Espen Ottosen

Alder: 46
  RSS

Om Espen

Jeg er informasjonsleder i Misjonssambandet, noe som blant annet innebærer et redaktøransvar for Utsyn. Jeg har studert journalistikk (ved Mediehøgskolen Gimlekollen), og er utdannet teolog (fra Fjellhaug Misjonsskole og Menighetsfakultetet) og har en mastergrad i filosofi (fra Universitet i Oslo). Jeg er gift med Trine og har tre voksne barn. Det er naturlig for meg å presentere meg som misjonær; selv om det er noen år siden vi kom tilbake fra Peru. Vi fikk tre år med små barn i millionbyen Arequipa. De fleste av interessene mine handler nok om teologi og litteratur -- gjerne i kombinasjon.

Følgere

Den jeg er og det jeg gjør

Publisert 9 dager siden - 2637 visninger

I noen tiår var det naturlig å skille mellom «legning» og ­«praksis» når temaet var homofili.

Da «planen for seksualitetsmangfold» i Bergen ble lagt frem for noen uker siden, sluttet representantene fra KrF seg til de fleste tiltakene som skal forhindre diskriminering av homofile. Men de stod også bak følgende merknad: «Bergen kommune skal ta høyde for at byens innbyggere har ulike syn på spørsmål vedrørende seksualitet, kjønnsuttrykk og samlivsformer».

I ulike medier har Høyres stortings­politiker Stefan Heggelund rast mot denne merknaden. Og det er ingen overdrivelse å hevde at han raser. I møte med argumentasjonen til KrFs Trygve Birkeland på Dagsnytt 18, slo Heggelund fast: «Dette er bare vås. Det er sprøyt fra ende til annen».

Tankeleser

Mye ved Heggelunds ­argumentasjon, og retoriske stil, fortjener et kritisk blikk. Først av alt virker han til å tro at han kan lese tanker. Han slår nemlig fast at KrFs uttalelse «er skrevet med det mål å henvende seg til dem som mener homofili er galt, unaturlig, ekkelt eller synd» (VG 28. mars).

Få debatter blir særlig fruktbare – enn si opplyste – når temaet er motpartens mulige motiv. Selv er jeg godt kjent med hvordan konservative kristne tenker om homofili. Jeg vet ikke om noen som ­mener at det er greit å karakterisere homofili som «ekkelt».

Hovedargumentet til Heggelund er ­påstanden om at det egentlige innholdet i KrFs merknad kommer frem hvis man forsøker «å bytte ut ordet ‘seksualitet’ med ‘innvandrer’ eller ‘personer med Downs syndrom’». Og han slår fast: «Ingen vil for alvor mene at en kommune skal ­respektere og sidestille alle syn som finnes om innvandrere og personer med Downs syndrom» (Vårt Land 1. april).

Mangfoldig moral

Men sammenligningen halter. For hvorfor sette likhetstegn mellom seksualitet og identitet? Det er minst like naturlig å bytte ut ordet «seksualitet» med «samlivsmoral». Vil Heggelund rase imot at en mangfoldig kommune aksepterer ulik samlivslivsmoral? Jeg håper ikke det.

Jeg er trygg på at ingen fra KrF mener at Bergen kommune skal ha plass til ulike syn på homofile medmennesker. Tvert imot er KrF flinke til å understreke at alle mennesker har samme menneskeverd og samme rettigheter. Det gjelder selvsagt homofile – slik det gjelder funksjonshemmede, innvandrere og andre grupper. Likevel vil det være uenighet om hva like rettigheter innebærer. Skal homofile menn ha rett på surrogati?

Hvem vi er

I vår tid tenker mange at seksualitet først og fremst sier noe om hvem vi – dypest sett – er. Seksualitet blir til identitet. I beste fall er det for ensidig. For seksualitet handler også om hva vi gjør med våre lengsler og følelser.

Mange mener at eneste regel bør være «har du lyst, har du lov». Kristne tenker annerledes. Vi avviser tilfeldig sex og utroskap. Og ut i fra tankegangen om at seksuallivets plass er ekteskapet mellom mann og kvinne, vil mange av oss også hevde at homofilt samliv er galt.

Heggelund synes å ha minimal forståelse for en slik tankegang. Isteden setter­ han et slags likhetstegn mellom det å ­definere seg som homofil og det å utfolde sin seksualitet i et samkjønnet parforhold. Å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør, eller mellom «legning» og «praksis», blir dermed meningsløst.

Monogamiet

Men er det ikke ofte nødvendig å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør? Selv om en sterk lengsel fremstår som grunnleggende – ja, kanskje oppleves som en slags legning – er det ikke gitt at denne bør leves ut. Noen vil for eksempel hevde at de har en ikke-monogam legning. Betyr det at kristne opptrer diskriminerende ved å peke på monogamiet som eneste alternativ til singellivet?

Selv kjenner jeg mange kristne som ikke vil gå inn i et homofilt parforhold. Noen kaller seg homofile. Andre er skeptiske til betegnelsen. Hvorfor? Jo, de ønsker ikke at deres seksuelle følelser skal gis så stor betydning at de blir til selve merkelappen for hvem de er.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 19. april, 2017

Gå til innlegget

Ikke helt normal

Publisert rundt 2 måneder siden - 5008 visninger

Å skille mellom det normale og det avvikende kan oppleves truende. Men har vi egentlig noe valg?

Esben Esther Pirelli Benestad er landets mest profilerte transperson. Han (eller hen?) er professor i ­sexologi og en talefør forkjemper for innføring av et tredje kjønn. Dess­uten er han svært bevisst når det gjelder språkbruk og benytter iblant uttrykket «transbegavede» om transpersoner. Slik angripes ideen om at noe er galt når mennesker opplever at «det ikke er samsvar mellom det man har mellom bena og det man føler inne i hodet» – for å sitere ­Pirelli Benestad.

Jeg tror det er akkurat her vi er særlig uenige. Jeg har vanskelig for å betrakte fenomenet «trans» – altså at mennesker ikke opplever samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn – som et uttrykt for skaperverkets flotte mangfold.

Gått galt

Mitt utgangspunkt er at ­skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt. I teologisk forstand betyr det å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et ­resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet.

Når noen blir født med nyrefeil, dårlig syn, ryggmargsbrokk eller et dobbelt sett kjønnsorganer, tenker jeg at noe har gått galt. Årsaken er at vår verden ikke er paradisisk. Resultatet er at vi iblant må iverksette medisinsk behandling.

Derimot tenker jeg at det er et uttrykk for den gode variasjonen i Guds skaperverk at mennesker kommer i ulike størrelser, har ulik muskeltype og hudfarge, og at noen har fregner og andre er veldig musikalske.

Stigmatiserende?

Jeg forstår den ­positive intensjonen bak formuleringen «transbegavede». Er det ikke stigmatiserende å hevde at noen personer, for eksempel transpersoner, representerer noe avvikende? Kan vi ta menneskeverdet fra disse?

Jeg vil ikke bagatellisere faren for at slik språkbruk oppfattes krenkende. Vi bør vokte oss for å bruke skillet mellom det normale og det avvikende – eller mellom det friske og det syke – til å gradere mennesker. Selv tror jeg imidlertid at et kristent syn på menneskeverdet unngår dette. For vår verdi knyttes ikke til egenskaper, men til det faktum at ethvert menneske er skapt og elsket av Gud.

I tillegg kan ingen fullt og helt plasseres i kategorien «normal» eller «frisk» – altså teologisk vurdert. Vi lever alle i syndens verden og bærer med oss mer eller mindre synlige avvik. Ingen er perfekte.

«I feil kropp»

I en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologiforening (6-2015) skriver Pirelli Benestad, sammen med Rikke­ Pristed, om hvordan terapeuter bør møte mennesker som ikke passer inn i «­tokjønnsmodellen». De slår fast at ingen kjønnsvariant «er å betrakte som feil eller sykelig». Er det et rimelig ståsted?

I artikkelen vises det til TV-serien «Født i feil kropp». Her møter vi sterke fortellinger om mennesker som opp­lever manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Flere gjennomgår ­medisinsk behandling. Betyr ikke det at norsk helsevesen faktisk erkjenner at noe er feil eller sykt – og så forsøker å gi ­relevant behandling?

Intimkirurgi

De siste ukene har intimkirurgi blitt mye debattert. Mange kritiserer at kvinner med normale kjønnslepper opereres. Hvorfor? Fordi vi ikke står overfor et reelt avvik eller en sykdom. Jeg tror derimot de fleste finner det forsvarlig å operere et menneske med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hvorfor? Fordi noe er feil eller sykelig.

Jeg tror ingen egentlig kommer unna begrepene normalt og frisk, avvikende og sykt. Det betyr ikke at skillet mellom hva som er et berikende mangfold ved Guds skaperverk og hva som er «avvik» alltid er enkelt å fastslå – eller at vi alltid blir enige.

Selv tenker jeg at Gud faktisk skapte to ulike kjønn – ikke sju. Og jeg vil forklare at noen ikke så enkelt synes å passe inn i kategorien «mann» eller «kvinne» med at noe har gått galt. Disse bør på ingen måte nedvurderes – like lite som mennesker født med nyrefeil, plattfot eller skjeve hornhinner.

Gå til innlegget

Vi velger livets side

Publisert 2 måneder siden - 1952 visninger

Redaktør Berit Aalborg sier ja til såkalt selvbestemt abort i VL 16/2. Hennes argument er at noen må bestemme om et foster skal få leve, og da er fosterets mor best egnet. Vi tenker annerledes.

Vårt utgangspunkt er at abortspørsmålet handler om liv og død for to individer; kvinnen som bærer barnet og fosteret. Dette presiserte vi også i forrige innlegg. Likevel virker det som om Aalborg mener at vi ikke bryr oss om den gravide. Hun skriver at vår retorikk bidrar til «å annullere» menneskeverdet til de 29.000 kvinnene som i 2008 døde av «abortrelaterte skader». Påstanden er dypt urimelig.


Dyp respekt? Ifølge Aalborg går det an å «ha den dypeste respekten for liv og menneskeverd og samtidig mene at kvinnen er den som må ha det siste ordet». Dette er vi uenige i. Vi har ikke dyp respekt for liv og menneskeverd ved å støtte at en hvilken som helst kvinne kan ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn. Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi mennesker en frihet de ikke må få: Den absolutte makt over andre.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet. Det bør også en redaktør i en kristen dagsavis fastholde.

 

Aborttall i Norden. Et viktig argument for Aalborgs er at «aborttall i praksis ikke går opp ved å legalisere abort». Hun bruker Norge som eksempel. Men i årene før abortloven kom i 1978 var det enkelt å få innvilget abort. Sosialistiske legers klinikk ga 100 prosent innvilgelse av abort på sosiale kriterier. Går vi lenger tilbake enn 70-tallet ser vi derimot at abortlovgivningen har noe å si for antallet aborter. Dessuten har ulik abortlovgivning betydning i Norden. Sverige har en liberal lov med selvbestemt abort til uke 18. Der er abortraten høyere enn i Norge. Finland har en strengere lov enn oss. Der er abortraten lavere enn i Norge.

Det første som må sies om abort – før vi diskuterer hva slags lovverk og tiltak som kan redusere aborttallene – er at fostre har fullt menneskeverd. Det er problematisk at Aalborg starter et helt annet sted. Aalborgs avveining mellom ulike interesser bærer galt av sted fordi hun ikke tar fosterets menneskeverd og livsrett som utgangspunkt. Hennes hovedspørsmål blir da «hvem skal ta valget» om abort, ikke hvordan kvinners velferd og fosterets menneskeverd best kan ivaretas samtidig. Vil Aalborg bruke samme logikk om aktiv dødshjelp? For hvem bestemmer i dag at det ikke utføres aktiv dødshjelp? Vårt svar er at det ikke er legen, men loven som avgjør. Den fastslår at det er galt å ta liv. Så gjør helsepersonell medisinske vurderinger innenfor lovens rammer.

Vi vil tenke omtrent slik om abort: Hvis en lov ikke gjør abort til en rettighet for en hvilken som helst kvinne i en hvilken som helst situasjon, vil loven hindre kvinner fra å ta abort. Vi mener det er et gode. Deretter kan vi diskutere nøyaktig hvordan unntak bør formuleres. Tillates abort når det er fare for kvinnens liv, vil helsepersonell måtte avgjøre når slike situasjoner oppstår – ut fra lovverket. Og så vil kvinnen, i akkurat disse situasjonene, ha det avgjørende ordet.

 

Færrest mulig aborter. Vi mener det går an, som vi også påpekte i forrige innlegg, både å støtte fostres livsrett og å arbeide for færrest mulig aborter. Konsekvensene av lovverk bør vektlegges når vi politisk arbeider for færrest mulig aborter. Men vi kan ikke bare fokusere på konsekvenser. Prostitusjon er etisk forkastelig uavhengig av hvor mye omfanget går ned hvis sexkjøp forbys.

Aalborg mener at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat». Gjelder det i Norge hvor det nå foregår 14.000 aborter årlig? Et slikt argument tar ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort. Dette er bare mulig fordi abort er blitt en rettighet. Millioner av jentefostre i India og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Hva hjelper det da å hevde at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortspørsmålet er fylt av krevende dilemmaer. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken. Aldri ellers er to menneskers rettigheter så inderlig og alvorlig på kollisjonskurs som i abortsaken. Derfor må ikke abort bare gjøres til et individuelt ansvar. De høye aborttallene kommer av at en syndens struktur ufarliggjør ugjerningene slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser. Dermed klarer heller ikke kvinnen lenger å være barnets beste forsvarer. Denne strukturerte sammensvergelsen mot selve livet, har kristne en plikt til å kjempe imot.


Skrevet av Ragnhild Aadland Høen og Espen Ottosen, medlemmer i fagrådet i Skaperkraft

Gå til innlegget

Den nye teologien

Publisert 2 måneder siden - 9419 visninger

I århundrer har kristne ment at teologiske svar i stor grad avgjøres av hva Bibelen sier. Men moderne norske teologer tenker ofte annerledes.

I januar 2010 startet et utvalg nedsatt av Bispemøtet sitt arbeid med samlivsetikken. Noen år senere fortalte Åste Dokka, et medlem i utvalget, åpent at hun i liten grad leste bibeltekster for å forberede seg til diskusjonene.

«Jeg gikk altså til arbeidet med den forutsetninga at det som står i Bibelen om homofili og ekteskapet og en del andre ting, ikke egentlig angår debatten», skrev Dokka i Kirke & Kultur (4/2013). Hennes teologiske forutsetning er at kristne kan tillate seg å være uenig med Paulus, eller som hun skriver: «Vi som ikke er enig med Paulus’ intimetikk skulle noen ganger tillate oss å si høyt og tydelig at Paulus tar feil».

Mye kan sies om denne måten å tenke på. Her vil jeg påpeke hvor annerledes teologisk arbeid blir med et slikt utgangspunkt. Det sentrale blir ikke lenger å avdekke Bibelens budskap, men å konstruere en akseptabel teologi.

Det tåpelige

Det er enkelt å finne eksempler på denne måten å tenke på. Når Bjørn Eidsvåg vil fortelle det norske folk hvilken Jesus han tror på, er ikke summen av evangelienes fortellinger avgjørende. Nei, ifølge Eidsvåg finnes det så mye problematisk i Bibelen at han må velge bort det han ikke klarer å tro og lage et alternativt bilde av Jesus.

I høst kom Gunhild Hugdal, stipendiat i etikk ved Menighetsfakultetet, med sterk kritikk av en artikkel Egil Sjaastad skrev om fortapelsens realitet (Vårt Land 10. oktober). Hugdal fremviste liten interesse for innholdet i Bibelens tekster. Hun hevdet at det var en tydelig svakhet at «Sjaastads forsvar for fortapelsen framstår som en ren oppramsing av skriftsteder».

Hugdal skrev også om «Jesu radikale medmenneskelighet» og viste til «selve grunnormen i det bibelske etiske materialet». Det høres kanskje fint ut, men hva betyr det når hun også hevder at hvis «erfaringen ikke stemmer overens med Skriften», har erfaringen forkjørsrett?

Denne enorme tilliten til menneskers erfaringer fremstår pussig. For vil ikke våre opplevelser og erfaringer ofte variere og kunne tolkes ulikt? 

Et teologisk argument

Mange teologer forholder seg rett og slett ikke til Bibelen som en avgjørende autoritet. Eller for å si det som Asle Eikrem, førsteamanuensis ved MF, uttalte i et intervju om den kristne forsoningslæren: «Et bibelsitat er ikke et teologisk argument, men danner utgangspunktet for en diskusjon som må ta all menneskelig erfaring med i betraktning» (Sambåndet 16. desember).

Påstanden om at en bibeltekst ikke er et teologisk argument innebærer en betydelig nedskrivning av Bibelens betydning for teologien. Dette kombineres ofte med stor tillit til muligheten for å bruke fornuft og erfaringer for å lage sunn teologi.

Selv tenker jeg annerledes om hvordan drive teologi. Men utgangspunktet mitt er ikke en slags naiv eller firkantet fundamentalisme: Jeg påstår ikke at alle bibelvers skal leses bokstavelig eller avviser at Bibelen må tolkes. Bibeltolkning er iblant vanskelig.

Dernest er jeg kjent med provoserende bibeltekster og mulige spenninger i Bibelen. Til alle tider har teologer prøvd å lage en helhet ut av tekster som ser ut til å motsi hverandre. For mange er noe av løsningen å skille mellom sentrum og periferi i Bibelen. Det tenker jeg også. 

Skifter mening

Hva gjør kristne som innser at de har misforstått budskapet i en viktig bibeltekst? Jo, de skifter mening.

Viser det seg at Paulus ikke generelt avviser kvinnelig prestetjeneste, ja, da bør vi si ja til kvinnelige prestetjeneste. Kommer vi ikke forbi at Jesus advarer mot en evig fortapelse, ja, da forkynner vi fortapelsens mulighet. Sier Bibelens tekster at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, ja, da avgjør dette kirkens liturgier. 

Den nye teologien tenker annerledes. Det blir ikke lenger avgjørende å finne ut hva sentrale bibeltekster sier. For vi kan velge å være uenig med Jesus og hans apostler.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017

Gå til innlegget

Aalborgs pragmatiske menneskeverd

Publisert 3 måneder siden - 719 visninger

Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.

I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?

Utgangspunktet for denne debatten er at Kirkens Nødhjelp (KN) har tatt til orde for at KrF bør «sikre sårbare kvinners rett til abort». I Vårt Land 8. februar skriver generalsekretær Anne-Marie Helland at «all erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort». Vi er ikke kjent med at dette er entydig dokumentert.

Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig ­modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som ­Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to ­individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.

En menneskerettighet? 

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv

Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. ­Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.

Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi ­erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.

Det generelle argumentet

KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abort­argumentet som vi ikke aksepterer.

Helt ulike vinkler

Berit ­Aalborg prøver i Vårt Land (10. februar) å argumentere for at det går an å gå inn i abortdebatten fra to helt ulike vinkler, plikt­etikken og konsekvensetikken. Når Aalborg skriver om plikt­etikk, males et dystert bilde. Da sammenlignes man med Børre Knudsen og Donald Trump. Aalborg synes å forutsette at plikt­etikken ikke anerkjenner krevende dilemmaer eller kan være opptatt av færre aborter.

På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.

Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.

Gode grunner

All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvens­etikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.

Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvens­etikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.

Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død.

Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de ­andre gangene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
11 minutter siden / 414 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
14 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
28 minutter siden / 5479 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5479 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5479 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1561 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5479 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1561 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 414 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere