Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Om Espen og Sara og kjønn og sånn

Publisert over 6 år siden

En kvinne kan ikke få alt. Ikke en mann heller. Så hva velger du, Espen - Bibelen eller queerteori? Sex or gender?

La meg innrømme det med en gang: Jeg er ikke opplest på kjønnsteori. Så arrester meg gjerne, men slå meg ikke – det er nemlig mot min legning!

Espen Ottosen har slått seg på queerteori. Fascinerende. Men så går det galt. For han ser ikke at dersom kjønn er noe man gjør, da er det noen som gjør det bedre enn andre. Og han ser heller ikke at hans syn på kjønn dermed rammer en heterofil husmor med forkle like hardt (om enn fra en annen vinkel) som den rammer transmannen Sara.

Konstruktivisme er elitisme. Konstruktivisme er intellektuelt koketteri for mastergradsstudenter som sprader rundt på Blindern iført sitt nye urbane jeg. Konstruktivisme er the american dream forkledd som akademisk teori. I have a dream! Jepp. Men ikke alle har et valg. For ungkaren som blei igjen på bøgda kan ikke koste på seg sånn luksus. Han er den han er, og møter seg sjøl i døra hver morgen.

Alle er vi vårt eget kjønn, hevder queerteoretikerne og stirrer ut over den brokete massen Men så kom en dresskledd mann ut av en brennende hijab og piip’et opp hele greia. For hvilke kategorier velger transer ut i fra? Er en dress bare en dress og en kjole en kjole? Er det helt uvesentlig hva som dingler under? Og hva med meg, her jeg sitter med forkleet på snei, er jeg min egen kategori, eller utgjør jeg den lille forskjellen som noen definerer seg ut i fra? 

Kjønn er vanskelige greier for en stakkars husmor som løper mellom pc’n og vaffeljernet. Jeg vokste opp i den tro at statsfeministene hadde rett da de sa at vi ikke er forskjellige, men at alle er like. At alt som ikke er likt, er undertrykkende. Kjøkkenbenken er blitt et skjellsord. Selvstendighet, uavhengighet og frihet er feministenes honnørord på grensen til orgasme. Så da sitter jeg her igjen, og forestiller det jeg skulle frigjøre meg fra.

Hva er kjønn, Espen? Hva er det å være skapt til mann og kvinne? Er det min livmor eller min lebestift som gjør meg til kvinne? Og ty ikke til billige poeng om alle er individer og unike og må bli sett på akkurat som det de er. Blablabla. Umulig! En kvinne i dress blir betraktet på en annen måte enn en kvinne i forkle. Og en mann i dress er ikke en kvinne i dress. Og hva er forskjellen på en mann i kjole og en mann i tøfler?

Du overser nemlig en vesentlig ting, Espen: At i misjonærstillingen er det alltid en som ligger under. Kjønn handler også om makt. Det er forskjell på å ta og bli tatt. Og tror du meg ikke, så spør bare Jonas Gardell.

No man is an island.Ingen kvinne heller. It’s a mess. Og det er fristende å si som i oppgaveteksten til en resonerende stil på ungdomsskolen: Grei ut!

Tar du utfordringen, Espen? Sara kan sikkert hjelpe deg!

 

 

Gå til innlegget

Norske foreldre må skjerpe seg!

Publisert over 6 år siden

Fattige barn havner utenfor vennegjengen. Stigmatisering av fattige familier er alle foreldres ansvar. Gir vi etter for kjøpepress, stenger vi andre ute fra det sosiale fellesskapet. Norske foreldre må skjerpe seg!

Antallet fattige barnefamilier øker melder NRK. Det betyr at stadig flere foreldre ikke har økonomisk mulighet til å gi barna sine en barndom som de fleste andre tar for gitt i verdens rikeste land. Det er fristende for foreldre som ikke kjenner problemet på kroppen å overlate løsninger til nav og politikere, og tenke at dette ikke handler om oss. Men om det offentlige får ta ansvaret for å hjelpe fattige barnefamilier med økonomien, så er det opp til oss alle å hamle opp med skammen som følger med fattigdommen. 

At unger faller utenfor det sosiale fellesskapet i barnehagen, på skolen eller på fotballtreninga pga foreldrenes trange økonomi, det har faktisk foreldre som sitter bedre i det økonomisk et avgjørende ansvar for. Stigmatiseringen av fattige barn er et fellesskapsproblem som vi bare kan løse dersom alle norske foreldre tar sin del av ansvaret.Til det trengs det moralsk ryggrad i møte med egne unger og kjøpepress og evne til å se litt lengre enn utenfor egen dørstokk.

Angsten for at ungene våre ikke skal bli en del av vennegjengen, er ikke bare noe fattige foreldre opplever. Den angsten bor i de fleste foreldre. Vi ønsker at ungene våre skal ha venner å være sammen med, at de skal slippe å føle seg utenfor, at de skal passe inn. Vi vil at de skal bli invitert i bursdager, vi vil at de skal ha venner som de kan ha med seg hjem. Angsten for å havne utenfor fellesskapet sitter dypt i oss. Og som foreldre prøver vi å gjøre det vi kan for å hjelpe ungene våre til å havne på innsida av det sosiale felleskapet.

Og en av de tingene vi gjør for at ungene våre skal være en del av vennegjengen, det er å passe på at de ikke skiller seg ut. Hvem av oss har ikke opplevd at ungene våre i diskusjoner om nye klær eller sportsutstyr bruker det slående argumentet: Jammen, alle andre har jo sånn bukse, alle andre har jo nye fotballsko! Eller det minst like slående: Ingen andre må gå i sånne gensere? Underforstått: Mamma, du vil vel ikke at de skal le av meg? Du vil vel at jeg skal ha venner? 

Så vi gir etter. Ikke alltid, selvfølgelig, men ofte. Ja, med økt kjøpekraft blant gjennomsnitts barnefamilie, gir vi stadig oftere etter for barns ønsker. For vi er alle en del av forbrukersamfunnet, og om vi liker det eller ikke, så er sosiale fellesskap i vårt samfunn til en viss grad basert på kjøpekraft. Vi kan ha høye idealer og tanker om redusert forbruk, men når vi konfronteres med vår egen, og ikke minst våre barns angst for å havne utenfor, da er det vanskelig å si nei. For vi har jo råd. Vi har råd til merkeklær og dyrt sportsutstyr og feriereiser og ny Iphone. Og så glemmer vi at idet vi trekker kortet, er det noen andre som trekker det korteste strået. 

Hver gang vi kjøper oss selv eller våre barn sosial status med klær eller dyrt sportsutstyr eller hva det måtte være, så er vi med på å sette en sosial standard som gjelder i våre barns fellesskap. Hver gang vi er redde for at gaven til bursdagsbarnet ikke holder mål, og vårt barn derfor kan bli latterliggjort eller oversett, hver gang vi gir etter for den redselen, setter vi en standard som andre ikke kan leve opp til. Hver gang vi øker prisen på gaven, blir det vanskeligere å finne en bra nok presang for en annen mamma med tynnere lommebok. Vi kjøper en litt dyrere gave til nabojenta, men glemmer at gutten i rekkehuset på andre siden av gaten kanskje ikke vil gå i den bursdagen fordi hans gave aldri blir fin nok.

Det er snart valg. Vi har alle et ansvar for å stemme frem politikere som vil gjøre noe aktivt for å bekjempe et økende fattigdomsproblem blant norske barnefamilier. I verdens rikeste land bør dette ha høy prioritet hos styrende myndigheter. Men uansett hvilke grep som tas for å sikre alle barnefamilier i Norge en akseptabel økonomi, - det fritar oss ikke for å gjøre noe med skammen som følger med det å ikke leve opp til fellesskapets standarder. Skam helbredes ikke med veldedighet. Skam helbredes med fellesskap. Og innerst inne vet vi det jo alle sammen: Alle barn er alles barn. Og vennskap kan ikke kjøpes.

 

 

 

Gå til innlegget

Valgkamp og utopi

Publisert over 6 år siden

I sin bok "Lyckliga i alla sina dagar" skriver den svenske feministen Nina Björk om viktigheten av å tro på utopien. Å tro at det mulig å organisere samfunnet på en annen måte, er viktig i selv, men det er også avgjørende for å forstå samfunnet i dag

I denne valgkampen har jeg  med stor undring sett helseminister Jonas Gahr Støre uttale seg om psyksik helse blant unge, jeg har sett debatter om frafall i videregående skole, om sosialpolitikk  og om hvordan norsk skole skal bli bedre. Løsninger presenteres som tidlig innsats, flere helsesøstre, aktivitetsplikt og karakterer i barneskolen, litt avhengig av hvilket parti som uttaler seg. Og jeg undrer meg: Hva er det som gjør at politkerne ikke ser sammenhengene her, hvorfor snakkker de ikke om de virkelige problemene? For de vet jo det vi alle vet, at vi lever i et samfunn som er basert på konkurranse, og at i alle konkurranser er det sånn, at dersom noen vinner, så er det andre som taper.

En gang het det at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Nå er det forandret til det vasne slagordet: alle skal med. For selv om alle skal med, så vet vi alle at det likevel er best å vinne. Barn kartlegges og vurderes fra de går i barnehagen. De måles og veies mot et ideal som stadig perfeksjoneres. Jeg husker da jeg gikk på barneskolen og fikk vurderingsbok med hjem til jul og sommerferie. Der var det to alternativer: "Tilfredsstillende" eller "kan bli bedre". I dag kan alt og alle bli bedre. Tilfredshet er stillstand, og slik blir det verken vekst eller fremgang av.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn der økonomisk vekst og konkurranse er avgjørende. Og den kapitalistiske tenkemåten har for lengst inntatt privatsfæren. Vi snakker om menneskelig kapital, og vi tror vi er inkluderende når vi omtaler innvandrere eller funksjonshemmede som en ressurs. Som mennesker skal vi alle være dynamiske og endringsvillige, og selv for de som vinner, er seieren aldri endelig. Det fins alltid nye mål å skue frem mot.

Og på veien opp og frem, er det altså noen som faller av. De er medaljens nødvendige bakside. At noen vinner, betyr alltid at noen taper. Når noen kommer først, kommer andre sist. Og det som ikke er en ressurs som kan forbruke eller forbrukes - det er en byrde. Og da er vi der: i psykiske problemer, i frafall fra videregående og unge navere uten mål og mening.

For den enkelte som taper i konkurransesamfunnet, er opplevelsen personlig. Det handler om liv som gjør vondt å leve. Og da hjelper det ikke å leve i det som på mange måter er verdens beste land. For hva er vitsen med å delta, når man uansett aldri vinner?

Vi er alle nødt til å forholde oss til den virkeligheten vi lever i. Selv ved et Stortingsvalg i det lille landet Norge, så kan vi ikke velge oss bort fra det samfunnet vi er en del av. Det gjelder både for dem som vinner og dem som taper. Derfor kan det kanskje virke som en hån når jeg holder fast på at vi må våge å drømme om et annet samfunn, selv når løsningen på det personlige planet kanskje er en lærlingeplass.

Jo, vi må tro på utopien! Vi må våge å tro at det går an å skape et samfunn der konkurranse ikke er drivkraften . Vi må våge å tro at vi sammen kan skape et samfunn der det er mulig å være tilfreds, og der fremgang ikke handler om en plass stadig nærmere pallen. Vi må tro at vi kan skape et samfunn der omsorg er det som holder oss sammen - ikke drømmen om å vinne.

Og dersom vi ikke skulle klare det, så er utopien fremdeles viktig. Utopien kan speile det samfunnet vi lever i, så vi ikke behandler symtomer som de grunnleggende problemene. Den kan få oss til å se at vi ikke kan forebygge tapere i et konkurransesamfunn, den kan vekke oss fra vinnerdrømmen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2061 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
17 dager siden / 1753 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1160 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
10 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere