Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Skal grasrota betale for kirkelig byråkrati?

Publisert nesten 4 år siden

Denne gangen er det neppe tjenlig med prestekjoler, dyre bispekapper eller et selvoppholdende byråkrati.

Når Kirkemøtet skal si sitt om den fremtidige kirkeordningen, er det avgjørende at de ser den tydelige sammenhengen mellom kirkelig organisering og finansiering. En kirke med anstrengt økonomi, må passe seg for å gå i effektiviserings- og sentraliseringsfella. En topptung kirke kan nemlig vise seg å bli svært vanskelig å finansiere.

Mange har vært kritiske til medlemsfinansiering. Men i fremtiden kommer vi neppe unna. Dette er imidlertid bare mulig dersom det er lokalmenighetene som både er topp og bunn i det kirkelige ­hierarkiet. Dersom Kirkemøtet virkelig ønsker en levende og demokratisk grasrotkirke, må det frasi seg mest mulig makt og spre dem ut til alle landets menighetsråd. For hvem tror at medlemmer i kirken er villige til å betale for en stadig mer byråkratisk og topptung kirke der målstyring, reformhunger og new public ­management holder grasrotas ­engasjement og innflytelse unna den avgjørende makten?

Færre ansatte. Med mindre penger blir det færre ansatte. Da må medlemmene overta oppgaver som hittil har vært forbeholdt dem som har fått betalt for å holde oppe en aktivitet. Neste år er det Luther-­jubileum. La oss bruke sjansen­ til å kaste ut den embets­teologien som hørte til en hierarkisk samfunns­modell på 1500-tallet. Vi trenger prester, men først og fremst som inspiratorer for det allmenne prestedømmet. Menighetene eller fellesrådene bør både få ansette og være med på å betale for egne prester. Dersom de får tak i noen. Folk er allerede sluppet til på prekestolene. Dersom noen mener at nattverd uten prest er sivil ulydighet, ja, da er det sannelig på tide med nytenkning i den lutherske kirken.

Stenging. Stenging av kirke­bygg og sammenslåing av menigheter med tilhørende konflikter kommer vi neppe utenom. Men nøden har lært naken kvinne å spinne før. Denne gangen er det neppe tjenlig med prestekjoler, dyre bispekapper eller et selvoppholdende byråkrati. Derimot trenger vi en grovmasket vev av lokal- og valgmenigheter som tar det allmenne prestedømmet på ramme alvor.

Gå til innlegget

Demokrati og fikenblad

Publisert nesten 4 år siden

I et demokrati må vi kunne tåle å avstå fra den makten vi måtte ha. Dette bør menn lytte spesielt til i diskusjonen om abort. Men det er også noe kvinner og abortforkjempere bør ha i mente.

Det kan være fristende å tegne et skille mellom natur som det Gud skaper og kultur som det mennesker skaper. Men hvor plasserer vi i tilfelle fikenbladet som Adam og Eva etter sigende dekket seg med når de hadde spist av kunnskapens tre?

I en kronikk i Vårt Land i romjulen skisserer Ole Didrik Saugstad flere etiske dilemmaer knyttet til den nåværende abortloven. Men kanskje er hans viktigste poeng nettopp dette at ”spørsmålet om etiske og juridiske sider ved abortene aldri må bli borte i et sivilisert samfunn”. Abortloven er et uttrykk for en krevende demokratisk utfordring. Det var dette jeg forsøkte å sette ord på i et innlegg i Aftenposten 02.03 under overskriften ”Abortloven er ikke en naturlov”.

Men når Bernt Torvild Oftestad plukker opp tråden i Vårt Land 12.03, går det galt. I forholdet mellom natur, kultur og demokrati han skisserer opp, blir den abortsøkende kvinnen usynlig. Dermed misforstår han mitt anliggende og plasserer seg selv på siden av en viktig diskusjon. For som abortmotstander er jeg helt sikker på en ting: At kvinner må ha tilgang på trygge og legitime aborter. Et paradoks? Nei. Det er derimot et forsøk på å ta inn over seg de komplekse etiske problemstillingene abortspørsmålet reiser. 

Mitt poeng ved å hevde at demokrati ikke er noe naturlig, er inspirert av teologen Joel Halldorf. Han forsvarer demokratiet på lederplass svenske Dagen 05.02 - ikke som noe vi kan ta for gitt eller lese ut av den menneskelige biologi eller sosiologi. Derimot ser Halldorf demokratiet som en dannelsesprosess der evnen til å gå i dybden i de vanskelige debattene er avgjørende. Halldorf er en klok mann verdt å lytte til. Sammen med en annen klok mann, den svenskfinske teologen Patrik Hagman, lager han en leser-pod. Tidligere i år handlet den om feminisme og det kvinnelige kjønnet. Altså det kvinnelige kjønnsorganet. En av de viktigste konklusjonene disse mannlige teologene kom frem til etter å ha lest en svensk feministisk tegneserie, var at kvinner skammer seg over sitt kjønnsorgan på en måte de færreste menn er i stand til å forstå. Denne skammen handler om en maktrelasjon.

Å snakke om skam knyttet til kropp og seksualitet er et godt utgangspunkt for å belyse det kompliserte forholdet mellom natur og kultur. For er skam en naturlig, medfødt følelse eller en opplevelse skapt av kulturen vi er en del av? Jeg tror ikke skillet natur/kultur er noe absolutt. På samme måte som jeg ikke tror vi kan skille kropp fra sjel eller fornuft fra følelser. Det er en stor røre, og kanskje kommer vi best ut av det ved tenke at det er (den mannlige) kategoriseringen som lager problemet, og at nøkkelen til å finne ut igjen finnes i forståelsen av den kvinnelige kroppen.

Det er ingen feministisk hemmelighet at skampåførsel er en måte menn får kontroll over kvinners seksualitet. Men det er mer å si: Kvinner kan bli gravide. Og frykten for å bli gravid i en uønsket situasjon påvirker også kvinners forhold til sin egen kropp og seksualitet. Verken p-piller eller abortrettigheter fritar kvinner fra denne frykten, selv om det selvfølgelig påviker den. Heller ikke ekteskapet som ramme rundt seksualiteten fjerner kvinners bekymring for uønsket graviditet. Denne bekymringen setter kvinner i en sårbar situasjon. Legg til kvinners redsel for voldtekt og at det bare er menn som kan voldta, så får vi et innblikk i en maktrelasjon mellom kjønnene som vi bare gjennom sivilisasjon og demokrati kan kompensere for.

En kvinne som tar abort, forholder seg ikke til krystallklar, prinsipiell argumentasjon. Det er heller ikke nødvendig. Hvordan skulle hun i tilfelle forholde seg prinsipielt til for eksempel skam? Hun tar heller ikke en etisk beslutning som et fullstendig autonomt og frittstående individ. Hun forholder seg til de relasjonene hun er en del av. Maktforhold er også en del av disse relasjonene. Det er ingen tvil om at den norske abortloven åpner for at kvinner kan ta abort av rent egoistiske hensyn. Men vi kan ikke dermed konkludere med at kvinner som tar abort er egoister. Å ta abort kan like gjerne være et uttrykk for omsorg. For søsken. For ektefelle. Eller kanskje for seg selv.

En gravid kvinne motsier i seg selv ideen om den frie og autonome individet. Hun er to kropper i en. En gravid kvinnekropp synliggjør den menneskelige avhengigheten. Vi er rett og slett fysisk avhengige av hverandre. Dermed er det også umulig å legge alt det moralske ansvaret inn i selvbestemmelsesretten. Når det handler om et foster skal få leve eller ikke, er dette et demokratisk utfordring, der kvinnen ikke kan ha hele ansvaret. Dersom selvbestemmelse blir trumfkortet i enhver debatt mister vi muligheten til å snakke om de etiske utfordringene abort krever av oss som borgere i et demokratisk samfunn. 

I sin lederartikkel understreker Joel Halldorf enda et avgjørende poeng om demokratiets forutsetning og overlevelse: I et demokrati må vi kunne avstå fra å bruke den makten vi til enhver tid tilfeldigvis måtte ha. Min påstand er at dette er noe menn bør lytte spesielt til i diskusjonen om abort. Men det er også noe kvinner og abortforkjempere bør ha i mente. For vi er avhengige av hverandre. Og det vi gjør påvirker oss selv, våre relasjoner og det samfunnet vi er en del av. Når et foster velges bort, er det også en politisk handling.

En graviditet tar plass i en kvinnes kropp. Det gjør kvinner sårbare og gir menn potensiell makt over dem. Vi må ikke forledes til å tro at fikenblad betyr det samme for Adam som for Eva. Samtidig må vi holde fast ved at kvinners kropper også gir oss også en fordel: Nemlig at vi tydeligere kan oppfatte den relasjonelle avhengigheten alle mennesker står i, og at det bare er som mennesker innvevd i hverandres liv at vi kan handle etisk.

Men det krever at også kvinner er i stand til å avstå fra makt når det trengs.

PÅ TRYKK I VÅRT LAND 17.03.16

 

 

 

 

Gå til innlegget

Abortloven er ingen naturlov

Publisert nesten 4 år siden

Dersom vi som samfunn havner i en avmaktssituasjon i forhold til den medisinske utvilingen og ikke makter å styre utviklingen dit vi vil, er det selve demokratiet som glipper.

Loven om selvbestemt abort krever at vi evner å ha en vedvarende og dyptpløyende offentlig samtale om de etiske dilemmaene abort medfører. Men dersom kvinners selvbestemmelse brukes som trumfkortet hver gang nye problemstillinger dukker opp, klarer vi ikke en gang å leve opp til abortlovens egen intensjon.

Demokrati er ikke er noe naturlig. Demokrati er ikke noe selvfølgelig som kan begrunnes i menneskelig biologi eller sosiologi. Derimot er det et samfunnssystem skapt av mennesker og har som sitt grunnleggende kriterium, at vi har tillitt til våre medmennesker. Demokrati krever evne til etisk refleksjon og til at vi er i stand til å gå i dybden når vi reflekterer sammen om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal se ut.

Men å snakke om hva abort og de etiske problemene det medfører å avbryte et svangerskap, er nærmest en ikke-eksisterende del av norsk offentlighet. Og det får i seg selv alvorlige etiske konsekvenser. Det er nå iferd med å skje en etisk utglidning som neppe var intendert den gangen loven ble vedtatt. Svært få virker å være klar over at det i lovtekstens paragraf 1 tydelig er uttrykt at det er et mål å skape ”en ansvarsbevisst holdning … slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig”.

Riktignok kommer det nå og da kritiske reaksjoner til den utviklingen som skjer innenfor abortlovens rammer. Nå sist er det fosterreduksjon som blir kritisert, bl.a. av tvillinger og tvillingforeldre. På samme måte reagerer downs-foreldre på sortering av fostre med deres barns diagnose, og rapporter om abort av jentefostre i for eksempel India vekker avsky hos norske kvinner. Medfølelse er et viktig utgangspunkt for etisk refleksjon. Men vi kan ikke basere den etiske samtalen på at vi alle er oss selv nærmest. Vi er nødt til å forholde oss til hverandres følelser og opplevde liv.

Dessuten er det viktig at vi ikke havner i en avmaktssituasjon i møte med den medisinske utviklingen. Det er avgjørende at vi som samfunn opplever at vi har makt til å styre utviklingen dit vi vil. Ellers er det selve demokratiet som glipper. Og det er det vi risikerer dersom vi overlater stadig flere beslutninger til den enkelte kvinne. For en ting både tilhengere selvbestemt abort og fosterdiagnostikk bør være klar over, er at de har sterke kommersielle krefter i ryggen. Det som skulle være frihet for kvinner kan i stedet utarte til et krav til kvinner om å føde friske barn, og mødre som føder barn med alvorlige diagnoser havner uvergelig i en situasjon der de opplever å måtte forsvare sitt eget barns eksistens.

Demokrati er ikke naturlig, og abortloven er ingen naturlov. Den etiske refleksjonen demokratiet krever av oss, må samtidig få oss til å vurdere om fri abort fremdeles er etisk forsvarlig når den medisinske utviklingen setter den enkelte kvinne overfor stadig vanskeligere valg.

PÅ TRYKK I AFTENPOSTEN 02.03.16

Poenget med demokrati og natur er inspirert av denne lederartikkelen i svanske Dagen 05.02 skrevet av Joel Halldorf.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Dropp skolegudstjenestene!

Publisert over 4 år siden

La oss en gang for alle avslutte debatten om skolegudstjenester. La oss droppe den delen av juletradisjonen fra nå av.

Det nærmer seg desember, måneden som er proppfull av tradisjon og forventning: ­Shopping, mat, pynt, musikk, barnåler, familiesammenkomster og det årlige kirkebesøket. Men før vi kommer så langt må vi gjennom den uunngåelige ­debatten om skolegudstjenester.

Humanetikken har gode tider 
i leserinnlegg om elever som må rydde på skolen mens ­andre ­sitter stuet sammen i benke­radene i den lokale kirken og synger julesalmer. Men ærlig 
talt — er det ikke på tide at Den ­norske kirke selv setter en ­stopper for denne debatten? Er det ikke på høy tid at vi legger ballen dø ved å avlyse skole­gudstjenester landet over en gang for alle? For hvilke grunner skulle ­kirken ha som kirke til å tviholde på privilegier fra fortiden i en tid der skillet mellom stat og kirke endelig ser ut til å bli en realitet?

Skolegudstjenester tilhører en tid der statsmakt og kirkemakt var nært sammenknyttet. Det var dermed også skole og kirke. Bibel­undervisning og kate­kisme var avgjørende da det norske skolevesenet ble opprettet. Og så lenge som vi har hatt en statskirke og det kun var et fåtall av borgerne som ikke tilhørte Den norske kirke, så kunne skolegudstjenester muligens forsvares og kanskje forstås.

Andre tider. Men nå er det ­andre tider. Den norske kirke må finne sin rolle som en ganske ­
alminnelig kirke på linje med sine venner katolikker og 
pinse­venner og frikirker i ymse utgaver i et sekularisert samfunn.

Skolens religionsundervisning har for årtier siden sluttet å være kirkens trosopplæring, og nå har vi også fått på plass en trosopplæringsreform. Stats­kirkens dager er talte. Men om den kirken som i århundrer har vært en maktfaktor i samfunnet gjennom sin kobling til staten skal beholde sin troverdighet, må vi vise at vi kan gi fra oss privilegier. Og vi må gjøre det frivillig og på eget initiativ.

For selv om tradisjoner er en like viktig del av norsk jul som de er for enhver kirkeutøvelse, så må de tradisjonene vi som kirke viderefører tåle kritiske 
spørsmål. Og skal vi virkelig overlate til humanetikere og ­andre kirkekritikere å stille dem? Skal vi også i år sette oss selv i en forsvarsposisjon der vi peker på norsk kulturarv og ­reduserer Jesus til en likandes kar for å forsvare at norske elever i ­
offentlig skole feirer gudstjeneste i skoletiden? Nei, la oss hive av oss nisse­lua, ta grautskjea i egen hånd og stille spørsmålene selv.

Fire spørsmål. Her er fire spørsmål som kan vise vei i ­vellinga:

1. Elevene som går på skolegudstjeneste — er de først og fremst elever eller er de guds­tjenestedeltagere? En guds­tjeneste er tross alt ikke en forestilling, men noe man gjør i felles­skap. Men om kirken ­regner elevene som vanlige guds­tjenestedeltagere og skolen ser på dem som elever, oppstår lett problemer. For hvem skal egentlig sette premissene for hva som skal foregå innenfor kirkedørene — skolen eller kirken?

2. Hva slags gudstjeneste er egentlig en skolegudstjeneste? Mange gudstjenester feires i 
Den norske kirke uten nattverd. Dessverre vil mange av oss si. Men kan vi se for oss en skole­gudstjeneste med nattverd? Dersom det ikke er mulig, hva er i 
tilfelle grunnen? Blir skolegudstjenestene redusert eller omgjort til sang, andakt og julespill i tilgjengelighetens navn, har vi ikke da redusert kirkegjengerne til et B-lag?

Tilhører. 3. Hvem tilhører gudstjenesten? Gudstjenesten er først og fremst menighetens gudstjeneste, men i en skolegudstjeneste er det jo ikke slik. Der er menigheten sjelden til ­stede. Det forsterker inntrykket 
av at gudstjeneste er noe de ­ansatte lager, og at de som får ­betalt for det lager kirke for 
andre. Er det en slik forståelse av guds­tjenesten vi vil gi elevene?

4. Er konfliktene skoleguds­tjenester skaper bra for kirken som kirke? For skolegudstjenester skaper konflikter 
mange ­steder. Sannsynligvis er ikke konflikt­nivået like stort 
i lokalsamfunnene rundt 
omkring i landet som i avisenes 
debatt­spalter. Det handler ikke om omdømme. Det handler 
ikke om hva et ­innleid pr-byrå måtte mene om den ­saken. Det er noe kirken kan ta med 
knu­sende ro. Det handler ­
derimot om teologi.

Fremmedelement. Det som skjer i kirken må skje på ­kirkens premisser. Kompromisser for å tekkes et flerkulturelt samfunn, tar verken gudstjenesten, ­kirken, andre religioner, livssyn eller konfesjoner på alvor. I et sekulært samfunn må kirken ta plass som kirke — ikke som kulturinstitusjon og tradisjonsbærer. I det sekulære Norge er skolegudstjenester derfor et fremmedelement.

La oss en gang for alle avslutte debatten om skolegudstjenester. La oss droppe den delen av juletradisjonen fra nå av. Slik kan vi befri oss selv og samtidig få siste ord i debatten: Amen!

LES PÅ VL.NO: Utdanningsdirektoratet innføre påmelding til skolegudstjenester

Les Helge Simonnes: Konflikten om skolegudstjenestene

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.11.2015

Gå til innlegget

Når ble jeg kristen?

Publisert over 4 år siden

Jeg ble døpt som barn, borgerlig konfirmert og var klassens høylydte ateist. Så ble jeg bokstavelig talt kristen over natta.

Den gang jeg jobbet som prest i Den norske kirke­ var jeg enig med Merethe Thomassen som påstår at det å være kristen er det samme som å være døpt (Vårt Land 13. oktober). Det er et bekvemt standpunkt å ha når man har god utsikt til tomme kirke­benker. Problemet var at jeg dermed kom til å fornekte deler av min egen troshistorie og abstrahere bort det fellesskapet jeg trengte å tilhøre.

Jeg er fremdeles enig med ­Merete Thomassen i at det ikke er en grupperings spesielle kulturelle koder som skal diktere hva det betyr å være kristen. Men samtidig tror jeg at vi i det sekulære samfunnet trenger en synlig kirke. I et individualistisk samfunn trenger vi menneskelige­ ­fellesskap. Og ethvert kirkelig fellesskap vil domineres av visse­ kulturelle koder og menneskelige tabuer.

Alle føler seg neppe hjemme i ethvert kristent fellesskap. Det er ikke nødvendigvis noe problem. Bibel-camp eller rødvin, det er ikke avgjørende. Det trenger ikke være mer komplisert enn at vi har ulike spirituelle behov. Og tenker vi økumenisk om kirken, er det lettere å se mangfoldet som en nødvendighet.

Problemet oppstår når disse kulturelle ­kodene hindrer oss i å ønske den fremmede velkommen. Idet den fremmede oppleves som en trussel, da har det sneket seg noe ukristelig inn i fellesskapet. Og da spiller det ingen rolle om gruppen heter Kristelig Studentforbund, Paulus menighet eller Norsk Luthersk Misjonssamband.

For også i den liberale inkluderende folkekirken finnes det tabuer. Et av tabuene er å stille spørsmålet om hva det er å være kristen. Her er det et svar som er rådende: Å være kristen er å være døpt. Men så enkelt er det ikke. I alle fall ikke for meg.

Mine foreldre valgte å bære meg til dåpen slik den absolutte majoritet gjorde det den gang jeg ble født. Men ingen av mine 
foreldre hadde noen intensjon om å følge opp det løftet som de ga ved døpefonten. Hovedgrunnen til at de sto der var at oldemor hadde overrasket med å kjøpe dåpskjole til sitt første oldebarn.

Min barndom for øvrig var preget av det røde 1970-tallet – det er en god arv å ha med. Men kirken var for meg først og fremst et hus vi gikk til på julaften. Det Merete Thomassen skriver om kristenfolket var dekkende for mitt bilde av folk som gikk i kirken eller på bedehuset. Jeg ble borgerlig konfirmert og var klassens høylydte ateist.

Men da jeg gikk på videregående skylte tensing-bølgen inn over musikklinjen. Og selv om jeg ikke ble tatt av den, så gikk det ikke bedre enn at ateisten gikk og la seg en kveld for aldri mer å våkne. Jeg ble bokstavelig talt kristen over natta. Eller ble jeg?

Det var de ordene jeg brukte som 17-åring. Men som plutselig ikke kunne brukes lenger da jeg så ­livet mitt med folkekirkeprestens briller. Jeg kom derfor til å tone ned det som hadde snudd livet mitt på hodet mange år tidligere. Jeg snakket om at det var da jeg begynte å kalle meg kristen, eller at det var da jeg forsto at jeg var det.

Nå tror jeg nok at Merete Thomassen og jeg er skjønt enige om det å oppleve en slik plutselig omvendelse som jeg gjorde i tenårene på ingen måte er nødvendig for å regnes som kristen. Jeg har selv døpt barna mine som små, og håper at de får en tro med seg fra barndommen som holder inn i voksenlivet. Men for meg var det ikke sånn. For meg ble tro og dåp to løsrevne størrelser. Å påstå at jeg ble kristen i dåpen gir ikke mening.

Dersom kirken er identisk med alle døpte, da har man strengt tatt bare gitt en kvantitativ ­beskrivelse av hva det er å være kirke. Kirken blir redusert til en størrelse. Da er nedgangen i antall døpte kirkemedlemmer en alvorlig krise. Enhver dåp blir både viktig og riktig.

Men i motsetning til Merethe Thomassen mener jeg altså at vi må kunne snakke om kvaliteter ved kirkelige fellesskap. Det handler ikke om å gradbøye ­ordet «kristen», men som kristne må vi kunne si at noe er bedre enn noe annet. Om Adam og Eva kunne telle, er ikke så viktig. Men de kunne skille godt fra ondt den gang de ble sparket ut av hagen etter å ha spist av kunnskapens tre.

For meg ville det vært best om mine foreldre hadde tatt seg selv og sin overbevisning alvorlig og latt være å bære meg til dåpen for ikke å skuffe en eldre slektning. Dessuten hadde jeg behøvd et ritual, en kirkelig gjenklang av det jeg opplevde som tenåring. En inngang til et fellesskap.

Vi må se sakramentene som synlige tegn på et synlig fellesskap. Jeg burde ikke vært døpt som barn fordi det ikke fantes noen kontinuitet som ga meg en plass i det kirkelige fellesskapet. For kirken var det heller ikke en fordel at jeg ble døpt som liten. Når dåpsstatistikken nå peker nedover, så har Ingebrigt Steen Jensen rett i at det er et sunnhetstegn. For foreldre skal vel ikke døpe barna sine for å redde folkekirken?

Nei, dåpen er ikke nok. Merete Thomassen motsier seg selv når hun siterer Solveig Fiske. Biskopen sier at kirken konstitueres gjennom Ordet og sakramentene. I den lutherske kirke har vi to sakramenter, og både dåp og nattverd må til for å skape en kirke.

Dersom man overbetoner dåpens rolle slik folkekirkens forsvarere har en tendens til, da blir kirken en abstrakt størrelse. Da består ikke kirken lenger av mennesker av kjøtt og blod, men blir tall i en statistikk, en vakker idé eller en språklig konstruksjon.

Selv vil jeg i langt større grad enn Merete Thomassen understreke nattverden som avgjørende­ for det kirkelige fellesskapet. Nattverden viser oss hva kirken er. Og det var til nattverd jeg gikk den søndagen jeg våknet som kristen.

Uten at jeg egentlig visste så mye om hva dette måltidet gikk ut på, så gjorde jeg som kristne har gjort i snart 2.000 år. I nattverden spiser vi og drikker vi og blir én kropp på tvers av alle menneskeskapte skillelinjer. 
Og det er dette fellesskapet ­dåpen skulle være en inngang til. Den første gangen jeg gikk til nattverd kjente jeg ingen av de gamle damene jeg knelte sammen med ved alterringen. Det gjorde ­ingenting. For det er ved nattverdbordet vi kan vise at vi ønsker den fremmede velkommen.

Først publisert i Vårt Land 28.10.2015

LES OGSÅ: Espen Ottosen spør «Dåp i stedet for tro?»

LES OGSÅ: Finn Folke Thorp spør «Hvem kan kalle seg kristen?»

LES OGSÅ: Tove Rustan Skaar spør «Er et kirkemedlem en Jesu disippel?»

LES OGSÅ: Biskop Halvor Nordhaug skriver at «Dåpen er ingen garanti for tro»

LES OGSÅ: Peder K. Solberg skriver «Lite overbevisende forsvar for kirkevalgordning»

L
ES OGSÅ: Helge Simonnes sin kommentar som utløste debatten

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere