Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Fellesskap rundt stemmeurnen

Publisert nesten 6 år siden

At Den norske kirke er det samme som sine medlemmer, er på sitt beste en arbeidshypotese for frustrerte prester. Og en slik hypotese hindrer oss fra å utarbeide en sårt tiltrengt teologi om gudstjenesten som kirkas fellesskap.

”Kampen mot kirkas­ diskriminering er en kamp for folkekirka,” skriverSandum, Hvidsten og Skjerve i sitt innlegg Angsten for lekfolket, Vårt Land 28/4. Samtidig utelater de det viktigste premisset for sitt innlegg, nemlig hvem de mener kirka egentlig er.

Jeg er enig med Sandum, Hvidsten og Skjerve i at homofile bør få gifte seg i Den norske kirke. Jeg er også enig i at flere kirkemedlemmer nå bør kjenne sin besøkelsestid og stemme ved neste års kirkevalg. Spørsmålet er om de samme kirkemedlemmene ikke også bør kjenne sin besøkelsestid søndager kl.11.

Premisset Sandum, Hvidsten og Skjerve synes å legge til grunn for sitt syn på kirka, er at Den norske kirke er identisk med sine medlemmer. Samtidig er de avhengige av begrep som ”de mest kirkeaktive” og ”de aller ivrigste kirkegjengerne” for å beskrive sine standpunkter omkring det kirkelige demokratiet. For det er vel ingen tvil om at også de ser en forskjell på dem som tar plass i kirkebenkene søndag etter søndag, og dem som bare går i kirkanår ribbelukta ligger tungt over landet. Likevel ser folkekirke for Sandum/Hvidsten/Skjerve ut til å bety et aktivt kirkedemokrati mer enn aktiv gudstjenestedeltakelse.

I sin bok Efter folkkyrkan, skriver den svensk-finske teologen Patrik Hagman: ”Et sted går grensen for hvor ”åpen” kirken kan være og fremdeles bevare en identitet som kristen kirke.” Jeg tror den grensen er nådd når spørsmålet om homofile skal få gifte seg i kirken blir testspørsmålet som skal definere hva en åpen folkekirke er. For hva slags kirke er det Sandum, Hvidsten og Skjerve beskriver når de kaller folkekirka en kirke som” vokser fram på grasrotnivå og inviterer alle med”? Hva skal alle egentlig inviteres til? 

Når Sandum/Hvidsten/Skjerve nå vil bygge en allianse mellom det progressive presteskapet, flertallet av biskopene og den store skaren av passive kirkemedlemmer for å vinne homokampen på neste Kirkemøte, da ser dette ut til å bygge på et premiss om at Den norske kirke er det samme som sine medlemmer. Men dette premisset er på sitt beste en arbeidshypotese for frustrerte prester. Problemet med denne arbeidshypotesen er at siden progressive teologer ikke vil gjøre forskjell på folk, hindrer den oss i å utarbeide en sårt tiltrengt teologi om gudstjenesten som kirkas fellesskap. Som Patrik Hagman sier det: ”De lutherske folkekirkene kan helt enkelt ikke teologisk forklare hva gudstjenesten er godt for.”

Men Sandum, Hvidsten og Skjerve kan da neppe mene at stemmeurnen er mer sentral i kirkas fellesskap enn nattverdskalken?

På trykk i Vårt Land 05.05.14

Også publisert på min blogg Forklefeministen.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Likegyldighet er folkekirkas lim

Publisert nesten 6 år siden

Når det kirkelige etablissementet legitimerer sin status gjennom de medlemmene som ikke finnes i kirkebenkene, er service-kirka et faktum. En vi-både-ringer-og-bringer-kirke, blir fort en hul konstruksjon, og likegyldighet fungerer dårlig som lim.

Det ble ikke ja til vigsel for likekjønnede i Den norske kirke i denne omgang. De fleste er nok likevel enige om at det bare er et tidsspørsmål før homofile kan vies også innenfor kirkeveggene. Men før kirka tar opp neste runde i homokampen, må vi ta debatten om folkekirka.

La meg innledningsvis si følgende: Jeg er en av dem som er mektig skuffet over Kirkemøtets vedtak. Og når jeg nå stiller spørsmålet om hvem Den norske kirke er, så handler ikke det om hvem som en gang skal få sitte til bords i Guds rike. Det er riktignok vanskeligere for en rik nordmann å komme inn i Guds rike enn for en Porsche å komme gjennom et nåløye. Men som kjent: Alt er mulig for Gud.

Alt er imidlertid ikke mulig for Den norske kirke. For Kirkemøtet var det ikke en gang mulig å samle seg om et vedtak for hvordan man fremover skal forholde seg til homofile og ekteskapsinngåelse. I etterkant er det blitt mye bråk. På sosiale medier raser mennesker over kirkas diskriminering. Den norske kirke er i utakt med folket, sies det. Og det er ingen tvil om ar kirka har et problem. Men problemet er det motsatte: at folket i folkekirka ikke definerer seg som kirka. Og for meg kan det se ut som om homosaken i stor grad handler om en legitimering av denne distansen. Kirkas påståtte mørkemenn er lette å ty til når kirkemedlemmer forklarer hvorfor de bare går i kirka når de ”må”.

For de som nå skriker høyest og truer med å melde seg ut: Går de på gudstjeneste når ribba ikke steiker i ovnen? Stemte de ved siste kirkevalg? Har de noen gang kokt kirkekaffe eller bakt kringle eller vært på dugnad på menighetshuset? Ville de følt seg bekvemme med å stå i kirkedøra og ønske menigheten velkommen søndag kl.11? Homosaken mener de mye om. Men i påska er afterski viktigere enn korsfestelse.

På twitter hevder biskop Sommerfelt at kirka er det samme som alle døpte. Teologisk sett må han gjerne hevde det. Men når det kirkelige etablissementet legitimerer sin status gjennom de medlemmene som ikke finnes i kirkebenkene, da er service-kirka et faktum. En vi-både-ringer-og-bringer-kirke, blir fort en hul konstruksjon, og likegyldighet fungerer dårlig som lim.

Jeg tror Den norske kirke må ta inn over seg at folk flest er mer engasjert i å pusse opp huset enn i Kristi oppstandelse. Det har sine åpenbare utfordringer å være kirke i et rikt velferdssamfunn. Få trenger kirka som sikkerhetsnett. For den som er vant til å kunne shoppe det man ønsker seg, er kirkas budskap og forpliktelse sjelden fristende nok. Og det bør ikke kirka prøve å være heller. PR-byråer bør vi ligge langt unna. Når evangeliet møter virkeligheten er det ikke med silkehansker. 

Kirka skapes ikke ovenfra. En kirke kan ikke vedtas. Ei heller av et samlet Storting. Kirke er noe som blir til. Nedenfra. Når folk møtes og feirer gudstjeneste, når de deler tørr kjeks og avalkoholisert vin, når de engasjerer seg, snakker, baker, strikker og deltar. Det er da kirka blir til.

Kirka er folk. Men homofilisaken har nok en gang vist oss at folkekirka er en illusjon. 

På trykk i Aftenposten 23.04.14

Gå til innlegget

D’ække mulig…

Publisert nesten 6 år siden

I dag hadde jeg tenkt å skrive et innlegg til verdidebatt som skulle hete Hvorfor jeg elsker de konservative. For det gjør jeg. Og en gang skal jeg skrive det innlegget, men ikke tirsdag 8.april 2014.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært av dem som har engasjert meg mest i homofilisaken. Jeg har ikke skrevet et eneste innlegg her på verdidebatt eller noe annet sted om vigsel av likekjønnede, og jeg har i liten grad deltatt i de debattene som har foregått. Det har sin grunn. En ikke så veldig god grunn.

Da jeg var 8-9 år eller der omkring spurte jeg mamma om hva homofil var. Min kloke mamma svarte enkelt og greit at det var sånn at noen menn forelsker seg i andre menn og noen kvinner i kvinner. Det var det. Ikke et ord om diskriminering. Ikke et ord om manglende rettigheter. Det var smart av henne! For inni hodet til 9-årige Ellen ble homofili noe helt greit og uproblematisk. En del av verden som bare var sånn.

Når jeg ble noen år eldre og ble skjønte at det å være homofil ikke bare var greit for dem som var det, så var det ikke de homofile jeg syntes var rare. Det rare var at noen hadde behov for å diskriminere dem. Og fremdeles er det følelsesmessige engasjementet fra motstandere av homofilt samliv uforståelig for meg. Jeg skjønner det rett og slett ikke!

Jo da, jeg skjønner dette med barn. Ikke at det er noe farlig for barn å vokse opp med foreldre av samme kjønn – det tror jeg ikke på. Men jeg er skeptisk til kunstig befrukting og helt mot surrogati. Men det er det homofile som er også. Og det er faktisk en annen diskusjon. Jeg vier heterofile par som kan komme til å benytte seg av disse mulighetene for å få barn. Da kan jeg ikke si nei til å vie homofile av samme grunn.

Det er så selvfølgelig i min verden at homofile skal ha samme rettigheter som heterofile at jeg hele tiden har vært – og er! – sikker på at Den norske kirke en gang skal komme til å gi alle mulighet til å gifte seg uten å skjele til seksuell legning. Så naiv har jeg vært, at jeg nå er fullstendig overrasket over vedtaket Kirkemøtet har gjort. Jeg trodde faktisk det skulle skje i dag. Jeg tok feil.

Så hva tenker jeg om de konservative homofilimotstanderne på en dag der Kirkemøtet har avslått å la mennesker som ønsker seg å få si ja til livslang forpliktene kjærlighet foran Guds alter? Jeg tenker at de møter både sine medmennesker og Bibelen med sine egne fordommer. Og de evner ikke å se det. Jeg savner selvrefleksjonen. Jeg savner livet. Og jeg savner kjærligheten.

Akkurat i dag orker jeg ikke se etter beundringsverdig Bibel-troskap og viktig prinsippfasthet hos mine meningsmotstandere. Jeg klarer ikke løfte fram viktigheten av at noen stiller spørsmål ved et samfunn der forandring er er blitt et nesten selvforklarende mantra. Jeg makter ikke se det gode i at konservative også utvider rommet i kirka ved sin protest. Ikke i dag.

Akkurat i dag sukker jeg på vegne av de homofile og på vegne av kirka. Jeg er oppgitt og lei meg. Det er nesten så jeg ikke klarer å tro det. Det er 2014.

D’ække mulig!

Gå til innlegget

Jeg ble ikke provosert, Marta Breen

Publisert nesten 6 år siden

Når du, Marta Breen, møter en hjemmeværende husmor, går du heller til baren for påfyll. Slik blir det lite dialog av. Men dialog er viktig. For feminismen er den livsviktig.

Kjære Marta. Jeg skriver denne kronikken som et brev til deg for å skape et møte. For å skape friksjon og berøring.

Tittelen på din bok, Født 
feminist, er bra. Veldig bra. Helt super faktisk. Som feminist og hjemmeværende firebarnsmamma, hadde jeg sett frem til å bli provosert av deg. Jeg hadde hørt deg snakke om arbeidslinje, og tenkt, OK, nå kommer det. 200 sider – her har du sjansen! Men så skjer det ingenting. Jeg blir ikke provosert. Isteden blir jeg underholdt. Jeg fniser gjenkjennende til oppveksten på 70-tallets venstreside, og undrer meg litt over at du har giddet å bytte ut spenolflaska med antirynkekremen.

Hører ikke. Jeg har brukt litt tid på å finne ut hva som ikke skjer i boka di, og hvorfor det er viktig. Det Født feminist mangler, er berøringspunkter. Det er ingen som møtes. Det er ikke noe drama. Ingen skjæringspunkter. Ingen lidenskap. Det virker ikke som om det er noe som gjør vondt. Den er som den helt passe ferieturen som fungerer som en rammehistorie for boka. Du virker litt småirritert eller oppgitt innimellom, uten at det blir noen store scener av det. Du stanser elegant samtalen når det begynner å bli for nært. Setter på deg et smil. Eller tar en øl. Jeg sitter igjen og tenker at dette er faretruende betegnende for norsk feminisme anno 2014. Vi snakker om hverandre, men ikke med hverandre. Vi bruker hverandre som argumenter. Men vi hører ikke på hverandres historier.

Du har rett når du skriver at feminisme ikke er en ting. Men uansett hvor vi befinner oss i landskapet, handler feminisme om å innta et kvinneperspektiv, å legge kvinners erfaringer til grunn for refleksjon og tenkning. For å klare det, må vi lytte til hverandre. Vi må være ærlige. For det er livene våre det handler om. De timene vi har til rådighet fra vi blir født til vi dør. Og de livene alle andre kvinner har, med sine historier, sine tap og sine seiere. Vi må tåle å ta andre menneskers liv inn over oss. Bli beveget. Bli rørt.

Frihet. I fjor høst skrev jeg en kronikk i denne avisa under tittelen «Angsten for avhengigheten». Jeg tror det er en betegnende tittel. Vi snakker om kvinnefrigjøring. Det er bra. Det vil jeg være med på. Men når du skriver om frihet, finner jeg bare frihet fra. «Først skulle kvinners frihet vike for menn», advarer du, «så for barna og nå for miljøet».

Jeg leter i boka di etter hva vi som kvinner skal frigjøres til, men finner ikke så mye mer enn lønnsarbeid og barnehage, og muligens alternative boformer og et friere sexliv. Men om jeg lever et godt liv uten det – er jeg ufri da? Og hvordan kan jeg som mor frigjøre meg fra små mennesker som er avhengige av meg? Er det ikke nettopp i møtet mellom mennesker at vi blir frie? Ikke frie fra, men frie til å være noe for hverandre. Til å trenge hverandre, forme hverandre.

Liberalistisk. Det meste av norsk feminisme i dag er preget av et liberalistisk menneske-
syn, der mennesker blir stående
 ved siden av hverandre eller i veien for hverandre, og der frihet handler om menneskers selvrealisering. Dersom vi kobler dette til den kapitalistiske vekstøkonomien, blir frihetsbegrepet fort synonymt med gullvisakortet.

Jeg vet du er skeptisk til dette, og jeg tror det er viktig at vi som feminister tør å snakke høyt om dette. Vi må ta sjansen på å utfordre systemet. Det holder ikke å be den kulørte pressen skjerpe seg og gi oss flere uretusjerte kvinnebilder. Vi må ta inn over oss at vi lever i et forbrukersamfunn som tjener penger på vår følelse av utilstrekkelighet. Det økonomiske systemet krever mennesker som er misfornøyde, som vil ha, som vil skifte ut, som er villige til selv å være varer på et marked. Er det noe vi har å lære av våre mødres feminisme fra 70-tallet, så er det, som du skriver, å stå skulder ved skulder. Men det er også troen på at samfunnet kan forandres. At det nytter. At det finnes noe å kjempe for som går ut over den enkeltes rettigheter.

Lukket kapittel. I forbrukersamfunnet blir ting fort avleggs og gammeldags. Morgendagen er forlokkende og gårsdagen er for lengst et lukket kapittel. Når du møter meningsmotstandere bruker du forbrukersamfunnets retorikk. Du plasserer dem til stadighet i fortiden. Dermed er deres fortellinger ikke gyldige lenger. Når et fly beveger seg over landskapet, kan man riktignok få god oversikt. Men det er menneskers opplevelse av å stå i noe som gir oss kunnskap om hva som er godt eller dårlig. Tilstedeværelsen. Flyktigheten er oftest en flukt. Ferie er ikke hverdag.

Men selv på ferie trenger livet seg på. Og mot slutten av boka slår teksten sprekker. Du skriver: «Jeg har spurt meg selv hvorfor jeg nærmest instinktivt kjenner meg plaget av artikler om cupcakes, hekling og kunstwferdige matpakker. Hvorfor kan jeg ikke bare omfavne argumentene om at vi bør heve statusen til de tradisjonelle kvinneoppgavene i hjemmet?» Og du svarer deg selv: «Antagelig dreier det seg om redsel.»

Dypere. Jeg tenker: Endelig! Endelig lodder den 200 siders boka dypere enn rødvinsglasset. Endelig et berøringspunkt. Et glimt. Før morsrollen raskt ender i barnehagen i det påfølgende kapittelet, og du lar andre kvinners tårer komme i veien for debatten.

Kjære Marta! Neste gang du treffer en hjemmeværende mamma, håper jeg du går til bardisken og bestiller øl. Ta gjerne begge halvliterne med deg tilbake til husmora. Jeg tror dere har mye å snakke om.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. APRIL 2014

Gå til innlegget

Husk døden

Publisert nesten 6 år siden

Utenfor barneavdelingen står en skulptur av en mamma. En kenguru med ungen i pungen og armer med boksehansker som nesten subber i bakken. Den er til å grine av. Og det er akkurat det jeg ikke vil. Grine.

- I morgen skal vi til sykehuset!

- Åh, nei.

- På torsdag også!

 

Jeg hadde glemt det. Eller jeg hadde ikke orket å huske på det. Jeg liker ikke fulle timeplaner. I det siste har de vært nettopp det. Overfylte.

 

Det har vært interessant.

Det har vært moro.

Det har vært viktig.

 

Det har handlet mye om meg. Å, ja da. Jeg tåler det. Liker det også. Jeg har blitt forstått og misforstått. Og har tålt det. Fått støtte og latterliggjøring. Det går bra.

Men sykehuset hadde jeg glemt.

 

Utenfor barneavdelingen står en skulptur av en mamma. En kenguru med ungen i pungen og armer med boksehansker som nesten subber i bakken. Den er til å grine av. Og det er akkurat det jeg ikke vil. Grine.

 

Inne på barneavdelingen er det snille mennesker. Sånne mennesker som vi ikke klarer oss uten. Sånne hjelpende mennesker som undersøker, dokumenterer og forklarer. Mens jeg sitter der og hører på ord om et barn som er mitt, tenker jeg på Marie Simonsen som kaller helvete enighet med smilefjes. Her er jeg. Jeg er omringet av milde og snille smil som bryter seg inn i livet mitt med kniv.

 

Jeg liker å skrive om avhengighet og omsorg. Jeg liker å tro at det finnes en feminisme som har styrke og alternativ nok til å forandre et samfunn der mennesker tror mest på frihet i et mastercard. Jeg skriver om sårbare kropper. Jeg tror på relasjoner som kan velte hierarkier. Samtidig vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av den omsorgen som mennesker gir meg når jeg trenger det mest. Jeg blir kvalm og brydd når folk er for snille. Snillheten veier jo uansett ikke opp for den skyggen den minner meg på.

 

Ha dere vekk!

Ikke invader meg!

Ikke smil!

 

Mannen spiller Mendelsohn. Sanger uten ord på et ustemt piano.

Jeg vasker opp mens jeg griner uten at noen ser.

 

I morgen skal vi dit igjen.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere