Endre Stene

Alder:
  RSS

Om Endre

Lærer på Fjellheim Bibelskole i Tromsø. Redaktør i nettportalen foross.no.

Følgere

Listhaugs to tunger

Publisert rundt 2 år siden

Som nyslått helsepolitiker vil Sylvi Listhaug nå framstå som den som står på enkeltmenneskers side og hjelper mennesker i nød. Men hjelpen ser dessverre bare ut til å rekke dem som passer hennes eget politiske prosjekt, på veien til makten.  

Onsdag 2. mai publiserte NRK et selsomt opptrinn fra Vardø: Sylvi Listhaug og Bård Hoksrud hadde møtt opp på rådhuset i Vardø for å diskutere Christi Andreassens sak, en vardøborger som lider av en muskelsykdom. Kvinnen mener imidlertid at hun ikke får riktig oppfølging av kommunen. Derfor tok de to stortingspolitikerne med seg media til rådhuset for å ta opp hennes sak. Imidlertid møter de her en ordfører Robert Jensen som nekter å snakke med dem om Andreassens sak. I et skarpt 14 minutters ordskifte hevder han at de to Frp-politikerne bare bruker kvinnen som et middel for å få medieoppmerksomhet i sin ”populistiske agenda” fram mot kommunevalget neste år.

Listhaug hevder derimot at deres intensjon er bare å hjelpe: ”Vi er opptatt av enkeltmennesker skjønner du. Det ligger i vår ryggmarg når enkeltmennesker blir urettferdig behandlet.”

 

Dette er et imponerende skifte i holdning til enkeltmenneskers nød vi nå ser fra Listhaug. I en debatt om kirkeasyl i NRK ukeslutt 3. mars i år, argumenterte daværende justisminister Listhaug sterkt mot at nordmenn kan engasjere seg i enkeltsaker på vegne av flyktninger i nød: ”Vi kan ikke ha et system i Norge der det er de som greier å få med seg media, støttegrupper eller menigheter som skal bli. Til tross for at de har fått avslag, til tross for at de skal ut.”

Javel. Så Listhaug mener det er legitimt at stortingsrepresentanter bruker sin maktposisjon til å mobilisere media for å tale én persons sak som er uenig i vedtak fra sitt lokale helsevesen. Men derimot er det altså ikke legitimt at vi andre borgere i Norge mobiliserer for mennesker som trues av forfølgelse, tortur og død ved retur til sine hjemland. Kan Listhaug forklare hvorfor det ene er legitimt – men ikke det andre? Er kanskje helsen til nordmenn mer verdt enn mørkhudede menneskers liv?

  

Ordfører Jensen hevder at den aktuelle kvinnen har fått den hjelp hun har krav på. Hun har heller ikke har benyttet seg av klageadgangen. Og han mener at de som politikere må han en grunnleggende tillit og respekt for helsevesenets vurderinger. Til det svarer Listhaug derimot: ”Vi vet jo at det skjer feil.”

Den samme argumentasjon brukte motdebattanten i ukeslutt, Hilde Frafjord Johnsen (Krf): Kirkeasylet er en nødvendig ventil fordi norske utlendingsmyndigheter kan gjøre feil. Men det øret ville bestemt ikke Listhaug høre på. Feil eller ikke: Myndighetenes vedtak må alltid respekteres. Punktum.

Når Listhaug nå fremstiller seg som en som har det i ryggmargen at en skal se til enkeltmennesker som blir urettferdig behandlet, er det vanskelig å høre annet enn en politiker som taler med to tunger.

  

16. mars bekjente i flere aviser jeg at jeg over fire år har bidratt i to kirkeasylsaker. Fordi jeg møtte mennesker i den største nød. Og fordi det - ikke bare ligger ryggmargen min – men i min kristne tro, at det er jeg forpliktet på. Jeg inviterte da Listhaug til å fortelle hva konkret jeg heller burde gjort i disse tilfellene hvor mennesker i nød la sitt liv i mine hender og jeg ble kirkeasylaktivist. Jeg har ennå ikke fått noe svar.

 Jeg savner en Listhaug som bærer mormors kors med troverdighet.

Gå til innlegget

En kirkeasylaktivists bekjennelser

Publisert over 2 år siden

Som leder og pastor for en bedehusforsamling har jeg over fire år bidratt i to ulike kirkeasyl. Sylvi Listhaugs uttalelser i Ukeslutt lørdag 3. mars viser at hun verken forstår hva et kirkeasyl er, eller hvorfor noen av oss lar oss engasjere i slike saker. Listhaug framstiller det som om slike som meg er nyttige godtroende idioter i hendene på mennesker som ikke vil reise ut av Norge fordi de ”drømmer om et bedre liv i Norge”. La meg derfor bekjenne mine ”synder” for statsråden:

Men først: Kirkeasylet er ikke en institusjon der menigheter inviterer mennesker på flukt. Kirkeasylet oppstår når mennesker som mener de er i stor fare, ikke får statens beskyttelse, og nekter å forlate Guds hus. I en slik situasjon blir menigheten en oftest ufrivillig tredjepart i en konflikt mellom staten og kirkeasylanten.

Justisdepartementet stadfestet i 1993 selv denne århundrelange institusjonen ved instruks: ”Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet.”

Listhaug har derfor verken loven eller tradisjonen med seg når hun hevder at kirken setter seg over norsk lov med kirkeasylet.

Vår kristne tro lærer oss at vi er forpliktet på å hjelpe mennesker i nød. De som går i ”frivillig fengsel”, får livssituasjonen sin dramatisk endret. Selv om vi ikke har invitert til eller bedt om situasjonen, opplever vi at vi har en bibelsk og human plikt til å hjelpe. Derfor legger vi til rette for at det daglige livet i kirkeasylet blir best mulig: Vi kjøper mat, skaffer klær, går på besøk.

Som en konsekvens av dette, setter vi oss naturligvis inn i asylanters saker. Og når vi får innsikt i saken, kan det hende vi er nødt til å konkludere: Denne saken er ikke behandlet rett og rettferdig. Da tar noen av oss parti i saken – og blir asylaktivister. Og jeg bekjenner åpent: Det har jeg gjort i to tilfeller.

I januar 2012 går en tamilsk krigsenke og hennes to barn i kirkeasyl i vårt forsamlingslokale i Namsos. De skal tvangsreturneres til det brutale krigsoppgjøret på Sri Lanka. Vi setter oss grundig inn i saken, og gjør undersøkelser hos landets fremste kjennere av Sri Lanka. Det blir helt klart for oss: UDIs konklusjon om at det er trygt for denne familien å returnere som internflyktninger er rett og slett ikke troverdig.

Vi kan ikke la en sårbar familie med en utsatt ung kvinne og ei datter på 11 og en sønn på 6 år med fare for forfølgelse og overgrep sendes tilbake til et liv på gata i hovedstaden Colombo. Støttegruppe blir opprettet. Etter to års kamp får familien opphold.

I februar 2014 får vi en ny kirkeasylant: en afghaner som har konvertert fra islam til kristen tro. Norske myndigheter returnerer ikke konvertitter til Afghanistan fordi det er forbundet med livsfare. Men UDI tror ikke mannen er en reell konvertitt: Han konverterte nemlig etter at han fikk avslag om opphold.

Vi kommer derimot tett på en mann med en sterk trosbevissthet, som får tydelige konsekvenser i livet. Vi ser: Om ikke Hamed er en kristen, så er ingen av oss andre det heller.

I Lagmannsretten vitner prest, pastor, diakon og en kristenleder med masteroppgave i konverteringer av afghanske kristne. Alle bekrefter med styrke hans kristne troverdighet. De bevitner også at han søkte kristen tro lenge før han fikk avslag. Likevel blir han av et knapt flertall i lagmannsretten ikke trodd.

Mannen tør ikke returnere til forfølgelse i Afghanistan. Etter to år i kirkeasyl flykter han derfor til Tyskland. Tyske myndigheter derimot tror ham, og gir ham opphold. Vi er ikke overrasket. En tidligere muslim som vitner om sin nye tro med fare for sitt liv både på afghansk-språklig TV og CNN kan vanskelig være en falsk konvertitt.

Jeg er enig med Listhaug i at vi ikke kan ha det slik i Norge ”at det er de som greier å få med seg støttegruppe og menigheter, som skal bli.” Men når vi etter å ha satt oss grundig inn i konkrete saker ser at det er store svikt i det som Listhaug omtaler som ”verdens beste rettstat”, er det vanskelig å sitte stille.

Listhaug bekjenner seg til den kristne tro og bruker korset hun fikk av sin bestemor. Hvis vi hadde sagt: ”Vi ber dere forlate dette Guds hus, og komme dere på gata i Colombo eller Kabul. Lykke på reisen!” - Hvordan kunne vi da med troverdighet forkynt at Jesus har kalt oss til å hjelpe mennesker i nød?

Vi er enige i at svaret ikke er å gi alle opphold. Men i møte med mennesker på flukt står vi overfor store etisk dilemma. Vi må innrømme at vårt rettssystem faktisk kan gjøre feil.

I møte med dette skulle jeg ønske statsråden er takknemlig for samfunnsborgere og trosfeller som kjenner seg forpliktet til å forholde seg til dilemmaene, fordi en vil fastholde grunnleggende prinsipp som vår norske kristne kultur ble bygget på.

Jeg inviterer derfor Listhaug til å fortelle hva konkret jeg heller burde gjort i disse tilfellene hvor mennesker i nød la sitt liv i mine hender og jeg ble kirkeasylaktivist.

Endre Stene, teolog og bibelskolelærer

 

Gå til innlegget

 Hvordan samtale om kjønn?

Publisert over 2 år siden

Hva er maskulinitet og femininitet? Har Bibelen noe å lære oss - også i møte med #metoo?


28. og 29. november skrev Vårt Land om nettstedet foross.no. Kjønnstematikk utgjør 7 promille av sidens samlede innhold. Likevel var det en artikkel om kjønn som utløste Vårt Lands første omtale av nettstedet.

I ettertid har jeg spurt meg: Hvordan kan vi samtale godt og respektfullt om kjønn? Hva er å være kvinne? Hva er å være mann? Hva er maskulinitet og femininitet? Vår kultur er kjønnsfiksert. Likevel - er det blitt oss til hjelp?


Vi har den siste tiden blitt rystet over omfanget av seksuelle krenkelser mot kvinner. Finnes det noe mer nedverdigende enn å bli gjort til et objekt? En ting - som en annen kan betrakte, ta på, trenge inn i, invadere – som en selv vil. Som om jeg er annens, og ikke et selvstendig ”jeg”. Ikke et autonomt subjekt med følelser, vilje, selvbestemmelse og egenverdi det trengs å tas hensyn til.

Å være av det kjønnet som utfører brorparten av seksuelle krenkelser gjør meg skamfull på menns vegne. Skamfull over at mannlig seksualitet stadig gjør kvinnen til objekt.


Jenter er i dag under sterkt press. De trenger all hjelp de kan få for å bli trygge, selvstendige og frimodige kvinner. Og: Er ikke gutter under sterkt press også? Hva lærer de at maskulinitet handler om? Å ha muskuløse kropper, med sex som sitt hovedmål?

Kan vi vise gutter noe bedre? Kan vi - uten å bli mistenkeliggjort for å være mannsdominerende - peke på Jesus Kristus som forbilde? Viser han hva sann maskulinitet handler om? Kristus ser jo forbi mine svakheter og mangler. Han ser mitt hjerte og sjel - som han elsker. Han ser meg som et selvstendig subjekt: Han sier ”du” til meg. Så tar han ansvaret for meg. Ikke ved å kreve eller tvinge. Men ved i selvoppofrende kjærlighet gi seg selv, tjene, og lede.


Tekstene på foross.no som med rette ble problematisert, var skrevet og oversatt av kvinner. Likevel ble det tegnet et bilde av menn som var ute etter å forsvare sin posisjon. Kan det være disse kvinnene egentlig etterspør sann maskulinitet? I en samtid der menn står i fare for å bli redusert til ansvarsløse, sexfikserte - og overflødige vesener? Eller som Camilla Fossum Pettersen kaller mannen på NRK Ytring 19. nov: "En evolusjonær blindtarm".

Har Bibelens forbilde i Jesus Kristus noe å si oss? ”Ekteskapet avspeiler et personforhold som peker ut over skapelsens plan. Det er særlig i Ef. 5:21-33 at Paulus utfolder et ekteskapssyn som er avledet av det personforhold hvorfra selve skapertanken henter sitt forbilde, nemlig forholdet mellom Faderen og Sønnen og forholdet mellom Kristus og menigheten. (….) Kristi selvhengivelse for menigheten, skal komme til uttrykk i ekteskapet. Når mannen forlater sin far og mor for å holde seg til sin hustru og elsker henne i selvhengiven kjærlighet (agape), så henter han sitt forbilde fra Kristi selvhengivelse for sin ”brud”, sin menighet, som han forlot sin himmelske herlighet for å vinne, og som han gav sitt liv for å frelse.” (Etisk Oppslagsbok, Lunde Forlag s. 58)

Gå til innlegget

Fra farfars kommunisme til meg

Publisert nesten 3 år siden

Min farfar og far hadde ulike politiske preferanser fordi utfordringene i deres samtid var så forskjellig. Men hva skjer med min politiske orientering?

Min farfar var en konservativ bedehusmann. Einar var også selvstendig næringsdrivende. Men han opplevde overklassens utnyttelse av arbeiderne. I solidaritet med dem, og i samsvar med sin kristne overbevisning, ble han sosialist.

Min far var en ekte proletar – elektriker og fengselsbetjent. Likevel gikk Peter i stikk motsatt retning: Han erfarte at arbeiderrørsla og lekmannsbevegelsen skilte lag i de store verdiorienterte spørsmål i etterkrigstidens Norge. ”Sosialistene avkristner landet.” Etter hvert ble han ganske blå.

Min farfar og far hadde ulike politiske preferanser fordi utfordringene i deres samtid var så forskjellig. Som mitt opphav, definerer jeg meg også som bibel- og verdikonservativ kristen. Men hva skjer med min politiske orientering?

Siden 1800 tallet har politikken vært preget av en høyre – venstre akse. Denne måten å fortolke politikken på oppleves stadig oftere foreldet. Andre akser er vel så relevante. Det er på mange måter kort avstand mellom Ap og Frp – partier som vektlegger makt, instrumentell styring og pengebruk som løsningen på samfunnets utfordringer. Mens partier som i større grad vektlegger etisk tenkning og verdier vil være Krf, De Grønne og Rødt.

Verdikonservative kristne har de siste 50 år holdt seg til ”høyre”. ”Sosialistene” opplevdes som pådrivere for lover i strid med kristen etikk. Men de store politiske debattene om for eksempel abort og homofilt samliv er stort sett over. I dag er det minimal forskjell på ”høyre” og ”venstre” i disse spørsmålene. Nå er andre kristne verdispørsmål under press. Og dette presset kommer vel så mye fra høyresiden som fra venstre. Ett eksempel er aktiv dødshjelp. Et annet er bioteknologi: Det bør i kommende Stortingsperiode være det viktigste spørsmålet for verdikonservative. På lik linje med abortspørsmålet handler dette om vern om livet. Og enten vi liker det eller ikke: her finner vi lettere sammen med SV enn Frp.

Samfunnsdebatten blir stadig mer polarisert. Populisme og nasjonalisme preger i økende grad ordskiftet. Den følges gjerne av en retorikk som skaper splid, en tenkning som utdefinerer store menneskemengder som vår ”neste”. Hva er grunnen til at verdikonservative kristne så tydelig kritiserer venstresiden når denne fremsetter holdninger som kommer i konflikt med kristen tenkning, men ikke når det populistiske høyre gjør det samme?

Vi er kalt til å ta til motmæle mot alt som reiser seg mot Guds Ord. Dersom vi tier i møte med det som trenger å tas oppgjør med i én ”fløy”, står vi i fare for å miste troverdighet og integritet. Da blir vi også identifisert med - og preget av - verdier som kristendom vanskelig kan forenes med.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1476 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1287 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1051 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 940 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 601 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 539 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere