Ellen Hageman

Alder: 47
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Håpets svøpe - igjen

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg er fremdeles redd. Det burde Hognestad også være.

På trykk i Vårt Land 11.05.19

Helge Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg lite tro på.

Det er hyggelig at Helge Hognestad i VL 8/5 setter pris på min kronikk om klimaangst og det kristne håpet. Det høres også hyggelig ut å finne Guds rike inni seg. Men hyggelig for klimaet er det ikke dersom 400 mennesker tar fly til Skottland for å søke etter det.

Personlig kjenner jeg ikke særlig til Helge Hognestads bevissthetsteologi, men jeg er sikker på at det allerede lyder for mye psykologiserende selvutviklingsteologi fra prekestoler i Den norske kirke, teologi som bekrefter middelklassens livsstil og stryker dens halvdårlige samvittighet med hårene. For til og med en av Norges største rikinger og klimasyndere (en uunngåelig kombinasjon) blir møtt med koseprat i katedralen. Det er klart at Petter Stordalen trenger privatfly – det tar alt for lang tid å ta heisen opp til øverste etasje i Babels tårn.

Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg like lite tro på som den grønne veksten statssekretær Rotevatn lyver på det norske folk i debatten på NRK 7/5. Det er løgn å påstå at Europas økonomiske vekst er i ferd med å løsrive seg fra CO2-utslippene. Regnestykket unnlater nemlig å ta med at stadig flere av forbruksvarene vi fråtser i er produsert utenfor Europas grenser og dermed havner på Asia og Afrikas CO2-regnskap.

Så, Hognestad, jeg er fremdeles redd. Og det burde du også være. Kirken kunne snakket sant om forsakelse og askese, men det gjør den ikke.

Da bombene falt over Berlin skrev teologen Bonhoeffer i sin fengselscelle: «Først når vi forstår at Guds navn ikke må nevnes, har vi lov til å si Jesu Kristi navn; først når vi elsker livet på jorden slik at alt synes tapt med det, har vi lov til å tro på de dødes oppstandelse og en ny verden.» Og kanskje har han rett når han fortsetter: «Den som alt for fort og direkte vil leve og føle nytestamentlig, er etter min mening ikke kristen.»

Englenes «Frykt ikke!» som innledet Jesu komme til jorden gir bare mening til dem som virkelig er redde. Så jeg gjentar: Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Gå til innlegget

Håpets svøpe

Publisert rundt 1 måned siden

Hva om det ­kristne håpet vi setter vår lit til, hindrer oss fra å ta inn over oss ­klima­-forand­ringenes grusomheter?

Jeg tror på Jesu oppstandelse. Jeg tror på påskens budskap om at livet er sterkere enn døden, at Jesus døde for våre synder, og jeg håper på evig liv og en ny himmel og en ny jord for oss alle sammen. Men hva om det kristne håpet vi setter vår lit til hindrer oss fra å ta inn over oss klimaforandringenes grusomheter?

For selv om jeg både håper og tror, er jeg mest av alt redd. Livredd. Etter fjorårets hete- og tørkesommer har klimaangsten etset seg fast. Jeg får ikke fred. April har vært knusktørr hittil. Igjen har vi opplevd skogbranner. I Danmark har de allerede nådd trinn ni, det nest øverste trinnet på skalaen for tørke. Langs norskekysten er grunnvannsnivåene faretruende lave. CO2-utslippene øker. Isen smelter.

Det er neppe grunn til å gjengi flere fakta. Utviklingen går feil vei.

Urovekkende lesning. 

I påska leste jeg ei bok på senge­kanten hver kveld, og nei, det var ingen beroligende andaktsbok. Det var filosof Vetlesens og sosio­log Rasmus Willigs bok Hva skal vi svare våre barn?. Og ­endelig fikk klimaangsten min en retning. For Vetlesen og Willig­ gir optimismen en stor del av skylda for vår manglende evne til å snu utviklingen. Troen på at det skal gå bra, at grønn vekst er kapitalismens klima-quick-fix, mener de to herrene er kamuflering av en pågående katastrofe forkynt av mennesker som vil beholde sine penger, sine privilegier og sin makt. Og de har rett. Selvfølgelig har de det.

Når Erna vil ha oss til å tro at vi skal klare togradersmålet, er det virkelig grunn til å bli skremt. For det hun egentlig sier er business as usual og økonomisk vekst fremfor alt. Gå i fred og tjen forbrukersamfunnet med glede. Det hun burde gjort var selvfølgelig å brette opp erma, og fortelle oss at dette kommer til å bli tøft, og at det eneste hun kan love er at det kan bli litt mindre smerte­fullt dersom vi løfter i flokk. Men dessverre er det isteden en utbredt frykt for menneskers klima­angst i etablerte kretser. Også i kirken.

Alvorlig feilslutning.

Det er som om det kristne håpet på norsk er sausa sammen med den optimismen som ligger til grunn både for forbrukerkulturen og kapitalismen og den norske, sosial­demokratiske velferds­staten. Tro er tillit, og tillit er limet i den norske modellen. Så frykt for Guds skyld ikke! I kirka får vi stadig høre at forbrukerkulturen er overfladisk, men det er en alvorlig feilslutning – forbrukerkulturen preger oss mennesker på dypet. Den styrer våre drømmer om framtida. Den gir oss løftet om en bedre morgendag. Vi tror på alvor at vi med et nytt tredekk i hagen som på trendy vis visker ut skillet mellom ute og inne skal få en enda bedre sommer, mens det vi egentlig visker ut, er skillet mellom godt og ondt.

Kirkemøtet ga sin støtte til klima­streikende ungdom. Nå brenner det! Skrev de. Og så sender Stavanger bispedømme 100 prester på flytur. Og jo da, de innser det moralske dilemmaet. Men hva hjelper det oss? For det viser bare at de ikke har tatt frykten inn over seg. At de er lullet inn i den optimistiske fortellingen om vekst og trygghet. At håpet ­deres er grodd fast i oljevelstand. At skrekken, grusomhetene som venter oss om vi ikke gjør opprør mot det systemet som har ført oss hit, kan anta bibelske proporsjoner før vi aner det.

Vær redd. 

Men Gretha Thunberg har forstått det. Jeg vil dere skal bli redde, sier jenta med flettene. Og det er nettopp også Vetlesen og Willigs poeng: Redde mennesker skjønner at det haster. Redde mennesker skaper uro, bråk, opprør. Mennesker som er redde for å miste det de elsker, er villige til å ofre det som trengs. For vi kommer ingen vei uten offer. Grønn vekst kan aldri bli nok. Det ligger i vekstøkonomiens vesen.

Jeg er redd. Det er så tørt i ­hagen at tulipanene ikke klarer­ å heve blomstene over sitt eget bladverk. Men kanskje er det sånn at den redselen for morgen­dagen som er flytta inn i livet mitt, er mer i overensstemmelse­ med menneskets vilkår i verden enn den norske tilliten. Dersom kirka ikke tar inn over seg den redselen som er langt mer vel­begrunnet enn den koselige øko­logiske optimismen, da går ikke kirka bare glipp av å være en sårt tiltrengt motkultur, men den går også glipp av Sannheten.

Hvis vi ikke tar inn over oss hva vi faktisk kan komme til å oppleve i klimaendringenes kjølvann, reduserer vi oppstandelsen til en gullkant på livet og 
gjør det kristne håpet til en trivi­alitet.

Vi må tørre å se sannheten i øynene. Det på tide å la frykten bli den kraften som skal til for å få gjennom de endringene, de smertefulle endringene, som faktisk må til for at vi skal redde den jorda Gud har skapt.

Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Gå til innlegget

Autoritær folkekirke

Publisert 5 måneder siden

Når grasrota i vest hever stemmen mot kirkerådet etter valg av ny biskop, gjør både Kirkerådet, Åpen folkekirke og liturgiamanuenser lurt i å lytte. For er det en ting vi skal være forsiktig med å overstyre, så er det aktive menigheter. Uten dem – ingen kirke.

Interessant nok handler en av bekymringene om lokale gudstjenestefeiringer og en uro for at den ellers så liberale biskopen skal være konservativ når det gjelder utformingen av lokale liturgier.

I Sandnes uttaler presten i Norges eneste valgmenighet, Vidar M. Bakke, at de er villige til å ty til sivil ulydighet for å beholde den liturgien de har utarbeidet. At Den norske kirke har skapt et kontrollregime fra oven der en velfungerende liturgi i det hele tatt kan havne i kategorien sivil ulydighet, er i seg selv en trussel mot engasjerte menigheter. Men at de i Sandnes er villig til å ta opp kampen om det skulle bli nødvendig, er et sunnhetstegn og viktig for menighetsfellesskap over hele landet. Heia dem!

Et av stridstemaene er visstnok rekkefølgen i liturgien. I den forbindelse må vi spørre oss hva slags kirke vi ønsker: En kirke med fastlåste liturgiske rammer, eller en levende kirke der troende mennesker tar kalken i egen hånd og insisterer på bordet før ordet fordi det gir fellesskap i nattverden og frihet til å la unga få oppleve forkynnelse på egne betingelser etterpå?

Merete Thomassen, amanuensis i liturgikk på TF, mener i Vårt Land 30. januar det kun er frikirkene som har en slik frihet til å bytte om på rekkefølgen i gudstjenesten. Av en eller annen grunn er Dnk forpliktet på en 2.000 år gammel tradisjon der vi lytter før vi spiser. Det er som man hører ekkoet av argumentasjonen mot likekjønnet vigsel: Tradisjonen får stor T og trumfer alt annet.

Nei, la oss heller slå et slag for mangfoldet, for en inkluderende liturgisk kirke der det er rom for både ord før bord og bord før ord, lovsang og middelaldersalmer, tradisjonell liturgi med orgel, og band og løsere snipp. Men det må styres nedenfra. Og kirkegjengere må selv få bestemme hvor de føler seg hjemme. For som myndige mennesker med ulik smak og ulike fromhetsuttrykk, bør vel ellers så liberale teologer og kirkevalgte gi oss mulighet til å velge sånt selv?

Gå til innlegget

Paternalistisk monkey business

Publisert 5 måneder siden

Gjesp! Jeg er så trøtt av menn som bruker sin definisjonsmakt til å begrense andre menneskers uttrykksrom.

Dette innlegget er et svar på Ruben Fønsbos «Nei, du er ikke krenket»

Pang! Jeg våknet visst likevel idet Rubens Fønsbo skjøt seg selv så grundig i foten at braket hørtes fra Slesvig, over Kattegat og helt opp til Telemark.

I Vårt Land 8. januar skriver den danske presten Ruben Fønsbo om en påstått krenkelseskultur som truer så vel det offentlige ordskiftet som akademisk debatt og mer til. Du verden. Jeg tror jeg må starte med et sitat: «Krenkelseskulturen er særdeles skadelig fordi vi – med våre krenkelser som omdreiningspunkt – gjør våre private synspunkter til allmenngyldige regler og dermed tar oss retten til å bestemme hva andre mennesker skal få lov til å mene og hvordan de skal få uttrykke seg.»

Selvmotsigelsen.

Det er kanskje ikke så pussig at han skyter seg selv i foten, så nærsynt mannen later til å være. Han kan umulig se sitt eget speilbilde klart ­siden han ikke får øye på det helt åpenbare selvmotsigelsen idet han selv tar seg retten til å fortelle oss alle hvordan vi skal reagere når vi blir utsatt for all verdens innbilte krenkelser, det være seg bruken av ordet neger og homo, sexistisk språk, middelaldrene menns posisjoner i ­arbeidslivet, kvinners amming eller brune gutters gensere.

Ruben Fønsbo har både oppskriften og løsningen, og prøv ikke å fortelle ham at det har noe med hans kjønn, alder eller hudfarge å gjøre. Mannen er nemlig ikke privilegieblind. Det er vi som er fulle av fordommer. Det er til å grine av. På både dansk og norsk.

En del av oppskriften til den gode ­dansken er å ikke synse, men lytte til grundig vitenskapelig argumentasjon. Det kan selvfølgelig være lurt, men ikke et sted i hele kronikken belegger Fønsbo sine egne påstander vitenskapelig. Han hengir seg i stedet til en imaginær dialog med sine påståtte ­meningsmotstandere der han nagler dem fast med noe han ­kanskje tror er retorisk presisjon.

Ikke meningsutvekslinger. 

Ifølge vår danske venn er det nemlig svært ­sjeldent at mennesker virkelig blir krenket. Han skriver: «Det som sannsynligvis har skjedd, er derimot at noen har uttrykt et synspunkt som du er uenig i. Det er sånn kommunikasjon fungerer.»

Aha! Men da må Fønsbo fortelle meg hvorfor alle eksemplene han ­kommer trekkende med ikke er meningsutvekslinger, men derimot handler om uttrykks­måter. Neger eller homo, er ikke en ­påstand, men begrep med negative konnotasjoner. Her kommer imidlertid en påstand, min påstand: Det er en sammenheng mellom begrepet neger og dansk innvandrings- og ghettopolitikk. Og om Fønsbo ikke ser det, skal jeg i min feministiske velvillighet gi ham en ledetråd: stigmatisering.

Finnes i det hele tatt denne krenkelses­kulturen Fønsbo tiltaler med stor bokstav? Tja. I Norge finner vi kanskje noe som nærmer seg i Sylvi Listhaug og Frps ­retorikk. Men i Danmark er fenomenet Listhaug overflødig. I Danmark ­støtter Folkekirken opp under danskheten, ­politikerne vedtar ghettopolitikk med egne strafferammer, og fratar mennesker som er danske på alle sett og vis grunnleggende velferdsgoder dersom de har oppholdt seg for lenge i det store, ikke-danske utlandet bare for å unngå at uønskede flyktninger skal ta seg til den yndige velferdsstaten i nord.

Et sunnhetstegn. 

At oppmerksomhet rundt krenkninger kunne være et sunnhetstegn i et samfunn der undertrykte grupper frigjør seg, får Fønsbo ikke øye på. Og at sympati fra den øvrige befolkningen ikke handler om egoisme, men god gammeldags nestekjærlighet, går kirkens mann hus forbi.

Har så ikke den godeste Fønsbo et ­eneste godt poeng? Jo da. Det har han. Og det er at det viktigere å forandre ­virkeligheten enn språket. Problemet er at argumentet hans ender i en familievogn med hetero­normativ skiltning og uklare ønsker om nye familiekonstellasjoner. Langt mer treffsikker ville argumentasjonen hans vært om den endte på en øde øy der den danske staten har planlagt å sende ­avviste asylsøkere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere