Elisabeth Tveito Johnsen

Alder: 47
  RSS

Om Elisabeth Tveito

Er førsteamanuensis i religionspedagogikk/praktisk teologi ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO. Har empirisk forskning på religiøse praksiser, og spesielt praksiser i Den norske kirke, som sitt felt. Disputerte med doktorgraden "Religiøs læring i sosiale praksiser" i 2014.

Følgere

Modig trosopplæring

Publisert nesten 7 år siden

Jeg sender gjerne mine barn på Halloween i kirken. Gjerne med guffegrønn potetstappe og avkappete pølsefingre.

Etter at det fremkom at Grorud menighet i Oslo arrangerer Halloween i kirken for 13-åringer har det vært en diskusjon om dette egner seg i kirken. Eyvind Skeie har tatt tydelig avstand fra at kirken utvikler Halloween-feiringen (Vårt Land 29. oktober). Og på Facebook-siden til kirken i Oslo uttaler flere at de ikke orker slike «gøyale påfunn» og at kirken «må møte verden på sine egne premisser».

Kritikken er forutsigbar til det kjedsommelige. Den har kommet i mange varianter før. Refrenget er at kirken må være kirke og ikke blande seg med slik kommersiell populærkultur. At lokale menigheter inviterer 13 åringer til kirken på Halloween vil jeg betegne som både teologisk og pedagogisk modig.

Uten relevans. En av utfordringene kirken har i møte med ungdom er at den ikke klarer å være relevant. Forskning viser at konfirmanttiden i Norge preges av en katekismetradisjon som gjør at kunnskapsformidlingen er frakoblet ungdommenes liv. Etter konfirmanttiden oppsummerer konfirmantene at den har vært en nyttig erfaring. De har fått mer kunnskap om kristendommen, kristen tro og Bibelen, men forventningen de hadde om at de skulle finne mer ut av deres spørsmål om tro, er ikke innfridd. Nedslående nok kommer det frem at fokuset på konfirmantenes livsverden er svak (Schweitzer et al 2010).

Med dette som bakgrunnsteppe er det interessant å lese om Halloween i Grorud kirke. Halloween er en del av livsverdenen til de fleste barn og ungdommer. Mye av dette kan skyldes hissig markedsføring og kommersialisering. Det får så være.

 Skitne fingre. Halloween er her. Som kirke og som voksne kan vi velge å avvise Halloween, eller å være med på å fortolke innholdet. Opplegget i Grorud er vågalt. Gjennom å la ungdommene kle seg ut som vampyrer og hekser, og gjennom å legge til rette for skumle opplevelser ute og inne, går de inn i en kreativ forhandlings- og forfolkningsprosess der de blir skitne på sine teologiske fingre. De tillater at forestillinger innen Halloween-virkeligheten blander seg med den kirkelige virkeligheten.

Halloween med all sin vekt på det utenomjordiske kan være en anledning til å snakke ordentlig med ungdommene om et tema som er del av ungdommenes verden, men som er lite berørt i kirken. Trosopplæring, der ungdommene går rundt på kirkegården i mørket, bør også bruke tid på å finne ut hvilke tanker og følelser ungdommene har etterpå. Ungdom kan helt reelt være urolige for ånder og for spøkelser. I tillegg tenker de ganske sikkert på egen død og andres død i møte med en slik trosopplæring.

Tilbaketrekning. Hallo-venn konseptet som er utviklet som et alternativ til Halloween, består av en vennefest med utkledning og aktiviteter (Vårt Land 29. oktober). Det kan være fint, men det minner om en velkjent kristelig tilbaketrekningsstrategi. Hallo-venn blir et motkulturelt alternativ som har gitt opp å refortolke Halloween. Det spennende potensialet som ligger i å ha trosopplæring som tematiserer det onde og døden, går tapt.

Halloween i kirken trenger ikke føre til at det kristne håpet om oppstandelse blir forvrengt, slik Skeie hevder. Det å tillate Halloween i kirken kan bidra til at det kristne håpet får relevans for ungdommene. Når trosopplæring tørr å la seg skitne til, av for eksempel Halloween, kan formidling av at Gud har seiret over døden blir noe mer enn en fjern abstrakt teologisk idé. Kirken må være et av de beste stedene å være på Halloween.

Gå til kommentaren

Religiøs analfabetisme i Frankrike

Publisert nesten 8 år siden

Innlegget ditt om trosopplæring er interessant, men jeg mener det har noen klare ulemper å gjennomføre forslaget ditt om at religions- og livssynssamfunnene skal undervise sine "egne" medlemmer, i stedenfor å samle alle elevene i et felles religionsfag på skolen.

Det er utfordringer knyttet til både RLE og trosopplæringen i DnK men jeg mener det er helt feil å forsøke å reversere utviklingen tilbake til konfesjonell religions- og livssynsundervisning. Det trengs mer enn noen gang at elever av med bakgrunn i ulik tro og livssyn sitter i samme klasserom og drøfter religion. Dette viser ikke minst forskning fra Frankrike. 

I Frankrike har de ikke et eget religionsfag i skolen. Religion blir tematisert i fag som historie, samfunsfag, fransk og filosofi. En veldig interessant fransk klassromsstudie viser at det kommer mange stereotype og fordomsfulle forestillinger om andres religion frem når religion er tema. Massignon og Matheiu observerte at elevenes samtaler var preget av antisionisme og hadde vedvarende antisemitistiske trekk (s.104). Forskerne understreker betydningen av at det er mulig innenfor skolens undervisning å konfrontere slike holdninger med en kunnskapsbasert formidling. 

Min oppfatning er det det å oppgi RLE faget og skille elever i ulike konfesjonelle undervisningsrom kan skape grobunn for mer religiøs motivert rasisme.  Det trenger vi ikke for å si det forsiktig. 

Du refererer til at religion- og livssynssamfunnene har tre faste timer hver uke på skolene. Dette kjente jeg ikke til. Sannsynligvis er dette timer som er frivillige å delta på for elevene. Massignon og Matheiu skriver at skolen til nå har forutsatt at elevene har med seg grunnleggende kunnskap og erfaring fra hjem og kirke. Det har de imidlertid ikke tilfelle. Utdanningsdepartementet har offentlig uttalt at religiøs analfabetisme (religious illiteracy) er et problem i det franske samfunnet, og i den franske skolen (s.87). Dersom der er slik at religionssamfunnene har tre egne timer er det grunn til å tro at få deltar på dem, eller at undervisningen religionssamfunnene tilbyr  i liten grad gjør elevene religiøst kompetente. 

Det ser ut til at Frankrike har mange av de samme utfordringene som vi her hjemme med hensyn til trosopplæring. 

Kilde: Bèregère Massignon & Sèverine Mathieu "Meeting God and Religion in School. Classroom interaction in France" i: Dialogue and Conflict on Religion. Waxmann 2009.

 

Gå til kommentaren

Kirke for bredden og dybden

Publisert nesten 8 år siden

Torkel Hvidsten har skrevet et spissformulert innlegg om Folkekirken (www.kristenogprogressiv.no og Vårtland 12.des). Retorikken han bruker kan undergrave hans tankevekkende refleksjoner.

Hvidstens innlegg er rettet mot sånne som meg som har forsvart statskirkeordningen. Ikke  fordi den er  (eller rette sagt var) så god, men fordiDen norske kirke ikke ville hatt biskoper som Rosemarie Köhn, Sigurd Osberg og Gunnar Stålsett uten staten, og Arbeiderpartiet i regjering. Uten å helgenforklare de nevnte biskopene vil jeg si at de maktet å være biskoper for bredden og dybden av Folkekirken. Hvidsten står i fare for å underkjenne dette når han bruker ironiserende formuleringer som«å holde kirka åpen for flere enn de inderligste pietistene», og at venstresida nøyde seg med å «folde hendene for en liberal biskop iblant» (Hvidsten).

Det er treffende at at en del av oss står «sutrende på sidelinjen» når «den nye, frie folkekirka utnevner den stotrende reaksjonære nabogutten til biskop» (Hvidsten). Men alvoret i saken er at vi kan få mange biskoper som Reinertsen. På sikt kan det bli illegitimt å være den lokale presten som ikke vil at kirken skal forbeholdes de som tror  og mener som de konservative.

Hvidsten skriver at den såkalte «kristne venstresida» har klamret seg til staten. Jeg ser poenget, og at han har rett i det. Det er vanskelig å vite hvordan vi nå på best mulig skal jobbe for at Den norske kirke ikke går inn i feil retning fremover. I siste bispevalg kom ikke Torstein Lalim i reell betraktning en gang. Tegn i tiden spør du meg.

Jeg er enig med Hvidsten i at kirken har et samfunnsansvar som kritiker og korrektiv. En av de mest konkrete kirkepolitiske sakene er at Den  norske kirke mangler en liturgisk ordning for ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. Det er lett å bli svett av «homofilisaken», og dermed er det enda viktigere å huske at det handler om folk. Jeg er glad vi har proster som Sevat Lappegaard som offentlig uttaler at han er klar for å vie homofile (Vårtland 18.mars 2010).  

Til slutt: Den nasjonsbiten om at folkekirken skal samle  folket om noen rådende verdier som bærer nasjonalstaten. Den forestillingen er jeg like kritisk til som Hvidsten.

Elisabeth Tveito Johnsen, prest og høgskolelektor i religionspedagogikk, Det praktisk-teologiske seminar, UiO

Gå til kommentaren

Autoritet i klasserommet

Publisert rundt 8 år siden

Først av alt til spørsmålet Arnt Thuve om hvorfor jeg ikke har svart på debattinnlegg når jeg har startet en tråd på Verdidebatt. Jeg ville gjerne vært med i debatten litt tidligere, men på den andre siden kan det å fortløpende svare på innlegg være å hindre andre i å debattere. Den viktigste grunnen til at jeg ikke har fått svart er at jeg lever et småbarnsliv med lekser, fritidsaktiviteter, barne-tv og kveldbønn etter at arbeidsdagen er over. Det er ikke alltid at tiden strekker til mer enn det. Grunnen til at jeg la ut replikken min som en ny tråd  er simpelthen at jeg trodde det var det jeg skulle gjøre når et innlegg hadde vært i papiravisen først (Se: Hva vil Espen Ottosen?).

Til Ole T. Eriksen med flere vil jeg si at jeg ikke har et problem med tankesmien Skaperkraft. Det å debattere de utspillene Skaperkraft og Espen Ottosen kommer med vil jeg snarere betegne som å ta tankesmien på alvor.  

Jeg har heller ikke problemer med at livet at konsekvenser slik Eriksen hevder jeg har. Det å være et barn som har problemer med å passe inn på skolen merker veldig fort at livet har konsekvenser. Som Eriksen, Ottosen og flere meddebattanter nevner kan dette skyldes familie- og helse utfordringer. Spørsmålet jeg er opptatt av hvordan  skolen velger å møte elever som av ulike grunner er urolige. Hvordan den enkelte skole velger å gjøre dette henger sammen med hva vi som samfunn for øvrig mener om barn.

Skolen som var utgangspunktet for det Dagsrevyinnslaget Ottosen kommenterte hadde valgt en straffepraksis der elever i første klasse ble utestengt fra klassens sosiale aktivitet på slutten av uka hvis de hadde vært urolige et gitt antall ganger. Konsekvensen av barnas uro var at de ikke fikk være med på kosetimen på fredagen. Denne praksisen mente professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund ville virke mot sin hensikt. Det er ikke mulig for så små barn å se en sammenheng mellom det de har gjort (vært urolige) og den straffen de får (utestengelse). Straffen ville føre til utenforskap som igjen skaper mer uro enn mindre uro. Det å ty til slike straffemetoder kan ramme de elevene hardest som trenger mest av alt å få være med på de hyggelige aktivitetene. Dette er kanskje aktiviteter de mestrer mye bedre enn å skrive, regne og lese. (Reportasjen kan ses i sin helhet på http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/862808/)

Jeg er enig med Hans Thuve og Gunnar Lund i at det å vokse opp uten grenser er veldig utrygt for barn.Som Sverre Avnskog mener jeg ikke at elever som forstyrrer de andre elevene som jobber med oppgavene slik det var tenkt skal få holde på uten at noe skjer. Rune Holt spør om jeg ikke har tro på at noen form for straff virker. Jeg vil i alle fall si at straff ofte forverrer mer enn det forbedrer de som straffes.

Spørsmålet er hva som skal skje. Hvordan hjelpe elever som sliter med skolekodene til å få lyst og tro på at de også kan lære? Det er ikke noe enkelt svar på det. Og mange av debattinnleggene tyder på at dere også har mye engasjement for denne gruppen barn, ikke minst Ole T. Eriksen og Helge Skår.

Arnt Tyve spør hvordan jeg ville lagd to i et klasserom uten straff. I slike situasjoner mener jeg som Lilli Spæren at barna ikke først og fremst trenger straff, men voksne som bryr seg. Det blir nødvendig å ikke bare disiplinere og straffe, men først og fremst å se om det finnes andre bøker gutten eller jenta har lyst til å lese, istedenfor å insistere på den planlagte leksa. Finnes det andre måter å lokke frem motivasjon til å regne på enn å kreve to sider i matteboka hver dag? Jeg vet at det er mange lærere som er kjempeflinke til dette. Lærerne som viser denne formen for fleksibilitet og skjønn får sjeldnere behov for å bruke straffepraksiser som å stenge barn ute fra kosetimen. Dette illustrererLeif-André Trøhagenpå mange svært treffende måter i boka Pedagogikk som retorikk (Gyldendal 2011).

Petter Kvinlaug refererer til at det var musestille i klasserommene til de lærere som straffet de som hadde gjort noe galt med å ta dem hardt og vise dem hvem som er sjefen. Det er ikke så underlig at elvene ble stille, spørsmålet er om det fremmet læringen deres.Det er et skille mellom autoritet og autoritær. Autoritet er noe en erhverver seg over tid og som handler om å bygge gjensidig tillit og respekt. Autoritært blir det når reglene blir viktige i seg selv uansett om de virker hensiktsmessig på sikt eller ikke.  

De siste årenes har det blitt flere som har tatt til orde for at det trengs mer disiplin i skolen. Kravet om disiplin har fått gehør både til høyre og venstre i politikken. Når det blir medvind for en slik retorikk kan det legge til rette for økt bruk av straffepraksiser som ofte er lite hensiktsmessig i forhold til det en prøver å oppnå, mer læring for alle elevene. Det å være kritisk til straff og disiplinering betyr ikke det samme som å tillate alt. 

Og for øvrig, takk for innspill! Selv om jeg ikke har fått svart før nå har jeg lest inni mellom og tenkt på det dere skriver. 

Gå til kommentaren

Tilbakestående?

Publisert rundt 8 år siden

Jeg er enig i at det er paradoksalt at USA praktiserer dødstraff, både av hensyn til deres forankring i kristen tradisjon og i forhold til menneskerettighetene. Men, jeg synes det er svært underlig at du velger å benytte begrepet "tilbakestående" om et land. I den generelle tale er det ikke lenger god språklig kutyme å betegne personer som tilbakestående. Når du bruker tilbakestående om et land referer dette tilbake til bruken av ordet om personer. Hva med usivilisert? Ukultivert? Uetisk? Iallefall ikke tilbakestående. 

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere