Ellen Hageman

Alder: 46
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll.
Blogger som Forkle-feministen på fruhageman.wordpress.com. Starter FORKLEAKSJONEN 8.mars 2014 for å heie frem alt synlig og usynlig omsorgsarbeid som skjer ved kjøkkenbenken og rundt om i de tusen hjem. fruhageman@gmail.com Instagram: @forklefeministen Twitter: @forkledama

Følgere

Livet er et tillitsfall

Publisert 9 måneder siden - 428 visninger

Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Privilegier for folkevalgte gir ordet tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre i full tillit kaster seg ut i livet og pappas armer.

I den ene enden av landet holdt stortingspolitikere på å bevilge seg en dobling av en gullkantet etterlønnsordning. I den andre enden holder­ en enslig firebarnsmamma på å miste retten til hjelp for sin handikappede­ treåring siden hun ikke har råd til en bolig som kan sikre assistentene et godt nok arbeidsmiljø.

«Tillitsfall!» roper småjentene­ og kaster seg baklengs ut fra trappa og ned i pappas armer tre steg lengre ned. De hviner av fryd idet pappa tar imot dem rett før de ellers ville gått i gulvet. For pappa tar imot. Hver gang.

Det er jo derfor de tør å la seg falle. Fordi de vet. Fordi de innerst­ inne er trygge. Hadde det vært så mye som en ørliten sjanse for at pappa ikke kom til å ta dem imot i fallet, da hadde de selvfølgelig aldri kastet seg ut. Døtrene våre er ikke dumme.

Mangler tillit. Det er heller ikke norske stortingspolitikere. Men i motsetning til våre døtre, virker det som de mangler tillit. Hvorfor skulle de ellers med 900.000 i årlig inntekt finne på å bevilge seg ett års ekstra etterlønn i tillegg til det de allerede har dersom de skulle få problemer med å skaffe seg jobb etter endt innsats på Stortinget?

De kan neppe føle seg trygge­ på velferdssamfunnets ordninger når de ikke vil gå på Nav dersom de blir arbeidsledige. Heldigvis snudde partiene som hadde gått inn for dette, ett etter ett i denne saken.

Men likevel sier forslaget og det opprinnelige flertallet for etterlønnsøkningen­, at tilliten til velferdsordningene neppe er på topp blant dem som vedtar den.

Ensomme. I den svenske dokumentarfilmen­ A swedish theory of love som for noen uker siden ble sendt på NRK, viser den italienskfødte regissøren Erik Gandini hvordan velferds-
staten gjør mennesker uavhengige av hverandre. Og dermed ensomme. Som kontrast til det individorienterte Sverige og Skandinavia, viser han scener fra en leges liv i Etiopia.

Jeg har sett mange anmeldere­ som kritiserer nettopp denne delen­ av filmen. De synes det blir for platt og selvfølgelig. Det varme­ sør mot det kalde nord. Mennesker som klemmer hverandre utendørs i kontrast til lukkede dører i lange korridorer.

Men det kanskje viktigste poenget­ med å vise oss denne­ kirurgen, som etter mange år på svenske sykehus velger å operere­ under særdeles kummerlige forhold­ i et land uten kollektive velferdsordninger, handler om noe mer.

Det storartede og imponerende med denne legen, er hans evne til improvisasjon. Han stabiliserer brudd ved hjelp av sykkel-
eiker og slangeklemmer kjøpt på det lokale markedet. Hårspenner forhindrer urinlekkasje etter prostataoperasjoner.

Tar imot oss. I den nordlige utpost­ av Europa vokser vi opp i den tro at noen tar imot oss når vi faller. Ikke nødvendigvis pappa­; velferdsstaten skulle jo nettopp gjøre at man ikke var avhengig av pappas sterke armer eller­ sterke økonomi når livet ikke gikk på de forventede skinner.

Som skandinaver skårer vi høyt på tillit både til samfunnets institusjoner og våre medmennesker. Det er derfor vi instinktivt reagerer både på historien om stortingspolitikeres etterlønn og alenemammaen som kanskje må sende treåringen sin på institusjon­ fordi hun ikke har råd til en bolig der assistentene hun er avhengig av kan jobbe under tilfredsstillende arbeidsmiljø.

Den ene regelen slår beina under­ den andre, og plutselig er det ingen hjelp å få. En hjelp vi alle trodde var en selvfølge.

Men som kirurgen i The swedish­ theory of love sier: Når han er i Sverige, klager hans kolleger­ på at stadig mer av deres­ tid går med til et byråkratisk skjemavelde. For mange regler, for mye rapportering og kontroll hindrer det som er avgjørende for at mennesker i ulike livs-
situasjoner, menneskers viss liv har falt, kan få hjelp: Nemlig at de som hjelper, har mulighet til å improvisere. Improvisasjon er det motsatte av kontroll. Men det krever tillit.

Handlingsrom. Jo da, vi trenger mer penger særlig nedover i systemet, men vi trenger også handlingsrom. Jeg håper og tror at Bodø kommune kommer til å finne en løsning for firebarnsmammaen og hennes familie. Det er gjerne det som skjer når media belyser saker som dette.

Men det skulle ikke vært nødvendig. Det skulle ikke skjedd. I stedet for et system som krever­ at man dokumenterer behov på skjema etter skjema, og der kontroll­ og stivbente regler slår kreativiteten i hjel i de fleste ledd, trenger vi mer skjønn. Mer tillit. Både til de som trenger hjelpen. Og til de som utøver den.

Privilegier. Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Det burde også stortingspolitikerne skjønt. Særregler for høytlønnede folkevalgte vitner ikke om kreativitet og improvisasjon. Det kalles privilegier, og gir tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre kaster seg ut i livet og pappas armer.

For det er det fellesskap handler­ om, ikke sant, at vi stoler­ på at noen tar imot oss når vi faller­? At vi vet det. Fordi vi faller. Før eller siden. Fordi vi trenger hverandre. Alle sammen. Fordi ingen av oss klarer oss selv. Alltid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.12.2016

Gå til innlegget

NHO, botox og en god latter

Publisert rundt 1 år siden - 477 visninger

Når arbeidslinjas knallharde forsvarer gir sluttpakker til eldre medarbeidere samtidig som de ansetter nye folk, ja, da er det grunn til å trekke på smilebåndet!

Noen ganger vet man ikke om man skal grine eller le. Men denne gangen velger jeg latteren, et riktig ironisk, ufrivillig morsomt latterbrøl.

Hahaha! NHO, arbeidslinjas knallharde forsvarer, gir sluttpakke til femti ansatte over seksti år. Samtidig skal de ansette tjuefem nye medarbeidere, melder Aftenposten. Kompetansesammensetningen i organisasjonen, parterer fru Lund det hele med. Hahaha!

Folk over seksti representerer selvfølgelig ikke den riktige kompetansen. Ut med dem! Og inn med nye, friske folk med store smil, overdreven omstillingsevne, påklistret lojalitet og stadig større arbeidskapasitet. Hvordan fru Lund & co samtidig kan forsvare økt pensjonsalder, ja det kan vi jo bare lure på.

Men strengt tatt er vel svaret enkelt: Forbrukersamfunnet forbruker også mennesker. Best-før-datoen krymper ikke bare på egg og smarte telefoner. Alt varer kortere og går fortere. Det kalles vekst. Forfallet som er vekstens nødvendige bakside, må vi alle beskyttes fra. I den globale kapitalismens tidsalder, dyrker vi ungdommen.

At fru Lund dermed velger å gi sine aldrende, utderte medarbeidere sluttpakker, er  latterlig logisk. Så får vi bare håpe pakkene er store nok til å dekke kommende botoxbehandlinger for de avskjedigede gamlingene de kommende årene. Fasader bør vedlikeholdes også når innholdet er gått ut på dato. Hahaha.

Og som NHO ikke sørget for humor nok på en onsdag i september: På min Aftenposten-nettside klarte en aller annen treffsikker algoritme å presentere denne artikkelen under en talende reklame fra NHO's hovedmotstander, den store, sterke Landsorganisasjonen. Men tro bare ikke du skal melde deg inn i LO i solidaritet med aldrende arbeidstakere. Nei da: Det er markedets beste innboforsikring som skal friste deg til fagforeningsmedlemsskap. Lillelørdag kunne neppe presentert bedre krøssklipping. (Til yngre lesere: Lillelørdag var et populært humorprogram i oldtiden, den gang Harald Eia og Bård Tufte Johansen tømte landets utesteder og samlet folket rundt fjernsynsskjemene hver onsdag kveld)

Men enhver historie og et hvert godt krøssklipp har en moral. Det har denne også. Og om du mener du har hørt den før, så er det fordi moral eldes saktere enn NHO-sjefer:

De gamle er fremdeles eldst, den som ler sist ler best og botox er beste botemidlet mot sinnarynker. Hahaha.

Gå til innlegget

Den hellige arbeidslinje

Publisert rundt 1 år siden - 1321 visninger

Det er på tide at vi slutter å betrakte økonomien som en allmektig guddom utenfor menneskelig kontroll.

I Norge er arbeidslinja hellig. Når Gud er død og statsreligionen er blitt inkluderende til det usynlige, har vi gjennom arbeidslinja fremdeles en opplevelse av struktur og mening i tilværelsen.

Lønnsarbeid skiller verdige fra uverdige, rene fra urene, skatte­betalere fra snyltere, innafor fra utafor. Misjonærene lever i beste velgående: Alle skal med! ropes det taktfast fra Arbeiderpartiet. Stå opp om morran! lyder Frp som et buldrende ekko, mens KrF-ere mumler Halleluja i bakgrunnen.

Demonisering. Det er som et religiøst mantra der demoniseringen av dem som befinner seg på utsiden, ikke står tilbake for det samme kongerikets sterkt fryktede parallellsamfunn. Om det er hjemmeværende mødre på Sørlandet, flyktninger i Lofoten eller Nav-ere på Notodden – de er en trussel mot velferdssamfunnet alle sammen. De er de andre. De er utenforskapet.

Men lønnsarbeid er løsningen. Lønnsarbeid er et universalmiddel som fikser alt fra ­sosiale problemer, integreringsutfordringer og skaper den ønskede likestillingen. Lønnsarbeid er identisk med selvrealisering, sosial ­aksept, økonomisk uavhengighet, identitet og selvrespekt. Har du vondt i ryggen, heter medisinen­ arbeid. Har du psykiske problemer, er svaret det samme. Det er som med religiøs indoktrinering: Årsak og virkning sauses sammen slik at det eneste man ser klart er forskjellen mellom innafor og utafor.

Roboter. Men nå har det dukket opp enda trussel mot arbeidslinja. Og denne trusselen kommer ikke fra Nav-ere og deltidsarbeidende kvinner. Trusselen­ kommer innenfra som synden selv. Robotene kommer!

Forvirringen er stor. Noen klamrer seg til gårsdagens løsninger, til fagforeninger og profesjonskamp. Andre roper høyt om innovasjon. Men alle er de fremdeles forbausende enige: Robotene skal ikke ta arbeidet fra oss. De skal ikke få ta fra oss meningen med livet, økende BNP og følelsen av fellesskap. For om robotene kan ta over jobber i de fleste sektorer og øke produktiviteten, så får vi ty til en velkjent medisin som har fungert siden økonomien gikk fra marked til overproduksjon: Vi kan skape nye jobber!

Mer å gjøre. Skape arbeid altså. Skape nye arbeidsoppgaver. Skape mer å gjøre. Ingen ville riktignok la katta skite i kroken for å bruke mer tid på å vaske stua, men utenfor husets fire vegger, der ute i arbeidslivet, der er altså sånt helt OK. Norge har nemlig for lengst passert grensen for at produksjonen sørger for det vi virkelig har bruk for. Det hadde vi muligens gjort ­allerede da kvinnene for alvor begynte å toge inn i arbeidslivet.

Uansett: Når vi har hatt en slik eventyrlig økonomisk vekst, så skyldes det selvfølgelig oljen. Men det skyldes som kjent også kvinners inntog i arbeidslivet, at det å vaske gamle damer i rompa er noe man ikke gjør fordi man er datter eller svigerdatter, men fordi man er fagarbeider med lønnsslipp. Kvinner gjør nemlig veldig mye av det de gjorde før. Forskjellen er at de nå får lønn for strevet og ikke i himmelen. Og bidrar til BNP.

Ikke drømt om. Men i likhet med menn gjør kvinner også mye de aldri gjorde før. Svært mange av de nyoppståtte arbeidsplassene­ er arbeid som ingen tidligere hadde hørt om og som dekker behov som ingen for et par generasjoner siden hadde drømt om at eksisterte. Når ­arbeid handler om å utvikle teknologi som kan hindre menneskelig slit og gi oss et bedre samfunn, da er det så absolutt et fremskritt.

Vaskemaskinen er et godt ­eksempel. Men svært mye av den økonomiske veksten handler også om at flere og flere ting som allerede eksisterer, gjøres til en vare. Kroppen vår er særlig utsatt. I dag er til og med kjønnshår blitt en vare. Når kvinner starter en salong der de tilbyr å vokse bort andre kvinners (og menns!) kjønnshår i lunsjpausen, da bidrar dette positivt til BNP. Men hadde ikke Norge vært et bedre samfunn dersom slike arbeidsplasser var overflødige?

Problemet med arbeidslinja er at den ikke skiller mellom nyttig og unyttig arbeid. Å bruke tid på å regne ut hvor mye norske kvinner har snytt samfunnet for i tapt verdiskapning ved å jobbe deltid, blir like viktig som å bruke tid på å dyrke poteter.

Arbeid i seg selv blir et mål uten hensyn til hva slags arbeid som faktisk utføres, om det bidrar positivt til samfunnet eller ikke. Arbeid blir til et livsmestringsprosjekt, et bidrag til fellesskapet gjennom skatteseddelen som på denne måten skal løfte den enkeltes verdighet.

Dette har resultert i at det er vokst frem en hel industri både i offentlig og privat regi der saksbehandlere og coacher bruker (arbeids-)livet sitt på å få andre inn i arbeidslivet. Selg deg selv, pynt på fasaden – du er din egen merkevare!

Søkkrike. Og for dem som ikke er mottakelig for coachenes­ smil­ende budskap om å bli den beste utgaven av seg selv: Sosialhjelpmottakere skal plukke søppel for ikke å henfalle til dataspill eller på annen måte kaste bort livet sitt. At andre tjener seg søkkrike på samme aktivitet, er ingen unnskyldning.

Nå er det for all del en svært viktig oppgave å plukke søppel i et samfunn som flyter av både melkekartonger og honningkrukker. Men det blir som med katteskiten: Vi hiver vel ikke pappkruset i parken for å skape meningsfullt liv for stakkarene i utenforskapet?

Tilbake til robotene. De er kommet for å bli, og vi bør ønske dem velkommen med jubelrop. Men det er ingen grunn til finne opp en robot som plukker søppel i parken. Det ville riktignok befri sosialhjelpsmottakerne fra bøyde rygger og andre menneskers etterlatenskaper. Men langt bedre ville det være å slutte å produsere alt søppelet.

Ta makt. Det er ingen grunn til å hengi seg til religiøse ideer om full sysselsetning og angst for sosial uro blant de demoniserte. I stedet må vi ta makt over økonomien og diskutere hvordan vi kan bruke den og de teknologiske nyvinningene til å tilfredsstille virkelige behov – ikke skape kunst­ige som legger beslag på både jordas ressurser og menneskers liv og arbeid.

Vi lever i 2016. Det er på tide at vi slutter å betrakte økonomien som en allmektig guddom utenfor menneskelig kontroll. Det er ikke lenger grunn til å holde arbeidslinja hellig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.08.2016

Gå til innlegget

Kampen om kaka

Publisert rundt 1 år siden - 1043 visninger

Kan man forsvare­ at noen menn kan bli gravide og samtidig legge kvinners erfaringer til grunn for en samfunnskritisk feminisme?

Som feminist har jeg gått noen runder med meg selv for å finne­ ut hva jeg mener om den nye loven­ om valgfritt juridisk kjønn. Øyvind Håbrekke er jo inne på noe når han i Vårt Land skriver at kjønn er av vesentlig betydning når det gjelder å avdekke diskriminering.

Hva skjer om kjønn i enda større grad blir en identitetspolitisk størrelse, og at det biologiske kjønnet, kroppen, nærmest blir underordnet individets følelser? Eller som en overskrift i Exberliner som danset forbi i instafeeden min her om dagen lød: «How queer can feminism be?» Kort sagt: Om man ikke kan si hva en kvinne er, hvordan kan man da peke på de strukturelle forskjellene som rammer kvinner og menn også i vårt samfunn? Og er det riktig at den økonomiske og maktpolitiske forskjellsbehandlingen på bakgrunn av kjønn skal baseres på hvilket kjønn man føler seg som?

God lov. Men jeg tror den nye loven er en god lov likevel. Og den blir enda bedre dersom den utvides slik at vi får et tredje kjønn. Loven trenger nemlig ikke å forstås så liberalistisk eller queer som Håbrekke ser ut til å forutsette, og som jeg også i første omgang antok.

Tausheten omkring loven kan selvfølgelig tilskrives et identitetspolitisk minefelt som få vil bevege seg ut i. Men det kan også skyldes at folk flest ikke tenker at kjønn kan reduseres verken til kun biologiske forskjeller eller til bare forhandlingsbare kjønnsmarkører som Merete Thommasen ser ut til å legge til grunn i sitt innlegg om kvinnelige kvinner og mandige menn (Vårt Land 28. juni). At mange synlige transpersoner slett ikke utfordrer kjønnsstereotypene, men derimot understreker dem, er kanskje også en grunn til at mange slett ikke opplever at loven endrer samfunnets forståelse av kjønn i nevneverdig grad.

Å være kvinne. At transpersoner ikke føler et fullt samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn, kan de fleste av oss skjønne må være vanskelig, fordi det å være kvinne for de færreste kan reduseres til bare biologi. Jeg er også kvinne fordi jeg føler meg som kvinne. Og selv om jeg nå i teorien har fått en frihet til å velge å bli mann, så er ikke det faktum at jeg er en kvinne blitt en fullstendig relativ og selvskapt størrelse av den grunn. Ordet kvinne er ikke blitt meningsløst gjennom den nye loven.

Det er ikke en frihet til å skape­ seg selv som er lovens nødvendige konsekvens. Det er en frihet for en del mennesker til å kunne bli den de er. Og jeg tror det nettopp er dette, å bli den man er, som er kjernen i folks oppfatning av hva det er å være 
menneske.

Loven trenger ikke bli en hyllest­ til Peer Gynts løk-identitet. Den kan like gjerne forstås som en anerkjennelse av at vi mennesker har en kjerne, noe som er oss selv, dette noe som må være til stede i Merete Thommasens beskrivelse av de evige kjønnsforhandlingene, dersom ikke mennesket skal reduseres til en brikke i et sosialt spill. Og jeg tror at de fleste tenker at dette noe, dette som er meg, også kan være kjønnet.

Kroppen. Men hva så med kroppen? Jo, jeg tror kropp og kjønn må forstås i sammenheng. Ikke slik at kroppene våre sees som kjønnede utstillingsdukker – det er kroppens sårbarhet som er viktig å minne om. Vi møter verden som kropper. Og dette er viktig å understreke for å unngå at feminisme reduseres til ren identitetspolitikk. Det er viktig at vi ser sammenhengen mellom kropp og undertrykkelse.

Det faktum at kvinner vanligvis er fysisk svakere enn menn, at kvinner og menn konkurrerer hver for seg på idrettsarenaen, og at kvinner kan bli gravide, gjør kvinner kroppslig sett mer sårbare enn menn. Og vi er nødt til å se at den kulturelle kvinne-
undertrykkelsen også henger sammen med dette. Mister vi det av syne, så kaster vi samtidig­ vrak på vesentlige kvinnelige­ erfaringer­ som kan brukes, ikke som identitetsmarkører, men som kritikk av de rådende samfunnsstrukturene.

Kakedeling. Når feminister­ blir mer opptatt av å telle kvinnelige­ børsspekulanter enn å kritisere­ det som skjer på børsen, da har feminismen redusert seg selv til forsvarere for et økonomisk liberalistisk­ samfunn. Når alle vil ha en del av kaka, er det lett å se seg blind på størrelsen på kakestykkene. Men feminisme er ikke brøkregning. Det viktige­ er jo om kaka smaker godt eller­ ikke. Og vi må ha evnen til å justere­ oppskriften dersom det er det som skal til. Der ser vi sjelden i dagens samfunnsdebatt.

Det at kvinner har og har hatt en lettere tilgang til omsorgs-
rollen enn menn nettopp fordi vi både føder barn og ammer dem, det gjør også at vi enklere kan få øye på menneskers omsorgs-
behov og sette det i sentrum når vi kjemper for en mer rettferdig verden. At noen menn nå kanskje­ kan bli gravide, fratar ikke kvinner­ muligheten til å bruke sine erfaringer til å kritisere de rådende maktstrukturene i samfunnet.

At noen mennesker gjennom loven om juridisk kjønn opp-
lever en frihet til å bli den de er, det utelukker selvfølgelig ikke et feministisk rettferdighetskrav som ikke bare fokuserer på kakedeling­, men tvinger oss til å kjempe for en verden der ingen­ trenger å bake en kake som andre­ tjener penger på.

Gå til innlegget

Skal grasrota betale for kirkelig byråkrati?

Publisert over 1 år siden - 288 visninger

Denne gangen er det neppe tjenlig med prestekjoler, dyre bispekapper eller et selvoppholdende byråkrati.

Når Kirkemøtet skal si sitt om den fremtidige kirkeordningen, er det avgjørende at de ser den tydelige sammenhengen mellom kirkelig organisering og finansiering. En kirke med anstrengt økonomi, må passe seg for å gå i effektiviserings- og sentraliseringsfella. En topptung kirke kan nemlig vise seg å bli svært vanskelig å finansiere.

Mange har vært kritiske til medlemsfinansiering. Men i fremtiden kommer vi neppe unna. Dette er imidlertid bare mulig dersom det er lokalmenighetene som både er topp og bunn i det kirkelige ­hierarkiet. Dersom Kirkemøtet virkelig ønsker en levende og demokratisk grasrotkirke, må det frasi seg mest mulig makt og spre dem ut til alle landets menighetsråd. For hvem tror at medlemmer i kirken er villige til å betale for en stadig mer byråkratisk og topptung kirke der målstyring, reformhunger og new public ­management holder grasrotas ­engasjement og innflytelse unna den avgjørende makten?

Færre ansatte. Med mindre penger blir det færre ansatte. Da må medlemmene overta oppgaver som hittil har vært forbeholdt dem som har fått betalt for å holde oppe en aktivitet. Neste år er det Luther-­jubileum. La oss bruke sjansen­ til å kaste ut den embets­teologien som hørte til en hierarkisk samfunns­modell på 1500-tallet. Vi trenger prester, men først og fremst som inspiratorer for det allmenne prestedømmet. Menighetene eller fellesrådene bør både få ansette og være med på å betale for egne prester. Dersom de får tak i noen. Folk er allerede sluppet til på prekestolene. Dersom noen mener at nattverd uten prest er sivil ulydighet, ja, da er det sannelig på tide med nytenkning i den lutherske kirken.

Stenging. Stenging av kirke­bygg og sammenslåing av menigheter med tilhørende konflikter kommer vi neppe utenom. Men nøden har lært naken kvinne å spinne før. Denne gangen er det neppe tjenlig med prestekjoler, dyre bispekapper eller et selvoppholdende byråkrati. Derimot trenger vi en grovmasket vev av lokal- og valgmenigheter som tar det allmenne prestedømmet på ramme alvor.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
4 minutter siden / 830 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
44 minutter siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 527 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når 7 blir større enn 666
rundt 8 timer siden / 1379 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 8 timer siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Steinar Skjelanger kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Trond Isaksen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Les flere