Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Større enn individet?

Publisert over 6 år siden

Det hellige er staffasje ved livets seremonier.

«Gratulerer med dagen, i dag er du blitt kjendis!»
Familiens lille kusine holdt en spontan tale i selskapet etter førstekommunionen hvor sønnen hadde mottatt Kristi legeme og blod for første gang. Kusinen hadde catchet det umiddelbare budskapet i seremonien.

Fra de stivpyntede barna kom inn kirkedøren, til de forsvant ut, hadde de nemlig blitt fotfulgt av menighetens mange fotografer. Hver bidige bevegelse i det hellige rommet ble dokumentert fra alle vinkler, og sikkert senere lagt ut på sosiale medier. Jeg irriterte meg gjennom hele messen. Hva var egentlig viktigst, at seremonien ble dokumentert, eller at barna skulle forankres i noe større enn dem selv, få dypere del i Guds mysterium?

Noen dager senere leste jeg et intervju i Minerva med professor i kunsthistorie, Magne Malmanger. Jeg bet meg merke i påstanden som gav horisont til opplevelsen jeg hadde fra kirken: «Hvis individet ikke gjør noe som har i alle fall en illusjon av gyldighet hinsides individet, er individet noe av det minst interessante man kan tenke seg».

Malmanger snakket om kunsten – at det bare er noe utenfor oss selv som kan gi kunsten dybde. Han har selvfølgelig rett. Det er imidlertid sjelden kost å lese slikt i vår kultur hvor det å være kjendis tilsynelatende er den høyeste verdi. Da jeg leste Malmanger tenkte jeg intuitivt at kirken har dette noe som er større enn individet.

Kirken har en skatt som kan forankre kunst, kultur og individer. Spørsmålet er bare om kirken klarer å formilde denne skatten til nye generasjoner. Kommunionsbarna skulle forankres i noe større enn dem selv, men ble presentert for individets posering som det sentrale.

Fotodokumentasjonen var i beste hensikt, og er helt sikkert utbredt i de fleste kirkesamfunn. Nettopp derfor er den et tegn på at det hellige ikke står i fare for, men kanksje allerede er blitt, staffasje ved livets seremonier.

Jeg er redd for at vi gjør både oss selv og neste generasjon en bjørnetjeneste hvis individet – alltid dokumentert i et bilde - skal skygge for den store sammenhengen helt inn i Kirkens innerste rom.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST 16. JUNI 2014

Gå til innlegget

Når mor blir Gud

Publisert over 6 år siden

Gud er borte og mor har fått hans plass. Det viktige spørsmålet i dag bør være hva slags konsekvenser dette har for menneskesynet.

Først publisert som kronikk i Aftenposten 30. mars

I sitt bidrag til å forstå abortdebatten anno 2014, treffer Jone Salomonsen noe helt sentralt når hun spør «Hvem eier barna?» (Aftenposten 15.03). Imidlertid slår hun inn åpne dører når spørsmålet rettes retorisk mot KrF. Spørsmålet hennes bør heller snus mot hele den politiske offentligheten, i lys av de nye premissene for å praktisere fri abort som er i ferd med å bli etablert i dag. Det er for lengst praksis at kvinnen selv, og ikke Gud, eier det ufødte barnet: Gud er borte og mor har tatt hans plass. Det viktige spørsmålet i dag bør være hva slags konsekvenser dette har for menneskesynet.

At Gud er den som gir liv, har vært det grunnleggende premisset gjennom hele vår kristne kulturhistorie, og er ikke spesielt for KrF. I tidligere tider skulle barn avles for himmelriket og oppdras på vegne av Gud. Foreldrene hadde delegert myndighet fra Gud selv. Akkurat hvordan dette har blitt forstått, har endret seg gjennom historien, men det skal ikke mye tankekraft til for å forstå at dette forankret barnets verdi og rettigheter. Den kristne kulturhistoriens forbud mot fosterfordrivelse og kristenrettens forbud mot utsetting av barn var utslag av dette. Uttrykk som «barn er en gave» kommer også fra dette premisset. Når dette premisset er satt ut av spill, trenger vi ny refleksjon over det ufødte barnets verdi.

Vi har lenge visst at det ikke er noen plass for Gud i vår moderne innretning av livet – Nietzsche formulerte Guds død allerede i 1880-årene. Imidlertid har vi, slik britiske Terry Eagleton nylig formulerte det, levd som om Gud fremdeles finnes – inntil nå. Det er først nå virkningen av Guds død begynner å gjøre seg gjeldende i kulturen. At mor har tatt Guds plass er allerede formulert med begrepet «skapelsesbeslutning». I debatten om surrogati ble dette begrepet brukt for å legitimere at den som bestemmer at barna skal bli til, er rette forelder til barnet. Etikkprofessor Berge Solberg viste hvordan «skapelsesbeslutning» stemmer med fundamentale moralske intuisjoner i befolkningen om hva som gjør oss til foreldre (Aftenposten 13.10.2010). Det betyr at foreldreskap fremdeles oppleves som noe ubetinget – men bare hvis det er ønsket og intendert. Dermed kan vi godta fri abort av hvilken som helst grunn når det gjelder uønsket graviditet, mens vi foreløpig har større problemer med selektiv abort der hvor det allerede er tatt en beslutning om foreldreskap. Vi møter ideen også i dagligtalen, hvor det første og absolutt vanligste spørsmålet man møter som gravid kvinne, er «var det planlagt?» De siste årene er det også stadig mer akseptert å ha et forbehold i sin egen skapelsesbeslutning – man bestemmer på forhånd om man vil ønske et barn med Downs eller andre ekstra belastninger velkomment. Ettersom man har bestemt dette på forhånd, blir en eventuell provosert abort en naturlig konsekvens. Et annet forbehold kan være at man ønsker ett barn og ikke tvillinger, og velger å fjerne den ene. Bør vi ikke diskutere hvor retten til å gjøre disse valgene kommer fra?

Jone Salomonsen skriver at retten til selvbestemt abort er lakmustesten på kvinners status og menneskeverd. Jeg mener at Salomonsen, og andre som mener at abortspørsmålet er ferdig debattert, viser store blindfelt i sin horisont fordi deres argumenter i abortdebatten er fryst fast til kampen for kvinnens rettigheter. Ett slikt blindfelt er at de nye premissene for dagens abortpraksis har langt videre konsekvenser enn en snever debatt om kvinners selvbestemmelse. Dette er ikke minst tydelig i prosessen mot legalisering av eutanasi, hvor premisset er det samme, nemlig at mennesket eier seg selv. Når Gud er borte, er det også umulig å forstå meningen med lidelse, og ønsket om å avslutte livet er en helt logisk konsekvens. Forbudet mot eutanasi er, som forbudet mot abort, en levning fra forestillingen om Guds eierskap til mennesket. Den som eier livet, kan også ta livet.

Et annet blindfelt er fars rolle. Hvis mor har tatt Guds plass, er et selvsagt spørsmål hvor far er blitt av? – en etterlysning flere har kommet med, Karin Moe i Klassekampen 8. mars, og nå sist Morten Horn i Aftenposten (20.03).

Retten til fri abort er ingen rettighet norske kvinner vil gi fra seg, det er ikke der diskusjonen står. Det er antakelig også temmelig vanskelig å gjeninnføre Gud i kulturen. Men nettopp derfor trenger vi en mye bredere diskusjon om premissene og konsekvensene av dagens abortpraksis. For hvis Gud er borte i kulturen, hjelper det neppe at kvinnen har tatt hans plass. Vinterens abortdebatt viser dessverre at heller ikke kvinnen er barnets beste beskytter. Derfor trenger vi alternative måter å tenke om foster og menneskeverd på. Diskusjonen må utvides til å inkludere analyse av, og alternativer til, det menneskesyn som er i ferd med å tegne seg.

Gå til innlegget

Retorikk om privat samvittighet

Publisert nesten 7 år siden

En retorikk som bare henviser til legenes private samvittighet, er et spor som fører taperlaget rett til marginalisering.

Takk til Kristine Kimmell (Vårt Land 17. november) som ber meg utdype mitt bidrag i debatten om legers «reservasjonsrett». Mitt poeng i Klartekst (Vårt Land 11. november «Alle skal med!») var at noe skurrer i debatten om reservasjon. Hva er det man egentlig diskuterer?

Hovedargumentet mot reservasjonsmulighet er at helsevesenets service ikke skal avhenge av legens private samvittighet. Hovedargumentet som har vært brukt for reservasjonsmulighet har gått på å forsvare den samme private samvittigheten.

Vokter. Halvor Nordhaug, en av få biskoper som prisverdig har engasjert seg, henviste tidlig til at kirken måtte være samvittighetens vokter. Derfor måtte det være rom for dem som av samvittighetsgrunner ikke kunne utføre deler av yrket sitt. Knut Arild Hareide forsvarte også samvittigheten, men, som han sier -  den skal for all del ikke gå ut over noen, alle skal jo få sine rettigheter. Kirkerådets leder uttalte: «uavhengig av hva vi måtte mene om legenes standpunkt i abortsaken, er det kirkens oppgave å kjempe for samvittighetsfrihet og religionsfrihet» (Vårt Land 27. februar 2012.)

Taperlaget. Denne retorikken, som bare henviser til legenes private samvittighet, er et spor som fører taperlaget rett til marginalisering. Man plasserer seg selv langt oppi hjørnet. Hvorfor i all verden skal man ta hensyn til en liten gruppe som – i storsamfunnets øyne – har en forkvaklet samvittighet? 

Jeg tror ikke det er riktig for hvilken som helst pris. Hvis kirken skal forsvare legers mulighet til å reservere seg, må det være fordi denne samvittigheten står i sammenheng med noe større – med Gud eller med forestilling om naturrett. Satt på spissen: Det er ikke samvittigheten som er hellig, det er Gud. 

Jeg skulle ønske kirken kunne sagt at de sto bak alle leger som ville reservere seg fra å utføre eller henvise til abort fordi kirken også mener at abort er galt. Men noe slikt er det ingen som sier. Man har gitt opp å diskutere rett og galt i det offentlige rom, og diskuterer ut fra hensyn til demokratisk konsensus med mangfold som argument. Kanskje tragedien i det hele kan beskrives ved slagordet «alle skal med». For i enhetssamfunnet finnes det ingen alternative institusjoner som er reelt sterke nok til å forankre de enkelte samvittighetene i noe annet enn norsk lovgivning. Det finnes heller ingen opinion, kristen eller ikke, som fremmer noe ønske om tilgang til et helsevesen hvor leger reserverer seg mot abort.

Ikke feige. Kristine Kimmell forstår ikke at jeg stiller meg bak Elisabeth Swensens spørsmål i Klassekampen: «mener man virkelig at det ville være etisk OK om man som lege i Tyskland i 1939 kunne reservert seg mot å utføre grusomme handlinger på betingelse av at en annen lege ville utføre det uetiske oppdraget?»

Swensen og jeg har forskjellige utgangspunkt og konklusjoner. Hun harselerer med reservasjonslegene med dette spørsmålet, og sier at de er feige. Jeg syns ikke de er feige, tvert imot, men jeg syns spørsmålet hennes treffer. Imidlertid er det ikke først og fremst legene som treffes, men hele debatten som tas på kornet. Og nettopp fordi eksemplet hennes fra nazi-Tyskland viser til en historisk situasjon vi kjenner og ikke vil sammenligne oss med, tvinges vi til å tenke. Og det er bra hvis vi blir så vant til situasjonen at perspektivene blir borte for oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.11.2013

Gå til innlegget

Trangt i hjørnet

Publisert nesten 7 år siden

Hvis reservasjonsretten uttrykker abortdebatten anno 2013, befinner den ene part seg i et trangt hjørne.

Det eneste som står på spill er hvorvidt storsamfunnet tar hensyn til en sart og litt rar samvittighet.

Da loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, var det med én stemmes overvekt i Lagtinget og med formannens dobbeltstemme i Odelstinget. Det var langt fra opplagt at et lovforslag gikk gjennom. Nå er retten til abort en selvfølge, også i reservasjonsdebatten. En reservasjon skal for all del ikke gå ut over andres lovfestede rettigheter.

Hva vinnes med dette? Integritet for personlige tolkninger av legeetikk? Jeg har all respekt for legers profesjonsetikk, debatten burde i større grad handlet om denne. Men når reservasjon kjøres frem som symbol for abortdebatten, stiller jeg meg bak Elisabeth Swensens spørsmål i Klassekampen 26. oktober.: «Mener man det ville vært etisk ok om man som lege i Tyskland i 1939 hadde fått en formalisert forsikring fra Hitler om å bli fritatt fra å ta del grusomme handlinger ... på betingelse av at man kunne garantere for at en annen lege ville utføre det uetiske oppdraget?»

Swensen syns reservasjonsleger er feige, hun om det. Selv er hun mot reservasjon. Mitt problem med Swensen er at hun setter norsk lov som høyeste norm. Hun representerer styrken i det norske samfunnet, styrken som samtidig er svakheten: Enhetssamfunnet har ikke plass til alternativer. Alle SKAL med! Derfor kan ikke legene annet enn å henvise til sin private samvittighet. Det finnes ingen institusjoner som forankrer deres valg.

Forsvarere av reservasjonsrett vil inkludere et «meningsmangfold» i den offentlige legestanden. Et alternativ er å etablere institusjoner drevet av andre enn den norske stat, som gir en høyere forankring av etikken enn «norsk lov». Tragedien er at slike institusjoner gradvis ble nedlagt i forrige århundre da enhetstanken ble sekularisert. Spørsmålet er om lille Norge fremdeles er for lite. Her blir i alle fall snart for trangt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. NOVEMBER 2013

Gå til innlegget

Glemselens makt

Publisert over 7 år siden

Hva skal etter hvert bli vårt minne om det som skjedde for to år siden?

Jeg var i vakre Erfurt da jeg ble oppringt fra Oslo – noen bombet noe! Kaos. To timer senere lekte ungene i parken mens vi forsøkte å finne ut nytt fra Oslo. Det var absurd. De vi ferierte sammen med hadde en niese på Utøya. Angst. Hun overlevde. 

Følelsen neste morgen da jeg våknet til en sms om antall drepte var lammende. Hjemme var naboen vår blant de hardest skadde etter bombingen. Alle kjenner noen som - , alle var berørt. 

Ofrene fortjener å minnes, å bli husket. Gjerningsmannen fortjener glemsel – også i media. Han fortjener ikke å bli intervjuet, ikke at brevene hans blir publisert heller. Jeg har skumlest hans manifest fordi jeg som korstogshistoriker skulle se hva slags makkverk han satte sammen – det minnet meg om dårlige hjemmeeksamener. Han kan trygt glemmes også som «tenker». 

I det lange løp ligger makten i erindringen. Hvem blir husket, hvem blir nevnt, hvem blir glemt? Hvem får sin biografi, hvem får et minnesmerke? Hvem blir lagt i en anonym gravlund? Hvordan individuelt og kulturelt minne etableres og videreføres er et stort felt innen forskningen. Hvilke politiske føringer legges når minne konstrueres? 

I forbindelse med 22. juli har dette vært et tema, i hvilken grad brukes dagen til å styrke sosialdemokratiets egen posisjon? Det er viktig å være bevisst og kritisk når minnetradisjoner etableres, men samtidig blir det fort noe uverdig over slike debatter. De kan skygge for hva det dreier seg om – 77 drapsofre og hundrevis av skadde som hver enkelt bygger opp livene sine igjen. 

Min nabo, Harald Føsker, er en helt. Sterkt skadet har han reist seg igjen etter bombingen. Hans budskap etter rettssaken er interessant i et minneperspektiv. For ham var det viktig å bli nevnt – husket - i tiltalen som offer for drapsforsøk. Samtidig er han klar på at gjerningsmannen ikke betyr noe for ham – han skal glemmes. 

Å ikke tenke på gjerningsmannen, å ikke la ham prege livet, er en seier over terroristen. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. JULI 2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere