Einar Bondevik

Alder:
  RSS

Om Einar

Følgere

Grønt skifte – ny kolonialisering?

Publisert rundt 2 måneder siden

Det planlegges for framtida. Det grønne skiftet er både viktig og riktig. Vi må alle bidra. Vi må alle yte. Vi må alle tåle noe. Men hvem er «vi»?

Det utøves et massivt press mot samiske leveområder, ikke minst fra kraftindustrien. I sørsamisk område er Fosen-halvøya i Trøndelag nå utbygd med vindturbiner, på tross av protest fra CERD, FNsrasediskrimineringskomité. I nord er det utbygging på Kvaløya utenfor Tromsø. Dette er bare to av mange eksempler der reindrift og samiske leveområder blir ofret på fornybarhetens «alter». Hvor mange slike alter skal bygges? Når har vi «nok kraft»? Det er ikke«vi» som ofrer noe. Det store «vi» ofrer noen få av oss ved å ta bort livsbetingelser og levebrød. «Vi» regner oss frem til at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt – for oss – at reindrifta blir redusert (nok en gang).


I mitt møte med reindrifta møter jeg både stor glede og stor fortvilelse. Gleden ligger i arbeidet. En stolthet over yrket, livet, kultur, tradisjon –og produkt. Fortvilelsen ligger i motstand gjennom et vedvarende press på leveområder. I tillegg kan man møte manglende forståelse både hos myndigheter og i offentligheten. Til tider også direktehets og trakassering. Hva gjør dette med livsglede og selvfølelse?

Studien «Reindriftas hverdag» (Finnmarksykehuset) viser at reindriftsutøvere har langt større glede i arbeidet enn gjennomsnittet i norsk arbeidsliv. Dette til tross for at man har høyere fysisk belastning, flere skader og liten eller ingen ferie. Arbeidet oppleves både meningsfullt og givende i seg selv. Det kan man også forstå ut fra at reindrifta er den viktigste kulturbæreren for den samiske kulturen, spesielt i sørsamisk område. Det er i reindrifta språket og kulturen har overlevd fornorskning, slik jeg enkelt har fått det forklart: «På kjøkkenet hjemme snakka vi norsk. Det var på fjellet jeg lærte samisk.» Uten reindrifta hadde vi ikke hatt sørsamisk som et levende språk, og kulturen ville kun være mulig å observere som gamle gjenstander og fortellinger på museum.


Perioden med villet fornorskning i politikken er over, men i praksis har den fortsatt all den tid samisk liv, kultur og historie ikke har fått rom og blitt gjort kjent i samfunnet på samme måte som norsk majoritets-historie. De senere år har kunnskapen om samisk nærvær, språk og historie kommet mer frem. Det som likevel til tider manglerer evnen, eller kanskje viljen, til å gi reindrifta rammevilkår som er til å leve med. Reindrifta bruker naturen, fjelltopper, myrer, vidder og kystlandskap. Det er allerede store areal som er er tatt fra reindrifta gjennom store inngrep, ikke minst gjennom utbygginga av vannkraft. Det gjelder slett ikke bare Alta-utbygginga. Det samiske samfunnet har allerede blitt påført betydelig innskrenking i sine leveområder og har slik bidratt i rikt monn til elektrifiseringen av Norge.


Nå er det enda flere områder som ønskes tatt i bruk, denne gang til vindkraft. Det er svært betenkelig at utbygger-trangen ikke tar avgjørende hensyn til samisk næring, tradisjoner og liv, men ser på det som noe som må vike. Eller reduseres litt – nok en gang.

Det grønne skiftet er ikke et grønt skifte om det skal stadig industrialisere nye områder. Det strider mot alminnelig rettsforståelse og folkerett om ikke brukere av området får det avgjørende ordet. Da framstår det som en videreføring av kolonialismen. Da fortsetter undertrykkelsen og det kulturelle folkemordet på det ene av de to folk staten Norge er bygget på. Samiske reindriftsområder er allerede i bruk. De kan ikke få bli gjenstand for andres utbygger-trang.


Einar Sørlid Bondevik,

prest i sør-samisk område og nestleder Rana KrF

Gå til innlegget

Å ta livet av eit språk – og å godta det.

Publisert nesten 4 år siden

Du kan kanskje sangen om «Den siste mohikaner». Det er kanskje ikkje så lenge til eg har gravferd for «Den siste sørsame».

(Tankar kring nedleggjinga av Sameskolen i Midt-Norge.)

Eg er prest i sørsamisk område, og no gjer eg som prestar ofte gjer. Eg sit og førebur gravferd. «Då må du vel snakka samisk,» seier folk. Og svaret er – tja.

Det er eit eldre menneske som har gått bort. Skulle eg snakka til ho kunne eg nok ha brukt samisk, i alle fall då ho var ung. Men det er folka i kyrkjebenkene eg skal snakka til. Dei er naboar og kjenningar og lærte seg aldri språket hennar, sjølv om dei budde der ho og hennar slekt har halde til i uminnelege tider. Og då tilpassar ein sjølvsagt. Ein vil at alle skal skjøna det som blir sagt. Så er det barna hennar. Dei lærde heller ikkje mor sitt morsmål. Det var ingen morsmålundervisning, verken på skulen og heller ikkje heime. Kvifor ikkje det?

Det er slik det ofte er i sørsamisk område. Då generasjonen som no er vel 70 år starta på skulen fekk dei ikkje lov til å tala sitt morsmål. Barna skulle bli norske og det samiske skulle plukkast av dei. Det var politikken frå styremaktene. Barna lærte då fort at det dei hadde fått med seg heime var ubrukeleg, utan verdi, ja kanskje òg reint av djevelen. Så då var det å streva seg inn i eit nytt språk – norsk – som er like framand for ein samisktalande som samisk er for ein norsktalande. Det slitet og den nedverdigelsen ville dei sjølvsagt ikkje utsetja sine barn for då dei sjølve vart foreldre. Så då var det norsk som gjaldt heime. Berre foreldre og besteforeldre snakka samisk med kvarandre. Barna fekk ikkje læra noko av språket heime, og langt mindre på skulen. Kanskje var det ikkje lenger forbod mot å bruka språket på skulen, men du hadde ingen nytte av det og risikerte vel helst å bli sett på som ein raring, utanfor det gode fellesskap.

Lovene i landet vårt han endra seg. Ein har sett og skjøna at det ikkje var bra det som ein gjorde for eit par generasjonar sidan. Samisk opplæring, både på og i språket, er i utvikling. Barnebarna til dei eldre som no går bort har både rett til og ønskje om å læra språket besteforeldra hadde, og dei har full støtte frå sine foreldre. Men det er sårbart. I den generasjonen er dei ikkje mange på kvar stad. Dei er fortsatt litt rare, sjølv om det no ofte (men ikkje alltid) blir sett på som positivt både av lærarar og medelevar. Det er ei tung bør for eit barn og ein ungdom å bera eit språk vidare utan å ha høve til å praktisera det med morsmålstalarar i heimen eller venekrinsen. Men dei unge vil og ønskjer det. Det er slekta sitt språk. Knekt av norske styremakter over tiår, men dei vil ta det tilbake – om dei får høve til det. Norske og folkerettslege lover seier dei har rett til det. Ingen går imot det. Men når regjeringa med støtte i Stortinget vel å legga ned den institusjonen som gir opplæring til dei fleste av elevane – utan å ha eit betre tilbod klart, ja utan å ei klart eit tilbod i det heile! – då er det klart at mange misser språket. Dei har retten på si side, men det er ingen som kan gje dei det dei har krav på. Det er som å fjerna maten frå bordet og sei «Vær så god, et!».

Eg skal altså ha gravferd til ho som snakka samisk heime som barn, hennar første og beste språk. Generasjonen etter fekk aldri det språket. Mange i neste generasjon igjen er no i ferd med å bli fråteken høvet til å ta det tilbake. Vi er altså i ferd med å mista eit språk som har vore her lenge før landet vart til. Kor mykje anna av kultur og historie lar vi døy bort utan å bry oss?
Du kan kanskje sangen om «Den siste mohikaner». Det er kanskje ikkje så lenge til eg har gravferd for «Den siste sørsame».
I gravferda blir det mest norsk og litt samisk – så familie og forsamling kan kjenna igjen at «Ja, det var språket hennar.».

Herren Jesus seier: «Alt de (ikkje) gjorde mot ein av desse minste, det har de (heller ikkje) gjort mot meg.» Så kva gjer vi?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere