Emil André Erstad

Alder: 29
  RSS

Om Emil André

Kommunikasjonssjef i Den norske Helsingforskomité. Politikk, bøker og menneskerettar.

Følgere

Likegyldighetsrus?

Publisert over 10 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --> Skal vi bare akseptere fylla? 

Det har aldri blitt drukket mer alkohol enn i dag. Skadene har heller aldri vært mer omfattende. Overraskende nok har ei heller våre holdninger til alkohol vært mer liberale.

Avholdsstandpunktet i forhold til alkohol, er et politisk valg. Rus forårsaker ekstremt mye lidelse og problemer i samfunnet vårt. Hvorfor er det ikke da flere som velger å være en del av løsningen, i stedet for problemene? Nestekjærlighet er nemlig å bidra til et samfunn der ”den sterkestes rett” erstattes av ”den sterkestes plikt”. Tradisjonelle motsetninger av denne tanken er individualisme og egoisme – å mette vårt eget ego.

Jeg mener samfunnet vårt bør gi klar beskjed mot urett og holde fast i rettferdighetstanken, selv om vi da risikerer å miste noen av våre egne fordeler. Bruken av alkohol kan nemlig ses på i et slikt perspektiv; et nestekjærlighetsperspektiv. Å ta barn og kvinner sitt perspektiv handler også om nestekjærlighet. Det har alltid vært - og er fortsatt - disse som bærer de største krenkelsene, forvirringene og sorgene knyttet til omfanget alkoholdrikking – enten det foregår hjemme hos dem selv eller ute på gaten.

Våre egne holdninger knyttet til en liberal eller restriktiv alkoholpolitikk angår i stor grad ”ukjente andre” sine plager. Men bør ikke grunnbegrepet for våre holdninger til alkohol være en sterk og klar tanke om nestekjærlighet og omtanke for de ”ukjente andre”?

Mange hevder bruk av alkohol er en privatsak. Det er feil. Alkohol er i aller høyeste grad noe som angår hele befolkningen. Våre skattepenger, våre venner, våre familier og vårt samfunn. Det er heller ingen ordinær vare, men er – på grunn av sitt enorme skadepotensiale – underlagt strenge restriksjoner. Det blir nemlig vanskelig å ignorere at alkoholen er et samfunnsproblem: 75 prosent av voldsofrene var i påvirket tilstand. Det samme gjelder 80 prosent av voldsforbryterne, 71 prosent av drapsmennene, 79 prosent av alle ranerne, 63 prosent av alle voldtektsdømte, 50 prosent av de som begår sedelighetsforbrytelser, 40 prosent av de som begår selvmord, 33 prosent av alle skadde bilførere, 27 prosent av alle skadde fotgjengere og 50 prosent av de som har druknet. I tillegg er alkoholkonsum årsak til over 100 000 sykehusinnleggelser og 700 000 legekonsultasjoner. Rusgiften alkohol koster samfunnet vårt over 20 milliarder kroner i året. Hvor lenge skal vi fortsette å opptre likegyldig i forhold til vårt største samfunnsproblem?

For å ikke snakke om de mentale påkjenningene som barn utsettes for ved ”passiv drikking”, der voksne ruspåvirkede tilstand forvirrer, krenker og gjør barn utrygge. Viser vi disse barna nestekjærlighet ved å akseptere ubegrenset fyll og inntak av alkohol? Eller hva med alle de andre som får livene sine ødelagt av denne særdeles kortvarige gleden?

Jeg er lei av å høre om ”barna med de frosne følelsene”, ”de glemte barna” og ”de stille krisene”. Er politikerne for redde til å tråkke på en øm tå i samfunnet? Er det derfor de tilsynelatende aksepterer fyll og fanteri i så stor grad som de gjør? Jeg vil vite hvorfor vi ikke gjør mer for de svakeste i nestekjærlighetens navn!

Av Emil André Erstad

(http://storenordmenn.blogspot.com)

Gå til innlegget

Troen på det nøytrale

Publisert nesten 11 år siden

Det er umulig å være nøytral. Som mennesker vil vi alltid være nødt til å ta standpunkter og gjøre oss opp meninger. Derfor blir det feil å legge opp til et skolesystem som krever nøytrale mennesker, eller som utgir seg for å være nøytralt.

For eksempel kan det ikke sies at forelesere, professorer, lærere og viktige personer i utdanningssystemet vårt er nøytrale eller objektive hele tiden. Det kan de umulig være – ganske enkelt fordi de er mennesker. Immanuel Kant sa en gang: Tingen sånn som den fremstår for meg, og tingen sånn som den er i seg selv, trenger ikke nødvendigvis være den samme. Mange glemmer dette.

Ingen er nøytrale
Ta for eksempel skolesystemet og dets forhold til religion. Enkelte politiske grupper – spesielt sosialistene og sosialdemokratene – har foreslått og jobbet for en livssynsnøytral skole. Men hvordan kan noen være nøytral i sitt forhold til religion og livssyn? Hvordan kan skolen være det? Troen på det nøytrale er en fiksjon. Skolen skal være tydelig på hva den står for. I beste fall er den livssynsnøytrale skolen indifferent eller likegyldig i forhold til religion. Det er ingen tjent med. Verken muslimer, kristne, human-etikere eller andre troende.

For ingen er nøytrale. Alle tror på noe – enten det er Jesus, Allah eller troen på det ”nøytrale”, som mange vil kalle humanisme. Ingen mennesker er livssynsnøytrale. Alle har et syn på livet, som inneholder et sett med synspunkter og et verdensbilde, uansett om de er religiøse fundamentalister, hardbarkede ateister eller usikre agnostikere. Livssynsnøytralitet er umulig.

SV kan ikke fortsette å gjemme seg bak et upresist ord som ”livssynsnøytralitet” når de snakker om skolepolitikk. Jeg tror dagens illusjon av statlig ”nøytralitet” i virkeligheten vil favorisere ateisme og humanisme, og at alle andre livssyn vil bli stemplet som feilaktige – med statlig velsignelse.

Ensretting
En stat må ha et visst syn på hva det gode liv er, hva det gode mennesket er, og hva menneskets mål er i form av jordisk lykke eller et evig liv i paradis. Jeg reagerer derfor på at staten ikke sier hvilket livssyn de vil formidle i den offentlige skolen – men at de kamuflerer sin humanistiske kampanje bak merkelappen ”nøytralt” og ”livssynsnøytralt”.

Gjennom skolen har staten stor makt til å forme unge sjeler og deres tankegang, og det bakenforliggende er en viss ideologi og et visst verdenssyn. Dagens situasjon vil bare føre til at SV-ateistene vil trumfe gjennom sitt eget verdensbilde under betegnelsen ”nøytral”. Spesielt når dette kombineres med undergravingen av privatskolenes eksistensgrunnlag, frykter jeg et resultat med en skummel ensretting av unge sinn.

(Dette innlegget ble publisert på Minerva.as i dag. Det kan leses ved å trykke her. Legg også gjerne igjen en kommentar på Minerva.as)

Gå til innlegget

Sjelens sykdom

Publisert nesten 11 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Tragedien i verden er ikke de onde menneskers grusomhet, men stillheten og likegyldigheten fra de gode.

Skal vi slutte å bry oss bare fordi det er så mye ondskap og elendighet i denne verden? Skal vi snu vårt navlebeskuende blikk til de mest meningsløse saker og ting - og vende ryggen til de som virkelig trenger det? Skal vi sitte og spille dumme spill på Facebook, mens 25 000 barn dør av matmangel i den tredje verden hver eneste dag? Hver enkelts likegyldighet er skyld i det som skjer.

En helg for litt siden var jeg i Oslo. Da jeg gikk oppover Karl Johans gate, så jeg en tigger som satt å frøs inntil gjerdet på en utebar. Innenfor gjerdet satt folk og drakk, koste seg og pratet livlig. De som satt der kunne ikke unngå å se tiggeren, men de brydde seg overhodet ikke om at han satt der, frøs og tigget. Hvordan hadde verden sett ut om folk hadde brydd seg? Hvordan hadde verden sett ut om folk - kristne og ikke-kristne - levde opp til Jesu oppfordring om å elske sin neste som seg selv?

Noen sa en gang at de gruet seg til den dagen verden kun er likegyldighet. For likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer. Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser.

Mange norske aviser kan prestere og ha de mest ubetydelige saker på forsidene sine. Til og med den avisen du leser nå. Saker om at norske skiskyttere kaster bløtkake i ansiktet på hverandre, at Tiger Woods krasjer bilen sin eller hvor stor oppmerksomhet Alexander Rybak har fått fra damene etter seieren i Melodi Grand Prix. Disse sakene står på trykk og stjeler vår oppmerksomhet mens tusenvis av barn i den tredje verden dør hver eneste dag av sult, vannmangel og enkle sykdommer. Fotball, svineinfluensa, kjendiseri, ministertull og annet som overhodet ikke bidrar til å utrydde den absolutte fattigdommen eller hjelpe de som trenger det mest i verden. Er det slik at mediene prøver å dempe hvert eneste skrik fra verdens svarte, mørke kroker med en boble av unødvendig og navlebeskuende informasjon?

La oss slutte å rosemale sannheten her oppe i vår vakre, lille boble i nord. Jeg vil se medier som tør å skrive om det upopulære, men nødvendige – selv om det kan koste dem gode lesertall. En pepperkakeby blir ødelagt og hele Bergen settes i sving for å ordne opp. Alle byens aviser innsnevres mot begivenheten. Politikere, forretningsfolk og mannen i gata snakker ikke om annet. Jeg kan ikke huske å ha sett like mye engasjement etter at en virkelig by har blitt massakrert. Grunnen er enkel: Når mediene tier blir folk likegyldige.

Så lenge vi med penger og ressurser i verden ikke åpner øynene våre, vil lite skje for at verdens fattigste får det bedre. De sultende barna i Darfur spør seg hvordan de kan stjele vår oppmerksomhet for å få livsviktig hjelp. La oss hjelpe og bry oss.

Gå til innlegget

1. september 1939

Publisert nesten 11 år siden

Mange mener det er over kanten å sammenligne dagens sorteringssamfunn med nazismen. Jeg mener det er på sin plass.

Noen mener kanskje det er både historieløst, kunnskapsløst og ren overdrivelse å sammenligne dagens systematiske utrenskinger av barn med Downs syndrom med nazismen. Selvsagt er det fristende å bruke sjokkuttrykk for å skape oppmerksomhet og sympati for sitt syn i en debatt, men det er ikke tilfelle her.

To kriger
Nazistene drev på mange måter to kriger samtidig. I den ene krigen rykket krigsmaskinen inn i land etter land. Den andre krigen var mot grupper som det de kalte for undermennesker, deriblant handikappede og uhelbredelig syke mennesker. Disse hadde ikke det tyske overmenneskesamfunnet plass til. Andre verdenskrig startet 1.september 1939, og da begynte man også å tillate såkalte ”barmhjertighetsdrap” på funksjonshemmede og psykisk syke rundt om på ulike institusjoner i Tyskland. Mens de pårørende trodde deres kjære døde av alvorlige sykdommer og raskt måtte kremeres, ble de i realiteten gasset i hjel. Sorteringen var i gang.

Den første krigen tok slutt for over seksti år siden, mens den andre krigen fortsetter fordi den samme sorteringen skjer i vårt samfunn i dag. I 2005 valgte 84,6 prosent av foreldrene i Norge som fikk greie på at barnet de ventet hadde Downs syndrom, abort. Siden 1999 er antall aborter grunnet Downs syndrom tredoblet. Det er på sin plass å beskrive dette som vår tids Holocaust, og det er på sin plass at flere begynner å reagere. Alt for mange sitter på baken uten å si noe. Alt for mange lar grufullhetene gå forbi i stillhet. Men den som tier, den samtykker.

Likeverd
Så kan man sikkert si – det er lett for slike som meg som aldri har fått kjenne problemstillingen skikkelig på kroppen? Hvorfor skal jeg heve stemmen? Hvem er jeg til å diktere vanskeligstilte foreldre som venter et barn Downs syndrom om hva de skal velge? Som regel snakker vi om mer enn sort/hvitt-situasjoner. Men er ikke de fleste mennesker noe mer enn sort/hvitt-situasjoner? Er det ikke mange mennesker som er en belastning for samfunnet? Hvorfor sier vi ikke det samme om sjefen, mobbere, løgnaktige politikere, skattesnyltere, pedofile eller andre som påfører samfunnet skader og belastning? Når jeg ikke kan hevde meg selv over andre mennesker, er et ingen andre som kan gjøre det heller. Vi kan ikke begynne å rangere menneskeliv.

Politikk som stiller spørsmålstegn ved barn med Downs syndroms livsrett og menneskeverd, burde det ikke være plass til i et inkluderende, varmt og omsorgsfullt samfunn som Norge. Et faktum bør nemlig aldri betviles: Alle mennesker er like mye verdt uansett hudfarge, kjønn, livssyn, meninger, sykdom, funksjonshemninger eller seksuell legning. Tanken på å fjerne enkelte grupper mennesker fra samfunnet vårt må ikke få slå rot, uansett hvor gode intensjonene som ligger bak er.

Innlegget er først publisert på www.minerva.as - i "Meninger"-spalten, der jeg er spaltist.

Gå til innlegget

Vår tids nazisme

Publisert nesten 11 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --> 

Spørsmålet er ikke lenger om vi ønsker et sorteringssamfunn. Vi lever allerede i et. Fostervannsprøver, ultralydteknologi og genteknologi har økt foreldres muligheter til å velge ut hvilke foster som skal få livets rett. Blant annet er det i dag mulig for foreldre å ta abort på grunnlag av at fosteret har Downs syndrom. Allerede i 2005 valgte 84,6 prosent av foreldrene i Norge som fikk greie på at barnet de ventet, hadde Downs syndrom, abort. Siden 1999 er antall aborter grunnet Downs syndrom tredoblet. Betyr dette at personer med Downs syndrom er mindre verdt enn andre mennesker? Mindre perfekte? Skal vi, som overmennesker, velge ut hvem som skal få leve og være en del av samfunnet og hvem som ikke skal få være det?

Når jeg hører personer med Downs syndrom snakke om sitt eget liv og om all den glede de opplever og sprer, blir jeg rørt. De er mennesker, akkurat som meg selv. Mange andre mennesker – både politikere, journalister, forskere, leger og andre med stor påvirkningskraft i samfunnet – mener nemlig at disse ikke er like mye verdt som alle andre mennesker. Hvilket menneskesyn er det disse fremmer? Man kan gjerne begrunne det med at de mener det godt, men var ikke kommunismen også bygd på gode intensjoner?

Hva blir det neste? Skal vi om noen år lese at dysleksi er grunnlag for å ta abort hvis foreldrene ønsker det? Eller andre feil og mangler? Drømmer vi fortsatt om et perfekt samfunn uten smerte, feil og mangler? Det samfunnet fins ikke og vil aldri komme.

Jeg er av den klare oppfatning at alle mennesker er like verdt. Uansett hudfarge, kjønn, livssyn, meninger, sykdommer, eller funksjonshemninger. For de fleste av oss er dette en selvfølgelig sannhet! De som betviler dette har et menneskesyn som ikke burde blitt ytret i dagslys.

Men dessverre er tendensen klar: Tidligere i år kunne man på København kommune sine hjemmesider lese skryt over hvor mye penger kommunen hadde spart på å fjerne barn med Downs syndrom. Hvilket samfunn er dette? Skal vi kvitte oss med enkeltindivider fordi de koster oss penger og ressurser? Skal de gamle kjøres til kirkegården den dagen de begynner å koste oss penger? Antall barn med Downs syndrom har blitt redusert til en tredjedel etter at danskene innførte fostervannsdiagnostikk så tidlig som i 12. uke. Slik vil jeg ikke ha det i Norge. Jeg drømmer om et varmt, åpent og inkluderende samfunn med plass og omsorg for alle.

Er det slik at drømmen om det perfekte ”overmennesket” ikke ble jaget ut av landet vårt med nazistene, og at nazistisk tankegods fortsatt henger igjen hos mange i Norge i dag?

Innlegget står på trykk i dagens papirutgave av Bergens Tidende, som hovedinnlegg. Det kan også leses på min egen politiske blogg: http://storenordmenn.blogspot.com .


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere