig sex blir helt greit og mottoet «Har du lyst, har du lov» vinner frem.

For noen dager siden så jeg en spenningsfylt TV-serie der to kollegaer plutselig havner til sengs. Opptakten var temmelig klisjefylt. De ser hverandre dypt inn i øynene før han, uten forvarsel, bøyer seg frem og kysser henne på munnen. Hun er passiv i noen sekunder. Deretter besvarer hun kysset lidenskapelig. Og så går det slik det pleier i Hollywood.

Men hva hvis hun ikke ønsket å bli kysset? Hva hvis han rett og slett leste situasjonen galt?

Akkurat nå er neppe noen i tvil om at han da begår et overtramp. Vi står rett og slett overfor et #metoo-øyeblikk. Med andre ord virker det som om Hollywood balanserer på en hårfin grense mellom akseptabel flørting og ufyselig tafsing.

Kraftig oppvåkning

Seksuelle overtramp foregår dessverre overalt. Å tilhøre en kultur med en restriktiv seksualmoral trenger ikke å hjelpe. Kristne miljøer fikk en kraftig oppvåkning for noen tiår siden. Vi forsto at enkelte menn som ytre sett fremsto svært respektable, i virkeligheten levde et dobbeltliv og begikk overgrep.

Vi vet også at kvinner er utsatt for seksuell trakassering der løssluppenhet og tilfeldig sex slett ikke aksepteres. En FN-studie fra 2013 viste at 99,3 prosent av alle kvinner i Egypt har opplevd muntlig eller fysisk trakassering, og mer enn 80 prosent føler seg ikke trygge på gaten.

I tillegg gir makt økt mulighet for seksuelle overtramp. Er det noe #metoo-kampanjen har vist, så er det at mektige menn har klart å slippe unna med mye trakassering. Dette skjer i Vesten, men problemet er kanskje enda større der kvinner systematisk mangler makt. For noen år siden fortalte flere medier om hvordan mange indiske kvinner ble utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep.

Greit å prøve seg?

Mitt poeng er altså ikke at alle seksuelle overgrep vil forsvinne hvis vi slår ring om kristen seksual-moral. Det skyldes også at det kan være forskjell på å ha gode idealer og å etterleve disse. Ikke minst på dette området beskriver Jesu ord situasjonen til mange menn: «Ånden er villig mens kjødet er skrøpelig».

Like fullt har #metoo blitt en påminnelse om at seksuelle overgrep ikke blir borte bare samfunnet blir sekulært og likestilt. De som tenker seksualliberalistisk – og altså omfavner mottoet «har du lyst, har du lov» – har altfor lenge sluppet å møte konsekvensen av en slik tankegang. For hvis vi aksepterer tilfeldig sex, må vi også tolerere at noen (særlig menn, selvsagt) «prøver seg» på hvem som helst.

Men kultur betyr noe. Jeg har snakket med kvinner som opplever det befriende at slibrige forslag ikke aksepteres i ­kirke og bedehus. De kan derimot oppleve seminarer og julebord i en mer sekulær setting som slitsomme.

Økt skepsis

En av de få som har hevdet at #metoo-kampanjen har gått for langt, er filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. I Aftenposten 28. november slår han fast at «kåtskap er umulig å regulere» og mener medieoppslagene de siste månedene har sørget for at «en salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor hekse-­ gryte hvor alt er like illeluktende».

Det er ikke bra hvis en uklok spøk eller et klønete kompliment uten videre fører til at menn henges ut eller stemples som overgripere. Men Krutzkoff Jacobsen slåss ikke bare mot et slikt problem. Han mener at kvinner bør tåle at menn tafser: «at en person prøver seg på deg et par ganger, legger hånden sin på låret ditt eller stryker deg over rumpa, blir noe annet. Da er det din oppgave å si nei og gå videre her i livet».

Dermed illustrerer han valget #metoo stiller oss overfor. Enten aksepterer vi at prisen å betale for vår tids seksualliberalisme er at kvinner blir tafset på av kåte menn. Eller så betrakter vi slik adferd som seksuell trakassering. Selv ser jeg gjerne at menn får beskjed om at det er moralsk forkastelig å invitere hvem som helst hvor som helst til sengs – uten at jeg nødvendigvis vil ha et strengere lovverk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sterke ytringer
av
Alf Gjøsund
rundt 3 timer siden / 169 visninger
2 kommentarer
Mye på spill
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
Om å innrømme feil
av
Øyvind Holmstad
rundt 16 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Trump, Kim og Iran
av
Erling Rimehaug
rundt 20 timer siden / 365 visninger
8 kommentarer
Kynisk altruisme?
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 777 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
18 minutter siden / 1798 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
En djevelsk løgn.
21 minutter siden / 1186 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Sterke ytringer
27 minutter siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
33 minutter siden / 1131 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sterke ytringer
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
Finn en ny Gud
rundt 2 timer siden / 1663 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
rundt 2 timer siden / 332 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
En djevelsk løgn.
rundt 2 timer siden / 1186 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Menneskerettene under press
rundt 2 timer siden / 711 visninger
Les flere