Ellen Hageman

Alder: 48
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Høyre-moralisme om fattigdom

Publisert 5 dager siden

I stedet for at en Stortingspolitiker skal fortelle folk med lite penger hva de skal snakke om rundt middagsbordet, bør hun lytte til folk med erfaring. Det har hun sjansen til nå.

Jeg har oppdratt fire unger under den norske fattigdomsgrensa. Som Høyre-politiker blir sikkert Margret Hagerup lykkelig over å høre at det for det meste har gått fint. Hun blir sikkert begeistret over å høre at vi reparerer klærne våre og koser oss på campingferie, og at vi faktisk klarer å betale regningene våre hver måned. Vi misunner ikke en gang naboen hans penger og flotte bil. Vi gjør som Høyre-politikeren vil: Vi lever nøysomt som tidligere generasjoner. Vi snakker til og med om økonomiske prioriteringer rundt middagsbordet. Så hvorfor stemmer ingen hjemme hos oss Høyre?

Jo, fordi Høyre-damen gjør det Høyre-folk alltid har gjort: forsvarer ulikhet og preiker nøysomhetsmoralisme kun for folk med lite penger.

Høyre er det partiet hvis velgere har best økonomi. Det er bare å sjekke valgresultatene i hovedstaden. Bydelene med de rikeste innbyggerne er blå som drømmen om en søttendemaihimmel.  Og intensiver om jobb, valgfrihet og risikovillighet går rett hjem blant de velbemidlede. De har jo fortjent det! De bidrar til produktivitetsøkningen. De tror på fortellingen om kaka; at dersom de tjener mer, blir kaka større, og det gagner stakkarene i andre enden av det sosioøkonomiske statushierarkiet. Smuler er også mat, må vite.

At noen kan tro på den kaketeorien etter Piketty, er meg en sann gåte. For han har ikke bare vist at forskjeller øker, men de er arvelige også. Og Høyre-damen forsnakker seg i sin de-fattige-har-det-ikke-SÅ-ille-og-er-ikke-SÅ-mange-heller-kronikk. Hun skriver om den uheldige ulikheten «som skyldes årsaker vi ikke kan gjøre noe med, som kjønn, ARV eller etnisitet.» 

Men arv, kjære Margret Hagerup, er ingen naturlov, og den kan endres. Det har din egen regjering tragisk nok bevist ved å fjerne arveavgiften. Det er til og med vist at de som hadde besteforeldre med enebolig i Oslo på 60-tallet har 1000 000 mer i formue enn resten av oss. Nå er jeg selvfølgelig klar over at det var en litt annen form for arvelighet Hagerup mente i nevnte sitat. Men det understreker bare det poenget Stortingspolitikeren unnlater å fortelle i klartekst: Det lønner seg å fødes rik, smart og frisk.

Selv plasserer jeg meg langt til venstre på den politiske skalaen. Jeg tror at tidligere generasjoners nøysomhet Hagerup mener fattige i Norge i dag burde speile seg i, burde være et speil først og fremst for rikfolk og middelklassen. Det speilet ville vise dem en unødvendig privat velstand og en uforståelig overproduksjon. For hva er vitsen med å øke produktiviteten når vi produserer mer enn vi trenger? Hva er vitsen med å ha råd til å reise til Syden når det genererer CO2-utslipp som rammer oss alle?

«Dersom alle skal hige etter det som er foran oss, blir det til slutt et fattig liv,» skriver Hagerup. Om det er en slags velment mindfullnes beregnet på fattigfolk, eller et spark til sosialister som meg som drømmer om et samfunn der vi skal yte etter evne og få etter behov, vet jeg ikke. Men det kan i alle fall ikke være en oppfordring til at folk med penger nok skal slutte å drømme drittdrømmer om oppussing og Sydenturer.

For hadde folk tatt henne på ordet og jekket seg ned til inntektsnivået i vår familie og vært fornøyd med det, hadde den norske forbrukerøkonomien kollapset fullstendig. Det sier mye om både kapitalisme og Høyre-politikere. Og det burde vi prate mer om rundt middagsbordet.

Gå til innlegget

Håpets svøpe - igjen

Publisert 5 måneder siden

Jeg er fremdeles redd. Det burde Hognestad også være.

På trykk i Vårt Land 11.05.19

Helge Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg lite tro på.

Det er hyggelig at Helge Hognestad i VL 8/5 setter pris på min kronikk om klimaangst og det kristne håpet. Det høres også hyggelig ut å finne Guds rike inni seg. Men hyggelig for klimaet er det ikke dersom 400 mennesker tar fly til Skottland for å søke etter det.

Personlig kjenner jeg ikke særlig til Helge Hognestads bevissthetsteologi, men jeg er sikker på at det allerede lyder for mye psykologiserende selvutviklingsteologi fra prekestoler i Den norske kirke, teologi som bekrefter middelklassens livsstil og stryker dens halvdårlige samvittighet med hårene. For til og med en av Norges største rikinger og klimasyndere (en uunngåelig kombinasjon) blir møtt med koseprat i katedralen. Det er klart at Petter Stordalen trenger privatfly – det tar alt for lang tid å ta heisen opp til øverste etasje i Babels tårn.

Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg like lite tro på som den grønne veksten statssekretær Rotevatn lyver på det norske folk i debatten på NRK 7/5. Det er løgn å påstå at Europas økonomiske vekst er i ferd med å løsrive seg fra CO2-utslippene. Regnestykket unnlater nemlig å ta med at stadig flere av forbruksvarene vi fråtser i er produsert utenfor Europas grenser og dermed havner på Asia og Afrikas CO2-regnskap.

Så, Hognestad, jeg er fremdeles redd. Og det burde du også være. Kirken kunne snakket sant om forsakelse og askese, men det gjør den ikke.

Da bombene falt over Berlin skrev teologen Bonhoeffer i sin fengselscelle: «Først når vi forstår at Guds navn ikke må nevnes, har vi lov til å si Jesu Kristi navn; først når vi elsker livet på jorden slik at alt synes tapt med det, har vi lov til å tro på de dødes oppstandelse og en ny verden.» Og kanskje har han rett når han fortsetter: «Den som alt for fort og direkte vil leve og føle nytestamentlig, er etter min mening ikke kristen.»

Englenes «Frykt ikke!» som innledet Jesu komme til jorden gir bare mening til dem som virkelig er redde. Så jeg gjentar: Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Gå til innlegget

Håpets svøpe

Publisert 6 måneder siden

Hva om det ­kristne håpet vi setter vår lit til, hindrer oss fra å ta inn over oss ­klima­-forand­ringenes grusomheter?

Jeg tror på Jesu oppstandelse. Jeg tror på påskens budskap om at livet er sterkere enn døden, at Jesus døde for våre synder, og jeg håper på evig liv og en ny himmel og en ny jord for oss alle sammen. Men hva om det kristne håpet vi setter vår lit til hindrer oss fra å ta inn over oss klimaforandringenes grusomheter?

For selv om jeg både håper og tror, er jeg mest av alt redd. Livredd. Etter fjorårets hete- og tørkesommer har klimaangsten etset seg fast. Jeg får ikke fred. April har vært knusktørr hittil. Igjen har vi opplevd skogbranner. I Danmark har de allerede nådd trinn ni, det nest øverste trinnet på skalaen for tørke. Langs norskekysten er grunnvannsnivåene faretruende lave. CO2-utslippene øker. Isen smelter.

Det er neppe grunn til å gjengi flere fakta. Utviklingen går feil vei.

Urovekkende lesning. 

I påska leste jeg ei bok på senge­kanten hver kveld, og nei, det var ingen beroligende andaktsbok. Det var filosof Vetlesens og sosio­log Rasmus Willigs bok Hva skal vi svare våre barn?. Og ­endelig fikk klimaangsten min en retning. For Vetlesen og Willig­ gir optimismen en stor del av skylda for vår manglende evne til å snu utviklingen. Troen på at det skal gå bra, at grønn vekst er kapitalismens klima-quick-fix, mener de to herrene er kamuflering av en pågående katastrofe forkynt av mennesker som vil beholde sine penger, sine privilegier og sin makt. Og de har rett. Selvfølgelig har de det.

Når Erna vil ha oss til å tro at vi skal klare togradersmålet, er det virkelig grunn til å bli skremt. For det hun egentlig sier er business as usual og økonomisk vekst fremfor alt. Gå i fred og tjen forbrukersamfunnet med glede. Det hun burde gjort var selvfølgelig å brette opp erma, og fortelle oss at dette kommer til å bli tøft, og at det eneste hun kan love er at det kan bli litt mindre smerte­fullt dersom vi løfter i flokk. Men dessverre er det isteden en utbredt frykt for menneskers klima­angst i etablerte kretser. Også i kirken.

Alvorlig feilslutning.

Det er som om det kristne håpet på norsk er sausa sammen med den optimismen som ligger til grunn både for forbrukerkulturen og kapitalismen og den norske, sosial­demokratiske velferds­staten. Tro er tillit, og tillit er limet i den norske modellen. Så frykt for Guds skyld ikke! I kirka får vi stadig høre at forbrukerkulturen er overfladisk, men det er en alvorlig feilslutning – forbrukerkulturen preger oss mennesker på dypet. Den styrer våre drømmer om framtida. Den gir oss løftet om en bedre morgendag. Vi tror på alvor at vi med et nytt tredekk i hagen som på trendy vis visker ut skillet mellom ute og inne skal få en enda bedre sommer, mens det vi egentlig visker ut, er skillet mellom godt og ondt.

Kirkemøtet ga sin støtte til klima­streikende ungdom. Nå brenner det! Skrev de. Og så sender Stavanger bispedømme 100 prester på flytur. Og jo da, de innser det moralske dilemmaet. Men hva hjelper det oss? For det viser bare at de ikke har tatt frykten inn over seg. At de er lullet inn i den optimistiske fortellingen om vekst og trygghet. At håpet ­deres er grodd fast i oljevelstand. At skrekken, grusomhetene som venter oss om vi ikke gjør opprør mot det systemet som har ført oss hit, kan anta bibelske proporsjoner før vi aner det.

Vær redd. 

Men Gretha Thunberg har forstått det. Jeg vil dere skal bli redde, sier jenta med flettene. Og det er nettopp også Vetlesen og Willigs poeng: Redde mennesker skjønner at det haster. Redde mennesker skaper uro, bråk, opprør. Mennesker som er redde for å miste det de elsker, er villige til å ofre det som trengs. For vi kommer ingen vei uten offer. Grønn vekst kan aldri bli nok. Det ligger i vekstøkonomiens vesen.

Jeg er redd. Det er så tørt i ­hagen at tulipanene ikke klarer­ å heve blomstene over sitt eget bladverk. Men kanskje er det sånn at den redselen for morgen­dagen som er flytta inn i livet mitt, er mer i overensstemmelse­ med menneskets vilkår i verden enn den norske tilliten. Dersom kirka ikke tar inn over seg den redselen som er langt mer vel­begrunnet enn den koselige øko­logiske optimismen, da går ikke kirka bare glipp av å være en sårt tiltrengt motkultur, men den går også glipp av Sannheten.

Hvis vi ikke tar inn over oss hva vi faktisk kan komme til å oppleve i klimaendringenes kjølvann, reduserer vi oppstandelsen til en gullkant på livet og 
gjør det kristne håpet til en trivi­alitet.

Vi må tørre å se sannheten i øynene. Det på tide å la frykten bli den kraften som skal til for å få gjennom de endringene, de smertefulle endringene, som faktisk må til for at vi skal redde den jorda Gud har skapt.

Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Gå til innlegget

Autoritær folkekirke

Publisert 9 måneder siden

Når grasrota i vest hever stemmen mot kirkerådet etter valg av ny biskop, gjør både Kirkerådet, Åpen folkekirke og liturgiamanuenser lurt i å lytte. For er det en ting vi skal være forsiktig med å overstyre, så er det aktive menigheter. Uten dem – ingen kirke.

Interessant nok handler en av bekymringene om lokale gudstjenestefeiringer og en uro for at den ellers så liberale biskopen skal være konservativ når det gjelder utformingen av lokale liturgier.

I Sandnes uttaler presten i Norges eneste valgmenighet, Vidar M. Bakke, at de er villige til å ty til sivil ulydighet for å beholde den liturgien de har utarbeidet. At Den norske kirke har skapt et kontrollregime fra oven der en velfungerende liturgi i det hele tatt kan havne i kategorien sivil ulydighet, er i seg selv en trussel mot engasjerte menigheter. Men at de i Sandnes er villig til å ta opp kampen om det skulle bli nødvendig, er et sunnhetstegn og viktig for menighetsfellesskap over hele landet. Heia dem!

Et av stridstemaene er visstnok rekkefølgen i liturgien. I den forbindelse må vi spørre oss hva slags kirke vi ønsker: En kirke med fastlåste liturgiske rammer, eller en levende kirke der troende mennesker tar kalken i egen hånd og insisterer på bordet før ordet fordi det gir fellesskap i nattverden og frihet til å la unga få oppleve forkynnelse på egne betingelser etterpå?

Merete Thomassen, amanuensis i liturgikk på TF, mener i Vårt Land 30. januar det kun er frikirkene som har en slik frihet til å bytte om på rekkefølgen i gudstjenesten. Av en eller annen grunn er Dnk forpliktet på en 2.000 år gammel tradisjon der vi lytter før vi spiser. Det er som man hører ekkoet av argumentasjonen mot likekjønnet vigsel: Tradisjonen får stor T og trumfer alt annet.

Nei, la oss heller slå et slag for mangfoldet, for en inkluderende liturgisk kirke der det er rom for både ord før bord og bord før ord, lovsang og middelaldersalmer, tradisjonell liturgi med orgel, og band og løsere snipp. Men det må styres nedenfra. Og kirkegjengere må selv få bestemme hvor de føler seg hjemme. For som myndige mennesker med ulik smak og ulike fromhetsuttrykk, bør vel ellers så liberale teologer og kirkevalgte gi oss mulighet til å velge sånt selv?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere