Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Maktkirken

Publisert over 4 år siden

Synkende dåpstall truer folkekirken innenfra. Men det er god grunn til å senke skuldrene når kirken mister makten over folket.

Markus Keller skriver i Dagbladet 14.09 om et påstått kirkeran. Da jeg gikk i prestekjole hadde jeg også behov for å lage teologiske forklaringer på tomme kirkebenker. Men da jeg skiftet til forkle, oppdaget jeg at det er de bollebakende kvinnfolka som får folk til å føle seg hjemme i kirken.

Folkekirkene i Nord-Europa har en historie med svært tette bånd til statsmakten. I 2015 har vi i Norge fremdeles en kirke som er vedtatt av Stortinget. Men vi er inne i en nødvendig løsrivelsesprosess der årets kirkevalg spiller en stor rolle, selv om det knapt har vært tema i valgkampen. Kellers ukritiske hyllest til folkekirken kan brukes som argument for å reversere denne utviklingen og forsvare kirkelig makt og privilegier.

Religionssosiologiske analyser er viktige. Men de skaper ingen kirke. Det er det folk som gjør når de feirer gudstjeneste, døper barn og deler vin og brød ved alteret. Det siste ser imidlertid ikke ut til å være så viktig for folkekirkens forsvarere. Så lenge mange nok døper barna sine består folkekirken. Keller hopper bukk over det ubehagelige faktum at dåpsstatistikken truer folkekirken innenfra.

Men at færre kirkemedlemmer ikke døper barna sine bør ikke påkalle kirkelig panikk og filmer av prompende babyer slik man gjorde det i Stavanger for å senke terskelen inn til kirkerommet og døpefonten. Derimot kan vi senke skuldrene og si til oss selv at dette er en naturlig og riktig utvikling når kirken mister makt over befolkningen. Medlemmer som ikke døper barna sine viser oss at de er ansvarlige foreldre som ikke vil stå ved døpefonten og love ting de ikke kan holde.

Å være kirke er å vise verden hvem Gud er. Det gjør vi ikke ved å klamre oss til makt og fordums storhet. La oss heller jobbe sammen med Humanetisk forbund for livssynsnøytrale seremonirom. La oss kreve en finansieringsordning som behandler alle trossamfunn likt. Og la oss på eget initiativ gi avkall på skolegudstjenester der vi reduserer Jesus til en likandes kar som sto opp for norske fellesverdier.

 

PÅ TRYKK I DAGBLADET 16.09.15

Gå til innlegget

Burde jeg stemt?

Publisert over 4 år siden

Jeg var femten år og klassens høylydte ateist. Men jeg var døpt og medlem av Den norske. Burde jeg stemt ved kirkevalget? Og er det er godt for kirken at vi har et demokrati der vi driver valgkamp med det sekulære samfunnets midler?

Jeg var femten år. Jeg var borgerlig konfirmert. Jeg hadde ikke hatt kristendomsundervisning på skolen siden jeg var ti, og på ungdomsskolen var jeg klassens høyt uttalte ateist. Jeg hadde aldri hørt om nattverd, men jeg ble døpt som barn og var fremdeles medlem av Den norske kirke. Dengang fantes det ikke noe Kirkemøte, men om så var: Burde jeg stemt ved kirkevalget?

Jeg er 44 år. Jeg har en datter på seksten. Hun er oppdratt i en kristen familie, har gått på kristen skole og er konfirmert i Den norske kirke. Hun har sterke meninger om om kirkelig engasjement og forpliktelse og har derfor valgt sitt gudstjenestefellesskap i et annet kirkesamfunn. Men hun er døpt inn i Den norske kirke og er fremdeles medlem. Bør jeg oppfordre henne til å stemme ved kirkevalget?

Jeg har familie. Flere er medlemmer i Den norske kirke, men ingen går i kirken bortsett fra muligens på julaften. Hva de tror på, vet jeg ikke helt, men de har aldri vist interesse for å delta i noe menighetsfellesskap. De er i grunnen som de fleste norske kirkemedlemmer. De vet lite om hva dette kirkevalget handler om ut over det media har fortalt dem, altså at det står om homofile og lesbiske pars rett til å gifte seg innenfor kirkeveggene. Bør de stemme ved kirkevalget?

Jeg mener både jeg som femtenåring, min datter som går i en annen kirke og mine familiemedlemmer, alle sammen bør ha stemmerett i ved valg i Den norske kirke. Å sette opp andre kriterier enn medlemsskap, er umulig. Mitt spørsmål er om de bør benytte seg av den retten de har til å stemme. Jeg regner med at de alle vil være for at homofile og lesbiske bør kunne gifte seg i kirka, og at det er en viktig sak. Men er det tilstrekkelig?

Sant og si vet jeg ikke helt hva jeg selv mener. Jeg ønsker høy valgdeltakelse fordi det er viktig at de som blir valgt opplever at de har solid støtte blant kirkemedlemmene når de skal ta beslutninger som påvirker kirkens fremtid. Men likevel... Nei, jeg vet faktisk ikke. Men jeg vet at vi må stille spørsmålet slik Espen Ottosen har gjort nå før kirkevalget.

Likevel er det enda viktigere at vi spør oss selv om det er godt for kirken at vi har et demokrati der vi driver valgkamp med det sekulære samfunnets midler. Den finsk-svenske teologen Patrik Hagman har tidligere skrevet i Vårt Land og her på verdidebatt under overskriften Partipolitikk gir dårlige mennesker: "Et system med representativt demokrati, der politikerne må drive valgkamp i media for å beholde makten, vil alltid føre til at politikerne prøver å manipulere folk."

Hva slags kirke skaper vi om vi adopterer det sekulære samfunnets maktmidler? Det er spørsmålet vi må drøfte nå etter valget.

Gå til innlegget

Kirke uten menighet?

Publisert over 4 år siden

Hvor blir det av nattverden og den gudstjenestefeirende menigheten i Åpen folkekirkes kirkeforståelse? Kan det være at det de ynder å kalle undring og tvil i mange tilfelle burde kalles unnfallenhet og likegyldighet?

Kristin Gunleiksrud Raaum forsøker i sitt svar til meg i Vårt Land 8/9 å overbevise meg om hvor viktig saken om vigsel for likekjønnede par i Den norske kirke er. Det hadde hun ikke behøvd. Som det fremgår av min kronikk 5/9 er jeg helt på linje med Raaum og Åpen folkekirke i denne saken.

Når jeg likevel hevder at Åpen folkekirke har blåst saken ut av proporsjoner, så er det fordi jeg mener de med sin retorikk gjør vigselssaken til en symbolsak for hele folkekirkens fremtid. I Åpen folkekirkes univers ser det ut som om man enten er for en åpen, inkluderende og raus kirke der dåpen er eneste kriterium, eller man er for en lukket, ekskluderende og dømmende kirke. Men med en sånn retorikk avviser man viktige spørsmål om hvordan vår kirke skal se ut i fremtiden. Hva skal vi med lokalmenighetene? Hvor blir det av nattverden og den gudstjenestefeirende menigheten i deres kirketenkning? Er det like bra å gå på skitur en søndag formiddag som å gå i kirken? Er det like bra å bake kake til kirkekaffen som å la det være?

Jeg skulle ønske Åpen folkekirke og Raaum kunne ta utfordringen og si noe om hvorfor de til stadighet fremstiller medlemmene i Den norske kirke som redde for å gå i kirken. Hvem er det i tilfelle som skremmer dem bort? Kan det være at det de ynder å kalle undring og tvil i mange tilfelle burde kalles unnfallenhet og likegyldighet? Eller er det forbudte spørsmål som fratar mennesker deres verdighet bare i kraft av å bli stilt?

Det er interessant at Raaum understreker at kandidatene på Åpen folkekirkes lister har lang fartstid i kirken. Dette må vel bety at hun mener erfaring og kirketilknytning er avgjørende når man skal sitte i kirkens øverste valgte organ. Jeg er i tilfelle helt enig. At Kirkemøtet og Kirkerådet skal ha så stor makt og innflytelse som de har i dag på bekostning av lokalmenighetene, det er det derimot god grunn til å diskutere.

Når Åpen folkekirke gang etter gjentar at kirken skal være for alle, også for dem som bare stikker innom på en kirkekonsert i løpet av året, da tror jeg journalisten jeg snakket med her om dagen er inne på noe når hun spurte: Er benkesliterne i Den norske kirke glemt i dette valget? Ja, det er de. Og det er tragisk. For ingen kirker, heller ikke Den norske, er kirke uten menighet.

Og apropos surrogati: Selv om også heterofile par benytter seg av dette, så er ikke dette noen grunn til å la være å uttale seg om saken. Snarere tvert i mot! 

PÅ TRYKK I VÅRT LAND 11.09.15

Gå til innlegget

Hvem skal betale for Linn Skåbers rom?

Publisert over 4 år siden

Linn Skåber fronter Åpen folkekirke og vil ha det høyt til taket i Den norske kirke. Det høres flott ut. Men hvem som skal betale for dette rommet bør være like selvfølgelig å diskutere som hvem som får gifte seg der.

Når Linn Skåber fronter Åpne folkekirke i en støttekonsert i kulturkirken Jakob, snakker hun om rom med høyt til taket. Men hvem som skal betale for dette rommet?  Det burde være like viktig å diskutere før kirkevalget som hvem som skal få gifte seg der.

Åpen folkekirke kjemper for homofile og lesbiskes rett til å gifte seg innefor kirkeveggene. Det er en god ting. Men at de samtidig og med en retorikk blottet for nyanser har opphøyet seg selv til folkekirkens forsvarere, det gjør at de parkerer debatten om Den norske kirkes fremtid. I Åpen folkekirkes univers er man enten inkluderende eller ekskluderende. Man er enten raus eller dømmende. Og folkekirken er et like ubestridelig gode som vigsel av likekjønnede.

- Det handler ikke om skriftens klare ord, men om å ta et valg, buldrer Bjørn Eidsvåg i Dagbladet om biskopenes syn på vigsel av likekjønnede. Og den buldringen er jeg enig i. Men er det bare biskopene som skal velge og omfatter valget bare denne saken? Når folket i folkekirken stort sett kommer i kirka når ribba steiker i ovnen – er ikke det også et valg?

Debatten om hva slags kirke Den norske kirke skal være i fremtiden, har druknet i spørsmålet om vigsel av homofile og lesbiske i kirkens rom. Men dette er ikke en debatt vi kan utsette. Statistikken peker bare en vei for den norske kirke: Nedover. Færre går på gudstjeneste, flere melder seg ut, og vi ser begynnelsen på en ny trend; at kirkens egne medlemmer velger å ikke døpe barna sine. Samtidig øker motstanden og oppmerksomheten rundt Den norske kirkes privilegier.

Det er ikke nok å utvide det kirkelige service-tilbudet til å omfatte vigsel av homofile og lesbiske for å gjøre Den norske kirke mer troverdig. Vi må som kirke frasi oss de privilegiene vi hittil har hatt og stole på at medlemmene selv tar ansvar. Vi trenger en ny finansieringsordning, medlemsavgift eller givertjeneste, så vi slipper et stadig økende kirkelig byråkrati forårsaket av statlige krav om dokumentasjon og effektivitet. Å være kirke er tross alt å være et menneskelig fellesskap – det er ikke å være en statlig finansiert service-institusjon.

Takhøyde er flott, men det koster. Skal Den norske kirke beholde troverdighet og overleve i det sekulære samfunnet må vi gi medlemmene tillit. Og en bankgiro.

PÅ TRYKK I DAGBLADET 10/9-15

 

Gå til innlegget

Kirkevalg i svart hvitt

Publisert over 4 år siden

Dessverre har debatten om 
folkekirken foreløpig krasjlandet 
i diskusjonen om hvem som skal få gifte seg innenfor kirkemurene.

Jeg har stemt. Jeg er lite ­begeistret for valgkamper og pleier alltid å forhåndsstemme. I kommune- og fylkestingsvalget hadde jeg ­ingen store kvaler; partivalget var ­enkelt, og som feminist sørget jeg for å kumulere inn kvinnelige kandidater.

Menighetsrådsvalget var også fort unnagjort, men så sto jeg der med de to listene til bispedømmerådet. Nå måtte jeg velge mellom nominasjonskomiteens liste og Åpen folkekirke, og det lille valgavlukket føltes plutselig veldig trangt.

Den svenske filmskaperen Kay Pollak har nettopp kommet med en oppfølger til suksessfilmen Så som i himmelen. Den nye filmen heter Så og på jorden og også denne gangen er det den lokale kirken i Bygde-Sverige og kirkekoret som er rammen rundt det konstruerte dramaet.

Ifølge filmanmelderen i SVT har denne filmen ramlet ned fra de himmelske høyder og er nærmest for en krasjlanding å regne. Jeg har ikke sett filmen, men anmeldelsen i den svenske statskanalen er svært interessant i seg selv.

Her kalles filmen et vekkelsesmøte. Kay Pollak har et enormt engasjement, sier anmelderen. Filmen er intens. Problemet er bare at engasjementet ikke er ­relevant. Det nytter ikke med store overskrifter. Korsang er neppe løsningen på alle livets problemer, og det er ingen som i Sverige i dag bryr seg om hva «svartrockarna» i kirken mener.

Slående. Parallellen til høstens kirkevalg og debatten om likekjønnet vigsel i Den norske kirke er slående. Engasjementet skaper overskrifter også i riksmedia. Store ord og fakter brukes i begge leire. Åpen folkekirke­ forsøker å gjøre kampen om likekjønnet vigsel til den store symbolsaken på kirkens troverdighet, men som i Pollaks film blir dramaet temmelig forutsigbart. Det er tegnet i svart-hvitt og siste scene er allerede beseglet. Motstanderne mot likekjønnet vigsel er bare en kuriositet i den gjengse nordmanns liv og som på film passer de litt for godt i skurkerollen.

Jeg er for at homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirken, og for å få en snarlig ende på det dramaet burde jeg vel strengt tatt stemme på den lista som jeg er enig med i denne saken. På den måten ville jeg støtte de snille, og være med på å sikre en «happy ending».

Problemet er bare at Åpen folke­kirke har blåst denne ­saken ut av proporsjoner og fått den til å handle om så mye mer. I angst for å bli fremstilt som et parti med bare én sak, har de bygget likekjønnet vigsel inn i en folkekirketenkning der ord som åpen, inkluderende og raus er ubestridelige honnørord. Men hva man skal inkluderes i, nei, det sies det fint lite om.

Surrogati. Samtidig er de bare villige til å diskutere deler av det problemfeltet vigsel av likekjønnede medfører. Spørsmål om surrogati blir ikke tydelig ­besvart. Heller ikke om man skal be for kommende barn i en vigsel av homofile.

Det vi driver med i kirken oppleves for utenforstående ikke særlig relevant. Det vitner også de kirkelige statistikker om. Når ikke bare gudstjenesteoppmøte synker, men tallene på de barn som døpes, synker desto mer, da burde alle folkekirkens for­svarere finne ut om de har valgt riktig stemme i koret.

Statistikken kommer neppe til å snu selv om vi utvider kirkens servicetilbud til å omfatte like­kjønnet vigsel. I velferdsstaten og forbrukersamfunnet er kirken for spesielt interesserte. En åpen kirke betyr neppe en full kirke.

Og det er dette jeg hadde ­ønsket meg at kirkevalget handlet om: En realistisk debatt om hva slags kirke vi ser for oss i fremtiden, en debatt om finansiering, medlemskap og enga­sjement. Men dessverre har ­debatten om folke­kirken foreløpig krasjlandet i diskusjonen om hvem som skal få gifte seg innefor kirkemurene.

Ikke interessert. Selv om mange av dem som er på valg til bispedømmerådene har uttrykt bekymring for at folkekirkens fremtid har druknet i dramaet om kjønnsnøytral vigsel, så virker det ikke som om noen av partene i årets kirkevalg er virkelig ­interessert i å utfordre folkekirke­begrepet som sådan.

De liberale kjører de tvilende, men akk så undrende kirkemedlemmene foran seg. De får det til å se ut som Den norske kirke består av medlemmer som ikke går i kirken fordi de består av en slags åndelig, skjelvende gelemasse som ikke tåler å utsettes fra det motparten ville kalle Guds klare ord.

De konservative i Levende folkekirke er vel egentlig mer kjernefamiliens enn folkekirkens forsvarere. Men å utfordre folkekirketanken i samme ånde­drag som man avviser likekjønnet ekteskap, ville uansett være et strategisk selvmål. Så det har de klokelig latt være. Men dermed er de tvunget inn i en forsvarsposisjon ingen hjelper dem ut av.

Når likekjønnet vigsel er vedtatt, er det kirkens fremtid vi må diskutere. Om det blir like store­ overskrifter av det, tror jeg neppe.­ Men så er det heller ikke store overskrifter som gjør kirken relevant i samfunnet.

Folkekirkedramaet er langt mer komplisert og går langs helt andre akser enn skillet konservativ/liberal. Det finnes konservative som forsvarer folkekirken for å beholde størst mulig kirkelig innflytelse i samfunnet og anser medlemsmassen mest av alt som en misjonsmark. Og det finnes dem som neppe kan kalles konservative, men som snakker varmt for medlemsavgift og ­tydelig kirkelig engasjement nedenfra. Også gjenklangen i samfunnet kommer til å gå langs andre akser enn det ­pågående dramaet om likekjønnet vigsel.

Krasjlanding? Vanligvis er oppfølgere dårligere enn den første filmen i rekken. Når det gjelder diskusjonen om Den norske kirkes fremtid, er jeg imidlertid forsiktig optimist. Krasjlanding eller ei: Som kirkemedlem tror jeg jo på oppstandelsen. Kampen om likekjønnede vigsler i kirkerommet har gått i svart-hvitt. Diskusjonen om folkekirken tåler å sendes i farger. Jeg tror til og med vi kan vente oss et drama i 3D.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.9.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere