Espen Ottosen

Alder: 46
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Feilaktige følelser

Publisert 23 dager siden - 3068 visninger

En psykolog kan prøve å overbevise et menneske med spiseforstyrrelse om at følelsene er feilaktige. Men hva hvis følelsene er knyttet til kjønnsidentitet?

Når temaet er kjønn, synes følgende prinsipp ganske opplagt: Et individ kan selv bestemme, avhengig av sine følelser, hvilket kjønn man er. Føler du at du er en kvinne, er det ingen hindring at du fysisk fremstår som mann; ved hjelp av noen tastetrykk kan du skifte juridisk kjønn. Og hva med de som føler at kjønnsidentiteten deres flyter og ønsker å være mann noen dager og kvinne andre dager? Jo, da er forslaget et tredje kjønn og to pass. Følelsene avgjør.

Det underlige er at vi forholder oss helt avslappet til at psykologer eller psykiatere på mange andre områder setter spørsmålstegn ved menneskers følelser. Norsk helsevesen bruker store penger på å overbevise mennesker med spiseforstyrrelser om at de faktisk ikke er tykke – selv om de føler det slik.

Følelser endrer seg

Spørsmål som berører kjønn (og seksualitet) er både følsomme og komplekse. De som opplever manglende samsvar mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn, befinner seg utvilsomt i en vanskelig livssituasjon. Derfor er varsomhet nødvendig.

Samtidig blir det feil å legge lokk på all debatt. Vi bør kunne diskutere hvordan samfunnet best kan ivareta de som opplever seg som transpersoner. Hvordan bør vi for eksempel reagere når ei jente på elleve år plutselig forteller at hun føler seg som en gutt? Bør vi sette i gang medisinsk behandling, kanskje utsette puberteten, hvis hun/han ønsker det?

Hvis du har sett et av de mange tv-programmene om menn som «er fanget i en kvinnekropp», eller motsatt, virker svarene opplagt. Vi skal fullt og helt stole på følelsene til den det gjelder.

Problemet er bare at følelsene ofte endrer seg.

Ingen fasit

For et år siden utkom en grundig, og uhyre interessant, rapport under tittelen «Sexuality and Gender» i tidsskriftet The New Atlantis. De to forskere som stod bak rapporten, Lawrence S. Mayer og Paul R. McHugh, hadde gått gjennom hundrevis av forskningsrapporter. Målet var blant annet å finne ut hva vitenskapen faktisk vet om transpersoner og kjønnsidentitet.

På en del områder er konklusjonene tydelige. Rapporten slår fast at bare en minoritet av barn som opplever konflikt mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn har samme opplevelse som voksne. Sjansen er altså stor for at ei jente på elleve år som sier at hun føler seg som en gutt, vil ha andre følelser ti år senere.

Hvis det faktisk er slik, og flere ulike undersøkelser støtter altså en slik konklusjon, kan det være skadelig at voksne gir full støtte til barn som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn. Følelser er ingen fasttømret fasit.

Den canadiske forskeren og terapeuten Kenneth Zucker behandlet i årevis barn som slet med kjønnsforvirring – med gode resultater. Likevel ble klinikken hans stengt av canadiske myndigheter i 2015. Det ble for kontroversielt å mene at følelser kan bearbeides og endres.

Feil følelser

Men av og til er følelsene våre misforståtte. Ei jente på 20 år tar feil når hun veier 40 kilo og fortsatt føler seg tykk. Den som ikke våger å gå på fest i frykt for å bli forgiftet, har neppe godt av en beskjed om at vi fullt ut respekterer redselen.

Hva så med en middelaldrende mann som finner ut at han egentlig er ei lita jente? Det høres vilt ut, kanskje, men den store engelske avisen Daily Mail fortalte i desember 2015 om den canadiske syvbarnsfaren Stefonknee Wolscht som fant ut, 46 år gammel, at han var trans. I dag er han «adoptert» av en familie som aksepterer at han lever som ei seks år gammel jente. I sin nye familie har han en søster på åtte år.

Det er lett å latterliggjøre slike historier. Men temaet fortjener refleksjon. Spørsmålet er statusen for egenrapporterte følelser. Jeg mener det er urimelig å redusere kjønn til et spørsmål der følelser, uansett innhold, avgjør alt. En 46 år gammel mann som bruker smokk og leker med dukker trenger antagelig noe annet enn bare forståelse.

Gå til innlegget

Politikk uten pragmatikk

Publisert rundt 2 måneder siden - 9147 visninger

Jeg må innrømme at det fremstår som et mysterium for meg: Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?

Ved forrige stortingsvalg fikk Partiet de kristne (PDK) nøyaktig 17.731 stemmer, tilsvarende 0,6 prosent. Det er lite. En syvdobling er nødvendig hvis partiet skal komme over sperregrensen ved dette valget. Det sier seg selv at muligheten er liten.

Jo da, jeg forstår at noen er sterke i troen på at det er mulig å få til omtrent det samme som Miljøpartiet de Grønne; å gå fra omtrent null prosent til å være i nærheten av sperregrensen. Men ingen
meningsmåling antyder en slik eksplosjon i oppslutning for PDK.

La oss likevel tenke at dette lykkes, at partiet får syv-åtte-ni av 169 stortingsrepresentanter. Hvor sannsynlig er det da at disse representantene faktisk får gjennomført viktige ting i partiets program – som å reversere ekteskapsloven, flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og få mer kristendom inn i skolen? Svaret er åpenbart: Sannsynligheten er minimal. Så hvorfor bruke tid, penger og krefter på partiet?

Blir stemt ned. Mitt inntrykk er at mange aktive i PDK anser det som viktig å kjempe for sin politiske overbevisning – for konservativ kristen tro og tenkning – uansett gjennomslag. I mange sammenhenger beundrer jeg en slik standhaftighet.

Problemet er at mangel på pragmatikk ikke gir særlig mening på den politiske arenaen. For konsekvensen av å være i mindretall er – bokstavelig talt – maktesløshet. Uten å lage et kompromiss, ordne en hestehandel eller skape allianser, blir man simpelthen stemt ned. Punktum.

Riktignok er det viktig å sloss for at demokratiet ikke blir et flertallsdiktatur. Et mindretall skal ha rom og respekt. Men når lover skal vedtas, bevilgninger gjennomføres og ulike verv skal bekles, så er det altså flertallet som bestemmer.

Derfor har isoleringen av partier på ulike høyrefløyer – som Sverigedemokratene (SD) og National Front i Frankrike – hatt effekt. For eksempel har SD, til tross for en oppslutning på 12,9 ved riksdagsvalget i 2014, så langt oppnådd svært lite i Sverige.

Anklagene mot KrF. Støttespillerne til PDK er ofte frustrert over KrF. Noen hevder at KrF ikke er tydelige nok i noen kristne verdispørsmål, andre mener at KrF er for positive til samarbeid med venstresiden (og da særlig Arbeiderpartiet). Det siste kan nok forklare hvorfor mye av programmet til PDK ligner på Fremskrittspartiets.

Jeg vil ikke diskutere denne kritikken som sådan – eller forsvare KrFs veivalg. Derimot vil jeg påpeke problemet med å gjøre PDK til løsningen på frustrasjonen. For hvis hovedsaken for en kristen velger er de typisk kristne verdisakene, så er ikke hovedproblemet at KrF er for puslete; problemet er at de andre partiene gjerne går i Pride-paraden og omfavner abortloven. Selv om noen på Stortinget vil klare å markere spesifikke kristne standpunkter på en tydelig måte, vil de altså ikke vinne frem i praktisk politikk.

Hvis hovedsaken derimot er å holde venstresiden unna regjeringskontorene, er det jo langt mer rasjonelt å støtte Høyre eller Fremskrittspartiet enn å bruke stemmen på et parti som med overveldende sannsynlighet havner under sperregrensen.

Å snu en trend. For noen år siden hørte jeg at Monrad Norderval, som var biskop på 60-tallet, skal ha sagt at han var «de tapte sakers mann». En årsak var hans sterke motstand mot røyking. I dag har vi en røykelov, og Norderval ville jublet.

Det er fint at noen tror at trender kan snus og våger å tale flertallet midt imot. Like fullt er partipolitikk i et demokrati mye mer enn bare å markere et ståsted. Jeg avviser ikke at det iblant kan være forsvarlig å la være å stemme, stemme blankt, eller stemme på et miniparti. Et slikt valg er naturlig for de som betrakter alle andre alternativer som like dårlige.

Men stort sett vil de fleste tenke at ett parti, én statsministerkandidat eller én presidentkandidat tross alt er bedre enn alternativene. Og da er det vel bedre å
bidra med en stemme som gjør en forskjell enn å kaste den bort?

Gå til innlegget

En pussig allianse

Publisert 3 måneder siden - 7653 visninger

Mange ung-jord-kreasjonister tenker post­modernistisk om naturvitenskap.

Postmodernisme har vært et ganske utskjelt begrep i de kristne sammenhenger hvor jeg ferdes. Det er ikke så underlig. Den franske filosofen Jean-François Lyotard, som skrev klassikeren Den postmoderne tilstand i 1979, forklarte at postmodernisme betyr at de store fortellingers tid er forbi – inkludert den kristne fortellingen.

Selv om postmodernisme kan forstås noe ulikt, er relativisme og skepsis viktige stikkord. «Det finnes ingen fakta, bare fortolkninger», hevdet Friedrich Nietzsche. Mange postmodernister tenker likedan.

En interessant representant for postmoderne vitenskapsskepsis var filosofen Paul Feyerabend. Han ­avviste at ­naturvitenskaplig forskning har ­pålitelige (og nøytrale) metoder for å finne sann kunnskap. Derfor lanserte han slagordet «anything goes» som et utgangspunkt for vitenskapelig virksomhet!


Feil utgangspunkt

Kristne har sjelden tenkt særlig postmodernistisk om naturvitenskap. Isteden har det blitt ­understreket at Gud har sørget for stabile naturlover og for at sannhet kan avdekkes. «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk», sier Salme 19,2. Derfor har kristen teologi fremholdt at den som studerer skaperverket, både kan finne ut noe om Gud og om verden.

Så er utfordringen for ung-jord-kreasjonister at de aller, aller fleste fagfolk mener at tegnene er mange på at verden er langt eldre enn 6.000 år. De viser til hvordan olje er blitt dannet, at kontinentalplatene må ha beveget seg i millioner av år, at lyset fra en del stjerner har beveget seg i millioner av år osv, osv.

Så hva er løsningen for de som likevel vil fastholde en ung jord? Jo, enkelte ­allierer seg med en postmoderne tenkning om naturvitenskap. Da blir det ikke så sentralt å argumentere vitenskapelig for at jordkloden bare er noen tusen år gammel. Isteden blir hovedargumentet at jorden ser gammel ut fordi forskere har feil utgangspunkt.

Med andre ord bør kristne starte med andre premisser enn ordinære natur­vitenskaplige fagfolk. Og vi ­hører ­ekkoet til Paul Feyerabend: Velg selv ditt ­utgangspunkt. Alt går!


Ingen er nøytrale

Jeg er enig med ung-jord-kreasjonister i at ingen forskere er nøytrale. All vitenskapelig virksomhet bygger på premisser. Forskere tar iblant feil. Teorier må innimellom justeres. Det går an å legge seg for flat for dagens ­naturvitenskap. Like fullt roter ung-jord-kreasjonister seg inn i store problemer hvis de velger et ekstremt postmoderne utgangspunkt. Blant annet fordi premisser ikke avgjør alt. En kristen lege og en ateistisk lege pleier jo ikke å stille ulike diagnoser fordi de har ulike livssyn. Fakta er fakta uavhengig av tro.

Mange ung-jord-kreasjonister avviser i realiteten at alle mennesker kan finne ut noe om Gud ved å undersøke skaperverket – i motsetning til hva kristne har tenkt i århundrer. Tanken blir at bare den som på forhånd tror på Gud, og har lest skapelsesberetningen (om at verden ble skapt på seks dager) og en rekke ættetavler (som forstås slik at Adam og Eva levde for omkring 6000 år siden), har mulighet til å innse at jorden er langt yngre enn den fremstår.


Justerte naturlover

Forresten: Det er enda en sannhet ung-jord-kreasjonister mener at må hentes fra Bibelen før vi kan drive god vitenskap; nemlig konsekvensene av syndefallet og syndfloden. Ifølge styreleder i Skaper, Jogeir Lianes, hadde nemlig syndefallet som konsekvens at «alle naturlover» ble forandret (VL 17. juli). En slik påstand kan for øvrig ikke begrunnes med en eneste bibeltekst.

Mye kan sies om ung-jord-kreasjonismens allianse med postmoderne vitenskapsskepsis. En viktig innvending er at Gud lett fremstår som en bedrager hvis han altså har skapt en jord som fremstår gammel (selv om den er ung). Det virker urimelig at naturvitenskaplige forskere ikke kan finne ut noe om jordens alder før kristne teologer avslører at alle naturlover ble endret for noen tusen år siden.

Gå til innlegget

Hvis Gud vet best

Publisert 4 måneder siden - 623 visninger

Når temaet er etikk, leter jeg etter en vei mellom blind lydighet og naiv fornuftstro.

For noen uker siden tok Gunhild Maria Hugdal – stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet (MF) – et slags oppgjør med sin oppvekst i bedehusland (Minerva 1. juni). Hun kalte seg et av «Guds brente barn» og kritiserte særlig det hun kalte «lydighetsmoral». Denne gjør «medfølelsen og magefølelsen irrelevant, og alt annet enn hodet som resonnerer teologisk og konsekvent plasseres på sidelinjen».

Det er nok særlig samlivsspørsmål ­Hugdal sikter til når hun skriver at den lydige ikke lar «seg forstyrre av den ­indre stemmen som roper om at dette er hjerte­rått. Det er kun argumentet, strengt ­avledet av Bibelens tekst, som gjelder. At noe føles feil og riv ruskende galt, er ­irrelevant for den fromme. Den lydige bøyer seg ydmykt for Guds vilje.»


Bibelsk begrunnelse

Hugdal er ikke alene om å være kritisk til at etiske standpunkter bare begrunnes med Bibelen. Hennes kollega ved MF, Jan-Olav Henriksen, har lenge argumentert for at kristen etikk må «bekreftes i fornuft og erfaring». Derfor sier han ja til gjengifte og homofilt samliv selv om noen bibeltekster sier nei. Henriksen hevder alternativet er å adlyde Bibelen blindt og vilkårlig.

Nylig leste jeg fortellingen til Eskil ­Skjeldal – som også har vært stipendiat 
i etikk ved MF – om veien bort fra ­troen i Eg slepper deg utan at du velsignar meg. Også han skriver om forholdet mellom Gud og moral og spør: «Skal eg stole på mi eiga moralske fornuft? Eller skal eg satse på lære hjå Kyrkja? Kan eg 
kombinera?»

Noen løser utfordringen ved å betrakte Bibelen som etisk irrelevant – slik Åste Dokka ser ut til å gjøre: «Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, ­selvfølgelighetenes domene» (Vårt Land 7. juni).


Tillit til fornuften

Men hva skjer når Bibelen ikke blir etikkens fundament? Jo, resultatet blir ofte en overdreven tillit til egen fornuft og fortolkning av menneskelig erfaring. Som om alternativet til blind lydighet mot Bibelen er å la fornuften (og godheten!) seire.

Det etisk fornuftige styres imidlertid i stor grad av utgangspunktet vårt. For åtti år siden ble tvangssterilisering av tatere betraktet som en innlysende nødvendighet. I dag sees det som et grovt overgrep. Kanskje også noen av dagens moderne etiske idealer vil bli forkastet om noen tiår? Et mulig eksempel er samboer­skapet. Statistisk går samboerskap ­oftere i oppløsning enn ekteskap. Er det da fornuftig å velge en slik samlivsform?


Nei til blind lydighet

Jeg ser ikke på blind lydighet som et ideal. Ingen bør ­parkere fornuft, erfaringer og empati når vi skal navigere etisk. Jesu oppgjør med en rigid forståelse av sabbaten, og ordene «sabbaten ble til for menneskets skyld» (Mark 2,23), tilsier at etisk dømme­kraft er noe mer enn slavisk å følge et sett ­regler. Gud har også gitt oss følelser, fornuft og samvittighet. Derfor holder det ikke å mumle fromt «Gud vet best» hvis et etisk standpunkt fremstår ubegripelig.

Jeg tror at klassisk kristen etikk både kan begrunnes med bibel og med rasjonell argumentasjon. Det gjelder også for ­omstridte spørsmål – som nei til sex før ekteskapet, samboerskap og homofilt samliv. Men temaene er komplekse. Og rasjonaliteten i kristen samlivsetikk kan neppe forklares med et par korte setninger.

I tillegg starter kristen etikk med helt andre premisser enn de som ligger til grunn for en vestlig, individorientert rettighetslogikk. Mens mange, også i kristne kretser, ofte starter med parolen «Har du lyst, har du lov – så lenge ingen direkte skades», vil jeg ikke plassere den enkeltes (kortsiktig) lyst og lykke i sentrum. ­Isteden bør etikken styres av hva som gir et godt samfunn, beskytter menneskeverdet, gir barn en stabil oppvekst, og så videre.

En slik etikk er fornuftig – og forankret i bibelsk tenkning.

Gå til innlegget

Intet menneskeverd uten Gud

Publisert 4 måneder siden - 1959 visninger

Det bør ikke overraske at menneskerettighetene angripes i et stadig mer sekulært Norge.

Jeg setter pris på at det – tross alt – er ganske stor enighet i samfunnet vårt om at alle (fødte) mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Denne ideen kan begrunnes på ulike måter, og av mennesker med ulike livssyn.

Like fullt tror jeg det er vanskelig å finne plass til en holdbar og slitesterk forståelse av menneskeverdet uten å blande inn Gud. Den som tenker sekulært, må forankre verdien i selve mennesket. Og siden vi mennesker er forskjellige, blir det vanskelig å begrunne den type menneskeverd som menneskerettighetserklæringen fra 1948 taler om: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Hellig tekst

De siste tiårene har menneskerettighetene ofte blitt brukt som en slags hellig tekst. Få argumenter fungerer bedre i samfunnsdebatten enn påstanden om at motparten tråkker på andres rettigheter.

Likevel bør det ikke overraske at menneskerettighetene angripes i et stadig mer sekulært Norge. Den som vil bygge sitt livssyn, sine verdier og sine overbevisninger kun på naturvitenskapens konklusjoner, vil stort sett rygge tilbake overfor ideen om at alle mennesker har absolutte rettigheter. Biologiske kjensgjerninger kan jo ikke begrunne en slik konklusjon.

Australske Peter Singer, som siden 1999 har vært filosofiprofessor ved Princeton, har sagt det slik: «Uansett hva framtiden bringer, er det sannsynligvis umulig å gjenopprette fullt ut en tankegang om at livet-er-hellig.» Singer er kanskje vår tids mest kjente moralfilosof og har sine disipler – som Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri – i Norge.

Skummel dør

Menneskerettighets­erklæringen ble utformet rett etter en grufull verdenskrig. Bakgrunnen var overgrepene som blant annet rammet jøder, homofile og sigøynere i konsentrasjonsleire. Slik sett er det kanskje ikke så ­underlig at noen frykter at en sekulær avvisning av menneskeverdet leder oss mot et slags nazistisk menneskesyn.

Jeg forstår frykten. Etter min mening åpner vi en skummel dør hvis vi stempler menneskeverdet som en fiksjon – slik ­medisinstudenten Anders Wahl Blomkvist gjorde i Vårt Land 3. mai. Han knytter menneskets moralske status til det «å ha bevissthet og dermed en evne til å føle smerte og lidelse» (1. juni). Med dette ­utgangspunktet forsvares abort på foster med Downs syndrom. Det stand­punktet kan man ganske trygt ha i et land der abort sees på som en slags menneskerettighet. Men et slikt menneskesyn kan få mer vidtrekkende konsekvenser.

Peter Singer har for eksempel forsvart drap på sterkt funksjonshemmede ­nyfødte fordi han ikke regner disse som «personer» (siden de visstnok ikke kan leve et meningsfylt liv). Og nylig hevdet han at seksuelle overgrep mot mennesker med reduserte mentale evner er mindre alvorlig enn andre overgrep (Morgenbladet 30. mai).

Selvinnlysende

Den amerikanske uavhengighetserklæringen påstår at det er «en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse». Logikken er fascinerende.­ På den ene siden henvises det til en skaper. På den andre siden presenteres menneskets ukrenkelige verdi som noe selvinnlysende.

Mitt inntrykk er at mange – også de som avviser en kristen gudstro – har ideen om alles menneskeverd som et selvsagt utgangspunkt. De bryr seg lite om å presentere spesifikke argumenter for denne realiteten. Og kanskje er det greit?

Jeg tror at mye av det mange av oss opplever som essensielt ved å være et menneske – vår ansvarlighet, frie vilje og opplevelsen av at noe er vakkert – ikke kan begrunnes i noe som kan veies ­eller måles. Og hvis vi er enige om at det faktisk finnes en annen virkelighet enn den ­naturvitenskapen nøyaktig kan ­avdekke, ja, da er kanskje tanken på at Gud har skapt mennesker i sitt bilde ikke så langt unna.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 7. juni 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere