Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

En preken om Guds rike og livets ene utgang

Publisert over 6 år siden

Det finnes alltid et håp, det er aldri for sent i Guds rike. Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud der i havet og tok i mot.

På jakt etter oppskrift på eplekake, fant jeg i kjøkkenhylla i formiddag en utskrift av en preken jeg holdt for et par år siden. Kanskje kan den fungere som mitt bidrag til debattene om helvetesangst som foregår på verdidebatt. Jeg legger den i alle fall ut her. Prekenen vekket kanskje noe debatt i menigheten (jeg var bare vikar), men det kom ingen sterke reaksjoner. Jeg tror den norske kirke lever med flere syn på livets utgang(er), og selv om det jeg står for bryter med CA, så blir det ingen stor diskusjon av det. Dessverre.

Forresten fant jeg eplekakeoppskriften som jeg egentlig lette etter. På soverommet!

Prekenteksten er hentet fra Johannes evangeliet kapittel 3.

Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer.  2 Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»  3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  4 «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?»  5 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.  6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.  7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.'  8 Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»  9 «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. 10 Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? 11 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. 12 Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? 13 Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. 14 Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16

 

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. 20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.»

 

”Alle, alle vil vi ha med, vil vi ha med til himlen!” Og ”Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord!” Vi kjenner de sangene, vi synger dem, og det er slik vi vil at det glade budskapet skal høres ut. Men har vi med det sagt alt? Er det kanskje noe vi har glemt å si?

 

Det finnes to grunnleggende forskjellige måter å tenke om Guds rike på, to uforenlige måter å tenke om Gud på. Og det handler om dette: Er Guds rike for alle? Får virkelig alle være med? Eller tror vi at Guds rike bare er for noen? Er Gud for alle? Eller er Gud for noen? Eller sagt enda tydeligere: Finnes det noen mennesker som ikke er omfattet av Guds kjærlighet og som derfor i evighet havner utenfor Guds rike?

 

Det finnes to svar på disse spørsmålene, og hvilket svar vi ender opp med er avgjørende både for hva vi tenker om Guds rike, og ikke minst hvordan vi tenker om Gud. Jeg tror det er viktig å tenke over disse spørsmålene for oss sjøl, og jeg tror det er viktig å snakke høyt om det i kirka. Det handler om troverdighet og det handler om ærlighet. Og å prøve å harmonisere mellom ulike svar på disse spørsmålene, tror jeg det kommer lite godt ut av. Å leve med ulike svar i samme kirke går an, men det gjør vi best dersom vi først tydeliggjør svarene for hverandre. Og en viktig ting, er at Bibelen selv svarer på to ulike måter på disse spørsmålene. Bibelen er ikke entydig på dette området. Det bibelske materialet gir oss ingen fasit, men det gir oss muligheten til å tenke ulikt, til å gi ulike svar.

 

Og mitt svar, og det er neppe så vaskelig gjette, mitt svar er at Guds kjærlighet ikke bare omfatter hver den som tror på ham, men hvert eneste lille menneske på denne jord. Når det gjelder Guds kjærlighet, tror jeg ikke på noen skillelinjer mellom troende og ikke-troende, frelste eller ufrelste,døpte og udøpte, mellom gode og onde, offer og overgriper. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å tro at min udøpte, ikke-troende søster skal være utelukket fra Guds rike, mens min troende døpte søster skal få være med på festen. Og om det fører til en tanke om at jeg en gang kan risikere å sitte til bords mellom Stalin og en som kanskje har gjort mine egne barn ille, ja, så tenker jeg at det er en slik Guds kjærlighet jeg setter min lit til. En kjærlighet som gjør at Gud kan bli alt i alle, en kjærlighet som har makt til å forandre, som ikke bare har makt til å skape noe av intet, men som kan skape godt av ondt. Som kan skape kjærlighet av hat, som kan skape glede av sorg, og som kan binde oss alle sammen som mennesker, skapt og villet av Gud alle sammen.

 

Og her er vi tilbake i Johannes si tekst.Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike, sier Jesus ifølge Johannes. Og Johannes henviser med dette til kjente tekster. Guds Ånd svevde en gang over vannet, det var før verden ble til. Det var slik alt begynte, ifølge 1.Mosebok. Guds Ånd blåste over havdypet, det var mørkt og verden var uskapt, men Guds ånd var der. For Guds Ånd er selv der ingenting er. Og av ånden og havet blir verden til. Og det er den samme Ånden som Gud blåser inn i Adams nese. Og det Gud blåser inn der, er ikke Adams åndelighet, det er Guds egen ånde, hans pust, det er selve livet, gud blåser inn i Adams nese. Guds pust gir liv og ER liv.

 

Mennesker fødes og lever og dør. Og mens vi lever kan vi ifølge Johannes-evangeliet bli født på ny. Nikodemus stiller noen gode spørsmål til dette, et gammelt menneske kan da ikke bli født, og vi kan da ikke komme inn i magen igjen? Nei, det skjer ved vann og Ånd, svarer Jesus. For mennesket er ikke bare skapt, slik som resten av Guds skaperverk. Gud blåste ikke sin ånde inn i giraffen eller blåhvalen eller tulipanen eller sypressen. Det er mennesket som har fått Guds pust i seg og med seg, og i det ligger en viktig forskjell, eller i alle fall er det et bilde på en viktig forskjell, nemlig at vi som dyrene og plantene ikke bare fødes, lever og dør, men at vi samtidig har i oss en evne til gjenskapelse. Vi kan billedlig talt, for det skjer jo ikke faktisk, vi kan fødes på ny. Vi kan som et lite barn få se verden med nye øyne. Vi kan endre oss, livet kan bli annerledes, vi har en iboende evne til endring, som mennesket er alene om i skaperverket. Guds pust er i oss, den blåser ikke alltid dit vi vil, men den kan endre retning.

 

Jeg tror at denne evnen til endring, vår mulighet til å se verden med andre øyne, til å bli født på ny, det er noe som er felles for alle mennesker og som knytter oss alle til Guds kjærlighet. Å bli født på ny, handler ikke bare om at livet kan bli annerledes, men like mye om at vi som mennesker har evnen til å se på verden med et nytt blikk. Et nyfødt blikk. Vi kan se verden med Guds øyne. For dersom vi forandrer oss, så vil også vår oppfatning av verden, vårt blikk på våre medmennesker, det vil også endre seg.

 

Når vi bruker uttrykk som å bli født på ny eller omvendelse, så snakker vi ofte om plutselige forandringer i livet. Noe som skjer brått og kanskje uventet. Ofte tenker vi på noe som er igangsatt av ytre dramatiske hendelser. Men ofte er det jo ikke sånn. Å bli født på ny, å se verden med nye øyne, det er ikke ødvendigvis noe som skjer så å si over natta. Det treger slett ikke komme plutselig. For på den måten ville det jo ikke bli noe som er tilgjengelig for alle. Nei, jeg tror at det å bli født på nytt kan være noe vi øver oss opp til. Hvis vi tenker at det er et mål å forsøke å se verden med Guds øye, å se mennesker med Guds kjærlighets blikk, da er jo dette noe vi kan øve på gjennom livet. Vi trenger ikke sette oss ed å vente på den store sjelsettende opplevelsen som skal gjøre oss nye både i egne og Guds øye! Nei, vi kan tenke at det å gå veien skritt for skritt, gjøre et forsøk, feile og prøve på ny, det kan være gjenfødelse og nyskapelse i det også.

 

For uansett om man får oppleve de store overgangene, de brå forandringene eller ikke: En ny fødsel eller en nyskapelse er jo aldri noe som skjer en gang for alle. Vi lever i verden. Minner blekner og det å dyrke en opplevelse eller hendelse i eget liv som har vært, er ikke nødvendigvis det samme som å være gjenfødt. Jeg tror at Guds pust lever i oss, og at endringer kan komme brått eller sakte, og Guds nyskapelse kan skje i oss hele livet. Det finnes der som en mulighet, og vi har den i oss alle sammen. Kjærligheten gjør nemlig ikke blind, den gir oss derimot et nytt syn, et nytt blikk på verden! Og dette blikket, Guds blikk på verden og menneskene, det er jo, slik jeg ser det, å være i Guds rike. Guds rike, tror jeg, er nok også noe mer, noe som følger etter døden, men det er også noe vi kan være i her, midt i det livet Gud har blåst inn i oss.

 

I forrige uke hadde jeg en samtale med en av de ansatte på en av matvarebutikkene her hvor vi bor. Ikke ante jeg at de må bruke en ansatt til å sitte i flere timer hver dag for å se gjennom alle videoopptakene fra butikken gjennom dagen. Pga tyveri. Og det var tydelig å se at hun jeg pratet med var preget av det, det å måtte forholde seg til at sambygdinger som slett ikke var folk som hadde dårlig råd, at de gjorde seg til tyver for e oppvaskklut eller et par lyspærer. Videokameraet så, og hun måtte se, det vi slipper. ”Du vil ikke vite det”, sa hun til meg og hadde rett. Jeg vil ikke vite. For det er klart, selv det å øve seg å se med Guds blikk, kan aldri få oss til å bli Gud. Vi ser og vi videoovervåker hverandre, men der vi ser en hederlig mann, ser den butikkansatte bak skjermen en tyv, og Gud ser alt sammen, og Gud ser alltid et menneske som trenger hans kjærlighet.

 

Vi kan øve oss, vi kan bli født på ny, men våre blikk er alltid begrenset. Der Gud ser alle sammenhenger, alle beveggrunner, alle motiver, der ser er våre blikk begrenset av at vi ser alt fra bunne av våre egne øyenhuler. Og det å se med Guds blikk, det er kanskje ikke alltid å tro det beste om folk, men å tro at de er elsket av Gud. At uansett hva som skjuler seg bak fasaden og under overflaten, uansett hva butikkens videokamera har fanget inn: Alle mennesker er omsluttet av Guds kjærlighet. Et menneske er alltid mer enn det vi ser, og Gud er alltid større enn vi kan fatte.

 

Men, for det er jo et men, hva med de som ikke vil eller får det til, eller prøver eller, ja, kort sagt: Hva med ”den som gjør det onde, hater lyset og ikke kommer til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.” Finnes det et punkt der alt håp er ute, der mørket forblir mørkt, og mennesket ikke har noe håp mer? Jeg tror ikke det. Mennesker kan gå seg vill, mennesker kan gjøre onde ting, så ufattelige at vi ikke orker å ta det inn over oss en gang. Verden er ingen søndagsskole. Om vi har muligheten til gode i oss, så har menneskene sannelig evnen til ondskap også! Men likevel: Jeg vegrer å tro at Gud noen gang har gitt et menneske opp. Jeg tror at Guds kjærlighet også rammer den i våre øye mest motbydelige overgriper. Jeg tror aldri at nok er nok, at alt håp er ute. Om Guds kjærlighet ikke syes i et menneskes liv her, så kan det alltid komme til syne en gang. Om forandringen ikke skjer i livet, så kan den skje i døden. Det finnes alltid et håp, det er aldri for sent i Guds rike.

 

Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud der i havet og tok i mot. For Guds Ånd er ikke bare der som en bris over havflaten, Guds Ånd er der også som strømmen i havdypet og tar i mot også fryktede terrorister i sitt rike. For med vann og Ånd kan alt bli nytt. Kjærligheten er sterkere en døden, og i Guds rike skal vi sitte side om side.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Hvordan snakke om abort?

Publisert over 6 år siden

Kan vi snakke om abort uten at noen blir krenket? Hvordan diskuterer vi et tema som berører både liv og død og seksualitet uten å ty til fiendebilder? Jeg tror svaret ligger i sterke følelser og kvinners fortellinger.

Etter at Krf har sikret legers reservasjonsrett i forbindelse med henvisning til abort og assistert befruktning, dukker abortdebatten opp igjen i media. Både bloggeren Susanne Kaluza og  Gina Barstad på bloggkollektivet Maddam har tatt tak i saken. Felles for disse er en redsel for at kvinner som oppsøker fastlegen sin, skal bli møtt med moralsk fordømmelse. Hvordan forholder jeg meg til det, jeg som både er kritisk til abort og assistert befruktning? Hvordan kan vi snakke om vanskelige etiske spørsmål som inkluderer liv og død og individets selvbestemmelse uten å krenke hverandre?

 

Vi er lært opp til å tenke om oss selv at vi er selvstendige moralske subjekter. Vi er individer med selvbestemmelsesrett, med rettigheter og ansvar. Det er en del av vår selvforståelse i et demokratisk samfunn. Kvinner i Norge har hatt rett til fri abort frem til uke 12 i over 30 år. Det er en rettighet kvinner har kjempet frem, og som står sterkt i vårt samfunn. Men vi har også en reservasjonsrett for helsepersonell som handler om samvittighetsspørsmålet, og som er en like grunnleggende del av vår demokratiske selvforståelse. Det Krf vil sikre leger nå, er ikke bare en frihet til å slippe å utføre aborter, men også å slippe å henvise til slike inngrep eller til assistert befruktning. Og da våkner mange kvinners skrekk for mørkemenn og moralsk indignasjon. Slikt vil faktisk kvinner i Norge i 2013 ha seg frabedt.

 

Men hvordan skal vi snakke om de etiske problemene ved abort eller assistert befruktning, dersom kvinner trekker krenkelseskortet allerede før diskusjonen er i gang? Og når abortmotstandere har en hang til å bli så prinsipielle at kvinners livserfaringer drukner i store ord om fosterets menneskeverd – hvor ender diskusjonen da?

 

For det er et problem at abortmotstandere ofte har argumentert veldig prinsipielt. Et eksempel er boka til Morten Magelsen, Menneskeverdet i klinikk og politikk. Jeg kan i stor grad dele Magelsens standpunkter i debatten, men argumentasjonen er så etisk formalistisk, skulle jeg kalle det, at menneskelig erfaring så å si blir fraværende. Og der den dukker opp er det mest som illustrasjon til på forhånd fastlagte moralske sannheter. Jeg tror at en sånn måte å bedrive etikk på, både er kvinne- og menneskefiendtlig nettopp fordi livserfaringer ikke har plass som en selvfølgelig del av etikken. Derfor kan en sånn måte å argumentere på, oppleves mer krenkende enn forfatteren og meningsfeller har tenkt seg. Det er jo nettopp kvinners sterke fortellinger som bar frem seieren til abortforkjemperne. Og disse fortellingene må vi ha plass til selv om vi mener at abort er en moralsk problematisk handling.

 

Abortsaken vekker sterke følelses uansett hvilket standpunkt man måtte ha. Heldigvis, vil jeg påstå. Jeg tenker nemlig at det er i disse følelsene vi må lete for å finne en måte å diskutere på som kanskje ikke hindrer oss fra å oppleve at vi blir krenket, men som kan være en viktig del av en etisk diskusjon som angår oss alle. Vi må på et eller annet vis komme bak fiendebildene. Argumentasjonen blir for lettvin dersom man tillater seg å peke på mulige krenkelser en reservasjonsrett kan føre til i stedet for å finne ut hva angsten for krenkelsen består i. Å bli krenket er ubehagelig og noe vi mennesker gjør mye for å unngå, men spørsmål knyttet til liv og død og seksualitet, er spørsmål som ikke bare berører oss på overflaten. Derfor kan vi kanskje ikke unngå at mennesker kan komme til å føle både skyld og skam når vi diskuterer disse temaene. Heller ikke på legekontoret.

 

Abort, assistert befruktning og reservasjonsrett er livsviktige temaer vi må fortsette å diskutere. Og vi må gjøre det på en måte der kvinners erfaringer er det sentrale. Kanskje må vi tåle å bli krenket. Helt sikkert må vi tåle å høre fortellinger som ikke støtter opp under det syn vi hadde på forhånd.  For dette handler ikke om et kommunikasjonsproblem – det handler om etisk praksis og hva slags samfunn vi vil være med å skape.

 

 

Gå til innlegget

Slike gutter det vil nye Norge ha!

Publisert over 6 år siden

Jippi! Norske gutter er blitt mer feminine! I likestillingslandet Norge finner gutter det naturlig å snakke om følelser, og de er ikke redd for fysisk kontakt. Som feminist og mamma blir jeg stolt og glad. Hurra! Verden går fremover!

Aftenposten skriver i dag om et forskningsprosjekt ledet av sosialantropologen Stian Overå. Han har studert gutters oppførsel i friminutt og i klasserommet. Og konklusjonen er klar: Guttene i studien er ikke lenger like aggressive som før. De viser ikke først og fremst negative følelser ved å slåss, men det er naturlig å snakke om hvordan de har det. Og de viser hverandre omsorg. Mer enn tidligere generasjoner. En nyhet som burde glede alle

 

Men nei. Gladnyheter selger alltid litt dårligere enn dårlige nyheter. Så derfor har Aftenposten tatt noen telefoner til kliniske psykologer, og funnet en som synes utviklingen er problematisk. For gutter skal slåss! Sånn har det alltid vært; det er evolusjon og gener og hjernefunksjon, og sånt skal ikke kvinnelige førskolelærere tulle med. Men heldigvis tilføyer psykologen at hjernen er et formelig organ. Og jammen tror jeg han er inne på noe: Mennesker er formelige. Og når gutter har kvinner som forbilder og omsorgspersoner i barnehage og skole, blir slåsskamper mindre naturlig.

 

Som feminist synes jeg alltid det er litt problematisk å kjønne egenskaper. Stereotypier som sier at kvinner er sånn og menn er sånn, gutter sloss og jenter prater, det stemmer jo uansett bare til en viss grad. Og skal vi blande hjerneforskere inn i det hele, så er menns og kvinners hjerner (enn så lenge) forskjellige i gjennomsnitt. Men ulikheten innen samme kjønn er langt større! Så å si at jenter er mindre aggressive enn gutter, eller at jenter er mer nærtagende, det kan fort handle mer om selvoppfylte profetier enn realistiske beskrivelser av kjønnsforskjeller. Men dersom vi slutter å snakke om egenskaper relatert til kjønn, da havner vi fort i den situasjonen at vi ikke kan avsløre maktstrukturer. Og det er alvorlig.

 

Hvor vil jeg hen nå? Jo, jeg vil snakke om kvalitet. Dersom vi tar utgangspunkt i tradisjonelt mannlige egenskaper og verdier, og tradisjonelt kvinnelige, er det da slik at alt er like bra? Er det like verdifullt å være aggressiv om omsorgsfull? Er det like bra å være konkurranseinnstilt som å være opptatt av samarbeid? Er det like bra å være fjern som å være nær? Med andre ord: Er tradisjonelt mannlige egenskaper like bra som tradisjonelt kvinnelige? Mitt svar er nei. Kvinnelige egenskaper og verdier er bedre enn mannlige egenskaper og verdier. Og derfor vil jeg som feminist sloss for at kvinnelige verdier skal få mer plass i samfunnet. Fordi jeg mener det vil gi oss et bedre samfunn!

 

Det hender jeg hører menn som sutrer over at kvinner tar over samfunnet. At kvinner kommer seg opp og frem mens menn blir sittende igjen som tapere. Det disse mennene overser, det er at de kvinnene som har kommet seg opp og frem, de gjør det på mannssamfunnets premisser. Det er nemlig fremdeles de mannlige verdiene som er bærende i samfunnet vårt. Det er de som bærer makten. Vårt kapitalistiske samfunn er basert på konkurranse, en klassisk mannlig verdi. Det er aggresjon, selvstendighet og killerinstinkt som skal til for å lykkes i et slikt samfunn. Det er vinn eller forsvinn. Det er maktutøvelse, og det er ikke bra. Det er tradisjonelle mannlige verdier, men det er håp!

 

For når norske gutter har mindre behov for å slåss i skolegården, så betyr jo det at kvinnelige verdier er på fremmarsj blant den oppvoksende slekt, de som vi elsker å kalle framtida. Kvinnelige verdier har smittet til gutter som vokser opp i likestillingslandet. Gutter kan vise omsorg og sette ord på følelser. De er mindre aggressive, og det gir oss håp om et varmere og mer omsorgsfullt samfunn.

 

Så får vi håpe at sutrete mannfolk og karrierekvinner med dollartegn i øya lærer noe av unge gutter i skolegården. For klemmer er bedre enn kalle never. Og omsorg fører oss nærmere hverandre enn konkurranse og maktbruk. Ja, slike gutter det vil nye Norge ha!

 

Gå til innlegget

Hva bygger du din tro på?

Publisert over 6 år siden

Det hender at en kommentar, eller et spørsmål biter seg fast og ikke slipper taket. Her om dagen fikk jeg spørsmålet om hva jeg bygger min tro på. Det kan jeg ikke svare på uten å være ærlig om egen erfaring av sykdom og mislykkethet.

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid orker å følge med i debattene om tro og fornuft og ateisme, som ruller og går her på verdidebatt. Det blir fort veldig mange påstander, og det kan av og til virke som selvrefleksjonen drukner i ønsket om å få rett. Kanskje er jeg der selv også innimellom.  Dette innlegget er uansett ment som en motvekt. Jeg tror at vi kommer lengre i diskusjonene om disse temaene dersom vi tar sjansen på å reflektere litt høyt om hvorfor vi selv tror eller ikke tror det vi gjør. Derfor tar jeg sjansen på å være ærlig om personlige forhold som er avgjørende for hvorfor min tro ser ut som den gjør. Og det gjør jeg med den overbevisning at det er når vi er mest personlige, at vi er mest allmenne. Mennesker er ikke alltid så forskjellige som vi tror.

Jeg er i perioder mye syk. Ikke farlig syk – bare veldig plagsomt syk. Å være syk er på mange måter en ensom ting som berører noe dypt eksistensielt. Min opplevelse av å være syk er min egen. Det er min smerte, det er jeg som ikke kan jobbe, det er jeg som ligger i senga med ørepropper og gardinene trukket for, det er jeg som føler meg som en elendig mamma. Når jeg har vondt er det lite plass til annet enn smerten. Dessuten er det ingen andre enn meg som kan kjenne den smerten som bor i min kropp. Selv om jeg vet at mange har det både verre og like ille, så endrer ikke det det faktum at jeg føler meg ensom i min egen sykdom. 

Å være syk setter også grenser for hva jeg kan prestere. Og ofte lurer jeg på om det er det verste, dette å føle seg ubrukelig og mislykka. For mitt indre øye stiger karrierekvinner og cup-cakesmammaer til vers, mens jeg selv synker som en stein. Det er så mye fokus på lykkes, på suksess, på å komme seg opp og frem, at jeg lurer på hva som egentlig er igjen til oss som ikke har så mye å vise til. Når the american dream er blitt allemannseie, da har jeg ikke noe valg: Jeg må melde pass.

 

Eller stopp litt, kanskje jeg har et valg? For midt oppi sykdom og smerte og mislykkethet som jeg ikke kan velge bort, kan jeg i det minste protestere! For nå er vi her ved det jeg bygger min tro på: Jeg tror at min sykdom, min hjelpeløshet, min ubrukelighet, min smerte, jeg tror det rører ved selve det å være menneske. Det rører ved selve livet. Om ikke alle har opplevd sykdom selv, om ikke alle har erfart hva det er å ikke kunne det der som du så gjerne vil, så er jeg temmelig sikker på at angsten for å mislykkes, angsten for å bli syk og hjelpeløs og avhengig, den sitter dypt i de fleste. For vi skal jo være så selvstendige og frie og fremadstormende i vårt samfunn, at angsten for å falle igjennom må ha blitt en nesten kollektiv angst.

 

Og det er dette jeg bygger min tro på: at hvor ensom og redd og ubrukelig jeg enn føler meg, så er jeg likevel noe. Selv om jeg føler meg som ingenting, så har jeg noe. Selv om jeg er syk og ikke kan gjøre noe, ikke engang for dem som står meg nærmest, så er jeg et menneske. For jeg orker rett og slett ikke tro at min verdi som menneske er avhengig av hva jeg presterer. Jeg klarer ikke tro det på egne vegne, og jeg klarer ikke tro at det skulle gjelde for andre heller. Jeg må tro at vi på et eller annet nivå stiller likt alle sammen. Vellykka, mislykka, syk eller frisk –  det kan ikke være den grunnleggende forskjellen på mennesker. Jeg tror vi stiller likt. Og for meg er det vi stiller likt overfor Gud.

 

Det finnes mange fornuftige grunner til å avvise Guds eksistens. Men når Gud blir borte, flytter prestasjonene fort inn. Da blir det forskjell og kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Uten et håp og en tro på at livets verdi sitter fast i noe utenfor oss selv, så stiller vi ikke likt. Og den urettferdigheten klarer jeg ikke å leve med. Jeg er syk, og du er frisk. Og min tro sier at det er Gud som gjør oss til likeverdige mennesker.

 

Hva sier ateisten? Hva sier agnostikeren? Og hva sier andre troende? Det vil jeg gjerne høre mer om! Men gjør ikke dette til en diskusjon om tro og fornuft. Den diskusjonen har det bedre i kommentarfeltet hos andre debattanter. 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2057 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1749 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1143 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere