Elisabeth Tveito Johnsen

Alder: 46
  RSS

Om Elisabeth Tveito

Er førsteamanuensis i religionspedagogikk/praktisk teologi ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO. Har empirisk forskning på religiøse praksiser, og spesielt praksiser i Den norske kirke, som sitt felt. Disputerte med doktorgraden "Religiøs læring i sosiale praksiser" i 2014.

Følgere

En full Noah og en angrende Gud

Publisert rundt 2 år siden

Fagteologer kan forske, ikke skrive barnebibler. Men vi kan bidra med kunnskap som gjør en kritisk vurdering av nedarvede barnebibelunivers mulig. Jeg håper på mer samarbeid mellom kunstnere og teologer.

JEG ER ENIG MED det Svein Tindberg skriver i sin kommentar 28. oktober i Vårt Land. Verden er full av kjedelige barnebibler skrevet av fagfolk. For meg er unntaket Kristin Gunleiksruds Bibelfortellinger, men den har 14-års-grense.

Kunstnere som Tindberg er helt vesentlige for å bidra til fornyelsen som kan gjøre nye generasjoner kjent med bibelfortellingene. I forrige uke spurte jeg to bibelforskere om å lese fortellingen om Noah sammen med meg på hebraisk.

Den perfekte familiefaren. Hos Tindberg får vi et varmt bilde av at Noah passer på at alle i
familien og dyrene kommer seg om bord: «Vi kan ikke miste noen» (s. 35). Når de er reddet fra flommen, blir barnebarnet Kaanan født. Noah holder seg i bakgrunnen, men er fullt og helt til stede (s. 39). Til slutt kan de gå ut av arken.

Vi får beskrevet en scene der Noah ligger døende i armene til sin kone. «Noah ble sittende stille og kose seg, så sa han: ‘Tenk på alt vi har opplevd, Bara’» (s. 43).Språket er rikt, men innholdet er som i tidligere barnebibler: Noah er en perfekt familiefar som styrer verden med stø hånd. Det er nesten så idyllisk at det er for godt til å være sant.

Full og naken. I bibelteksten fra 1. Mosebok 9:18-26 er det ikke like harmonisk. Det første Noah gjør etter at han forlater arken er å plante seg en vinmark. «Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute».

Deretter beskrives det hvordan de to brødrene rygger inn i teltet for å unngå å se farens nakne kropp. Når så Noah våkner etter rusen og får vite hva Ham har gjort mot ham, forbanner han barnebarnet sitt Kanaan og gjør ham til slave.

Uttrykket som brukes i
teksten her er at Noah viste seg frem naken. «Nakenhet» brukes 33 ganger om beskrivelser av eller forbud mot seksuelle relasjoner innad i familien med personer av motsatt kjønn (eks: 3. Mos. 18:7). Teksten om Noa og Ham er det eneste stedet som bruker uttrykket uten at personer av ulikt kjønn er involvert.

Det å vise seg frem naken trenger ikke å ha seksuelle
referanser, men det er sannsynlig. Reaksjonen til Noah tyder på at det har skjedd noe som er i strid med forbudet mot sex innenfor familien, og spesielt mellom personer av samme kjønn. Teksten er tvetydig på hvorvidt det kan ha vært Ham som har forgrepet seg på Noah eller Noah mot Ham. Den gir oss heller ikke noen forklaring på hvorfor sønnesønnen Kanaan blir fordømt. Det som er sikkert er at Noah ikke er entydig perfekt.

Mindre idyll. Det vil styrke fortellingen om Noah dersom den blir mindre idylliserende, også i barnebibler. Situasjonen er at mange barn lever med både erfaringer av overdreven alkoholbruk og seksuelle grense­overskridelser. Omkring femten prosent av norske kvinner og menn sier at de har vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før 18 år. Det kan være spesielt vanskelig for gutter å fortelle om slike erfaringer.

Slik jeg leser Tindberg, er han dirrende opptatt av å høre på barn. Jeg tror også han er enig i at det å snakke ordentlig med barn noen ganger involverer å legge til rette for å høre fortellinger en helst ikke vil skal finnes. Noah og familien kan gi en anledning for barn til å fortelle voksne om egne opplevelser. Og voksne kan få en anledning til å fortelle barna eller barnebarna om opplevelser med rus eller
ulike overskridelser da de var barn.

Gud gjør feil. Min etterlysning av en mer nyansert Noah, er også en etterlysning etter å nyansere bildet av Gud. Jeg ser at Tindberg retter spørsmål mot og raser mot en gud som lar vonde ting skje. For meg forutsetter dette en forestilling om en gud som har kontroll over alt og alle.

Det er dette gudsbildet jeg
mener Tindberg ikke trenger å føle seg forpliktet på. Det finnes andre tolkningsalternativer. For eksempel at Gud gjør feil, ikke så ulikt foreldre både før og nå. Gud innrømmer at det var feil å sende flommen, og lover at det ikke skal skje igjen (1. Mos. 9). Dette er en mye mer menneskelig gud, men det er en gud jeg ber til, og lærer mine barn å be til.

Grunnen til at jeg bringer inn bibelvitenskap er ikke at jeg vil holde Tindberg eller noen andre nede, men for å gjøre tolkningsrommet forfatterne kan bevege seg i enda større.



Diana Edelman og Terje Stordalen, begge professorer i
hebraisk språk og kultur ved TF, og Carolyn Klassen, ved Union Theological Seminary New York, har vært konsulenter i arbeidet med denne teksten.

Gå til innlegget

Vann over hodet

Publisert rundt 2 år siden

Om Svein Tindberg hadde konsultert fagteologer, ville han sluppet å fremstille det som om barn i dag må be til den guden vi treffer i fortellingen om Noah.

De fleste barnebibler i Norge er oversatt 
litteratur. Mange av dem ble utgitt for flere år ­siden på forlag med en kristen profil. Det at Stenersens forlag utgir Tindbergs Bibelfortellinger for barn, er derfor en ­liten sensasjon. Boken kan få stor utbredelse­ og bli avgjørende 
for hvilke bibelunivers barn 
danner seg. Det er derfor viktig 
å gi ­boken faglig oppmerksomhet.

Hvem som drukner. Jeg ble ­intervjuet om boka i Vårt Land lørdag 20. oktober. Tindberg kommenterer intervjuet tirsdag 24. oktober. Han spør hvor jeg tar det fra når jeg fremstiller det som om «jeg lar kjempene drukne, men ikke menneskene». Det er riktig at jeg på intervjutidspunktet baserte meg på journalistens gjenfortelling. Nå har jeg lest hvordan fortellingen om Noah blir gjenfortalt, og vil fortsette lesningen de kommende ukene.

Tindberg hevder at han skriver at menneskene utenfor arken dør i flommen. Det gir jeg ham delvis rett i. Han bruker setninger som: «Jeg vil la det regne til alt er borte» (s. 34) og «Alle tenkte på hjemmene sine, på hulene og redene, og på alle dem som ikke ble med i arken» (s. 39).

Inngående om kjemper. Det som likevel blir dominerende er den nye rammefortellingen Tindberg har konstruert. Han forteller inngående og detaljert om hvordan sterke kjemper vandrer omkring på jorda stjeler ­maten (s. 29). Disse kjempene står i ledtog med skinnkledde sinte menn som følger etter og truer familien til Noah på livet (s. 30-31).

Det hele kulminerer når vannet rekker helt opp til arken på fjellet: «Det sto tre kjemper der. De brølte rasende mot regnet, mot Gud og mot Noah, og så kastet de seg i vannet og svømte rett mot arken. Hele familien var samlet rundt Noah. Vesle Lea begynte å gråte» (s. 37).

Marerittmateriale. Selv om barn er ulike, vil ganske mange­ barn både på fire år og eldre ­begynne å gråte av slike ­beskrivelser. Min åtteåring ­ville protestert og sagt at hun ikke ville høre mer på den boka. ­Bibeluniverset Tindberg legger til i fortellingen om Noah overgår originalens nøkterne konstatering av at alt levende omkom, også menneskene (1.mos 7.21). Min vurdering er at utvidelsene er marerittmateriale. Fortellingen blir enda skumlere og fryktinngytende for barn.

Noe av det Tindberg og jeg ser ut til å være veldig enige om, er ­behovet for å snakke ordentlig med barn om «ondskap, overgrep og maktmisbruk», og han nevner spesielt at vi bør snakke med barn om flyktningestrømmen.

Men, så spør han retorisk om det nødvendigvis er «riktig å vise din fire år gamle datter et bilde av en død gutt på en strand i Hellas». Svaret er selvsagt nei.

Opprørte barn. Det som ­likevel er realiteten er at mange ­fireåringer allerede har kunnskap om at barn dør på flukt. NRK Supernytt har mange ­informative reportasjer om flyktninger, og barn på flukt. Bildene­ viser ­båter som nesten velter, barn som gråter og voksne som er fortvila. Dersom barn hadde hatt innflytelse i flyktningpolitikken, ville den blitt veldig liberal. Barn blir ekstremt moralsk opprørt av å høre om andre barn som lider.

I forordet skriver Tindberg at han forteller fortellingene slik han har fortalt dem til sine barn. Vi blir altså kjent med bibel­universet han selv har fått overlevert, og bringer videre. Det er mye som skurrer for Tindberg i gudsbildene han tror han er forpliktet på.

Ikke minst handler dette om Guds allmakt. «Har Gud alltid rett?» (s. 38). Tindberg kunne fått mye hjelp av å konsultere fagteologer og spesielt forskere på Bibelen. Da ville han sluppet å fremstille det som at barn i dag må be til den guden vi treffer i fortellingen om Noah (s. 40).

Allmennmenneskelig. De første elleve kapitlene i Bibelen handler om allmennmenneskelige erfaringer og grunnleggende forhold ved tilværelsen, som hvordan jorda ble til, menneskenes forhold til hverandre og Gud, hvorfor onde ting skjer og så videre. Ingen andre deler av Bibelen har så klare likheter med omverdenens litteratur som disse kapitlene (Stordalen 2007).

Som Sara Moss (2013) og Sören Dalevi (2007) etterlyser jeg en kobling mellom arbeid med bibeloversettelse og arbeid med barnebiblene. Det er et paradoks at så mange fagfolk arbeider med å oversette og tolke Bibelen når den utgis for voksne, og at dette arbeidet ikke brukes når det utgis bibelfortellinger for barn.



Referanser:

Dalevi, Sören (2007) Gud som haver barnen kär? Barnsyn, gudsbild och Jesusbild i Barnens bibel och Bibeln i berättelser och bilder. Stockholm, Verbum.

Moss, Sara S. A. (2013) Fra Biblia Hebraica Quinta til Barnas bibel – fem barnebiblers lesning av skapelsesberetningene i Genesis. Fordypningsoppgave i teologi. Universitetet i Oslo.

Stordalen,Terje (2007) «Urhistorien med skapelsesberetningen og edenfortellingen» trykket i: Kartveit, M, red. (2. opplag) Det gamle testamentet. Analyse av tekstar i utval, Samlaget, Oslo.


Gå til innlegget

Gudstjeneste som shopping

Publisert over 2 år siden

Jeg har i en god del år forsket på gudstjenester i Den norske kirke. Det er et spennende materiale. Jeg ser stadig noe som overrasker meg. I det siste har jeg begynt å tenke på gudstjenester som shopping.

Den gudstjenestetypen jeg har observert oftest er kiwi-gudstjenesten. Som Kiwi er slike gudstjenester tilpasset kundenes behov for enkel og rask betjening. Kiwi-gudstjenester finner sted på alle små steder nesten hver søndag, og de som jobber der tar hensyn til at det kan være lang tid siden sist du trengte kirkelig brød, vin eller vann. Da jeg observerte en slik kiwi-gudstjeneste fikk gudstjenestedeltagerne nøyaktig informasjon om hvordan de skulle bruke salmeboken, de fikk øve på noen salmer og presten kom med veiledende kommentarer før nattverden. Det som er spesielt bra med slike Kiwi-gudstjenester er at de er i nabolaget.  Du vet hva du får og du trenger ikke yte noe mer enn å være der den timen det varer.

Gourmetgudstjenester

Noen ganger blir jeg lei av de masseproduserte brødene på Kiwi. Jeg blir også lei av Kiwi-gudstjenester, selv om jeg egentlig støtter dem av hele mitt folkekirkelige hjerte. Når jeg blir tilstrekkelig lei setter jeg meg i bilen og kjører til en gourmetgudstjeneste. I gourmetgudstjenesten får du det ypperste av mat, men uten at det er spesielt moderne og fancy. Det som står høyt i kurs er håndverket. Maten som tilbys endrer seg ikke med etterspørselen. Dersom kunden ikke liker det de får, er det som regel kunden som tar feil. De som jobber der er ikke villige til å fire på kvalitetskravene. De som kommer på gudstjeneste må lære seg å like de gudstjenestene og kirkelig handlingene de får.

Teologistudenter har blitt oppfostret til å strekke seg etter disse gourmetidealene. De vil gjerne messe litaniet perfekt og tror at langsomme evangelieprosesjoner er et must. Dette er det ikke like lett å gjennomføre alle steder. Det vanskeligste en prest med gourmetidealer kan oppleve er å komme til menigheter preget av samvirkelagsånd.

Samvirkelagsgudstjenester

Det er ikke så mange reelle samvirkelag igjen, men Coops slagord «Litt ditt» klinger fremdeles. Samvirkelaget er tuftet på idealer om å være en kundedrevet butikk, der medbestemmelse og respekt for medlemmene står sterkt.

Slike samvirkelagsgudstjenester har jeg observert flere steder i landet. Jeg tror det er grunnlag for å si at de er i vekst. Uttrykket i samvirkelagsgudstjenestene er preget av å være modernisert bedehuskultur. De synger heftig lovsang, har gjerne et band med dyktige musikere og jeg har ikke observert at de snakker så mye om synd lenger. Noe som nesten er litt trist. Samvirkelagsgudstjenestene er glade gudstjenester som i stor grad drives at frivillige medarbeidere.

Slike frivillighetsdrevne og dugnadsbaserte gudstjenester er idealet mange steder. Det er ikke rart. Det å være på en slik gudstjeneste var en god følelse. Jeg kunne jeg synge høyt uten at stemmen min hørtes. Det var mange på gudstjenesten. Alle så ut som om de hadde genuint lyst til å være der. Slike samvirkelagsgudstjenester er i tillegg et smart ideal å spre fra sentralkirkelig hold. Det trengs jo veldig mye mindre lønnsmidler til slike gudstjenester enn både Kiwi- og gourmetgudstjenester. Mange steder er samvirkelagsgudstjenester en fjern drøm. De har ikke frivillige nok, og ingen utsikter til å få det.

Skreddersømgudstjenester

 Trolig fordi vi lever i et post-industrielt velstandssamfunn har vi fått en god del skreddersømnæringer. Mannen min lager og selger skreddersydde sykler. De som kommer til verkstedet er sykkelentusiaster. De har prøvd de dyreste og fineste fabrikkproduserte syklene, og funnet ut at de ikke er fornøyd med kvaliteten disse syklene kan levere. Det er her mannen min kommer inn. Prosessen ligner litt på sjelesorg. Kropper måles, kundene snakker om tidligere sykkelopplevelser, og hva de lengter etter i sitt sykkelliv. Når dette er ferdig starter den møysommelige prosessen med å sveise en sykkel spesielt skreddersydd til kunden. Det er ikke billig, men de sier det er verdt det.

Kanskje peker dette også mot retningen til deler av gudstjenestelivet i Den norske kirke. En god del mennesker har prøvd utallige gudstjenester, men opplever at de ikke er tilstrekkelig tilpasset deres behov. De er ikke relevante nok, speiler ikke deres liv og behov.

Spinnergudstjeneste

I Norge har vi noen slike anslag. Sist ute var Espen Hasle i Manglerud menighet med en spinnergudstjeneste. Et kreativt eksempel på en konseptgudstjeneste spesielt tilpasset et segment gudstjenestekunder.

Trenden med skreddersydde temagudstjenestene har imidlertid kommet lenger i Danmark og Tyskland. Kirstine Helboe Johansen ved Århus universitet har forsket på menigheter i Danmark som arrangerer gudstjenester på Valentinsdagen. Gudstjenestene er for kjærestepar som vil komme og feire kjærligheten i kirkerommet.

Mens Jantine Nierop fra Universitetet i Heidelberg forsker på tyske menigheter som arrangerer gudstjenester for kommende mødre. De vordende mødrene utarbeider bønner sammen med den lokale presten, slik at gudstjenesten blir perfekt tilpasset deres unike svangerskap. Pussig nok blir ikke de vordende pappaene regnet med.

Hva vil Den norske kirke med sine gudstjenester? Den vil så mangt. Og det er kanskje en styrke. Det er lett å komme med betraktninger om hvordan gudstjenestevirkeligheten burde være. Det er langt vanskeligere og viktigere å forholde seg til den som den er. Jeg tar hatten av for alle som jobber med den særdeles komplekse oppgaven gudstjenester er.

Gå til innlegget

Ordet «nussifisering» skaper mistro

Publisert over 3 år siden

Ordet «nussifisering» har en så negativt ladet klang at det er egnet til å latterliggjøre og skape mistro rundt gudstjenester det er all grunn til å applaudere.

Professor Heid Leganger-Krogstad advarer (Vårt Land 20. august) mot «nussifisering» av gudstjenester i forbindelse med at mange menigheter i Den norske kirke arrangerer såkalte skole­startgudstjenester. Jeg vil advare mot å la Leganger-Krogstads begrep nussifisering feste seg i omtalen av trosopplæringsgudstjenester.

Ordet nussifisering har en så negativt ladet klang at det er egnet­ til å latterliggjøre og skape mistro rundt gudstjenester det er all grunn til å verdsette og ­applaudere.

Vanskelig. Mange trosopplærere jeg møter, opplever at det kan være vanskelig å få spesielt prester med på å legge ned ­arbeid i gudstjenester knyttet til menighetens trosopplæring. Med ord som nussifisering kan det blir enda tyngre å vinne gehør for forsøk på å utvikle gudstjeneste­former knyttet til trosopplæringstiltakene.

For eksempel kan trosopplær­ernes argumenter om at barna skal kjenne igjen sine merkedager – som første skoledag – ­effektivt settes til side nettopp ved argumentere for gudstjenestens­ liturgiske rytme.

Leganger-Krogstad er bekymret for at prester glemmer hensynet til gudstjenestens rytme. Denne rytmen er så innarbeidet i enhver prest at jeg ikke ser noen grunn til å være bekymret.

Mindre skepsis. Snarere vil jeg oppfordre prester til å være mindre skeptiske til å gå litt utenfor den vante gudstjenestenormen. Prester bør lytte godt til forslag­ene trosopplærerne, ­menighetspedagogene og ­kateketene kommer med. Deres forslag kan tilføre for eksempel en skolestartgudstjeneste noe de selv ikke kan.

Leganger-Krogstad beskriver balansegangen mellom forestilling og opprettholdelse av gudstjenesten som hårfin. Det er å ­undervurdere gudstjenesterytmens soliditet. Gudstjenesten har en så fastlagt ordo at den tåler både tårnagenter, lys våken musikk og seks årsbøker uten å gå i stykker.

Jeg vet som Leganger-Krogstad at noen voksne holder seg borte fra slike gudstjenester. Det er ikke et godt nok argument for å la en skolestartgudstjeneste være mest mulig lik en vanlig gudstjeneste. Det blir flere gudstjenester med et trosopplæringspreg, men de fleste gudstjenester er fortsatt spesielt tilrettelagt for godt voksne mennesker som går ofte på gudstjeneste.

Det fremkommer ikke hvor Leganger-Krogstad henter ­beskrivelsen av at kirken har en tendens til å nussifisere barn i gudstjenester.

Noen av slutningene har likhetstrekk med min doktor­avhandling. Jeg analyserer blant annet gudstjenester som inngår i trosopplæringen (Johnsen 2014). Som Leganger-Krogstad er jeg opptatt av om barn lærer hva en gudstjeneste er gjennom gudstjenestene som er del av menig­hetenes trosopplæring.

Ikke entydig. Tendensen er imidlertid ikke så entydig. Det skjer en variasjon mellom at barn deltar i de faste liturgiske leddene,­ og at de «opptrer» med sanger og drama de har øvd inn på den foregående trosopplæringen.

Mitt hovedinntrykk er at stadig­ flere menigheter er flinke og ­bevisste på betydningen av å inkludere barn i oppgaver som inngår i ordinære gudstjenester, slik som lystenning under forbønnen, utdeling av nattverd og innsamling av kollekt.

Selv er jeg blitt mindre negativ til at det inngår noe som er har litt forestillingspreg, klapping ­eller muntlige kommentarer i løpet av en gudstjeneste. Det kan gjøre en gudstjeneste til noe som plutselig blir hakket mer levende og spontan. De som sitter med litt høye skuldre, senker dem. Det å få de som er på gudstjeneste til å føle seg vel er en verdi jeg mener det er all grunn til å ta alvorlig.

Ypperlig. Skolestartgudstjenester er en ypperlig gudstjenesteform der ulike deler av menneskers virkelighet kobles sammen. Ofte sies vi at kirken er et sted der er mulig å komme med sine sorger og gleder. Det å begynne på skolen er ofte begge­ deler. Både sorg og glede. Det er en hendelse som er stor nok i masse­vis til å lage en gudstjeneste der dette blir spesielt markert.

På en skolestartgudstjeneste kan barn, foreldre og besteforeldre komme og ta med seg alle sommerfuglene de har i magen. Skolestartgudstjenester er en skikkelig god idé. Så lenge ord og sakrament er på plass er det gudstjeneste god som noen. Innenfor denne rammen bør muligheten for å prøve ut nye måter å feire gudstjeneste på være romslig.

Syder. Det å lage gudstjenester som henvender seg til noen deler av menigheten som ellers ikke er der, må jo være strålende. Ikke minst for presten. Det er meningsfullt med gudstjenester der to eller tre er samlet, men det er jo mye gøyere når det syder av folk i alle aldre.

Gå til innlegget

For mye innhold, for lite tro

Publisert rundt 6 år siden

Det er altfor mye innhold i trosopplæringen. Det er så mye innhold at trosopplærerne ikke får tid til å snakke med barna om tro.

På tiårsdagen for trosopplæringsreformen etterlyste tidligere kirkeminister Rigmor Aasrud innholdet i trosopplæringen. Hun advarte mot å gjøre den til en opplevelsesreform (27. mai 2013).

Denne kritikken har vært gjentagende siden professor Harald Hegstad kritiserte reformen for å satse for mye på opplevelser, og for lite på troslære og frelsesteologi (Vårt Land 29. oktober 2008).

Aasrud eller Hegstads kritikk kan skyldes en for snever forståelse av læring. Innen pedagogikken opererer vi med tre forståelser av læring. Læring som tilegnelse, læring som deltagelse i sosial praksis og læring som kunnskaping.

Deltagelse. Med en forståelse av læring som tilegnelse oppfattes barn og unge som containere som kan fylles opp med innhold, for eksempel troslære. Denne forståelsen kan ligge tett opp til Aasruds, og muligens Hegstads kritikk. Men da Stortinget vedtok trosopplæringsreformen var intensjonen at barn og unge skulle få «kjennskap til egen tro og livsmestring».

Stortinget ligger tettere på å forstå læring som deltagelse i en sosial praksis. Læring er ikke bare å overta et gitt trosinnhold, men også å bli en kyndig praktiker gjennom å delta i for eksempel gudstjenester. Det er ikke nok å lære om innholdet i gudstjenester, barn og unge trenger også å oppleve gudstjenester for å vite hva de skal gjøre i en gudstjeneste. Dette er en form for læring det satses mye på. Både «Plan for trosopplæring» (2010) og «Gudstjeneste for Den norske kirke» (2011) anbefales det at alle trosopplæringstiltak skal ha tilknytning til det ordinære gudstjenestelivet.

Bibelfortellinger. I tillegg satses det tungt på bibelfortellinger. Gjennom kurs i regi av IKO og Bibelselskapet har svært mange trosopplærere, prester, kateketer og frivillige blitt dyktige til å fortelle bibelfortellinger. Jeg har observert noen av dem på feltarbeid i ulike menigheter. Bibelfortellingene ble fortalt slik at selv barn som ellers var urolige, falt til ro og lyttet intenst. Det var magisk å se på. Trosopplærerne gjenskapte de virkelighetene bibelfortellingene forteller om. Barna ble med inn i en religiøs forestillingsverden.

Det som skjedde umiddelbart etter bibelfortellingene er imidlertid overraskende. Istedenfor spørsmål av religiøs eller eksistensiell karakter, stilte trosopplærerne faktaorienterte testspørsmål. Etter en sterk påskevandring med pisking og korsfestelse, spurte trosopplærerne om hva som skjedde på langfredag. De stilte ingen spørsmål om hvordan barna opplevde at Jesus ble pisket og korsfestet. Etter å vært om bord i Noas ark, og bare så vidt blitt reddet fra flommen, fikk barna ikke komme til orde med kommentarer og spørsmål.

Hva kan være grunnen til at trosopplærerne stiller fakta- og testspørsmål? Det kan være fordi bibelfortellinger, spesielt dem om frelse, er teologisk utfordrende. Men det var ingenting som tydet på at det var grunnen. En annen grunn er tid. Trosopplærerne måtte haste videre fordi barna skulle dramatisere Noas ark på gudstjenesten om to uker. Trosopplærerne har mye de skal rekke på den korte tiden de er sammen med barna. Det kan være et år eller fem til neste gang de ser dem. Tidspress gjør at det blir altfor mye innhold på alt for kort tid.

Kunnskap. Den tredje grunnen handler om forståelse av læring. Det kan være trosopplærerne var formet av at læring er tilegnelse av et gitt innhold. Selv etter å ha gjort barna både rystet og glade av bibelfortellingene, gjorde trosopplærerne det de fleste ville gjort. De brukte den klassiske lærer-elev-samtalen.

Den består av at læreren stiller et testspørsmål, et spørsmål som læreren allerede vet svaret på. Deretter gir læreren ordet til et av barna som svarer. Og så avsluttes samtalesekvensen av en evaluering av om svaret var rett eller galt. I motsetning å bli en god forteller trengs det ingen utdanning for å reprodusere en slik samtaleform.

Det bør egentlig ikke overraske at det er mye av denne samtaleformen både på trosopplæring og i konfirmanttiden, som Schweitzer skriver. Reformen har satset mye mer på å fornye metodene i trosopplæringen, enn å fornye den grunnleggende pedagogiske forståelsen av læring.

Livsmestring. Det trengs en forståelse av læring som kunnskaping. Det å forstå læring som å skape kunnskap betyr at barn og ungdom får bruke redskaper, for eksempel bibelfortellinger eller religiøse praksiser, til å komme frem til ny kunnskap. Kunnskap som de trenger for å tolke sine liv, livsmestring innenfor trosopplæringen.

Det å skape kunnskap trenger ikke være vanskelig. Det kan innebære å stille spørsmål som: Hva tenker du om denne fortellingen? Hva føler du etter at du har hørt hvordan Jesus døde? Det skumleste med å stille slike spørsmål, er svarene. Å gå inn i en samtale der barn og ungdom tolker livene sine gjennom den kristne tro og tradisjon, krever modige trosopplærere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.11. 2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5661 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1361 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1262 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1232 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1188 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1161 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1148 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere