Elisabeth Tveito Johnsen

Alder: 47
  RSS

Om Elisabeth Tveito

Er førsteamanuensis i religionspedagogikk/praktisk teologi ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO. Har empirisk forskning på religiøse praksiser, og spesielt praksiser i Den norske kirke, som sitt felt. Disputerte med doktorgraden "Religiøs læring i sosiale praksiser" i 2014.

Følgere

Torkel Hvidstens retorikk om folkekirken kan undergrave hans tankevekkende refleksjoner.

Torkel Hvidsten har skrevet et spissformulert innlegg om Folkekirken (www.kristenogprogressiv.no og Vårt Land 12.12.Retorikken han bruker kan undergrave hans tankevekkende refleksjoner.

Hvidstens innlegg er rettet mot sånne som meg som har forsvart statskirkeordningen. Ikke fordi den er (eller rette sagt var) så god, men fordi Den norske kirke ikke ville hatt biskoper som Rosemarie Köhn, Sigurd Osberg og Gunnar Stålsett uten staten, og Arbeiderpartiet i regjering. Uten å helgenforklare de nevnte biskopene vil jeg si at de maktet å være biskoper for bredden og dybden av Folkekirken. Hvidsten står i fare for å underkjenne dette når han bruker ironiserende formuleringer som«å holde kirka åpen for flere enn de inderligste pietistene», og at venstresida nøyde seg med å «folde hendene for en liberal biskop iblant» (Hvidsten).

Det er treffende at at en del av oss står «sutrende på sidelinjen» når «den nye, frie folkekirka utnevner den stotrende reaksjonære nabogutten til biskop» (Hvidsten). Men alvoret i saken er at vi kan få mange biskoper som Reinertsen. På sikt kan det bli illegitimt å være den lokale presten som ikke vil at kirken skal forbeholdes de som tror og mener som de konservative.

Hvidsten skriver at den såkalte «kristne venstresida» har klamret seg til staten. Jeg ser poenget, og at han har rett i det. Det er vanskelig å vite hvordan vi nå på best mulig skal jobbe for at Den norske kirke ikke går inn i feil retning fremover. I siste bispevalg kom ikke Torstein Lalim i reell betraktning en gang. Tegn i tiden spør du meg.

Jeg er enig med Hvidsten i at kirken har et samfunnsansvar som kritiker og korrektiv. En av de mest konkrete kirkepolitiske sakene er at Den norske kirke mangler en liturgisk ordning for ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. Det er lett å bli svett av «homofilisaken», og dermed er det enda viktigere å huske at det handler om folk. Jeg er glad vi har proster som Sevat Lappegaard som offentlig uttaler at han er klar for å vie homofile (Vårtland 18.mars 2010).

Til slutt: Den nasjonsbiten om at folkekirken skal samle folket om noen rådende verdier som bærer nasjonalstaten. Den forestillingen er jeg like kritisk til som Hvidsten.

Elisabeth Tveito Johnsen, prest og høgskolelektor i religionspedagogikk, Det praktisk-teologiske seminar, UiO

Gå til innlegget

Hva vil Espen Ottosen?

Publisert rundt 8 år siden

Espen Ottosen synes det er besynderlig at jeg trekker inn teologi i min respons. Hvorfor uttaler han seg seg om «verdslige» temaer og begrunner sine synspunkter med at de er i overensstemmelse med et kristent menneskesyn?

Espen Ottosen (Vårt Land 29.08) synes det er besynderlig at jeg trekker inn teologi i min respons på hans utspill om straff av barn på Dagsrevyen.  Spørsmålet mitt blir da hvorfor han uttaler seg om «verdslige» temaer og begrunner sine synspunkter med at de er i overensstemmelse med et kristent menneskesyn.  Tanken bak en kristen tankesmie trodde jeg var å bringe inn kristne funderte synpunkter inn i samfunnsdebatten.  Mitt anliggende er å påpeke at det er flere måter å gjøre teologi på, og at det bør avspeile seg i den offentlige samtalen. 

La opp til. Derfor synes jeg det er bra at det nå er tatt initiativ til en ny kristen tankesmie som kan representere en motvekt til Ottosens. Tanken bak en kristen tankesmie trodde jeg var å bringe inn kristne funderte synpunkter inn i samfunnsdebatten.  Mitt anliggende er å påpeke at det er flere måter å gjøre teologi på, og at det bør avspeile seg i den offentlige samtalen. Derfor synes jeg det er bra at det nå er tatt initiativ til en ny kristen tankesmie som kan representere en motvekt til Ottosens.

Ottosen betegner det som en avsporing å se en sammenheng mellom at Gud straffet Jesus med en diskusjon om straff i skolen.  Denne koblingen var det derimot flere på Twitter som hørte at Ottosen la opp til.  Sigrun Tømmerås skrev: «Synes det er misbruk av religion å oppfordre til straff av barn fordi Gud straffet Jesus». Kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet Trude Evenshaug mente: «Jeg er blant dem som mener at straff ikke hører hjemme i oppdragelse, og begrunner det både faglig og kristelig». Og, Vårt Lands Erling Rimehaug spurte: «Var det ikke slik at Gud tok straffen på seg? Gud som sint far som straffer sønnen er en misforståelse av forsoningslæren».

Ikke lett. Twittermeldingene tolker jeg som uttrykk for at det verdslige og det åndelige regimentet ikke så lett lar seg skille. Det en mener i samfunnsspørsmål, blir hørt og forstått i lys av den teologien en ellers forfekter.  Når jeg argumenterer mot straffepraksiser som ekskluderer barn fra sosiale fellesskap, gjør jeg det på pedagogisk grunnlag. Men jeg gjør det også inspirert av at Jesus helt konsekvent inviterte dem inn i sine fellesskap som var satt utenfor i datidens religiøse og samfunnsmessige fellesskap.

Elisabeth Tveito Johnsen, Det praktisk teologiske seminar, Universitetet i Oslo,

twitter: elisabtv

Se også: www.kristenogprogressiv.no 

Gå til innlegget

Å straffe barn for uro

Publisert rundt 8 år siden

Det trengs flere kristne stemmer enn Espen Ottosen og Skaperkraft som kan formulere teologi som argumenterer mot for eksempel straff i skolen.

Jeg har tidligere uttalt (Vårt Land 03.08.) at jeg får problemer når Espen Ottosen og tankesmien Skaperkraft blir den tydeligste kristne stemmen i offentligheten. Etter å ha sett Ottosen uttale seg om barn og straff på Dagsrevyen (23.08) er jeg sikker på at Skaperkraft ikke bør bli stående som representativt for hva og hvem det kristne er.

Innslaget viser tydelig at pedagogikk og læring ikke er Ottosens felt. Ottosen tenker at straff skal lære elever at det «lønner seg ikke å oppføre seg på en slik måte at det ødelegger roen i skolen». 

Individualistisk teologi. Ottosen poengterer at han representerer en kristen tankesmie, og begrunner sitt syn på straff ved å vise til at et kristent menneskesyn er realistisk. Dette utdyper han ved å si at barn trenger ros og oppmuntring, men også disiplinering.

Den teologiske tradisjonen som ligger til grunn for Ottosens resonnement, baserer seg på en individualistisk forståelse av lov og evangelium. Det er enkeltmenneske (her: enkeltbarnet) som trenger å bekjenne sine synder (her: uro på skolen), og som deretter kan motta det frigjørende evangeliet (her: deltagelse i klassens sosiale aktiviteter). 

Systemkritisk teologi. Et teologisk alternativ vil være å betone systemnivået. Noe av det mest fremtredende i evangeliefortellingene er at Jesus kritiserer de som har ansvaret for hvordan datidens samfunn var organisert, og at han forsvarer de som av ulike grunner ikke klarer å etterleve reglene som støtter opp under systemet. 

Ottosen opererer innenfor en tankeverden der problemer som uro på skolen forklares på individnivå. Det er den urolige eleven som er problemet i Ottosens resonnement. Det å straffe eleven vil ifølge Ottosen lære ham at slik oppførsel ikke lønner seg. Straff kan, som professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund påpekte på Dagsrevyen, føre til at barn blir negativt stemplet sosialt. Straffepraksisen kan føre til mer uro istedenfor mindre uro, både i klasserommet og i den enkelte elev.

Ikke rart. Det som uteblir fra Ottosens resonnementer er at uro kan ha strukturelle forklaringer som ikke kan løses ved å straffe enkeltbarn for å ikke høre på læreren. Noen iøynefallende årsaker til at barn er urolige i norsk skole, er de stadig større elevgruppene uten at lærertettheten økes tilsvarende. Det er for eksempel ikke rart at elever som går i første klasse blir urolige av å sitte for seg selv å gjøre oppgaver de ikke har fått særlig innføring i å utføre, og som det skal noe til at de forstår hensikten med.

Spørsmålet her er hvilke forklaringer uro i et klasserom gis. Hvordan skolehverdagen er organisert, hvilke arbeidsoppgaver som gis og hvordan arbeidsoppgavene gjøres har stor innvirkning på hvor rolige eller urolige barna er. Ottosen karakteriserer det å tro at straff ikke fungerer som naivt. Jeg ville snarere betegne det som naivt å tro at straff fungerer. Det å tro at uro kan løses ved å straffe enkeltbarn retter fokuset mot individet og lar de ansvarlige for læringsbetingelsene gå fri. 

Progressiv tankesmie. Det trengs stemmer som kan formulere teologi som argumenterer mot for eksempel straff i skolen. En teologi som ikke opererer med forestillinger om at Gud straffet Jesus, og som protesterer mot at dette kan brukes til å legitimere ulike straffepraksiser i dag. Det er behov for en progressiv, kristen tankesmie for å medvirke til å utvide hva og hvem som er det kristne i den offentlige debatten. 

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER TIRSDAG 28.08.2012

Gå til innlegget

Frelse i trosopplæringen

Publisert over 8 år siden

Det er ikke en motsetning mellom at alle skal bli frelst til slutt, og at mennesket holdes ansvarlig for synd begått mot andre mennesker.

En av de viktigste grunnene til at jeg er engasjert i debatten om frelse, er religionspedagogisk. Jeg ønsker å bidra at kirkelig ansatte får kjennskap til at det finnes et alternativ.

Harald Hegstad utfordrer meg til å svare på hvorvidt synd mot mennesker også er synd mot Gud – se mitt første innlegg «Alle blir frelst til slutt». Min oppfatning er at teologien har vært alt for abstrakt i sin tale om om skyld. Jeg mener at fromme ord om at alle mennesker er like store syndere og totalt skyldige overfor Gud, kan tildekke sammenhengen mellom skyld, ansvar, skade og makt. Jeg vil som Beate Indrebø Hovland  vektlegge at skyld «er noe vi pådrar vi oss når vi bruker den makten vi har over større eller mindre deler av andres liv, til å skade istedenfor å gagne». Og at det å skade et annet menneske er en synd mot Gud. «Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg» (Matt 25:45). Slik jeg ser det er det ikke en motsetning mellom at alle skal bli frelst til slutt, og at vi som mennesker holdes ansvarlig for skadene vi begår mot andre mennesker.

Hegstad ser ingen grunn til at apokatastasistanken skal få en offisiell kirkelig anerkjennelse. Jeg mener imidlertid at Hegstads forskning på trosopplæring i Den norske kirke peker på behovet for å fornye frelsesteologien. Det fremkommer i Hegstads bok om trosopplæring at det er lite direke tale om frelse. Unntaket er noen menigheter som står i en vekkelsestradisjon, men også i disse menighetene tones den tradisjonelle doms- og syndsforkynnelsen ned. Det at trosopplæring ikke lenger er for de få, men for bredden i folkekirken, har i følge Hegstad liten grad har ført til en nyfortolkning av frelsesteologien. Frelse som tema har blitt liggende. Dette mener Hegstad er bekymringsfullt og etterlyser dogamtiske formuleringer og sammenfatninger om hvem Jesus er.  

Mitt svar på Hegstads bekymring vil være å betone viktigheten av å nyfortolke frelsesteologien og la kirkelig ansatte bli kjent med den. Slik at de kan gjøre frelse til tema i trosopplæringen, uten å måtte viderebringe hvem som blir  frelst og hvem som ikke blir det.

Ut ifra responsen på mitt forrige innlegg på VD vil jeg tro at en del er sterkt uenig i hvordan jeg reflekterer teologisk, og at andre er mer enige. Jeg synes debatten er viktig, men kan ikke svare hver enkelt. Det ville også være å monopolisere debatten.  Dette blir det siste fra meg om dette. 

Kilder:

Harald Hegstad, Anne Schanche Selbekk og Olaf Aagedal (2008): Når tro skal læres. Sju fortellinger om lokal trosopplæring. Tapir akademisk forlag.

Beate Indrebø Hovland (2003) «Du er nåden, jeg med skammen – å hvor vi dog passer sammen»? Gud og menneske i møte med overgrepserfaringer Et teologisk bidrag». I: Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Universitetsforlaget. 

Gå til innlegget

Alle skal bli frelst til slutt

Publisert over 8 år siden

Det kreves ikke av noen av oss at vi elsker Anders Behring Breivik. For kirkens og teologiens integritet er det imidlertid viktig å fastholde Guds fiendekjærlighet.

For å gjendrive bildet av en dumsnill Gud, modifiserer Ingunn F. Breistein (Vårt Land 20.04.) bildet av Gud som kjærlighet. Jeg mener kirken derimot har vært for lite konsekvent i sin forkynnelse av Guds kjærlighet. Breistein skriver at «folk flest» ikke frykter Gud lenger. Heller ikke kristne. Dette er etter min oppfatning en gledelig utvikling. 

Destruktive. Heldigvis er det også slik at de fleste prester har forlatt destruktive teologiske forestillinger om evig pine. Samtidig er ikke bildet helt entydig. Breistein viser i sin forskning at en del prester fortsatt regner med to utganger, men at de i møte med mennesker i sorg kommer med ord om Gud som den kjærlige far. Muligens er det denne formen for dobbelt bokholderi hun mener har redusert Gud til en dumsnill curlingforelder. For å gjendrive dette bildet relanserer hun den teologiske ideen om at menneske ikke bare skal elske, men også frykte Gud. 

Lite egnet. Dette er en løsning jeg ikke deler. Den gamle syndsbekjennelsen Breistein forsvarer, er lite egnet siden det der er «jeg, arme syndige menneske» som gjør opp overfor Gud. Dem det derimot er begått urett mot, kommer ikke innenfor synsfeltet. Min oppfatning er at kirken bør og skal være tydelig på Behring Breiviks skyld overfor alle han har rammet. Handlingene hans er grufulle, det vet alle.

Men svaret er ikke å revitalisere en selvfokuserende syndbekjennelse. Forskning viser at tale om menneskets syndige natur ikke fører til at den skyldige erkjenner sin synd, men til at ofrene for overgrepene skammer seg. Derfor må kirken fokusere på at det er synden og ondskapen som skal bekjennes, og ikke at mennesket som sådan oppfattes som syndig. De som overlevde Utøya skal slippe å skamme seg for å ha overlevd. 

Oppgjør. Breistein tar til orde for at kjærligheten ikke er et uttømmende begrep for Gud. Dette samsvarer med hvordan teologien har følt seg forpliktet både på bildet av Gud som elsker hvert menneske og går gjennom lidelse og død for å frelse det - og på bildet at en Gud som kan tenkes å dømme mennesket til evig straff eller til definitiv død. Som teologen Kjetil Grandal mener jeg at denne sammensmeltingen er et alvorlig problem for teologien og kirken. Forestillingen om at Gud kan tenkes å dømme sine fiender til evig straff, nedskriver de kjente ordene om Guds fiendekjærlighet i Matteusevangeliet. Forestillingen om at livet har to utganger er medvirkende til at Gud som kjærlighet har blitt banalisert. Kirken ville blitt mer troverdig dersom den hadde tatt et skikkelig oppgjør med forestillingen om de to utgangene, og sagt rett ut at Guds radikale kjærlighet er fundamentet for det kristne håpet. Alle skal bli frelst til slutt (apokatastasis).  

Dommen. Det å gjøre kjærligheten til Guds fremste kjennetegn, er ikke det samme som å avvise dom og straff. Dommen er en umistelig tanke i kristen teologi. Dersom ikke dommen finner sted, vil ofrene for evig være ofre, og overgriperne vil for alltid være sine ofres mordere. Forskjellen er at dommen ikke resulterer i evig fortapelse. Det onde dømmes uten at menneskene fordømmes. Etter dommen kommer forvandlingen som gjør alle ting nye. Uten denne forvandlingen er det umulig å tenke seg at ofre og overgripere skal kunne dele felles evighet. Forvandlingen er nødvendig for å kunne tenke seg at til og med Hitler, Stalin og Anders Behring Breivik blir frelst til slutt.

Fiendekjærlighet. Ingen skal presse noen til å tilgi Behring Breiviks handlinger. Det kreves ikke av oss at vi elsker gjerningsmannen. For kirkens og teologiens integritet er det imidlertid viktig å fastholde Guds fiendekjærlighet. Det å fire på fiendekjærligheten kan nettopp gjøre Gud til «den ultimate curlingforelder». 

Kilder: 

Ingunn F. Breistein og Paul Leer-Salvesen  (2005) «Moderne prester og pastorer» I: Mykere kristendom. Sørlandsreligion i endring. Fagbokforlaget.

Kjetil Grandal (2000) En kjærligjhet med rom for alle? Apokatastasistanken i lys av gudsbildet med henblikk på moderne protestantisk teologi. Unipub forlag. 

Beate Indrebø Hovland (2003) «Du er nåden, jeg med skammen – å hvor vi dog passer sammen»? Gud og menneske i møte med overgrepserfaringer Et teologisk bidrag». I: Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Universitetsforlaget. 

Arne Johan Vetlesen (2001) «Det er ofrene som skammer seg. Et essay om ondskap og skam» I: Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Fagbokforlaget.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.04.2012 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere