Emil André Erstad

Alder: 25
  RSS

Om Emil André

Rådgjevar i Tankesmien Agenda frå 2016. Leiar i KrFU 2013-2015. Opptatt av å få ein grønare og gulare politikk der vi sett dei fattigaste og svakaste først. http://emilerstad.no/

Følgere

Legg om kursen for Oljefondet

Publisert 7 dager siden - 148 visninger

For at det i det hele tatt skal være en fremtid å investere i, bør Oljefondet legge om ­kursen i mer bærekraftig retning.

Da Oljefondet ble opprettet, var det lite politisk diskusjon om fondets innretning – siden ingen forventet at det skulle bli så stort. Nå som fondet er verdens største statlige investeringsfond, er ­situasjonen en helt annen.

Statens Pensjonsfond Utland er et universelt fond. Det betyr at Oljefondet påvirker det markedet fondet selv investerer i. Enkelt sagt betyr det at dersom Oljefondet investerer i fossil energi, bidrar det til å styrke markedet for fossil energi globalt.

Sikre velferd

Oljefondets hovedoppgave er å sikre fremtidens norske velferd. Det er det bred enighet om, noe også vi støtter fullt ut. Men etter hvert har det også blitt en felles oppfatning at dette ikke skal skje på bekostning av mennesker, land og lokalsamfunn utenfor Norges grenser.

Flere ganger opp gjennom historien­ har vi sett eksempler på at forvaltningen av Oljefondet er blitt endret, for eksempel ved at vi fikk de etiske retningslinjene for fondet og at Etikk­rådet ble opprettet. Hver gang slike forvaltningsmessige endringer har vært på trappene, har det kommet sterke protester og påstander om at det vil gå på bekostning av fondets avkastning, uten at disse spådommene har gått i oppfyllelse.

I fondets interesse

For et så stort fond som Oljefondet er det opplagt at avkastningen er nært knyttet sammen med verdensmarkedet, fordi fondet er investert i så mange forskjellige deler av verdensøkonomien. Det er derfor i Oljefondets rent finansielle interesse­ å bidra til mest mulig bærekraftig ­utvikling globalt.

Da blir spørsmålet: Hva er bærekraftig utvikling, og hvordan bidra til det? Kort sagt mener vi det handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge for frem­tidige generasjoners mulighet til å dekke sine behov. Her snakker­ vi om kampen mot fattigdom, mot klima­endringer, mot økonomisk ulikhet, mot menneskerettighetsbrudd og for demokrati.

Anbefalinger

Tankesmien Agenda har tre anbefalinger til en mer bærekraftig forvaltning av Oljefondet:

1. En omlegging av fondets referanseindeks til en mer framtids­rettet og bærekraftig profil. En slik indeks, utviklet­ av Finansdepartementet med råd og innspill fra internasjonale ­aktører, kunne for eksempel se framover mot mindre fossil og mer bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Med ­andre ord: Oljefondet kan investere i det markedet som kommer i stedet for det markedet som er.

En slik endring bør gjøres uten at det går på bekostning av fondets evne til å generere den ønskelige avkastningen innenfor moderate risikorammer, og det bør forutsettes at det bør skjer gradvis. En annen grunnleggende forutsetning for en slik indeks er at man finner gode verktøy for å måle bærekraftsprofilen til ulike selskap.

2. Oljefondet burde nokså omgående­ utvide sitt investeringsunivers. For det første vil det føre til bedre risiko­diversifisering enn i dag. Investeringer i unotert infrastruktur vil også kunne åpne for flere investeringer i framvoks­ende markeder og fattige land, noe som igjen kan bidra til å spre risiko.

3. Det bør settes en øvre grense for hvor store deler av Oljefondet som kan investeres i eiendom. Vi mener denne grensen ikke burde legges mye høyere enn dagens nivå, på rundt fem prosent av fondets totale verdier. Investeringer­ i eiendom fortrenger investeringer i andre aktiva, noe som reduserer ­mulighetene for at Oljefondet kan ­bidra til mer bærekraftige investeringer.

Ikke eksperiment. Flere lignende fond har allerede gjort det vi anbefaler. Nederlandske ABP og USAs største pensjonsfond CaliPERS er gode eksempler. Det er med andre ord ikke noe eksperimentelt vi anbefaler Oljefondet å gjøre. Dersom Oljefondet også i fremtiden skal gi nordmenn en økonomisk forsikring for fremtiden, er det ingen andre muligheter enn å utvide investeringsuniverset nå.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017

Gå til innlegget

Den naive ­liberalismen

Publisert 14 dager siden - 1519 visninger

Å privatisere dei vanskelegaste verdispørsmåla i samfunnet løyser ingenting. Det er liberalismens svakaste punkt.

Eg hugsar godt då eg las Guri Melby­ sin argumentasjon for å opne for ikkje-kommersiell surrogati i september i fjor. På spørsmål om kva som var grunngjevinga hennar, svara ho: «Dette er et klassisk, vanskelig verdi­spørsmål. Hovedbegrunnelsen for flertallet er at det er en verdiavgjørelse som må overlates til individet (….). Skal jeg si min mening, så ville jeg aldri valgt å være surrogatmor eller anbefalt andre å gjøre det. Men jeg kan ikke stille meg til doms over andres valg».

Det var nesten sånn at eg kunne høyre ekkoet frå Torbjørn Egner som oppsummerte liberalismen i Politimester Bastians vise: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».

Slik vert dei vanskelegaste verdispørsmåla i vårt samfunn privatiserte.

Pregar Vesten

Dei siste åra er det ­ingen ideologiar som har prega den vestlege verda­ så mykje som liberalismen. Det merker ein godt i norsk politikk. Melby og Venstre er ikkje dei første som tar til orde for å lesse dei vanskelegaste verdispørsmåla over på enkeltmenneska sine skuldrer. Oftast kjem denne typen argu­mentasjon frå dei mest overtydde liberalistane i Framstegspartiet og Høgre, men vi har òg sett denne argumentasjonen snike seg inn hos andre, som i Arbeidarpartiet.

Liberalismen er bygd opp rundt angrep på det absolutte. I mange høve har den bidratt til gode endringar for samfunna våre, men også fruktene frå liberalismen når eit mettingspunkt. Mange liberalistar har likevel gjort det til si livsoppgåve å sørgje for at grenser som ikkje skal kryssast, vert fjerna.

Fellesskapsspørsmål

Argumentasjonen kan kjennast att i sak etter sak:

Vi må tillate søndagsopne butikkar, slik at folk kan styre sjølv kva tid dei går på butikken.

Vi må tillate surrogati fordi folk sjølv kan avgjere om dei vil nytte tilbodet.

Vi må tillate sexkjøp fordi det må vere opp til folk sjølv å velje om dei vil selje eller kjøpe sex.

Vi må tillate aktiv dødshjelp slik at folk sjølv kan bestemme når dei vil døy.

Vi må tillate hasj slik at folk sjølv kan velje om dei vil ruse seg eller ikkje.

Eg trur det er ein farleg politisk veg å godta premissen om at dei vanskelegaste spørsmåla i eit samfunn ikkje kan løysast i fellesskap. Eg trur ikkje vi kjem utanom at det må ligge nokre fellesverdiar i botn viss vi-et skal halde fram med å fungere. Verdispørsmål er fellesskapsspørsmål.

Naiv fridom

Liberalismen legg opp til at mennesket skal vere fullstendig fritt frå alle formar for bindingar slik at ein kan gjere slik ein sjølv vil i alle situasjonar. Eit slikt fridomsideal er ikkje berre framandt for mange, men grenselaust naivt og fullstendig urealistisk. Likevel ser vi at det får meir og meir boltreplass i den politiske debatten, for eksempel i den ­aktuelle debatten om ei ny bioteknologilov.

Der vil til dømes spørsmålet om kven som skal sorterast ut, skape debatt. Nye metodar for fosterdiagnostikk, som blodprøven NIPT (non-invasive prenatal test) opnar for nye høve til å sortere bort gen og velje vekk foster med visse sjukdomar. Vi kan sjølvsagt la det vere opp til kvar familie eller kvar kvinne å velje om dette er innanfor den etiske grensa. Vi kan ikkje samstundes late att auga for konsekvensane ein slik sorteringspolitikk vil få for måten vi framover vil sjå på sjukdomar og det å vere annleis.

Enkeltmenneska sine verdival har ­potensial til å skape eit heilt anna samfunn.

Politikken har alltid debattert kor dei etiske grensene skal gå. «Min fridom sluttar der din byrjar», sa den liberale filosofen John Stuart Mill. Sjølv dei mest hardnakka liberalistane vil nødvendigvis sette ei grense for kor langt fridomen kan gå.

Liberalistane må slutte å snakke som om slike grenser ikkje eksisterer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Gå til innlegget

Menneskerettar først, alltid

Publisert rundt 1 måned siden - 1489 visninger

Menneskerettane er ingen twist-pose. Derfor må Noreg slutte å plukke ut dei menneskerettane vi likar best.

Menneskerettar er fortsatt langt frå sjølvsagte og alltid utfordra. Men universelle og absolutte menneskerettar er nettopp – og berre – kraftfulle fordi dei er universelle og absolutte.

Då må vi også forsvare dei når det kostar. Dei siste åra har det vore ein klar tendens til at kortsiktige norske eigen­interesser er blitt prioritert før viktige verdiar i utanrikspolitikken.

Handel og laks 

Vi såg det med Dalai Lama: At det bilaterale forholdet til Kina vart prioritert over å vise solidaritet med dei som lir under grove menneskerettsbrot i det kinesiske autokratiet. Det var kortsiktige eigeninteresser som handel og norsk laks som stod på spel. Vi såg det med avsløringa om at Noreg bryt menneskerettane som forbyr fengsling av barn, og at norske styresmakter har kjempa internasjonalt mot å styrke desse rettane – fordi Noreg vil ha rett til å fengsle asylbarn på Trandum.

Vi har sett korleis Noreg held fram med å selge våpen til Saudi-Arabia samstundes som den norske utanriksministeren for ei veke sidan sa at det ekstremt autoritære styret i Saudi-Arabia «kan spele ei konstruktiv rolle i Midtausten». I sin rapport for kalenderåret 2015 omtalar menneskerettsorganisasjonen Free-
dom­ House Saudi-Arabia som «ein av dei 
verste menneskerettsundertrykkarane i verda».

Vi hugsar godt korleis Noreg valde å sende tilbake asylsøkarar som kom frå Russland, med beskjed om at det var «trygt» for desse å opphalde seg i Russland. Det var i strid med klare tilrådingar frå FN sin høgkommissær for flyktningar og potensielt også Flyktningekonvensjonen.

Svin på skogen

Norske politikarar har gang på gang nekta å knytte seg til individklageordningane i FN for barns rettar, slik at norske barn også skal ha ein måte å klage inn brot på FNs barnekonvensjon. Noreg har fått kritikk frå ei rekke land for å ikkje ha implementert dette i norsk rett, men fleirtalet på Stortinget nektar framleis.

Det er ikkje berre regjeringa Solberg som har svin på skogen. Ofte er det ein allianse mellom dei største partia i norsk politikk, Høgre, Arbeidarpartiet og Frp. Dei seier at det er viktigare å prioritere kortsiktige norske eigeninteresser framfor menneskerettar. Ikkje alltid rett ut, men det er slik politikken deira virkar mange­ gonger. Som då dåverande utanriks­minister Espen Barth Eide i 2013 reiste til Aserbajdsjan og bidrog til å legitimere det undertrykkande regimet der for at norsk næringsliv kunne tene pengar i landet.

Eg skriv bevisst kortsiktige norske ­eigeninteresser, fordi det er det det er. Dei som er tilhengarar og forsvararar av eigeninteresser i utanrikspolitikken, prøvar å skape eit inntrykk av at ein må velje mellom eigeninteressene eller verdiane. Slik forklarte Børge Brende den nye «normaliseringsavtalen» med Kina, der Noreg fråseier seg retten til å kritisere dei alvorlege menneskerettsbrota i Kina. Slik at vi kan eksportere laks til den kinesiske marknaden.

Tilbakeslag

Heldigvis treng vi ikkje velje mellom eigeninteressene og verdiane i norsk utanrikspolitikk. Det kan derimot hende at vi blir tvungne til å velje­ mellom dei kortsiktige eigeninteressene (for eksempel lakseeksport) og eit vel­fungerande internasjonalt regime for menneskerettar.

Verda opplever stadig sterkare til­bakeslag for dei internasjonale menneske­rettane. Viss Noreg held fram med å bidra til å svekke dette regelverket gjennom nedprioritering av menneskerettar i utanrikspolitikken og konsekvente menneskerettsbrot her heime, tapar alle på det, også vi her i Noreg.

Derfor må menneskerettane priori­terast først i norsk utanrikspolitikk. Fordi det er i vår eigeninteresse som menneske. Og fordi ein aldri veit når menneske­-
rettar plutselig blir avgjerande også for 
oss som enkeltmenneske. Det er då dei trengs.

Gå til innlegget

‘Var barnet ditt planlagt?’

Publisert 2 måneder siden - 232 visninger

Ofte har eg kjent på ei kjensle av at eg måtte forsvare at eg vart pappa i så ung alder.

Eg vart pappa før samfunnet meinte det var lurt. Eg var berre 22 år og halvstudert røvar då sonen smilte til meg første gongen. Det er langt tidlegare enn «normalen» i Norge – og gjett om eg fekk høyre det. Eg opplevde det av og til som om eg hadde gjort noko galt, umoralsk eller i det minste oppsiktsvekkande. Ofte har eg kjent på ei kjensle av at eg måtte forsvare at eg vart pappa i så ung alder.

Når eg presenterte meg for nye folk den første tida etter at guten min var fødd, var det vanlegaste spørsmålet: «Var det planlagt?» Kanskje ligg det berre nysgjerrigheit bak. Kanskje ligg det mistru. Kanskje ei skulding. Eg veit ikkje, men eg syns ikkje det var noko lett å svare på same kva sanninga var.

Privat. Strengt tatt er familieplanlegging ei høgst privat sak. Desse erfaringane gjeld nok minst like mykje for dei som ventar lenge med å få barn: «Skal de ikkje ha barn snart?»

Det er eit sterkt konformitetspress i Norge­ for når det er greitt å stifte familie. Ein skal helst ha full utdanning, solid jobb og ein stad å bu. Først då kan ein byrje å produsere etterkomarar med godt samvit utan å måtte få spørsmål om barnet var planlagt eller ikkje.

Noko av skulda ligg nok i den sterke arbeidslinja vi har i Norge. Derfor fins det ingen økonomiske insentiv til å få barn før ein har vore i fast arbeid i minst seks ­månader. Då får ein rett til fødselspengar. Dei som får barn i studietida får berre rett til ein forholdsvis liten sum i eingongs­stønad. Slik sett er det nesten litt økonomisk hovudlaust å få barn før ein har kome seg ut i arbeidslivet.

Eg vil peike på tre grunnar til at det strenge synet på familieplanlegging i Norg­e bidrar til ein dårlegare familiepolitikk: fruktbarheit, samfunnsøkonomisk lønsemd og valfridom.

Alderen stig. Fleire og fleire får barn når dei blir eldre. I 1997 var snittalderen for første gongs fødande 26,8 år. I 2012 var det 28,5 år. For far har det vore tilsvarande auke. Denne utviklinga er ikkje unik for Norge.

Dette er eigentleg ikkje politikk, men biologi. Jo høgare alder kvinna har ved første fødsel, jo færre fruktbare år får kvinna til disposisjon for barnefødslar. Dette kjem i tillegg til at risikoen for komplikasjonar for mor og barn aukar med mors alder. Evna eller moglegheita til å bli gravid fell.

For det andre har vi det samfunns­økonomisk lønsame: Fordi fleire får barn seinare, aukar helseproblema og behovet for behandling knytt til graviditetane. Dette fører til at fleire ressursar i helsevesenet knytast opp til fødslar. Dess­utan fødast det ikkje nok barn i Norge til å ­reprodusere befolkninga, noko som ikkje er berekraftig. Trass i dette, skal ingen barn settast til verda fordi dei har ein verdi for samfunnet, produksjonsevna eller velferdsstaten. Eit barn er eit mål i seg sjølv, ikkje eit middel.

For det tredje og kanskje viktigaste kjem valfridomen: Det bør vere mest mogleg opp til kvart enkelt par og kvar familie å velje kor tid dei ønsker å få barn. Det er politikarane som lagar dei økonomiske støtteordningane for fødselspermisjon og liknande. Her er forskjellsbehandlinga stor mellom dei som har nådd ut i ­arbeidslivet og dei som ikkje har det. Mange ser ikkje at dei har noko anna val enn å vente med barn.


Velje fritt. Mitt poeng er ikkje at flest mogleg skal få born tidlegast mogleg, like lite som eg seier at alle bør vente med å få barn. Tvert imot bør det gjerast mest mogleg fritt, slik at den enkelte kan velje sjølv.

Eit av dei første tiltaka burde vore minst å firedoble eingongsstønaden, slik at den kunne likestillast meir med fødselspengane til dei med arbeidslivserfaring.

Og ingen bør kome og spørje om barnet ditt var planlagt eller om du ikkje snart har tenkt å lage eit barn. Det får vere opp til den enkelte.

I dag er forventinga både frå staten og samfunnet at du ventar til du har «ting på stell». Det er på tide at vi gravlegg denne haldninga.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.12.2016

Gå til innlegget

Derfor forlét eg Senterpartiet

Publisert 4 måneder siden - 1479 visninger

Populisme og kamp for særinteresser er ikkje sunt for 
politikken, uavhengig av kva farge det er på den.

Eg starta det politiske livet mitt i Senterpartiet. Foreldra mine er bønder og var partimedlemer i heile min oppvekst. Eg vaks opp i Senterparti-kommunen Radøy og identifiserte meg med kampen mot Oslo, målsaka, motkulturane, retorikken for småkårsfolk og den intense kjærleiken til alt som lukta distrikt og utkant.

Men så byrja eg å lytte litt etter kva som låg bak sakene, kva idear og prinsipp som var gjeldande. Eg høyrde mykje av det som har kome fram i den siste tids debatt om Senterpartiet.

Perspektivlaust. Civita-leiar Kristin Clemet gjekk nyleg ut og sa at partiet «er det mest nasjonalkonservative partiet vi har i Norge». Ho plasserte dermed Sp i kategori med ytterleggåande høgre­populistar frå heile Europa.

Den siste tida har Sp vore blant dei strengaste i klassen når det gjeld inn­vandringspolitikk. Partiet hentar overraskande mange veljarar frå Frp. Når ein høyrer på retorikken om eksempelvis ­Brexit kan ein spørje seg kva som skil Sp frå dei meir nasjonalistiske partia i Europa.

Eg er ikkje einig med Clemet i at Senterpartiet er eit nasjonalkonservativt parti. Sjølv dei mest garva Frp-arane vil ase seg opp av merkelappen. Men at Sp er i ferd med å bli eit meir populistisk parti som er meir sentrert om eigeninteresser enn på lenge, er det liten tvil om.

Det var også her eg fall av lasset for åtte år sidan. Ropet for distrikta i Norge ljoma ofte høgare enn ropet for verdas fattige. Prioriteringane vart i overkant perspektivlause. Medan Senterpartiet i fjor vår eksempelvis kjempa for å ta imot fleire kvoteflyktningar til Norge, har partiet snudd hundre og åtti grader i takt med at folk vart meir kritiske.

Utan ideologi. Det er mange som har peika på at Sp er eit parti utan ein heilskapleg ideologi. Eg stilte meg sjølv det same spørsmålet fleire gonger. Spør du senterpartistar om kva ideologi dei vedkjenner seg, vil svaret variere etter kven du spør. Nokon vil svare konservatisme, andre vil svare sosialdemokrati — medan Ola Borten Moe vil svare agrarliberalisme.

Mange vil sjå på deg med eit rart blikk som fortel at ideologi ikkje er eit tema dei brukar mykje tid på under medlemsmøta. Partiet kjempar for distrikta, for bøndene, for utkantane, mot Eog ekspertvelde. Kva idear som ligg bak er ikkje så nøye, for det er interessene som avgjer.

Sjølv om eg skriv historia om kvifor eg forlét Senterpartiet må ikkje dette inn­legget lesast som ei einsidig fordømming av Sp, for det er det ikkje. Partiet står meg framleis nært i mange viktige spørsmål.

Det medfører også at eg meiner Senter­partiet er ein naturleg samarbeidspartnar for KrF.

Populisme. Likefullt, problemet med å mangle ein ideologi er at du lettare kan hamne dit vinden bles deg. Senterpartiet sin oppførsel i flyktningspørsmålet er eit klart eksempel på det. Eit parti som ­baserer politikken sin på kva folk meiner i ei kvar sak, vil stå i fare for å miste det større perspektivet og det som er det felles beste for samfunnet.

Den ekstreme strukturkonservatismen er eit anna problem: Det vil ikkje vere mogleg å gjennomføre moderniserande og fornuftige reformer i Norge viss alle parti skulle lytta like lite til fakta, kunnskap og sunn fornuft som Senterpartiet.

Dette ser dei ut til å gjere i spørsmål om politireform, kommunereform og regionreform. Dei held seg for øyra medan dei ropar «nei, nei, nei». Det er politikkens minst konstruktive tilnærming. Det er rein populisme.

Som kristendemokrat er eg opptatt av det felles beste som mål for samfunnet. Politikken er ikkje ein konstant kamp mellom interesser, men også kunsten å gjere det som er mogleg. Politikken skal brukast som eit verktøy for å skape eit best mogleg samfunn for alle som er i det, ikkje til å karre til seg mest mogleg til sine særinteresser.

Det er på tide at senterpartistane spør seg sjølve om dei bidreg til fornuftig ­politikkutvikling eller populisme.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.10.2016, I SPALTA IDEOLOGI

Gå til innlegget

Lesetips

Grums i medvind
av
Laura Djupvik
rundt 8 timer siden / 550 visninger
0 kommentarer
Uenige for himmelens skyld
av
Leif Knutsen
rundt 12 timer siden / 336 visninger
0 kommentarer
KrF og ekteskapet
av
Jon Kvalbein
2 dager siden / 381 visninger
1 kommentarer
Barn og ­nattverd
av
Oddbjørn Evenshaug
4 dager siden / 278 visninger
1 kommentarer
Reell frykt
av
Agnar Gjøen
7 dager siden / 815 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
2 minutter siden / 1071 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
6 minutter siden / 1071 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
7 minutter siden / 1809 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6016 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
14 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
20 minutter siden / 1071 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
26 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
26 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
32 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
35 minutter siden / 1071 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
35 minutter siden / 1809 visninger
Les flere