Emil André Erstad

Av Emil André Erstad, fylkesstyremedlem i Hordaland KrFU
(Les det opprinnelige innlegget på Ny Vegs nettsider: http://www.krfu.no/?ItemID=3505)

Mye har gått riktig vei når det gjelder alkoholpolitikk de siste årene. Frp vil ikke lenger gå inn for en katastrofal politikk i forhold til alkohol, men nøyer seg med å si at norsk avgiftsnivå på alkohol er greit og flere steder kan vi se at skjenketidene reduseres.

Like fullt er alkoholkonsumet på vei opp. Det har aldri blitt drukket mer alkohol enn i dag. Siden 1950 har alkoholforbruket mer enn fordoblet seg. Nå drikker nordmenn i snitt 6,60 liter ren alkohol i året. Skadene relatert til alkohol øker. Men den offentlige aksepten for fyll og fanteri har aldri vært større. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det ikke flere fornuftige mennesker som tør å komme med realistiske, samfunnsmessige og ærlige uttalelser mot alkohol? At en kortvarig glede som alkohol skal få koste det norske samfunnet 20 milliarder kroner i året og norske bedrifter mellom 11 og 12 milliarder kroner i året, er for meg ubegripelig.

Det er ytterst få som regner seg som avholdsmennesker i sitt forhold til alkohol. Ikke mange uttaler seg heller kritisk mot alkohol. Dette til tross for all den lidelse og skader alkoholindustrien påfører samfunnet vårt ? og enkeltmenneskene i det. Det blir nemlig vanskelig å ignorere i lengden at alkoholen er et samfunnsproblem. 75 prosent av voldsofrene var i påvirket tilstand. Det samme gjelder 80 prosent av voldsforbryterne, 71 prosent av drapsmennene, 79 prosent av alle ranerne, 63 prosent av alle voldtektsdømte, 50 prosent av de som begår sedelighetsforbrytelser, 40 prosent av de som begår selvmord, 33 prosent av alle skadde bilførere, 27 prosent av alle skadde fotgjengere og 50 prosent av de som har druknet. Bare for å komme med litt statistikk. Alkohol er et problem for samfunnet mer enn noe annet. Overlege Hans Olav Fekjær sa det slik: "Heroin dreper mange, men andre rusgifter dreper enda flere. Undersøkinger er ikke gjort, men sannsynligvis er det pils som dreper flest. Det skyldes ikke at pils er mer dødelig enn vodka, heroin eller whisky, men ganske enkelt at pils er i særklasse den vanligste rusgiften."

De fleste av oss er ikke en gang klar over hvilke enorme problemer alkoholen skaper i samfunnet vårt. Kan det ha en sammenheng med at det er en øm tå for veldig mange av de som styrer samfunnet? Eksempelvis er det lettere å snakke om restriktiv politikk når det gjelder narkotika enn når det gjelder alkohol. Fordi det berører manges eget alkoholkonsum. Men skal vi akseptere at 200 000 barn er nødt til å lide under foreldrenes alkoholmisbruk?

Er det ikke nestekjærligheten som er limet i KrFU? Det er jo det som binder oss sammen. Når skader knyttet til alkohol berører så mange, bør det være viktig for oss å få problemet på dagsorden. Jeg vil sitere en Arbeiderparti-politiker som begrunner sitt avholdsstandpunkt, nemlig Knut Storberget: "For min del er det et politisk valg. Rus forårsaker mye lidelse og problemer. Derfor bestemte jeg meg tidlig for å være en del av løsningen og ikke problemene."

La KrF og KrFU være en del av løsningen.

Skal vi bare akseptere fylla? 

Det har aldri blitt drukket mer alkohol enn i dag. Skadene har heller aldri vært mer omfattende. Overraskende nok har ei heller våre holdninger til alkohol vært mer liberale.

Avholdsstandpunktet i forhold til alkohol, er et politisk valg. Rus forårsaker ekstremt mye lidelse og problemer i samfunnet vårt. Hvorfor er det ikke da flere som velger å være en del av løsningen, i stedet for problemene? Nestekjærlighet er nemlig å bidra til et samfunn der ”den sterkestes rett” erstattes av ”den sterkestes plikt”. Tradisjonelle motsetninger av denne tanken er individualisme og egoisme – å mette vårt eget ego.

Jeg mener samfunnet vårt bør gi klar beskjed mot urett og holde fast i rettferdighetstanken, selv om vi da risikerer å miste noen av våre egne fordeler. Bruken av alkohol kan nemlig ses på i et slikt perspektiv; et nestekjærlighetsperspektiv. Å ta barn og kvinner sitt perspektiv handler også om nestekjærlighet. Det har alltid vært - og er fortsatt - disse som bærer de største krenkelsene, forvirringene og sorgene knyttet til omfanget alkoholdrikking – enten det foregår hjemme hos dem selv eller ute på gaten.

Våre egne holdninger knyttet til en liberal eller restriktiv alkoholpolitikk angår i stor grad ”ukjente andre” sine plager. Men bør ikke grunnbegrepet for våre holdninger til alkohol være en sterk og klar tanke om nestekjærlighet og omtanke for de ”ukjente andre”?

Mange hevder bruk av alkohol er en privatsak. Det er feil. Alkohol er i aller høyeste grad noe som angår hele befolkningen. Våre skattepenger, våre venner, våre familier og vårt samfunn. Det er heller ingen ordinær vare, men er – på grunn av sitt enorme skadepotensiale – underlagt strenge restriksjoner. Det blir nemlig vanskelig å ignorere at alkoholen er et samfunnsproblem: 75 prosent av voldsofrene var i påvirket tilstand. Det samme gjelder 80 prosent av voldsforbryterne, 71 prosent av drapsmennene, 79 prosent av alle ranerne, 63 prosent av alle voldtektsdømte, 50 prosent av de som begår sedelighetsforbrytelser, 40 prosent av de som begår selvmord, 33 prosent av alle skadde bilførere, 27 prosent av alle skadde fotgjengere og 50 prosent av de som har druknet. I tillegg er alkoholkonsum årsak til over 100 000 sykehusinnleggelser og 700 000 legekonsultasjoner. Rusgiften alkohol koster samfunnet vårt over 20 milliarder kroner i året. Hvor lenge skal vi fortsette å opptre likegyldig i forhold til vårt største samfunnsproblem?

For å ikke snakke om de mentale påkjenningene som barn utsettes for ved ”passiv drikking”, der voksne ruspåvirkede tilstand forvirrer, krenker og gjør barn utrygge. Viser vi disse barna nestekjærlighet ved å akseptere ubegrenset fyll og inntak av alkohol? Eller hva med alle de andre som får livene sine ødelagt av denne særdeles kortvarige gleden?

Jeg er lei av å høre om ”barna med de frosne følelsene”, ”de glemte barna” og ”de stille krisene”. Er politikerne for redde til å tråkke på en øm tå i samfunnet? Er det derfor de tilsynelatende aksepterer fyll og fanteri i så stor grad som de gjør? Jeg vil vite hvorfor vi ikke gjør mer for de svakeste i nestekjærlighetens navn!

Av Emil André Erstad

(http://storenordmenn.blogspot.com)

Det er umulig å være nøytral. Som mennesker vil vi alltid være nødt til å ta standpunkter og gjøre oss opp meninger. Derfor blir det feil å legge opp til et skolesystem som krever nøytrale mennesker, eller som utgir seg for å være nøytralt.

For eksempel kan det ikke sies at forelesere, professorer, lærere og viktige personer i utdanningssystemet vårt er nøytrale eller objektive hele tiden. Det kan de umulig være – ganske enkelt fordi de er mennesker. Immanuel Kant sa en gang: Tingen sånn som den fremstår for meg, og tingen sånn som den er i seg selv, trenger ikke nødvendigvis være den samme. Mange glemmer dette.

Ingen er nøytrale
Ta for eksempel skolesystemet og dets forhold til religion. Enkelte politiske grupper – spesielt sosialistene og sosialdemokratene – har foreslått og jobbet for en livssynsnøytral skole. Men hvordan kan noen være nøytral i sitt forhold til religion og livssyn? Hvordan kan skolen være det? Troen på det nøytrale er en fiksjon. Skolen skal være tydelig på hva den står for. I beste fall er den livssynsnøytrale skolen indifferent eller likegyldig i forhold til religion. Det er ingen tjent med. Verken muslimer, kristne, human-etikere eller andre troende.

For ingen er nøytrale. Alle tror på noe – enten det er Jesus, Allah eller troen på det ”nøytrale”, som mange vil kalle humanisme. Ingen mennesker er livssynsnøytrale. Alle har et syn på livet, som inneholder et sett med synspunkter og et verdensbilde, uansett om de er religiøse fundamentalister, hardbarkede ateister eller usikre agnostikere. Livssynsnøytralitet er umulig.

SV kan ikke fortsette å gjemme seg bak et upresist ord som ”livssynsnøytralitet” når de snakker om skolepolitikk. Jeg tror dagens illusjon av statlig ”nøytralitet” i virkeligheten vil favorisere ateisme og humanisme, og at alle andre livssyn vil bli stemplet som feilaktige – med statlig velsignelse.

Ensretting
En stat må ha et visst syn på hva det gode liv er, hva det gode mennesket er, og hva menneskets mål er i form av jordisk lykke eller et evig liv i paradis. Jeg reagerer derfor på at staten ikke sier hvilket livssyn de vil formidle i den offentlige skolen – men at de kamuflerer sin humanistiske kampanje bak merkelappen ”nøytralt” og ”livssynsnøytralt”.

Gjennom skolen har staten stor makt til å forme unge sjeler og deres tankegang, og det bakenforliggende er en viss ideologi og et visst verdenssyn. Dagens situasjon vil bare føre til at SV-ateistene vil trumfe gjennom sitt eget verdensbilde under betegnelsen ”nøytral”. Spesielt når dette kombineres med undergravingen av privatskolenes eksistensgrunnlag, frykter jeg et resultat med en skummel ensretting av unge sinn.

(Dette innlegget ble publisert på Minerva.as i dag. Det kan leses ved å trykke her. Legg også gjerne igjen en kommentar på Minerva.as)

Tragedien i verden er ikke de onde menneskers grusomhet, men stillheten og likegyldigheten fra de gode.

Skal vi slutte å bry oss bare fordi det er så mye ondskap og elendighet i denne verden? Skal vi snu vårt navlebeskuende blikk til de mest meningsløse saker og ting - og vende ryggen til de som virkelig trenger det? Skal vi sitte og spille dumme spill på Facebook, mens 25 000 barn dør av matmangel i den tredje verden hver eneste dag? Hver enkelts likegyldighet er skyld i det som skjer.

En helg for litt siden var jeg i Oslo. Da jeg gikk oppover Karl Johans gate, så jeg en tigger som satt å frøs inntil gjerdet på en utebar. Innenfor gjerdet satt folk og drakk, koste seg og pratet livlig. De som satt der kunne ikke unngå å se tiggeren, men de brydde seg overhodet ikke om at han satt der, frøs og tigget. Hvordan hadde verden sett ut om folk hadde brydd seg? Hvordan hadde verden sett ut om folk - kristne og ikke-kristne - levde opp til Jesu oppfordring om å elske sin neste som seg selv?

Noen sa en gang at de gruet seg til den dagen verden kun er likegyldighet. For likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer. Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser.

Mange norske aviser kan prestere og ha de mest ubetydelige saker på forsidene sine. Til og med den avisen du leser nå. Saker om at norske skiskyttere kaster bløtkake i ansiktet på hverandre, at Tiger Woods krasjer bilen sin eller hvor stor oppmerksomhet Alexander Rybak har fått fra damene etter seieren i Melodi Grand Prix. Disse sakene står på trykk og stjeler vår oppmerksomhet mens tusenvis av barn i den tredje verden dør hver eneste dag av sult, vannmangel og enkle sykdommer. Fotball, svineinfluensa, kjendiseri, ministertull og annet som overhodet ikke bidrar til å utrydde den absolutte fattigdommen eller hjelpe de som trenger det mest i verden. Er det slik at mediene prøver å dempe hvert eneste skrik fra verdens svarte, mørke kroker med en boble av unødvendig og navlebeskuende informasjon?

La oss slutte å rosemale sannheten her oppe i vår vakre, lille boble i nord. Jeg vil se medier som tør å skrive om det upopulære, men nødvendige – selv om det kan koste dem gode lesertall. En pepperkakeby blir ødelagt og hele Bergen settes i sving for å ordne opp. Alle byens aviser innsnevres mot begivenheten. Politikere, forretningsfolk og mannen i gata snakker ikke om annet. Jeg kan ikke huske å ha sett like mye engasjement etter at en virkelig by har blitt massakrert. Grunnen er enkel: Når mediene tier blir folk likegyldige.

Så lenge vi med penger og ressurser i verden ikke åpner øynene våre, vil lite skje for at verdens fattigste får det bedre. De sultende barna i Darfur spør seg hvordan de kan stjele vår oppmerksomhet for å få livsviktig hjelp. La oss hjelpe og bry oss.

Mange mener det er over kanten å sammenligne dagens sorteringssamfunn med nazismen. Jeg mener det er på sin plass.

Noen mener kanskje det er både historieløst, kunnskapsløst og ren overdrivelse å sammenligne dagens systematiske utrenskinger av barn med Downs syndrom med nazismen. Selvsagt er det fristende å bruke sjokkuttrykk for å skape oppmerksomhet og sympati for sitt syn i en debatt, men det er ikke tilfelle her.

To kriger
Nazistene drev på mange måter to kriger samtidig. I den ene krigen rykket krigsmaskinen inn i land etter land. Den andre krigen var mot grupper som det de kalte for undermennesker, deriblant handikappede og uhelbredelig syke mennesker. Disse hadde ikke det tyske overmenneskesamfunnet plass til. Andre verdenskrig startet 1.september 1939, og da begynte man også å tillate såkalte ”barmhjertighetsdrap” på funksjonshemmede og psykisk syke rundt om på ulike institusjoner i Tyskland. Mens de pårørende trodde deres kjære døde av alvorlige sykdommer og raskt måtte kremeres, ble de i realiteten gasset i hjel. Sorteringen var i gang.

Den første krigen tok slutt for over seksti år siden, mens den andre krigen fortsetter fordi den samme sorteringen skjer i vårt samfunn i dag. I 2005 valgte 84,6 prosent av foreldrene i Norge som fikk greie på at barnet de ventet hadde Downs syndrom, abort. Siden 1999 er antall aborter grunnet Downs syndrom tredoblet. Det er på sin plass å beskrive dette som vår tids Holocaust, og det er på sin plass at flere begynner å reagere. Alt for mange sitter på baken uten å si noe. Alt for mange lar grufullhetene gå forbi i stillhet. Men den som tier, den samtykker.

Likeverd
Så kan man sikkert si – det er lett for slike som meg som aldri har fått kjenne problemstillingen skikkelig på kroppen? Hvorfor skal jeg heve stemmen? Hvem er jeg til å diktere vanskeligstilte foreldre som venter et barn Downs syndrom om hva de skal velge? Som regel snakker vi om mer enn sort/hvitt-situasjoner. Men er ikke de fleste mennesker noe mer enn sort/hvitt-situasjoner? Er det ikke mange mennesker som er en belastning for samfunnet? Hvorfor sier vi ikke det samme om sjefen, mobbere, løgnaktige politikere, skattesnyltere, pedofile eller andre som påfører samfunnet skader og belastning? Når jeg ikke kan hevde meg selv over andre mennesker, er et ingen andre som kan gjøre det heller. Vi kan ikke begynne å rangere menneskeliv.

Politikk som stiller spørsmålstegn ved barn med Downs syndroms livsrett og menneskeverd, burde det ikke være plass til i et inkluderende, varmt og omsorgsfullt samfunn som Norge. Et faktum bør nemlig aldri betviles: Alle mennesker er like mye verdt uansett hudfarge, kjønn, livssyn, meninger, sykdom, funksjonshemninger eller seksuell legning. Tanken på å fjerne enkelte grupper mennesker fra samfunnet vårt må ikke få slå rot, uansett hvor gode intensjonene som ligger bak er.

Innlegget er først publisert på www.minerva.as - i "Meninger"-spalten, der jeg er spaltist.

Spørsmålet er ikke lenger om vi ønsker et sorteringssamfunn. Vi lever allerede i et. Fostervannsprøver, ultralydteknologi og genteknologi har økt foreldres muligheter til å velge ut hvilke foster som skal få livets rett. Blant annet er det i dag mulig for foreldre å ta abort på grunnlag av at fosteret har Downs syndrom. Allerede i 2005 valgte 84,6 prosent av foreldrene i Norge som fikk greie på at barnet de ventet, hadde Downs syndrom, abort. Siden 1999 er antall aborter grunnet Downs syndrom tredoblet. Betyr dette at personer med Downs syndrom er mindre verdt enn andre mennesker? Mindre perfekte? Skal vi, som overmennesker, velge ut hvem som skal få leve og være en del av samfunnet og hvem som ikke skal få være det?

Når jeg hører personer med Downs syndrom snakke om sitt eget liv og om all den glede de opplever og sprer, blir jeg rørt. De er mennesker, akkurat som meg selv. Mange andre mennesker – både politikere, journalister, forskere, leger og andre med stor påvirkningskraft i samfunnet – mener nemlig at disse ikke er like mye verdt som alle andre mennesker. Hvilket menneskesyn er det disse fremmer? Man kan gjerne begrunne det med at de mener det godt, men var ikke kommunismen også bygd på gode intensjoner?

Hva blir det neste? Skal vi om noen år lese at dysleksi er grunnlag for å ta abort hvis foreldrene ønsker det? Eller andre feil og mangler? Drømmer vi fortsatt om et perfekt samfunn uten smerte, feil og mangler? Det samfunnet fins ikke og vil aldri komme.

Jeg er av den klare oppfatning at alle mennesker er like verdt. Uansett hudfarge, kjønn, livssyn, meninger, sykdommer, eller funksjonshemninger. For de fleste av oss er dette en selvfølgelig sannhet! De som betviler dette har et menneskesyn som ikke burde blitt ytret i dagslys.

Men dessverre er tendensen klar: Tidligere i år kunne man på København kommune sine hjemmesider lese skryt over hvor mye penger kommunen hadde spart på å fjerne barn med Downs syndrom. Hvilket samfunn er dette? Skal vi kvitte oss med enkeltindivider fordi de koster oss penger og ressurser? Skal de gamle kjøres til kirkegården den dagen de begynner å koste oss penger? Antall barn med Downs syndrom har blitt redusert til en tredjedel etter at danskene innførte fostervannsdiagnostikk så tidlig som i 12. uke. Slik vil jeg ikke ha det i Norge. Jeg drømmer om et varmt, åpent og inkluderende samfunn med plass og omsorg for alle.

Er det slik at drømmen om det perfekte ”overmennesket” ikke ble jaget ut av landet vårt med nazistene, og at nazistisk tankegods fortsatt henger igjen hos mange i Norge i dag?

Innlegget står på trykk i dagens papirutgave av Bergens Tidende, som hovedinnlegg. Det kan også leses på min egen politiske blogg: http://storenordmenn.blogspot.com .

Gi meg eit svar.

Eg kan sei hundre prosent sikkert at det ikkje finst ei sjel som kan svare meg på når livet startar. Derfor kan heller ingen sitje ei grense for når ein kan fjerne eit foster frå mors mage. For er det greit å fjerne eit foster, dersom det allereie er liv? Og når startar i så fall livet?

Etter 3 veker startar hjartet til fosteret å slå. I dag er det lov å ta abort i Noreg fram til 12 veker har gått av svangerskapet. Kvifor akkurat etter 12 veker? Kvifor skal det vere grensa? Er det slik at det vert liv plutselig då fordi at Arbeidarpartiet meinar det er slik? Kva med dei i FrP då, som meiner livet ikkje startar før etter 18 veker og vil flytte abortgrensa slik?

16 500 abortar i fjor. Det er ein middels norsk by. 16 500 menneske som aldri fekk møta dagslyset. Visste du at med dagens aborttal er det meir sannsynleg å overleva i dei mest krigsherja områdene i verda, enn i mors mage? Mors mage som skulle vera den tryggaste staden på jord.

Abort er vanskeleg og grunnane til å ta abort kan vera forskjellige og mange. Eg har forståelse for at kvinner skal ha rett til å bestemma over sin eigen kropp. Men inneber den retten til å bestemma over sin eigen kropp også retten til å ta liv? Eller, er det ikkje liv? Kven har i så fall ei klar grense for kva som er liv, og kva som ikkje er det?

Eg vil ha svar. Eg vil ha svar frå dei som meiner at abort er greit. Dei må svara meg på når livet startar og kvifor det er slik. For eg meiner at livet allereie har starta når hjartet slår i eit foster. Og dersom svaret er at "vi ikkje veit", då vil eg spørra meg om vi skal risikera å ta liv - når vi ikkje veit om det er liv. Er nokon ueinige i det?

Så, når startar livet?   

Årets valgkamp har nesten vært helt blottet for internasjonalt fokus. Dersom man ikke teller med de to nordmennene i Kongo og Frp-maset om å sende Mullah Krekar ut, er det ikke mye snakk om andre land enn Norge i årets valgkamp. Men et parti bryr seg.

Jeg har vært litt rundt på noen skoledebatter og debattert nå i valgkampen. Der har eg jeg blitt møtt av Frp'ere som roper ut sine krav om billigere bensin og billigere sprit. I diskusjoner om skole, utdanning, helsekøer, rusmisbruk og kollektivtrafikk har saker som absolutt fattigdom i Afrika, HIV/Aids og sult blitt helt glemt. I alle fall nesten.

I mine åpningsinnlegg har jeg lagt vekt på viktigheten av å hjelpe de aller fattigste. Jeg har prøvd å få folk til å forstå at Norge som nasjon har et ansvar ovenfor vanskeligstilte land rundt om i verden. I skoledebattene har jeg vært alene om å snakke om Norges internasjonale ansvar. Vet du hvorfor?

Jo, fordi når 25 000 barn dør hver dag av sykdommer som du og jeg fikk medisiner mot små, vil KrF bry seg. Vi bryr oss om de som trenger hjelp aller mest. For meg har det null betydning å diskutere Mullah Krekar. Det har derimot stor betydning for meg at vi er den første generasjonen som faktisk kan utrydde fattigdommen i verden! Derfor har jeg brukt mye tid og energi på å få elever og velgere til å forstå dette.

Bistand har allerede løftet millioner ut av fattigdommen. KrF vil kjempe for de svakeste og derfor jobber vi for å bekjempe fattigdommen på flere fronter. Derfor vil vi også øke bistanden til 1,4 % av BNI.

Dessuten har vi skjønt at det ikke hjelper å gi en mann en fisk. Da har mannen bare fisk for en dag. Men dersom vi lærer mannen å fiske, har mannen fisk for resten av livet sitt.

Vi vil endre det blodig urettferdige handelssystemet som utestenger de fattige landene fra verdensmarkedet. For at de fattige landene skal få selge varene sine og komme seg ut av fattigdomsfellen må vi inkludere disse landene i verdenshandelen. Det er avgjørende. 

Då Arbeidarpartiet banka gjennom den kjønnsnøytrale ekteskapslova i fjor, som mellom anna innebar assistert befruktning til lesbiske, argumenterte dei varmt for at far var overflødig i eit familieforhold. Gjennom den nye lova konstruerte Arbeidarpartiet farlause familiar. For fleirtalet av landets innbyggjarar er det eit sosiologisk faktum at kjønn er viktig i oppdraginga av born. Kjønnsrolledanningar skjer både i heimen og i sekundærsosialiseringa. Verken far eller mor er overflødige i eit familieforhold. Kvifor har ikkje fleire sosialantropologar, psykologar eller sosiologar uttalt seg om lova?

Det kan til tider vera vanskeleg å fatta dei ulogiske argumenta som vart pressa fram frå ja-sida til den kjønnsnøytrale ekteskapslova som vart vedteken av Stortinget 11.juni i fjor. I tida etterpå har det blitt sagt og skrive mange gonger, at ein omkamp om ekteskapet aldri vil finna stad. Lova sine tilhengjarar har sagt at saka allereie er avgjort. Det meiner eg er feil. Etter å ha studert debatten og meiningsytringane frå begge hald, kan ein med sikkerheit sei at mange politikarar stod fram som kunnskapslause, dømmande, usaklege og naive. Dei fleste politikarane som stemte for, følgde berre lovforslaget og partiet sine haldningar. Dessutan var barnet sitt perspektiv og dei samfunnsmessige ringverknadane nesten fråverande i debatten. Ei lov med så mange sjølvmotseiingar som den kjønnsnøytrale ekteskapslova kjem ikkje til å bli ståande lenge.

For meg personleg, som uvitande ungdom, vert det revnande ulogisk at Arbeidarpartiets Arild Stokkan-Grande flaggar ut ei ny, målretta satsing for å få menn inn i dei kvinnedominerte skulane og barnehagane. Regjeringa har satt seg som mål å auke tilsettprosenten for menn til 20. Dette syns Stokkan-Grande er ei altfor låg målsetting. Han seier regjeringa no i valkampen bør setja seg hårete mål, og difor meiner han at mål om 40 prosent menn til jobbar i skular og barnehagar bør nedfellast i ei ny Soria Moria-erklæring. Det er ikkje vanskeleg å sei seg einig med Stokkan-Grande i at det trengs fleire mannlege lærarar i barnehagar og på skulane. Det trengs i aller høgaste grad. Men at det er den same regjeringa som i fjor lovfesta einkjønna familiar, som no argumenterer for kjønnsbalanse i skular og barnehagar, vert ikkje berre ironisk, men også direkte meiningslaust. Dei fleste vil vera einige om at familien er den aller viktigaste arenaen for kjønnsrolledanningar. Arbeidarpartiet møter seg sjølv i døra. Det burde blinka alarmerande lys hjå alle. Regjeringa står rett framføre augo på oss og seier på ei og same tid at mannfolk er viktig i oppdraginga av born og at dei ikkje er det. Stokkan-Grande seier til Dagbladet: ”Skoler og barnehager er en svært viktig arena for kjønnsrolledannelser”.  Han meiner vidare at menn driv omsorg på ein annan måte enn kvinner, og han seier at Noreg ikkje kan leve i trua på at born berre kan vekse opp der det berre er kvinner som kan visa omsorg. Samfunnet vert då for fattig, meiner han. Det er eit sosiologisk faktum at kjønnsrolledanningar i aller høgste grad også skjer i familien. Kvifor meiner Arbeidarpartiet at kjønn ikkje er viktig i familien, som er arena for primærsosialisering, medan dei på same tid seier at kjønn er viktig i utdanningssystemet, der sekundærsosialiseringa skjer? Stortingsfleirtalet, med blant anna Arild Stokkan-Grande, har stemt for ei lov som seier det er likegyldig kven born veks opp med. For eksempel er det likegyldig om born veks opp med to mødrer og ein far. Kvifor er det ikkje likegyldig i skulane, eller barnehagane? Igjen vil eg spørja alle landets sosiologar, sosialantropologar og psykologar: Kvifor er det ingen andre enn Nina Karin Monsen og eit fåtal andre som ytrar seg om denne særs viktige saka? Kvifor er det ingen som ropar ut om den enorme urett og dobbeltmoral som blir gjort av vår eiga raud-grøne regjering? Og ikkje minst, kvifor er det ingen ”vanlege” folk som tør å sei kva dei meiner? At Frankrike, det einaste landet i verda som faktisk har utreia for konsekvensane av ei slik lov, kom fram til at kjønnsnøytrale ekteskapslover ikkje burde innførast er eit poeng vel verd å merke seg. Ei meiningsundersøking Norstat har gjort for Vårt Land (26.07.2009) viser at eit fleirtal av folket er i mot at lesbiske skal ha rett til kunstig befruktning, som med andre ord er konstruering av farlause familiar. Stortingspolitikarar er dermed meir liberale enn folk flest. Eit anna eksempel på kor udemokratisk prosessen med å vedta den kjønnsnøytrale ekteskapslova har vore, er LLH (Landsforeininga for lesbiske og homofile) si rolle i saka. Med sine ca. 2000 medlemer har dei hatt større påverknad på stortingspolitikarane, enn Den norske kyrkja med sine 82 % av befolkninga som medlemer. Dette viser nok litt av kva for ein prosess som har føregått. Er ikkje ei regjering i Noreg forplikta til å følgja fleirtalet sine verdiar?

Klart folk er redde for å verta stempla som homofobar, diskriminerande, undertrykkjande eller gamaldagse, dersom dei opnar munnen og seier kva dei faktisk meiner. Men å la born veksa opp med ei mor og ein far, er ikkje gamaldags. Det er naturens eigen ordning. To personar av same kjønn kan ganske enkelt ikkje få born saman – det er naturstridig. Norske politikarar bør ikkje omkonstruera eller rokka med ei slik universell og enormt viktig ordning. Dei bør i det minste bestemma seg for kva dei faktisk meiner. Eg vil ordlegga meg på same viset som den høgtropande Nina Karin Monsen har gjort i denne saka: Dei verdiane denne regjeringa og stortingsfleirtalet i denne saka står for, er teknikkens siger over naturen, vaksne sin siger over borna, flyktige sosiale relasjonar over familien, meiningsløysa over meining, kaos over orden, løgn over sanning. Eg håpar politikarar, akademikarar, fagfolk og jamne nordmenn no etter kvart vil få augo opp og sjå den mangelen på logiske argument som har kome fram i denne debatten. Kampen om ekteskapet er ikkje tapt. Ei lov med så mange sjølvmotseiingar kjem ikkje til å bli ståande. Kampen har så vidt starta.

Tenkjer me gjennom konsekvensane frå alkoholbruken vår, før me drikk? Kjem eiga nyting framfor nestekjærleiken? Alkohol fører til enorme kostnadar for det norske samfunnet i året. Er det verd det?

Fridom er ein respektert og akseptert rett i dagens Noreg. Ein skal ha fridom til å velje og fridom til å gjere det ein sjølv vil. Fridomen i Noreg er god, det er det inga tvil om. Fridomen til å ta eigne val og avgjersler gjeld ikkje i like stor grad på alle område.

Når det gjeld alkohol er det eit enormt drikkepress. Drikkepresset gjeld ikkje berre ungdom, men også vaksne. Haldningane til alkohol blant ungdom i dag er mykje meir liberale enn det dei var i 1950. Sidan den gong har alkoholforbruket auka frå 2,87 liter rein alkohol per innbyggjar til 6,60 liter rein alkohol per innbyggjar i 2007. Alkoholforbruket per innbyggjar har altså auka med 3,73 liter rein alkohol sidan 1950. Det er meir enn ei fordobling av alkoholkonsumet på under 60 år! Ifølgje ein studie som vart utførd av Sturla Nordlund i 2008 er det ein klar tendens mellom alkoholforbruk og haldningane til alkohol. Jo høgare forbruket vert, jo meir liberale vert haldningane våre til alkohol og me kan drikka meir alkohol før nokon oppfattar det som alkoholmisbruk. Kven som har skulda for denne haldningsendringa i den norske drikkekulturen er uvisst, men eg trur ansvaret ligg hjå mange.

At alkoholen er eit samfunnsproblem vert vanskeleg å ignorere i lengda, for sjå berre på kva skadar den fører til. Alle desse har vore i påverka tilstand:

• 75% av voldsofra
• 80% av voldsforbrytarane
• 71% av drapsmenn
• 79% av ranarar
• 63% av voldtektsdømte
• 50% av dei som gjer sedelighetsforbrytelsar
• 40% av dei som tek sjølvmord
• 33% av skadde bilførarar
• 27% av skadde fotgjengarar
• 50% av drukningane

Overlege Hans Olav Fekjær skreiv: ”Heroin drep mange, men andre rusgifter drep endå fleire. Undersøkingar er ikkje gjort, men sannsynlegvis er det pils som drep flest. Det skuldast sjølvsagt ikkje at pils er meir dødeleg enn vodka, heroin eller whisky, men ganske enkelt at pils er i særklasse den vanlegaste rusgifta, særleg hjå unge menn.”

At det er reint helseskadeleg å drikke alkohol er også eit faktum dei fleste, verken ungdom eller vaksne tenkjer på når dei drikk. Alkoholen fører til leverskadar, fordøyingsproblem, betennelse i bukspyttkjertelen, hjernesvinn, akutt psykose og ei rekkje kreftformar kvart år. Alkohol er dødsårsak nummer éin for ungdom mellom 15 og 25 år. Opp mot 100 000 sjukehusinnleggingar og 700 000 legekonsultasjonar kvart år har sin bakgrunn i alkoholkonsum. Til saman kostar alkoholen det norske samfunnet 20 milliardar kroner i året. Alkoholen skapar ei kortvarig glede.

Som ein sjølv kan sjå, er alkoholen eit enormt problem for det norske samfunnet. Eg bør nemna at det ikkje fins noko sentralt register for skadar eller problem relatert til alkohol. I tillegg er det slik at mange skader ikkje eingong vert registrerte, fordi alkohol ikkje er den direkte årsaka. Men ei sak har alltid fleire sider, og slik er det også med alkoholen.

Alkohol er både avslappande og ikkje minst ei kjelde til nyting, og det har alkoholen vore i fleire tusen år. Det er også sosiale faktorar som speler inn, i den forstand at alkohol gjer det lettare å bryte grenser som ein vanlegvis tør å krysse. Dette gjer freistinga endå større, spesielt for ungdom som ofte slit med dårleg sjølvbilete. Men oftast når folk vert spurt om kvifor dei drikk, er svaret: ”Alle andre gjer det jo.” Og det er nettopp slik mennesket er skapt. Me er skapt som sosiale vesen, og ingen av oss vil vera avvikande frå normalen. Avvikarar vert stempla og stigmatiserte. Slik er det også med dei som ikkje drikk alkohol. Difor er ikkje valet om ein skal drikke alkohol eller ikkje, i realiteten eitt sjølvstendig val, men det er basert på kva andre gjer og meiner. Nesten utan unntak vert valet tatt utan tanke på konsekvensane som eg har lista opp i denne kronikken.

Haldningsendringar er naudsynt for at valet skal bli reelt. Slik det er i dag, er det berre yttarst få som tør å motstå den flommande straumen av alkoholdrikkarar. Ansvaret ligg heilt klart på autoritetane i samfunnet, på politikarar, leiarar i forskjellige organisasjonar, foreldre, lærarar og andre samfunnsinstitusjonar, som set normene.

I desse dagar vert det ofte argumentert med at religion bør ut av den norske skulen, fordi det kan vera støytande for andre som ikkje har same livssynsoppfatning. Men kva med alkoholen? Alle dei som har mista sine kjære i alkoholrelaterte dødsfall, blitt valdtekne i fylla, mista eitt familiemedlem i ei trafikkulykke der sjåføren var rusa, blitt mishandla av rusa familiemedlemmer eller fått øydelagt barndomen eller ungdommen på grunn av alkoholrelatert vald i heimen. Kva med dei? Er det ikkje støytande for desse personane at andre drikk alkohol? Vener, familie, kjærastar, kollegaer eller andre kjende som heller innpå liter etter liter med alkohol, utan medkjensle for desse personane? Viss ein bruker same argumentasjon, så er det støytande. Er det ikkje naturleg at me av rein nestekjærleik ikkje støtter oss til alkoholkulturen? Eller kjem den pure egoismen i første rekkje?

Politikarane har heilt klart det største ansvaret. For eksempel vil Frp senke avgiftene på alkohol med 20%, og vil la alkoholen bli meir tilgjengeleg og la alkohollovgivinga bli meir liberal. I Finland gjorde dei dette i 2004. Riktig nok senka dei avgiftene på alkohol med 44%, men tendensane er uansett klare og talar for seg sjølv. Forbruket auka med 20 %. Tilfeller av fyllekøyring auka med 25%. Talet på anmeldte valdtekter auka med 20%. Talet på valdstilfelle auka med 20% og pågangen på avrusingsstasjonar auka med 35%, og kapasiteten blei raskt sprengd. Jo billegare alkoholen vert, jo meir drikk me. Jo meir me drikk, jo større vert problema og jo meir liberale vert haldningane til alkohol. Me treng politikarar som tør å setje grenser og som seier i frå når nok er nok. Som tør å gjera seg upopulære for ei kort stund. Me treng haldningsendringar.

Men også andre har eitt ansvar for å endre haldningane rundt alkohol, og då kan me trekkje fram foreldrerolla. At foreldre for eksempel drikk alkohol med borna tilstades, gir ikkje berre dårlege signal til borna, men det bidreg til å liberalisere haldningane til alkohol ytterlegare. Og at foreldre er dårlege førebilete når det gjeld alkohol er det ingen tvil om. Ansvaret ligg oftast hjå foreldra. Snakkar foreldre med borna sine om alkohol? For eksempel vert det årleg fødd 200 born med skadar grunna alkohol, der mora har drukke alkohol i svangerskapet. 1 av 4 gravide mødrer er påverka av alkohol i svangerskapet i Noreg, og dette viser ganske godt kva haldningar som gjer seg gjeldande i det norske samfunnet i dag. Å drikke alkohol i svangerskapet, også før ein veit at ein er gravid aukar risikoen for at borna får lærevanskar, rusproblem og personlegdomsforstyrringar, i følgje doktor Astrid Alvik ved Klinikk for psykisk helse, Barn og Ungdom. Ein bør tenkje nøye gjennom konsekvensane av alkohol, før ein drikk sjølv. Dei 20 milliardane me bruker på alkohol i året, kunne for eksempel vore brukt på helse, utdanning, kultur eller samferdsel? Er det verkeleg verd det?