Ellen Hageman

Alder: 47
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Kirkegang og ønsketenkning

Publisert 4 dager siden - 622 visninger

Åste Dokka snakker om en energimangel i kirken. Jeg tror det er riktigere å snakke om en teologimangel.

Åste Dokka har mange gode betraktninger om folkekirketenkningen i Vårt Land 28. september. Når kirkemedlemmer ikke går i kirken, skyldes det neppe et boblende hav av skjult tro der nede under den tabuiserte religiøse overflaten, slik mange av folkekirkens høylydte forsvarere har gjentatt til det kjedsommelige i altfor mange år (mine ord). Det handler sannsynligvis mer om at selvstendige mennesker har endt opp med at verken Gud eller gudstjenester er viktige i livet deres.

Overraskende konklusjon. 

Dette har Dokka rett i. Nettopp derfor er konklusjonen i innlegget hennes så overraskende: Vi må bare få Den norske kirkes medlemmer til å begynne å gå i kirken, så er problemet løst. For er ikke dette ren ønsketenkning? Hvis folk ikke tror på Gud eller er likegyldige til både Vårherre og folkekirken slik Dokka selv antar – hvorfor skulle de plutselig begynne å løpe ned kirkens gudstjenester og døpe sine barn?

Dokka snakker om en energilekkasje i kirken. Det kan det godt hende vi har. Men jeg tror det er riktigere å snakke om en teologimangel. Vi mangler rett og slett god teologi for å si noe om hva Den norske kirke skal være i Norge i vår tid. Og det blir ingen god teologi av å skifte en ønsketenkning ut med en annen.

Jeg tror at vi en gang for alle må innse at folkekirkas dager er talte. I det sekulære samfunnet er ikke kirkegang og religiøse ritualer lenger en vane folk bygger sine liv rundt. Og når dåpstallene synker, er ikke dette noen krise for kirken. Det er derimot et tegn på at religion og kristen tro er i ferd med å få en ny plass i samfunnet. Der kirken før var det religiøse bakteppet i menneskers, er det nå det sekulære samfunnet som har tatt den plassen. Det gir kirken en ny mulighet – en mulighet til tydeligere å tre frem som det forpliktende trosfellesskapet den er ment å være.

Frasier seg privilegier. 

Men teologi skapes ikke bare av teologer. Teologi blir også til når det gjøres vedtak om lover og regler og budsjetter. Det er derfor det er så viktig at Den norske kirke nå lytter til humanetikere og andre tros- og livssynsorganisasjoner, og frasier seg alle privilegier både når det gjelder pengeoverføringer og plass i grunnloven. Så lenge vi prøver å holde fast på våre privilegier som folke- og majoritetskirke, så vi alle nedadgående statistikker utløse krisestemning. Og det er ingen tjent med – verken kirken eller samfunnet for øvrig.

Det kommer til å bli harde prioriteringer i tida som kommer. Penger og ansatte kommer det til å bli færre av. Dåp også. Og nettopp derfor er det så viktig at vi har tatt teologiske prioriteringer i forkant. Skal vi ha kirker og betalt personale i de menighetene som er mest aktive – eller skal vi drive misjon i områder med lav kirkesøkning og få medlemmer? Det er slike teologiske diskusjoner vi som kirke må ta. Vi må snakke om forholdet mellom dåp og nattverd, og vi må skape en teologi der menigheten – de som fremdeles bruker tid og krefter på fellesskap og gudstro – står i sentrum.

Gå til innlegget

Jeg har fått klimaangst

Publisert 20 dager siden - 869 visninger

En feel-bad-andakt med forsøk på en happy-ending

-Har du tenkt på Noah? spurte min søster meg en dag i august. –Det er litt sånn det er nå for tida.

Vi hadde enda en samtale om klimaforandringene, min søster og jeg. Vi har hatt en del av dem etter at hun kom hjem fra Cape Town og ei vannkrise som ble avverget i siste liten av velsignet regn fra det høye og streng vannrasjoneringer gjennom mange måneder, rett til en varme og tørke som også er ny og skjebnesvanger på våre breddegrader.

Men jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på Noah. Det har jo ikke vært så mange regnbuer å se i det siste. Men når jeg tenker meg om: Syndfloden er et betegnende begrep når havnivået stiger og truer med å gjøre store deler av de tettest befolkede områdene på kloden vår ubeboelige fordi vi sitter fast i et økonomisk system som premierer menneskelig grådighet og konkurranseinstinkt.

For tiden leser jeg en bok som til tross for tittelen «En fremtid uden fremtid» (den er dansk) gir meg bittelittegranne håp. Et sentralt poeng i boka er at vi veit nok. Vi har viten nok, kunnskap nok. Vi kan nok til å snu utviklingen. Når verdens ledere møttes i Paris, så var det fordi forskere og vitenskapsfolk og diverse eksperter, veit at det er mulig å holde seg innafor togradersmålet. De veit også hvordan. Vi trenger mindre materielt forbruk og mindre utslipp av klimagasser. Det er mulig. Det går an.

Men så går det ikke likevel.

Det økonomiske systemet vi lever i, er avhengig av stadig vekst for ikke å kollapse. Og et kollaps i økonomien er nærmest like alvorlig som klimakrisa. Så her sitter vi, fast i en gordisk knute bare de mest teknologifrelste og politikere på stemmfiske tror vi kan leve med.

Dessuten: Vi veit også at dersom vi, du, jeg, søstern min, gjør vårt som enkeltpersoner (kutter i kjøttspisinga, kutter ut flyturer, kjører mindre bil, shopper mindre), så betyr det ikke en gang en dråpe i havet så lenge olja pumpes opp av Nordsjøen og H&M brenner klær på bål.

Og da er vi tilbake til poenget i den danske boka: Viten, fakta, kunnskap – vi får stadig høre at det gjør tro overflødig. Men det er feil. All denne viten, kunnskap, alle fakta om is som smelter, skoger som brenner og orkaner som truer, all denne viten roper etter tro. Mennesker trenger noe å tro på. For det er i troen håpet finnes. Og det er i håpet handlinger og vilje fødes. Vilje til å gjøre det vi veit at skal til.

Undertittelen på boka på nattbordet lyder: «Depression som politisk problem og kunstens alternative fortællinger» (fortsatt dansk). Det hadde vært fint å endre dette til: «Depression som politisk problem og BIBELENS alternative fortellinger». Ikke fordi det er noe galt med kunst, slett ikke. Men fordi jeg tross alt holder en knapp på Bibelen. På Gud og Jesus. Og kanskje Noah.

Nå er det vel de færreste som tror at vi skal få noen byggeinstruksjoner fra oven som skal redde oss fra havet som stiger. Dessuten er historien om Noah en fortelling om skyld og straff og masseutryddelse der helten og hans nærmeste familie vinner og alle andre taper, dvs drukner. Og i klimakrisens tid er jo alt det der snudd på hodet. De landene som er mest ansvarlige gjennom sin rikdom og sitt forbruk, det er etter all sannsynlighet også de som kommer til å klare seg best i framtiden.

Nei, jeg tror vi må bla lengre frem til en annen båt på en annen sjø. For også på Genesaretsjøen truet bølgene, og disiplinen ble redde og trodde undergangen var nær. Men Jesus sov som om alt skulle være i skjønneste orden. Disiplene vekket ham – det var deres siste håp. Og idet Jesus beskylder dem for å ha for lite tro, (der kan du se – mennesket trengte tro den gangen også!) stilner han stormen.

Jeg tror det er en fortelling vi trenger. Ikke for å få oss til å tenke at alt skal nok gå bra, og det nytter uansett ikke hva jeg gjør. Nei, for å minne oss på at i motsetning til Noah, så er vi denne gangen alle i samme båt. Og i den båten er Jesus alltid (blind)passasjer. Og hver gang vi holder på å gi opp, gi etter, så dukker Jesus opp. På tørkeramma åkre, bak salgsstativet på Herkules og på solsenga ved siden av på den sydenturen vi burde ha avbestilt.

For vi veit

og vi kan

om vi tror

Og vi kan ha klimaangst, men vi gir oss aldri. Ikke sant, søster?

 

 


Gå til innlegget

Livet er et tillitsfall

Publisert nesten 2 år siden - 496 visninger

Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Privilegier for folkevalgte gir ordet tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre i full tillit kaster seg ut i livet og pappas armer.

I den ene enden av landet holdt stortingspolitikere på å bevilge seg en dobling av en gullkantet etterlønnsordning. I den andre enden holder­ en enslig firebarnsmamma på å miste retten til hjelp for sin handikappede­ treåring siden hun ikke har råd til en bolig som kan sikre assistentene et godt nok arbeidsmiljø.

«Tillitsfall!» roper småjentene­ og kaster seg baklengs ut fra trappa og ned i pappas armer tre steg lengre ned. De hviner av fryd idet pappa tar imot dem rett før de ellers ville gått i gulvet. For pappa tar imot. Hver gang.

Det er jo derfor de tør å la seg falle. Fordi de vet. Fordi de innerst­ inne er trygge. Hadde det vært så mye som en ørliten sjanse for at pappa ikke kom til å ta dem imot i fallet, da hadde de selvfølgelig aldri kastet seg ut. Døtrene våre er ikke dumme.

Mangler tillit. Det er heller ikke norske stortingspolitikere. Men i motsetning til våre døtre, virker det som de mangler tillit. Hvorfor skulle de ellers med 900.000 i årlig inntekt finne på å bevilge seg ett års ekstra etterlønn i tillegg til det de allerede har dersom de skulle få problemer med å skaffe seg jobb etter endt innsats på Stortinget?

De kan neppe føle seg trygge­ på velferdssamfunnets ordninger når de ikke vil gå på Nav dersom de blir arbeidsledige. Heldigvis snudde partiene som hadde gått inn for dette, ett etter ett i denne saken.

Men likevel sier forslaget og det opprinnelige flertallet for etterlønnsøkningen­, at tilliten til velferdsordningene neppe er på topp blant dem som vedtar den.

Ensomme. I den svenske dokumentarfilmen­ A swedish theory of love som for noen uker siden ble sendt på NRK, viser den italienskfødte regissøren Erik Gandini hvordan velferds-
staten gjør mennesker uavhengige av hverandre. Og dermed ensomme. Som kontrast til det individorienterte Sverige og Skandinavia, viser han scener fra en leges liv i Etiopia.

Jeg har sett mange anmeldere­ som kritiserer nettopp denne delen­ av filmen. De synes det blir for platt og selvfølgelig. Det varme­ sør mot det kalde nord. Mennesker som klemmer hverandre utendørs i kontrast til lukkede dører i lange korridorer.

Men det kanskje viktigste poenget­ med å vise oss denne­ kirurgen, som etter mange år på svenske sykehus velger å operere­ under særdeles kummerlige forhold­ i et land uten kollektive velferdsordninger, handler om noe mer.

Det storartede og imponerende med denne legen, er hans evne til improvisasjon. Han stabiliserer brudd ved hjelp av sykkel-
eiker og slangeklemmer kjøpt på det lokale markedet. Hårspenner forhindrer urinlekkasje etter prostataoperasjoner.

Tar imot oss. I den nordlige utpost­ av Europa vokser vi opp i den tro at noen tar imot oss når vi faller. Ikke nødvendigvis pappa­; velferdsstaten skulle jo nettopp gjøre at man ikke var avhengig av pappas sterke armer eller­ sterke økonomi når livet ikke gikk på de forventede skinner.

Som skandinaver skårer vi høyt på tillit både til samfunnets institusjoner og våre medmennesker. Det er derfor vi instinktivt reagerer både på historien om stortingspolitikeres etterlønn og alenemammaen som kanskje må sende treåringen sin på institusjon­ fordi hun ikke har råd til en bolig der assistentene hun er avhengig av kan jobbe under tilfredsstillende arbeidsmiljø.

Den ene regelen slår beina under­ den andre, og plutselig er det ingen hjelp å få. En hjelp vi alle trodde var en selvfølge.

Men som kirurgen i The swedish­ theory of love sier: Når han er i Sverige, klager hans kolleger­ på at stadig mer av deres­ tid går med til et byråkratisk skjemavelde. For mange regler, for mye rapportering og kontroll hindrer det som er avgjørende for at mennesker i ulike livs-
situasjoner, menneskers viss liv har falt, kan få hjelp: Nemlig at de som hjelper, har mulighet til å improvisere. Improvisasjon er det motsatte av kontroll. Men det krever tillit.

Handlingsrom. Jo da, vi trenger mer penger særlig nedover i systemet, men vi trenger også handlingsrom. Jeg håper og tror at Bodø kommune kommer til å finne en løsning for firebarnsmammaen og hennes familie. Det er gjerne det som skjer når media belyser saker som dette.

Men det skulle ikke vært nødvendig. Det skulle ikke skjedd. I stedet for et system som krever­ at man dokumenterer behov på skjema etter skjema, og der kontroll­ og stivbente regler slår kreativiteten i hjel i de fleste ledd, trenger vi mer skjønn. Mer tillit. Både til de som trenger hjelpen. Og til de som utøver den.

Privilegier. Tillit skaper fellesskap som skaper samfunn. Det burde også stortingspolitikerne skjønt. Særregler for høytlønnede folkevalgte vitner ikke om kreativitet og improvisasjon. Det kalles privilegier, og gir tillitsfall en ganske annen betydning enn når døtrene våre kaster seg ut i livet og pappas armer.

For det er det fellesskap handler­ om, ikke sant, at vi stoler­ på at noen tar imot oss når vi faller­? At vi vet det. Fordi vi faller. Før eller siden. Fordi vi trenger hverandre. Alle sammen. Fordi ingen av oss klarer oss selv. Alltid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.12.2016

Gå til innlegget

NHO, botox og en god latter

Publisert rundt 2 år siden - 532 visninger

Når arbeidslinjas knallharde forsvarer gir sluttpakker til eldre medarbeidere samtidig som de ansetter nye folk, ja, da er det grunn til å trekke på smilebåndet!

Noen ganger vet man ikke om man skal grine eller le. Men denne gangen velger jeg latteren, et riktig ironisk, ufrivillig morsomt latterbrøl.

Hahaha! NHO, arbeidslinjas knallharde forsvarer, gir sluttpakke til femti ansatte over seksti år. Samtidig skal de ansette tjuefem nye medarbeidere, melder Aftenposten. Kompetansesammensetningen i organisasjonen, parterer fru Lund det hele med. Hahaha!

Folk over seksti representerer selvfølgelig ikke den riktige kompetansen. Ut med dem! Og inn med nye, friske folk med store smil, overdreven omstillingsevne, påklistret lojalitet og stadig større arbeidskapasitet. Hvordan fru Lund & co samtidig kan forsvare økt pensjonsalder, ja det kan vi jo bare lure på.

Men strengt tatt er vel svaret enkelt: Forbrukersamfunnet forbruker også mennesker. Best-før-datoen krymper ikke bare på egg og smarte telefoner. Alt varer kortere og går fortere. Det kalles vekst. Forfallet som er vekstens nødvendige bakside, må vi alle beskyttes fra. I den globale kapitalismens tidsalder, dyrker vi ungdommen.

At fru Lund dermed velger å gi sine aldrende, utderte medarbeidere sluttpakker, er  latterlig logisk. Så får vi bare håpe pakkene er store nok til å dekke kommende botoxbehandlinger for de avskjedigede gamlingene de kommende årene. Fasader bør vedlikeholdes også når innholdet er gått ut på dato. Hahaha.

Og som NHO ikke sørget for humor nok på en onsdag i september: På min Aftenposten-nettside klarte en aller annen treffsikker algoritme å presentere denne artikkelen under en talende reklame fra NHO's hovedmotstander, den store, sterke Landsorganisasjonen. Men tro bare ikke du skal melde deg inn i LO i solidaritet med aldrende arbeidstakere. Nei da: Det er markedets beste innboforsikring som skal friste deg til fagforeningsmedlemsskap. Lillelørdag kunne neppe presentert bedre krøssklipping. (Til yngre lesere: Lillelørdag var et populært humorprogram i oldtiden, den gang Harald Eia og Bård Tufte Johansen tømte landets utesteder og samlet folket rundt fjernsynsskjemene hver onsdag kveld)

Men enhver historie og et hvert godt krøssklipp har en moral. Det har denne også. Og om du mener du har hørt den før, så er det fordi moral eldes saktere enn NHO-sjefer:

De gamle er fremdeles eldst, den som ler sist ler best og botox er beste botemidlet mot sinnarynker. Hahaha.

Gå til innlegget

Den hellige arbeidslinje

Publisert rundt 2 år siden - 1393 visninger

Det er på tide at vi slutter å betrakte økonomien som en allmektig guddom utenfor menneskelig kontroll.

I Norge er arbeidslinja hellig. Når Gud er død og statsreligionen er blitt inkluderende til det usynlige, har vi gjennom arbeidslinja fremdeles en opplevelse av struktur og mening i tilværelsen.

Lønnsarbeid skiller verdige fra uverdige, rene fra urene, skatte­betalere fra snyltere, innafor fra utafor. Misjonærene lever i beste velgående: Alle skal med! ropes det taktfast fra Arbeiderpartiet. Stå opp om morran! lyder Frp som et buldrende ekko, mens KrF-ere mumler Halleluja i bakgrunnen.

Demonisering. Det er som et religiøst mantra der demoniseringen av dem som befinner seg på utsiden, ikke står tilbake for det samme kongerikets sterkt fryktede parallellsamfunn. Om det er hjemmeværende mødre på Sørlandet, flyktninger i Lofoten eller Nav-ere på Notodden – de er en trussel mot velferdssamfunnet alle sammen. De er de andre. De er utenforskapet.

Men lønnsarbeid er løsningen. Lønnsarbeid er et universalmiddel som fikser alt fra ­sosiale problemer, integreringsutfordringer og skaper den ønskede likestillingen. Lønnsarbeid er identisk med selvrealisering, sosial ­aksept, økonomisk uavhengighet, identitet og selvrespekt. Har du vondt i ryggen, heter medisinen­ arbeid. Har du psykiske problemer, er svaret det samme. Det er som med religiøs indoktrinering: Årsak og virkning sauses sammen slik at det eneste man ser klart er forskjellen mellom innafor og utafor.

Roboter. Men nå har det dukket opp enda trussel mot arbeidslinja. Og denne trusselen kommer ikke fra Nav-ere og deltidsarbeidende kvinner. Trusselen­ kommer innenfra som synden selv. Robotene kommer!

Forvirringen er stor. Noen klamrer seg til gårsdagens løsninger, til fagforeninger og profesjonskamp. Andre roper høyt om innovasjon. Men alle er de fremdeles forbausende enige: Robotene skal ikke ta arbeidet fra oss. De skal ikke få ta fra oss meningen med livet, økende BNP og følelsen av fellesskap. For om robotene kan ta over jobber i de fleste sektorer og øke produktiviteten, så får vi ty til en velkjent medisin som har fungert siden økonomien gikk fra marked til overproduksjon: Vi kan skape nye jobber!

Mer å gjøre. Skape arbeid altså. Skape nye arbeidsoppgaver. Skape mer å gjøre. Ingen ville riktignok la katta skite i kroken for å bruke mer tid på å vaske stua, men utenfor husets fire vegger, der ute i arbeidslivet, der er altså sånt helt OK. Norge har nemlig for lengst passert grensen for at produksjonen sørger for det vi virkelig har bruk for. Det hadde vi muligens gjort ­allerede da kvinnene for alvor begynte å toge inn i arbeidslivet.

Uansett: Når vi har hatt en slik eventyrlig økonomisk vekst, så skyldes det selvfølgelig oljen. Men det skyldes som kjent også kvinners inntog i arbeidslivet, at det å vaske gamle damer i rompa er noe man ikke gjør fordi man er datter eller svigerdatter, men fordi man er fagarbeider med lønnsslipp. Kvinner gjør nemlig veldig mye av det de gjorde før. Forskjellen er at de nå får lønn for strevet og ikke i himmelen. Og bidrar til BNP.

Ikke drømt om. Men i likhet med menn gjør kvinner også mye de aldri gjorde før. Svært mange av de nyoppståtte arbeidsplassene­ er arbeid som ingen tidligere hadde hørt om og som dekker behov som ingen for et par generasjoner siden hadde drømt om at eksisterte. Når ­arbeid handler om å utvikle teknologi som kan hindre menneskelig slit og gi oss et bedre samfunn, da er det så absolutt et fremskritt.

Vaskemaskinen er et godt ­eksempel. Men svært mye av den økonomiske veksten handler også om at flere og flere ting som allerede eksisterer, gjøres til en vare. Kroppen vår er særlig utsatt. I dag er til og med kjønnshår blitt en vare. Når kvinner starter en salong der de tilbyr å vokse bort andre kvinners (og menns!) kjønnshår i lunsjpausen, da bidrar dette positivt til BNP. Men hadde ikke Norge vært et bedre samfunn dersom slike arbeidsplasser var overflødige?

Problemet med arbeidslinja er at den ikke skiller mellom nyttig og unyttig arbeid. Å bruke tid på å regne ut hvor mye norske kvinner har snytt samfunnet for i tapt verdiskapning ved å jobbe deltid, blir like viktig som å bruke tid på å dyrke poteter.

Arbeid i seg selv blir et mål uten hensyn til hva slags arbeid som faktisk utføres, om det bidrar positivt til samfunnet eller ikke. Arbeid blir til et livsmestringsprosjekt, et bidrag til fellesskapet gjennom skatteseddelen som på denne måten skal løfte den enkeltes verdighet.

Dette har resultert i at det er vokst frem en hel industri både i offentlig og privat regi der saksbehandlere og coacher bruker (arbeids-)livet sitt på å få andre inn i arbeidslivet. Selg deg selv, pynt på fasaden – du er din egen merkevare!

Søkkrike. Og for dem som ikke er mottakelig for coachenes­ smil­ende budskap om å bli den beste utgaven av seg selv: Sosialhjelpmottakere skal plukke søppel for ikke å henfalle til dataspill eller på annen måte kaste bort livet sitt. At andre tjener seg søkkrike på samme aktivitet, er ingen unnskyldning.

Nå er det for all del en svært viktig oppgave å plukke søppel i et samfunn som flyter av både melkekartonger og honningkrukker. Men det blir som med katteskiten: Vi hiver vel ikke pappkruset i parken for å skape meningsfullt liv for stakkarene i utenforskapet?

Tilbake til robotene. De er kommet for å bli, og vi bør ønske dem velkommen med jubelrop. Men det er ingen grunn til finne opp en robot som plukker søppel i parken. Det ville riktignok befri sosialhjelpsmottakerne fra bøyde rygger og andre menneskers etterlatenskaper. Men langt bedre ville det være å slutte å produsere alt søppelet.

Ta makt. Det er ingen grunn til å hengi seg til religiøse ideer om full sysselsetning og angst for sosial uro blant de demoniserte. I stedet må vi ta makt over økonomien og diskutere hvordan vi kan bruke den og de teknologiske nyvinningene til å tilfredsstille virkelige behov – ikke skape kunst­ige som legger beslag på både jordas ressurser og menneskers liv og arbeid.

Vi lever i 2016. Det er på tide at vi slutter å betrakte økonomien som en allmektig guddom utenfor menneskelig kontroll. Det er ikke lenger grunn til å holde arbeidslinja hellig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.08.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3326 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3326 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3326 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 6 timer siden / 3646 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3326 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 7 timer siden / 4002 visninger
Les flere