Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Godt sett, Øystein!

Publisert over 5 år siden

Godt poeng, Øystein Bjaanes Lemvik! Dette var også budskapet fra "Sex og Samfunn". Jeg var på besøk hos dem og møtte idealister jeg bare har godt å si om. (Jeg kan allikevel kan være uenige i det ideologiske grunnlag opplysningen drives på). Når du skriver "supplement til foreldrenes undervisning hjemme" tenker jeg tenker ikke nødvendigvis på "undervisning", mer på holdninger. Og jeg tenker heller ikke bare på "foreldrene" og "hjemmet" - men vel så mye på andre areaner hvor holdningsskaping er sentralt, som for eksempel konfirmantundervisning. Poenget er at foreldre må bevisstgjøres på hvilke holdinger vi vil videreføre, og hvordan vi vil gjøre det.  

Et annet poeng som er viktig for meg er at den undervisningen som er nå i den offentlige skolen står i en ideologisk tradisjon jeg og mange med meg ikke identifiserer oss med. Ideologisk grunnlag kan alltid diskuteres, og det er ikke selvsagt at dette skal være den undervisningen som er obligatorisk. Egentlig peker dette mot vanskelighetene i enhetssamfunnets skoleprosjekt. Det er lett å tenke seg at andre grupper i samfunnet har enda mer problemer med den undervisningen som gis enn det jeg har. 

Gå til kommentaren

privilegier som hemsko for kirken

Publisert over 5 år siden

Takk for fin respons! Alt dette ble grundig redegjort for og diskutert i magasinet STREK (http://www.strekmag.no/utgaver/2014/2); hva statsstøtte gjør med kirken, ulike modeller for finansiering osv. Verdt å lese!

Der har Asle Finnseth blant annet et intervju med kardinal Kasper, jeg klipper en smakebit her:

Det har aldri vært noen fordel for kirken å være sterkt linket opp mot statsmakten. Det er den katolske kirkens samlede historiske erfaring, sier Walter Kasper. – Jeg mener ikke at kirken skal isolere seg fra statsmakten. Slett ikke. Her er mange felter der den kan samarbeide med staten – om kulturelle formål, om sosial rettferdighet og så videre. Men kirken må ikke binde seg på en slik måte at den avsvekker sin egenart, at den mister sin, hva heter det ... Unterschiedenheit ... det som gjør den distinkt.

– Pave Benedikt har, i sin Jesus-bok,sagt at når troen og de verdslige makter omfavner hverandre, er det troen som blir maktens tjener og må bøye seg for dens kriterier.

Utvilsomt, sier Kasper, og legger til at den katolske kirke de siste århundrene har gjennomgått en kraftig avsondringsprosess på dette området.Sørover i Europa har vi mistet mye av den formuen og de privilegiene vi en gang besatt jord, eiendommer, klostre. Mange oppfattet denne nedbyggingen som et tap. Men nå ser vi at det ikke er til vår fordel å besitte all denne rikdommen.

- Hvilken forskjell gjør en slik prosess for formidlingen av evangeliet? Altså: Om budskapet kommer fra en privilegert posisjon – eller nedenfra?

Slik den katolske kirke ser på seg selv i dag, er det ikke privilegier av denne typen vi søker. Det vi ønsker oss er frihet, frihet til å leve vår tro, være vitner. Ja, vi var opptatt av verdslig makt. Men det går opp for stadig flere at slike privilegier er en hemsko for kirken, snarere enn til hjelp.

Gå til kommentaren

Publisert over 5 år siden

Takk for fin og relevant respons, Eirik! 

Men som sagt: Jesu lignelser om bl.a. Kirken leses søndag efter søndag -- vi kan vel som kirke inspireres (i ordets rette forstand) av dem uten å måtte ta de materielle konsekvenser av dem? Vi er ikke alle kalt til å respondere på Jesu ord om å oppgi all eiendom som den hl. Antonius gjorde (dvs. bokstavelig). Kirken som helhet er ikke kalt til dette; Herren kaller noen få ut i ørkenen.

Jeg tror Jesu budskap gjelder alle, ikke bare noen få. Det er lett å tenke at helgenene og klosterfolk er en egen kategori mennesker. Men slik er det jo ikke – vi er alle kalt til å bli helgener, og vi er alle kalt til et radikalt oppbrudd. Hvordan det virkeliggjøres vil være forskjellig. Jeg, som mange andre, etterlyser mer radikalitet i det å tenke kirke, ikke hvile på støtteordninger og tradisjon. 

Mitt andre poeng er pastoralteologisk: Vi er jo kalt til å springe efter mennesker for å betjene dem med religiøse goder, viz. sakramentene. Det er jo i denne betjening at presteskapet har sin opprinnelige religiøse funksjon.

Når jeg skriver “betjene med religiøse goder” brukte jeg språket slik det snakkes i velferdssamfunnet, der religion nærmest fungerer som en av flere tjenester. Du bruker her samme begrep på en annen måte. Når det er sagt: Jesus kalte oss til å gjøre mennesker til disipler, ikke til å “betjene dem med religiøse goder”. Kan det være at den katolske ekklesiologien, iallefall i praksis, fremdeles er litt for sentrert om prestenes gjerning?

Det er simpelthen så mange kirkebygg og -medlemmer som skal betjenes til enhver tid, at man trenger de pengene man kan få. Joda, på lovlig vis.

Når det gjelder kirkebygg som kulturarv, tenker jeg de står i en særstilling og bør hegnes om, noe som er en aktuell debatt nå. Men som et troende folk er vi vel ikke avhengig av bygget, er vi? Er det egentlig en så stor krise at de katolske kirkene er stappfulle mange ganger hver søndag? Problemet ligger kanskje heller i at de troende ikke utfordres og ansvarliggjøres til å finne løsninger selv?

Gå til kommentaren

Presisering

Publisert over 5 år siden

Jeg sier ikke, slik VL gjør når de presenterer min kronikk, at jeg ber kirker si nei til statsstøtte. Jeg sier at jeg heier på de som våger å oppgi statsstøtten. Det er noe annet altså...det var da voldsomt til tabloidisering fra VL. dislike. 

Gå til kommentaren

Det er med stor undring jeg leser kronikken din, Eivor. Først og fremst lar jeg meg provosere over ingressen, der det settes en motsetning mellom det å motta statsstøtte, og det å være en levende kirke. En konsekvens av denne logikken er altså at ingen kirker som mottar statstøtte (hvilket om lag alle trossamfunn i Norge gjør) er levende. Vokste du opp i en død kirke? Du skisser opp en fortelling om hvordan kirken relativt tidlig ble tilknyttet staten, og hvordan de statlige organer etter hvert tok ansvar for tiendeinnsamlingen, og dette vokste sammen med den generelle beskattningen. Har kirken vært død helt siden dette skjedde?

Tusen takk for god og relevant respons, Anders. Jeg er fullstendig klar over at tiden ikke er moden for å avvikle statsstøtten, til det er velferdssamfunnet for stor del av vår mentalitet, historie og samfunnsstruktur. Det ville antakelig ikke fungert idag. Samtidig tenker jeg at andre måter å organisere pengestrømmen kunne vært bedre og kanskje kunne ansvarliggjort kirkene til å bli mer lik det de skal være. Du må heller lese mitt innlegg som et lite hjertesukk, jeg ønsker virkelig en kirke som kunne våge å satse der det kostet mer enn man fikk inn gjennom anonyme skattebetalere. Og selvsagt finnes det også innenfor det norske systemet – slik du selv beskriver.

Det jeg sier er på den ene siden utopisk, på den andre siden er det ikke fremmed for den kristne tradisjonen – det har gjennom hele historien vært bevegelser og enkeltmennesker – tenk på Frans av Assisi for eksempel - som har pekt på opprinnelsen og på å vende tilbake til den – det har vært et nødvendig korreks til kirken i verden. Poenget er ikke at kirken har “vært død” siden kirken ble knyttet til staten – det mener jeg ikke. Staten har jo tvert imot vært religiøs. Du glemmer i ditt resonnement at det er forskjell på en religiøs og en sekulær stat. Vi har heldigvis ingen religiøs stat lenger. Men poenget er, som Ivar Bu Larsen sier, “det er på høy tid å reflektere over hva samlivet med staten har gjort med kirkens egenart”– og ikke bare det, men hva gjør det med kirkens egenart nå at den eller de fungerer som religiøse tjenester i en multikulturell velferdsstat?

Du spør om jeg vokste jeg opp i en død kirke? Den var iallefall ikke Sprell Levende. Men det var en annen tid – min far var kongelig embetsmann og forkynte den offentlige religionen på ytre Helgeland. Ofte var det to-tre stykker i kirka på søndagen. Død var den vel ikke, men kanskje litt trøtt av elde.

Og når jeg tenker meg om, så traff jeg jo etterhvert en del prester som ikke ville ha lønn fra staten, Børre Knudsen blant annet. Det var, som alle vet, i protest mot legalisering av fri abort. Hvor de statsansatte biskopene ble av da, det har jeg mange ganger lurt på. Det er en helt annen debatt, men det kan i det minste illustrere hvordan en statsfinansiert religionsvesen bindes av de som betaler. Jeg tror det er naivt å tro noe annet.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3441 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere