Egil Sjaastad

Alder:
  RSS

Om Egil

Dosent Fjellhaug Internasjonale Skole

Følgere

Armenerne i en brytningstid

Publisert 27 dager siden - 181 visninger

Armenia står på terskelen til en ny tid. Fremtiden er uviss.

Året var 1992. Som nygifte flest drømte Naira og Vardan om en lys framtid. Om bedre leve­kår, om barn, om arbeid, om en framtid uten angst for sønner ved frontlinjen.

Men noen drømmer var allerede brutalt knust. Sovjets fall i 1991 førte til en grusom opptrapping av krigen mot Aserbajdsjan. Grensene ble stengt. Armenia ble uten gass, drivstoff til bilene og elektrisitet. Kalde vintre tvang dem opp i åsene omkring landsbyen. Trær ble hogd ned – og åsene er fortsatt uten frodig skog. Primitive ovner løftet temperaturen noen hakk. Utenfor butikkene i byen sto lange køer. De måtte ha mat.

Smerte og sorg. 

Nygifte Naira ble gravid. Kanskje ble kulden og fattigdommen for stor for henne? Den lille døde før han ble født. Også det en knust drøm. Smerte og sorg.

I dag – i 2018 – er huset preget av fem lattermilde ungdommer. De lever sparsomt. Men de skaffer seg utdanning. Via gode mobiler lytter de så vel til ny musikk og som til følsom folkemusikk. De er moderne ungdom som kjenner trendene i den globale ungdomskulturen. De tilhører vekkelsens barnebarn her i landet, og de bærer videre klare etiske idealer. Det lyser engasjement fra deres mørke øyne.

19 år gamle Shushan er nummer tre i søskenflokken. Hun er aktiv i studentbevegelsen «Restart». Under fløyels­revolusjonen våren 2018 var studentene meget viktige. «Restart» opplevde de forrige myndighetene som tafatte. Sovjettidens servilitet preget dem. Korrupsjon rådde. Pampene delte ikke med folk flest.

Gummikule fra politiet. 

Shushan kan ennå vise til et arr på leggen. Arr etter en hard gummikule fra politiet under demonstrasjonene. Men nå er dette fortid. For nå har Paschinian kommet til makten. Nå tror de på lysere tider. Armenske produkter eksporteres, turismen øker, kompetansen på IKT er formidabel.

Men stakkars Paschinian. Utfordringene kan synes kvelende store. Skyggene fra den turbulente historien er ikke borte. Og folkemordet anerkjennes ikke som genocide – verken av Tyrkia eller Aserbajdsjan. Det er en verkebyll. Dessuten: Hvor skal alle de dyktige ungdommene finne arbeid?

Shushan tviholder på håpet om en bedre framtid. Hun vil ikke være tafatt. Hun vil stå på. På kristenfronten er hun aktivt med som forsanger, både i The Brotherhood og i Scripture Union (SU, Bibelleseringen). Flere av vennene hennes er blitt kristne på SUs ungdomsleirer. SU har evangeliske statutter. Likevel er alle i ledelsen medlemmer av den armenske kirken – uten å oppleve det som noen konflikt. Flere lørdager i semesteret samles de til
bibellesning. Vi er en bibelbevegelse, sier hun. Og vi tror på Jesus som vår Gud og frelser.

Armenerne i diasporaen. 

I en rolig stund spør jeg far Vardan: Hva betyr armenerne i diasporaen for dere?

De er viktige, sier han. Det er mer enn åtte millioner av dem. Flest i Moskva og Los Angeles. De elsker landet sitt. Mange av dem har en solid lojalitet. Noen finansierer nye kirkebygg i distriktene her. Men de fleste har sine røtter i Vest-Armenia – på tyrkisk side. De synger om Ararat og Ani. «Jeg vil se Ani … og deretter dø!» For de er (som mange her) etterkommere etter flyktninger som overlevde utryddelsen – men de fleste er fra de områdene. Vi kan ikke satse hele vår framtid på diaspora-armenerne …

Så blir Vardan mørk i ansiktet. «Og armenerne i Irak og Syria flykter. Kirken dere utryddes», sier han.

Shushan står i døren, klar til å dra ned til universitetet. Vinker og går bortover hullete asfalt til en sliten, gul buss som venter. Hun er midt mellom fortiden og framtiden. Og på tross av Paschinian: Shushans framtid er uskrevet – og blir trolig ikke enkel.

Gå til innlegget

En vekkelse som hjemsøkte et land

Publisert rundt 1 måned siden - 279 visninger

I kirken, men ikke under kirken. The Brotherhood er en fornyelsesbevegelse innen den armenske kirken.

Tvilen hadde vært der ­lenge. Tvilen på ateismen. Var ­ateismen så selvsagt som lærerne framstilte den på skolen? Nå satt gutten i en bil på vei nedover mot Jerevan. Plutselig steg Araratfjellet fram i synsfeltet. Fjellet viste seg i all sin prakt under solen. Han begynte å skjelve i hele kroppen. Det måtte ­finnes en Gud …

En åndelig avklaring. 

Denne ­dagen begynte en prosess som til slutt ga ­skolegutten åndelig avklaring. Og kontakten med lekpredikantene innen vekkelsesbevegelsen i kirken var ­avgjørende.

The Brotherhooder en fornyelses­bevegelse innen den armenske ­kirken. Kimen til den oppsto i Lille-­Armenia (Kilikia) sør i det ­osmanske ­imperiet i 1880-årene. Det var vekkelses­tid. ­Protestantisk misjon virket i ­området. The Brotherhood ble ­armenernes svar på denne bølgen. I fromhetsliv, for­kynnelse, bønneliv og samlingsform ble den påvirket av protestantisk ­vekkelseskristendom. Men ­opprettelsen representerte trolig også en viss reaksjon. De ville ­bevare ­vekkelsen innenfor den armenske ­kirken. De ønsket ikke å bli oppslukt av en ikke-armensk evangelisk vekkelse.

Bevegelsen var en lekmanns­bevegelse der kvinnene også spilte en stor rolle, ikke minst med bønne­møter, sang og vitnesbyrd. Den spredte seg til mange byer og bygder – og til diasporaen.

Diskresjon. 

I Sovjettiden fikk bevegelsen for alvor nedslag i republikken Armenia, men uten å kunne framtre tydelig på overflaten. Perioden 1979–1983 omtales som en vekkelsestid, selv om de måtte være forsiktigere enn tilfellet ble etter 1991. Bare i Jerevan var det tolv undergrunnsforsamlinger.

Men blomstringsperioden kom først rundt 1990. Virksomheten ble utbredt både i Armenia og i Nagarno-­Karabakh. Titusener kom til tro og ble med i de lokale ­vennesamfunnene. Kirken møtte bevegelsen med ­skepsis. Men vekkelsesfolket ville ikke bryte med kirken, selv om de hadde sin egen virksomhet. I så måte er lik­heten med den norske lekmannsbevegelsen ­påfallende. Et rikt åndelig liv brøt fram mange steder. En kvinne, nå i femti­årene, sa: «Det var som en revolusjon! Halvparten av medlemmene i menigheten vår gjennomgikk den.»

Lekpredikantene var kjent som gode sjelesørgere. De ivaretok folks indre liv når de forkynte og samtalte. «De vet hvordan man nærmer seg den enkelte sjel, og det savner vi i kirken», kunne det bli sagt. Den unge gutten jeg skrev om ovenfor, fant lyset i samtaler med lekpredikanter.

Skole for nyomvendte. 

The ­Brotherhood ble i denne tiden en ­skole for ­hundrevis av nyomvendte. Her fikk de utfordringer, her opplevde de et ­virkelig kristent forsamlingsliv – uten prester! Mange udøpte ble opplært av lederne i The Brotherhood og ført fram til dåp i kirken. Et særlig ansvarsområde var de nye søndagsskolene. En periode hadde de ansvaret for 100.000 barn, og som oftest hadde søndagsskolene tilhold i lokale skolebygninger.

I samtaler med dagens ledere i The Brotherhood kan en merke en viss sårhet. Glanstiden er over. Både kirken og utenlandske protestantiske misjoner har erobret en hel del av bevegelsens unge – for eksempel til oppgaver der de får lønn. Flere prester med bakgrunn i vekkelsen har kommet på avstand fra bevegelsen. Andre har forsvunnet fra samlingene og blitt ordinære kirke­gjengere.

I neste artikkel vil jeg fortelle om en familie som tilhører vekkelsens folk.

Gå til innlegget

Nasjonal vekkelse i nødsår

Publisert rundt 1 måned siden - 291 visninger

Kommunismen maktet ikke å ta knekken på folks etnisk-religiøse bevissthet. ­Armenernes nittitall er fortellingen om en kristenprofilert vekkelse.

‘Folk hadde ikke nok penger. Manglet brensel. Frøs om vinteren. Vi hentet ved oppe i åsene her for holde vinterkulda unna. Fattigdom er ydmykende. Jerevan etter Sovjetunionens fall var ikke noe paradis.’ Det er ekteparet N­aira og Vardan som forteller dette. Nå er de 50 år gamle. Den gangen – i 1992 – var de nyomvendt og nygift.

Ideologisk press. 

Men la oss først ta et lite tilbakeblikk. De første ­tiårene av sovjettiden var preget av massiv ideologisk påvirkning – og ­massakre av kirker og kirke­ansatte. Men ­kommunismen maktet ikke å ta ­knekken på folks etnisk-­religiøse ­bevissthet. De seks fortellingene (som jeg skrev om i går) gikk ikke i glemme­boken – tross ateismen i ­skolen og ­sekulariseringen av samfunnet. Kommunistene maktet riktignok å endre manges oppfatning av religionen. Strategien var å privatisere det religiøse livet og gjøre historien til en ren kulturhistorie med fokus på gamle klostre og ærverdige ruiner.

I tider uten armensk statsover­hode har den armenske kirken vært en ­erstatning for staten. I noen grad gjaldt dette også nå: Kirken forvaltet fortsatt armenernes fortellinger. Gudstroen forsvant ikke, selv om mange ble ateister. I overgangen fra sovjetrepublikk til uavhengig republikk ble dette tydelig – midt i fattigdommen.

Ut i full krig. 

Under ­Gorbatsjovs ­glasnost oppsto den såkalte Karabakh-­bevegelsen. Målet var å forene ­Armenia og enklaven Nagarno-Karabakh, der befolkningen stort sett var ­armensk. Aserbajdsjan mente ­enklaven ­tilhørte dem. Gorbatsjov gikk av i 1991, og ­Armenia kunne erklære seg som ­uavhengig stat. Konflikten med ­Aserbajdsjan om Nagarno-­Karabakh slo nå ut i full krig i 1992–1994. ­Armenia tok kontroll over Nagarno-Karabakh i 1993. Under krigen stengte Tyrkia og Aserbajdsjan mange handelslinjer til Armenia.

Der ligger hovedårsaken til krisen som nygifte Naira og Vardan opp-
levde.

Likevel: Midt i fattigdommen trådte nasjonalfølelsen tydelig fram. Grep ble gjort for å reorganisere landet. Sovjettidens storgårder ble oppløst. Jord og maskiner ble fordelt mellom medlemmene i kollektivene. Og nå viste det seg at nettopp kirken mange steder var den som kunne bidra med hjelp både til ­organiseringen av lokal­miljøene og til diakonalt arbeid. ­Kirken ble i noen grad modell for de lokale ­politiske strukturene både i Armenia og ­Karabakh.

Det manglet ikke på kritiske ­røster. Kirken «sakraliserte» den nye ­nasjonalismen, ble det sagt! De virkelig ­religiøse og åndelige verdiene ble neglisjert og prestene framsto som forkjempere for nasjonale budskap mer enn kristne budskap.

Obligatorisk dåp. 

Men tusener som hadde fått sin opplæring i sovjet­tidens skolesystem, ble etter hvert døpt i ­kirkene. Det ble igjen tradisjon å gifte seg i kirkene, og da var det obligatorisk å ha blitt døpt. Det er ingen grunn til å tenke at dette bare var begrunnet i det nasjonale strømdraget. Men det folke-kirkelige preget var tydelig. Å tilhøre den armenske kirken ble for flertallet en selvsagt faktor ved det å være armensk.

Naira og Vardan kan fortelle mer. De ble nemlig grepet av et sterkt ­åndelig strømdrag, en kristenprofilert ­vekkelse, en lekmannsbevegelse som hadde sin glanstid nå i 1990-årene. Mer om det i neste artikkel.

Dette er tredje artikkel i en serie på fem om Armenia, som trykkes fortløpende her på debattsidene i Vårt Land.

Gå til innlegget

Armenernes fortellinger

Publisert rundt 1 måned siden - 205 visninger

Armenias historie har særlig seks fortellinger med identitetsskapende kraft. ­Fellesnevneren er den rollen kristendommen spiller.

I Norge vet vi hvor sterk kraft det er i landets historie. Vi fryser på ryggen når vi står ved et minnesmerke fra krigen og synger «Ja, vi elsker». Og hver 17. mai omtaler vi viktige datoer og årstall som 1814 og 1905 Til hver av dem er det ­knyttet en fortelling. Disse har en særegen ­identitetsskapende kraft og fungerer som et lim i nasjonalfølelsen.

Identitetsskapende kraft. 

I samvær med armenske kristne har jeg ­flere ganger reflektert over nettopp dette fenomenet. Armenias ­historie har minst seks sterke fortellinger med en slik identitetsskapende kraft. ­Disse har medvirket til at de har overlevd som folk også i diasporaen ­(utlendigheten). Og som i vårt land har mange av ­fortellingene en sterk link til ­kristendommens rolle i historien.

Den første føres tilbake til GT. ­Fortellingen om syndfloden og Noah i 1. Mosebok er begynnelsen når ­armenernes historie skal ­fortelles. På barneleirer i Armenia har jeg ­flere ­ganger gjenkjent ordene Noah og ­Ararat i barnesangene! Da Noah steg ut av arken, bygde han et alter i ­Ararat-dalen der kirkens hellige senter nå ligger, hevdes det. Edens hage spiller også en viss rolle. Den antas av noen å ha vært i Armenia.

Røtter til apostlene. 

Den ­andre lenken i fortellingskjedet er ­knyttet til apostlene Judas Taddeus og B­artolomeus. Ifølge tradisjonen er ­disse grunnleggerne av kirken i ­landet og ble martyrer. For kirken er det­ ­avgjørende å kunne påvise røtter tilbake til apostlene.

Den tredje fortellingen dreier seg om armenernes omvendelse til ­kristendommen i år 301. Her ­spiller Gregor Lysbæreren hovedrollen. Han førte – via en undergjerning – kong Trdat III til tro og dåp. Trdat ­hentet så åtte steiner som ble ­plassert i ­fundamentet til den ærverdige ­kirken i Etchmiadzin. De underfulle ting som fortelles om Gregor, er for mange ­armenske kristne selvsagte sannheter som handler om Guds ledelse av folket. Feiringen i 2001 levendegjorde denne fortellingen for yngre generasjoner.

Den fjerde dreier seg om det ­armenske alfabetet, skapt tidlig på 400-tallet av St. Mesrop Mashtot. Den påfølgende ­bibeloversettelsen og nedskrivingen av den hellige ­liturgien har nærmest sakral status. Fra da av har ­armenerne hatt en sterk ­litterær ­tradisjon – forvaltet av kirken. 1600-årsmarkeringen av det armenske alfabetet ble feiret i 2005.

Seieren over perserne. 

Den ­femte fortellingen gjelder (den moralske) seieren over perserne i 451. Dette var den første væpnede konflikten mellom kristne og hedenske stater. ­Armenernes leder som falt i krigen, har fått status som helgen. Et apologetisk skrift i samtiden forsvarte kristendommen mot med blant annet ­zoroasterianismen som perserne prøvde å påtvinge dem. Her er den religiøse og den politisk-militære historien vevd sammen.

Det sjette store tema i ­armenernes hukommelse er selvsagt knyttet til ­folkemordet i 1915–1918. At dette ­trekkes inn som en del av den religiøse historien, kom til uttrykk i kirkens rolle under jubileet i 2015. I 2013 vedtok for øvrig et kirkemøte å kanonisere alle ofrene fra folkemordet. Men dette har blitt problematisert i ettertid.

Felles for alle disse fortellingene er den rollen kristendommen ­spiller. Og nettopp dette forklarer noe av den ­armenske folkekirkens status i ­folkets nyere historie. I sovjettiden ble ­kirkens rolle riktignok bevisst undertrykt. 
Men under og etter glasnost trådte 
den åpent fram som folkekirke, og dermed som en samlende faktor, et rammeverk om folket som en etnisk-religiøs enhet.

Gå til innlegget

Armenernes lidelseshistorie

Publisert rundt 1 måned siden - 267 visninger

Flukt, angst og tapre forsøk på å etablere seg i fremmede kulturer. Slike historier er det mange av blant innbyggerne i Armenia.

‘Min morfar ­vokste opp på et barne­hjem.’ «Mine olde­foreldre over­levde massakrene og flyktet hit til ­Jerevan.» «Min farmor ble igjen i landsbyen sammen med noen andre. Så ble de drevet ut i ­ørkenen, men hun unnslapp som ved det under – selv om hun bare var ti år.»

Slike glimt fra familie­historier er det mange av blant de ­cirka tre millioner innbyggerne i ­republikken Armenia. ­Lignende historier kan også høres blant de cirka åtte millioner armenere andre steder i verden: Historier om flukt, angst og tapre forsøk på å etablere seg i fremmede ­kulturer. Noen kan fortelle om forfedre som måtte emigrere 
til ulike land for eksempel ­Russland eller Romania på 1400-tallet.

Bevart sin identitet. 

Et folk som gjennom hundreårene skiftevis har vært prisgitt større makter, blir ofte assimilert og forsvinner som etnisk gruppe. Dette har bare i liten grad skjedd med armenerne. De har bevart sin identitet gjennom kriser og ydmykelser. En av grunnene, kanskje den viktigste, er Den ­armenske kirkens rolle i folkets liv.

Den grusomste perioden ­begynte på slutten av 1800-­tallet under det osmanske riket (­tyrkernes rike). Store deler av armenske folket bodde da i byer, landsbyer og bygder øst i det ­tyrkiske riket. Etter hvert strammet det seg til. Tyrkerne ville utvide grensene og skape et Stor-Tyrkia som strakte seg over Kaukasus inn i Sentral-Asia. Men dermed ble armenerne i ­Anatolia (Øst-Tyrkia) og ­Kaukasus et ­problem. Navnet ­Armenia ble forbudt å bruke både i ­aviser, ­lokale administrasjoner og skole­bøker. Armenernes kontakt med det kristne Russland gjorde saken enda verre, for tyrkernes forhold til Russland var anspent.

De hamidiske ­massakrene.

Armenske opprørsbevegelser gjorde til dels grusom motstand, men ble brutalt slått ned. Under de såkalte hamidiske ­massakrene (1894–1896) ble omkring 300.000 armenere drept.

Da ungtyrkerne overtok ­makten i 1908, så det lysere ut. Men bare for en kort tid. ­Ideen om at landet egentlig skulle være befolket av tyrkere, slo ­igjennom. Islamsk fundamentalisme fikk innflytelse. Etter hvert ble det ­tydelig at ledende 
ung­tyrkere – i ly av første 
verdens­krig – så ­muligheten for «en ­endelig ­løsning»: Å utrydde ­armenerne.

Den 24. april 1915 begynte det som er kjent som det ­armenske folkemordet eller det armenske holocaust. Ledende ­armenere i Konstantinopel ble ­deportert og drept. En av historiens ­grusomste forfølgelser skjedde i ­månedene som fulgte. Anslagsvis 1,5 ­millioner armenere ble drept eller drevet ut i ørkenen til den visse død. Minst en halv million flyktet fra Tyrkia og slo seg ned i naboland i Midtøsten. Mange av dem flyttet senere til andre verdensdeler.

Armenias nasjonaldag. 

28. mai 1918, etter første verdenskrig, dannet armenerne (med stormaktenes hjelp) den ­lille republikken Armenia sør i ­Kaukasus. Denne dagen ­feires som Armenias nasjonaldag. Men allerede i desember 1920 ble ­landet inntatt av Den røde armé. En massiv ateistisk ­propaganda kom til å sette dype spor.

Det sovjetisk-armenske ­lederskapet ville bygge ­nasjonen på kommunistiske prinsipper. For å få folket med seg ­forsøkte de etter hvert å forene dette med nasjonale ideer. Kirken ble i noen grad en brikke i ­dette spillet. Den armensk-kristne ­identiteten fikk et visst spillerom, og en ­viktig milepæl i denne tiden var ­byggingen av Genocide Museum i 1967.

28. september 1991 ble ­Armenia offisielt et fritt land.

Og nå ved Sovjetunionens fall viste det seg at den ­armenske ­kirkens rolle hadde vært – og fortsatt var – helt sentral for ­folket. I de neste artiklene i ­denne Armenia-serien vil jeg gå inn på hvordan dette kom til uttrykk.

Dette er første artikkel i en serie på fem om Armenia, som trykkes fortløpende her på debattsidene i Vårt Land.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77456 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43486 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34858 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27822 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22450 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20059 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 7 timer siden / 248 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 7 timer siden / 98 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 7 timer siden / 65 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 7 timer siden / 106 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 174 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 389 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 210 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 3 timer siden / 190 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 108 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 7 timer siden / 248 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 7 timer siden / 98 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 7 timer siden / 65 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 7 timer siden / 106 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 8 timer siden / 194 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 17 timer siden / 62 visninger
Les flere