Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Reformasjonens vanskelige arv

Publisert over 8 år siden

Det handler om selvforståelse. Kirken trenger en refleksjon over sitt forhold til reformasjonen

10. -12. mai er hundre forskere samlet til internasjonal konferanse i Oslo for å diskutere reformasjonen. Dette er del av den akademiske opptakten til Lutherjubileet i 2017. Da er det fem hundre år siden den katolske munken Martin Luther angivelig banket sine 95 teser opp på slottskirkedøren i Wittenberg.

I en viktig artikkel i Frankfurter Allgemeine for en tid tilbake rettet kirkehistorikeren Thomas Kaufmann fra Göttingen kraftig kritikk mot forberedelsen til jubileet slik det har  foregått i Tyskland. Reformasjonen trekkes frem som utgangspunkt for moderniseringsprosess, for frihet, toleranse, nye vitenskapskonsepter og alt som er bra med vår egen kultur. Og fra kirkelig hold oppfordres det til å gå jubileet økumenisk i møte. Også i Norge har man ønsket å gjøre reformasjonsjubileet til en bred økumenisk markering. Kaufmanns artikkel er et hår i suppen for de som hopper over det vanskelige med Luther og reformasjonen. Det vanskelige med Luther er ikke egentlig hans forhold til jødene eller hans politiske etikk, som ofte trekkes frem, men hans kamp mot paven og den katolske kirke. Kaufmann kaller dette for reformasjonens vanskelige arv, og mener at det ikke er mulig å være jublende økumener frem mot 2017. Fordi de vesentlige elementene i den protestantiske identitet er disse to: antipapisme og antiromanisme.

Må man virkelig ta hensyn til Kaufmanns kritikk? Hvis man ønsker å være historisk redelig så må man faktisk det. Og på kirkelig hold, ikke minst protestantisk, burde det føre til at man lar seg utfordre til å reflektere over forholdet til reformasjonen. Reformasjonen er en vanskelig arv fordi det handler om selvforståelsen til protestantisk kristendom.

Hvordan forsto reformatorene seg selv? Og hvordan skal vi forstå dem? Før vi vender tilbake til Kaufmann, la oss se hvordan Luther og reformasjonen ble presentert i vår egen kulturkontekst, Danmark-Norge.

Da Luther ble oversatt til dansk, allerede før reformasjonen ble innført i 1537, var det viktigste han bidro med, å holde frem troen alene som trøst for mennesker tynget av synd. Dette var ikke fullstendig nytt. Troen som tillit til Guds nåde fantes også før Luther. Hans initiativ var som et kraftig korreks til den senmiddelalderske sjelesorg. Men med splittelsen mot ulike konfesjoner blir det lutherske trosbegrepet noe mer enn et korreks. Dette ser vi når den danske biskopen Niels Palladius presenterer Luthers død i 1546. Luther er her ”den hellige profet” som står imot pavens og djevelens falskhet og lureri.

Dette samsvarer med de samtidige danskekildene som forteller igjen og igjen at man befinner seg i endetiden, og at Gud har sendt Luther som en profet, ja endog som engelen i Johannes Åpenbaring 14. Det er han som forkynner det rene og evige evangelium mot djevelen og Antikrists lære, det vil si mot paven og alle hans lurendreiere. I Niels Palladius’ bok om den forestående dommedag tolkessamtiden som en oppfyllelse av profetiene om villfarelsene i endetiden i 2. Tess 2. Jødene har vært forblindet i 1500 år, orienten er fordømt på grunn av Muhammeds fryktelige blasfemi, og Europa er i den tyrranniske Antikrists grep. Men i utbredelsen av den lutherske religion har det rene evangeliet nådd verdens ende, slik det er profetert for de siste tider.

Og når Luther dør, så dør han i denne evangeliske lærdom som han har lært ved den hellige ånds opplysning, og som han har gitt videre. Skildringen av dødsstunden er illustrerende for hvordan den rette tro etterhvert ble en betingelse for et salig endelikt. Den tilstedeværende Justus Jonas roper inn i øret på Luther:”Vil du dø i den rette tro til vår Herre Jesus Kristus, og dø bestandig på den lærdom som du har prediket og lært?” Luther svarte så høyt og klart at alle hørte det, “JA”, før han legger sine hender sammen og dør fra denne verden. Presentasjonen av Luthers dødsleie tolker ham som profet og som en hellig mann. Men den setter ham også inn i en historieforståelse som er helt fundamental for reformasjonens selvforståelse. Hvis reformasjonen bygget på en åpenbaring i frelseshistorien, kunne ikke den rette tro være annet enn den konfesjonelt lutherske. Bekjennelsen av den evangeliske troen ble et viktig elementet på alle lutherske dødsleier, og ble forstått som avgjørende i frelseshistorien. 

Luthers dødsleie er et testamente hvor antipapismen testamenteres videre til hans etterfølgere. Som i et klassisk helgenvita understrekes det flere ganger hvordan den rene lære vil virke enda sterkere etter hans død. Man skal be om at Gud gir en dobbelt luthersk ånd i hans etterkommere, slik at den samme rene lærdom kan utbres og fordømme og tilintetgjøre pavens og djevelens rike mer og mer. Luthers egenkomponerte gravskrift siteres til slutt; ”Pave, da jeg levde var jeg din pestilens, men når jeg dør vil jeg være din bitre død”.

I sin artikkel konkluderer Kaufmann med å holde frem det han kaller innsikter i kristendommens substans – frembrakt av reformasjonen. Det er blant annet at Gud elsker skapningen betingelsesløst, at man mottar Gud i tro, at den kristne tro tilegnes personlig, og at troen ikke går imot tiden og verden, men må artikuleres med fornuften. Hvorvidt dette er spesielt protestantisk kan diskuteres, men Kaufmanns poeng er at de som ikke fastholder at disse innsiktene vanskelig går sammen med romersk katolisisme, de lurer seg selv og sin økumeniske partner.

Her abstraherer Kaufmann historien til abstrakte innsikter uten kontekst. Men går det egentlig an? Som historiker vil jeg heller spørre hvordan reformatorene forsto seg selv, og hvordan de kjempet mot Antikrist og hans hær. Hvis jeg tar dette på alvor, da kommer jeg til motsatt svar av Kaufmann. Det har vist seg at paven ikke er Antikrist, og den eneste veien for de historiske kirkene er dermed økumenikken. Det er mulig å komme til andre konklusjoner, men uansett bør kirkene utfordres til å forholde seg til hva reformasjonen historisk sett egentlig dreide seg om. 

Gå til innlegget

Står legens samvittighet alene?

Publisert over 8 år siden

Regjeringen ønsker å fjerne den muligheten for reservasjon som enkelte fastleger har kunnet praktisere mot henvisning til abort og andre kontroversielle helsetjenester. Regjeringen forstår reservasjon som uttrykk for et «privat syn», jevnfør statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget onsdag.

LES OGSÅ EDVIN SCHEI OG EIVIND MELAND: Totalitære vibrasjoner

LES OGSÅ: VIVEKA JOHNSEN: Jeg har sett et foster havne i bøtta

LES OGSÅ: HANS OLAV TUNGESVIK: Yrkesforbod for ein del fastlegar

Motstanden mot helseministerens rundskriv henviser til legens samvittighet – legene skal få slippe å utføre handlinger som strider mot deres samvittighet. Imidlertid er det viktig å se at dette samvittighetsargumentet har en begrensning, også det ser ut til å fremstille reservasjon som et privat anliggende. 

Er det legenes egen individuelle samvittighet som skal stå alene mot det massive presset fra regjeringen? I såfall varer det antakelig ikke lenge før de få legene som har en slik holdning anser seg selv som problemer og ikke orker en slik belastning på egen hånd. At de er et problem ligger allerede i argumentasjonen som brukes, også fra KrF, ”det er tross alt bare et lite mindretall som praktiserer en reservasjon, alle skal få de helsetjenester de har krav på og i praksis så finner man en løsning med kolleger”.

I stedet for denne henvisningen til legers individuelle samvittighet – burde argumentasjonen løftes opp til et nivå hvor den kan bæres av det som samvittigheten er grunnet i. Har ikke Kirken (eller kirkene)et begrunnet standpunkt mot abort? Et standpunkt som endog er forenelig med klassisk legeetikk og humanistisk-kristen arv? I såfall burde det også være kirkeledernes oppgave å ta ansvar og forklare at deres medlemmer ikke kan delta i statens forvaltning av abort. Jeg håper de ser dette ansvaret. Slik kan legene fremstå som representanter for en gruppe i samfunnet, ikke bare som ulike eksotiske samvittigheter. Kanskje kunne regjeringen også i denne saken utfordres til å forholde seg til ulike religiøse grupper i samfunnet som ressurser i stedet for presse individer med totalitære regulativer?

Gå til innlegget

"Kom deg vekk din jævla hore!"

Publisert over 8 år siden

De sa selvfølgelig masse annet stygt også, men det eneste jeg husker er opplevelsen av å med største selvfølgelighet og gjentatte ganger bli tiltalt som "en jævla hore" i min egen gate. Jeg vil ikke finne meg i at det skal være tillatt.

Selv om jeg bor i en by, blir jeg veldig provosert når voksne menn urinerer på blomstene i bakgården min eller på husveggen vår. De få gangene noen har gjort akkurat dette idet jeg kommer forbi en sen kveldstime, så har jeg sagt ifra om hva jeg syns. Det skulle bare mangle, det er ikke noe vi ønsker i vårt nabolag. De gangene det har skjedd har det dreid seg om en eller annen gjest hos en eller annen nabo som syns det ble for langt å gå inn - og han blir en smule usikker når han blir tatt med buksa nede. Jeg er jo tross alt veldig skremmende i eksplosiv tilstand. Sist gang jeg var ute en sen vinternatt, kom jeg rett på to menn denne gang, som konverserte mens de lot vannet oppover naboens husvegg. Jeg syns virkelig ikke noe om det heller - og sa at det fantes andre steder å gjøre slikt. Da møtte jeg ingen fomlete dialog, men en maktdemonstrasjon som gjorde meg målløs. Mens de pakket inn stasen rett foran ansiktet på meg, skjelte de meg ut på et språk jeg aldri har lært og som jeg ikke greide å besvare. Det er mulig jeg lever svært beskyttet, men jeg har aldri blitt møtt med "din jævla hore!" som bærende argument før. De sa selvfølgelig masse annet stygt også, men det eneste jeg husker er opplevelsen av å med største selvfølgelighet og gjentatte ganger bli tiltalt som "en jævla hore" i min egen gate. Jeg vil ikke finne meg i at det skal være tillatt. Jeg antar at de var pakistanske. Jeg vet selvfølgelig at det finnes millioner av pakistanere som aldri ville tiltalt meg slik, det er ikke poenget. Jeg antar også at de var i 20-årene, var oppvokst i Norge og hadde gått på norsk skole, kanskje det er noe av poenget.

Når man oppdrar barn, lærer man som foreldre at uønskede reaksjonsmønstre kan forekomme i den grad man som oppdrager selv tillater det. Jeg skulle gjerne visst om det språket jeg møtte i gata kunne vært møtt på en konsekvent og bestemt måte da disse guttene var små og gikk på sin lokale skole. På en måte som var i samsvar med det vi vil oppnå - nemlig at det ikke er akseptabelt, overhodet! Det eneste jeg tilslutt greide å si før jeg klokelig trakk meg unna to aggressive fremmede menn, var at de burde lære seg ordentlig norsk. Jeg mente selvfølgelig folkeskikk, men det var ordene og måten de tiltalte meg på jeg intuitivt reagerte mest mot.  

Og når jeg tenker meg om har jeg kanskje opplevd å bli kalt noe slikt en gang før - men da opplevde jeg det ikke som så truende. Jeg jobbet på en barneskole for 10-15 år siden, og noen av barna kunne bruke et slikt språk - mot medelever i friminuttet og mot kvinnelige lærere. Jeg var bare vikar og husker ikke hva vi gjorde med slikt - antakelig ikke så veldig mye. Men når jeg tenker meg om kunne det jo være de samme guttene som nå var blitt voksne og som jeg opplever truet meg med det samme språket rett utenfor mitt eget hjem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere