Espen Ottosen

Alder: 46
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Alle veier fører ikke til Gud

Publisert 8 dager siden - 1254 visninger

Kristen misjon bør foregå i ydmykhet og kombineres med dialog og en lyttende holdning. Men det betyr ikke at alle religioner er like sanne.

I en kjent bibeltekst i Johannes 14,6 omtaler Jesus seg selv som «veien, sannheten og livet». Deretter slår han fast: «Ingen kommer til Far uten ved meg».

Slike tekster om Jesus som eneste frelsesvei ligger til grunn for kristen misjonsvirksomhet. Hvorfor drive misjon hvis det er hipp som happ om mennesker blir kristne? Hvorfor ikke da nøye seg med å bygge sykehus, veier og brønner?

Dropper misjon

En klassisk misjonsforståelse er under sterkt press. Som kjent vedtok Den evangeliske kirken i Rhinland å droppe misjon overfor muslimer. Teologer fra ulike konfesjoner har i tiår avvist at troen på Jesus er nødvendig for frelse.

Dagens svenske erkebiskop, Ante Jackelén, ble i 2013 spurt om Jesus gir et sannere bilde av Gud enn Muhammed. Hun avviste å svare ja eller nei og brukte et forelsket par som illustrasjon: «Hvis du er forelsket og sier om mannen din at han er den vakreste og beste i hele verden, vil ingen tolke deg dit hen at du synes alle andre menn er stygge og dårlige». Omtrent slik burde kristne, ifølge Jackelén, tenke om sin tro.

Også i Norge kommer det stadig kritikk mot tradisjonell misjon. I Vårt Land 5. februar handlet fire sider om «misjon med bismak» og spørsmålet «Har misjon gått ut på dato?» Misjonsforsker Marion Grau kom med sterk kritikk av «kolonialistiske misjonsmetoder og holdninger som preget tidligere misjonærer». Dessverre ble det et mysterium hva hun konkret siktet til.

Grau tok til orde for «ydmyk ansvarlighet». Det høres fint ut, men hva betyr det egentlig? Er det motsatte av slik ydmykhet å si som apostelen Peter: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12)?

Misjon som arroganse

Tore Laugerud, misjonsprest i Areopagos, skrev i et leserinnlegg i samme avis. Heldigvis kritiserte han at kirken i Rhinlands ikke vil drive misjon blant muslimer, men mest var han kritisk til fortidens misjonsvirksomhet. Laugerud fastslo at det «finnes misjon som gjør folk syke». Kritikken syntes å ramme omtrent all norsk misjon på 18- og 1900-tallet. Denne misjonsvirksomheten var visstnok «på grensen til det ufeilbarlige, handlingsrettet og resultatorientert og temmelig arrogant i møte med andre».

Det finnes sikkert eksempler på arrogant fremferd fra misjonærer både nå og tidligere. Men er det bare negativt å være «handlingsrettet og resultatorientert»? Dessuten er det fristende å spørre Laugerud tilbake: Er det ikke også temmelig arrogant å stemple omtrent all misjonsvirksomhet for noen tiår siden på denne måten?

Selv anbefaler Laugerud den nyorienteringen som hans egen organisasjon, Areopagos, har stått for siden 1920-tallet. Han viser til Paulus’ ord på Areopagos: «Gud er ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til». Bibelverset betyr, ifølge Laugerud, at «Gud har gått foran og satt sine spor i alle mennesker, kulturer og religioner».

Jeg tror nok at Laugerud leser mer inn i det Paulus sier enn teksten gir grunnlag for. Og uansett blir bibelbruken noe selektiv. For talen til Paulus ble avsluttet med en henvisning til at Gud befaler «alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg» (Apg 17,30).

Mer enn proklamasjon

Å tro at Jesus er eneste vei til frelse er ikke det samme som å møte andre med en ovenfra-og-ned holdning. Misjonærer bør vise respekt for andre menneskers tro – og glede seg over at ethvert menneske har noe å lære oss.

Misjon handler om mer enn å proklamere et budskap. I Vårt Land 5. februar får fire misjonsledere spørsmålet «Er misjon dialog?» De svarer bra, men er spørsmålet egentlig relevant? Finnes det misjonærer som har vært imot å snakke med folk? Skal vi tenke at en slik holdning tidligere var vanlig?

Det går an å praktisere dialog, og opptre lyttende, også for de som avviser at all religiøs tro er likeverdig.

Gå til innlegget

Den eneste vi skal frykte

Publisert rundt 1 måned siden - 3073 visninger

Det finnes masse usunn religiøs frykt. Men kan kristendom eksistere uten en viss porsjon gudsfrykt?

Fredag 5. januar så det ut som om Vårt Land ville ta et generaloppgjør med religiøs frykt. Bildet på avisens forside var et utsnitt av Dommedag som ble malt på 1400-tallet. Maleriet består av ild og flammer samt en mengde nakne mennesker med skrekk i blikket. Det hele fremstår temmelig grotesk. Over bildet står teksten: «Frykt. Oppgjøret med den religiøse frykten».

Jeg kjente at både bilde og tekst engasjerte meg. I møte med oppslaget vil nok mange tenke at frykt for Gud utelukkende er noe negativt, og at løsningen må være å avlyse dommedag. Men kan vi kutte ut all forkynnelse om at Gud en gang skal komme igjen for å dømme levende og døde?

Ikke likegyldighet

Jeg tror på en god, barmhjertig og nådig Gud. Det gjør jeg ikke fordi jeg har mer lyst til å tro på en slik Gud enn en som er smålig og sint, men fordi Bibelen forteller oss at Gud først og fremst er kjærlighet.

Men hva betyr det, dypest sett, at Gud er god? Og hva er alternativet til en slik tro? Den jødiske forfatteren Elie Wiesel er kjent for å ha sagt at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet. Jeg tror sitatet ganske presist oppsummerer hvordan også Guds kjærlighet arter seg. Det kan ikke være ikke slik at Gud trekker på skuldrene i møte med ondskap. I så fall ville han ikke vært fullt og helt god.

For de som opplever seg som offer for andre menneskers ondskap, er det en trøst å vite at Gud står på den svakes side. Desto verre er det å befinne seg på den andre siden; å være den som svikter, krenker eller tråkker på et annet menneske. Problemet er at ingen av oss bare kan se på oss selv som passive ofre. Iblant er det vi som gjør galt mot andre.

Og da bør vi vel frykte Gud?

Lederes forventinger

Noen av de som særlig bør frykte Gud er religiøse ledere. I alle evangeliene er Jesus knallhard mot fariseerne, de som «binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med en finger» (Matt 23,4). Og han bruker sterke ord om den som «forfører én av disse små som tror på meg» (Matt 18,6).

Slik sett er det viktig å ta et oppgjør med usunt kristent lederskap. I Vårt Lands artikkel handler mye om frykten unge, idealistiske kristne kan kjenne for å svikte lederes forventninger. Et slikt tema bør tas på stort alvor.

Men gudsfrykt er noe annet enn frykt for mennesker. Akkurat det er Jesu poeng i et avsnitt i Matteus 10. Gjentatte ganger kommer oppfordringen «Frykt ikke». Jesus forteller at Gud vet når en spurv faller død til jorden og trøster disiplene med ordene: «Dere er mer verdt enn spurver». Samtidig sier han: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28).

Den siste setningen handler om Gud. Han er altså den eneste vi bør frykte.

Guds overvåkning

Å beskrive presist forskjellen på en sunn og usunn gudsfrykt er ikke uten videre så lett. Det henger også sammen med at vi mennesker er forskjellig. Tenk bare på hvor ulikt setningen «Gud ser deg alltid» kan oppleves. For noen er det trygt å vite at Gud har oversikt og kontroll. Andre opplever at setningen forteller om en streng Gud som overvåker oss.

Jeg tror at god og sunn gudsfrykt handler om ikke å redusere Gud til et middel, til den som utelukkende skal trøste meg, hjelpe meg og styrke meg – og som tar lett på min egoisme og selvopptatthet. En slik Gud kan med god grunn anklages for å være menneskeskapt.

Men hvis Gud er Gud, da er jeg liten og han stor. Da står jeg til ansvar for ham og det blir alvorlig å krenke ham i tanker, ord og gjerninger. Og det aller viktigste blir å forsikre meg om at jeg faktisk har tatt imot hans nåde og tilgivelse.

Gå til innlegget

Tafsing på TV

Publisert 2 måneder siden - 1802 visninger

#metoo-kampanjen viser prisen noen må betale når tilfeldig sex blir helt greit og mottoet «Har du lyst, har du lov» vinner frem.

For noen dager siden så jeg en spenningsfylt TV-serie der to kollegaer plutselig havner til sengs. Opptakten var temmelig klisjefylt. De ser hverandre dypt inn i øynene før han, uten forvarsel, bøyer seg frem og kysser henne på munnen. Hun er passiv i noen sekunder. Deretter besvarer hun kysset lidenskapelig. Og så går det slik det pleier i Hollywood.

Men hva hvis hun ikke ønsket å bli kysset? Hva hvis han rett og slett leste situasjonen galt?

Akkurat nå er neppe noen i tvil om at han da begår et overtramp. Vi står rett og slett overfor et #metoo-øyeblikk. Med andre ord virker det som om Hollywood balanserer på en hårfin grense mellom akseptabel flørting og ufyselig tafsing.

Kraftig oppvåkning

Seksuelle overtramp foregår dessverre overalt. Å tilhøre en kultur med en restriktiv seksualmoral trenger ikke å hjelpe. Kristne miljøer fikk en kraftig oppvåkning for noen tiår siden. Vi forsto at enkelte menn som ytre sett fremsto svært respektable, i virkeligheten levde et dobbeltliv og begikk overgrep.

Vi vet også at kvinner er utsatt for seksuell trakassering der løssluppenhet og tilfeldig sex slett ikke aksepteres. En FN-studie fra 2013 viste at 99,3 prosent av alle kvinner i Egypt har opplevd muntlig eller fysisk trakassering, og mer enn 80 prosent føler seg ikke trygge på gaten.

I tillegg gir makt økt mulighet for seksuelle overtramp. Er det noe #metoo-kampanjen har vist, så er det at mektige menn har klart å slippe unna med mye trakassering. Dette skjer i Vesten, men problemet er kanskje enda større der kvinner systematisk mangler makt. For noen år siden fortalte flere medier om hvordan mange indiske kvinner ble utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep.

Greit å prøve seg?

Mitt poeng er altså ikke at alle seksuelle overgrep vil forsvinne hvis vi slår ring om kristen seksual-moral. Det skyldes også at det kan være forskjell på å ha gode idealer og å etterleve disse. Ikke minst på dette området beskriver Jesu ord situasjonen til mange menn: «Ånden er villig mens kjødet er skrøpelig».

Like fullt har #metoo blitt en påminnelse om at seksuelle overgrep ikke blir borte bare samfunnet blir sekulært og likestilt. De som tenker seksualliberalistisk – og altså omfavner mottoet «har du lyst, har du lov» – har altfor lenge sluppet å møte konsekvensen av en slik tankegang. For hvis vi aksepterer tilfeldig sex, må vi også tolerere at noen (særlig menn, selvsagt) «prøver seg» på hvem som helst.

Men kultur betyr noe. Jeg har snakket med kvinner som opplever det befriende at slibrige forslag ikke aksepteres i ­kirke og bedehus. De kan derimot oppleve seminarer og julebord i en mer sekulær setting som slitsomme.

Økt skepsis

En av de få som har hevdet at #metoo-kampanjen har gått for langt, er filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. I Aftenposten 28. november slår han fast at «kåtskap er umulig å regulere» og mener medieoppslagene de siste månedene har sørget for at «en salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor hekse-­ gryte hvor alt er like illeluktende».

Det er ikke bra hvis en uklok spøk eller et klønete kompliment uten videre fører til at menn henges ut eller stemples som overgripere. Men Krutzkoff Jacobsen slåss ikke bare mot et slikt problem. Han mener at kvinner bør tåle at menn tafser: «at en person prøver seg på deg et par ganger, legger hånden sin på låret ditt eller stryker deg over rumpa, blir noe annet. Da er det din oppgave å si nei og gå videre her i livet».

Dermed illustrerer han valget #metoo stiller oss overfor. Enten aksepterer vi at prisen å betale for vår tids seksualliberalisme er at kvinner blir tafset på av kåte menn. Eller så betrakter vi slik adferd som seksuell trakassering. Selv ser jeg gjerne at menn får beskjed om at det er moralsk forkastelig å invitere hvem som helst hvor som helst til sengs – uten at jeg nødvendigvis vil ha et strengere lovverk.

Gå til innlegget

Kollektiv avstraffelse

Publisert 3 måneder siden - 1708 visninger

Noen tiltak for å stanse terror er dypt forkastelig. Som forslaget om å drepe tilfeldige muslimer hver gang et terrorangrep rammer vesten.

For noen uker siden var jeg tilbake i Auschwitz. Sist var jeg der som 18-åring, på en skoletur, og fikk et sterkt møte med tilintetgjørelsesleiren. Denne gangen ble jeg særlig berørt av guidens fortelling om hva som skjedde når noen flyktet. Da ble nemlig de andre fangene utsatt for represalier. Et fluktforsøk kunne føre til at ti fanger fra samme brakke ble henrettet. Målet var å skremme andre fra å flykte.

For noen måneder siden anbefalte den høyreorienterte kommentatoren Ann ­Coulter omtrent samme metode. Etter terrorangrepet i Manchester i mai, der over 20 personer ble drept i forbindelse med en konsert, skrev hun at den «mest humane respons til terrorangrep i Vesten vil være å drepe en haug av dem [altså muslimer] for hevn». Hun anbefalte følgende respons når terror rammer: «Vi slipper en bombe på en eller annen by som er involvert i terrorisme og majoriteten er muslimer».

Forslaget kommer fra en kommentator som hevder å ville forsvare kristne verdier. Nettopp derfor protesterer jeg høylytt.

På høyresiden

For mange år siden kjøpte jeg et par bøker av Ann Coulter. Jeg hadde merket meg at hun var en ­tydelig stemme på den amerikanske høyresiden – både i politisk og religiøs forstand – og ville sette meg inn i argumentasjonen hennes. Den viste seg å være så spissformulert og nedlatende at jeg aldri fullførte bøkene.

Coulter er republikaner. Hun er en av Trumps markante støttespillere. Artiklene hennes publiseres blant annet av nettstedet Breitbart hvor redaktøren, Steve Bannon, i noen måneder var presidentens rådgiver. Så langt jeg kan forstå har Coulter ingen sterk tilknytning til kristne miljøer, men hun omtaler seg som kristen. I verdispørsmål er hun svært konservativ; kritisk både til amerikansk abortlov og til en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Mange kristne i USA verdsetter at hun avviser evolusjonslæren.

I tillegg er Coulter svært muslimkritisk. Hun har blant annet støttet Trumps forslag om innreiseforbud for muslimer.

Virket avskrekkende

Også i Norge foretok nazister kollektiv avstraffelse. Alle voksne menn i bygda Telavåg i Hordaland ble sendt til konsentrasjonsleir etter at to Gestapo-offiserer ble drept av motstandsbevegelsen. Samtlige hus ble sprengt, ­båter ble slept bort og husdyr avlivet. Det er ingen tvil om at nazistene­ benytter brutale represalier fordi de tenkte­ at det fungerte, at det virket ­avskrekkende.

Men å redusere etikk bare til et spørsmål om hva som virker, er dypt problematisk. Derfor er jeg grunnleggende kritisk til en av vår tids mest populære etiske­ teorier,­ såkalt konsekvensetikk. Den vanligste varianten kalles utilitarisme, og ­logikken er at en handling er rett såfremt den fører til minst mulig lidelse for færrest mulig (og mest mulig lykke for flest mulig). I så fall kan positive konsekvenser – i dette tilfelle mindre terror – veie opp for at uskyldige rammes.

Kristen etikk har som utgangspunkt at alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor bør en ensidig konsekvensetikk være utenkelig. Å drepe uskyldige mennesker – for eksempel bare fordi de er muslimer eller fordi bor i en by der det finnes terrorister – kan aldri forsvares. Et tilleggsproblem er vanskeligheten med å vite sikkert alle konsekvensene av å gjøre slik eller så.

Å hitle

Noen vil kanskje hevde at jeg «hitler» en legitim debatt om håndtering islamistisk terror. Hitling betyr å angripe noen ved å henvise til Hitler eller nazismen. Mange debatter blir usaklige når grusomheter under 2. verdenskrig brukes i argumentasjonen.

I et demokrati må vi kunne tenke ulikt om innvandringspolitikk. Det er legitimt å være opptatt av hvordan terror kan hindres. Likevel mener jeg at det er på sin plass å få frem likheten mellom nazistenes grusomheter og Coulters forslag. Å ta til orde for å drepe tilfeldige mennesker, for å oppnå avskrekking, innebærer å kopiere nazistisk tankegang. Det er et forsvar for ondskap.

Gå til innlegget

Konservativ = slem

Publisert 4 måneder siden - 3264 visninger

Kanskje kan det ikke kalles en hersketeknikk, men jammen er det ubehagelig: Svært ofte handler kritikken mot konservative om at de er slemme.

Ganske mye av Vårt Land 21. oktober handlet om hersketeknikker. Både i intervjuet med Sollund, som har skrevet en bok om ­temaet, og i kommentaren til Berit Aalborg, sies det at hersketeknikker også brukes i kristne miljøer. Og hvem rammer anklagen? Jo, stort sett konservative kristne.

Kanskje er det ikke ment helt slik. Det skal sies at Aalborg viser til kristne fra «helt ulike forståelseshorisonter». Like fullt treffer mye av kritikken de som ­mener at «man ikke kan være tro mot Bibelen hvis man er liberal». Men er det alltid en hersketeknikk å hevde at noen teologiske standpunkter ikke vitner om bibeltroskap?

Ubehagelig anklage

Jeg tviler ikke på at også konservative kristne kan benytte hersketeknikker. Å få servert en anklage om ikke å være bibeltro kan være ­ubehagelig. Jeg vet litt om det. Selv om mange mener at jeg er altfor konservativ, er det også noen som mener at jeg i enkelte spørsmål ikke «bøyer meg for Guds ord».

Det er uheldig hvis kristne setter et likhetstegn mellom lydighet mot Bibelen og lydighet mot en konkret forståelse av ­Bibelens budskap. Vi bør alle erkjenne at egen bibeltolkning kan ha svakheter, slagsider og mangler. Men er det aldri greit, uansett hvordan det sies og begrunnes, å hevde at et spesifikt standpunkt vitner om manglende bibeltroskap?

Ikke likeverdige tolkninger

Selv ­mener jeg for eksempel at et ja til homofilt samliv, og en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse, er et nei til et entydig bibelmateriale. Jeg kan ikke se at vi står overfor en mulig tolkning av Bibelens tekster. Uenigheten stikker dypere, og berører også holdningen vår til Bibelen.

Hva skjer hvis en slik overbevisning stemples som hersketeknikk? Min vurdering er at vi da står overfor en slags omvendt – og noe subtil – hersketeknikk. Budskapet blir omtrent dette: «Du opptrer krenkende hvis du ikke medgir at jeg lytter like mye til Bibelen som du gjør».

Jeg har vanskelig for å akseptere et slikt budskap. Det er urimelig å kreve at konservative kristne må betrakte andre synspunkter som nøyaktig like legitime – uansett hva slags argumentasjon motparten fremfører.

Moralsk fordømmelse

De siste ukene har det vært diskutert hvorfor få kristne er synlige på den offentlige arenaen. Jeg tror en viktig grunn til at konservative kristne velger taushet er den massive ­moralske fordømmelsen som ofte ligger bak kritikken. Kanskje snakker vi ikke om en spesifikk hersketeknikk, men det er like fullt svært ubehagelig å bli betraktet som slemme.

Flere debatter kan illustrere poenget. Den som forsvarer foreldres rett til å omskjære guttebarn får høre at man støtter et overgrep mot forsvarsløse babyer. ­Pastorsønnen Anders Torp mener at å lære barn at det finnes en fortapelse kan bety å «begå handlinger fagpersoner kategoriserer som omsorgssvikt» (VG, 20. mars).

I reportasjen om abort i Guatemala som stod i Vårt Land samme dag som avisen gjennomgikk hersketeknikker (21. oktober), leser vi om undergrunnsaktivister som hjelper fortvilte kvinner ved å ­tilby abort. Hva da med de som sier nei til abort? I en slik reportasje fremstår de lett ubarmhjertige overfor ufrivillige gravide.

Flis og bjelke

Å delta i offentlig debatt kan iblant være mer belastende enn godt er. Derfor bør vi snakke om hersketeknikker, om mangel på saklighet og om viktigheten av å unngå personangrep.

Men også når vi debatterer, er det lettere å se flisen i vår brors øye enn bjelken i vårt eget. Vårt eget utgangspunkt vil ofte avgjøre hva vi opplever som et overtramp. Selv står jeg sikkert i fare for å bagatellisere hvor ubehagelig såkalte «homoliberale» kan oppleve anklagen om at de ikke tar Bibelen på alvor. Selv synses jeg de tar for lett på hvor brutalt det er å få beskjed om at jeg ikke unner homofile kjærlighet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
3 minutter siden / 8 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 209 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 6 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 446 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
7 minutter siden / 209 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
11 minutter siden / 209 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
28 minutter siden / 209 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
34 minutter siden / 446 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
39 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
rundt 1 time siden / 1444 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 446 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 209 visninger
Les flere