Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Kirken som velferdstilbud

Publisert over 5 år siden

Jeg heier virkelig på det kirkesamfunnet som våger å oppgi statsstøtten og satse på å bygge en levende kirke.

Da Jesus vandret rundt i sandalene sine langs Genesaretsjøen, strømmet menneskene til ham. De kom i store mengder fra hele Galilea, og fra Judea, Jerusalem og Idumea, fra landene bortenfor Jordan og fra områdene rundt Tyros og Sidon. De var så mange at han nesten ikke fikk puste. Han måtte gå ut i en båt og sitte i den ute på sjøen. Der satt han og talte, mens hele folkemengden sto på land – helt ned til vannkanten – og lyttet til ham. Jeg tror han må ha talt med makt og myndighet, med en autoritet som ikke trengte kunstig forsterkning, men som kunne bæres av det stille vannet alene. 

Statsreligion. Mye har skjedd på 2.000 år. Jesus sendte disiplene ut til verdens ender, og mange mennesker ble lagt til menigheten. Da kristendommen ble statsreligion på 300-tallet, begynte et nytt kapittel. Siden den gang har mye dreid seg om forholdet mellom kirke og stat. Og hvordan skulle man finansiere det hele? Tiende, som er kirkeskatt etter modell av Moseloven, ble innført på 500-tallet. I Norge ble den innført av Sigurd Jorsalfare. En tiendedel av all inntekt, gjerne naturalia, og gikk til biskop, prest og kirkebygning samt til de fattige. 

I de nordiske landene skjedde det store skiftet med reformasjonen på 1500-tallet. Da ble kongen kirkens øverste leder. Kirkens eiendommer ble beslaglagt og kirken ble en kongelig og nasjonal statskirke. Bispetienden ble omgjort til en kongetiende, og etterhvert ble tienden opphevet eller avløst av andre skatteformer. 

De solide støtteordningene som alle tros- og livssynssamfunn i dag nyter godt av, er en direkte videreføring av statkirkeordningen i det lutherske enhetssamfunnet. Slik ble Jesu radikale budskap omgjort til religiøse tjenester og et velferdstilbud på linje med helsevesenet. 

Religionsmarked. Når statskirkeordningen er under avvikling kan det være en logisk konsekvens også å avvikle de økonomiske støtteordningene for trossamfunnene. Hvis ikke staten lenger har en religion, må man definere trosutøvelse som en nødvendig del av sivilsamfunnet på andre vis for å legitimere støtte. Dette har vært en årelang debatt: Er trosutøvelse en privatsak, er det et samfunnslim eller er det en menneskerettighet som bør tilrettelegges av staten? Torkel Brekke tar for eksempel til orde for religion som privatsak og har ren markedsliberalisme som perspektiv. Han vil tilrettelegge for et fritt religionsmarked (Religion og frihet, 2010). 

Jeg er enig med de som sier at den markedsliberalistiske tilnærmingen ikke treffer det religion egentlig dreier seg om. Kirken er ikke som en hvilken som helst annen bedrift som tilbyr sine varer til forbrukerne. Det trodde jeg de fleste som bygger menigheter også mener, men jeg er sannelig ikke sikker lenger. For samtidig handler argumentene som brukes for å karre til seg mest mulig statsstøtte, om hvilke tilbud man kan gi, antall forbrukerne, mengden underholdning pr minutt, betjening av behov og tilgang på religiøse goder. Dette språket gjenspeiler noe ganske annet enn det som har vært kirkens selvforståelse slik jeg kjenner den. 

Er det så stor avstand fra forsamlingen ved Genesaretsjøen til dagens kirker at vi ikke greier å se sammenhengen? Kirkens selvforståelse dreier seg ikke om religion som vare i et marked. Den dreier seg heller ikke om velferdsstatens tilbud til sine innbyggere, eller om en «taus og stillfaren tilhørighet», slik forsvarere av støtteordningen har hevdet. 

Radikal tenkning. En kirkelig selvforståelse handler om sammenhengen mellom Jesu liv for 2.000 år siden og oss kristne i dag. Da må vi faktisk reise tilbake til Genesaretsjøen for å forstå hva kirken er. Der forklarer Jesus Guds rike for disiplene. Det er som sennepskornet, det minste frøet av alle. Når det er sådd, vokser det opp og blir så stort at himmelens fugler kan bygge rede i det. Frøet spirer og vokser, men vi vet ikke hvordan det skjer, sier Jesus. Et frø spirer i alle fall ikke på grunn av mest mulig penger. 

Jeg savner en radikal tenkning om det å bygge kirke. Radikal betyr ikke ny, men kommer tvert imot fra ordet radix, rot. Å være radikal er å gå til røttene. 

Kirken har røttene sine og hjertet sitt i et budskap som først ble forkynt på slettene rundt Kapernaum og Genesaretsjøen. Det er det samme budskapet vi er kalt til å følge. Vi er ikke kalt til å springe etter mennesker for å betjene dem med religiøse goder. Det var ikke religiøs betjening som gjorde at folket flokket seg om Jesus. Det hadde de mer enn nok av fra før. 

Engasjement. Å bygge kirke starter ikke med statsstøtte, med nye kirkebygg, lobbymiddager eller med mange administrativt ansatte.  Det starter med et engasjement fra hjertet. Jeg tror dette engasjementet er sterkere om man selv må velge å prioritere det. Det handler ikke om markedsliberalisme, men om forståelsen av hva kirken er. 

Jeg heier virkelig på det kirkesamfunnet som selv våger å oppgi statsstøtten og satse på å bygge en levende kirke. Å bygge kirke handler om å tro. Det handler om å følge Jesu kall til et radikalt oppbrudd. 

I katolikkrotet som er aktuelt i disse dager, er det rettens oppgave å diskutere kirkens registreringspraksis ut fra norsk jus. Vår oppgave som troende i den samme kirken er mye større og handler om en kraftig reorientering for å gjenoppdage kirkens kall i verden. 

Hvis skandalen i den katolske kirke løses ved å fordele skyld og ansvar i forhold til  norsk jus, skusler vi bort en stor sjanse.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE HELLIGHET OG HVERDAG 10. MARS 2015
Gå til innlegget

Mennesket redefinert

Publisert over 5 år siden

Begrepet «menneskeverd» er i ferd med å tømmes for innhold. Nå er tiden inne for å finne ut hva et menneske er.

(Først publisert i spalten Hellighet og Hverdag, Vårt Land 27. Januar)

I møte med den nye bioteknologien og mulighetene den gir, er det lett å bli blind for at det dreier seg om en endring i synet på mennesket. Vi diskuterer konkrete etiske problemstillinger som eggdonasjon og surrogati, men det blir bare en skinndiskusjon så lenge vi ikke adresserer premisset som angår oss alle, nemlig hvilket menneskesyn utviklingen hviler på. Fordi vi ikke diskuterer hva et mennesket er, er begrepet «menneskeverd» i ferd med å bli et meningsløst begrep.

I sin ekstreme form er det lett å se at dette nye menneskesynet er på kollisjonskurs med det de fleste av oss, kristne eller ikke, kjenner oss igjen i. Vi fikk et eksempel på det i en av høstens TV-debatter (NRK, 11. november), hvor filosof Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri stilte som fremtidens kalde representanter i møte med en mor og en søster av mennesker med Downs syndrom, Cecilie Willoch og Trude Trønnes-Christensen.

Fornuftig sortering?
Moens poeng var at sorteringssamfunnet er det eneste fornuftige. Alternativet høres ondskapsfullt ut i hans versjon. For hvis man lar naturen gå sin gang, det vil si hvis man lager barn på gamlemåten uten å forsikre seg mot avvik, da «spiller man rulett med fremtidige barns liv». Noen blir født med god helse, noen med alvorlige problemer. Menneskelivet, slik vi har kjent det inntil nå, har vært et sjansespill, Nå derimot, har vi anledning til å velge.

«Men det er jo sånn det er!» repliserte Cecilie Willoch, og snakket om livet selv. Livet selv er nettopp et sjansespill. Sagt på en annen måte: Livet har betingelser som er gitt oss utenfra, det har premisser som ikke kan manipuleres. I møte med ny teknologi er det dette synet på livet som taper terreng og erfaring. Og når dette premisset endres, så endres også forståelsen av begrepet «menneskeverd» til det ugjenkjennelige.

Det viste Braanen Sterri i samme TV-debatt da han argumenterte for at menneskeverdet ikke var under press på grunn av mulighet til sortering. Tvert imot, han mente det var uberørt. Jeg tror jeg skjønner logikken. For hvis det ikke handler om dem som allerede finnes, men om hva vi skal gjøre når vi skaper nye liv, da er det jo opplagt at man ikke bare gir mennesket verdi ved å gi det de best tilgjengelige egenskaper, men at det også er vårt ansvar at de livene vi skaper er så gode som overhodet mulig.

«Enorme muligheter».
I forrige nummer av Samtiden (4/14) presenterte Moen noen fremtidsscenarier i artikkelen ”Transhumanismens tidsalder”. Moen er transhumanist, og premisset hans er at menneskehetens historie går fremover ved å utnytte teknologiens muligheter. Mulighetene er allerede enorme, og i følge Moen vil de innen kort tid endre hva det vil si å være menneske. Dette går hånd i hanske med hans hedonisme: Livet handler om å minimere smerte og maksimere nytelse.

Forhåpningene hans er ekstreme, stikkord er kunstige intelligenser, teleportasjon og valgfri aldring. Selv om Moen er ekstrem, og det ikke er vanskelig å la seg sjokkere av hans standpunkter, er det viktig å se at han egentlig bare tar konsekvensen av premisser som er iferd med å slå rot i vår del av verden. Det er vanskelig å identifisere fordi vi selv er del av det. Det nye menneskesynet glir inn i de fleste av oss, ikke i en ekstrem form, men i en svakere valør.

Verdier forsvinner.
Forestillingen om at livet har en verdi som er gitt i kraft av å være til, forutsetter en tro på noe utenfor mennesket selv. Når de aller fleste fremdeles vil holde på tanken om et gitt menneskeverd, er det fordi det tar flere generasjoner fra Gud mistet sin autoritet til man fjerner de tankemønstrene i kulturen som forutsetter ham. Det er i imidlertid i ferd med å skje nå, i vår generasjon.

Da er spørsmålet hva som kommer istedet. Det er neppe en mild humanistisk versjon, hvor mennesket fremdeles er sentrum og har en verdi som bygger på fragmenter av en kristen kultur. I det rike vesten ser vi snarere konturene av noe som ligner på det Moen skisserer – et menneskeverd som formes av teknologiens muligheter og elimineringen av lidelse.Da Hadja Tajik spurte arkitekten bak eutanasiprogrammet i Belgia om premisset bak, var det nettopp å minimere lidelse og maksimere velvære som var svaret (NRK 14. desember).

Moens poeng i Samtiden er å ta historien til inntekt for sin fortelling om menneskeheten: Vi ville jo ikke gått imot boktrykkerkunsten på 1500-tallet eller anestesi på 1800-tallet, så hvorfor stå imot teknologien nå? Jeg er enig i at det er et interessant perspektiv å tenke at menneskets historie styres av teknologiens utvikling.

Kritiske spørsmål.
Men hvis vi nå står overfor teknologiske nyvinninger som er i ferd med å endre menneskets fysiske og biologiske konstanter, slik Moen selv hevder, er det nettopp historien som gir oss grunn til å stille de kritiske spørsmålene: Ja, teknologien endrer mennesket, det har vi sett. Spørsmålet er hvordan den vil gjøre det nå. Det er nemlig ingen selvfølge at mennesket i seg selv har noen verdi. Historien er full av eksempler på det motsatte.

For å stille spørsmålet om hvordan teknologien vil endre menneskesynet, er det imidlertid nødvendig å ha en forestilling om hva mennesket er. Menneskets verdi er ingen opplagt størrelse. Derfor utfordrer jeg Bioteknologirådet, Human-Etisk Forbund og religiøse aktører, som biskopene, til å diskutere hvordan vi definerer mennesket i vår tid. Hvis denne debatten ikke tas, kan begrepet ’menneskeverd’ fylles med hva som helst. 

Gå til innlegget

Hvordan kan kunst si oss noe om Gud?

Publisert nesten 6 år siden

Hva er det som gjør at kunsten kan vise oss til en større virkelighet bak det som er synlig – hvordan kan kunsten si oss noe om Gud? Først publisert i spalten Tro.Etikk.Ekstistens, Vårt Land 22. desember

På El Greco’s julemotiv stråler Jesusbarnet. Man kan fornemme den guddommelige lyskilden i maleriet, og betrakteren dras mot dette usette. Slik er det, ikke bare med maleriet, men med hele den synlige virkeligheten. Gjennom den åpenbarer Gud seg på en skjult og symbolsk måte.

– Det gjelder alt fra sommerfuglen til en storslått solnedgang. Dette forstod antikkens kristne tenkere, som Dionysius Areopagiten, syrisk munk/biskop på 500-tallet. I dag har Dionysius innflytelse på den ettermoderne forståelsen av kunst, forteller Ståle Johannes Kristiansen.

Han er teolog og har nylig disputert i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

I doktorgradsarbeidet sitt har han undersøkt både Dionysius’ symboltenkning og kunstfilosofien til den franske nålevende filosofen Jean-Luc Marion, for å si noe om hvordan kunsten kan vise oss til en større virkelighet bak det som er synlig i kunstverket.

Jean-Luc Marion (f. 1946)

 

Mer enn øyet kan se

Bidraget til Kristiansen handler om langt mer enn faget kunsthistorie. Det utfordrer oss på hvordan vi, du og jeg, oppfatter virkeligheten rundt oss.  

– Det handler om å gjenoppdage at det synlige alltid inneholder mer enn det øyet kan se. Kunsten kan hjelpe oss med det, fordi den åpner noe for oss som ellers ville forblitt skjult, sier Kristiansen.

Kristen tenkning mener man kan avbilde Gud fordi han ble menneske og avbildet seg selv i Kristus. Det er inkarnasjonen vi feirer i julen. I eldre kristen tradisjon var det først og fremst ikonene som avbildet Gud.

– Fordi Gud ble menneske og ble født julenatt i Betlehem, kan ikonmalere male Gud slik han fremsto på jorden. Jesus var et menneske, men ikke bare det – hans guddommelige natur stråler gjennom i mange hendelser i Jesu liv. For å få dette frem, bruker ikonmalerne det omvendte perspektivet (hvor bildets forsvinningspunkt ikke finnes i bildet, men i betrakterens blikk). Og de bruker gullet som trenger gjennom bakgrunnen, slik at fargen blir gjennomskinnelig. Det ikonkunsten etterstreber er å la det guddommelige vise seg gjennom det menneskelige og synlige, gjennom maleriet, forklarer Kristiansen.

Symbolene

Kristiansen forklarer at Dionysius selv var spesielt interessert i Bibelens språklige symboler og i liturgiens symboler gjennom dramaturgien i kirkerommet. Begge symboltyper er bilder som samtidig åpenbarer og tilslører det mennesket overhodet ikke har forutsetning for å forstå, det som i seg selv er ubegripelig.

– Symbolene skjuler den indre meningen, og det er nødvendig å oppdage hvordan symbolene skjuler meningen slik at man kan forstå noe av det som ligger bakenfor. Slik tenker Dionysius, sier Kristiansen.

Denne tanken tar filosofen Jean-Luc Marion inn i sin tilnærming til malerkunsten. Han spør hvordan det som ikke er umiddelbart tilgjengelig i bildets synlighet bryter gjennom i det synlige. Han kaller det for det usette.

– Hva betyr det?

- Det usette kan ikke ses, på samme måte som det uhørte ikke kan høres, og det ukjente ikke kan erkjennes. Men det usette er ikke det samme som det usynlige. Det kan nemlig fremtre i det synlige. Det ligger nærmest på terskelen til å bli synlig. Og det er her Marion gjør ikonmaleriet til et paradigme for den betraktningsmåten han vil gjenreise i vår ettermoderne tid, sier Kristiansen.

Marion drar veksler på kirkefedrene og på en førmoderne oppfatning av virkeligheten. Her er det synlige, som alt annet skapt, alltid del i noe som er større enn seg selv.

Ingenting er bare det du ser, for alle fenomen har et overskudd av mening. Derfor gjelder dette ikke bare hellige bilder. Alle malerier, men særlig ikonmaleriet, sier Marion, er fortettet form for synlighet, og et fortettet utrykk for spillet mellom det synlige og det usynlige.

Natur og nåde

– Egentlig handler dette om forholdet mellom det som i teologien kalles natur og nåde. Det handler om hvordan Gud kommer til menneskene, ikke bare i Jesus, men gjennom alt det skapte. Det er ikke bare billedkunsten som viser oss dette, også musikk og annen type kunst.

– Hva slags rolle får kunstneren i denne tenkningen?

– Det å være kunstner er i følge Marion å delta i Guds skaperakt. Det er aldri bare etterligning, men noe helt nytt ser dagens lys. Derfor er ekte kunstnere medskapere. Og når de skaper noe, er det aldri snakk om en total avdekning av det som er usynlig, men alltid en antydning av at det du ser ikke er alt. Carravaggio iverksetter denne antydningen i vekslingen mellom lys og mørke – det som kalles chiaroscuro, og Cezanne og El Greco i sine eksperimenteringer med perspektivene i bildet, sier Kristiansen. 

I avhandlingen bruker du begrepet synsfilosofi, hva legger du i det? 

– De siste årene har kunsthistorien gått mer bort fra å kun være opptatt av stilarter og epokeinndeling. Fagmiljøene er mer opptatt av visuell kultur, og forsøker å se på bildene i sammenheng med all type synlighet. Marion opererer med et slags hierarki. Det går fra ikoner til malerier og til alt som er synlig. Akkurat som alle former for malerier har noe overskridende ved seg, har også hverdagssynligheten det. 

En gave

Filosofen Marion skriver seg, i følge Kristiansen, inn i en stor bevegelse som ønsker å få kunsthistorien bort fra å behandle bildene som objekter.

– En forløper for Marion, Ernst Gombrich, sier for eksempel at kunnskapen om kunst kan bli en hindring i det å virkelig se billedkunst. Det er som når to besøkende på museet går forbi et Rembrandt-maleri og sier ”nydelig chiaroscuro!”, og haster videre. De får bare bekreftet det de visste om bildet fra før. Da blir kunsten et objekt de egentlig ikke trenger å se. Slik har det også ofte vært for kunsthistorikere. De kan alt om bildet på forhånd, og så viser de publikum at teoriene stemmer, i stedet for å la bildet komme i tale. Marion tenker helt annerledes. Han definerer kunst som ’det som du må se på ny’. Hvis noen sier ’jeg har sett det bilde og trenger derfor ikke å se det igjen’, så er det enten ikke snakk om et bilde, eller så er den som sier det dum, sier Marion. Et kunstverk må alltid sees på ny og på ny. Å se er å motta en gave. Jeg tror han har rett, sier Kristiansen.

– Hvis det handler om en gave, så handler det også om en utveksling, en gjensidighet?

Ja, Marion og den ettermoderne bevegelsen han tilhører, gjenoppdager at betrakteren er medskaper i noe som utveksles mellom bildet og den som ser på bildet. Det har noe å si hvordan vi møter verket for at verket skal få vise seg på sine egne premisser. Dette er annerledes enn hovedlinjen i malerkunsten slik vi kjenner den fra renessansen av. Da ble sentralperspektivet rendyrket slik at når du ser på bildet, så er posisjonen din på en måte fiksert, blikket ditt er bestemt på forhånd. Marion fremhever derimot malerkunst hvor betrakteren aktiveres av bildet til å delta i tolkningen, som for eksempel i El Grecos fremstilling av Marias himmelopptakelse. Da ser du at Maria på et vis er i ferd med å tre ut av bildet. Når du møter denne typen kunst, blir du møtt av et motblikk som allerede ser på deg. Du må oppdage at bildet ser på deg. Marions bok heter The Crossing of the visible, fordi han er opptatt av det øyeblikket hvor betrakteren møter bildets blikk. Det er da utvekslingen skjer.

Du sier at denne måten å se på bilder, og på hele virkeligheten, blir gjenoppdaget. Hvorfor har den vært glemt?

– Noe av forklaringen handler om hvordan Opplysningstidens filosofer først og fremst var opptatt av det mulige. Og her la de vekt på hva som var mulig utfra sin egen oppfatning av fornuften. Ettermoderne filosofer som Jacques Derrida og Marion er derimot opptatt av det de kaller det umulige. De vil legge til rette for at det som ikke kan kalkuleres på forhånd, skal kunne fremtre. Derrida snakker om det som kommer, l’avenir, eller Den andres komme, l’invention de l’autre, og Marion snakker om det overskridende. Noe overskridende kan komme til syne, ikke som objekt, men i et møte med det vi ikke kan forutse.

Kirkefedrene

I denne tenkningen går en tydelig linje til kirkefedrene, både til Gregor av Nyssa fra 300-tallet og til Dionysius. Kirkefedrene tenker at mennesket aldri, selv ikke i evigheten, kan få grep om det guddommelige.

–Dette er gamle innsikter, men Marion eksperimenterer med tankene på en ny måte og henter inn nye begreper fra kunsten og estetikkens språk.

De ettermoderne filosofene henter denne tenkningen fra kirkefedrene, fra antikken og middelalderen. Slik viser Kristiansen i forskningen sin at den ettermoderne måten å se virkeligheten på, ikke er ny. Samtidig kan den være vanskelig å forstå fordi den dominerende kulturen og religionen er så formet av moderniteten.

– Renessansehumanistene kalte det de forlot for ’mellomalderen’. De brukte ordet ’mellom’ fordi de trodde at den tiden og tenkningen som de fjernet seg fra, var en idéhistorisk parentes. Men nå videreføresviktige innsikter fra senantikk og mellomalder hos sentrale ettermoderne filosofer. Tanken om symbolene, for eksempel, ble borte i modernitetens dyrking av entydighet og fornuft. Nå fornyes og utvikles denne tanken. I denne kontinuiteten med det førmoderne åpner det seg store rom for tenkningen og en større sans for det ukjente. I et slikt perspektiv er det ikke lenger mellomalderen, men moderniteten, som blir den store parentesen i tenkningens historie, mener Kristiansen.

Faktaboks:

      Jean-Luc Marion (f. 1946) er en fransk ettermoderne religionsfilosof og tidligere elev av Jacques Derrida. Han har særlig arbeidet med Descartes og med spørsmål om Gud. 

      Dionysius Areopagiten (500-tallet) var en syrisk munk eller biskop. Navnet er et hagionym, det egentlige navnet kjenner vi ikke, men han etterlot seg et forfatterskap som kalles Corpus Areopagiticum.

      12. desember forsvarte Ståle Johannes Kristiansen sin avhandling i kunsthistorie for graden PhD ved Universitetet i Bergen: Avdekning og tilsløring: Dionysius Areopagitens symboltekning og Jean-Luc Marions ettermoderne kunstfilosofi. I doktorgradsarbeidet sitt tar Kristiansen for seg tenkningen som ettermoderne filosofer har hentet fra kristne kirkefedre. 

Ståle Johannes Kristiansen

Gå til innlegget

Hva er galt med selvmord?

Publisert nesten 6 år siden

I samfunn som har legalisert eutanasi er livets verdi forankret i det menneskelige fellesskapet.

Et avgjørende premiss for den kristne kultur har vært at Gud er den som gir liv. Livet har vært definert som en gave man må ta imot, også når det kommer ubeleilig eller blir fylt av lidelse. Å drepe noen uten delegert myndighet fra Gud har vært tabu og straffbart. 

I vår generasjon rister den vestlige kultur av seg forestillingen om Gud. Resultatet er at helt grunnleggende forståelser av menneskelivet blir redefinert, enten vi vil eller ikke. Spørsmålet om legalisering av eutanasi handler derfor om langt mer enn forholdet mellom et selvstendig individ og hva et offentlig helsevesen skal kunne tilby. Det handler om hva et mennesket er. 

Svekket tabu. I et kulturhistorisk perspektiv går debatten om aktiv dødshjelp inn i historien om selvmordet. Selvmordet, som har vært tabubelagt, fordømt og stigmatisert i hundrevis av år, er på vei frem i lyset. 

Premissene endres raskt. Et eksempel på det er en liten innrømmelse vi finner i begynnelsen av et intervju om selvmord i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (nr 3, 2014). Intervjueren, Øystein Helmikstøl, forteller at han har intervjuet samme fyr om samme tema for bare to år siden. Etterpå kjente han imidlertid på ubehaget i at premisset for intervjuet den gang var at selvmord er galt. «For hva er egentlig galt med selvmord?» spør han. Slik stiller han en tidligere sannhet helt åpen og etterspør nye svar. Magefølelsen hans treffer noe mange tenker i en kultur hvor autonomi settes høyest av alt: Individet må få bestemme selv. 

Gjennom den vestlige historien har kirken vært absolutt imot selvmord. Filosofiske tradisjoner har generelt også vært imot, ikke minst med forholdet mellom individ og fellesskap som argument. Samtidig har filosofene argumentert mot absolutisme og åpnet for unntak hvor selvmord kunne anses for rasjonelt og forsvarlig, for eksempel ved varig svekkelse på grunn av kronisk sykdom. Hvis vi i dag, når Gud ikke lenger tas for gitt, definerer eutanasi som et rasjonelt og forsvarlig selvmord under særskilte forhold, finnes det knapt motforestillinger igjen.

Fellesskapets makt. Spørsmålet til et postkristent samfunn er hva som har erstattet Gud i forvaltningen av liv og død. Hva er det som forankrer menneskets verdi i det samfunnet som legaliserer aktiv dødshjelp? Mange vil svare menneskets selvbestemmelse på dette spørsmålet. Men så enkelt er det ikke, det viser de filosofiske argumentene mot selvmord. De som vil legalisere eutanasi har også grenser for selvbestemmelsen. Grensene er bestemt av fellesskapet. Det er fellesskapet som vedtar kriteriene for å få innvilget eutanasi i de land hvor det er tillatt. 

I Belgia er det stadig diskusjon om avgjørelser er over streken for hva fellesskapet kan akseptere. Det skjedde da det døvstumme og nesten blinde voksne brødreparet Verbessem fikk innvilget dødshjelp i 2012, og da serievoldtektsmannen Frank van den Bleeken fikk innvilget dødshjelp tidligere i høst. «Hvis alle mennesker som har et handicap spør etter eutanasi, skal vi drepe dem da?» var et spørsmål som ble reist. 

I samfunn som har legalisert eutanasi er det det menneskelige fellesskapet som forankrer verdien på livet, og det menneskelige fellesskapet som forvalter døden. De som vil dø søker aksept for det fra fellesskapet. Lovregulert eutanasi basert på autonomi er en illusjon. 

Byrden av mennesket. Tanken om fellesskapet som setter grenser er sterk i også den norske argumentasjonen, målbåret blant annet av foreningen Retten til en verdig død. Samtidig argumenterer de inkonsekvent med autonomi. Mens det før het «barmhjertighetsdrap», heter det i dag «selvbestemt død». Selvbestemmelsen er det sentrale poenget, og barmhjertighet er fellesskapets motivasjon, sies det. Men så lenge denne selvbestemmelsen ikke gjelder for alle, må også aktører som Levi Fragell og Ole Peder Kjeldstadli forklare oss hvordan fellesskapet kan ivareta menneskets verdiforankring på en absolutt måte. 

I en kronikk i Aftenposten 15.10, formulerte Mathilde Tybring-Gjedde treffende hvordan fellesskapets kan forankre menneskets verdi: «Forbudet mot eutanasi fungerer i dag som en kompromissløs bekreftelse på at alle mennesker har dette ukrenkelige menneskeverdet. Det kommuniserer til barn, eldre, funksjonshemmede og kronisk syke at samfunnet er klart til å bære byrden av deres eksistens». 

I det øyeblikket et fellesskap ikke er tydelige på at de er villige til å bære byrden av den enkeltes eksistens, vil ikke verdien være absolutt, og  aktiv dødshjelp vil ikke lenger være forankret i selvbestemmelse. Da vil spørsmålet snarere bli hvilke grupper fellesskapet vurderer som klare til å bli avlivet. 

Menneskesyn. Noe av ubehaget i møte med en tabloid eutanasidebatt er følelsen av å blande seg inn i andres privatliv. Har jeg virkelig noe med å blande meg inn i hvordan folk vil dø? Kanskje har jeg ikke det, og det har kanskje ikke staten heller. Men fordi jeg er menneske har jeg noe med hva vi som fellesskap kan akseptere. 

Diskusjonen om eutanasi dreier seg om langt mer enn avlivning av terminale smertepasienter, på samme måte om diskusjonen om abort dreier seg om langt mer enn voldtekt og incest. Den dreier seg om å redefinere vilkårene for det å være menneske. Det er dette perspektivet debatten om eutanasi bør løfte. 

FØRST PUBLISERT I SPALTEN HELLIGHET OG HVERDAG I VÅRT LAND 9.12.2014

Gå til innlegget

Den gode lidelsen – et glemt perspektiv

Publisert nesten 6 år siden

En debatt om eutanasi som kun føres ut fra prinsipper om rett og galt, favner ikke de kulturelle endringene som ligger bak argumentene.

Har lidelse noen mening? I den offentlige debatten knyttes spørsmålet til diskusjonen om eutanasi, og ordet lidelse uttales i samme åndedrag som «meningsløs». Jeg tror ikke nødvendigvis det er rett. Imidlertid er legalisering av eutanasi bare en ende av skalaen. Det er utallige små steg som fører dit - steg som går tvers gjennom våre egne vellykkede liv og som legitimerer en tankegang hvor eutanasi er ytterste konsekvens.

 Jeg ble minnet om dette da jeg i sommer leste klassikeren Onkel Toms hytte for barna. Det føltes som å gjøre noe litt ulovlig. Fortellingen er skrevet av Harriet Beecher Stowe i 1852 og målbærer idealer og forestillinger som er helt borte i vår egen tid. Jeg tror faktisk det ikke ville vært lov å lese boken på norske skoler i dag. Ikke bare omtales alle svarte som negere med ullhår, men boken har også et syn på lidelse og tålmodighet som er mildt sagt drøyt for moderne lesere, og som sikkert kan skade dagens barnesinn. Slaven Tom finner seg i alt, han lider fromt under de mest brutale forhold og løfter ikke en finger. Han er en klassisk helgen som lider for Kristi skyld. Til sist blir han bundet til en ‘marterpæl’ og banket til døde av to forherdede slaver. Pøblene angrer, og på dødsleiet tilgir Tom dem av hele sitt hjerte.

 Onkel Tom virkeliggjør det kristne lidelsesidealet. Man skal ikke bare lide tappert når det røyner, men lidelsen har også en aktiv betydning. Jesus led og døde for at det nye livet skulle bryte frem, og den klassiske kristne fromheten vektlegger at menneskenes egen lidelse kan forenes med Jesu lidelse. 

Utenkelig. Selv om lidelse har hatt og har en religiøs funksjon i den kristne kulturen, vil det fremstå som ren lidelsesromantikk å tenke at mennesker med uutholdelig smerter eller sterkt reduserte liv plutselig skulle se en mening og «lide med Kristus». Dette idealet er helt fjernt for moderne mennesker. 

 Idealet i dag er derimot å lykkes på alle måter. Det gjelder ikke bare kroppens lidelser, som bekjempes medisinsk.Lidelse blitt et privat anliggende, og stadig flere velger antidepressiva og medisinering når de er i sorg eller må håndtere motgang.Det er svært få som tar imot motgang som en anledning til å lide med Kristus eller som kilde til fordypning eller vekst på annet vis.

Slagsiden. Den alvorlige kritikken mot lidelsens religiøse funksjon, er at den har vært brukt til å undertrykke mennesker. Kvinner tåler voldelige menn, og fattige arbeidere utholder en utbyttende hersker fordi de bærer sitt kors i tålmodighet. Den samme kritikken rammet fortellingen om onkel Tom. Selv om boken fikk historisk betydning for avskaffelsen av slaveriet, ble den senere kritisert for å fremstille Tom som for tålmodig. Hvor var opprøret, revolusjonen? En fortelling om Tom, skrevet i vår tid, ville handlet om hans vellykkede rømning eller opprør. 

Hva ble borte? Det er viktig å spørre hvavi har mistet når lidelse – i alle former – i dag skal elimineres. Jeg tenker ikke på undertrykte folk som lider på grunn av urettferdighet, jeg tenker på lidelser og motgang i våre egne liv.

Selv om veien er lang fra Toms lidelser til oss, er lidelsens positive funksjon så overtydelig i fortellingen at den gir horisont til spørsmålet om hva vi har mistet. Toms lidelse var ikke meningsløs, tvert i mot, det er ikke måte på fruktene den bar. Mennesker omvendes, slaver får frihet, de sørgende blir glade, og minnet om Toms heltedød blir holdt hellig.

Troens betydning. Forutsetningen for Toms tålmodighet, og for å forstå meningen med lidelse i kristen forstand, er troen på at veien med Gud går gjennom døden til livet. Dette gjelder både i katolske og protestantiske tradisjoner. I karmelittordenens gamle håndbok for klosterlivet, Vademecum, for eksempel, finner vi følgende konkrete råd ved sykdom: «Vær overbevist om at sykdommens tid er en velsignelsens tid. Din fysiske og kanskje psykiske svakhet gjør ikke ditt liv mindre fruktbart.» Hvis man var syk, bar man Kristi kors, og lidelsen var knyttet til løftet om nytt liv.

Tidligere tiders forståelse av lidelse tolket dagliglivets erfaring gjennom troen. Da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge, for eksempel, beskrev protestantene seg selv som en «korsorden». I alle områder av livet definerte de små og store kors som ble båret sammen med Jesus. Selv om livet er lettere i dag, er fremdeles lidelse og motgang uunngåelig i perioder av livet. Men dette får ikke lenger tolkning gjennom troen. Da er det kanskje ikke rart at lidelse mister betydning og meningen kun finnes i det vellykkede livet før døden. 

Ingen gjengklang. En følge av dette er at helt sentrale sider ved den kristne tro ikke lenger forstås eller finner gjenklang hos det moderne mennesket. Kristi lidelse og seier over døden blir ikke mer enn et abstrakt budskap. Vi kan holde fast ved det, og snakke om forsoning og Jesu død for våre synder, men så lenge vi holder lidelsen i vårt eget liv på avstand, får dette budskapet liten betydning i våre egne liv. 

Når det gjelder debatten om eutanasi, er lidelsens mening et viktig perspektiv. En debatt som kun føres ut fra prinsipper om rett og galt, favner ikke de kulturelle endringene som ligger bak argumentene for legalisering av aktiv dødshjelp. Kanskje er de vanskelige å se nettopp fordi dette er endringer vi selv er en del av. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST 28. OKTOBER 2014 (noe bearbeidet)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere