Ellen Merete Wilkens Finnseth

Jesus kan vi ikke kontrollere, bare følge etter. Dette er den enkle realiteten vi tvinges  tilbake  til når vi opplever at de visjonære strategiene og de store visjonene aldri kommer ned fra podiet og inn i virkelighetens irrganger . Ylva Eggehorn talte på årets Korsvei om den oppstandne Kristus, som ikke stilte seg opp med lyskastere for å proklamere begynnelsen til en ny verdensreligion, men sto på stranden og stekte fisk til sine sultne venner. Hvordan følger man etter en slik mann?

Jeg var selv på min første Korsveifestival i 1986. Den gang planla  vi kun for et år om gangen og hadde ikke drømt om å holde på i 25 år. Den gang spurte vi: Hva vil det si å være en Jesu disippel i slutten av det tyvende århundre? Vi spør fortsatt. For veien er ikke tegnet opp på et kart. Vi finner den kun i den oppstandnes fotspor.

Det med grasrot tror jeg vi har vært ganske gode til i Korsvei; skape fest, nærvær, dugnad og deltakelse.  Den nyss overståtte festivalen var også preget av dette. Fellesskap og fest er en velsignelse i seg selv - og en mangelvare i en stadig kaldere tid.  Men skal disippelkallet finne dybde og retning trenger vi også de hellige øyeblikkene der Jesus drar oss litt bort fra bålfesten og spør: "Elsker du meg?"  Jeg fant noen slike øyeblikk og i uka som gikk. Men de er  sårbare i bruset. La oss verne om dem.

Jeg er på Korsveifestival. Festival "betyr" mylder og det myldrer virkelig her, av mennesker i alle aldre, musikk, sirkusartisteri, forkynnelse og seminarer om de store utfordringer i tiden vi lever i. Kloke og kreative mennesker lærer oss mere om de høyaktuelle utfordringer knyttet til klimaendringer og og den urettferdige fordeling av verdens goder. Dette er temaer som har fulgt Korsveibevegelsen i snart 25 år. Deres aktualitet er bare blitt mere påtrengende og vi er velsignet med stadig nye generasjoner av unge som ser på verden med friske øyne og sier: jamen, slik kan det jo bare ikke være!

Samtidig har vi vært opptatt av at dette engasjementet ikke må bli en sak på siden av troens liv. En idealisme eller moralisme som blir nesten som en religion i seg selv. "Vi skal ikke se smått på den styrken Gud har gitt oss" sa Magnus Malm på kveldsmessen i går"...men vi må aldri falle for den fristelsen å tro at det er i egen kraft vi skal bære eller endre våre liv". Dette dillema lever vi med, og kanskje er det som Ylva Eggehorn sa i sin bibeltime, nettopp når vi finner oss selv som den som er helt og fullt behøvende, kjærlighet, tilgivelse, tålmodighet - at vi nærmer oss det stedet hvor de to delene begynner å smelte sammen: det er nødvendig og mulig å strekke seg etter å gjøre det gode i verden OG alt det gode har sin kilde i Ham, som møter våre dypeste behov sog om bærer verden også gjennom de store utfordringer den nå står overfor.

Midt på korsveifestivalens område på Dyrskuen på Seljord, inne i det gamle dyrefjøset, er det blitt tradisjon å innrede en stille hage. Her kan man finne ro til å summe seg og be en bønn. Her lister ungene rundt og hvisker stille mens de ser på båsende som er innredet til bønnerom etter inspirasjon fra Kristuskransen. Her sitter jeg og tenker: Dette er grunden vi står på: stillheten i den treenige uforanderlige Gud, det punktet hvor vi slipper oss selv og tar imot livet som rekkes oss, mirakuløst, hver eneste ny dag.

For et øjeblikk siden så jeg en liten jente som sto ved vandskålen som er plassert rett innenfor døren i den stille hagen.  "Jeg skal tegne meg med Jesustegnet jeg" sa hun høytidelig til en venninde og tegnet seg langsomt med korsets tegn.  Hun skal leve inn ien framtid som kan bli turbulent og vanskelig, men hun bærer det gamle tegnet og det bærer den som stanser opp ved sine egne krefters grense og tar imot.