Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Å tro i vår tid

Publisert nesten 8 år siden

Det er enkelt at troen på Gud blir et tilbud til selvhjelp, som så mye annet der ute på markedet. Men å la seg forme av troen og hengi seg til Gud er en livslang forpliktelse. Kanskje finnes den lengselen og gleden i oss alle.

Hva er egentlig tro? Svaret på dette spørsmålet er ikke gitt uten videre. Selv søkte jeg bort fra en kristendomsform hvor fastholdelsen av en bekjennelse og et budskap var det sentrale. Jeg søkte et sted hvor troen kunne leves, hvor menneskenes mål var å forvandles av Gud.
Jeg erfarer at dette på ingen måte skjer automatisk, men at det bør være en daglig kamp. Og for min egen del er jeg langt fra målet. Men jeg vet hvor målet er. I denne sammenhengen er troen er en gave – et guddommelig liv som kan vokse og forme et menneske.

Tidens utfordringer. Hvis vi ser på historien, så endrer forståelsen av tro seg i ulike tider og sammenhenger. Og slik må det nødvendigvis være. Hva tro er, har sammenheng med hva tidens utfordringer består i.

Da den protestantiske forestillingen om «troen alene» ble utformet, var det som svar på en spesiell utfordring i senmiddelalderen. Menneskene var redde for døden, redde for at de ikke hadde nok gode gjerninger, og at de ikke hadde gjort nok bot. Denne situasjonen besvarte reformatorene med at det var tilstrekkelig med troen alene. Man ble frelst, ikke ved menneskelig fortjeneste, men med Jesu fortjeneste alene. Denne fikk man del i ved å tro. I møte med døden var det derfor bekjennelse av denne troen som gjaldt. Beskrivelsene av dødsleier fra denne tiden viser hvordan det kunne foregå. Her fastholdt den døende bekjennelsen av troen med klare ord eller med et fast håndtrykk om talemålet er svunnet hen.

Frelse ved tro. En forestilling om «troen alene» ble meislet ut i reformasjonshundreåret og har preget den protestantiske kultur siden 1500-tallet. Den betyr frelse ved tro, ikke ved gjerning - og er slik sett en motstemme til en katolsk forståelse av et samvirke mellom tro og gjerning - mellom Guds virke og menneskets vilje.
Samtidig ser vi allerede i den tidlige protestantismen at denne forestillingen endrer seg i ulike sammenhenger. Senere i reformasjonsårhundret, når lutherdommen var blitt et trossamfunn, og denne trosforestillingen var institusjonalisert, var det tvilen på om man har nok og riktig tro som kom snikende på dødsleiet. Den rette tro kunne bli et krav på samme måte som tilstrekkelig gjerning kunne bli det tidligere.

Lengsel. Akkurat som på reformasjonstiden, så svarer våre forestillinger om troen i dag på utfordringer i vår egen tid. Biskop Anders Arborelius av Stockholm sa det slik da han ble intervjuet i forbindelse med Troens år, som om få dager innledes i hele den katolske verden: «Det er ikke arkeologi vi bedriver, vi ser fremover ved å løfte frem det som er svaret på tidens utfordringer, på usikkerheten, ustabiliteten – på det som mennesket dypest sett lengter etter».

Så hva lengter vi etter? I vår tid utfordres vi ikke på samme måte av redselen for og konfrontasjonen med døden som i tidlig protestantisk kultur. I mange sammenhenger er det derimot troen som en måte å mestre eller tolke livet på som gjelder. Troen blir nærmest redusert til et av de utallige tilbud til coaching og livssyn som finnes der ute på markedet. Men er det egentlig det vi lengter etter? Nok et tilbud? Jeg tror ikke det. I vår tid er de fleste av oss utpregede individualister. Vi får utallige uforpliktende tilbud og søker å virkeliggjøre oss selv uten å greie å knytte dype og varige relasjoner, verken til mennesker eller Gud.
Å la seg forme av troen som en evig gave og livsvarig forpliktelse virker knapt ønskelig og langt mindre mulig. Men kanskje er lengselen og gleden der likevel, på dypet.

Overgav seg selv. Forrige helg fikk jeg være med på ordinasjonen av en ny prest i bispedømmet vårt. Som en del av det vanlige ritualet når en prest vigsles, eller når en nonne eller munk avgir løfter, la han seg flat på gulvet, med armene utstrakt og ansiktet ned mens han overga seg selv og resten av sitt liv til Gud. For meg ble han et tydelig tegn på tro i vår tid.

I en tid som vår er mennesker som søker å hengi seg fullt og helt til Gud, de sterkeste vitner om troen. For mange av oss betyr det ikke minst nonner, munker og prester som uten forbehold har viet sitt liv til Gud. For meg er det trosstyrkende å komme til Lunden kloster og være sammen med søstrene i tilbedelse av noe som for meg er helt usynlig, og som jeg knapt rekker å tenke på i en ellers hektisk hverdag.
Jeg sier ikke at alle må leve som dem, men at de er tydelige og viktige tegn. Med sine liv hjelper de oss andre å se veien. De viser at det er mulig å ikke å bli innkrøket i seg selv, at det tvert imot er mulig å åpne seg for det usynlige og guddommelige livet som er sådd i oss. De viser at man vokser ved å gi avkall, ja, at det er mulig å la seg lede av Gud og la seg forme.

Å slippe Gud til. For det er dette troen dreier seg om. Å slippe Gud til, og la seg forme av Gud. Troen er ikke et objekt man bare snakker om, fastholder eller synger om. Den er en relasjon man kan velge å hengi seg til eller ikke.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN REFLEKSJONER I VÅRT LAND 5. OKTOBER 2012

Gå til innlegget

Mennesket og himmelvelvingen

Publisert nesten 8 år siden

Å være kristen handler ikke først og fremst om å velge fellesskap med noen likesinnede. Det handler om å søke enhet med alle mennesker - og med Gud.

Ingunn Breistein skrev i denne spalten forrige fredag, at den felles himmelhvelvingen over menneskene har slått sprekker. Vår virkelighetstolkning er ikke lenger enhetlig, derfor er menneskenes tilslutning til religion ikke lenger selvsagt. I stedet for å søke sammen under himmelhvelvingen er vi ifølge Breistein henvist til å velge hellige paraplyer hvor vi finner sammen i egne religiøse fellesskap.

Breistein henspiller på religionssosiologen Peter Berger som snakket om hvordan «The sacred canopy» blir erstattet med «sacred canopies». Jeg er selvsagt enig med Breistein i at i dag er det å være religiøs et individuelt valg. Individualisme er et av vår tids premisser. Men Breistein beskriver ikke bare kristendommens vilkår i en individualistisk tid. Hun beskriver også en individualistisk kristendom hvor den personlige tilslutningen til en trossannhet er kjernen i forståelsen av kirken. Her følger jeg ikke Breistein.

Nye måter i kirken. Ved å resonnere slik, tar både Breistein og Berger utgangspunkt i en moderne kristendomsform som har vokst frem i Vesten - ikke minst med reformasjonene på 1500-tallet som katalysator. Som historiker vil jeg fremholde at denne kristendomsformen er formet ut fra sin tid og fortrengte andre sentrale aspekter ved kirken. Og som et tenkende og troende menneske vil jeg si at denne historiske betingelsen er verd å reflektere over når vi i dag diskuterer hvor relevant kirken er. Ikke alle kirkens aspekter er like aktuelle til enhver tid. Og i dag er det kanskje andre aspekter som blir oppdaget på nye måter.
Alle er enige i at inkarnasjonen er helt sentralt i kirkens tro. Dette betyr imidlertid langt mer enn at Jesus ble menneske og døde for oss som en trossannhet vi personlig slutter oss til. Det gjør også noe med virkeligheten, med ontologien, nemlig at Gud søker å forene menneskene med seg - gjennom materien. Ikke bare gjennom tanken.

Sakramentet. Det betyr at kirkens selvforståelse er at den er det sakramentet - det mysteriet, det synlige middelet - hvor Gud forvandler materien, verden, menneskene. At kirken forstår denne gaven og dette oppdraget som ontologi og ikke psykologi. Ifølge denne selvforståelsen er kirkens relevans i dag ikke minst å fastholde virkeligheten - å fastholde at det finnes en virkelighet utenfor individet. I vår tid er det ikke bare en av kirkens viktigste, men også mest relevante oppgaver. Biskop Bernt Eidsvig sa det treffende i «Dag og Tid» da han ble spurt om det var nødvendig å bruke begrepet synd for å snakke om det vonde: Dette handler om realiteter, ikke om språk.

Er dette relevant for vår tid? I høyeste grad. Jeg tror det er et aspekt ved Kirken som viser seg viktig i tiden som kommer, i en kultur som kan karakteriseres ved sine abstraksjoner og konstruksjoner. I denne kulturen er det samtidig en søken etter forankring i det kroppslige, i det konkrete, i virkeligheten. Her er Kirkens relevans ikke først og fremst i å trekke politiske slutninger i konservative eller radikale tankesmier, men i liturgien selv. Liturgien er ikke forkynnelse, men det stedet hvor kirken forankres i Guds virkelighet og forvandler vår virkelighet.

Ærlig om Gud. For litt siden satt jeg en sommernatt under stjernehimmelen sammen med en venninne. Vi så på månen som steg opp og speilet seg i havet, på stjerneskudd og på meteorer som brant opp i møte med atmosfæren. Det var vakkert og grenseløst. Vi var begge så uendelige små sammenlignet med omgivelsene, og det opplevdes som det eneste riktige å snakke ærlig om Gud.
Den himmelhvelvingen vi satt under var den samme som Abraham så på da han telte stjernene. Den samme som Jesus trøstet seg til da han var redd i Getsemane. Den samme himmelhvelvingen som Muhammed sov under da han hvilte på sine reiser gjennom ørkenlandet. Denne himmelhvelvingen er den samme for alle mennesker på jorden, gjennom alle tider.

Tolker ulikt. Denne himmelhvelvingen har ikke sprekker. Men den endres. I dag forstyrres bildet av fly og satellitter som sirkler rundt og rundt. Den ser forskjellig ut alt ettersom hvor vi befinner oss på kloden. Og ikke minst tolker vi den forskjellig. Min tolkning er ganske sikkert mer preget av naturvitenskap, enn av hinduistisk mytologi eller indiansk panteisme. Det er allikevel den samme hvelvingen, den samme virkeligheten. 
Jeg tror at Gud har gitt oss kirken som en hjelp til å komme nærmere han. Jeg tror ikke Kirken er den eneste måte å komme til Gud på, det kan jeg ikke vite. Men jeg tror den er en gave til menneskene, en hjelp til å leve i nærheten av kilden.
Individets forhold til kirken dreier seg ikke om å velge fellesskap med likesinnede under en egnet paraply. Det dreier seg om å søke enhet med alle mennesker og til syvende og sist med Gud. Kirken er et middel som gjør dette mulig.

Gå til innlegget

Min tro eller vår tro?

Publisert rundt 8 år siden

Er det mulig for kirken å leve ut identiteten som Guds folk i en individualistisk tid? Eller forvitrer fellesskapet innenfra?

Denne teksten ble først publisert i forkortet form i Vårt Lands papirutgave fredag 10. august

Den kristne identitet er av vesen kollektiv, vi er lemmer på Kristi legeme. Dette fellesskapet er mystisk, men har også konkrete og etiske uttrykk. I vår tid utfordres det kristne fellesskapet både utenfra og innenfra. Individet, med dets ønsker og rettigheter, fremstilles som det viktigste utgangspunktet når liv og samfunn skal tilrettelegges.

Bestemme selv. Fokus på individet former både den offentlige debatten og våre egne liv. Hvordan preger denne tendensen det kristne fellesskapet? La meg bare trekke frem noen eksempler fra sommerens debatter før jeg vender tilbake til dette spørsmålet.

I barneombud Anne Lindboes utspill om aldersgrense på omskjæring er argumentet at guttebarna selv skal bestemme over sin egen kropp. I diskusjonen med det jødiske samfunnet i Norge setter barneombudet sitt prinsipp om individets selvbestemmelse imot foreldreretten - og imot den rituelle innlemmelsen av nye medlemmer i det som bokstavelig talt kan kalles Guds folk.

Når hennes neste utspill var forslag om å erstatte omskjæring med et symbolsk ritual, viser hun nærmest at denne gruppetilhørigheten er å anse som noe “på liksom”.

I en helt annen sak, som gjaldt Romfolkets situasjon, definerte Jens Stoltenberg et individpremiss som en norsk grunnverdi, og satte slik ord på en viktig trend i tiden; "Det strider mot grunnleggende norske verdier å stemple individer fordi de tilhører en bestemt menneskegruppe".

Denne type retorikk med selvbestemmelse og norske grunnverdier er ikke nødvendigvis nøytral. Det merker vi når det oppstår konfrontasjoner fordi personer har en gruppetilhørighet blant de omskårne muslimer eller jøder, i den katolske kirke eller i “kristenfolket”, som er sterkere enn tilhørigheten til det norske “vi” definert av sosialdemokratiets prinsipper. Samtidig er de fleste av oss kanskje mer preget av dette individpremisset enn vi er klar over.

Guds folk. En av de sterkeste fellesskapsidentiteter gjennom historien er Guds folk. Vi kjenner alle fortellingen om folket som ble utvalgt av Gud og ledet av Moses gjennom ørkenen, frem mot det lovede land. Senere definerte de kristne seg som oppfyllelsen av Gudsfolket og overtok jødefolkets historie og steder.

Gudsfolket har en historie på godt og på ondt. Under korstogene kjempet de som folket med Gud på sin side. En viktig motivasjon var å hjelpe kristne brødre i øst. Kristenheten definerte seg som utvalgt av Gud, de hadde ånden som jøder såvel som muslimer manglet. Senere førte splittelsen mellom ulike konfesjoner i vestkirken til kriger med martyrer på alle sider for å definere det rette gudsfolkets grenser.

 Nyere norsk historie er preget av “kristenfolket”, ikke minst formet av en inderliggjort protestantisk tro, vekkelsene og tilhørigheten til vennesamfunnet. Uttrykket for Gudsfolkets identitet har endret seg gjennom en lang historie.

 I vår tid, i et flerreligiøst og globalisert samfunn, er det et opplagt dilemma hvordan Gudsfolket, eller kirken, kan være ekskluderende i sin identitet og samtidig inkluderende overfor de som ikke er del av dette ”vi”. Men det andre dilemma, som er minst like interessant, er hvordan kirken i det hele tatt kan leve ut en mystisk identitet som Guds folk i en individualistisk tid. Forvitrer fellesskapet innenfra?

Jeg tenkte jeg skulle lære litt mer om kristenfolket denne sommeren, og lånte med meg “Nye plogjern”, utgitt i 1948, fra min salige grandtantes boksamling. Forfatteren, Hans Lindal, forsøker som så mange andre etter vekkelsens første generasjon å blåse nytt liv i glørne. Sånn sett er mye lett å kjenne igjen. Det som imidlertid slo meg som mest annerledes fra vår tids reportasjer fra kristenfolket, er bokens fokus på individets betydning for definisjonen av fellesskapet. Her er det virkelig ikke den enkeltes individuelle tro som er poenget, men gruppen som helhet.

«Min tro».Lindal gir mange eksempler på hvordan den enkeltes syndserkjennelse er avgjørende for at gruppen kan fungere. Hvis en enkelt skjulte sine synder, ville det gå ut over alle. Ny vekkelse var det som kunne vekke ny syndserkjennelse, og slik gi ny giv i kristenfolkets fellesskap og innsats for folk og land. Dette innblikket femti år tilbake er annerledes enn vår tid hvor det snarere dreier seg om “Min tro”, slik Vårt Lands spalte treffende heter. Det er ikke “vår tro”, men “min”. 

Selv konverterte jeg til Den katolske kirke for en del år siden og møtte et fellesskap bevisst på seg selv både gjennom tid og rom. Men også vi katolske kristne lever i vår tids individualisme. Selv om mange hviler i bønnen "se ikke på mine synder, men på din kirkes tro", antar jeg at de fleste av oss ser på syndserkjennelsen som en privatsak. Dette forsterkes antakelig av at skriftemålet, en av kirkens største gaver, er en individuell praksis. At den enkeltes skriftemål skulle ha en funksjon for fellesskapet, er viktig og riktig, men denne tanken ligger dessverre langt bak i hukommelsen.

Forholdet til synd og syndserkjennelse er bare ett aspekt ved kristenfolket. Men, som eksemplet viser, dette aspektet er ikke tilfeldig, men tvert imot betegnende for hvordan vi i langt større grad enn tidligere er individualister i forhold til det kristne fellesskap.

Politikere som Lindboe og Stoltenberg suger ikke sine individ-premisser av eget bryst. De spiller på sterke tendenser i samtiden. Hvis vi ser på oss selv og vår kristne tilhørighet, kan vi spørre: Finnes det et Gudsfolk, eller anser vi oss selv bare som en gjeng med individer?

Den kristne praksis er stadig i endring, og jeg tenker ikke nødvendigvis at det er et ideal å gå tilbake til tidligere tiders praktisering av kirketukt. Kanskje fellesskapet derimot må utdypes på nye måter i en ny tid?

 

Gå til innlegget

Kirken trenger nye helgener

Publisert rundt 8 år siden

Det er flott å feire St. Olav, men det kirken trenger enda mer enn kommersialiserte og kulturelle helgenfestivaler, er helgener som viser oss veien til Gud.

Snart er det Olavsdager. Selv om vi med glede vandrer til kirkekonserter og historiske markeder i Trondheim i slutten av juli, er helgenkult for nordmenn flest et helt fremmed fenomen. Helgener blir gjerne avskrevet som noe primitivt som enkle mennesker i mer uopplyste himmelstrøk fremdeles driver med. Det er noe vi registrerer som folklore på sydentur. Og hvis helgener skulle trekkes frem som viktig, er det gjerne som opphøyde konger og prinsesser fra middelalderen som legitimerer en historisk arv.

Men helgenenes betydning er langt større enn dette. Nylig besøkte jeg noen ekte helgener, i den lille kirken i 140 Rue du Bac i Paris. Jeg kom inn i kirken på slutten av en messe. Kirken var stappfull av bedende mennesker fra hele verden, og alle knelte ned foran sakramentet, Jesu legeme, som ble stilt ut på hovedalteret. 

Snøhvit i kisten. På hver side av dette alteret sto et sidealter med hver sin glasskiste med en nonne i drakt, to helgener som begge lignet på den sovende Snøhvit. Den ene av dem var Catherine Labouré (1806-1876). I denne kirken fikk hun som ung nonne besøk av Jomfru Maria og ble bedt om å lage den «mirakuløse medaljen» som nå er å få kjøpt i de aller fleste katolske bokhandlere og klostre verden over. Medaljen er intet tryllemiddel basert på overtro, men er en fysisk påminnelse om hengivenhet til Jomfru Maria.

Jeg kjenner ingen annen by som demonstrerer menneskets makt og rikdom på en så overveldende måte som Paris. Den lille kirken i Rue du Bac er en kontrast. Den er nokså bortgjemt og er ikke ofret en linje i min guidebok. Menneskene som kommer hit er ikke turister, men troende mennesker som søker et sted hvor Gud kan møtes på en spesiell måte. Mange opplever at Catherine Labouré og hennes medsøster utgjør et slikt sted. Den amerikanske historieprofessoren Peter Brown har formulert det slik i sin klassiske bok The cult of saints: helgenkult «handler om foreningen av himmel og jord, og om den rolle som døde mennesker har i denne foreningen». 

Helgeners forbønn. Fordommene blant oss nordboere mot helgenenes betydning er hovedsaklig av to slag. Det ene er hos dem som har en rasjonalistisk og naturvitenskaplig tilnærming til verden. Her er det lite rom for sjel. Det andre er hos dem som har en fortolkning av luthersk teologi hvor rettferdiggjørelsen ved troen alene utelukker at man kan be helgener om forbønn. Luther avviste riktignok ikke helgenene, og i kildene fra den tidlige protestantiske tradisjon vrimler det av hellige mennesker. Alle som dør i troen på Kristus blir her erklært for hellige. Forskjellen er at man ikke kan be disse hellige avdøde om deres forbønn. Ved å avvise helgenenes funksjon markerte den protestantiske praksisen at man bygget på Jesus alene. 

Med tiden har helgenbegrepet blitt fremmed. I vår kultur brukes det i dag mest retorisk, som «jeg er ingen helgen», og karakteriserer et selvoppofrende og moralsk ulastelig menneske, kanskje en som er spesielt from. Dette er helt feil. Helgener er tvert imot vanlige mennesker, men de er spesielle fordi de åpner seg for Gud. De har, som oss alle, både gode og dårlige sider. Ofte er det erkjennelsen av de dårlige sidene som leder dem mot å åpne seg for noe større enn seg selv. De forstår at de trenger Gud, at de er avhengige av Gud. 

Å bli lik Gud. Det er derfor ikke individet som stråler frem i hellige mennesker. Det er Guds nåde. På denne måten viser de hellige menneskene oss hva som er alle menneskers mål. Å bli lik Gud - å bli det bildet man er skapt til. 

I en materialistisk og hedonistisk kultur hvor meningen og målet med livet ofte tapes av synet, trenger vi slike mennesker mer enn noen gang. Gjennom dem peker Gud på hva alle mennesker har felles, og hva som gir oss verdi, mål og mening. Det er verken rikdom, dyre ferier, karriere, utseende eller suksess som gjelder, men det å la seg elske av Gud, og å se Gud i menneskene og verden rundt seg. 

Beskrivelsen av dødsleiet til den italienske helgenen Maria Magdalena de Pazzi (d. 1607), starter med å fortelle at da hun nærmet seg døden, nærmet hun seg sentrum i seg selv, nemlig Gud. Helgenene viser oss at det er mulig å bli den vi er skapt til å være, at det er mulig å nærme oss Gud selv som bor i oss alle. 

Forbønn. Når man ber helgenene om forbønn, som menneskene foran Catherine Labouré i Rue du Bac, så er det altså ikke Catherine Labouré som et isolert individ man henvender seg til. Det er til henne som en bærer av Guds nåde. Helgenens betydning forutsetter altså en kollektiv tenkning om at vi kan forenes i livet i Gud. Da blir grensen mellom levende og døde mindre viktig. I sin tid var det nettopp endringen fra en slik kollektiv tankegang mot en mer individualistisk forståelse av det troende mennesket, som utgjorde en viktig bakgrunn for protestantismens avvisning av helgenkult. 

De aller fleste hellige mennesker blir aldri erklært for helgener av Kirken. De har levd og virket i det stille. De fleste av oss kjenner antakelig flere slike når vi tenker etter. Pater Arnfinn Harams død og begravelse gav meg en spesiell anledning til å reflektere rundt veien mot Gud og møtet med døden. Jeg vil ikke starte noen avisdebatt om han er en helgen eller ikke, men han var i alle tilfeller et menneske som åpnet seg for Gud, og som vandret mot sentrum i seg selv, nemlig Gud. Til slutt resignerte han inn i Guds fang, slik han selv, fremdeles kjempende, formulerte det på bloggen sin et par dager før han døde. 

Da han døde, sa en felles venn av oss at det var som om et slør ble tatt bort. 

Slør. Pater Arnfinn, som hadde sett Gud i menneskene, og som hadde bedt for oss, han var plutselig der på den andre siden, hos Gud. For oss ble det lettere å se at Guds virkelighet er her hele tiden, rett foran oss, at det bare er et slør imellom. 

For at kirken skal overleve som mer enn en kulturarv trenger vi flere slike mennesker. Mennesker som viser oss en virksom Gud. Som viser oss at sløret foran hans åsyn noen ganger er gjennomsiktig. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE REFLEKSJONER 13. JULI 2012

Gå til innlegget

Kristenarven gjøres opp

Publisert rundt 8 år siden

Det ligger ikke noe absolutt i grunnlovsformuleringen "kristen og humanistisk arv". Det vil alltid være gjenstand for en politisk fortolkning.

Statens verdigrunnlag er etter 21. mai definert som den kristne og humanistiske arv. Det er flotte og store ord som vi kan være stolte av. Men hva betyr de? Inge Lønning hevdet ifølge Vårt Land 3. juni at enhver arv rommer en moralsk forpliktelse. Til å forvalte arven, gjøre den rentebærende - og helst øke omfanget. Jeg tror ikke det er så selvsagt at det vil fungere slik.

Lønning bruker formue som metafor for å forklare hva arv innebærer, og forutsetter at de som arver har kapitalistiske interesser. Men det finnes visselig flere modeller. Hva med for eksempel arven av sommerhuset - en velkjent tematikk i mange norske familier.

Noen venner av meg er arvinger til et deilig sommerhus, med strandlinje i Norges fineste skjærgård. Bestemor i familien hadde rådet over huset i alle år. Hun bestemte premissene for felles bruk og for besøk. Svært lite kunne forandres. Ifølge reglene fikk ingen ha med seg venner til stedet, det skulle kun brukes av slekten. Og naboene fikk ikke bade på den private stranden.

Da bestemor døde, gikk huset videre til en rekke medeiere fra flere generasjoner. De særlige forpliktelsene bestemor hadde heftet til stedet, var plutselig borte. Arven var overdratt og autoriteten endret. Råderetten og tolkningsretten måtte defineres på nytt. De nye eierne har selvfølgelig mange ulike interesser, og bestemmer nå på mer demokratisk vis hvordan det hele skal ordnes. Overført til diskusjonen om statens verdigrunnlag, ville Lønning sikkert innvende at det ligger en moralsk forpliktelse i å ikke la sommerhuset forfalle. Men bortsett fra denne fellesinteressen, er det mange motstridende interesser og behov.

Inntil nylig har den evangelisk lutherske religion vært definert som statens offentlige religion, og medlemmene har endog pliktet å oppdra de kommende slekter i denne. Da denne offentlige religionen ble erstattet med en kristen og humanistisk arv, ble den ene autoritative fortolkningen av statens verdigrunnlag erklært død. Når noen dør, følger det som regel en arv.

Avviklingen av statsreligionen er en logisk konsekvens av en naturlig død. Og liket har ligget i kisten lenge.  Allerede i 1983 slo dommen mot Børre Knudsen fast at norske lover kunne gis uavhengig og på tvers av statsreligionen. Dette poenget ble påpekt i denne spalten forrige fredag av Ingunn Breistein.

Mange ulike små grupperinger har ikke godtatt dette dødsleiet. De har kjempet innbitt for å definere hva denne lutherske statsreligionen skal være. De siste krampetrekningene kom i forbindelse med grunnlovsendringene 21. mai. E-poster som advarte mot at Guds dom ville komme over dem som avskaffet den offentlige religionen, ble sendt til en rekke stortingsrepresentanter.

Med den nye paragraf 2, er dette en tapt kamp. Statens religion er ikke lenger noe man kan slåss for å definere. Nå bør man heller samle seg om å arbeide for politiske interesser som skolepolitikk, religionsfrihet og miljøvern - uten nødvendigvis å legge Gud til grunn.

Statens offentlige religion er avgått ved døden, den er noe fortidig som har etterlatt oss en arv. Hva gjør vi med denne arven? KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde seg i partilederdebatten for et par uker siden. Han mente «alle var enige om» at den kristne og humanistiske arv var statens verdigrunnlag.

Det er vanskelig å se hva det skal bety, annet enn at arven tolkes i henhold til rådende politiske interesser. Den kristne kjærlighetstanken tolkes i tråd med idealet om inkludering og mangfold, og den kristne tanken om skaperverk tolkes i tråd med miljøpolitikk. Ikke noe galt i dette. Tvert imot, det er god politisk bruk av et verdigrunnlag. Men det er ikke spesielt god teologi, og kanskje et litt søkt forvaltning av en arv.

Nettopp dette ble tydelig da prost Trond Bakkevig i sin betraktning i Aftenposten 3. juni beveget seg fra begrepet treenighet via trefoldighet til mangfoldighet - og ytret at Guds innerste vesen er mangfold, med ditto tilhørende politisk forpliktelse.

Her bruker Bakkevig sin tolkning av en teologisk modell til å bekrefte en politisk konstruksjon. Lignende bruk av gudsmodeller har vi sett før, for eksempel når man definerte Gud som konge - og slik bekreftet kongens makt av Guds nåde. Eller når man definerte Gud som den himmelske far - og slik bekreftet den jordiske fars autoritet.

Når Gud defineres som «mangfold», er det et eksempel på hvordan kristenarven blir brukt til å legitimere politiske interesser. Jeg er også for mangfold, men jeg trenger vel ikke Gud for å legitimere det?

Arv, i betydning tolkningstradisjon, defineres som oftest i retrospektiv etter hva man trenger. Med andre ord: en arv er ikke en gitt størrelse som forvaltes etter gitte premisser. Den forvaltes etter de interesser man har. Det man ikke ønsker, setter man opp på loftet eller kaster.

Dette vet også de som demonstrerte foran stortinget 21. mai, slik en av dem ble sitert: «kristenarv, hva er egentlig det? Går vi tilbake i historien og ser på den kristne arven, finnes det mange ting som vi bør skjemmes over». At vår kristne arv kan bli gjenstand for fortolkninger de fleste av oss vil ta sterk avstand fra, ser vi jo et grelt eksempel på i den pågående terrorrettsaken i Tinghuset.

Her tenker demonstranten kanskje i riktige baner når det gjelder arv. Det dreier seg ikke om en kapital som forvaltes og forøkes, heller ikke om et sommerhus som fordeles. Det dreier seg om om historiske tradisjoner som er formet under helt andre premisser enn våre egne.

Det finnes ikke noe testamente som har monopol på å fortolke denne arven. Og slik må det være. Historien vil alltid fortolkes og refortolkes. For mennesker i dag kan en humanistisk og kristen arv gi verdifulle perspektiver på våre egne liv og våre egne valg.

I den politiske debatten, derimot, fungerer det som oftest annerledes. Her vil ikke kristenarven være noe kritisk korreks til verdivurderinger, men snarere redefineres i forhold til hver enkelts interesser og motiver.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere