Espen Ottosen

Alder: 47
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Vogna foran hesten

Publisert 26 dager siden - 3154 visninger

Å gi menneskerettighetene status som en uangripelig og hellig tekst er fristende i en sekularisert og mangfoldig verden. Men det er også veldig naivt.

Jeg er svært positiv til Menneskerettighetserklæringen som FN vedtok 10. desember 1948. Antagelig er det slik at jo sterkere gjennomslag den får i praktisk politikk, jo bedre blir verden.

Samtidig tror jeg ikke at denne teksten bør betraktes som hellig og uangripelig. Akkurat det gjorde presten Trond Enger i en kronikk i Aftenposten i sommer (28. juli). Han mente kristne og muslimer burde bruke menneskerettighetene som målestokk for hva de skal tro på og hva de skal forkaste. Dermed satte han såkalte «universelle menneskerettigheter» over Bibelen. Det er uklokt av flere grunner.

Tilslørende likebehandling. 

Trond Enger har som utgangspunkt at islam og kristendom er temmelig likestilte størrelser. Han fastslår at «islam, i likhet med alle andre religioner – kristendommen ikke unntatt – er sammensatte størrelser med potensial både til godt og til ondt».

LES OGSÅ: Utfordrer kirken til å kjempe for 'dyreslavene'

Det fremstår kanskje sympatisk at en prest likebehandler islam og kristendommen. Likevel tror jeg det tilslører mer enn det avklarer. Forskjellene mellom kristendom og islam stikker nemlig dypt. Tenk på forskjellen på Jesus og Muhammed. Mens sistnevnte også var en krigsherre, og ledet sitt folk i flere slag, lot Jesus seg passivt spikre til korset. Han ba disippelen Peter om å legge bort sverdet da han ble arrestert og kom med oppfordringen: «Elsk deres fiender».

Vi vet at mye forferdelig har blitt gjort ut fra ulike politiske ideologier. Men ingen vil vel hevde at alle politiske ideologier har samme potensial for vold og overgrep. Slik politikk blant annet bør måles på konkrete politiske konsekvenser, bør vi vektlegge hva ulike religioner faktisk fører til.

Det er sant at grusomme handlinger er blitt begått i kristendommens navn. Men i en tid med økende muslimsk radikalisering – og islamister som begrunner terror religiøst – bør vi i ærlighetens navn kunne påpeke at få, om noen, kristne har hatt en tilsvarende ideologi.

Menneskelagde ord. 

Trond Enger hevder at det finnes mye flott og vakkert i både Bibelen og Koranen. Samtidig sier presten at «i de samme hellige bøker tales det samtidig om en gud som også har ­andre ting på lager enn bare nåde og barmhjertighet».

Derfor oppfordrer Enger både kristne og muslimer til å sortere mellom hva de vil tro på og hva de vil forkaste: «Religionene selv må diskriminere, det vil si skille mellom det i deres tradisjoner – også de hellige skriftene – som holder mål og det som må avvises. Og målestokken kan ikke være noen annen enn de universelle menneskerettighetene».

LES OGSÅ: Deler hverdagstro i viktig og vakker bok

Som kristen stusser jeg over en slik oppfordring. Hvorfor i alle dager skal jeg betrakte universelle menneskerettigheter som mer hellige enn Bibelen? Protestanter pleier å mene at Bibelen er vår øverste autoritet. Da skurrer det kraftig når en luthersk prest setter menneskerettighetene høyere.

I Guds bilde. 

Som kristen begrunner jeg alle menneskers ukrenkelige menneskeverd med at Gud har skapt oss alle i sitt bilde. På det grunnlaget gir menneskerettighetene god mening. Trond Enger gjør det motsatte. Han bruker menneskerettighetene som grunnlag for kristen tenkning. Det blir å sette vogna foran hesten.

Dessuten er det mye viktig som menneskerettighetene ikke avklarer. Er et lite foster er et menneske med rettigheter? Eller handler abort utelukkende om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp? I en rekke debatter hevder ulike stemmer at det er akkurat de som følger menneskerettighetene. Det illustrerer problemet med å gjøre rettighetene hellige og uangripelige. I praksis må de nemlig fortolkes.

LES OGSÅ: EU vil tvinge Ungarn

Kanskje enda vanskeligere er spørsmål der ulike rettigheter kommer i strid med hverandre. I Strasbourg finnes det en menneskerettighetsdomstol hvor skarpskodde jurister, som til tross for at de alle er eksperter på menneskerettighetene, ofte er uenige. Mange viktige dommer avsies med et flertall og et mindretall. Det er altså ikke opplagt hva menneskerettighetene betyr.

Kort sagt er det for mange som har for tro på menneskerettighetene. Trond ­Enger er én av disse.

Trykket i Vårt Land 26. september 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Hvem skal forsvare oss nå?

Publisert rundt 2 måneder siden - 4123 visninger

Den som hevder at ekteskapet er en heterofil institusjon må forvente krass kritikk. Derfor synes mange kristne at full støtte fra KrF er viktig.

Mange har de siste ukene spurt hvorfor synet på likekjønnet ekteskap skaper så stor debatt i KrF. Dette er jo en tapt sak ­siden et massivt flertall på Stortinget står bak dagens ekteskapslov.

Jeg tror forklaringen nettopp er det massive flertallet. På få år er det å mene at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne blitt til grov diskriminering. De som er kritiske til Pride og ikke vifter med regnbueflagg, stemples som homofobe og fordomsfulle. Ja, VG skrev på lederplass at striden de siste ukene i KrF har vist at partiets ledelse «ikke har maktet å ta et endelig oppgjør med dette forstokkede synet på kjærlighet i deler av eget parti». Og en kommentator i Dagbladet slo fast at de som nå har forlatt KrF er «intolerante verdikonservative velgere».

En slik massiv ensretting i synet på ­samliv og ekteskap gjør det viktig for mange kristne at KrF tør å ­fremme en ­tradisjonell forståelse av ekte­skapet. Men da stortingsrepresentant, og familie­politisk talsmann, Geir Jørgen ­Bekkevold viet et lesbisk par, gjorde han det ­
motsatte.

Det politiske aspektet. 

Mange har ­hevdet, nesten til det kjedsommelige, at KrF ikke er en menighet, men et ­politisk parti. Jeg er helt enig. Det er også slik at KrF kan la være å ta stilling i mange ­teologiske spørsmål – som om barnedåp er rett eller om kvinner bør være prester.

Like fullt har mange spørsmål både et teologisk aspekt og et politisk aspekt. Slik er det med forståelsen av ekteskapet. Et trossamfunn må vurdere om det er rett å vie likekjønnede par. Og et politisk parti må ta stilling til hvordan en ekteskapslov bør utformes.

Partileder Knut Arild Hareide har ­hevdet i tre uker at han ikke vil mene noe om hvordan Geir Jørgen Bekkevold håndterer sin prestegjerning. For det vil være å blande seg inn i de indre forhold i et trossamfunn. Bekkevold understreker da også at han var prest, ikke politiker, da han foretok vielsen.

Å skille så skarpt mellom preste­rollen og politikerrollen er imidlertid ikke lett. Til Dagen 6. august sa Bekkevold: «Jeg er glad for å tilhøre en kirke som har ­åpnet opp for å vie likekjønnede og har en ­liturgi for det». Sier han dermed bare noe om sin teologi? Neppe. Tvert imot ville det vært pussig om han som ­politiker kritiserte en lov han som prest bruker med stor glede.

Uklart program. 

I 2008 stemte et ­samlet KrF imot dagens ekteskapslov. I dag er det noen som mener at partiet bør parkere all motstand mot loven. ­Leder for KrfU i Akershus, Simen Bondevik, uttalte nylig til Dagsnytt 18 at «om KrF fortsatt skal være relevante, kan vi ikke sitte her i 2018 og diskutere om homofile kan gifte seg».

Hva da med partiprogrammet? ­Utfordringen er at KrFs program ikke sier noe spesifikt om dagens ekteskapslov. ­Ekteskapet omtales riktignok konsekvent «som ordning mellom mann og kvinne», og det presiseres at partiet «vil løfte frem» denne samlivsformen. Men hva betyr det konkret? Det samme spørsmålet gjelder for formuleringen om «KrF anerkjenner at mennesker er ulike og respekterer at de tar ulike valg for sine liv».

Mange har kanskje tenkt at parti­programmet var et bra kompromiss som kunne forene ulike syn. Jeg tror de siste ukers debatt viser at det var feil. ­Realiteten er at KrFs partiprogram er så uklart ­formulert at følgende spørsmål ikke besvares skikkelig: Mener partiet at et samliv mellom to av samme kjønn er et ekteskap?

Stort press. 

Jeg mener dette ­spørsmålet er viktig selv om reversering av dagens ekteskapslov er urealistisk. Årsaken er presset mot dem som avviser en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Vil et trossamfunn som ikke vier homofile ­kunne miste statsstøtten? Er en helsesøster ­forpliktet til å fremme en kjønnsnøytral ideologi? Kan kristne skoler la være å ­ansette de som lever i et homofilt forhold?

I lys av slike spørsmål ser mange det som svært viktig at KrF forsvarer de som holder fast ved et klassisk kristent syn på ekteskap og samliv. Men tilliten til at ­partiet står stødig blir åpenbart svekket når partiets kommunikasjonssjef går inn i et likekjønnet ekteskap, og den familie­politiske talsmannen foretar vielsen.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Ikke enige om det viktigste

Publisert 2 måneder siden - 358 visninger

Kristne og muslimer bør snakke sammen, avklare misforståelser – og stå sammen der det er mulig. Men vi bør ikke underslå at kristendom og islam skiller lag i de aller viktigste spørsmålene.

Kanskje ble noen av Vårt Lands lesere litt forvirret av innlegget til Sunniva Gylver 10. august om andaktsboken hun har skrevet sammen med Bushra ­Ishaq. Gylver skriver nemlig at jeg har kritisert boken, men det har jeg altså ikke gjort i Vårt Land. Derimot gjorde jeg det i et intervju i Dagen for noen uker siden.

Korsfestet og reist opp. Gylver understreker at hun ikke underslår forskjellene «mellom muslimsk og kristen tro og teologi» i andaktsboken. Og det er bra. Noe av det Gylver påpeker, kan jeg også slutte meg til. For eksempel skriver hun nyansert om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme Gud. Hun understreker at hun tror på «en treenig Gud som ble menneske, korsfestet og reist opp – det gjør ikke Bushra».

Likevel synes jeg Gylver blir for utydelig i møte med mitt hovedpoeng, nemlig at kristen teologi må fastholde at muslimsk lære fører mennesker vill. Det islam sier om Jesus, når de avviser at han døde på korset og deretter oppsto, er i strid med grunnleggende kristendom. Også den ­posisjonen islam gir Koranen, samt profeten Muhammed, må avvises av kristen teologi.

Feilaktig lære. Gylver skriver­ at hun «tror kristendommen står seg godt nok uten at jeg må snakke ned andres veier». Det høres fint ut, men hva betyr det egentlig? Selv tror jeg ikke det går an tydelig å forkynne Jesus Kristus som veien, sannheten og livet uten at det fremgår tydelig at muslimsk lære om Jesus er feilaktig. Dette handler ikke om å «snakke ned» en annen religion, men om å tale tydelig om innholdet i kristen tro.

Kort sagt mener jeg at forskjellen mellom kristen tro og muslimsk tankegang er mer grunnleggende og fundamentale enn alle likheter. Som kristne har vi et særlig ansvar for å bringe evangeliet til de som ikke ­bekjenner troen på Jesus. Da er det noe som skurrer når en prest legger til rette for muslimsk forkynnelse i en andaktsbok.

Prosjektets legitimitet. I utgangspunktet er det imidlertid ikke et problem at en muslim og en kristen skriver en felles bok. Prosjektets legitimitet avhenger av bokens hensikt. Jeg uttalte til Dagen at å utgi en dialogbok ville­ vært ganske uproblematisk. Gylver skriver at hun er «uenig i hele dette utgangspunktet». Hun hevder at «vi har nok bøker som kan opplyse om likhetene og forskjellen på islam og kristendom».

Jeg tenker at det å skrive en felles andaktsbok med en person og å skrive en dialogbok er to veldig ulike ting. En andaktsbok skal hjelpe leseren til å fastholde og vokse i sin tro. Da må det som står der være teologisk holdbart. At Gylver og Ishaq står sammen om «tro, menneskeverd, rettferdighet og nestekjærlighet» gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å utgi en felles andaktsbok. Til det er forskjellene mellom kristen tro og muslimsk tro for store.

Espen Ottosen

Teolog og filosof, informasjonsleder i NLM

Gå til innlegget

For lettvint om Gud som skaper

Publisert 2 måneder siden - 2450 visninger

Hvordan kan en god Gud skape gjennom en så blodig og brutal prosess som evolusjonen? Mens jeg mener spørsmålet fortjener et bra svar, velger kommentator Håvard Nyhus å avfeie det på lettvint vis.

JEG ER AV dem som synes det både er interessant og ­vanskelig å vurdere forholdet og sammenhengen mellom teologi og naturvitenskap. Det er jeg ikke alene om. I mine bokhyller har jeg et par meter med litteratur om temaet. Her er mye uenighet og ­varierte perspektiver. De fleste av de som skriver er opptatt av å være ­nyanserte og balanserte.

Øker sannsynligheten. I lys av hvordan Håvard Nyhus skriver om denne tematikken, senest i Vårt Land 8. august, fremstår all slik diskusjon fåfengt. Han fastslår bastant at naturvitenskapens oppdagelser ikke kan bety det minste for å vurdere om Gud finnes. En rekke filosofer, teologer og apologeter mener at det faktum at universet fremstår fininnstilt øker sannsynligheten for Guds eksistens. Nyhus har bare forakt til overs for en slik debatt. Det er visstnok å fange «både troen og naturvitenskapen i ­bokholderiets logikk».

Like uinteressant finner ­Nyhus debatten om det spesifikke forholdet mellom evolusjonslæren og kristen skapertro. Her finnes ingen problemer, ingenting å ­diskutere. Nyhus skriver: «Darwins opp­dagelser byr ikke på ‘visse utfordringer’, slik Ottosen anfører. Tvert om. Gudsbildet skjerpes og utvikles når det avstemmes med et stadig mer opplyst skaperverk.»

Konkret avstemmer. Jeg ­synes ikke Nyhus her ­uttrykker seg særlig klart. På den ene ­siden hevder han altså at teologien ikke trenger å forholde seg særlig til ­naturvitenskapelige ­oppdagelser. I sitt innlegg 25. juni slo han fast at evolusjonslæren ikke har noen «noen ­betydning for tilliten til Guds skaperorden». På den ­annen side vil han altså «avstemme» gudsbildet med et «stadig mer opplyst skaperverk». Da er det vel i orden med en ­diskusjon om hvordan vi konkret avstemmer dette gudsbildet?

Nyhus synes å mene at både Guds eksistens og evolusjons­læren er udiskutable sann­heter. Jeg er nok et mer tvilende ­menneske. Ikke minst forstår jeg de som synes det er vanskelig å fastholde en klassisk kristen skaper­tro i møte med evolusjonslærens prinsipp «survival of the fittest». Kan en god Gud virkelig ha valgt å skape vår ­verden gjennom en så brutal og blodig prosess som evolusjonslæren gjerne fremstilles?

Dette vil altså Nyhus ikke ­reflektere over. Han svarer på autopilot at det ikke finnes «noe sånt som ubeleilige eller beleilige sannheter». Og det har han selvsagt rett i, men det er et god-dag-mann-økseskaft svar. Realiteten er at mange opplever at evolusjonslærens budskap står i konflikt med budskapet om Gud som skaper. Og en slik konflikt må løses. Den kan løses ved å forkaste enten Guds eksistens eller evolusjonslærens sannhet. Eller så går det an å forklare hvordan det kan ha seg at en god Gud har valgt å skape ved hjelp av evolusjons mekanisme. Mange skarpskodde teologer og filosofer har forsøkt å gi et svar. Spørsmålet er om de er gode nok.

Lite å gi. Selv synes jeg det er noe vanskelig å få grep på en del av det Nyhus skriver i sin siste kommentar. Til en viss grad er det kanskje meningen siden ­Nyhus mener at naturen «meddeler seg» på «mystisk og gåtefullt vis». Jeg setter pris på at han tar sterk avstand fra en gnostisk tankegang. Og jeg tror også at «Heipiplerka og løv­sangeren har fremført sin lovsang hele veien, rett utenfor kjøkken­vinduet». ­Likevel mener jeg at ­poetiske formuleringer fra ­Henrik ­Wergeland om «at mosens blege klippefloer saavæl som rosen har sitt sprog», som Nyhus siterer, har lite å gi alle de som opplever at de må velge mellom naturvitenskap og kristendom.

Dermed blir spørsmålet om Nyhus har noe å si til disse. Det er et faktum at kristne forstår Bibelen ulikt. Noen har en forståelse av Bibelen som står i strid med oppdatert naturvitenskaplig kunnskap. Mener Nyhus at disse burde få hjelp til å se at det finnes argumenter for å tro at både naturvitenskap og kristendom er sant (slik kristne apologeter vil), eller mener han at de får best hjelp av poetiske formuleringer om mosen og rosen?

Gå til innlegget

Giftig om politisk ansvar

Publisert 3 måneder siden - 2371 visninger

Når terror eller tragedier rammer – og den som står bak har innvandrerbakgrunn – er det ikke sjelden at høyrepopulister fremfører urimelige anklager mot politikere. Det kan skape hat.

Midt i juli skjedde en tragedie i Vadsø. En 17-åring knivstakk og drepte en 18-åring. I en artikkel 15. juli koblet Helge Lurås, redaktør for nettstedet Resett, drapet til innvandringspolitikken. Det skyldes at 17-åringen som drepte var av «utenlandsk, afghansk opprinnelse». 18-åringen ble betegnet som «norsk».

Lurås brukte følgende overskrift: «Nordmenn dør på grunn av innvandringspolitikken. Så hvem tar ansvaret?» I selve innlegget skrev han: «Et menneske blir drept. Og han blir drept på grunn av ‘godhet’ og naivitet. De demografiske endringene i Norge har store konsekvenser, og det er en villet politikk. Noen har åpnet opp for dette, og andre kjemper fortsatt med nebb og klør for at migrasjonen inn i Norge skal fortsette».

Logikken til Lurås betyr å gi storting og regjering et kollektivt ansvar for et ­enkeltstående drap. Ja, slikt kalles for «villet politikk».

Useriøs kritikk. 

Det er greit å ønske seg en annen innvandrings- eller integreringspolitikk. Å gå inn for en stram innvandringspolitikk er ikke høyrepopulisme. Derimot er det useriøs populisme å komme med urimelig kritikk mot politikere når mennesker med innvandrerbakgrunn opptrer kritikkverdig.

Logikken til Lurås er dessverre typisk for høyrepopulister. Da Stockholm i fjor ble rammet av et terrorangrep slo Frp-politikeren Christian Tybring-Gjedde fast på Facebook at den svenske statsministeren «burde i etterkant be det svenske folket om unnskyldning for over tid å ha ført Europas mest uansvarlige, naive og kulturelt utslettende innvandringspolitikk». Innvandringspolitikken var altså en direkte årsak til terroren.

Det er ikke underlig om slik kritikk ­fører til hat. Det viser da også kommentar­feltene til Resett. Under innlegget til Lurås ser en kommentar slik ut: «Ansvaret ligger­ helt og fullt hos politikerne som har tillatt hodeløs innvandring (…) Mitt sinne har nå gått over til hat, et intenst hat mot disse politikere, som har ført en politikk med en konsekvens der nok en flott norsk ungdom blir drept på jobb».

Ved andre tragedier. 

Men kunne ikke drapet i Vadsø vært avverget om Norge hadde en annen innvandringspolitikk? Gjelder ikke det samme når terror utføres av muslimer?

Jo, logikken til høyrepopulistene gir en viss mening. Det er da også legitimt å ­debattere hva som kan gjøres annerledes både i integrerings- og innvandringspolitikken for å redusere terrorfaren.

Likevel bommer høyrepopulistene. Det ser vi hvis vi bruker denne typen logikk på andre tragedier. Uansett hvor restriktive Krf er i alkoholpolitikken: Når noen dør på grunn av fyllekjøring påstår ikke Knut Arild Hareide at slike tragedier er «villet politikk» fra en regjering som tillater fri fly av alkohol. Ingen hevder at en sykkel­ulykke er politikernes ansvar siden de er så hodeløse å tillate salg av sykler i Norge.

Trafikkens tragedier. 

I 2017 døde mer enn 100 personer i trafikken i Norge. Over 600 personer ble hardt skadd. Trafikken sørger altså for langt flere tragedier enn terror og knivdrap.

Drastiske tiltak kunne redusert antallet trafikkulykker. Biler kan monteres med fartssperre (slik noen elektriske biler er utstyrt med). Maksimal fartsgrense kunne vært 70. Motorsykler kunne forbys. Kanskje ville slike tiltak reddet et titalls menneskeliv. Så hvorfor foreslår ikke engang MDG noe slikt? Fordi politikere veier ulike hensyn opp mot hverandre, og ulempene ved slike drastiske tiltak er store.

Også når temaet er innvandring må ulike­ hensyn veies. Høy innvandring kan utvilsomt føre til ustabilitet. Uten innvandring av mennesker med muslimsk bakgrunn ville nok terrorfaren vært mindre. Derfor er en bærekraftig innvandringspolitikk og god integrering viktig.

Men også andre hensyn må tas. Å gi trygghet til forfulgte og fordrevne mennesker er noe bra. De fleste «nye landsmenn» bidrar positivt i det norske samfunnet – og begår ikke vold, drap eller terror. Å nekte tusenvis av lovlydige mennesker å leve i Norge for å hindre en ­enkelt knivstikking ville vært helt urimelig. Å forby all biltrafikk for å unngå at 100 mennesker blir drept i ulykker ville kanskje vært mindre dramatisk.

Trykket i Vårt Land 1. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
9 minutter siden / 282 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
20 minutter siden / 21643 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
39 minutter siden / 282 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 397 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 2 timer siden / 138 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 4709 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1791 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 3 timer siden / 204 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 282 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 282 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Hvorfor skal staten hindre min rett til trosutøvelse?
rundt 3 timer siden / 89 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 4 timer siden / 138 visninger
Les flere