Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Offerlammet

Publisert over 4 år siden

Religiøse tradisjoner er ressurser som kan brukes til å legitimere vold. Samtidig plukker vi ikke helt vilkårlig fra et knippe skriftlige tekster på samme nivå. Tekstene lever gjennom ritualer. Religionene er ikke like.

Først publisert i spalten "Hellighet og Hverdag" i Vårt Land, tirsdag 05. januar.

I november besøkte jeg utstillingen ”Obedience” på det jødiske museet i Berlin. Den var laget av kunstnerparet Peter Greenaway og Saskia Boddeke og handlet om vold og religion. Utgangspunktet var Bibelens og Koranens fortelling om Abrahams ofring på Moria berg. Utstillingen rystet meg dypt. Rystelsen satt fremdeles i kroppen to dager senere da massakren i Paris gjorde teatret Bataclan om til et slaktehus. For meg smeltet utstillingen i Berlin og inntrykkene fra Bataclan sammen til en felles erindring. I begge tilfeller handlet det om viljen til blodig slakt, legitimert ved Guds vilje.

I et rom utenfor utstillingen gikk barna mine inn i en fotoboks og lot seg filme. Jeg så foruroliget på dem mens de ble eksponert på en skjerm. Intetanende poserte de smilende og sa ”I am Isaac”. Andre besøkende kunne si ”I am Ishmael”. Han som skulle ofres i Guds navn kunne vært hvem som helst, han kunne vært mitt barn. Da jeg skulle inn i utstillingen, gikk jeg først feil. Jeg gikk derfor uforberedt inn i det siste rommet i stedet for det første. Det slo imot meg. Den ene, enorme, langveggen var dekket av blod og av tre rader med stiliserte hvite lam på vei mot slakt. På den andre langveggen, midt imot, flashet det bilder fra dagens virkelige verden - av barnesoldater, av IS’ henrettelsesvideoer, av palestinske barn. På kortveggen hang det hundrevis av sabler og kniver. Følelsen av å tre inn i religionenes absolutt mørkeste avkrok fikk ubehaget til å velte frem. Abraham, troens far, var villig til å skjære over strupen på sin egen sønn for å være lydig mot Gud. Daglig foregår blodig vold i Guds navn. Kvalm gikk jeg ut og startet fra begynnelsen.

 

Utstillingen spurte hvordan vi, Abrahams barn, forvalter denne arven? Den viste hvordan de ulike religionene gir helt forskjellige svar.

 

Det første rommet viste ættetavlen etter Abraham. Gjennom sønnen Isak er det 42 slektsledd til Jesus. Gjennom sønnen Ismael regnes ætten til Muhammed. Jødiske tradisjoner regner naturlig nok også Abraham som stamfar. Ættetavlene i utstillingen gjorde Abraham til langt mer enn et abstrakt religiøst prinsipp. Han ble Jesu stamfar av kjøtt og blod, og vi ble ansvarliggjort som hans arvtakere. Vi er vant til at begrepet Abrahams barn skal gi positive assosiasjoner: vi er alle søsken og barn av samme far. Arven, slik den ble fremstilt i Berlin, var imidlertid mye mørkere.

 

I Koranen, Sure 37, er fortellingen litt annerledes enn i den jødiske og kristne versjonen. Abraham får beskjed i en drøm om at han skal ofre sin etterlengtede sønn. Han spør sønnen om hva han synes, og sønnen svarer med lydig offervillighet: ”Min far, gjør det som du er pålagt. Du vil finne meg standhaftig, om Gud vil”. I følge tradisjonene ber sønnen om at Abraham må drepe ham raskt, og ikke se ham inn i øynene, i så fall kunne det jo tenkes at han ville komme til å få faren til å ombestemme seg. I Koranen, som i Bibelen, griper Gud inn når Abraham har vist sin lydighet: ”Da de hadde underkastet seg påbudet, og han hadde lagt sønnen med ansiktet ned, ropte vi [Gud] til ham: ”Abraham! Du har rettet deg etter drømmesynet! Slik lønner vi dem som handler vel. Dette var visselig en klar prøvelse.” Og Vi [Gud] løste ham ut ved et opphøyet offer”.

 

Etter noen rom som førte oss inn i konkrete scener i fortellingen, gikk vi inn i tre rom som viste hvordan fortellingen blir praktisert i dag gjennom religiøse ritualer. I rommet for islam, hvor fortellingen kalles ”slaktingen”, møtte vi Hajj, pilegrimsferden til Mekka. En viktig del av denne tradisjonen er å minnes Abrahams lydige underkastelse på stedet Mina, som identifiseres med Moria berg. Her slaktes ogsået dyr for å minnes hvordan Gud erstattet menneskeofferet med et dyreoffer.

 

I neste rom, det jødiske, kom vi inn i nyttårsfesten, Rosh ha-Shanah. Det blåses i bukkehorn på denne festen, for å minnes hvordan bukken sparte Isaks liv. Samtidig minner det om at man når som helst skal være forberedt på å følge Isaks eksempel, nemlig å være villig til å ofre sitt liv for Guds skyld. Moria berg er tempelhøyden i Jerusalem. Siden korstogenes forfølgelser av jøder, og siden Holocaust, har fortellingen fungert som en modell for jødenes selvforståelse som offer.

 

Fra den jødiske aktualisering gikk vi inn i den kristne. I den kristne tradisjonen finner vi Moria på Golgata. Det kristne rommet i utstillingen var helt dekket av krusifikser. Tolkningen er barnelærdom, men allikevel: Å gå fra de brutale scenene i Abrahamfortellingen og inn i fortellingen om Jesu død og oppstandelse, hadde en slående effekt. Veden som Isak måtte bære til brennofferet ble korstreet som Jesus selv bar til Golgata. Bukken som måtte ofres ble Jesus. Offermotivet ble videreført i neste rom, hvor et bundet lam, i maleriet av den barokke kunstneren Francisco de Zurbaran, lyste mot meg i et ellers helt svart rom. Foran bildet sto en bedeskammel. Jeg knelte ned. Da jeg så nærmere på bildet, så jeg at lammet pustet og glippet med øynene. Maleriet var videoinnstallasjon og lammet var levende. Det var bundet og utmattet, klargjort for slakt. Bildet hadde langt sterkere effekt enn noen blodfattige oblater. I de kristne ritualer fullføres Abrahams offer i nattverden – og i Påskehøytiden. Høytiden handler imidlertid ikke om Abrahams lydighet. Den handler om Jesus, som gir sitt liv som løsepenge, offerlam, for alle. Her står ikke fortellingen om Abraham og Isak igjen som et lydighetsideal. Den forløses i en helt ny mening. Til meg sa utstillingen i Berlin at den kristne fortolkningen har noe fundamentalt annerledes enn de andre tradisjonene. Det er brutalt, men det er fullbrakt. Det er ikke mitt eller ditt barn, men barnet i krybben som skal dø på korset.

Francesco de Zurubarán: Agnus Dei (1635-40)

 

 

Gå til innlegget

Den provoserende askesen

Publisert rundt 5 år siden

På høy tid å nyansere premisset som ligger under det moderne frigjøringsprosjektet, nemlig at all seksualitet må leves ut hvis ikke menneskenaturen skal forkrøples.

Først publisert i spalten Hellighet & Hverdag, Vårt Land 02. juni. 

Den årvisse russedebatten handlet om kjønnsroller og likestilling. Det dreide seg om vulgære sanger som fikk kritikk for å være skrevet på guttas premisser. Hadde tilsvarende sanger blitt skrevet fra jentenes perspektiv hadde de kanskje vært bejublet. Det interessante var at så godt som ingen kritiserte det underliggende premisset i sangene, nemlig at tilfeldig sex med hvem man vil er helt normalt og et selvsagt gode. Det gjør det nærliggende å spørre om det moderne mennesket ikke har større mål enn å tilfredsstille sine drifter. Hvordan ble det slik?

 

Veien frem til den frie seksualiteten i vår kultur blir ofte fremstilt som en kamp for menneskenes frigjøring fra kirkens undertrykkende livsfornektelse. Denne fortellingen ble definert allerede da Martin Luther tok et oppgjør med klostervesenet og den katolske kirkes kyskhetsideal. Siden den gang har vår protestantiske kultur bygget på forståelsen av at utlevd seksualitet er naturens fysiske nødvendighet. Den gang betød det ekteskapets nødvendighet. Luther mente at kyskhet var umulig og gikk dermed inn for at alle burde gifte seg jo før jo heller.

 

Det er veldig langt fra Luther til dagens overseksualiserte kultur. Det som ligger imellom og som staket ut veien videre mot vår egen tids tilnærming til seksualitet, er ikke minst det moderne gjennombrudd i 1880-årene. Da så man atekteskapets absolutte grenser ikke holdt, og måtte utvide rammene. En viktig premissleverandør var den engelske legen George Drysdale. Hans tanker ble sitert i hele Europa, og var viktige også i Norge. Han forklarte hvordan menneskekroppen var underlagt naturens lover. Hvert enkelt lem hadde et mål for sin virksomhet. Dette gjaldt også kjønnsorganene. Dermed konkluderte han med at det var en samfunnsplikt å skaffe kjønnsorganene den tilbørlige virksomhet, helt fra de ble modne i puberteten, inntil de ’gikk i forfall’. Hvis dette ble forsømt, ville kjønnsorganene svekkes og hele mennesket forkrøples. I dette perspektivet ble fri utfoldelse av seksualitet helt nødvendig for sann menneskelighet. Sammen med tilgang på prevensjon la denne tankegangen grunnlaget for et moderne frigjøringsprosjekt som siden har inntatt skanse etter skanse. Kulturradikalismen i linjen fra det moderne gjennombrudd vant i en grad man ikke kunne forutse. Parallelt har det offentlige tatt ansvar for folkets seksuelle helse. Ungdommen blir klargjort for en fri og ansvarlig utfoldelse av sin seksualitet fra de tolv år gamle får første tilbud om vaksinasjon mot seksuelt overførbar sykdom.

Det er mye bra med at sex ikke lenger er tabu, og det er et gode at mennesker forvalter sin egen seksualitet. Dette blir tydelig når vi ser til andre kulturer enn vår egen, hvor ikke minst jenter og kvinner lever helt andre liv enn vi. Samtidig er det er på høy tid å nyansere det premisset som ligger under det moderne frigjøringsprosjektet, nemlig at all seksualitet må leves ut hvis ikke menneskenaturen skal forkrøples.

 

Den nyeste fronten i den kulturradikale frigjøringen er kampen for ”selvbestemt seksualitet”.Selv har jegikke noe problem med å følge at seksualitet kan forekomme i mange forskjellige varianter blant menneskene og at man må møte dette med forståelse i stedet for fordømmelse. Men det er heller ikke vanskelig å se at legitimering av enhver utlevelse forutsetter en individualistisk forståelse av seksualitet som ikke har noe helhetlig syn for seksualitetens funksjon. Jeg tror ikke det er å male fanden på veggen å spå at ekteskapet vil åpnes også for flere personer enn to om ikke så mange år. Hva er egentlig begrunnelsen mot innenfor en likestilt og fri seksualitet?

 

Alle vet at Den katolske kirke har en pedofiliskandale bak seg. Og selv lekfolket i Irland er i utakt med kirkens lære i spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Grunnvollene rister også i katolske land. Men på tross av kirkens troverdighetskrise er det fremdeles mulig å si at det finnes en annen forståelse av natur og naturens mål som har noe for seg også i vår tid. Vi møter den for eksempel når pater Haavar Nilsen diskuterer seksualitet i Klassekampen eller på NRKs ’Trygdekontoret’. Han står som en synlig representant for en tradisjon som har holdt frem askese som mulighet til å nå et høyere gode. Med dominikanernes drakt viser han at mennesket, det vil si alle mennesker, har et større mål enn blott å følge sine drifter og maksimere sin egen lykkefølelse.

 

I vår kultur står imidlertid askese og måtehold ikke særlig høyt i kurs. Luther avskaffet klosterlivet og kulturradikaleren Drysdale kalte sølibatet for et av de tre største samfunnsonder. I vår tid finnes det nesten ikke noe klosterliv som synliggjør at mennesket har et kall utover driftstilfredsstillelse. Tegn på et større kall synliggjøres knapt andre steder heller. Bortsett fra for ivrige sportsfolk, er det nemlig dypt avvikende å leve asketisk, som vennen Geir sier til Karl Ove Knausgård i Min Kamp 2: ”Jeg tror aldri at jeg har møtt noen, eller hørt om noen… ja, da må jeg til helgenene eller kirkefedrene”. I tillegg til å være avvik fra normalen, er det i følge samme Geir dypt provoserende: ”Det å ikke etterstrebe et lykkelig liv, det er det mest provoserende man kan gjøre”. Å avstå fra timelige gleder for å oppnå evige goder er antakelig like provoserende som når russen kjører urgamle kjønnsmodeller på full guffe.

Gå til innlegget

Administrasjonen i Oslo katolske bispedømme er i en tragisk situasjon og fremstår som et hus i strid med seg selv.

Sett utenfra virker det som om omdømmeaksjon på vegne av enkeltpersoner er viktigere enn å tenke enhet mellom de troende.

Kredibilitet. Det er ingen grunn til å trekke i tvil kredibiliteten til de som før jul varslet om urettmessigheter vedrørende medlemsregistrering. Alle sammen har stor tillit blant lekfolket i kirken og flesteparten av dem har arbeidet for bispedømmet i en årrekke.

Imidlertid kan de ikke stå frem med sine vurderinger i offentligheten fordi de, med unntak av juristen som sa opp sin stilling, fremdeles er ansatt i bispedømmet og er bundet av lojalitet.

 

Hvem er ”vi”? Fra ledelsens side, det vil si fra den som biskopen selv satte inn som administrasjonssjef etter at saken var varslet, anmeldt og politiet hadde tatt ut siktelser, fremholdes det stadig at biskopen og økonomen blir sittende i sine funksjoner. Noe annet ville ”bli tolket som at vi anser dem som skyldige. Det gjør vi ikke”. (Wade, VL, 10. mars). Det samme poenget er gjentatt gang etter gang, både i media og internt. Hvem er ”vi”? Det er ikke mulig å tolke det som annet enn ledelsen selv. Hva med samvittigheten til de som varslet? Wade har rett i at ingen er skyldige før det motsatte er bevist. Men samtidig handler dette ikke bare om en uavklart siktelse. Det handler om tilliten til biskopens dømmekraft. Og det handler om en kultur i hans administrasjon som lenge har vært kritikkverdig, og som også bør frem i lyset.

Reform. Av hensyn til enheten i bispedømmet og av hensyn til lekfolkets samvittighet er det selvsagt mulig å tre tilbake uten å innrømme juridisk skyld. Enda viktigere ville det imidlertid vært om biskopen ryddet i egne rekker og åpnet for en bredere reform med hensyn til hvordan kirken skal styres og drives, økonomisk og pastoralt. 

Gå til innlegget

Har du lyst, har du lov

Publisert over 5 år siden

Hvem vil si til sin 15 år gamle datter: «du må gjerne ha tilfeldig sex hvis det er det du trenger i kveld. Det er helt greit, så lenge du føler deg klar.»

Det offentlige kontoret Sex og Samfunn underviser årlig alle tiendeklasser i Oslo. De gjør en stor og viktig jobb. Allikevel traff ikke undervisningen min datter eller vennene hennes da klassen hadde besøk. Hun fortalte at hun opplevde det veldig invaderende å måtte tre kondomer på plastpeniser i klasserommet, å bli informert om analsex, porno og andre muligheter.

Budskapet de fikk var at alt er greit: tidlig debut, sen debut, porno, ikke-porno, sølibat, tilfeldig sex, trofasthet, hetero, homo, trans, anal, vaginal, oral. Det gjelder bare å finne sine egne grenser og ta en beslutning: Hva vil jeg? Hva er jeg klar for?
Når Sex og Samfunn sier at alt er greit, er det fordi ingen skal få skamfølelse. Hvis noen har debutert som 13-åring og har et aktivt seksualliv i ungdomsskolen, skal de ikke føle at de er dårligere enn andre. Og hvis gutter i klassen ser på porno, kan man ikke si at porno er no’ dritt. Sex og Samfunn vil ha kommunikasjon med alle, lista må ligge lavt. Intensjonen er god.

Avmoralisert seksualliv. Det er ingen som er uenige i nytten av seksualopplysning, men det er heller ingen selvfølge at den skal være som i dag. Helt fra starten har den offentlige seksualopplysningen vært et politisk og ideologisk prosjekt. Den inngikk i et sosialistisk program som skulle frigjøre folket fra en hemmet kultur, til naturlig frihet og lykke.

I flere tiår var Karl Evang en av de nasjonale strategene og ledet Helsedirektoratet. På 30-tallet kunne han si at hovedmålet var å utrydde de metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen. Idealet var et avmoralisert seksualliv basert på naturvitenskapelig saklighet. Evang og arbeiderpartistaten fikk forme seksualopplysningen slik den ble i det moderne Norge. Han var formann av Sosialistiske legers forening – foreningen som i 1971 opprettet kontoret som i dag er Sex og Samfunn. Den politiske interessen ligger i å få ned antallet kjønnssykdommer, uønskede graviditeter og aborter. Moralen er: Har du lyst, har du lov, bare du er opplyst og bruker kondom.

Jeg tror det er et stort sprik mellom denne politiske moralen og det foreldre ønsker å si til barna sine. Hvor mange vil si til sin 15 år gamle sønn eller datter: «Hvis du har lyst å prøve sex med en venn eller en fremmed, jevnaldrende eller eldre, så må du gjerne det hvis sjansen byr seg. Og du må gjerne ha tilfeldig sex hvis det er det du trenger i kveld. Det er helt greit, så lenge du føler deg klar.»

«Outsourcing». I motsetningen til Evang og den offentlige seksualopplysning, har jeg et metafysisk syn på seksualiteten. Det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner biologi. Tvert imot. Jeg tror at mennesket er både kropp og sjel, og at hele mennesket har et mål. I motsetning til den offentlige seksualopplysningen tror jeg ikke at nytelsen bør utskilles som et adskilt gode. Alt henger sammen, og noen ganger er også askese en vei mot målet. Det handler ikke om at jeg er prippen og de er frigjorte. Det handler om at jeg har et annet syn på hva mennesket er. Mot denne bakgrunnen fremstår den offentlige seksualopplysningen ikke som nøytral, men som politikk basert på materialistisk hedonisme.

Dessverre har det offentlige nærmest monopol på seksualundervisningen fordi de aller fleste foreldre «outsourcer» denne delen av oppdragelsen. Etter klassebesøket fra Sex og Samfunn tok jeg kontakt med kontoret deres. De ble oppriktig glade. Foreldre tok nemlig aldri kontakt.

Sexologen jeg snakket med var oppgitt over at foreldrene overlot alt til skolen og statlige etater. De opplyser fordi ingen andre gjør det, forklarte han, og fortsatte med en utfordring: «Det er opp til dere foreldre å gi ungdommene holdninger, vi skal bare være et supplement.»
Den utfordringen synes jeg vi skal ta. Det som gjelder i kulturen – og fra statlig opplysningshold - er ikke bare et skille mellom sex og reproduksjon, men også et skille mellom sex og kjærlighet. Som formidling til en hel generasjon, er dette et historisk eksperiment. Hvordan det vil virke, aner vi faktisk ikke. Antakelig vil noen subkulturer klare å videreføre holdninger, andre vil det ikke.

Grenser gir spenning. Jeg vet i alle fall hva jeg ønsker å videreføre. Sex handler ikke om at du kan nyte hva du vil, med hvem du vil, når du vil, så fremt du ikke skader noen. Det handler om å dele det mest intime, om noe som ikke bør ødsles bort. Det handler om hengivenhet og det handler om et begjær som noen ganger må tøyles. Men det finnes i alle fall grenser – uten grenser ville det heller ikke være noen spenning.

På trikken hjem fra Sex og Samfunn leser jeg i metodeboken deres om kjønnssykdommer, smittefare og forhåndsregler. Jeg går lei, jeg tar heller opp Knausgaard. Han skriver: «Var det slik at lyset som lyste verden opp og gjorde den begripelig, samtidig tømte den for mening?» Jeg tror han har et poeng. I stedet for klinisk opplysning basert på seksualitet som statlig styringsobjekt, skulle jeg ønske at ungdommen leste Haugtussa av Garborg, at de leste Tolstoj, Hamsun, Singer, Vesaas, Knausgaard og alle de andre. Slik kunne de kanskje få redskaper til å forstå begjærets mening innenfor den menneskelige erfaring.

Det neste jeg kommer til å gjøre nå, er å informere skolen til barna mine om at jeg ønsker en alternativ undervisning. Den de får i dag er langt fra nøytral. Den kan snarere uttrykkes med sitatet som pryder utestedet i gata vår: Your body is not a temple. It’s an amusement park. Enjoy the ride!

FØRST PUBLISERT I SPALTEN HELLIGHET OG HVERDAG - VÅRT LAND 21. APRIL 2015

Gå til innlegget

Musikken overskrider tiden

Publisert over 5 år siden

Erling Sandmo ønsker å overskride tiden. Det gjør han ved å spille Heinrich Bibers fiolinsonater skrevet for 1600-tallets jesuitter. (Intervju først publisert i Tro.Etikk.Eksistens13.04.2015)

Kan musikk formidle historie? Spørsmålet stilles til Erling Sandmo. Han kan kunsten å formidle fortiden. Han har arbeidet med kriminalhistorie og vold på 1600-tallet, med gamle kart og med fortidens forståelse av verden. Hans siste bok heter ”Tid for Historie”. Den ble lansert i januar. Men Erling Sandmo har også forsket på opera og drevet med musikkformidling. Gjennom en årrekke ledet han med sin lune bergensstemme NRK radios klassiske musikkprogram ”På sporet”. Jeg møter han til morgenkaffe på Blindern, hvor han til daglig er professor. Her forteller han hvordan han spilte fiolin i begravelser da han bodde i Bergen og måtte finansiere studiene sine. I samme periode spilte han også Heinrich Bibers Rosenkranssonater.

Følbart. - Jeg skjønte straks mer av 1600-tallets religion og jesuittenes religiøsitet da jeg fant ut at de to midterste strengene i den ellevtesonaten, den som skildrer Jesu oppstandelse, skal ligge i kors.

For å få til dette må man ha to fioliner, forklarer Sandmo. På den ene bytter man festet på de to midterste strengene. Da ligger de i kors. På grunn av korsvirkningen så blir musikken som kommer ut noe helt annet enn det man spiller.

- Det å spille denne musikken, det å gjøre den selv, gjenskape 1600-tallets ambisjon om å røre ved det religiøse mysteriet, det ble for meg selve nærheten til historien, sier Sandmo.

Sandmo forklarer at han tror fascinasjonen for historie dreier seg om noe taktilt, om et ønske om å berøre en annen tid.

- Det handler om ønsket om å overskride tiden, sier han.

Han forteller at han en gang ledet en samtalerekke på litteraturhuset som het ”Hva er det med historie?”. Det kom masse folk, men ingen av de som var invitert ville svare på spørsmålet. De ville heller vise at de drev med noe veldig gammelt, vise frem tekster og bilder og vitnesbyrd. Sandmo har opplevd det på samme måte selv og forteller om en episode da han var i statsarkivet i Trondheim for å lete etter kilder. Han leste i en protokoll fra 1600-tallet.

- Skriveren som hadde notert i protokollen hadde tydeligvis skrevet utover dagen med et talglys på siden. Da han var ferdig med å skrive hadde han blåst ut lyset, men glemt å holde hånden rundt det. Derfor lå det en vifte av talg igjen på papiret. Jeg ventet til jeg var sikker på at ingen så meg og spiste ørlite grann av talgen. Jeg tror mange egentlig har det slik, at de vil komme nærmest mulig fortiden.

I den samme tiden. Erling Sandmo mener at det er en sammenheng mellom fascinasjonen for historie og for musikk. Til dels er sammenhengen ganske plump, sier han. Den handler om at musikk uttrykker holdninger til politikk og individualitet og familie. Men fascinasjonen ved musikk handler også om at spilling er en måte å være i en annen tid på. Dette kan gjøres på så mange vis og nivåer. En måte er å rekonstruere fortidige spillemåter med gamle instrumenter. Selv kom han nærmest fortiden nettopp da han spilte Bibers rosenkranssonater i studietiden.

-Bibers musikk har helt særegne og presise krav til stemning, klang og kroppslige bevegelser. Mens jeg spilte denne musikken visste jeg at disse kravene til meg var de samme som Biber hadde stilt til seg selv, en gang omkring 1680. 

Biber spilte sonatene selv. Og måten han spilte på var en del av formidlingen av det kristne mysteriet og den jesuittiske fromheten, forteller Sandmo.

- Jeg spilte det samme som han hadde gjort, så godt jeg kunne, men jeg gjorde det på et vis i blinde. Selv kunne jeg bare forestille meg rommet og det jesuittiske brorskapet som hadde vært Bibers publikum. Men allikevel, jeg gjorde det samme. Slik kunne Biber og jeg på et vis befinne oss i den samme tiden, for en stakket stund.

 

Mange år senere skulle Sandmo foredra om Rosenkranssonatene mens barokkfiolinist Bjarte Eike skulle spille. Sandmo forteller at han hadde skåret seg på sin søsters kjøkkenkniv om morgenen, og at såret blødde og blødde i hånda under foredraget. Da han var ferdig var det en hel dam av blod på gulvet.

- Det var kanskje historiens mest patetiske stigmata, men så oppglødd som jeg var over å få være del av disse fremførelsene, ga det meg en underlig følelse likevel, å se ned på blodet. Og jeg har aldri kommet nærmere jesuittenes religiøsitet enn med arbeidet med Bibersonatene.

Innspillinger er kilde til historie. Erling Sandmo forklarer at musikkinnspillinger er blitt en egen kilde til å forstå historie i dag. Vi forholder oss til et drøyt århundre med innspilt musikk og kan høre hvordan folk har spilt musikken forskjellig opp gjennom historien. Dette opptok Sandmo da han presenterte musikk for tusener av radiolyttere. Han bruker Jan Paderewski som eksempel. Paderewski var født i 1860. Han var en stor pianist og politiker som reiste rundt og spilte Chopin for statsledere under første verdenskrig. Samtidig holdt han taler om Polens rett til en egen stat. Det finnes opptak av Paderewski som spiller Chopin.

- Chopins musikk handler om fraværet av Polen, sier Sandmo. På hans tid var den engang store og mektige staten blitt borte fra kartet, delt mellom andre land. Men

etter krigen ble Polen en egen stat. Da finnes det også opptak av Paderewski som spiller. Han spiller med den hånden han brukte da han undertegnet Versaillestraktaten. Sandmo sier at akkurat de tre minuttene med Chopin gir grunn til å spekulere i hva er det som har gjort inntrykk på folk. Hva var det folk ble overveldet eller overbevist av? Dette er også et innsteg til hva det er med musikk og historie. Et annet eksempel han trekker frem er Schubert. Hva betød Schuberts 9. symfoni i Berlin høsten 1943? Det finnes opptak med WilhelmFurtwänglersom dirigerte Berlin-filharmonien under krigen, samtidig med slaget i Stalingrad. Ble musikken en form for motstand? En drøm om en annen hverdag? Eller var den snarere en form for propaganda, en påminnelse om hva Tyskland kjempet for?

- I konsertopptaket kan vi høre folk som hoster. De hoster helt forferdelig, og det er jo litt patetisk, men den hostingen i Berlin høsten 1942 resonnerer dypere enn hostingen i Oslofilharmonien i dag. Den var lyden av krig, sier Sandmo.

Gjentar seg ikke. Erling Sandmos Tid for historie handler om hvordan historiefaget er blitt som det er blitt. Sandmo viser hvordan ulike perioder, fra antikken til vår tid, har forstått historie, og diskuterer hvordan tolkningen av fortiden alltid må forstås i sin historiske sammenheng. Jeg spør om hvordan vi, i vår tid og vår sammenheng, tolker historie i dag. Til det svarer Sandmo at det er et stort spørsmål som handler både om akademia og resten av samfunnet.

Han forklarer at i akademia, og i det akademiske historiefaget, er det om å gjøre å forstå fortiden på sine egne premisser. Det handler om at fortiden på grunnleggende måter var annerledes enn vår tid. Historien gjentar seg ikke. Men med en gang man går ut av akademia, så finner man andre måter å se fortiden på.

- Utenfor akademia, for eksempel på film, vil du finne at historien alltid gjentar seg, sier Sandmo.

Han viser til Oliver Stones film Alexander fra 2004 som eksempel, og til scenen der Alexander sloss mot perserkongen Dareios. Alexander kommer opp i et dilemma. Han vil knuse Dareios, men samtidig er hæren hans på vikende front et annet sted. Den trenger beskyttelse. Alexander velger å beskytte sine egne og Dareios flykter opp i fjellene i Afghanistan. Det er bare én som følger etter Dareios til Afghanistan. Det er en hvithodet ørn, symbolet på USA. Dareios er dobbeltgjenger til Osama bin Laden, mens Alexander har blondt hår. Slik viser filmen at historien gjentar seg.

- Fra film og annen populærkultur kan du så gå til domstolen, forklarer han videre, hvor forholdet til historien er helt motsatt av det historikere driver med.

Mens historikere sier at fortiden er det du skal finne ut av på egne premisser, sier juristene at fortiden er der hvor vi kan finne støtte for eget syn, ifølge Sandmo. Det handler om å finne tidligere rettspraksiser som støtter opp om egen tenkning. Når lovgivningen eller verden forandrer seg, da må man finne nye predikater, man må finne en ny fortid.

- Det er en type historietenkning som historieforskningen ville avskrevet som den verste historietenkning av alle. Vi har altså mange ulike måter å forstå historie på, konkluderer Sandmo.

 

Mangler språk for religion. - Hva med Gud i historieskrivingen? 

Erling Sandmo viker slett ikke unna for spørsmål om Gud, men innrømmer glatt at historikerne er nærmest fortvilte når det kommer til religion.

- På et vis har Gud vært død ganske lenge. Se for eksempel i litteraturen om religionskrigene eller hekseprosessene på 1600-tallet. Her slår vi knute på oss selv for å unngå å snakke om religion. Hva kom hekseprosessene av? Vi later som om det er alle andre årsaker enn religion, alle andre årsaker enn at menneskene ville hverandre vel, sier Sandmo.

- Hvis man skal forstå hekseprosessene, fortsetter han, så må jo angsten for dommedag, begjæret etter frelse og ønsket om at de andre skal bli frelst være en tung del av det. Men det har alltid vært vanskelig å si det og og vi har ikke utviklet et godt vokabular for det.

 

Sandmo forklarer også at tidstenkningen vår bærer i seg en kristenarv, selv om det ikke er eksplisitt. Man kan man si at mange historiesyn hvor tiden er en reise mot et mål, er avgjørende formet av kristen eskatologi. Dette gjelder for eksempel hvor historien anses som over når de markedsliberale demokratier er oppnådd.

Samtidig gjør trusselen om en kommende miljøkatastrofe nå at Gud på et vis kommer tilbake i historietenkningen. Sandmo bekrefter at en overhengende miljøtrussel endrer vårt syn på historie.

- Forestillingen om at historien vil ha en ende kommer nå tilbake. På den måten er Gud - i overført betydning - mer nærværende enn på lenge.

Han illustrerer dette med å fortelle om et seminar på universitetet som handlet om tid. Der var det en biolog som sa at om 2000 år, da trodde han ikke det fantes mennesker.

- Alle ble kjemperedde. Hvis tiden regnes fra Jesu fødsel til i dag, ville vi i dag være mer enn halvveis. Bare det at vi kan operere med et mulig punktum for historien– er helt nytt, ikke i historien, men iallefall i det akademiske historiefaget.

Erling Sandmo, f. 1963, er historiker og musikkritiker, spesialist på kriminalhistorie, rettshistorie og klassisk musikkhistorie. Hans tidlige arbeider introduserte den franske filosofen Michel Foucault til norsk historie. Mange kjenner ham som radioprogramleder fra musikkprogrammet ”På sporet – nytt på CD”.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
23 dager siden / 2897 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
29 dager siden / 2076 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
11 dager siden / 1104 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
25 dager siden / 616 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 573 visninger
Med ultimatum skal «enighet» fremtvinges
av
Niels Fredrik Skarre
rundt 1 måned siden / 545 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
4 dager siden / 542 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere