Espen Ottosen

Alder: 48
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Skam som skremmer

Publisert 29 dager siden

Kanskje finnes det gode argumenter for å forby såkalt konverteringsterapi for homofili. At en slik praksis påfører mennesker skam, er derimot et dårlig argument.

Debatten om «homoterapi» – som også kalles «reorientering», «konverteringsterapi» eller «omvendelse av homofile» – har vært intens siden Til Helhet arrangerte et seminar på NLA høgskolen 16. oktober. Bråket vil antagelig fortsette siden VGTV snart kommer med en dokumentar om temaet og Stortinget i høst skal ta stilling til forslag om forbud mot konverteringsterapi.


Urealistisk håp

Jeg ønsker ikke å møte homofile med et budskap om at deres homofile følelser kan fjernes. Det skyldes at jeg har møtt mange homofile kristne som rett og slett ikke har opplevd dette – selv om de virkelig har ønsket endring. Jeg er redd for å gi mennesker et urealistisk håp og bidra til at de føler seg mindreverdige.

Men en ting er å være negativ til et lettvint budskap om at en metode kan gjøre homofile til heterofile. Noe ganske annet er det å sende politiet til de som mener at menneskers seksualitet iblant kan endres.


Ikke medfødt

Selv har jeg møtt mange som forteller at deres seksuelle orientering har endret seg. Jeg har ingen grunn til å tvile på disse historiene. De forteller sjelden om en totalforandring av typen «før var jeg homofil, nå er jeg heterofil». Men noen har altså opplevd små eller større endringer som gjør at de ikke lenger opplever seg som entydig homofile. Noen har også gått inn i heterofilt ekteskap.

Enkelte mener bestemt at menneskers seksualitet er medfødt og derfor ikke kan endres. Men en slik forståelse er svært omstridt. Nylig fastslo en stor forskningsrapport, ifølge tidsskriftet Science, at en homofil orientering i liten grad kan forklares med gener.

Foreningen Fri skriver i sitt politiske program: «Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid». En slik forståelse blir sjelden kritisert. Da blir det grov forskjellsbehandling hvis kristne sterkt kritiseres for et ståsted som langt på vei er tilsvarende.


Rammer ytringer

Det er åpenbart forskjell på å mene at en seksuell orientering kan endres og å mene at den – i noen tilfeller – bør endres. Den første påstanden handler om fakta. Er forskningen entydig, bør de som sprer falske fakta møtes med sterk motstand.

Den andre påstanden – altså at noen opplever enkelte seksuelle følelser som problematiske – handler derimot om etikk. Og da kan vi verken forvente at empirisk forskning avgjør spørsmålet eller at det oppstår full enighet i et mangfoldig samfunn.

Politikerne Helge Ytterøy L’orange og Bjarne Amundsen fra Åpne Høyre tok i Bergens Tidende 17/10 til orde for å forby «omvending» av homofile. De hevder at seminaret som Til Helhet arrangerte fører til at studenter blir «utsatt for en fullstendig uakademisk tilnærming, som kan påføre studenter skam for å elske den de vil».

En slik argumentasjon er problematisk. Først fordi ingen var tvunget til å gå på arrangementet. De studentene som hørte på Mike Davidson, valgte dette helt frivillig. Blir noe slikt forbudt, er det ytringer – ikke handlinger – som rammes. Dessuten: Når noen mener at en handling er gal, kan de med et annet syn alltid hevde at de påføres skam. Ja, er det ikke slik at L’orange og Amundsen påfører meg skam hvis mitt syn stemples som skadelig?


Sunn skam

Tusenvis av kristne mener at det er urimelig å likestille alle seksuelle følelser og preferanser. Isteden vil vi iblant oppleve en seksuell tiltrekning som en fristelse. Den som er gift vil ofte oppleve seksuelle følelser som ikke rettes mot vår ektefelle som uønskede. Betyr det at vi påfører noen skam ved å snakke negativt om pornobruk, utroskap eller tilfeldig sex?

Jeg forholder meg avslappet til at noen svarer ja, men ser det som en selvfølge at ingen dermed vil ha et forbud. Og for de av oss som mener at vi daglig synder i tanker, ord og gjerninger, er ikke målet å unngå alle følelser av skyld og skam. Tvert imot er det sunt å kjenne på slike følelser når vi mener å ha gjort noe galt. Og siden vi tror at Guds nåde alltid er større enn våre synder, får ikke syndfølelse og skamfølelse siste ord i våre liv.

Gå til innlegget

Idiotforklarer kristen høyreside

Publisert rundt 2 måneder siden

I boken «Kampen om korset i politikken» mener Helge Simonnes at kristne som støtter Trump eller Listhaug er blitt lurt. Problemet er at han i så liten grad argumenterer saklig.

«Vi er alle sosialdemokrater», uttalte John Lyng som i fire uker i 1963 var statsminister for Høyre. Når jeg observerer hvordan nordmenn iblant forholder seg til politisk tenkning som ikke er sosialdemokratisk, får jeg lyst til å gi Lyng rett. Ikke minst rammes amerikanere på høyresiden. Det er nesten blitt en selskapslek blant norske aviskommentatorer å raljere over amerikanske republikanere.


Den kristne høyresiden

Heller ikke Helge Simonnes viser i boken Kampen om korset i politikken noen særlig forståelse for den kristne høyresiden. Isteden forutsetter han simpelthen at kristne som for eksempel støtter Trump eller Listhaug er blitt lurt og manipulert. De faller nemlig for den «åndelige retorikken» til disse politikerne. Boken hans er således mer et kampskrift enn en analyse. Ifølge forordet vil han da også vise «hvor galt det går når religiøse instinkter får for stor plass og betydning».

Men hva med kristne som hører til på høyresiden og mener å ha rasjonelle grunner for sitt ståsted?


Åndelig retorikk

Mange aktive kristne i USA stemte på Trump. Og Simonnes ble forundret over at kristne «sluttet opp om hans nasjonalistiske retorikk med sterke åndelige over- og undertoner».

Men brukte Trump i særlig grad en åndelig retorikk? Jeg tviler, og Simonnes gir ingen gode eksempler. Nylig uttalte han til Dagen at et «godt eksempel på åndelig retorikk» var Listhaugs påstand fra 2017 om at Knut Arild Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen». Påstanden tilsier at Simonnes holder seg med en særegen forståelse av begrepet «åndelig retorikk».

Riktignok vant nok Trump mange stemmer fra kristne ved å signalisere motstand mot fri abort. Det har han senere fulgt opp ved å utnevne høyesterettsdommere som antagelig er sympatisk innstilt til abortmotstandere. For noen kristne er abortsaken svært viktig. Blir det ikke da rasjonelt å stemme på Trump?


Sarah Palin

For mange år siden leste jeg selvbiografien til Sarah Palin som var republikanernes visepresidentkandidat i 2008. I norske medier ble hun utsatt for mye latterliggjøring. Det gjorde meg nysgjerrig på denne kristne politikeren.

Etter å ha lest boken var min konklusjon at Palin presenterte et gjennomtenkt politisk ståsted. Hun sto for klassisk liberalisme som skiller skarpt mellom jus og etikk og vil at mennesker også skal ha frihet til å ta ukloke og umoralske valg. I tillegg hevdet hun at en stor stat som finansierer og regulerer det meste fratar individet sin frihet og sørger for passivisering.


Kristne idealer

Det går an å presentere relevant kritikk av liberalismen, men å bruke teologiske argumenter er ikke uten videre enkelt. Så mente da også liberalismens grunnlegger, John Locke, at han bygde på en kristen tankegang og et kristent menneskesyn.

Noen vil kanskje innvende at sosialdemokratisk tankegang stemmer bedre med kristne idealer enn liberalismen fordi kristne skal bry seg om fattige og marginaliserte. Men er det opplagt at staten skal ta et slikt ansvar? For liberalister er idealet en nøytral og rettferdig stat. Men de føyer ofte til at enkeltpersoner, menigheter og organisasjoner bør stille opp for de som trenger hjelp.


Mangler argumenter

Det er uproblematisk at Simonnes er kritisk til kristne som stemmer på Trump eller Fremskrittspartiet – eller Jair Bolsonaro i Brasil eller Victor Orban i Ungarn. Selv er jeg også kritisk til høyreorientert populisme. Problemet er at kritikken fra Simonnes så liten grad argumenterer saklig. Et typisk eksempel er henvisningen hans til politikere som «representerer usunne politiske bevegelser», men han forklarer ikke hva som er usunt og hvorfor.

Om valget i USA i 2016 skriver han at «et par enkeltsaker beregnet for den kristelige målgruppen fullstendig overskygget den øvrige politikken». For Simonnes synes det opplagt at ingen tenkende kristne, ut fra en helhetlig vurdering, ville stemme på Trump fremfor Hillary Clinton. Derfor mener han at disse styres av religiøse instinkter og små enkeltsaker. Slik idiotforklares kristne på høyresiden.

Gå til innlegget

Kravet om bagatellisering

Publisert 3 måneder siden

Kirken er dypt splittet i viktige og grunnleggende spørsmål, men prøver å løse utfordringen ved å kreve at alle involverte skal erklære all uenighet som bagatellmessig.

En rekke temaer er blitt aktualisert etter at biskop Atle Sommerfeldt rykket ut med en advarsel imot å bruke Alv Magnus som forkynner i Den norske kirke. Er det for eksempel sant, slik biskopen hevder, at Magnus er «sterkt preget av ny-kalvinisme»? Og stemmer påstanden fra Sommerfeldt om at Magnus «påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål til helvete»?

Min vurdering er at Sommerfeldts kritikk er både overdreven og upresis. Men jeg noterer meg at også tilhørere som teologisk står nær Alv Magnus har kritisert talen. Egentlig overrasker det ikke. For kommunikasjon er vanskelig. De som lytter kan oppleve både ord, tonefall og kroppsspråk ulikt.

Men bak diskusjoner om form og kommunikasjon finner vi et spørsmål som jeg opplever som helt avgjørende – og som ofte feies under teppet. Det kan formuleres slik: Hva slags uenighet om homofilt samliv, samboerskap og andre samlivsspørsmål er det egentlig rom for i Den norske kirke?


Kall til omvendelse

Biskop Sommerfeldt har slått beroligende fast at han slett ikke har noe problem med forkynnelse av «den dobbelt utgang». Det kan altså forkynnes i Borg bispedømme at mennesker går fortapt hvis de ikke vender om. I tillegg finnes et kirkemøtevedtak som likestiller to syn på homofilt samliv i kirken.

Men hva skjer når disse temaene slås sammen? Hva hvis noen hevder at homofilt samliv eller heterofilt samboerskap er en synd som man må omvende seg fra for ikke å gå fortapt?

Atle Sommerfeldt synes å ville stenge talerstolen for slik forkynnelse. I Vårt Land 16/8 skrev han om predikanter som har dømt mennesker til «helvetes ild for handlinger og holdninger» og slo fast at i «Borg bispedømme skal mennesker være trygge på at dette utsettes de ikke for i våre kirker». Og i en debatt på Dagsnytt 18 sa biskopen at de som kommer til Den norske kirke «skal være slippe å bli fortalt at man går til helvete hvis man ikke endrer legning».


Hva betyr omvendelse?

Nå er det nok få – om noen – prester eller forkynnere som mener at homofile personer må endre legning for å bli frelst. Diskusjonen handler derimot om hva slags veiledning som bør gis til de som lever i et homofilt forhold. Betyr en omvendelse å angre dette forholdet og avslutte det?

Jeg er enig med biskopen i at ingen forkynner skal dømme noen til fortapelse. Dommen hører Gud til. Men betyr det at omvendelsesforkynnelse aldri kan være konkret? Det virker i så fall helt urimelig. Riktignok bør forkynnere understreke at alle mennesker trenger omvendelse og er avhengig av Guds nåde hver eneste dag.

Men at vi alle er syndere, betyr jo ikke at det er feil å snakke konkret om omvendelse fra syndige handlinger. Noe skurrer kraftig hvis en forkynner kan hevde at baktalelse er en synd man må vende om fra (altså angre og be om tilgivelse for), men ikke kan si det samme om homofilt samliv eller sex før ekteskapet eller abort.


Ikke trivielt

Der det er mennesker vil det finnes uenighet. Det gjelder også innen en kirke eller kristen organisasjon. Og stort sett lever vi greit med ulike syn på litt av hvert. Vanskeligere blir det når uenigheten ikke vurderes som bagatellmessig og triviell.

Selv synes jeg det er ubehagelig hvis noen i NLM mener at mitt ståsted i et spørsmål er i tydelig strid med Bibelen. Enda verre er det hvis det stilles spørsmålstegn ved troen min eller det påstås at forkynnelsen min leder folk vill.

Slik sett forstår jeg godt at det kan oppleves som et overtramp for de som lever i et homofilt forhold – og som jubler over at Den norske kirke nå anerkjenner et slikt samliv – får beskjed om at det er galt å fortsette et slikt samliv. Men alternativet er neppe særlig fristende. For det betyr å kreve at de som sier nei til homofilt samliv må betrakte temaet som trivielt.

Jeg tror dette er et av største problemene som Den norske kirke i dag står overfor. Kirken er dypt splittet i viktige og grunnleggende spørsmål, men prøver å løse utfordringen ved å kreve at alle involverte skal erklære all uenighet som bagatellmessig.

Gå til innlegget

Sommerfeldts urimelige beskyldning

Publisert 3 måneder siden

Biskop Atle Sommerfeldt sprer gal informasjon.

Biskop Atle Sommerfeldt sprer dessverre gal informasjon om hvordan Alv Magnus – og andre forkynnere – taler om transpersoner og om omvendelse for homofile.

I Vårt Land 17. august skriver Atle Sommerfeldt at Alv Magnus «dømmer også mennesker som har en transseksuell eller homofil legning til helvete». Denne påstanden er helt feil, og det er rett og slett trist at Sommerfeldt ikke makter å gi et korrekt bilde av hva Alv Magnus forkynte i Tomb kirke.

For det første dømmer Magnus ikke transseksuelle i sin tale. Det eneste Alv Magnus sier om transpersoner i sin tale er en kritikk av «røster» som «sier at du må selv definere hvilket kjønn du er, uavhengig av hva du er født som biologisk sett». Kritikken fra Magnus rammer altså bare de som argumenterer for at kjønn ikke handler om biologi, men om følelser. Og det er helt urimelig å hevde at Magnus sier at transseksuelle vil gå fortapt fordi de er transseksuelle.

For det andre er det selvsagt heller ikke slik at Magnus har forkynt at mennesker med en homofil legning går fortapt. Magnus taler konsekvens om «livsstil» når han snakket om homofili i sin tale. Et sted snakker han om dem som «levde i homoseksuelle forhold» før de ble kristne og omvendte seg. Ikke et eneste sted i sin tale nevner Magnus ordet «legning» i sin tale; dette er tvert imot noe Sommerfeldt legger inn i talen.

Også i Dagsnytt 18 fredag 16/7 kom Sommerfeldt med feilaktig informasjon om hva Alv Magnus forkynte. I debatten hevdet biskopen at han reagerte på en forkynnelse som sier at homofile mennesker «går til helvete hvis du ikke endrer legning». Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at påstanden ble fremført av en person som aldri hadde hørt tradisjonell kristen forkynnelse om seksualitet og samliv.

Ingen av oss som står for en klassisk kristen samlivsetikk – slik Alv Magnus også gjør – mener at noen fordømmes av Gud på grunn av sin legning. Derimot fastholder vi at homofilt samliv er synd. Selv kjenner jeg kristne som kaller seg homofile eller sier at de kjenner på homofile følelser, men som avstår fra å gå inn i et homofilt forhold. Disse fortjener kristnes fulle støtte. Sommerfeldts påstand er at disse fordømmes på grunn av sin legning av Alv Magnus. Det er rett og slett helt feil.

Espen Ottosen, 
informasjonsleder i NLM

Gå til innlegget

Kristen kamelsluking

Publisert 4 måneder siden

Jeg aksepterer at praktisk politikk kan innebære både kamelsluking og hestehandler. Men jeg er redd at støtten Donald Trump får fra kristne oppfattes som bagatellisering av umoral.

I 2001 bodde jeg i Peru og fulgte presidentvalget. Mange av peruanerne jeg snakket med mente at å velge mellom de to kandidatene Alberto Fujimori og Alan Garcia var som å velge mellom pest og kolera, eller – for å bruke det spanske 
uttrykket – som å velge mellom aids og kreft.

Jeg husker at jeg syntes synd på peruanske naboer som måtte holde for nesa når de stemte. Og jeg tenkte at vi nordmenn var heldige; vi kunne stemme på politikere som ikke var korrupte og på partier som vi kunne identifisere oss med.

Stort sett tror jeg at forskjellene er store mellom å stemme ved presidentvalget i Peru i 2001 (begge kandidatene er blitt grundig skandalisert i ettertid) og å stemme 
ved valg i Norge – og andre vestlige land. Men jeg innser mer og mer at å involvere seg i politikk, også i Norge, iblant gjør det nødvendig å holde seg for nesa. Kameler står noen ganger på menyen. Hva gjør vi med det?

Trumps umoral

Jeg har en del kristne venner (særlig ser jeg det på Facebook) som støtter president Trump. Noen er 
norske, de fleste er amerikanske. Støtten kan virke forvirrende.

For Trump lyver. Det gjør nok også 
andre politikere i blant, men Trump går lenger i å spre åpenbare løgner. Trump er grunnleggende respektløs mot politiske motstandere og fremstår ofte sjokkerende barnslig og vulgær i sin retorikk – blant annet ved å bruke kallenavn på motstandere både i eget parti og utenfor. Han har kommet med nedverdigende kommentarer om og til kvinner og uttalelser som fremstår rasistiske.

I tillegg sår han iblant tvil om alminnelige demokratiske prinsipper. For 
eksempel var han nylig skuffet over at den svenske statsministeren ikke ville bidra til løslatelse av en amerikansk artist som ble fengslet for voldsbruk. Uttalelsen er temmelig spesiell når både USA og resten av den vestlige verden har som et grunnleggende prinsipp at politi og domstol skal være uavhengige instanser.

USAs høyesterett

En del kristne hevder at alt det kritikkverdige Trump sier og gjør veies opp av andre forhold. Noen peker på utnevnelsen av nye dommere til Høyesterett som har en konservativ profil. Andre vektlegger at Trump er mer negativ til abort enn mange demokrater eller at han sa nei til at amerikanske ambassader skulle bruke regnbueflagget under Pride-måneden. Mange på høyre-siden verdsetter også skattelette og stor økonomisk vekst.

Selv vil jeg nødig veie argumentene for å støtte Trump mot argumentene for å støtte den som vil bli hans demokratiske motkandidat i 2020. Det skyldes at en slik avveining lett kan tolkes som at jeg bagatelliserer forhold som er viktige for min kristne etikk. Å støtte en demokratisk 
presidentkandidat kan oppfattes som et ja til abort frem til fosteret er levedyktig – slik et demokratisk flertall i staten New York nylig vedtok. Å støtte Trump kan sees på som et ja til grov umoral.

Også i norsk politikk kan vi treffe på lignende mekanismer. Da KrF gikk inn i dagens regjering, var begrunnelsen at partiet hadde fått stort gjennomslag. Men hva er egentlig et tilstrekkelig gjennomslag? Hvor mye skal vi vektlegge – for 
eksempel sammenlignet med barnetrygdens størrelse eller antallet kvoteflyktninger – at kvinner som venter tvillinger nå må oppsøke en nemnd før den ene tvillingen blir abortert?

Politikkens logikk

Denne typen 
avveininger må hver enkelt av oss ta når det er valg. Og da er det neppe noen vei utenom å svelge noen kameler – i hvert fall i praktisk politikk. Den som skal oppnå innflytelse må være en del av et flertall, og da vil hestehandler og kompromisser ofte bli nødvendig.

Jeg har stor respekt for både politisk 
arbeid og politiske prosesser. Men jeg tror kristne må vokte seg for å la politikkens logikk – og det politiske spillet – overskygge idealene våre og etikken vår. Å mene at Donald Trump i 2016 var en bedre kandidat enn Hillary Clinton er faktisk noe annet enn å mene at han fremstår som en kristen hedersmann. Å mene at KrF får mye igjen for å gå inn i regjeringen er også noe annet enn å mene at tvillingabort er greit så lenge en nemnd konsulteres.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere