Emma Løvaas Akyeampong

Alder: 22
  RSS

Om Emma

Sentralstyremedlem i KrFU, studerer medisin ved UiB.

Følgere

De normale ekstremistene

Publisert rundt 1 år siden

I Dagsnytt 18 på mandag var Helge Lurås, Hans Rustad, Eivind Trædal og Rune Berglund Steen invitert til å blant annet diskutere hva som kan være årsaken til polariseringen og hvem som har skylden for den opphetede samfunnsdebatten. Noen vil si at samfunnsdebatten har blitt uanstendig. Andre vil si at den endelig er åpen for de som er lei av å være politisk korrekt og at debatten er blitt mer ærlig. Begge deler kan være riktig. Det jeg vil påstå har skjedd er at normalen i samfunnet har endret seg. Det normale kan likevel være galt.

Helge Lurås og Hans Rustad løfter frem Sylvi Listhaug som et talerør, en som er standhaftig og som gjør en god jobb for å argumentere for sin politikk. De er svært kritiske til de beskyldningene som har rent over justisministeren og sier at dette er personkarakteristikker og at hun blir tillagt meninger hun ikke har. Jeg er ikke i tvil om at Listhaug på et eller annet tidspunkt har blitt tillagt meninger hun ikke har. Hvilke meninger dette gjelder er jeg ikke sikker på, det er det kun hun som kan svare på. Når hun da ikke ønsker å svare eller bruker svært lang tid før hun unnskylder, må man ikke bli overrasket om noen kan komme til å tro at hun faktisk mener det hun sa i utgangspunktet. På den andre siden har hun selv tatt i bruk disse virkemidlene og har selv ofte tillagt sine meningsmotstandere meninger de sannsynligvis ikke har. Det nyeste eksempelet på dette er at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å beskytte terrorister enn den norske befolkningen. Dette er en mening hun tillegger Arbeiderpartiet fordi hun er uenig politisk i hva som er riktig tiltak. Det ville vært en helt annen sak om hun hadde ment at den norske befolkningen var mer utsatt uten denne lovendringen. Da har hun ikke sagt noe om hvilke motiver hun tror Arbeiderpartiet har. Da ville hun hatt sitt på det rene. Til gjengjeld har jeg observert at de fleste andre partier også benytter seg av slik retorikk fra tid til annen, der man tillegger andre en mening uten at partiet selv har sagt at det har dette synet, fordi man er uenig politisk. Som ungdomspolitiker kan jeg jo nevne at dette er normaltilstanden i omtrent alle skoledebatter jeg har vært bort i. Så er spørsmålet om dette er greit? Burde ikke i det minste medlemmer av den norske regjeringen heve seg over slik retorikk? Det virker hvert fall som om dette er blitt ganske normalt.

Skal man følge logikken til mandagens Dagsnytt 18 deltagere Helge Lurås og Hans Rustad skulle man nesten tro at så lenge noe er normalt så er det argument nok i seg selv til å si at noe er greit.

Under Dagsnytt 18 i går kom det påstander om at mange av de menneskene som blir karakterisert som høyreekstreme, ikke er høyreekstreme, men normale mennesker og dermed er det feil av andre å sette seg til doms over disse og å moralisere. Det kan godt hende det er normale mennesker, det kan godt hende det er normale ytringer og meninger og veldig mange tror jeg ikke er høyreekstremister. Likevel vil jeg påpeke at selv om noe er normalt kan det likevel være farlig. Normalitet bygger jo kun på om mange nok mennesker er enig eller støtter synet på en sak. Da kan man si at det er en normal mening å ha, men det betyr ikke at den er etisk riktig eller at det er god moral. I så fall ville det jo ikke vært etisk galt av Saudi Arabia å henrette mennesker for blasfemi eller på grunn av legning, om mange nok støtter dette. Dette er kanskje normalen i Saudi Arabia, men mange vil jo si at dette er galt likevel. Derfor vil jeg anbefale at man unngår å bruke normalitet som argument for om noe er rett eller galt. Ikke la deg lure av ordet normalt. Aldri begrunn ditt eget standpunkt med at det sikkert er greit fordi så mange andre mener det.

Så er det ikke nødvendigvis sånn at alle som er enig med Sylvi Listhaug i politisk sak er høyreekstreme. Men jeg ser argumentasjonen som brukes hos noen grupperinger i dette landet og i andre Europeiske land. Om det viser seg at man er enig i politisk sak, men ikke har samme motiv som de mer ekstreme gruppene, er det fint om man kan ta avstand fra den type retorikk og holdninger som kommer til syne. Her har Listhaug vært for passiv når det gjelder å ta avstand fra de gruppene som maner til vold og trakassering og som hevder at hun er deres talerør.  

Hun må vite eller i hvert fall forsøke å forstå hva slags effekt hennes ord og retorikk har. Det er mange måter å legge frem en sak på, og man trenger ikke gjøre det ved å provosere og å tillegge andre meninger de ikke har. Man kan godt mene og si at noen bør være tydeligere i sin kommunikasjon uten å legge frem karakteristikker som at man sleiker imamer oppetter ryggen eller å si at Ap er mer opptatt av terroristers rettsikkerhet enn Norges sikkerhet. Det heter jo «Alt det du vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem». Her er premisset at man faktisk må starte med seg selv, ikke bare skylde på alle andre. En justisminister som ikke ser konsekvensen av de ordene hun bruker eller som ikke ønsker å ta grep fordi hun faktisk kanskje vinner på dette selv er, etter mitt syn, ikke en god justisminister.

Gå til innlegget

Å felle eller ikke felle

Publisert over 1 år siden

Det forbauser meg at media viser så liten forståelse for det parlamentariske systemet vi har i Norge. Gang på gang viser flere medier, blant annet NRK, at de er mer opptatt av å underholde det norske folk med provoserende og billige poeng enn å faktisk bidra med folkeopplysning som er den fjerde statsmakts kanskje viktigste oppgave. Det har vært en del forvirring rundt hva KrF vil, selv om KrF ikke har gjort annet enn å presisere gang på gang det som er KrFs vedtak. Vi vil ha en Sentrum-Høyre-regjering.

I Norge trenger ikke en regjering flertall for å opprettes. Regjeringen skal utføre det som bestemmes på Stortinget og da er det stortingsflertallet som avgjør hva regjeringen gjør. En mindretallsregjering står fritt til å danne flertall fra sak til sak med alle partiene på Stortinget. En slik regjering trenger dermed ikke en forhåndsavtale med enkelte partier eller en garanti for å i det hele tatt eksistere. Noen saker vil være så viktige for en regjering at den vil kunne stille ultimatum, og uten flertall i slike saker, faller den.

KrF ønsker en Sentrum-Høyre-regjering. På målingene kan det se ut som dette eventuelt ville bli en mindretallsregjering. En annen mulighet for Høyre er å gå i regjering med FrP, det ville også bli en mindretallsregjering. Blant de sosialistiske partiene ser det heller ikke ut som man har noe klart flertallsalternativ og om AP går i regjering med SV og SP, kun et av partiene eller går i regjering alene, vil dette også sannsynligvis bli en mindretallsregjering. Slike regjeringer har vanligvis ingen forhåndsavtale, partiene i opposisjon står fritt til å stemme for sin egen politikk og kan velge å støtte mindretallsregjeringen i enkeltsaker om det er saker som man er enige i.

KrF har sagt at man vil gå i opposisjon om det blir en mindretallsregjering med Høyre og FrP, det er ikke det samme som å felle den og det er ikke det samme som å støtte den. Det det betyr er at Høyre og FrP må forsøke å få flertall med alle partiene på Stortinget. KrF vil ikke fjerne sex-kjøpsloven, KrF vil ikke borre etter olje i de mest sårbare områdene vi har, KrF vil verne om de enslige mindreårige asylsøkerne. Uavhengig av hvilken regjering vi får.

I den siste fireårsperioden har vi hatt en mindretallsregjering med Høyre og FrP, men med en samarbeidsavtale med Venstre og KrF. Man hadde noen områder der man kom til enighet på forhånd. Slik kunne KrF og Venstre sikre vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, selv med flertall på Stortinget for å borre. KrF og Venstre kunne sikre et grønnere statsbudsjett i 2016. KrF fikk noen gjennomslag, blant annet på mer valgfrihet til familiene, minst 1 % i bistand, flere lærere og gjennomslag for en opptrappingsplan for å bekjempe vold mot barn. Venstre fikk noen gjennomslag og regjeringspartiene fikk noen gjennomslag. I noen saker har regjeringen funnet flertall andre steder enn hos KrF og Venstre, slik som med fraværsregelen i skolen, der de fikk flertall med hjelp fra Arbeiderpartiet. Det er flere eksempler på at regjeringen denne fireårsperioden ikke kun har gått til KrF og Venstre for å få støtte.

Denne gangen er det annerledes. KrF vil ikke i regjering med FrP eller ha noen samarbeidsavtale på forhånd. Da stiller KrF like fritt som alle de andre partiene på Stortinget har vært den siste perioden. KrF vil kun ha en stemme å følge og det er KrFs egen stemme. KrF vil fortsette å kjempe mot et sorteringssamfunn der mennesker blir rangert etter egenskaper. KrF vil kjempe for de aller fattigste i verden og for barna som vokser opp i Norge i lavinntektsfamilier. KrF vil kjempe for en lærernorm i skole og ansattnorm i barnehage. KrF vil kjempe for å holde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt. KrF vil kjempe for at de verdiene som preger Norge er verdier som nettopp løfter frem de aller minste og mest utsatte i samfunnet og verden.

Ønsker du at det skal være flere stortingspolitikere som stemmer for disse sakene? Da må du stemme KrF.

Godt valg!

Gå til innlegget

Hvor mye koster du staten?

Publisert over 1 år siden

KrF vil ha et samfunn der samfunnet er til for menneskene, ikke et samfunn der menneskene er til for samfunnet.

Politikere snakker ofte om de sårbare gruppene i samfunnet. Det kan av og til virke som det finnes to kategorier mennesker, de sterke og de sårbare. Sannheten er vel heller den at vi alle er sårbare og ingen er forsikret mot å bli rammet av noe man helst skulle vært foruten. Politikernes oppgave må være å skape et samfunn der alle mennesker, uansett hvordan livet ser ut, er inkludert, blir sett og får den støtten man trenger. Vi trenger et samfunn som ser alle menneskers verdi uavhengig av «hvor mye de koster».

Mennesker som faller utenfor av ulike grunner er et samfunnsproblem. Samfunnets problem er ikke menneskene, men hva samfunnet gjør eller ikke gjør for å skape et varmt, inkluderende og trygt samfunn. Et samfunn måles etter hva det gjør for å inkludere alle mennesker. Hva slags samfunn vil du ha?

Jeg vil ha et samfunn som ser alle mennesker som like mye verdt, et samfunn bygget på nestekjærlighet, et samfunn som er bærekraftig både med hensyn til økonomi og verdier.

KrF har lenge stått på i kampen mot mobbing, kjempet for å bedre økonomien til lavinntektsfamilier, satset på forebygging og behandling og oppfølging av mennesker som sliter med rusavhengighet, kjempet for at barn skal leve trygge liv, kjempet for konvertitter og flyktninger, uansett farge, tro og bakgrunn. Krf vil fortsette å kjempe, for det viktigste vi som samfunn kan gjøre for å løfte menneskeverdet er ikke å snakke om det, men å vise det gjennom praktisk politikk.

Debatten om flyktninger og asylsøkere er ofte preget av frykt. Frykt for at Norge ikke skal ha nok penger igjen til egne borgere, frykt for at vi får parallellsamfunn eller frykt for at vi kommer til å miste de norske og kristne verdiene våre.

Verdier er først og fremst noe vi viser i praksis. Det kan være nestekjærlighet, likeverd og toleranse for andre mennesker som ikke er som en selv. Praktisering av de verdiene man ønsker å beskytte er vel den beste og kanskje eneste måten å sørge for at verdiene forblir levende og sterke. Slike verdier tåler mye og vil ikke smuldre opp i møte med andre kulturer.

Det handler ikke om å ignorere eller bagatellisere integreringen av de som får opphold. Den er viktig både for samfunnet og for de som skal bosette seg i landet. Samtidig kan ikke målet med integrering være at alle nye innbyggere går i kirka, går på ski og spiser fårikål. Det gjør heller ikke alle nordmenn. God integrering handler om muligheten og evnen til å tilpasse seg et samfunn. Det krever at både samfunnet og de menneskene som bosetter seg her gjør en innsats.

Alle mennesker er forskjellige. Vi takler utfordringer og motgang på hver vår måte og vi har alle med oss noe i bagasjen. Noens byrder er tyngre enn andres. Noens liv vil koste mer å reparere.     

Det vil selvfølgelig koste. Alt koster. Norske statsborgere koster og flyktninger koster. Det er sånn det er i en velferdsstat. Ingen kan gardere seg mot at man kan komme til å koste staten mer enn man har bidratt med.

Så må vi spørre oss selv, er det slik at vi kun skal hjelpe de som kan betale for seg? Skal vi kun hjelpe de som det ikke koster oss noe å hjelpe? Hva slags samfunn er det og hva sier det om oss og våre verdier?

Gå til innlegget

En ny tid for den norske velferdsstat

Publisert rundt 3 år siden

Den norske velferdsstaten må omstilles og man blir nødt til å prioritere.

Norge går en spennende tid i møte. Spennende fordi den innebærer flere forandringer og saker som må håndteres på en langsiktig og god måte. Oljeprisfallet, klima- og miljøutfordringene, flyktningkrisen og en aldrende befolkning er noe av det som krever at velferdsstaten omstiller seg mot å bli bærekraftig.

Oljenæringen må trappes ned betydelig slik at norsk økonomi blir mer oljeuavhengig og gir rom for fornybare og bærekraftige næringer. I industrien må det tas hensyn til menneskerettigheter og klima, både ved produksjon av varer og import av produksjonsmateriell. Handelsvirksomhet bør, samtidig som den gir Norge inntekter, være rettferdig og bidra til utvikling i u-land. Skal man finne nye løsninger i industrien trengs det bred kunnskap. Forskning kan gjøre virksomheter mer effektive og lønnsomme, i tillegg til at den har en økonomisk verdi. I fiskerinæringen er det for eksempel nødvendig å få bukt med lus og parasitter, forhindre uønskede stoffer i sjømaten og finne metoder som hindrer at oppdrettsfisk rømmer.

Utdanningsinstitusjonene bør ha et tett samarbeid med næringslivet og det bør utredes hvilke studieretninger det må satses mer på for å møte fremtidens behov. Staten trenger å se på velferdsordningene og hvordan de innrettes. For eksempel er det fornuftig at pensjonssystemet tilpasses dagens levealder. Pensjonsalderen bør med andre ord heves og pensjonen må holdes på et bærekraftig nivå. Vi må prioritere de viktigste velferdsgodene som helsevesenet og utdanningsinstitusjoner, og vi blir nødt til å omorganisere og endre en del andre velferdsgoder blant annet ved å gjøre dem mer målrettede. Endringer må til for at regningen, som de yngre og fremtidige generasjonene må betale, ikke skal bli for stor.

I innvandringsdebatten fokuseres det mye på utgifter ved immigrasjonen og man kan ofte høre at flyktninger og asylsøkere ikke er en ressurs for samfunnet. Her bør det tenkes annerledes. Samfunnet vårt trenger et integreringssystem der mennesker får mulighet til å lære språk og kultur, både gjennom opplæring og i møte med folk og trygge lokalsamfunn, slik at de finner seg til rette og får like muligheter på linje med andre innbyggere. Vi må gjøre vårt i dag for at innvandrere kommer seg inn på arbeidsmarkedet og kan delta i samfunnet. Her er også samfunnsholdninger et viktig ledd, for det viser seg at navn og opprinnelsesland kan ha stor betydning for om man får jobb, selv om språk og kvalifikasjoner måtte være på plass. I integreringsprosessen må både innvandrer og samfunn bidra.

Det trengs bedre forlik i Stortinget for at beslutningene skal ha lang holdbarhet. Samfunnsendringer og politiske prosesser tar lang tid, og viktigheten av et bredt politisk samarbeid og gode løsninger er stor.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere