Eline Hæåk

Alder: 20
  RSS

Om Eline

Følgere

Farlig retorikk

Publisert rundt 2 år siden

Retorikk er noe vi alle bruker, både politikere og helt vanlige folk. I Store norske leksikon blir det definert som kunsten å overbevise med språklige midler, både muntlige og skriftlige. Grunnen til at vi bruker retorikk er fordi vi ønsker at andre skal overbevises og dele vår mening. Det å forsøke å overbevise folk er ingen problem i seg selv, men retoriske virkemidler kan også vise en bakside ved det.

Syvende april opplevde Sverige at en mann meide ned flere mennesker med en lastebil som veide flere tonn. Mannen kjørte dem brutalt ned, og fire mennesker mistet livet. Tragiske hendelser som dette rammer mange. De fant etter hvert ut at mannen bak handlingene hadde tilknytning til IS. Flere av terroraksjonene i det siste har hatt gjerningsmenn som har vært tilknyttet den samme terrorgruppen. Flere av politikerne har knyttet det opp til innvandring og religionen islam. Det er riktig at IS har en rot i Islam og at flere av gjerningsmennene har vært innvandrere, men når man knytter en slik ekstrem organisasjon til en religion og en gruppe i folket, skaper det et uheldig bilde.   

Christian Tybring Gjedde, stortingsrepresentant fra FrP, gikk omtrent en time etter angrepet ut på Facebook med et innlegg som sa: «Sveriges Statsminister Stefan Løfven burde i etterkant be det svenske folket om unnskyldning for over tid å ha ført Europas mest uansvarlige, naive og kulturelt utslettende innvandringspolitikk» Før gjerningsmannen var kjent, knyttet altså Tybring Gjedde angrepet opp mot innvandring. Dette føyer seg inn i rekken av uakseptable uttalelser fra sentrale FrP-politikere, som skaper et negativt bilde av innvandring og innvandrere. La meg nevne noen: «Det er ikke rart jeg er bekymret for mine barns fremtid», «De kan ikke bli båret på gull-stol inn i Europa» og «Jeg reagerer på det norske godhetstyranniet som rir det norske folket som en mare». Dette er ulike utsagn som vår Innvandrings- og integreringsminister har kommet med under sin tid som minister for denne posten. Jeg lurer egentlig på hva den retoriske talen fra FrP-politikere gjør med folk, og deres syn på flyktninger?                              

Retorikken gjør flere ting, men det essensielle er at den bygger på frykt. Frykten disse politikerne spiller på er frykten for det ukjente og frykten for at vi skal miste det vi har. Nordmenn og syrere er forskjellige, men det har den legetime grunnen at vi har vokst opp i to ulike land med ulikt språk, ulik kultur og ulikt miljø. Majoriteten tilhører også forskjellige religioner, og derfor har man ofte ulike verdier og tanker om livet. Denne ulikheten kan være skremmende, men når sentrale politikere bruker den for å få støtte til sine meninger er det ugreit. De spiller på folks frykt for å oppnå oppslutning. Det er farlig, fordi det går utover sårbare mennesker som kommer hit for å få beskyttelse. Flertallet av de som kommer hit har ingen intensjon om å ødelegge for oss, med slike terroraksjoner som har blitt utført i blant annet Stockholm og Paris. Men når Tybring Gjedde skriver at Sveriges statsminister må be om unnskyldning for sin flyktningpolitikk sier han indirekte at alle flyktninger er et problem. Hans retorikk sier også mellom linjene at flyktningene har skylden for terroren i Sverige. Det er riktig at han som utførte det var flyktning, men det gjelder ikke alle flyktninger med islam som religion. Når han generaliserer på denne måten skaper han et inntrykk som sier at alle flyktninger er potensielle terrorister. Den samme retorikken finner vi igjen i Sylvi Listhaugs uttalelser som omhandler gullstolen og godhetstyranniet. Her er det ikke frykten for det som er ukjent, men frykten for det vi som norske borgere kan miste. Når hun snakker om at flyktninger blir båret på en gullstol, lager hun et bilde av at flyktningene kommer lett til oss og lett til vår velferd. Dette blir usmakelig når vi vet hvilken virkelighet de rømmer fra. Virkningen av hennes ordbruk gjør at vi ønsker å beskytte det vi har, for hvem vil vel få mindre velferd? Hvem ønsker vel å dele av sin rikdom med folk som har blitt båret på en gullstol frem til målet? Retorikken gjør her at flyktningene blir sett på som en trussel for vår velferd, og frykten vår for å miste noe løftes opp. Egoismen slår inn, og overkjører nestekjærligheten og menneskeverdet i hvert enkelt menneske.    

På den andre siden vil det være slik at andre politikere som har andre meninger også vil bruke følelser til å få oppslutning for sin mening. Bilder av døde barn, gråtende mødre og ødelagte byer ruller over tv-skjermene. De vil at du som seer skal se nøden og dens konsekvenser, og få medfølelse med dem. Hvorfor er ikke det så galt, vil du gjerne si? Jeg synes det er en legitim forskjell her. Listhaug og Tybring Gjedde spiller på din frykt ovenfor flyktningene, og generaliserer frykten til å gjelde alle som kommer hit. Meningsmotstanderne deres bruker bilder av realiteten for å vise hvor grusom verden flyktningene lever i. I stedet for å bruke andres elendighet til å ikke hjelpe, bruker de følelsene vi har som medmennesker til å ønske å ta imot med åpne armer. De bruker følelsene dine til å være god mot andre, ikke til å bygge opp splittelse.     

Retorikk er bra og retorikk er nødvendig. Men når retorikken brukes slik at sårbare grupper i samfunnet blir stemplet for enkeltpersoners handlinger, da har retorikken tatt feil vei. Vi må passe oss for å generalisere og bygge folks meninger på frykt, det skaper splittelse i stedet for samhold.

Gå til innlegget

Listhaug oppfordrer oss til å juble for den strenge asylpolitikken. Det gjør meg trist.

"Dette er viktig signal som når ut til hele verden gjennom New York Times. Trøkket på tvangsretur og kursendringen i norsk asylpolitikk under FrP og denne regjeringen blir lagt merke til. Det er bra! Tiden for prat er forbi - nå er det handlekraft som gjelder. Vi skal føre en streng politikk, og det betyr at de som får avslag skal ut. Enten frivillig eller med tvang! Lik og del hvis du er enig!"

Denne statusoppdateringen til Listhaug fikk meg til å reagere sterkt. Den kom i sammenheng med New York Times artikkel om Norges returpolitikk, og forteller at Norge har en av de strengeste returpolitikkene i verden, i forhold til folk som har fått avslag på sine søknader. At Sylvi Listhaug i det hele tatt kan skryte av at vi er noen av de strengeste i verden synes jeg er trist, og jeg vil driste meg til å si flaut.

Det var dette som fikk begeret til å renne over. I lang tid har jeg kjent på en frustrasjon, et sinne og en dyp sorg over hvordan vi behandler flyktninger og asylsøkere. Mange av dem har reist langt, de har reist med livet som innsats og de har reist fra familie og venner i hjemlandet sitt. Det er mange som har opplevd krig og terror, noen har sett familiemedlemmer dø, og flere barn kan fortelle om grusomme opplevelser. Det er opplevelser ingen barn skulle oppleve, ingen mennesker her på denne jord skulle oppleve slikt. Det unner jeg ingen.  

Så nå har jeg fått nok. Nå kan jeg ikke sitte stille mer og bare se på det som skjer og høre på det som blir sagt. Jeg må si noe selv, jeg må bruke min rettighet til å ytre meg i det offentlige rom. Dette er ikke et land verdig. Det er ikke et land verdig at folk som har bodd her i 4 år sendes tilbake til et utrygt hjemland, at barn som har norsk som morsmål sendes tilbake til land der de ikke kan språket og ikke kjenner kulturen. Dette er et brudd på grunnleggende nestekjærlighet. Vi er Norge, et av verdens rikeste land, da burde vi hatt mer åpenhet og mer forståelse. Disse folkene som kommer burde bli møtt med kjærlighet og omsorg, i stedet blir de møtt med et strengt og kaldt system. Et system som ikke viser skjønn i enkelt hendelser, men som følger et skjema etter punkt og prikke.

Jeg synes ikke det er greit. Når jeg hører at en gutt på syv år som har vokst opp i Norge sendes ut samme dag som han skal feire bursdag med vennene sine, blir jeg lei meg. Denne gutten kjenner ikke noe annet språk enn norsk og engelsk, morsmålet i hjemlandet forstår han ikke. Denne gutten er oppvokst i Norge, kjenner norsk kultur og har norske venner. Er det da greit at han sendes tilbake til et land preget av uro?

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere