Ellen Hageman

Alder: 47
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Vi må tenke nytt

Publisert 18 dager siden - 791 visninger

Jeg tror det er på tide å tenke nytt om en lov som ble til lenge før den avanserte fosterdiagnostikken og informasjonsteknologien gjorde sitt inntog.

Høstens debatt om den såkalte sorteringsparagrafen har ikke overraskende gått høylydt for seg. Men i stedet for å la debatten ende som et spill om regjeringsmakt, bør vi som kvinner og borgere fortsette diskusjonen og gjøre vårt for at samtaleklimaet står til sakens alvorlighet. Jeg tror det er på tide å tenke nytt om en lov som ble til lenge før den avanserte fosterdiagnostikken og informasjonsteknologien gjorde sitt inntog.

Overlege Tilde Broch Østborg har en meget tankevekkende kronikk i ­Morgenbladet og et perspektiv på abortlovgivningen som vi alle, uansett hvor vi verdimessig definerer oss i dette landskapet, bør lytte til. Østborg ønsker selvbestemt abort frem til uke 18, og går inn for å «fjerne nemndene og erstatte dem med en tverrfaglig rådgivningstjeneste som kan gi god informasjon om fosterets tilstand, prognose og mulige støtteordninger frikoblet fra avgjørelser om avbrudd».

Organisasjonen Menneskeverd har i årevis påpekt at måten informasjonen gis til kvinner som vurderer abort, også er med på å påvirke valget de tar. Jeg tenker at Østborgs forslag tar høyde for nettopp dette.

Kronisk diagnose. 

Jeg har selv ­aldri vært i en situasjon der abort har vært aktuelt. Men jeg har opplevd å få ­beskjed om at et av mine barn har en alvorlig, kronisk diagnose. Jeg har vært med på å komme hjem fra sykehuset redd og forvirra. Og jeg har gjort ­akkurat det legen hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre, men som de aller fleste ­likevel gjør: Jeg googlet diagnosen.

Og når jeg nevner dette, så er det ­fordi dette sjelden nevnes i abort­debatten: Tilgangen på informasjon er en helt ­annen enn da loven ble laget i 1978. Den gang hadde man legens ord å forholde seg til. Nå er den en stemme i mylderet av informasjon som bare er et tastetrykk unna. Informasjonen som dukker opp på nettet kan være både god og dårlig. Den kan gi et vrengebilde av virkeligheten, men det kan også finnes mye god trøst der ute. Selv opplevde jeg begge deler.

For meg handlet det om et barn som lå og sov i senga si, et barn som ­hadde et ansikt. Hvordan et tilsvarende ­informasjonsmylder kan oppleves i en situasjon der den gravide overveier­ abort – det er faktisk noe vi må ta ­høyde for også i lovgivningen. Derfor er Østborgs forslag om tverrfaglig rådgivning viktig. En kvinne har krav på å få vite, og samfunnet bør ha plikt til å gi kvalitetssikret informasjon. Da kan både ergoterapeuter, sosionomer og spesialpedagoger være vel så viktige som forklaringer fra en lege.

Hjelpetiltak. 

Jeg har ingen ferdig­spikrede tanker om hvordan en abortlov bør utformes. Men en løsning kan være å utvide retten til selvbestemt abort til uke 18 slik Østborg foreslår, men med obligatorisk tverrfaglig rådgivning etter uke 12. På den måten kan vi fjerne den diskriminerende paragraf 2c, og samtidig sørge for at kvinner får informasjon både om diagnoser og hjelpetiltak. Jeg er personlig usikker på hva jeg skal mene om NIPT-tester, altså blodprøver som kan gi informasjon om fosterets tilstand tidligere i svangerskapet. Det åpner for en sortering av fostre som mange av oss er svært usikre på om er til det beste for samfunnet og den enkelte kvinne. Like­vel: En abort tidlig i et svangerskap oppleves for de fleste som langt mindre dramatisk og etisk vanskelig enn en senabort. Men en eventuelt ny lov må i tilfelle sikre at alle kvinner også tidlig i svangerskapet får kvalitetssikret informasjon, slik at det valget hun tar er til å leve med.

Abort vil alltid være etisk ­utfordrende, og ny teknologi og ­medisinske fremskritt gir oss nye dilemmaer å ta stilling til. Ropstad og Erna kan ikke løse dem alene på bakrommet – det må vi alle sammen være med på. Vi må snakke sammen. Og vi må gjøre det nå.

Gå til innlegget

Menneskeverd og hestehandel

Publisert rundt 1 måned siden - 971 visninger

Paragraf 2c i abortloven, den såkalte sorterings-paragrafen, rommer et etisk dilemma. Kvinners råderett over liv og kropp kommer i berøring med diskriminering og usynliggjøring av funksjonshemmede mennesker i det norske samfunnet. Det finnes ingen lettvinte løsninger på et slikt etisk dilemma. Derfor bør vi gjøre alt vi kan for å holde den etiske debatten i gang

Hittil har organisasjonen Menneskeverd, som jeg selv er medlem av, vært gode til å holde i gang denne samtalen. Uten unødige konfrontasjoner har de holdt liv i en livsviktig debatt. De har løftet fram funksjonshemmedes liv og familier på en måte som jeg som feminist og mor til to funksjonshemmede barn har opplevd som avgjørende i den norske samfunnsdebatten. Men når de nå gikk ut og oppfordret KrF til å bruke abortlovens paragraf 2c som forhandlingskort i et spill om regjeringsmakt, så står både samtalen og de etiske dilemmaene i fare for å drukne.

Abortdebatten er en debatt som altfor lett går i stå. Abortforkjempere havner fort i slagordmodus, og abortmotstandere har ofte en underliggende retorikk som sprer både skam og kvinneforakt. Oppi dette har organisasjonen Menneskeverd klart å beholde innestemmen og dermed kunne forfekte et kritisk syn på norsk abortlovgivning uten å frata verken kvinner eller funksjonshemmede deres verdighet.

Menneskeverd har på en ivaretaende måte klart å få fram at dersom vi avviser det etiske dilemmaet abortlovens paragraf 2c åpner for, så rammer vi i andre omgang funksjonshemmede. For når kvinner står i en valgsituasjon der fosterets medisinske egenskaper er avgjørende, så kan vi ikke fri oss fra at de generelle holdningene til funksjonshemmede mennesker i Norge i dag faktisk spiller en rolle. På samme måte som kvinner har vært den andre og fremdeles i stor grad er det, så er også funksjonshemmede de andre, de vi
ikke identifiserer oss med. De menneskene vi sjelden eller aldri går i demonstrasjonstog for, er dem som har de egenskapene loven åpner for å sortere bort på fosterstadiet.

For Menneskeverd vet også at sorteringssamfunnet ikke bare dreier seg om abort. Når utviklingshemmede ungdommer ikke får jobb, egen bolig eller en tilrettelagt hverdag – da er det også en fortelling om det norske sorteringssamfunnet. Dersom KrF hadde brukt handlingsrommet de har mellom rød og blå blokk til å garantere funksjonshemmedes rettigheter og gode liv, hadde de sannsynligvis både fått større politisk gjennomslag, og langt mer respekt også for deres syn på abortloven. Det kunne også organisasjonen Menneskeverd sett og oppfordret KrF til.

For det burde ikke bare være feminister som ser at etiske dilemma knyttet til abort er altfor viktige til å avgjøres i en politisk hestehandel.

Gå til innlegget

Kirkegang og ønsketenkning

Publisert rundt 2 måneder siden - 656 visninger

Åste Dokka snakker om en energimangel i kirken. Jeg tror det er riktigere å snakke om en teologimangel.

Åste Dokka har mange gode betraktninger om folkekirketenkningen i Vårt Land 28. september. Når kirkemedlemmer ikke går i kirken, skyldes det neppe et boblende hav av skjult tro der nede under den tabuiserte religiøse overflaten, slik mange av folkekirkens høylydte forsvarere har gjentatt til det kjedsommelige i altfor mange år (mine ord). Det handler sannsynligvis mer om at selvstendige mennesker har endt opp med at verken Gud eller gudstjenester er viktige i livet deres.

Overraskende konklusjon. 

Dette har Dokka rett i. Nettopp derfor er konklusjonen i innlegget hennes så overraskende: Vi må bare få Den norske kirkes medlemmer til å begynne å gå i kirken, så er problemet løst. For er ikke dette ren ønsketenkning? Hvis folk ikke tror på Gud eller er likegyldige til både Vårherre og folkekirken slik Dokka selv antar – hvorfor skulle de plutselig begynne å løpe ned kirkens gudstjenester og døpe sine barn?

Dokka snakker om en energilekkasje i kirken. Det kan det godt hende vi har. Men jeg tror det er riktigere å snakke om en teologimangel. Vi mangler rett og slett god teologi for å si noe om hva Den norske kirke skal være i Norge i vår tid. Og det blir ingen god teologi av å skifte en ønsketenkning ut med en annen.

Jeg tror at vi en gang for alle må innse at folkekirkas dager er talte. I det sekulære samfunnet er ikke kirkegang og religiøse ritualer lenger en vane folk bygger sine liv rundt. Og når dåpstallene synker, er ikke dette noen krise for kirken. Det er derimot et tegn på at religion og kristen tro er i ferd med å få en ny plass i samfunnet. Der kirken før var det religiøse bakteppet i menneskers, er det nå det sekulære samfunnet som har tatt den plassen. Det gir kirken en ny mulighet – en mulighet til tydeligere å tre frem som det forpliktende trosfellesskapet den er ment å være.

Frasier seg privilegier. 

Men teologi skapes ikke bare av teologer. Teologi blir også til når det gjøres vedtak om lover og regler og budsjetter. Det er derfor det er så viktig at Den norske kirke nå lytter til humanetikere og andre tros- og livssynsorganisasjoner, og frasier seg alle privilegier både når det gjelder pengeoverføringer og plass i grunnloven. Så lenge vi prøver å holde fast på våre privilegier som folke- og majoritetskirke, så vi alle nedadgående statistikker utløse krisestemning. Og det er ingen tjent med – verken kirken eller samfunnet for øvrig.

Det kommer til å bli harde prioriteringer i tida som kommer. Penger og ansatte kommer det til å bli færre av. Dåp også. Og nettopp derfor er det så viktig at vi har tatt teologiske prioriteringer i forkant. Skal vi ha kirker og betalt personale i de menighetene som er mest aktive – eller skal vi drive misjon i områder med lav kirkesøkning og få medlemmer? Det er slike teologiske diskusjoner vi som kirke må ta. Vi må snakke om forholdet mellom dåp og nattverd, og vi må skape en teologi der menigheten – de som fremdeles bruker tid og krefter på fellesskap og gudstro – står i sentrum.

Gå til innlegget

Jeg har fått klimaangst

Publisert 2 måneder siden - 912 visninger

En feel-bad-andakt med forsøk på en happy-ending

-Har du tenkt på Noah? spurte min søster meg en dag i august. –Det er litt sånn det er nå for tida.

Vi hadde enda en samtale om klimaforandringene, min søster og jeg. Vi har hatt en del av dem etter at hun kom hjem fra Cape Town og ei vannkrise som ble avverget i siste liten av velsignet regn fra det høye og streng vannrasjoneringer gjennom mange måneder, rett til en varme og tørke som også er ny og skjebnesvanger på våre breddegrader.

Men jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på Noah. Det har jo ikke vært så mange regnbuer å se i det siste. Men når jeg tenker meg om: Syndfloden er et betegnende begrep når havnivået stiger og truer med å gjøre store deler av de tettest befolkede områdene på kloden vår ubeboelige fordi vi sitter fast i et økonomisk system som premierer menneskelig grådighet og konkurranseinstinkt.

For tiden leser jeg en bok som til tross for tittelen «En fremtid uden fremtid» (den er dansk) gir meg bittelittegranne håp. Et sentralt poeng i boka er at vi veit nok. Vi har viten nok, kunnskap nok. Vi kan nok til å snu utviklingen. Når verdens ledere møttes i Paris, så var det fordi forskere og vitenskapsfolk og diverse eksperter, veit at det er mulig å holde seg innafor togradersmålet. De veit også hvordan. Vi trenger mindre materielt forbruk og mindre utslipp av klimagasser. Det er mulig. Det går an.

Men så går det ikke likevel.

Det økonomiske systemet vi lever i, er avhengig av stadig vekst for ikke å kollapse. Og et kollaps i økonomien er nærmest like alvorlig som klimakrisa. Så her sitter vi, fast i en gordisk knute bare de mest teknologifrelste og politikere på stemmfiske tror vi kan leve med.

Dessuten: Vi veit også at dersom vi, du, jeg, søstern min, gjør vårt som enkeltpersoner (kutter i kjøttspisinga, kutter ut flyturer, kjører mindre bil, shopper mindre), så betyr det ikke en gang en dråpe i havet så lenge olja pumpes opp av Nordsjøen og H&M brenner klær på bål.

Og da er vi tilbake til poenget i den danske boka: Viten, fakta, kunnskap – vi får stadig høre at det gjør tro overflødig. Men det er feil. All denne viten, kunnskap, alle fakta om is som smelter, skoger som brenner og orkaner som truer, all denne viten roper etter tro. Mennesker trenger noe å tro på. For det er i troen håpet finnes. Og det er i håpet handlinger og vilje fødes. Vilje til å gjøre det vi veit at skal til.

Undertittelen på boka på nattbordet lyder: «Depression som politisk problem og kunstens alternative fortællinger» (fortsatt dansk). Det hadde vært fint å endre dette til: «Depression som politisk problem og BIBELENS alternative fortellinger». Ikke fordi det er noe galt med kunst, slett ikke. Men fordi jeg tross alt holder en knapp på Bibelen. På Gud og Jesus. Og kanskje Noah.

Nå er det vel de færreste som tror at vi skal få noen byggeinstruksjoner fra oven som skal redde oss fra havet som stiger. Dessuten er historien om Noah en fortelling om skyld og straff og masseutryddelse der helten og hans nærmeste familie vinner og alle andre taper, dvs drukner. Og i klimakrisens tid er jo alt det der snudd på hodet. De landene som er mest ansvarlige gjennom sin rikdom og sitt forbruk, det er etter all sannsynlighet også de som kommer til å klare seg best i framtiden.

Nei, jeg tror vi må bla lengre frem til en annen båt på en annen sjø. For også på Genesaretsjøen truet bølgene, og disiplinen ble redde og trodde undergangen var nær. Men Jesus sov som om alt skulle være i skjønneste orden. Disiplene vekket ham – det var deres siste håp. Og idet Jesus beskylder dem for å ha for lite tro, (der kan du se – mennesket trengte tro den gangen også!) stilner han stormen.

Jeg tror det er en fortelling vi trenger. Ikke for å få oss til å tenke at alt skal nok gå bra, og det nytter uansett ikke hva jeg gjør. Nei, for å minne oss på at i motsetning til Noah, så er vi denne gangen alle i samme båt. Og i den båten er Jesus alltid (blind)passasjer. Og hver gang vi holder på å gi opp, gi etter, så dukker Jesus opp. På tørkeramma åkre, bak salgsstativet på Herkules og på solsenga ved siden av på den sydenturen vi burde ha avbestilt.

For vi veit

og vi kan

om vi tror

Og vi kan ha klimaangst, men vi gir oss aldri. Ikke sant, søster?

 

 


Gå til innlegget

Livet er et tillitsfall

Publisert nesten 2 år siden - 502 visninger

Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Privilegier for folkevalgte gir ordet tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre i full tillit kaster seg ut i livet og pappas armer.

I den ene enden av landet holdt stortingspolitikere på å bevilge seg en dobling av en gullkantet etterlønnsordning. I den andre enden holder­ en enslig firebarnsmamma på å miste retten til hjelp for sin handikappede­ treåring siden hun ikke har råd til en bolig som kan sikre assistentene et godt nok arbeidsmiljø.

«Tillitsfall!» roper småjentene­ og kaster seg baklengs ut fra trappa og ned i pappas armer tre steg lengre ned. De hviner av fryd idet pappa tar imot dem rett før de ellers ville gått i gulvet. For pappa tar imot. Hver gang.

Det er jo derfor de tør å la seg falle. Fordi de vet. Fordi de innerst­ inne er trygge. Hadde det vært så mye som en ørliten sjanse for at pappa ikke kom til å ta dem imot i fallet, da hadde de selvfølgelig aldri kastet seg ut. Døtrene våre er ikke dumme.

Mangler tillit. Det er heller ikke norske stortingspolitikere. Men i motsetning til våre døtre, virker det som de mangler tillit. Hvorfor skulle de ellers med 900.000 i årlig inntekt finne på å bevilge seg ett års ekstra etterlønn i tillegg til det de allerede har dersom de skulle få problemer med å skaffe seg jobb etter endt innsats på Stortinget?

De kan neppe føle seg trygge­ på velferdssamfunnets ordninger når de ikke vil gå på Nav dersom de blir arbeidsledige. Heldigvis snudde partiene som hadde gått inn for dette, ett etter ett i denne saken.

Men likevel sier forslaget og det opprinnelige flertallet for etterlønnsøkningen­, at tilliten til velferdsordningene neppe er på topp blant dem som vedtar den.

Ensomme. I den svenske dokumentarfilmen­ A swedish theory of love som for noen uker siden ble sendt på NRK, viser den italienskfødte regissøren Erik Gandini hvordan velferds-
staten gjør mennesker uavhengige av hverandre. Og dermed ensomme. Som kontrast til det individorienterte Sverige og Skandinavia, viser han scener fra en leges liv i Etiopia.

Jeg har sett mange anmeldere­ som kritiserer nettopp denne delen­ av filmen. De synes det blir for platt og selvfølgelig. Det varme­ sør mot det kalde nord. Mennesker som klemmer hverandre utendørs i kontrast til lukkede dører i lange korridorer.

Men det kanskje viktigste poenget­ med å vise oss denne­ kirurgen, som etter mange år på svenske sykehus velger å operere­ under særdeles kummerlige forhold­ i et land uten kollektive velferdsordninger, handler om noe mer.

Det storartede og imponerende med denne legen, er hans evne til improvisasjon. Han stabiliserer brudd ved hjelp av sykkel-
eiker og slangeklemmer kjøpt på det lokale markedet. Hårspenner forhindrer urinlekkasje etter prostataoperasjoner.

Tar imot oss. I den nordlige utpost­ av Europa vokser vi opp i den tro at noen tar imot oss når vi faller. Ikke nødvendigvis pappa­; velferdsstaten skulle jo nettopp gjøre at man ikke var avhengig av pappas sterke armer eller­ sterke økonomi når livet ikke gikk på de forventede skinner.

Som skandinaver skårer vi høyt på tillit både til samfunnets institusjoner og våre medmennesker. Det er derfor vi instinktivt reagerer både på historien om stortingspolitikeres etterlønn og alenemammaen som kanskje må sende treåringen sin på institusjon­ fordi hun ikke har råd til en bolig der assistentene hun er avhengig av kan jobbe under tilfredsstillende arbeidsmiljø.

Den ene regelen slår beina under­ den andre, og plutselig er det ingen hjelp å få. En hjelp vi alle trodde var en selvfølge.

Men som kirurgen i The swedish­ theory of love sier: Når han er i Sverige, klager hans kolleger­ på at stadig mer av deres­ tid går med til et byråkratisk skjemavelde. For mange regler, for mye rapportering og kontroll hindrer det som er avgjørende for at mennesker i ulike livs-
situasjoner, menneskers viss liv har falt, kan få hjelp: Nemlig at de som hjelper, har mulighet til å improvisere. Improvisasjon er det motsatte av kontroll. Men det krever tillit.

Handlingsrom. Jo da, vi trenger mer penger særlig nedover i systemet, men vi trenger også handlingsrom. Jeg håper og tror at Bodø kommune kommer til å finne en løsning for firebarnsmammaen og hennes familie. Det er gjerne det som skjer når media belyser saker som dette.

Men det skulle ikke vært nødvendig. Det skulle ikke skjedd. I stedet for et system som krever­ at man dokumenterer behov på skjema etter skjema, og der kontroll­ og stivbente regler slår kreativiteten i hjel i de fleste ledd, trenger vi mer skjønn. Mer tillit. Både til de som trenger hjelpen. Og til de som utøver den.

Privilegier. Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Det burde også stortingspolitikerne skjønt. Særregler for høytlønnede folkevalgte vitner ikke om kreativitet og improvisasjon. Det kalles privilegier, og gir tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre kaster seg ut i livet og pappas armer.

For det er det fellesskap handler­ om, ikke sant, at vi stoler­ på at noen tar imot oss når vi faller­? At vi vet det. Fordi vi faller. Før eller siden. Fordi vi trenger hverandre. Alle sammen. Fordi ingen av oss klarer oss selv. Alltid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.12.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77069 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43330 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34754 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27728 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22392 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22114 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20003 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19017 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 32 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 40 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 182 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 120 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 112 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 132 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 173 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 355 visninger
Les flere

Siste innlegg

Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
15 minutter siden / 18 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 32 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 40 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 2 timer siden / 70 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 11 timer siden / 77 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 11 timer siden / 259 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 11 timer siden / 96 visninger
Verdidebatt strupes?
av
Herdis Alfredsen
rundt 11 timer siden / 173 visninger
En beklagelig avgjørelse.
av
Christian Jebsen
rundt 11 timer siden / 137 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 11 timer siden / 163 visninger
Les flere