Emil André Erstad

Alder: 28
  RSS

Om Emil André

Kommunikasjonssjef i Den norske Helsingforskomité. Politikk, bøker og menneskerettar.

Følgere

Det Erna ikkje sa om Indonesia

Publisert nesten 5 år siden

Erna Solberg meiner Norge bør følgje Indonesia sitt eksempel i religionspolitikken. Ho gløymde kanskje at den indonesiske religionspolitikken inneber grove brot på menneskerettane?

Under sitt statsbesøk til Indonesia, i ein av moskeane i Jakarta, sa Erna Solberg at «Norge har noe å lære av Indonesias religiøse grupper, som på tross av  enkelte uroligheter, lever i fred med hverandre». Ho nemnte ikkje at politikken som er basisen for denne «harmonien» og «sameksistensen», ikkje toler dagens lys. I alle fall ikkje dersom lyset er prega av eit snev av vestlege verdiar.

La oss sjå nærare på noko av det den norske statsministeren ikkje sa noko om under sitt besøk. For det første er Indonesia eitt av få land i verda som har eit lovforbod mot ateisme. Lovene mot blasfemi i Indonesia er blant dei strengaste i verda. Det  inneber forbod mot å «med vilje publisere, tilrå eller samle støtte til ei anna tolking av ei av Indonesia sine religionar, eller avhalde eit religiøst ritual som liknar eit religiøst ritual som tilhøyrar ein annan religion». Det er også forbode «å utøve ei tolking av ein religion som avvik frå kjernen i denne religionens læresetningar». Religionskritikk straffast med inntil fem år i fengsel.

Fengsel. Og i fengsel hamnar alt frå misjonærar som fortel andre menneske om Jesus, til vanlege folk som skriv på Facebook at dei ikkje trur på nokon gud. Dette skjer fordi styresmaktene meiner slike «kriminelle» skapar uro i den sameksistensen og harmonien som Solberg skryt så uhemma av. Loven seier at kyrkjer kan stengjast viss lokalsamfunnet er mot kyrkja.

Dette kjem i tillegg til at styresmaktene ser mellom fingrane med omfattande voldelege aksjonar mot mellom anna kristne, «feilpraktiserande» muslimar og ateistar. I fleire tilfelle har kristne som er blitt angripne av muslimske mobbar blitt arrestert, fordi «dei har fornærma Profeten».

Indonesia sin religionspolitikk – og den såkalla «sameksistensen mellom Indonesias religiøse grupper» - inneber også at ei muslimsk kvinne ikkje kan gifte seg med ein kristen mann og motsett. Det er forbode og kan gje fengselsstraff. Statsminister Solberg kallar dette førebiletleg sameksistens. For oss andre ser det berre ut som utolelege brot på grunnleggjande menneskerettar for å halde ei multietnisk befolkning i sjakk.

Langt unna. Det kan hende Erna Solberg berre hadde lese den indonesiske grunnlovsparagrafen som garanterer religionsfridom før ho landa i Jakarta, men røyndommen for den jamne indonesiaren er nokså annleis.

Du som les dette, forstår sikkert at Indonesia sin religionspolitikk er ganske mange mil unna det livssynsopne samfunnet vi snakkar varmt om her heime. Det er passande å etterspørje eit svar frå statsministeren på kva det eigentleg er ho meiner vi kan lære av sameksistensen mellom Indonesia sine religiøse grupper og Indonesia sin religionspolitikk? Det er, mildt sagt, veldig vanskeleg å få auge på.

Alle kan trå feil, og det gjeld sjølvsagt også for statsministeren. Men det er kritikkverdig dersom statsministeren i forkant av besøket ikkje har oppdatert seg på nettopp så grunnleggjande problemstillingar som religiøs fridom for folket i det største muslimske landet i verda.

Glatte over. Det kan også hende at statsministeren sa det ho sa for å blidgjere vertane sine. Sett med norske næringslivsauge er Indonesia av dei mest interessante marknadane i Søraust-Asia. Dersom det siste er tilfelle, er det ikkje første gongen statsminister Erna Solberg prøvar å blidgjere eit mektig regime med å glatte over menneskerettsbrot. Vi hugsar alle Dalai Lama.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20. APRIL 2015

Gå til innlegget

Kjære diktator!

Publisert nesten 6 år siden

Kva er du redd forr, president Aleksandr Lukasjenko i Kvite-Russland?

Først publisert på NRK Ytring.

Ope brev til president Aleksandr Lukasjenko

Palace of the Republic
Oktyabrskaya Square 1
Minsk, Belarus

President, sidan grensevaktene dine sist veke bestemte seg for å kaste meg ut av landet ditt, så ser det ut til at brev er einaste måten eg kan få tak i deg på. Det er så mykje eg vil spørje deg om, så eg håpar du tar deg tid til å svare.

For det første lurar eg på kva du er redd for, president. For over alt i Kviterussland har du plassert store mengder politi. På grensestasjonane er det eit nøklehol utan like ein må kome gjennom for å i det heile tatt sleppe inn i landet ditt. Eller endå verre; for å i det heile tatt sleppe ut. For enkelte gonger har du jo brukt landet ditt som eit einaste stort fengsel for journalistar og politikarar som er ueinige med deg. Det kan sjå ut som at du fryktar noko eller nokon så intenst at du gjer alt du kan for å halde kontroll.

Problemet med frykta di, president, er at det ikkje berre er du som går rundt og er redd heile tida. Når du er så redd som du er, så blir resten av befolkninga di ganske oppskaka òg. For dei kan jo ikkje unngå å legge merke til alle politifolka som heile tida patruljerer gatene i Minsk, eller at dei som ytrar seg kritisk til deg blir sett i fengsel. Folk blir jo redde når dei ser at naboen deira som førre veke melde seg inn i eit opposisjonsparti, mistar jobben sin i staten din veka etterpå. Dei unge vert oppdregne til å tru at det er farleg å vere kritisk, når alle dei som skriv kritiske artiklar mot deg på nettet mistar studieplassen sin på dei statlege universiteta dine. Frykt spreier seg som eld i tørt gras.

Journalistar får ikkje skrive det dei skal skrive, president. Det er jobben til journalistar å skrive om det som skjer i samfunnet. Viss ikkje dei gjer jobben sin veit ikkje folket kva for ein politikar dei bør stemme på i vala du arrangerer innimellom. Veljarane vil heller ikkje få vite det dersom nokon driv valfusk, eller om politiet gjer overgrep mot nokon av politikarane. President, kvifor set du journalistar i fengsel berre fordi dei gjer jobben sin?

For å ikkje snakke om alle dei som vert så redde at dei gjer seg til angjevarar. Det gjer jo noko med eit samfunn, president, når alle går rundt og kikkar seg på skuldra heile tida – fordi dei er redd for at nokon skal angje dei til KGB-politiet ditt. Eit politi som er kjend for alt anna enn å bruke snille metodar mot dei som er ueinige med deg. Ikkje berre øydelegg det liva til dei som hamnar i fengsel, som vert torturert eller som vert overvaka. Det øydelegg tilliten mellom folk. Det øydelegg samfunnslimen. Held ikkje det deg vaken om natta, president?

Journalistar får ikkje skrive det dei skal skrive, president. Det er jobben til journalistar å skrive om det som skjer i samfunnet. Viss ikkje dei gjer jobben sin veit ikkje folket kva for ein politikar dei bør stemme på i vala du arrangerer innimellom. Veljarane vil heller ikkje få vite det dersom nokon driv valfusk, eller om politiet gjer overgrep mot nokon av politikarane. President, kvifor set du journalistar i fengsel berre fordi dei gjer jobben sin?

Men det skal du ha, president. Du gjorde eit skikkeleg sjakktrekk med ishockey-VM då du sørgja for at det hamna i Minsk i mai 2014. Det er jo eigentleg som tatt ut frå oppskrifta i den store Diktatorboka, det. Du skaffar deg ein stort internasjonalt meisterskap, sørgjer for at heile verda skriv om kor fint og flott det ser ut i Minsk, og så kjem det mange ishockeyglade turistar dit. Men president, du er lur nok til å forstå at dei færraste hockeyspelarar eller hockeyfans vil bruke tida i Minsk til å grave i menneskerettstilhøva der. Du hadde i alle fall rett om det norske ishockeylandslaget, som har vore ganske så stille om diktaturet ditt og alle dei vilkårlege fengslingane av opposisjonelle som går føre seg medan dei er i byen. Du veit at dei er mest opptekne av idrett. Og dei trur at idrett ikkje er politikk. Men president, du veit betre.

I starten spurte eg deg kva du var redd for, president. Sanninga er at eg trur eg veit kva du er redd for. Og eg har eit par teoriar.

Den første teorien min er at du fryktar eit Kviterussland med kaos og ustabilitet. Det som har skjedd i land som Libya, Egypt, og no sist i nabolandet ditt Ukraina. Om det er det, så forstår eg at du er redd. Men då forstår eg ikkje kvifor du gjer det du gjer. Frykt og undertrykking skaper kanskje stabilitet ei stund, men folket ditt blir til ein lite føreseieleg trykkokar som når som helst kan gå i lufta.I starten spurte eg deg kva du var redd for, president. Sanninga er at eg trur eg veit kva du er redd for. Og eg har eit par teoriar.

Det andre teorien, som eg trur treff betre, er at du rett og slett er redd å gje slepp på privilegia og rikdomen som kjem med jobben som diktator. Kven veit kva du tenkjer, men eg håpar i alle fall at du ein gong let folket ditt fri frå undertrykking og brot på menneskerettane.

Det er ikkje så farleg som du trur, det demokratiet som mange av dei ropar på.

Gå til innlegget

Problemer med mangfold, Simonsen?

Publisert rundt 6 år siden

Er mangfold bare et hurraord som skal brukes om de vi er enige med? Dagbladet-kommentator Marie Simonsens reaksjon på at Marte Wexelsen Goksøyr fikk holde tale under Grunnlovsjubileet kan tyde på det.

Søndag kveld kunne vi glede oss over en fantastisk feiring av Grunnlovsjubileet på NRK. En feiring av at arbeidet med Norges grunnlov startet for to hundre år siden. Da NRK slapp til flere talere med sine budskap om viktigheten av å få være seg selv i et mangfoldig Norge anno 2014, gledet det mange av oss som satt klistret til fjernsynsskjermen. Men ikke alle lot seg begeistre, og på Twitter raste kommentarene mot at Marte Wexelsen Goksøyr fikk fremføre sin ramsalte kritikk av sorteringssamfunnet fra talerstolen. Marte sa blant annet:

«Norge har tatt mål av seg å bli verdens mest inkluderende samfunn. Slik jeg ser det lever vi i et ekskluderende samfunn. Det er oss, og de som er annerledes. Er ikke alle annerledes? Da jeg begynte i barnehagen, ble jeg integrert – de andre bare begynte. Integrert, betyr det at jeg egentlig ikke hørte til?

I vårt samfunn prøver vi å utrydde folk med Downs syndrom. Vi har teknologi til å oppdage at barnet har Downs før det blir født. Det resulterer i at nærmere 90 prosent av norske kvinner som får påvist Downs syndrom hos fosteret, tar abort. Igjen må jeg spørre: Hører vi ikke til?

Mennesker med det vi kaller utviklingshemning, har ikke rett til utdanning utover videregående skole. Tror noen at jeg slutter å lære etter at jeg har fylt 19 år? Er det noen mennesker som er mer ønsket og verdifulle enn andre?»

Dagbladets Marie Simonsen skrev på Twitter at hun var «overrasket over at #grunnlovsjubileet inneholdt appell mot sorteringssamfunnet». I flere påfølgende tweets begrunnet Simonsen det med at hun ikke skjønte hvorfor man frontet en så betent sak i en slik sammenheng. Da en tvitret til Simonsen at han syntes det var skremmende og skammelig hvordan noen skyver de med Downs fremfor seg i debatten om sorteringssamfunnet, skrev Dagbladet-kommentatoren at hun var enig i det og at hun «ikke forstår at arrangøren ikke ser det». Det er en respektløs holdning ovenfor et menneske som har holdt en tale ved et grunnlovsjubileum og det stikk motsatte av inkluderende. Er budskapet da at man ikke skal høre på Martes appell fordi hun har Downs?

Flere av de andre talerne på Grunnlovsjubileet ytret sine politiske budskap til applaus fra de fremmøtte, blant annet Birgit Skarstein som kritiserte enkelte sider ved velferdsstaten vår. Ayesha Wolesmal kom med sine perspektiv på et pluralistisk, inkluderende og mangfoldig Norge. Spesielt Wolesmal sin innstendige oppfordring om mer mangfold falt i god jord hos Marie Simonsen som tvitret ivrig om det Wolesmal sa. Jeg forstår ikke hvorfor dette mangfoldet ikke også burde omfatte Marte Wexelsen Goksøyr og hennes rett til å ytre seg.

At Simonsen og Goksøyr har ulikt syn på sorteringssamfunnet, er ikke noe nytt. Det nye er at Simonsen ikke vil at sin meningsmotstander skal få slippe til i den offentlige debatten, slik hun gjorde under Grunnlovsjubileet.  For er det ikke nettopp det Grunnloven vår handler om: at ulike meninger kan brytes fritt i offentligheten? Da er vi ikke alltid enige, og det må vi tåle.

Om man er enig eller uenig med Marte Wexelsen Goksøyr er ikke det vesentlige. Uansett var hennes tale i går kveld etter min mening den beste av talene som ble holdt, fordi den røsket tak i oss og utfordret noen grunnleggende måter å tenke på utover de vanlige festordene. Det er jo det som har kjennetegnet vår historie siden Grunnloven ble til; at vi tåler å debattere med hverandre. Da må vi også få inn perspektiver som ikke alltid stemmer helt overens med vår egen tenkemåte.

Jeg er glad for at NRK og arrangørene av Grunnlovsjubileet valgte å ta denne tanken om mangfold og inkludering på alvor, og håper mange flere tar Martes tale til refleksjon – det gjør i hvert fall jeg.

Gå til innlegget

Skapt til fellesskap

Publisert rundt 6 år siden

Det er helt greit å stjele et eple, hvis alternativet er å sulte i hjel.

Jeg vil først takke Andreas Masvie for en tankevekkende kronikk i Vårt Land 10. desember, der han løfter opp noen svært interessante debatter om KrF og KrFUs ideologi i lys av kristen etikk og liberalismens frihetsbegrep. I så måte er kronikken et positivt bidrag. Vi trenger mer idédebatt i norsk politikk, og spesielt idédebatt som bygger på kristen etikk. Men her er jeg og Masvie uenige. Jeg mener at kristen etikk peker mot kristendemokratisk ideologi. Derfor blir det også noe underlig når han måler KrF opp mot sin forståelse av kristen etikk, og ikke argumenterer mot premissene og verdiene i den kristendemokratiske ideologi.

Masvie bekymrer seg over mitt utspill i Vårt Land 24. oktober, der jeg sier at KrF ikke bør lukke døren for venstresiden. Med det frykter han at vi mener liberalistisk politikk ikke er forenlig med kristen etikk, som om de eneste ideologiske alternativene er liberalismen og kollektivismen. Han skriver ingenting om at KrF og KrFU allerede i dag bekjenner seg til kristendemokratiet. Dette er ikke et mellomstandpunkt mellom liberalismen og de kollektivistiske ideologiene, men en helt selvstendig retning.

Videre skriver Masvie at stat og samfunn ikke eksisterer i naturens tilstand, men at mennesket på grunn av sin latente ondskap måtte enes om å underlegge seg én felles autoritet - staten. Det gir grunnlag for det liberalistiske menneskesynet som Masvie forfekter i resten av sin kronikk og som han måler KrFs politikk opp mot. Jeg mener det har større verdi å måle KrFs politikk opp mot det personalistiske menneskesynet, som er det kristendemokratiske menneskesynet. Det skiller seg både fra liberalismens individualistiske menneskesyn, men også fra det kollektivistiske menneskesynet i sosialismen.

Det kristendemokratiske menneskesynet anerkjenner at mennesket har en absolutt verdi og autonomi, samtidig som den også aksepterer at mennesket alltid lever i relasjon til andre mennesker. I motsetning til liberalismen gjør det kristendemokratiske menneskesynet det temmelig klart at mennesker er samfunnsvesener. Samfunn eksisterer der det eksisterer mennesker. Det er grunnleggende forskjellig fra Masvies liberalisme som mener at det ikke eksisterer samfunn i naturens tilstand. Likevel skiller det kristendemokratiske menneskesynetseg tydelig fra kollektivismen da man mener at systemet og strukturen i samfunnet er til for mennesket, og at mennesket ikke får verdi fordi det er en del av et fellesskap. Den sterke individualismen som forutsettes i liberalismen, tillegger ikke fellesskapet mellom samfunnet noen verdi.

Masvie skriver om eiendomsretten som om den er et hellig middel, og at skatt bare skal kreves inn for å verne om eiendomsretten. Kristendemokratiet, som i sin spede start var katolsk sosiallære, mener at eiendomsretten bare er et middel som ligger underordnet menneskeverd og livets verdi. Den kristne tenkeren Thomas Aquinas sa en gang at det er helt greit å stjele et eple, hvis alternativet er å sulte i hjel.

Kristendemokratiet er en grunnleggende liberal ideologi. Likevel er jeg ikke liberalist og individualist, men kristendemokrat og personalist. Å være menneske er ikke noe du gjør alene, men noe man er sammen med andre i et fellesskap om. Det fellesskapet er ikke staten, men naturlige og frie fellesskap som sivilsamfunnet, familiene og andre små fellesskap som oppstår av seg selv i frihet fra stat og marked. Det må også få politiske konsekvenser. 

Gå til innlegget

Livssynsåpenhetens pris

Publisert over 6 år siden

Hva gjør NRK den dagen en muslimsk kvinne med hijab står og banker på døren til Marienlyst, med en søknad om å bli nyhetsanker?

Nyhetsanker Siv Kristin Sællmanns 1,4 centimeter store kors har vakt et så stort engasjement at en rekke internasjonale medier har omtalt saken der hun ble oppfordret til å ta av seg korset sitt. Debatten om smykkekorset treffer rett inn i debatten om det livssynsåpne samfunn, og der er ikke alle så enige som mange liker å tro.

To fallgruver

Det er primært to fallgruver man feller i når vi diskuterer livssyn i det offentlige rom. I den ene fallgruven vil man mene at korset selvfølgelig har en naturlig plass i norsk offentlighet på grunn av kristendommens betydning for norsk kultur, men at andre religiøse symboler ikke bør tillates i skolen eller andre offentlige institusjoner. Den andre fallgruven mange faller i, er den der man mener at folk gjerne kan være religiøse – så lenge man ikke viser det offentlig. I begge fallgruvene ser vi en famlende berøringsangst for hvilken plass livssynene skal ha i samfunnet.

Stålsettutvalget peker tydelig på et samfunn der det legges aktivt til rette for at den enkelte borger kan leve ut sin livssynsbaserte overbevisning og oppfylle sine religiøse plikter. I rapporten sin sier utvalget at ”det innebærer at både arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner skal være åpne for alle, også personer som viser sin religiøse tilknytning gjennom klesdrakt og andre symboler. Alle innbyggere i Norge må ha en tydelig rett til å bære religiøse symboler, både i det offentlige rom, på arbeid og under sine studier.” Det er ikke slik at en persons livssyn forsvinner hvis man fjerner personens religiøse symbol, og man blir derfor ikke nøytral selv om man tar av seg korset sitt.

Nøytralitet finnes ikke

NRK og nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk begrunner ønsket om nøytrale nyhetsankere med at religiøse symboler kan være et distraksjonsmoment for seerne – og sier samtidig at det ikke er religionen som er problemet. Jeg sliter med å forstå at synliggjøring av religiøse symboler er så mye mer distraherende enn synliggjøring av navn, dialekt eller klesplagg. Det er også merkelig at Kalbakk sammenligner religiøse symboler med politiske symboler, da religiøs identitet er en mye mer grunnleggende del av en persons identitet enn politiske standpunkter. Et livssyn er nettopp et syn på livet. Politikk er meninger om hvordan samfunnet er ordnet.

NRKs problem er at man forveksler nøytralitet – som ikke finnes i et samfunn der alle bærer på en identitet – med det man burde trakte etter, nemlig objektivitet. Det sistnevnte er evnen til å fremstille nyheter på en riktigst mulig måte, selv om vi nødvendigvis symboliserer hvem vi er og hvor vi kommer fra. Hvis noen blir distrahert av et smykkekors eller en hijab, burde det være et underordnet problem. Hovedprioriteten i et livssynsåpent samfunn bør være religionsfriheten.

Hva med hijab?

Denne gangen var det Siv Kristin Sællmanns smykkekors som ble utgangspunkt for en stor debatt, og det til tross for at det å bære korssmykker er noe de færreste kristne ville regne som en ufravikelig del av troen sin. Mange muslimer er derimot grunnleggende overbevist om at kvinner skal ikles hijab, og at det strider mot deres tro å ta denne av. Hva skjer den dagen en muslimsk kvinne med hijab søker jobb som nyhetsanker i NRK? I et livssynsåpent samfunn må ha en like åpen holdning til islam som kristendom eller andre livssyn. Vi som mener at nyhetsankere i NRK kan bære korssmykker, bør også omfavne retten til å bære hijab eller andre religiøse symboler i lignende situasjoner.

Jeg mener NRK går baklengs inn i fremtiden til det flerkulturelle Norge når de sier at nyhetsopplesere skal symbolisere nøytralitet. En nyhetsoppleser kan være like objektiv i sin fremstilling av nyhetene selv om vedkommende har på seg en hijab. Et livssynsåpent samfunn forutsetter nettopp en åpen holdning til folks livssyn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere