Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

«Dødssprøjten»

Publisert rundt 7 år siden

Er det etisk akseptabelt at fosteret/barnet får en kaliumsprøyte i hjertet før senabort fremkalles?

Spørsmålet diskuteres i Danmark. Det er interessant at det stilles. Med dødbringende sprøyte unngås risiko for at fosteret/barnet viser livstegn etter aborten. 

Åtte medlemmer av Det etiske råd, et statsoppnevnt organ, er mot kaliumsprøyte fordi helsevesenets oppgave er å redde liv. Abort er å avslutte en graviditet, ikke å avlive et foster/barn. Jeg innrømmer at jeg syns logikken halter vesentlig. Sju stykker anbefaler å tilby kaliumsprøyte, men vektlegger at livstegn etter en abort kan oppleves «direkte positivt» for foreldre. Absurd? Kun ett medlem mener at hensikten med abort er at fosteret/barnet dør, og at det avgjørende derfor er å sikre smertefri død. Den er logisk, men få ønsker altså å si det. 

Men dødbringende sprøyte er allerede praksis ved mange sykehus, så hvorfor dukker spørsmålet opp nå? Et svar er at innsikten i fosterets utvikling er drastisk endret siden hovedargumentet var en celleklump uten egenverdi. Med ny kunnskap og ny teknologi øker de etiske dilemmaene.

Spørsmålet i Danmark viser det absurde i en praksis hvor man på den ene siden tilkjenner fosteret en enorm relasjonell verdi. Det etiske råd omtaler konsekvent «foreldre» og «fosteret/barnet», ikke «pasient» og «graviditetsprodukter». Og når det gjelder senabort på medisinsk indikasjon, la oss si Downs, dreier det seg ofte om det ønskede fosteret/barnet man vil ta et verdig farvel med.

På den andre side skal foreldre selv avgjøre at fosteret/barnet skal avlives og på hvilken måte. Logikken synes å være at når vi har kunnskapen og informasjonen, så bør vi gå inn i det med åpne øyne. Og resultatet er så åpenlyst at det blender. Menneskets autonomi og relative verdi er blitt så selvsagt at vi diskuterer hensiktsmessige avlivningsmetoder uten å blunke. Selv spiste jeg brødskive med brunost mens jeg samtalte om dødbringende sprøyter og avliving av fostre over en hyggelig lunsj på jobben. 

Først publisert i Vårt Land spalte Klartekst 27.05.2013

Gå til innlegget

Naturlig sex

Publisert over 7 år siden

«Sex er helt naturlig, derfor kan vi like godt ha det på TV.»

Det kunne ikke falle meg inn å se Paradise Hotel. Men jeg syns deltakernes naive argument er interessant: "sex er helt naturlig, noe alle gjør, og derfor kan vi like godt ha det på TV". Jeg tror utsagnet er symptomatisk for vår kultur. Bortsett fra akkurat TV, så sa Martin Luther det samme for fem hundre år siden. Mot sølibatet argumenterte han at seksualdriften var like naturlig som å spise og drikke og gå på do, og derfor umulig å motstå. Eneste løsning var i følge Luther å regulere seksualiteten, som betød gifte seg. Alternativet var hor - noe som på den tiden var synd. Det sies at reformasjonen oppvurderte naturen da den avskaffet klostervesenet og fremhevet ekteskapet. Men man kan også si det motsatte. I vår protestantiske kultur ble mennesket bare natur som ikke lenger fikk mulighet til å strekke seg mot Gud.

Jeg stiller selvfølgelig ikke Luther ansvarlig for Paradise Hotel. Det ville være like dumt som programmet selv. Hotellgjestene reflekterer derimot vår egen tid. Også her er sex noe som presser seg frem, men det finnes ikke lenger andre normer enn at det bør føles bra for deg selv, i alle fall hvis man følger statens opplæring. Et sveip på Ung.no, infosiden til Barne, - Ungdoms og Familiedirektoratet, gjorde meg kvalm. Her er alt greit. Sex skal utforskes med en venn, venninne eller en annen man er trygg på , eller med en tilfeldig ukjent hvis det føles lettere. Eneste råd til den stakkars usikre tenåringen er å tenke litt på forhånd. For noe møl! De fleste voksne vet vel at naturen er tvetydig? Den gir ingen annen retning enn hormonenes strøm gjennom kroppen. Å kritisere BUFdir er å slå inn åpne dører i Vårt Land. Det jeg derimot har på hjertet er at vi må gjenoppdage at mennesket har et høyere mål enn å leve ut sin egen natur og realisere seg selv som det heter. Vi er kalt til å overskride naturen. Tegnet på dette var nettopp klostervesenet som ble så kraftig avvist av reformasjonen. Behovet for et slikt tegn synes enda mer aktuelt i dag enn for 500 år siden. For nå er det mer enn skrifttolkning som står på spill. Nå er det naturen selv.

FØRST PUBLISRT I VÅRT LAND-SPALTEN KLARTEKST TIRSDAG 02.04.2013

Gå til innlegget

God karnevalstid!

Publisert over 7 år siden

Skal biskopene kle seg i en slags serviceuniform, som andre betjenter?

Hva med bispekåper til 300.000 kroner? Hvis vi ser bort fra lønn i himmelen, så syns jeg ærlig talt Borgny Farstad Svalastog ble underbetalt for den praktfulle kåpen! Hun brukte 3.000 arbeidstimer og fikk altså 100 kroner timen? Det er ikke mye lønn til en av landets store kunstnere, det er smålig.

Det er heller ikke mye for et verk som ikke er tiltenkt en privatperson, men som blir stående som et kunstverk til Guds ære i uoverskuelig fremtid, prydet med både gull og sølvtråder. Jeg kan forsikre om at tidligere tiders bispeprakt i tillegg kunne bestå av både prangende kroner og tunge edelsteiner. Men slikt er ikke gangbar estetikk nå, og ifølge rektor Geir Hellemo skal ikke kirkens menn utstråle så mye makt når de ikke har noen makt.

Der kom det igjen: maktargumentet. Ser man tilbake på kirkehistorien hvor de hadde kostbare kirkeutsmykninger og liturgiske klær, handler det i vår tids øyne alltid om makt. Hva om det også handlet om noe annet, om å utsmykke Kristi brud på vei mot sin brudgom? Om at edelsteinene i det himmelske Jerusalem skulle gi en avglans på jorden? Om at kirkens kunst pekte fram mot en forvandling av hele den illeluktende og falne menneskeslekten?

Alt dette vet selvfølgelig Geir Hellemo, kirkens visuelle uttrykk har han arbeidet med i mange år. Allikevel kommer maktargumentet. Det moderne estetiske utrykket skal være funksjonelt, gjenspeile funksjonen. Når det å være biskop er en menneskelig funksjon i en demokratisk struktur, ja, da får de vel helst kle seg i en slags serviceuniform da, som andre betjenter. 

Jeg elsker karneval og syns i grunnen biskopene passer særlig godt inn i sjangeren. Kirken har tradisjon for å være både Guds teater og karneval. Tjenerne er kledd ut som herskere, og flagrende gevanter viser mot en annerledes virkelighet som vi noen ganger kan tre inn i. Men man kan jo ikke ta på seg karnevalsutstyret hvis man ikke er på karneval, men tvert imot på en vanlig jobb – nei, der er jeg enig med Hellemo, da ser det rart ut!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST MANDAG 04.02.2013

Gå til innlegget

Når barnet er målet

Publisert over 7 år siden

Det er på tide å løfte fram forbilder for barnløse som har tid og mulighet til å gi av seg selv til andre enn sitt eget biologiske avkom.

«Jeg skulle ønske Storken ikke fantes!» Dette hjertesukket falt ved et kjøkkenbord i vennekretsen for litt siden. Kvinnen var rundt 40 og ønsket barn, men hadde ikke fått det. Nå følte hun presset fra venninner som mente at det kunne løses med en tur til Storken, fertilitetsklinikken i København hvor inseminasjon tilbys som løsning på barnløshet.  

Mange av debattene i offentligheten dreier seg om barn. Hva slags barneproduksjon skal være tillatt? Når kan barn fjernes? Hvordan skal barn fordeles? Trenger de biologiske eller sosiale mødre eller fedre? Hva er til barnas eget beste? Vi vet godt at de ikke lenger kommer med storken - vi har minst 13 forskjellige måter å lage dem på. Både samtalen mellom venninnene ved kjøkkenbordet og alle disse forskjellige diskusjonene forutsetter spørsmålene: «Hva betyr det å ha eller ikke ha et barn?», «Hva er egentlig et barn?»

Barnet i sentrum. Ser vi på historien og verden rundt oss, så er ikke svaret opplagt. Over 200 millioner barn i verden er definert som billig arbeidskraft. Men selv om også vi indirekte benytter oss av barn på denne måten, så har forholdet til våre egne barn endret seg enormt i vår kultur. Her er barnet kommet i sentrum for familiens anstrengelser. Ofte blir hele familielivet til det uutholdelige rettet mot å følge opp barnets fritidssysler, sysler vi selv har lagt på barnet for å gi det mulighet til å realisere seg selv som individ. 

Hvorfor er det blitt slik? Vi finner noen av de viktige premissene for vårt forhold til barn i den protestantiske formingen av vår kultur, etter reformasjonen på 1500-tallet. Da kom barneproduksjon i et nytt lys. Det sølibatære munke- og nonnelivet ble avskaffet som ideal, og ekteskapet og familielivet ble løftet frem som det kristelige og borgerlige mønsterliv. Menneskenes kall i denne verden var gjennom ektestanden å oppfylle jorden. Det ligger en lang historie mellom 1500-tallet og vår egen samtid. Samtidig kan ulikheten til denne tiden nettopp brukes som et fjernt speil som gir perspektiver når vi analyserer oss selv. 

I datidens tekster om barneoppdragelse beskrives barnet som den mest verdifulle planten man kan odle frem. Foreldrene er betrodde gartnere som tjener Guds rike med å dyrke vekster til paradis. I denne modellen er barneproduksjonen Guds gjerning. Det er Gud som velsigner kvinnen med barn. Hennes oppgave er å være husets fruktbare vinstokk. Og når hun er velsignet, skal hun skal vente i tålmodighet til timen hennes er inne. Tekstene beskriver ikke at hun føder, men at hun blir forløst. Her er Gud den handlende, representert ved jordmoren i sitt sted. 

Gud skjenket barn. Forestillingen var altså at Gud skjenket barn. Og det å være forelder var ikke først og fremst betinget ut fra biologi, men var delegert fra Gud. Det betød at også fosterforeldre kunne utvise faderskap og moderskap ettersom de ivaretok den aller viktigste funksjonen til foreldre, nemlig å oppdra barna til gudfryktighet. Slike fosterforeldre utførte oppdraget endog bedre enn biologiske foreldre som fort ble «bløte» på grunn av sin kjødelige kjærlighet til barna. For adelskapet var det derfor anbefalt å sende barna vekk for å oppdras av andre. Gud var den egentlige far, og barna var produkt av hans vilje og gjerning, mens den enkeltes foreldreansvar var delegert ansvar i Guds vingård.  

Hva betød det å få barn i den tidlig, moderne kulturen? Forpliktelsen til å få barn var begrunnet i foreldrenes oppgave for Gud. Barna representerte noe som var høyere enn deres eget jordiske liv, og barnas verdi var begrunnet av målet i himmelen. Dette var grunnen til at barna, av alt det foreldrene forvaltet, skulle få «den beste og største røkt og tilsyn, aller mest i det som hørte til gudsfrykt». 

Barn et mål i seg selv. Hvordan er det i dag, når denne begrunnelsen er borte, når foreldre ikke lenger forstår sitt foreldreskap som delegert fra Gud? En av diskusjonene de siste årene har handlet om foreldreskap er betinget av biologi eller av foreldres «skapelsesbeslutning», av deres intensjon. Parallellen til tidligere begrunnelse i Guds intensjon er lett å se. Forskjellen er imidlertid at det er foreldrene, og ikke Gud, som fatter beslutningen. Premissene for hva det betyr å ha barn ligger igjen som avtrykk i kulturen. 

Når barnløse kvinner føler et press til å anskaffe barn, så er det ikke bare fordi hormonene inngir dem en spesiell lyst, men også fordi barna, i vår kultur, er det som demonstrerer at vi har evnen til å sette noe høyere enn oss selv. Har du ikke barn, er det vanskeligere å demonstrere denne evnen, man blir snarere beskyldt for egoisme. Samtidig har den moderne skapelsesbeslutningen også videreført en klausul som tidligere tilfalt Gud: når du selv har besluttet å få barn, så må du gi det alt. Det fremstår som direkte umoralsk i vår kultur å ikke gjøre alt for sitt barn. Når vi ser rundt oss er viljen til selvoppofrelse stort sett upåklagelig – curlingforeldre er vår tids vingårdsarbeidere. Men der barna tidligere hadde Gud som mål, er barna nå blitt et mål i seg selv. 

Catch 22. Det ligger en catch 22 i denne logikken, altså et paradoksalt problem som ved én løsning gir et nytt, like alvorlig problem. Mens det å skaffe seg barn demonstrerer at vi kan sette noe annet høyere enn oss selv, så imploderer likevel alle anstrengelsene vi gjør, alt overskuddet det skulle generert, i bestrebelsene på å gjøre nok. Belønningen, de potensielt vellykkede barna, transcenderer ikke, hever oss ikke over sanseverdenen i seg selv. Tiden renner uansett alltid fra oss. Kanskje det er på tide å revurdere premissene? Selv om fosterforeldre var høyt ansett i den tidlige protestantiske kulturen, ble «gammeljomfru» raskt et begrep som formidlet forakt for barnløse kvinner i en kultur hvor barneproduksjon var det høyeste kall. Det er på tide å løfte fram rollene for barnløse som har mulighet til å gi av seg selv til andre enn sitt eget biologiske avkom. I mitt liv har både munker og nonner, og ikke minst barnløse tanter vært uvurderlige. De er ikke ubrukelige egoister, men kan tvert imot redde verden med sin kjærlighet. Hvis vi oppdager dette, betyr det at også målene for det selvoppofrende, men navlebeskuende, familieprosjektet kan revurderes og kanskje bli overskridende.  

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE REFLEKSJONER 23.11.2012

Gå til innlegget

Når abort blir plikt

Publisert over 7 år siden

Manipulering av kvinnekroppen er blitt en statlig strategi.

I dag tilbyr den norske stat hormonell prevensjon, det vil si p-piller, til alle jenter mellom 16 og 20. Hvis noe allikevel går galt, tilbys angrepillen på nærbutikken, og hvis det går enda verre, finnes søknadspapirer for abort hos en hvilken som helst fastlege. Forutsetningen for det moderne livet de fleste av oss nyter godt av, kan knapt illustreres tydeligere. Idealet er full kontroll: maksimal livsutfoldelse, planlagt karriere og planlagt familie.  

Hvis man søker litt rundt på nettfora og blogger, ser man fort at jenter snakker om både aborter og angrepiller med et helt annet språk enn det storsamfunnets forhåndspresentasjon skulle tilsi. Angrepillen har fem ganger så høy hormondose som p-piller. Veldig mange jenter ante ikke at dette medførte såpass kroppslig ubehag som det gjorde. Det kan virke som om mange tror at graviditet er noe fremmed som ikke egentlig har med kroppen å gjøre. 

Sorgen etter abort. Jeg tror det er noe viktig som ikke formidles til disse unge jentene. Det handler ikke nødvendigvis om moralsk refleksjon, men om en kroppslig erfaring og fremmedgjøring av kvinnekroppen. Helsevesenet informerer om at sorg er en vanlig reaksjon etter abort, og undersøkelser viser at minst 20 prosent lever med psykiske vanskeligheter etter abort (se for eksempel Anne Nordal Broen). Denne informasjonen presenteres med en oppfordring til å bearbeide sorgen etterpå. Men hvorfor bør denne sorgen bort? Hva er den egentlig? Det blir sjelden kommentert. Sorg er noe annet enn skam. Den er ikke et symptom på et etisk ubehag, men kanskje den kan beskrives som en intuitiv reaksjon på noe man ikke visste helt hva var, men som var tristere enn man kanskje trodde. 

Det som formidles til neste generasjon, er at livet ditt kan bli mislykket om du får det barnet som ikke var planlagt akkurat nå. Dette budskapet er ikke minst politisk motivert: kvinner må jo ha utdannelse først så ikke barna spolerer karrieren og likestillingen trues. En hel generasjon kvinner har hørt på dette rådet - og mange har brent seg. Da de skjønte at ønsket om barn og familie var minst like viktig som karriere, var det plutselig for sent. Kroppen deres hadde en annen agenda enn politikerne. Når politikerne etterpå vil hjelpe til med planlagte ønskebarn for velutdannede kvinner over sin fruktbare alder, ja, så skulle det kanskje bare mangle. 

Kanskje fordi kontroll av reproduksjon er alfa og omega for det moderne samfunn, er det vanskelig å snakke om abort i offentligheten. Det vil si, det er ikke vanskelig å rope ut hva man tenker og mener, men dette ropet gjaller som regel tilbake som et ekko fra en fjellvegg. Det som er vanskelig, er å kommunisere, å nå inn til et rom hvor vi kan samtale med et felles utgangspunkt. 

Et barn avlives. I de siste årene har abortdebatten blitt ført inn i et nytt spor. Jeg har stor respekt for lege Marianne Mjaaland som greide å oppfordre hele offentligheten til å erkjenne at det faktisk er barn som rutinemessig avlives på sykehusene. Mjaaland var med på å kjempe for abortloven på 70-tallet. Flere tiår senere tok hun utgangspunkt i sin egen erfaring både som abortlege og abortsøker, og formidlet et mer nyansert syn inn i offentligheten. Hun formildet at den naturlige reaksjonen utkrystalliseres som skam i samvittigheten og lever som et ubehag i den kollektive bevisstheten. 

Marianne Mjaaland representerer en erfaringsformidling som ikke kunne komme før nå. Der tidligere generasjoners kvinner fortalte hvordan jenter i uløkka møtte skitne og fordømmende bakgårdsleger, forteller Mjaaland om den ambivalente erfaringen av sitt eget selvbestemte valg. Hun beskriver overgangen fra 70-tallets aborttenkning til vår egen tid slik: «Det er nesten som om det som i utgangspunktet var en rett, nærmer seg … plikt». Slik fungerer retorikken. Et uplanlagt svangerskap, noe kanskje de fleste av oss har erfaring med, defineres raskt som «uønsket svangerskap» og omtales i samme åndedrag som abort. Mjaalands fortelling kunne ikke kommet på 70-tallet. 

I denne kulturen hvor manipulering av kvinnekroppen er en statlig strategi, hvor man spiser angrepiller sånn for sikkerhets skyld, og hvor nye generasjoner bare styres inn til samme budskap om frigjort og lettvint seksualitet, er formidling av erfaring langt viktigere enn statens gratis utdeling av prevensjon. 

En ny generasjon kvinner. Jeg håper en ny generasjon voksne kvinner vil fortelle sin historie enda tydeligere i årene som kommer. Innføringen av fri abort på slutten av 70-tallet uttrykte et skifte i mentalitet, og med det et brudd i erfaringsformidling mellom generasjonene. Kampen var aggressiv, og den erfaringen som ble formidlet, var preget av kampen for frigjøring. Det var ikke gleden over å få et uplanlagt barn i gave som ble formidlet, eller det verdifulle i å ta seg tid til å oppleve kroppens naturlige omsorg for det livet den bærer frem; heller ikke at menns og kvinners seksualitet er vidt forskjellig. Når frigjøringen nå er blitt en selvfølge, er vi forpliktet til å reflektere på nytt. Mange har gjort det, men jeg skulle ønske det var enda flere som sa det høyt. Selv har jeg noen ganger tenkt at jeg ikke har noen stemme i abortdebatten fordi jeg selv ikke har tatt abort. Nå tenker jeg ikke det lenger. Jeg vet en god del om hva det vil si å få barn, jeg har fire stykker. Andre har fortellinger om barnløshet, lengsel eller valget om å ikke ønske barn. Også de som har vært motstandere av den offentlige løsningen på abortproblematikken, har viktige erfaringer å formidle som kvinner og mødre. 

En av de aller viktigste er at det spiller ingen rolle om barnet er planlagt eller ikke. Barnet er uansett helt uforutsigbart, det bidrar til like mange store gleder og bekymringer. Den massive fødselskontrollen i vår kultur forutsetter ikke minst at et uplanlagt barn er en ulykke. Men å tro at man kan planlegge et barn, er like mye en illusjon som budskapet om at lykken ligger i den velregisserte karrieren og den planlagte familien.  

FØRST TRYKT I VÅRT LANDS SPALTE REFLEKSJONER FREDAG 2. NOVEMBER 2012

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere