Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Replikk til Sterri

Publisert over 3 år siden

Humanismens grunnlag, det som bærer vår sivilisasjon, handler om at mennesket har en iboende verdi. Denne verdien er i ferd med å glippe.

Av Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland. Publisert i Klassekampen 2. mai. 

Svar til Aksel Braanen Sterri. Se tidligere innlegg publisert i Klassekampen:

Andersen Oftestad & Aavitsland: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11682698-hvor-skal-vi-flytte-grensen-sterri

Aksel Braanen Sterri: https://moralistene.no/2017/04/26/abort-er-ikke-mord/

 

Aksel Braanen Sterri avviser sammenligningen mellom dagens fostersortering og nasjonalsosialistenes eutanasi på Schloss Sonnenstein. Han tror at vår bekymring er et skråplan som ender med at vi tar ”livet av tusenvis av funksjonshemmede personer”. Det er et urealistisk scenario. Det vil ikke skje slik. Alle er enige i at gassingen av psykisk utviklingshemmede var heslig. Poenget er imidlertid at det heslige og umenneskelige ikke kommer inn med nazistøvler. Det kommer inn gjennom et stuerent språk hvor det umenneskelige blir menneskeliggjort.

 

Spørsmålet er: Hva er det egentlig vi driver med i vårt samfunn når 90 % av fostre med påvist Downs syndrom, avlives?


Braanen Sterri hevder at det bare handler om kvinners selvbestemmelse. Det er derfor ikke et kollektivt program, men kvinners frihet som angripes hvis man er kritisk til sorteringspraksisen.

 

Hvis vi zoomer litt ut, kan vi si at denne friheten ikke er annet en vår tids løsning på et problem som er like gammelt som menneskehetens historie. Hva gjør vi med avkom som avviker fra normalen? I tidligere tider ble uønskede og misdannede spedbarn "satt ut" eller druknet. Eugenikk var en løsning lenge før nazistene kom på banen, men deres program gav metoden «bad reputation», for å bruke Ole Martin Moens ord. Svake individers eksistensberettigelse har aldri vært selvsagt i noen kultur. Henvisning til kvinnens selvbestemmelse er å legge lokk på viktige diskusjoner om hva et menneske er, og hva som er menneskets verdi.

 

Vår bekymring er den dehumaniseringen av mennesker med funksjonshemninger som Braanen Sterris tankegang innebærer. Reaksjonene på hans utspill viser nemlig at vi identifiserer oss med ufødte eksemplarer av vår egen art, uavhengig av moralfilosofenes abstrakte definisjoner.

 
For litt siden snakket en av oss med en gruppe ungdommer på fjorten-femten år om abort og sorteringsproblematikk. De var ganske klare på abort var å ta liv. Da spørsmålet om abort på grunn av påvist Downs syndrom kom opp, kunne derimot andre premisser legges til grunn. ”Men de er jo ikke ordentlige mennesker”, var det utrolige argumentet. Og det gjaldt ikke fostre, men fødte eksemplarer. Klasselederen forsøkte seg med menneskets iboende verdighet, uavhengig av prestasjon eller intelligens. Men som den smarte 14-åringen svarte: ”Men hvordan kan du si at menneskets verdi ikke er avhengig av prestasjon, når resten av livet slik vi lever det, handler om å prestere?”

Det er et godt spørsmål som treffer langt fler enn Aksel Braanen Sterri. Humanismens grunnlag, det som bærer vår sivilisasjon, handler om at mennesket har en iboende verdi. Denne verdien er i ferd med å glippe. Skjønner vi konsekvensene av det?

 

 

Gå til innlegget

Hvor skal vi flytte grensen, Sterri?

Publisert over 3 år siden

Sett at vi var blant de velmenende legene på Sonnenstein. Ville vi slått på gassen?

Av Kristin Bliksrud Aavitsland og Eivor Andersen Oftestad

Aksel Braanen Sterri forskyver grensestener i debatten om menneskeverd, sist i Dagsnytt 18 på tirsdag, hvor tema var «Downs-syndrom-abort».

Diskusjonen handler, slik vi forstår Sterri, ikke om spørsmålet om mennesker med Downs syndrom er mindre verdt eller ikke. Diskusjonen handler om at kvinner har mulighet til å velge hvilke liv de setter til verden. Premisset er at kvinner selvsagt har lyst på barn med flest mulig muligheter, og da handler det om å skape så bra liv som overhodet mulig.

Denne tankegangen flytter en grensesten. Det handler ikke lenger om hva man ”ønsker”, men om hva man ”velger”. Alle foreldre har alltid ønsket seg funksjonsfriske barn, men de færreste foreldre har tenkt at dette er noe man kan velge. Ikke før nå.

Nå er denne tankegangen i ferd med å feste seg, noe Sterri selv brøyter vei for. Da følger neste spørsmål automatisk: ”Er det i det hele tatt moralsk riktig å sette et barn med Downs til verden?» Med ”valget”, ikke ”ønsket”, som premiss, er svaret kanskje allerede gitt.

I Dagsnytt 18 argumenterte Aksel Braanen Sterri for å gi kvinner så fritt spillerom som mulig til å bestemme hvilke liv de setter til verden. Samtidig ønsket han å ta fokuset bort fra sortering av Downs og andre funksjonsnedsettelser. Løsningen han foreslo var å flytte grensen for fri abort fra uke 12 til uke 20, 23 - eller uke 25. For, som han lett konkluderte: ”Da er man kvitt problemet.” Hvilket problem? Det språklige eller det menneskelige? Bak det abstrakte «25 uker» har alle kvinner som har båret frem et barn en erfaring av menneskelig nærvær gjennom sparkene i magen. Denne erfaringen endres ikke av å flytte noen abortgrense, selv om man språklig sett er kvitt problemet med sorteringssamfunnet.

Sett at Sterris forslag ble gjennomført som en utstrakt senabortpraksis. (Vi vet at NIPT-teknologien usannsynliggjør dette, men moralfilosofene elsker hypotetiske problemstillinger). En konkret oppgave ville da være å sette en kaliumsprøyte i hjertet på fosteret med Downs i uke 25, eller å fremkalle en fødsel og la den fortidligfødte babyen dø naturlig på skyllerommet. Hva skal man velge? Spørsmålet ble drøftet av Det etisk råd i Danmark i 2013. Åtte rådsmedlemmer var i mot kaliumsprøyte. Abort skulle være å avslutte en graviditet, ikke å avlive et foster. Syv anbefalte kaliumsprøyte, men mente allikevel at det var positivt om barnet ble født levende slik at foreldrene fikk oppleve livstegn hos barnet de hadde ønsket, men valgt bort. Kun ett medlem mente at det var avgjørende med en smertefri død. Vi antar moralfilosofene fra Blindern ikke ville vinglet slik, men gått inn for raskest mulig smertefri død. Spørsmålet de imidlertid burde stille seg er om de selv kunne satt den sprøyten, eller lukket døren til gråten fra skyllerommet. Hvorfor? Fordi dette handler om virkelighet og ikke om filosofiske problemer som løses på et skrivebord.

Overgangen fra «ønske» til «valg» reiser noen virkelige og umenneskelige problemstillinger. Et «valg» tas imidlertid ikke i et vakuum, det informeres av hele samfunnet rundt. I mellomkrigstidens Tyskland tok mennesker også individuelle valg som lignet på dem kvinner i dag stilles overfor, selv om teknologien som omga dem var grovere og mindre velutviklet. Noen kaller det for ”hitling” når denne parallellen trekkes, og som Morten Horn nylig skrev på ytring.no, ”den første som trekker inn Hitler i en debatt har tapt”. Ingenting skjer på samme måte to ganger i historien. Nazistenes utrydding vil ikke kopieres. Men de tankene som muliggjorde nazistenens renskning er noe vi hele tiden er på vakt mot, slik man for eksempel er på vakt mot antisemittisme.

På en høyde utenfor den lille byen Pirna sørøst i Tyskland, ligger Schloss Sonnenstein. Her var i 1940 og 1941 åstedet for Hitlers eutanasi-program. I løpet av to år ble 15000 funksjonshemmede, demente og psykisk syke barn og voksne fraktet til Sonnenstein i grå busser og gasset i hjel. Da vi besøkte stedet for noen år siden, var det mest interessante og rystende verken gasskammeret eller Hitlers klarsignal som hang en ramme på veggen. Det var derimot den omfattende dokumentasjonen fra leger, jurister og andre eksperter som legitimerte eutanasi-programmet fra 1920-årene og fremover.  Deres argumenter besto av den samme typen fredelig, velment og logisk argumentasjon som den Aksel Braanen Sterri fører. Rasehygienikerne drev også med omskrivninger, abstraksjoner og hypotetiske problemstillinger. I regnestykket som summerte opp lykke, kom tilbakestående og demente ut på minussiden. Rasehygienikerne hadde folket med seg. For når folk i mellomkrigstidens Tyskland ble spurt, viste det seg at de ikke hadde så mye imot å slippe byrdene med syke og pleietrengende. Faktisk var foreldre ikke fremmede for barmhjertighetsdrap på egne barn.

Vi er oppdratt til å tenke at nazistenes effektive og velsmurte maskineri for utryddelse av medmennesker er uten sidestykke og ikke kan gjentas. Men stemmer det? Vår tids medisinsk begrunnede tro på at en funksjonsfrisk kropp er den høyeste (og eneste?) lykke, gjør at slagordet «aldri mer» klinger mer og mer hult.

Sterri er ingen einstøing som skal mobbes ut. Han er tvert imot en som setter ord på samfunnets praksis. Derfor er vårt spørsmål til deg, Aksel: Sett at du var blant de velmenende legene på Sonnenstein, ville du slått på gassen?

 Publisert i Klassekampen 21. april. 

Gå til innlegget

Vanvittig overskrift Vårt Land

Publisert nesten 4 år siden

Det hadde vært en fordel for den offentlige samtale om journalister forsøkte å få frem det som ble sagt, i stedet for å jakte på gode overskrifter. Jeg har aldri sagt at det er "Vanvittig å få barn uten erotikk".

I gårsdagens papriavis er jeg intervjuet under overskriften: ”Vanvittig å få barn uten erotikk”. Det er en mistolkning som må stå for avisas egen regning. Jeg har aldri sagt eller ment det. Barn er blitt til både med og uten erotikk fra tidenes begynnelse. Journalisten stilte meg følgende (oppfølgings)spørsmål:

”Du sier: «Det er noe mystisk ved det. Uten et mystisk perspektiv på livet, kan man spørre om det ikke er ganske vanvittig å sette nye mennesker inn i verden. Alle gjør det allikevel, men jeg tror spørsmålet etter legitimering etter hvert kommer». Kan du utdype dette? Er det du sier at man ved å lage barn uten erotikk og den mystiske siden ved å unnfange et barn, må begrunne bedre valget om å få barn enn når man får barn som resultat av erotikk/et kjæresteforhold?”

Jeg skulle sagt NEI, men gav dessverre et utdypende svar. Det ble ikke tatt med i avisa, som kjørte sin tabloide overskrift uten sammenheng med det jeg sa. Her er mitt svar: ” Å gi det et mystisk perspektiv, er kanskje min løsning. Andre har andre tanker om hvorfor de har fått barn, de aller fleste reflekterer antakelig ikke så veldig over det i det hele tatt, men får barn fordi det er noe man ønsker. Vår kultur har vært preget av "moderskapsmaset" i lang tid, som blant annet Toril Moi og andre feminister har påpekt. Barnløse har blitt møtt med spørsmålet "Hvorfor får du ikke barn?" De siste årene har det vært en økende fokusering på frivillig barnfrihet - av ulike grunner. Det aktualiserer en legitimering av det å få barn.

At noen velger bort det andre finner mest naturlig av alt – å få barn – gjør at spørsmålet «Hvorfor får du ikke barn?» blir snudd til: «Hvorfor får du barn?» I en kultur hvor det å få barn som regel er en kontrollert prosess som følge av en skapelsesbeslutning, ligger dette motspørsmålet snublende nær. Det å få barn er i ferd med å bli et valg som i økende grad måtte begrunnes.”

 

Gå til innlegget

Kvinnefrigjøring den nye ånd

Publisert nesten 4 år siden

Aasta Hansteen og Katti Anker Møller så kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over legemet. Kvinne­frigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ­ekteskapet.

Den norske kvinnekampen står i gjeld til pionerene fra slutten av 1800-tallet, blant dem Aasta Hansteen (1824–1908). Kvinnerettsforkjemperne var opptatt av teologi.

Det var ikke så rart, ettersom den kulturen de ønsket å endre var tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon basert på Bibelens skapelsesberetning. Kvinne­kampen var en kamp om teologiske premisser, og Hansteen forkynte kvinnens frigjøring ved hjelp av teologiske argumenter.

Da Katti Anker Møller på ­begynnelsen av 1900-tallet ble en pådriver for en ny politisk­ ­regulering av morsrolle og barne­produksjon, var hun Aasta­ Hansteens «åndelige datter».

Hvordan vennskapet oppsto, ble skildret av Møller selv i et håndskrevet notat, og er gjengitt i boken Vi lager barn. Den ­religiøse motivasjonen for det nye kvinnesaksarbeidet er sjelden mer eksplisitt enn her. For Møller var det å bli kjent med Hansteen en religiøs erfaring.

Før de traff hverandre hadde Katti Anker Møller antakelig hørt mange rykter om Aasta Hansteens originale fremferd. Hansteen var ikke kjent for et vennlig vesen, snarere tvert imot. Selv kalte hun seg en furie: «Furier er også kvinner.»

Men Møllers beskrivelse av Hansteen var annerledes. Hun forteller at hun forsto det raseriet som lå bak Hansteens merkelige manerer. I motsetning til de som karikerte Hansteens fremtoning tenkte hun «at dette menneske saa langt fra var abnorm eller overdrevet». Det forekom henne «netop som det naturligste udtryk». Aasta Hansteen var så blid og god som solen selv, fortalte Møller siden.

Etter deres første korte møte i stemmerettsklubben i Kristiania, kanskje på begynnelsen av 1890-årene, lengtet Møller etter å bli nærmere kjent med Hansteen. Til sist tok hun mot til seg og gikk på besøk.

Hun trasket gjennom gatene i strøket der Hansteen bodde, mot Søgaden 70 i Pipervika, midt blant spisestedene for sjømenn. Det hele var nokså tarvelig, syntes hun. Til gatebildet hørte antakelig også fattige og prostituerte.

Hun gikk opp trappen til Hansteens leilighet, og det slo henne, overklassefruen fra Thorsø, at den var langt skrøpe­ligere enn hun hadde forestilt seg. «Og daa forsto jeg, jeg stod på hellig grund», skrev hun siden.

Hun tenkte at det var slik, som Hansteen, at alle egentlig ønsket å leve. Det var bare det at alle andre, i motsetning til Hansteen, ikke hadde hatt nok tro til å lytte til Guds formaninger.

Ansikt til ansikt med Hansteen erfarte Møller at det bare var en ting som virkelig gjaldt, og det var å leve som de hellige: «Jeg var grebet av den dybeste ærefrygt, jeg følte jeg stod overfor sand­heder og fik en sikker fornemmelse af at ett er fornødent [nødvendig] og det er det hellige vi, som vi her kan begynde hernede.»

For Katti Anker Møller var Aasta Hansteen en av de hellige i Guds rike, og dermed også et forbilde. De som ville være Jesu disipler og følge hans ord på ­alvor, måtte leve akkurat slik som Hansteen, tenkte hun.

I den første ­ordentlige samtalen mellom Hansteen og Møller snakket de om kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over ­legemet. Kvinnefrigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ekteskapet hvor kvinnens kropp skulle tjene mannen.

«Grundpillaren for Ægteskabet svinder hvor kvinderne begynder at tale om personlig utvikling», noterte Møller etter samtalen.

Konklusjonen hennes var at hvis kvinnefrigjøringens logikk ble ført til endes, ville ekteskapet avskaffes, «noe som også burde skje». Imidlertid var ikke kallet til oppbrudd for alle, foreløpig var det nødvendig å beholde ekte­skapet. «Men for flere og flere­ gaar det op at det er lettere at ikke være gift.»

Senere reflekterte Møller mer over temaet. Det var Jesus selv som hadde sagt at mannen og kvinnen hadde lik adgang til himmelens herlighet, skrev hun i et notat om sølibatet. Hvis det da stemte at kvinnen, likesom mannen, hadde rett til å ofre den største oppmerksomhet på sin personlighets utvikling og på det åndelige kall, så ville det naturlige livet med barnefødsler bli stilt i skyggen og få en sekundær betydning.

Møller var ganske sikkert inspirert av Hansteen da hun trakk de endelige konsekvensene av dette synet. Var man først gjennomsyret av den nye ånden og ville overgi seg til det åndelige kall, forklarte hun, da var det riktig å rive seg løs fra ekteskapets bånd, eller helst aldri å gifte seg.

Å gjennomføre dette ville riktig nok føre til menneske­hetens opphør. Men fra et religiøst ståsted var ikke «menneske­hetens opphør» noen katastrofe. Tvert imot var det målet med historien, slik hun selv konkluderte. Det ville jo i så fall skje fordi ­ånden hadde seiret, og «da er ogsaa Guds rige kommet.»

I årene rundt 1900, da ektemannen Kai Møller var stortingsrepresentant for Venstre, tok Katti Anker Møller ofte imot Aasta­ Hansteen i sitt hjem i hoved­staden. Det var i denne­ perioden Møller startet sin ­løpebane innenfor den borgerlige kvinnebevegelsen.

Trebarnsmoren Møller ble forkjemper for en ny status for morsrollen i industrisamfunnet. Etter hvert realiserte hun sine religiøse idealer gjennom å fremme sosialpolitiske tiltak og mødres rettigheter på veien mot den moderne velferdsstaten.

Underveis i sitt virke ble Møller imidlertid radikalisert i sosialistisk retning, og den religiøse motivasjonen ble tonet ned. Forståelsesmodellene var ikke lenger bibelske, men ­sosialøkonomiske. Der det å lage barn tidligere hadde vært avl for Guds rike, ble det nå produksjon for samfunnet. Morsarbeidet var et yrke som trengte statens støtte og som måtte verdsettes på linje med annet arbeid.

Hennes visjon ble det hun kalte «moderskapets frivillighet», og dermed avkriminalisering av abort. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun.

Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. Mens de tidlige kvinnesakskvinnene hadde kjempet for stemmerett og like rettigheter i ekteskapet, var det dette, mente Møller, som var den egentlige kvinnesak.

Denne bakgrunnen for den norske abortdebatten er ikke særlig kjent, men like fullt interessant om man skal forstå hvordan religion og politikk virket sammen i en viktig periode som la premisser for vår egen tid.

Dette er et bearbeidet utdrag av et kapittel i Eivor Andersen ­Oftestads bok Vi lager barn.

Gå til innlegget

Kvinnen alle vil eie

Publisert over 4 år siden

Helt siden hun ble utvalgt som Guds utkårede, har menneskene begjært henne. Hun er bruden som kommer ned fra himmelen til sin brudgom.

Bak noen skitne gardiner ser vi en fyldig, halvnaken kvinne med gullmalte bryst og et resignert blikk. Hun ligger på en blå divan­ og er både misbrukt og forlatt. Det er ­Jerusalem, kvinnen alle vil eie.

Slik blir hun portrettert av filmskaperen Eyan Sivan i filmen Jerusalem(s) Borderline Syndrome fra 1994. På spørsmålet om hvor gammel hun er, svarer hun: «Jeg vet ikke. Jeg har alltid vært slik ... en gammel dame.»

Jeg, og veldig mange andre, har besøkt Jerusalem på ordentlig. Vi har vandret Via Dolorosa, kysset stedet der korset var plantet og luktet på oliventrærne i den gamle Getsemanehagen. Vi føler at vi kjenner Jerusalem.

Egentlig kjente vi henne allerede før vi besøkte henne. Byen tilhører vår trosforestilling og er både jordisk og himmelsk. I forskningsprosjektet Tracing the Jerusalem Code undersøker vi Jerusalem-forestillinger og mener at de er en kode til å forstå vår egen kultur. Men forestillingene om Jerusalem er noe annet enn det virkelige Jerusalem.

Hva om vi snur perspektivet og spør, ikke hvordan vi opplever Jerusalem, men hvordan hun opplever oss? Jerusalem har levd gjennom tusener av år. Med unntak av klippedomens kuppel, belagt med rent gull, er hun skitten og støvete. Sort, men vakker. Helt siden hun ble utvalgt som Guds utkårede, har menneskene begjært henne. Lengselen etter Jerusalem ble sunget i de jødiske salmene og forklart gjennom de hellige tekstene: Jerusalem skal bli en krans i Herrens hånd. Hennes rettferd skal bryte frem som lys og hennes frelse som en fakkel. Hun er bruden som kommer ned fra himmelen til sin brudgom.

Damen på den blå divanen sier «Folk sier at de elsker meg – selv uten å ha sett meg. Og jeg gir kjærlighet. Det er min profesjon. Men de gjengjelder den ikke. Jeg ble voldtatt 18 ganger. Jeg har født barn ... Jeg kjenner ikke barna, men de gråter over meg. De later som om de kjenner meg.»

Ikke bare hos jødene, men også i alle kristenhetens klostre ble Jerusalem ­begjært. Salmene om Sion ble sunget regelmessig i tidebønnene. Det var et begjær som til sist kunne legitimere at korsfarernes­ tok henne med vold i 1099. Da var Sion i de vantros hender. Hun ble besudlet og måtte få sin herlighet igjen, mente de. Etter erobringen var kristenheten nesten som beruset. Aldri hadde noe så stort skjedd siden Jesus selv døde på korset, insisterte den franske munken Robert. Nå skulle jordiske Jerusalem skinne i det himmelske Jerusalems egen glans. Hun skulle ikke være hore, men hustru og mor.

De kristne korsfarerne renset henne og pyntet henne. Kastet ut de vantro og det som skitnet henne til. Korsfarerne bygde en rekke kirker i byen og omgjorde den muslimske Klippedomen til Herrens tempel. Neste gang Jerusalem ble inntatt var av Saladin, 90 år senere. Også hans menn renset byen og vasket tempelet etter de vantro, før den igjen ble Klippedomen og de fikk gjeninnsatt sin tro, islam. 

Jerusalem har hatt tre elskere, slik Sivan beskriver det: «Den første slaktet sin egen sønn; hun tiet fordi hun var delaktig. Den andre ble torturert og korsfestet mens hun ble dynket i hans blod; hun forble urokkelig. Den tredje forlot henne på en hvit hest, han forsvant til himmelen ... Tre sønner av en ukjent, usett og ubeskrivelig, men allestedsnærværende far, identifiserte henne som sin mor». 

Nå har hun mange etterkommere. De kommer til henne, vandrer i gatene hennes, legger pannen mot de gamle murene hennes, putter bønnelapper og penger inn i sprekkene på steinhuden hennes. For tusen år siden risset de korsmerker på henne. Merkene står igjen som et minne om tidligere tiders eierskap og hengivelse. Før de reiser fotograferer de henne og kjøper bilder av henne. Over hele verden henger det bilder av Jerusalem på private vegger, akkurat som bilder av en avdød mor. 

Jerusalem inntas hele tiden av alle som føler de eier henne. Snart er det høy­sesong. Pulje på pulje av pilegrimer med gule capser, kameraer og paraplyer velter frem langs Via Dolorosa for å trenge seg frem til det innerste hjertet, den hellige grav. Bare tidlig, tidlig om morgenen er det kanskje mulig å få litt fred til å kjenne på Jerusalems eget pulsslag uten å gå i kø eller bli geleidet frem av de som tjener penger på å vise henne frem. Den jødiske­ filmskaperen Eyan Sivan vokste opp i ­Jerusalem. Men for ham ble det umulig å leve der, han flyttet. I skyggen av ­Jerusalems fortellinger, i historiens største levende museum, ble det vanskelig å holde på en menneskelig verdighet. Stedet var for overlesset av religion og av religiøse. 

Om noen måneder skal jeg tilbake til Jerusalem, denne gangen med Tracing the Jeruasalem Code, for å prøve å forstå hva som skjer når forestillingene om Jerusalem møter det virkelige Jerusalem.

Kanskje vi skal lete etter den gamle kvinnen, forsøke å være litt ydmyke og takke henne for at hun har plass til alle menneskehetens forhåpninger. Eller kanskje vi bare møter for mye religion, for mange religiøse som bare ser sine egne forestillinger.

Først publisert i Vårt Land 16.2.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
23 dager siden / 2897 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
29 dager siden / 2076 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
11 dager siden / 1104 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
25 dager siden / 616 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 573 visninger
Med ultimatum skal «enighet» fremtvinges
av
Niels Fredrik Skarre
rundt 1 måned siden / 545 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
4 dager siden / 542 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere