Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Med Gud som argument

Publisert nesten 5 år siden

Jeg tror at Jesus gikk på vannet. Jeg tror at Jesus sto opp fra de døde også. Vil du religionskritisere meg nå?

For et par uker siden gikk årets SKUP-konferanse av stabelen. Der var den nederlandske satiretegneren og en av grunneleggerne av Charlie Hebdo, Barnard Willem Holtrop. La meg først si at jeg er tilhenger av både ytringsfrihet og religionskritikk. Blasfemiparagrafer kan vi klare oss uten. Men ikke alle negative ytringer om religion kvalifiserer til betegnelsen religionskritikk.

– Jeg er glad jeg lever i en del av verden der det er moskeer, synagoger og kirker og vi kan spøke med dem. Troende må gjerne tro at verden er flat, så lenge de ikke tvinger sin «visdom» på mine barnebarn.

Sa Holtrop. Og uttalelsen hans er klassisk. Som teolog og kristen har jeg hørt den mange ganger. Det er billig retorikk. Men mange synes tydeligvis den er både fengende og morsom.

Om Holtrop med sin uttalelse mener at vi ikke skal ha en statsreligion og at religionsfrihet er et ubestridt gode, så er jeg enig med ham. Ingen verken kan eller skal tvinges til tro. Men jeg er kristen. Jeg er mamma. Og jeg påvirker gladelig mine barn for at de også skal bli kristne. Alle våre barn er døpt. De går til og med på kristen skole. Jeg tror nemlig det er best for ungene mine å omgås mennesker som kan snakke høyt om det de tror på. Kristne lærere som tar sin religiøse overbevisning på alvor og som viser ungene mine hva en religiøs tro innebærer av etiske forpliktelser, det er mennesker som uten tvil beriker mine barns oppvekst. Jeg er dem evig takknemlig.

Jeg vil nemlig helst at mine unger skal bli kristne. Slik jeg og min mann er det. Jeg skal være ærlig: En av grunnene til det er at jeg ikke har så mange andre kristne i min familie. Det er klart det ville bli litt ensomt om det bare var meg og mannen min som delte noe av det som er viktigst i livet mitt. Men det er en viktigere grunn til at jeg vil at mine barn skal dele kirkens tro: Jeg tror jo faktisk at Jesus er veien, sannheten og livet. Jeg er ingen postmodernist. Jeg tror ikke på den ”sant-for-meg-sant-for-deg”-greia. Jeg vil at ungene mine skal tro på det som er sant og det som er godt. Punktum. Det vil jeg gjøre mitt for. Så får de ta valget selv når den tid kommer. (Og her kan jeg tilføye at jeg ikke tror på noen evig fortapelse – det er ikke det det står om.)

Men tilbake til Holtrops billige retorikk. For han sammenlikner altså det å være religiøs med det å tro at jorda er flat. Morsomt! Eller kanskje ikke så morsomt. Opp med hånda alle som har truffet en troende som tror at jorda ikke er rund! Jeg har ikke truffet noen. Og jeg skjønner selvfølgelig at det ikke er Holtropss poeng. Men poenget hans er uansett ikke særlig godt.

Når jeg sier jeg tror at Jesus gikk på vannet, at han mettet fem tusen og at han sto opp fra de døde, ja, da får jeg stadig høre at jammen da, da kan jeg jo tro på hva som helst. Som om jeg sier at jeg tror på et eventyr. Selvfølgelig hefter det enorm historisk usikkerhet rundt fortellingene i Bibelen. Det er jeg fullstendig klar over. Som teolog har jeg seks års utdanning i religionskritikk. Å stille spørsmål og tenke kritisk rundt kristendommens tilblivelse, dens historie og utøvelse er kort sagt det et teologistudium går ut på. Men det er likevel en vesentlig forskjell på religion og eventyr: Religiøs tro innebærer en forpliktelse. Det gjør ikke eventyr eller en forestilling om at jorda er flat.

Som kristen er jeg forpliktet av det religiøse fellesskapet jeg er en del av. Jeg er forpliktet på en etikk og en sosial tenkning. Det finnes ingen muligheter for kristne til å løpe fra lignelsen om den barmhjertige samaritan eller Jesu ord om at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon. Det betyr ikke at kristne oppfører seg som barmhjertige samaritaner til enhver tid. Derimot er vi som de fleste gode på å se flisen i vår brors øye. Mitt poeng er at budskapet om den barmhjertige samaritan gjelder for alle kristne. Vi kan ikke snakke oss bort fra den etiske forpliktelsen i Jesus liknelser.

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjonelle linje er at religion skal ut av offentligheten, ja, unntatt når den karikeres naturligvis, men ellers skal religion holde seg unna. Stenges inne, eller stenge seg inne. Å tro på Gud er noe religiøse kan drive med på si, og ikke bør belemre bedrevitende borgere med. Men alle som er enige med Charlie Hebdo i det bør huske at dette gir religionskritikken særdeles dårlige kår. Dersom den religiøse argumentasjonen og forpliktelsen ikke får være tydelig tilstede i det offentlige ordskiftet, da mister vi kommunikasjonen mellom religiøse fellesskap og offentligheten. Kirker, synagoger og moskeer blir lukkede rom. Det er sannsynligvis den beste oppskriften på å skape kristne mørkemenn og radikaliserte islamister.

Men løsningen kan uansett ikke være å definere religion som en privatsak. Det er i høyden ateistisk eller sekularistisk ønsketenkning. For den som påstår at religion er en privatsak, har ikke forstått hva religion er. Religion handler som sagt om forpliktelse overfor en Gud man neppe kan bevise, men som man likevel setter sin lit til. Men det gjør man ikke hver for seg og alene. Det gjør man i menneskelige fellesskap. Religion er fellesskap. Og de fellesskapene bør være så åpne som mulig.

Jesus sa det i grunnen ganske greit: ”Treet skal kjennes på fruktene”. Religionskritikk er helt nødvendig. Men den har liten nytteverdi om vi ikke vet hvilket tre vi snakker om.

KRONIKK I VG 4/4-15

 

 

 

Gå til innlegget

Avslørende cup-cakes

Publisert nesten 5 år siden

Jeg trodde jeg var fri. Helt til jeg så en oppskrift på cup-cakes.

Kvinner og kjøkkenbenker er et betent tema. For noen av oss er det et fint sted å være. For andre ser det ut til å være en bakstreversk fengsel.

Jeg har nå gått i forkle i et år for å forsøke å løfte statusen til kvinners ubetalte omsorgsarbeid. Men mest av alt har forkleaksjonen vært et eksperiment, en politisk performance. Ved å ta på meg 50-tallshusmorens favorittplagg ville jeg se om det var mulig å slå sprekker i feminismens foreldede fiendebilde. Men når man eksperimenterer, så skjer det gjerne uforutsette ting: Jeg møtte meg selv i døren.

Nå er det neppe første gang jeg har møtt meg selv i døren, men det er jo sånn med den saken at det kommer som en overraskelse hver gang. Det som vekket meg denne gangen var en oppskrift på cup-cakes som lå på nrk sine nettsider. De så farlig fristende ut. Men selv om jeg er en hjemmeværende mamma, så pleier jeg ikke bake cup-cakes. Jeg lot oppskrift være oppskrift, og det ble ingen kake til ungene. Jeg er nemlig ikke en cup-cakes-mamma!

Lite mat. En del av forkleaksjonen har vært å dokumentere forklebruken med daglige bilder på instagram. Men det er en ting det er veldig lite av på min instaside, og det er mat. Jeg har vel et par ganger på et år lagt ut bilder av brødbaksten. Men det har jeg også vært veldig tilbakeholden med. Oppvask derimot, og rot, jo, det har jeg lavere terskel på å publisere kjøkkenbilder av. Hvorfor er det blitt sånn?

Jeg er kristen. Jeg er teolog og feminist, og jeg lever i et samfunn der også de sekulære kreftene forkynner alle menneskers likeverd. Så det tror jeg på. Virkelig. Men likevel skjer det i mitt hode en rangering av mennesker. Og en rangering av meg selv. Det skjer helt uten at jeg merker det. For når jeg sitter her og skriver – gjør ikke det meg litt viktigere som menneske enn om jeg isteden hadde støvsugd gangen som for tiden er full av sand?

Gjør det meg ikke litt viktigere å få publisert en kronikk enn når jeg baker brød til min egen familie? Og i mitt stille sinn – er jeg ikke egentlig litt som de femnistene jeg prøver å konfrontere – forakter ikke jeg også bittelitt de perfekte cup-cakesbakende mammaene i sine pene og rene hjem?

Fasade. Cup-cakes er selvfølgelig fasade. Det er søte kaker med enda søtere glasur på. Det er pynt og stæsj. Det er mer estetikk enn føde. Det er alt det der perfekte hjemlige kvinne-dillet jeg ikke liker og som jeg er livredd for å bli assosiert med.

Men i min cup-cakes-angst har jeg oversett noe veldig viktig: Å legge ut bilder av slike nette, søte bakverk, det er også en måte å gjøre noe synlig av det usynlige arbeidet kvinner ofte bruker tid på. Å lage mat er kanskje mer synlig enn å vaske gulv. Men det tilhører den typen arbeid som bare gjentar seg og gjentar seg. Mat lages. Og spises. Å sørge for mat til en familie er en del av det ubetalte og mer eller mindre usynlige omsorgsarbeidet. Cup-cakes er et forsøk på å løfte statusen til slikt arbeid ved å gjøre det vanlige og kjedelige til noe nyskapende og ekstraordinært. Og nettopp derfor burde jeg ta en runde til med mine egne ideer og vurderinger.

Fordommer. Mine fordommer blir neppe til hjemme ved min egen kjøkkenbenk. Som mennesker blir vi også til utenfra og inn. Vi påvirker hverandre. Og vurderer hverandre. Og tror altfor ofte at det vi ser er identisk med det folk er. Vi plasserer hverandre i statushierarkier. Blant velutdannede har jeg opplevd å være luft i selskap etter å ha sagt at jeg er hjemmeværende. Jeg er ikke den eneste.

Feminisme er til for å bryte opp inngrodde vurderingsmønster og vise at alle mennesker har samme verdi. Og den har langt på vei lykkes i å gi kvinner samme muligheter som menn. Men feminismen har litt å gå på når det gjelder å vurdere verdien av tradisjonelt kvinnearbeid som like viktig som det tradisjonelle mannsarbeidet. Feminister er nemlig også mennesker. Og de har ofte god utdannelse og har sjelden reproduktivt arbeid som hovedsyssel.

Klatre. Kanskje trenger noen cup-cakes for å klatre i det patriarkalske statushierarkiet som fremdeles eksisterer også i mitt hode. Og i stedet for å gjøre cup-cakesmammaer til feminismens fiender, så burde vi kanskje gjøre vårt til å bygge fordommene ned. Cup-cakes er søtt, klissete og usunt. Men de synes! Og ingen kan nekte for at de gjør seg bedre på bilde enn mitt rotete kjøkken.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.3.2015

Gå til innlegget

Utenfor bilderamma

Publisert rundt 5 år siden

Jeg er mamma til et barn som ikke er blant dem som skal skrive imponerende cv’er og klatre oppover karrierestigen. Tidsånden blåser ikke hans vei. Likevel er det mennesker som ham vi skal takke for at finnes.

I høst kom jeg over et bilde i twitter-feeden min. Fjorten unge menn og to unge kvinner sittende i en hestesko i en konferansesal. Det var ingenting oppsiktsvekkende ved bildet. De seksten var ganske kjedelig pene i tøyet. Ingen skilte seg ut. Det som gjorde at jeg festet meg ved fotografiet var ikke motivet, men overskriften. Hans-Petter N. Hansen som hadde postet bildet twitret: ”Her sitter fremtiden”.

De 14 unge mennene og de to unge kvinnene var de 16 utvalgte som hadde nådd opp i konkurransen om plassene i den såkalte Talentjakten. De 16 mest fremadstormende studentene i Norges land var samlet til kursdager for videre karrierebygging. Kommunikasjonsrådgiveren Hans-Petter N. Hansen var der for å lære de fremgangsrike studentene om personlig merkevarebygging. Å bli en del av det produktet man selger. Å selge seg selv. Skape seg et nettverk og et godt rykte for å komme seg opp og frem i verden. For dette er fremtiden, må vite!

Ja da, jeg vet at fremtidsutsiktene ser slik ut. Jeg vet det så alt for godt. Og jeg liker det veldig dårlig.

Jeg er mamma til et barn, som ikke har en tjangs til å komme med i bildet til Hansen. Jeg er mamma til et barn som ikke er blant dem som skal skrive imponerende cv’er og klatre oppover karrierestigen. Bildet av fremadstormende talenter koblet med overskriften ”Her sitter fremtiden” er så alt for tidstypisk. Det er tidsånden. Og den blåser ikke mitt barns vei. Den blåser ut det lyset han er. Den viser det vi foreldre til funksjonshemmede og kronisk syke barn så alt for ofte opplever i den vinnerkulturen som bare øker på: Våre barn befinner seg utenfor bilderamma.

Jeg husker den dagen fremtiden raste sammen. Det var sommer i nord. Noen uker tidligere hadde vi fått vårt barn nummer fire. Men nå var vi der, på sykehuset, med storebror. Vi gikk inn på legekontoret med en fremtid, og da vi gikk ut igjen kjentes det som om fremtiden vår tatt fra oss.

For at vi mennesker skal ha det bra, så må vi kunne se en viss sammenheng mellom fortid, nåtid og fremtid. Det må være en slags linje der, en fortelling, en sammenheng. Fullstendig vilkårlighet fratar oss de holdepunktene som skal til for å få overblikk over den situasjonen vi står i. Når vi sto på et legekontor og fikk beskjed om at det barnet vi trodde bare utviklet seg litt sent, viste seg å ha en sykdom han må leve med resten av livet, da var den sammenhengen mellom i går, i dag og i morgen, plutselig brutt. Der vi sto var det bare kaos. Vi var midt i det kaoshavet som var der en gang før tidens begynnelse. Den gang bare Gud var, og det ikke fantes verken fortid eller fremtid.

Men Gud skapte. Og Gud skaper fremdeles, og tiden kom. Og når jeg ser tilbake, gikk det overraskende fort. Fire barn skaper mye kaos, men de skaper også en rytme. Og de gir deg ingen steder å flykte. Jo da, det er et helt tydelig før og etter, men sammenhengen i livet kom ganske snart tilbake. Fortiden ble seende litt annerledes ut. Vi hadde et barn som hadde vært sykt uten at vi visste om det. Og nåtiden ble også annerledes. En stund så vi mer sykdom enn sønn. Men fremtiden?

Vi lever i et samfunn der vi ikke bare konsumerer varer, men der vi selv opptrer som varer på et marked. Det var dette H.P.N.Hansen skulle lære de seksten unge utvalgte talentene å benytte seg av. Vi er lært opp til å tro at de som lykkes med dette, de er ikke bare vinnere, men de er de viktigste menneskene i vårt samfunn. Vi tenker at de som innkasserer gevinsten, de som kan selge seg selv til høystbydende, det er de som bidrar mest til det fellesskapet samfunnet vårt er. De som bidrar til BNP er viktigere for samfunnet vårt enn de som ikke bidrar, og de som bidrar mye, er viktigere enn de som bidrar lite. De som hjelper er viktigere enn de som hjelpes.

De som lykkes best er de som får plass, ikke først og fremst i glass og ramme – slik er det ikke tid til lenger – , men på twitter og andre sosiale medier, på rankinglister, og i karrierekarusellen. Dess mer konkurransepreget samfunnet blir, dess fortere endringene går, dess mer som kreves av den enkelte for å selge seg selv som vare på et marked, dess flere tapere får vi. Tapere som også er en del av fremtiden. Selv om ingen legger ut et bilde av dem på twitter.

Men er det egentlig viktig å bedrive personlig merkevarebygging? Nei, det er ikke det. Det er ikke viktig å gjøre karriere heller. Det er viktig å gjøre en viktig jobb. Og det er viktig å gjøre den så godt man kan. For sine medmenneskers skyld. Og for sin egen selvrespekts skyld. Men det er ikke viktig å komme seg opp og fram for sin egen del. Det viktig å gjøre verden til et bedre sted. Sånn som Marte Wexelsen Goksøyr gjør når hun forteller Norge under grunnlovsjubileet på Eidsvoll at hun vil leve. Sånn som hun gjør når hun sammen med moren sin skriver innlegg i Morgenbladet der hun beskylder Aksel Braanen Sterri for å sprute av fordommer. Det er viktig!

Mange taper nettopp fordi de ikke er i stand til å drive personlig merkevarebygging. De taper fordi de bare er seg selv. Fordi de er ærlige. Fordi de ikke klarer å vise verden noe annet enn sin egen menneskelighet. De er rett og slett ikke i stand til å bli varer på et marked. Heldigvis! Det vi bør, er nemlig å takke dem. Vi bør være dem evig takknemlige av en eneste grunn: At de finnes. De alene kan nemlig lære oss det meste om hva som virkelig betyr noe i denne verden.

Fremtiden er viktig. Og jeg håper ikke det er H-P.N.Hansens bilde som definerer den. For om det skal være en linje fra fortid gjennom nåtid til fremtid i vårt liv, så må jeg tro på en fremtid der det ikke er de som er i stand til å komme seg med på Talentjakten som kommer i fokus. Jeg må håpe på en fremtid der personlig merkevarebygging tilhører fortiden, og der det er plass til både unge og gamle, kvinner og menn, vellykka og mislykka. Jeg må kjempe for en fremtid der forbrukerkulturen er et tilbakelagt stadium så vi slipper å selge oss selv og i stedet kan være medmennesker for hverandre. For ingen kan samtidig være både vare og menneske av en åpenbar grunn: Kjærlighet kan verken kjøpes eller selges.

Jeg har et barn. Han kan aldri bli en personlig merkevare. Men han er et menneske. Og mitt barn er også fremtiden.

KRONIKK I VÅRT LAND 24.12.14 UNDER OVERSKRIFTEN "HOMO ECONOMICUS".

Gå til innlegget

Den norske kirke bør eie og drive skoler

Publisert over 5 år siden

Tiden er moden for at også Den norske kirke starter egne skoler.

I dag går den årlige trosopplæringskonferanse av stabelen til inspirasjon for frivillige og ansatte i Den norske kirke. Som en del av løsrivelsesprosessen mellom kirke og stat vedtok Stortinget i 2003 at Den norske kirke og andre trossamfunn skulle få midler til trosopplæring av barn og unge. Frem til neste års statsbudsjett har pengene til reformen vært øremerket.

I det sekulære samfunnet er det en selvfølge at trossamfunnene selv tar ansvar for opplæringen. Likevel er Den norske kirke Norges folkekirke, og fremdeles snakkes det om samarbeid mellom kirke og skoler/barnehager.

Også på årets trosopplæringskonferanse er dette tema. For et problem med trosopplæringen er at den må konkurrere med fotballtreninger, barnebursdager og sangundervisning midt i barnefamiliers tidsklemte ettermiddager og helger. Og siden trosopplæringen ofte skjer parallelt med menighetens øvrige aktiviteter og i liten grad er knyttet direkte til gudstjenestefeiringen, er det også et spørsmål i hvilken grad den er med på å styrke trosfellesskapet i menighetene.

Selvbilde. Hvordan kan vi skape fellesskap der den kristne tro blir en naturlig del av barn og unges hverdag? Og hvordan knytte disse fellesskapene til lokalmenighetene? 

Den norske kirke bør endre selvbilde fra å se på seg som majoritetskirke til en frikirke på linje med andre kirkesamfunn. Det er ingen grunn til å holde på privilegier som skolegudstjenester eller kirke-skolesamarbeid i fremtiden.

I stedet bør vi lære av de andre: av adventister, DELK, katolikkene og organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband. De har noe som gjør dem rustet til å møte barn og unge. De har egne skoler.

Tiden er moden for at også Den norske kirke blir skoleeier. Det har vært en massiv skolenedleggelse i de siste årene. Mellom 2005 og 2013 ble hele 355 grunnskoler nedlagt. At foreldre rundt i landet vil ha skoler i nærområdet, er en viktig grunn til at vi får stadig flere friskoler. Her burde Den norske kirke kjenne sin besøkelsestid.

Med en blå-blå regjering som er mer positive enn de rød-grønne til friskoler, er det gode muligheter til å skape nye kristne grunnskoler i regi av Den norske kirkes mange menigheter. 

Barnehager. Den norske kirke har en viktig tilknytning til lokalmiljøene, men er si ferd med å miste monopolsituasjonen den en gang hadde. Å bli skoleeier vil være en måte å nå barn med det kristne budskapet gjennom å gjøre det til en naturlig del av undervisningen og skoledagen. Den norske kirke har tradisjon for å drive barnehager, så det burde ikke være noe prinsipielt som taler mot at man også kan drive skoler.

I Bygde-Norge koster det lite i kroner og øre å starte opp friskoler. I Telemark hvor vi bor, drives flere Montesorri-skoler uten skolepenger. Derimot kan utgiftene til lokaler være store i byene. Det er viktig at også friskoler er tilgjengelig for alle, og at man lager gode ordninger slik at ikke familier holdes utenfor pga økonomi.

Riste godt. Dersom det desidert største kirkesamfunnet velger å bli skoleeier, vil dette selvfølgelig riste godt i den norske innbilte, enhetskulturen. Det vil vise det sekulære samfunnet at det finnes grenser for hvor sekulært samfunnet kan bli uten at religionens legitime plass blir for liten.

Mange vil sikkert være bekymret for segregering. Men da er det grunn til å minne om at det er mange eksempler på at for eksempel muslimske foreldre sender barna til kristne skoler. Jeg tror skoler med et tydelig verdigrunnlag kan ha bedre forutsetning for integrering av elever med annen kulturbakgrunn enn den offentlige skolen. Den katolske skolen i Oslo er et godt eksempel. Og det er neppe Den norske kirkes ansvar å støtte opp om enhetsskolen anno 2014. Derimot er det vår oppgave å bidra til det mangfoldige Norge.

Hva så med trosopplæringen? Ikke alle elever fra de over 70 prosent som er medlemmer i Den norske kirke verken vil eller kan være elever på de skolene kirken eventuelt kan bli eiere av. Men likevel er det gode grunner til å knytte trosopplæringen til slike skoler. For eksempel vil det her være mulig med trosopplæring i sfo-tiden, noe det er lite rom for i offentlig skole. Å knytte til seg elever fra den offentlige skolen i et sfo-tilbud på kirkens skole, vil derfor være en god mulighet til å gjøre skolen til et utgangspunkt for trosopplæringen også for andre elever.

Nedenfra. Dersom lokalmenigheter starter skoler, er dette også en måte å bygge kirke nedenfra. Det er med på å gi foreldre valget om de vil at barna deres skal få en kristen oppdragelse i hverdagen ut over den de selv bidrar til. Det kan også være et godt utgangspunkt for grasrotøkumenikk – det er ingenting i veien for å drive skoler i samarbeid med andre kirkesamfunn eller kristne organisasjoner.

Men det viktigste Den norske kirke kan bidra med som skoleeier, er å være tydelig til stede i barn og ungdoms liv. Lærerne vil kunne møte elevene med sin kristne tro som en naturlig del av livet. Det kristne verdigrunnlaget vil kunne formidles som en integrert del av barn og unges hverdag. Ikke bare noen timer på ettermiddagstid. Friskoler er avhengig av foreldres dugnadsinnsats og engasjement, og jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for å knytte sterke bånd til kirkens gudstjenestefellesskap. 

Egne premisser. Trosopplæring kommer kirken ikke utenom. Misjonsbefalingen står fast. Men i et sekulært samfunn er det avgjørende for kirken at den setter sine egne premisser. At Den norske kirke satser på å opprette egne skoler vil kunne være et viktig bidrag for å gi barn og unge og deres familier en tydelig forankring i kirkens lokale trosfellesskap.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 22.0.2014

Gå til innlegget

Den som ler sist

Publisert over 5 år siden

Her er vitsen jeg glemte å sende inn.

Siden jeg glemte å sende inn denne vitsen til humanistvitskonkurransen, så presenterer jeg den her på verdidebatt i stedet. Ikke helt sikker på at den som ler sist ler best denne gangen, men dog. Vitsen har jeg lært av min mann som lærte den på søndagsskolen da han var liten gutt. I Nederland. Humanister finnes jo som kjent der også.

Humanisten til søndagsskolegutten: Hvis du viser meg hvor Gud er, så skal du få en appelsin av meg.

Søndasskolegutten: Og du skal få to appelsiner av meg, om du viser meg hvor Han ikke er!

Hehe!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere