Ellen Hageman

Alder: 47
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Autoritær folkekirke

Publisert 3 måneder siden

Når grasrota i vest hever stemmen mot kirkerådet etter valg av ny biskop, gjør både Kirkerådet, Åpen folkekirke og liturgiamanuenser lurt i å lytte. For er det en ting vi skal være forsiktig med å overstyre, så er det aktive menigheter. Uten dem – ingen kirke.

Interessant nok handler en av bekymringene om lokale gudstjenestefeiringer og en uro for at den ellers så liberale biskopen skal være konservativ når det gjelder utformingen av lokale liturgier.

I Sandnes uttaler presten i Norges eneste valgmenighet, Vidar M. Bakke, at de er villige til å ty til sivil ulydighet for å beholde den liturgien de har utarbeidet. At Den norske kirke har skapt et kontrollregime fra oven der en velfungerende liturgi i det hele tatt kan havne i kategorien sivil ulydighet, er i seg selv en trussel mot engasjerte menigheter. Men at de i Sandnes er villig til å ta opp kampen om det skulle bli nødvendig, er et sunnhetstegn og viktig for menighetsfellesskap over hele landet. Heia dem!

Et av stridstemaene er visstnok rekkefølgen i liturgien. I den forbindelse må vi spørre oss hva slags kirke vi ønsker: En kirke med fastlåste liturgiske rammer, eller en levende kirke der troende mennesker tar kalken i egen hånd og insisterer på bordet før ordet fordi det gir fellesskap i nattverden og frihet til å la unga få oppleve forkynnelse på egne betingelser etterpå?

Merete Thomassen, amanuensis i liturgikk på TF, mener i Vårt Land 30. januar det kun er frikirkene som har en slik frihet til å bytte om på rekkefølgen i gudstjenesten. Av en eller annen grunn er Dnk forpliktet på en 2.000 år gammel tradisjon der vi lytter før vi spiser. Det er som man hører ekkoet av argumentasjonen mot likekjønnet vigsel: Tradisjonen får stor T og trumfer alt annet.

Nei, la oss heller slå et slag for mangfoldet, for en inkluderende liturgisk kirke der det er rom for både ord før bord og bord før ord, lovsang og middelaldersalmer, tradisjonell liturgi med orgel, og band og løsere snipp. Men det må styres nedenfra. Og kirkegjengere må selv få bestemme hvor de føler seg hjemme. For som myndige mennesker med ulik smak og ulike fromhetsuttrykk, bør vel ellers så liberale teologer og kirkevalgte gi oss mulighet til å velge sånt selv?

Gå til innlegget

Paternalistisk monkey business

Publisert 4 måneder siden

Gjesp! Jeg er så trøtt av menn som bruker sin definisjonsmakt til å begrense andre menneskers uttrykksrom.

Dette innlegget er et svar på Ruben Fønsbos «Nei, du er ikke krenket»

Pang! Jeg våknet visst likevel idet Rubens Fønsbo skjøt seg selv så grundig i foten at braket hørtes fra Slesvig, over Kattegat og helt opp til Telemark.

I Vårt Land 8. januar skriver den danske presten Ruben Fønsbo om en påstått krenkelseskultur som truer så vel det offentlige ordskiftet som akademisk debatt og mer til. Du verden. Jeg tror jeg må starte med et sitat: «Krenkelseskulturen er særdeles skadelig fordi vi – med våre krenkelser som omdreiningspunkt – gjør våre private synspunkter til allmenngyldige regler og dermed tar oss retten til å bestemme hva andre mennesker skal få lov til å mene og hvordan de skal få uttrykke seg.»

Selvmotsigelsen.

Det er kanskje ikke så pussig at han skyter seg selv i foten, så nærsynt mannen later til å være. Han kan umulig se sitt eget speilbilde klart ­siden han ikke får øye på det helt åpenbare selvmotsigelsen idet han selv tar seg retten til å fortelle oss alle hvordan vi skal reagere når vi blir utsatt for all verdens innbilte krenkelser, det være seg bruken av ordet neger og homo, sexistisk språk, middelaldrene menns posisjoner i ­arbeidslivet, kvinners amming eller brune gutters gensere.

Ruben Fønsbo har både oppskriften og løsningen, og prøv ikke å fortelle ham at det har noe med hans kjønn, alder eller hudfarge å gjøre. Mannen er nemlig ikke privilegieblind. Det er vi som er fulle av fordommer. Det er til å grine av. På både dansk og norsk.

En del av oppskriften til den gode ­dansken er å ikke synse, men lytte til grundig vitenskapelig argumentasjon. Det kan selvfølgelig være lurt, men ikke et sted i hele kronikken belegger Fønsbo sine egne påstander vitenskapelig. Han hengir seg i stedet til en imaginær dialog med sine påståtte ­meningsmotstandere der han nagler dem fast med noe han ­kanskje tror er retorisk presisjon.

Ikke meningsutvekslinger. 

Ifølge vår danske venn er det nemlig svært ­sjeldent at mennesker virkelig blir krenket. Han skriver: «Det som sannsynligvis har skjedd, er derimot at noen har uttrykt et synspunkt som du er uenig i. Det er sånn kommunikasjon fungerer.»

Aha! Men da må Fønsbo fortelle meg hvorfor alle eksemplene han ­kommer trekkende med ikke er meningsutvekslinger, men derimot handler om uttrykks­måter. Neger eller homo, er ikke en ­påstand, men begrep med negative konnotasjoner. Her kommer imidlertid en påstand, min påstand: Det er en sammenheng mellom begrepet neger og dansk innvandrings- og ghettopolitikk. Og om Fønsbo ikke ser det, skal jeg i min feministiske velvillighet gi ham en ledetråd: stigmatisering.

Finnes i det hele tatt denne krenkelses­kulturen Fønsbo tiltaler med stor bokstav? Tja. I Norge finner vi kanskje noe som nærmer seg i Sylvi Listhaug og Frps ­retorikk. Men i Danmark er fenomenet Listhaug overflødig. I Danmark ­støtter Folkekirken opp under danskheten, ­politikerne vedtar ghettopolitikk med egne strafferammer, og fratar mennesker som er danske på alle sett og vis grunnleggende velferdsgoder dersom de har oppholdt seg for lenge i det store, ikke-danske utlandet bare for å unngå at uønskede flyktninger skal ta seg til den yndige velferdsstaten i nord.

Et sunnhetstegn. 

At oppmerksomhet rundt krenkninger kunne være et sunnhetstegn i et samfunn der undertrykte grupper frigjør seg, får Fønsbo ikke øye på. Og at sympati fra den øvrige befolkningen ikke handler om egoisme, men god gammeldags nestekjærlighet, går kirkens mann hus forbi.

Har så ikke den godeste Fønsbo et ­eneste godt poeng? Jo da. Det har han. Og det er at det viktigere å forandre ­virkeligheten enn språket. Problemet er at argumentet hans ender i en familievogn med hetero­normativ skiltning og uklare ønsker om nye familiekonstellasjoner. Langt mer treffsikker ville argumentasjonen hans vært om den endte på en øde øy der den danske staten har planlagt å sende ­avviste asylsøkere.

Gå til innlegget

Var dette alt?

Publisert 4 måneder siden

I kirka har vi et håp. Vi snakker høyt om at døden ikke har siste ordet.

For mange år siden, den gang jeg jobba som prest, holdt jeg en julepreken i kirka på øya der vi bodde­. Selve prekenen er for lengst forsvunnet. Men jeg husker den godt likevel. Den hadde nemlig en virkningshistorie som beviste­ at i alle fall en av til­hørerne i kirka­ selv i godt bedugget tilstand kunne gjenta hoved-
poenget, og det et godt stykke ut i fastetida. Det er ikke hver dag – eller natt – en prest opplever slikt. Det kommer jeg tilbake til.

Et dypt sukk. 

Prekenen begynte på ei ferje. Vi satt i salongen under dekk, jeg og en annen øyværing. Hun hadde vært på julehandel i byen, og hun fortalte meg om julaftenene da ungene­ var små; om når hun satt der utpå kvelden med gave­papir på gølvet, lutefisk, multekrem og småkaker i magen, alt hun hadde­ bakt og handla og rydda og pynta kulminerte i et øyeblikk av stappmette mager, kranglende­ unger og knekte nøtter. Hun satt der i sofaen, så ut over stua, og oppsummerte det hele i et dypt sukk: Var dette alt?

Prekenen fortsatte til en stall for over 2.000 år siden, til den første julaften, der en gutt ble født mellom et esel og ei ku i en stall langt hjemmefra. Og selv om det også fortelles at dette barnet var Guds egen sønn, så ville denne fortellingen ikke vist oss stort mer enn at evigheten kan speile seg i ethvert nyfødt barns øyne, dersom den endte der. Hadde historien om Jesus sluttet med barnet i krybben, hadde vi hatt all grunn til å sukke­ og spørre oss: Var dette alt?

Men det var ikke alt. Jesus vokste opp og ble mann. Han talte­ øvrigheten midt imot og stoppet munnen på skriftlærde med liknelser. Jesus omga seg med tollere og syndere, han gjorde mennesker friske og mennesker mette. Men var dette alt?

Kleber seg til hverandre. 

For også vi vokser opp. Og om vi synes­ vi fikser det eller ikke, lever vi den ene dagen etter den andre. Dagene kleber seg til hverandre og blir til måneder og år og til et liv. Og om Jesus bare var en vismann med overnaturlige evner, eller endatil en opprører med stort mot og varmt hjerte, ville det neppe gjort ham til mer enn et guddommelig ideal, som ingen av oss kunne leve opp til. Vi ville blitt stående med evig gjeld til en som pekte på en smal sti vi aldri helt fant. Og vi hadde blitt sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt?

Og en dag ville vi stått der, ­ansikt til ansikt med døden i skyggen av et liv som ble rikt eller fattig, vellykka eller mislykka, alt ettersom. Menneskelige vurderinger er ofte nådeløse som døden selv. Og hvilken trøst ville det gitt oss dersom historien om Jesus endte på en langfredag? At Gud deler vår skjebne like inn i døden – var det alt?

Og her må jeg ta en sving ut av prekenen, og inn i noen betraktninger om det sekulære Norge. For som prest holder man flere begravelser enn juleprekener. Og de fleste begravelser er fulle av takknemlighet og gode minner etter et liv som er levd. Da er det lett å være prest. Men også de livene som ble skuffelse på skuffelse og brutte håp, skal ha sine begravelser. Og i kirka har vi en fordel når vi er rammen rundt avslutningen på et liv som ikke ble helt som det skulle. Vi har et håp.

Brøler om kapp. 

Men jeg lurer­ på hva en foretter i en humanetisk begravelse har å si i en slik situasjon? Når man ikke kan veve et ritual rundt gode minner, når sorgen og skuffelsen brøler om kapp, når man ikke kan møte livets avslutning men noe mer enn et bekreftende ja, om noen skulle driste seg til å spørre: Var dette alt?

Det lurer jeg på.

For i kirka svarer vi ikke ja. Det var ikke alt. Og nå er jeg inne i preika igjen. I kirka har vi et håp. Vi snakker høyt om at døden ikke har siste ordet. Vi begraver mennesker med en forventning om oppstandelse. Vi senker kista ned i troen på syndenes forlatelse og forventningen om evig glede. Et vellykka liv, et mislykka liv, et liv som etterlater seg gode minner eller skuffelser, relasjoner eller ensomhet – i møte med døden er det kristne håpet likt for alle.

Juleprekenen endte ikke før første påskedag. Den endte i håp og oppstandelse. Den beveget seg fra tomheten i sofaen når alle pakker var pakket opp på julaften, til krybbe, levd liv og død. Og den avsluttet med håpet på påskedagsmorgen. Jesu oppstandelse skal bli vår oppstandelse. Det er alt. Og det er nok.

Epilog. 

Men jula varer ikke helt til påske. For der imellom kommer lofotfiske. Og med lofotfisket­ følger det tradisjonsrike møljekalaset på den lokale kroa. Og der var vi, og der var det mange. Og også den kvelden ble vi mette, og etter hvert ble det seint og på tide å gå ut i natta og hjemover mot prestegården. Det var mørkt, og det var glatt, og et stykke bak oss strevde en med å holde seg på beina. Promille og holkeføre er ingen god kombinasjon. Har klamret seg til sin kones arm, og når han fikk øye på presten der foran seg på veien, ropte han med fnis i stemmen: Var dette alt, prest? Var dette alt?

Og hjertet hoppet i brystet på presten, av overraskelse og en smule stolthet. For tenk – noen husket juleprekenen min enda det nå nærmet seg påske! Og svaret til den beduggede mannen, ustø og klengende, ga seg selv som en rungende latter ut i vintermørket.

Gå til innlegget

Vi må tenke nytt

Publisert 5 måneder siden

Jeg tror det er på tide å tenke nytt om en lov som ble til lenge før den avanserte fosterdiagnostikken og informasjonsteknologien gjorde sitt inntog.

Høstens debatt om den såkalte sorteringsparagrafen har ikke overraskende gått høylydt for seg. Men i stedet for å la debatten ende som et spill om regjeringsmakt, bør vi som kvinner og borgere fortsette diskusjonen og gjøre vårt for at samtaleklimaet står til sakens alvorlighet. Jeg tror det er på tide å tenke nytt om en lov som ble til lenge før den avanserte fosterdiagnostikken og informasjonsteknologien gjorde sitt inntog.

Overlege Tilde Broch Østborg har en meget tankevekkende kronikk i ­Morgenbladet og et perspektiv på abortlovgivningen som vi alle, uansett hvor vi verdimessig definerer oss i dette landskapet, bør lytte til. Østborg ønsker selvbestemt abort frem til uke 18, og går inn for å «fjerne nemndene og erstatte dem med en tverrfaglig rådgivningstjeneste som kan gi god informasjon om fosterets tilstand, prognose og mulige støtteordninger frikoblet fra avgjørelser om avbrudd».

Organisasjonen Menneskeverd har i årevis påpekt at måten informasjonen gis til kvinner som vurderer abort, også er med på å påvirke valget de tar. Jeg tenker at Østborgs forslag tar høyde for nettopp dette.

Kronisk diagnose. 

Jeg har selv ­aldri vært i en situasjon der abort har vært aktuelt. Men jeg har opplevd å få ­beskjed om at et av mine barn har en alvorlig, kronisk diagnose. Jeg har vært med på å komme hjem fra sykehuset redd og forvirra. Og jeg har gjort ­akkurat det legen hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre, men som de aller fleste ­likevel gjør: Jeg googlet diagnosen.

Og når jeg nevner dette, så er det ­fordi dette sjelden nevnes i abort­debatten: Tilgangen på informasjon er en helt ­annen enn da loven ble laget i 1978. Den gang hadde man legens ord å forholde seg til. Nå er den en stemme i mylderet av informasjon som bare er et tastetrykk unna. Informasjonen som dukker opp på nettet kan være både god og dårlig. Den kan gi et vrengebilde av virkeligheten, men det kan også finnes mye god trøst der ute. Selv opplevde jeg begge deler.

For meg handlet det om et barn som lå og sov i senga si, et barn som ­hadde et ansikt. Hvordan et tilsvarende ­informasjonsmylder kan oppleves i en situasjon der den gravide overveier­ abort – det er faktisk noe vi må ta ­høyde for også i lovgivningen. Derfor er Østborgs forslag om tverrfaglig rådgivning viktig. En kvinne har krav på å få vite, og samfunnet bør ha plikt til å gi kvalitetssikret informasjon. Da kan både ergoterapeuter, sosionomer og spesialpedagoger være vel så viktige som forklaringer fra en lege.

Hjelpetiltak. 

Jeg har ingen ferdig­spikrede tanker om hvordan en abortlov bør utformes. Men en løsning kan være å utvide retten til selvbestemt abort til uke 18 slik Østborg foreslår, men med obligatorisk tverrfaglig rådgivning etter uke 12. På den måten kan vi fjerne den diskriminerende paragraf 2c, og samtidig sørge for at kvinner får informasjon både om diagnoser og hjelpetiltak. Jeg er personlig usikker på hva jeg skal mene om NIPT-tester, altså blodprøver som kan gi informasjon om fosterets tilstand tidligere i svangerskapet. Det åpner for en sortering av fostre som mange av oss er svært usikre på om er til det beste for samfunnet og den enkelte kvinne. Like­vel: En abort tidlig i et svangerskap oppleves for de fleste som langt mindre dramatisk og etisk vanskelig enn en senabort. Men en eventuelt ny lov må i tilfelle sikre at alle kvinner også tidlig i svangerskapet får kvalitetssikret informasjon, slik at det valget hun tar er til å leve med.

Abort vil alltid være etisk ­utfordrende, og ny teknologi og ­medisinske fremskritt gir oss nye dilemmaer å ta stilling til. Ropstad og Erna kan ikke løse dem alene på bakrommet – det må vi alle sammen være med på. Vi må snakke sammen. Og vi må gjøre det nå.

Gå til innlegget

Menneskeverd og hestehandel

Publisert 6 måneder siden

Paragraf 2c i abortloven, den såkalte sorterings-paragrafen, rommer et etisk dilemma. Kvinners råderett over liv og kropp kommer i berøring med diskriminering og usynliggjøring av funksjonshemmede mennesker i det norske samfunnet. Det finnes ingen lettvinte løsninger på et slikt etisk dilemma. Derfor bør vi gjøre alt vi kan for å holde den etiske debatten i gang

Hittil har organisasjonen Menneskeverd, som jeg selv er medlem av, vært gode til å holde i gang denne samtalen. Uten unødige konfrontasjoner har de holdt liv i en livsviktig debatt. De har løftet fram funksjonshemmedes liv og familier på en måte som jeg som feminist og mor til to funksjonshemmede barn har opplevd som avgjørende i den norske samfunnsdebatten. Men når de nå gikk ut og oppfordret KrF til å bruke abortlovens paragraf 2c som forhandlingskort i et spill om regjeringsmakt, så står både samtalen og de etiske dilemmaene i fare for å drukne.

Abortdebatten er en debatt som altfor lett går i stå. Abortforkjempere havner fort i slagordmodus, og abortmotstandere har ofte en underliggende retorikk som sprer både skam og kvinneforakt. Oppi dette har organisasjonen Menneskeverd klart å beholde innestemmen og dermed kunne forfekte et kritisk syn på norsk abortlovgivning uten å frata verken kvinner eller funksjonshemmede deres verdighet.

Menneskeverd har på en ivaretaende måte klart å få fram at dersom vi avviser det etiske dilemmaet abortlovens paragraf 2c åpner for, så rammer vi i andre omgang funksjonshemmede. For når kvinner står i en valgsituasjon der fosterets medisinske egenskaper er avgjørende, så kan vi ikke fri oss fra at de generelle holdningene til funksjonshemmede mennesker i Norge i dag faktisk spiller en rolle. På samme måte som kvinner har vært den andre og fremdeles i stor grad er det, så er også funksjonshemmede de andre, de vi
ikke identifiserer oss med. De menneskene vi sjelden eller aldri går i demonstrasjonstog for, er dem som har de egenskapene loven åpner for å sortere bort på fosterstadiet.

For Menneskeverd vet også at sorteringssamfunnet ikke bare dreier seg om abort. Når utviklingshemmede ungdommer ikke får jobb, egen bolig eller en tilrettelagt hverdag – da er det også en fortelling om det norske sorteringssamfunnet. Dersom KrF hadde brukt handlingsrommet de har mellom rød og blå blokk til å garantere funksjonshemmedes rettigheter og gode liv, hadde de sannsynligvis både fått større politisk gjennomslag, og langt mer respekt også for deres syn på abortloven. Det kunne også organisasjonen Menneskeverd sett og oppfordret KrF til.

For det burde ikke bare være feminister som ser at etiske dilemma knyttet til abort er altfor viktige til å avgjøres i en politisk hestehandel.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere