Eivor Andersen Oftestad

Alder: 4
  RSS

Om Eivor

Eivor Andersen Oftestad er kirkehistoriker og forsker ved NFR-prosjektet Tracing the Jerusalem Code ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo.

Følgere

Eggdonasjon og ansvar

Publisert 7 måneder siden

Dersom eggdonasjon og embryodonasjon skal avgjerast på bakrommet på Stortinget, kan vi sjå langt etter ein brei debatt.

Først publisert som kommentar i DAG OG TID, (Men egga mine får du aldri 28.02.2020)

Dagen etter at FrP gjekk ut av regjeringa, vart det varsla at partiet ville fremje forslag i Stortinget om eggdonasjon og assistert befruktning for einslege. Arbeidarpartiet fekk blod på tann og ville i tillegg fremje forslag om å tillate embryodonasjon og dobbeldonasjon, det vil seie donasjon av eit ferdig befrukta egg, altså eit embryo, eller av både egg og sæd frå to donorar samstundes. 

Kjersti Toppe frå Sp har åtvara om at avgjerslene kan verte gjorde under forhandlingar på bakromma og i korridorane, utan offentleg høyring, ettersom Ap, SV og FrP har stortingsfleirtal (Vårt Land 24. februar). Det kan sjå ut til at Arbeidarpartiet vil presse fram sine liberale forslag raskare enn nokon hadde tenkt seg.

Kva står på spel i denne saka? Ifølgje dei framstegsvenlege er det KrF med sine religiøse haldningar som har vore proppen i badekaret. Medan argumenta for ei endring, ifølgje Arbeidarpartiet, er likestillingsperspektivet: Kan du få sæd, kan du få egg – og klasseperspektivet: Kan dei rike kjøpe embryo i utlandet, vert det klasseskilje om dei mindre rike ikkje kan få det her heime. 

Desse perspektiva er politiske. Om vi skal lodde djupna i kva saka handlar om, må vi sjå etter andre perspektiv. 

ANSVARET

I humaniorameldinga frå 2017 etterspurde regjeringa humanistiske perspektiv på samfunnsutviklinga. Humaniora skulle medverke til å identifisere aktuelle spørsmål, setje dei i ein større samanheng og tilføre betre forståing av komplekse utfordringar i samtida. Dei aktuelle spørsmåla er mange, men eg ønskjer her å identifisere eitt av dei.

Spørsmålet handlar om ansvar. Kva er det som gjer at det no er greitt å gje frå seg ansvaret for eige avkom? 

Om vi ser på debatten om eggdonasjon slik han vore ført i dag, er det springande punktet ikkje ansvar, men «genetisk tilknyting» og kor viktig genetisk tilknyting til foreldra er. Om slik tilknyting ikkje er viktig, kan ein tillate både eggdonasjon og embryodonasjon. Er det derimot viktig, tilrår ein kanskje eggdonasjon berre når det er snakk om befruktning ved hjelp av partnaren til kvinna. Dei politiske partia er ueinige om modellane. Ap har ingen restriksjonar. Med dobbeldonasjon og donasjon av embryo får barnet inga biologisk tilknyting til foreldra.

Men er det sikkert at det berre er «genetisk tilknyting» som står på spel? 

SJØLVMOTSEIINGA

For å setje spørsmålet inn i eit større perspektiv kan vi gå til den parallelle historia om då sæddonasjon og «kunstig inseminasjon» fyrst vart diskutert, på 50-talet. Dei som fyrst byrja med metoden på norske sjukehus, nytta han for å hjelpe barnlause ektepar å få oppfylt sitt høgste ønske. Men metoden var særs omdiskutert. Det springande punktet var ikkje den manglande genetiske tilknytinga som barnet hadde til den nye faren sin, men sjølve donasjonen. Korleis skulle ein få tak i sæd om ikkje sæden til ektemannen kunne nyttast? 

Legen Jørgen Løvset, pioneren for metoden, var oppteken av ansvar. Han meinte at ein ansvarleg sæddonor nærast var å rekne for ei sjølvmotseiing. Tanken på inseminasjon med framand sæd braut altfor sterkt med førestillinga om befrukting som ein del av eit forpliktande farskap. 

I ei utgreiing skreiv Løvset: «Man kan vanskelig finne noe høyverdig ved en handling som har til hensikt å bringe til verden et barn som han selv ikke vil kunne gjøre rede for. Etter min mening vil det derfor være heldigst om sædgiverne ikke visste noe sikkert om hvorvidt deres sæd skulle brukes til kunstig inseminasjon.» 

Det som stod på spel då sæddonasjon vart innført og diskutert på 40- og 50-talet, var ikkje relasjonen barn hadde til foreldra, men ansvaret foreldra (sædgivaren) hadde for barna. Nerven i debatten var at det å donere sæd ikkje samsvara med ei ansvarleg mannsrolle og den forpliktinga som følgde med. Ein reiv forplantinga laus frå farsrolla i ekteskapet og familien, vart det hevda. 

SLAPP KVALANE

Éi løysing, som Løvset sjølv føreslo, var difor å nytte sædprøver frå menn som vart utgreidde ved sjukehuset. Mennene ville få vite at sæden deira kunne verte brukt til inseminasjon, men fekk ingen sikker kunnskap om dette. Slik slapp dei kvalane og dei moralske skruplane som kunne oppstå ved tanken på eit barn dei ikkje kunne ta ansvar for sjølve.

Å seie frå seg ansvar ville vere ei skam for mannen, og det heile burde difor vere anonymt. Grunnen til at sædgivaren var anonym i Noreg fram til 2005, var altså ei anna forståing av donasjon og ikkje ei manglande forståing av kva som var det beste for barnet, slik ein no synest å tru i etterpåklokskapens ljos.

Det same spørsmålet om ansvar kan stillast til eggdonasjon og embryodonasjon som til sæddonasjon. Har du ansvar for dei avkomma du som mann eller kvinne er opphav til? 

Frå femtitalet og fram mot vår tid har den viktigaste endringa vore at det ikkje lenger vert stilt noko moralsk spørsmål ved at sæddonoren fråskriv seg ansvaret for avkommet. Premissen er at det ikkje er noko naudsynt samband mellom sæd og sædgivar, eller egg og eggdonor. Det handlar berre om biologisk materiale utan personleg tilknyting. Det følgjer ikkje med forpliktingar. Det er iallfall dette politikarane og sjukehusa seier til oss. 

På infosida til Oslo universitetssjukehus kan vi lese at ein som sædgivar kan verte oppsøkt av inntil åtte personar ein er opphav til, etter at dei har fylt 18 år. Men dei har ingenting med deg å gjere: «Du har imidlertid overhodet ingen rettigheter eller plikter overfor disse. Du kan ikke gis opplysninger om barnets eller dets foreldres identitet.» 

FANTOMBARN

Nokre hugsar kanskje reportasjen Sæd Story av journalist Simen Sætre i Morgenbladet i 2010. Med eit ope sinn ville han teste ut korleis han opplevde å verte sæddonor. Det var opplysninga om sjansen for å verte oppsøkt det stranda på: «Åtte små barn med mine gener stirrer mot meg fra fremtiden. Nå finner jeg også på et ord for det: ‘fantombarn’. Avledet av fantomsmerter. Barn du antar at finnes, men ikke kjenner. Barn som er dine speilbilder, men som ikke er dine… Og nå ser jeg hvorfor jeg hang meg opp i den setningen i brosjyren: ‘Du kan med andre ord bli oppsøkt av inntil 8 personer etter at de er fylt 18’. Det er ordet ‘oppsøkt’. Å skulle bli oppsøkt. Ikke ‘kontaktet’, ikke ‘besøkt’, men oppsøkt. Jeg ser dem komme mot meg, med varianter av mine lyter og svakheter. Hva vil de si til meg? ‘Du har overhodet ingen rettigheter eller plikter overfor disse.’ Har jeg virkelig ikke det? Er det så klinisk?» (Morgenbladet 08.01.2010).

Sætre sette ord på ein intuisjon mange norske menn har delt. Av ein eller annan grunn har det vore vanskelegare å finne sæddonorar i Noreg enn i andre skandinaviske land. Om kvinner lettare gjev frå seg egga sine, veit vi ikkje enno. 

Når politikarane skal diskutere eggdonasjon og embryodonasjon, vil dei kanskje freiste å gjere premissane ueigennyttige og ikkje-kommersielle. Og dei vil ikkje snakke om å produsere embryo for donasjon, men om alt overskytande embryo frå andre behandlingar. Men kva når den indre logikken i tilbod og etterspørsel tek over? Det som er altruisme i dag, vert rasjonalitet i morgon. 

GRENSENE

Så er spørsmålet: Er det så farleg? Dei som ønskjer seg barn så sterkt at dei dreg til den andre sida av kloden for å skaffe dei, har mykje kjærleik å gje. Det skal det ikkje vere nokon tvil om. Og barna som vert til av donert materiale er minst like fantastiske barn som dei heimelaga. Det er ikkje noko gale korkje med foreldra eller med barna. Endringar som skjer på djupna i ein kultur, er ikkje radikale på det viset at det ikkje «går bra». 

Men dei endrar måten vår å tenkje på og forståinga av kva det vil seie å vere menneske. Her er det dei politiske og dei humanistiske perspektiva skil lag. Der Aps motiv er styrte av at målet og den høgste lukka er materialistisk velferd og fridom til å velje sitt eige liv, kan dei humanistiske motiva handle om meining og samanheng i tilværet og historia. Ser vi på vår eigen kultur, er kanskje ikkje livsmeining proporsjonal med stigande velstand. Kanskje handlar det om å forstå grensene for politikken? 

Humaniorameldinga frå 2017 nemnde ny teknologi og debatten om assistert befruktning som døme på ei utfordring som handla om grunnleggjande spørsmål. Meldinga hevda at humanistar kan vurdere slike spørsmål i ein breiare forstand enn innanfor dei rammene som no dominerer debatten, nemleg likestilling og rett til helsetenester. 

Eg trur ikkje politikarane i korridorane i Stortinget vil vere med, men eg skulle ønskje at vi fekk ein samtale om dei grunnleggjande spørsmåla som ikkje vert femna av argumenta om likestilling og rettar. Desse spørsmåla handlar, som også humaniorameldinga peiker på, om kva eit barn er, og kva eit menneske er. Eg trur at ansvar for eige avkom høyrer til det å vere menneske. Avkommet er, og er ikkje, ein del av deg sjølv. 

Eivor Andersen Oftestad er forfattar og forskar ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. 


Gå til innlegget

Kunsten å dø : eutanasi

Publisert rundt 1 år siden

Debatten om eutanasi (aktiv dødshjelp) blir overfladisk hvis den føres som et regnestykke av argumenter for eller imot. Kanskje er det viktigere å reflektere over hva eutanasi vil bety i vår kultur.

Artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen, 04.07, i spalten 'I god tro'. 

Enhver tid har sin strategi for å møte døden. Den gjenspeiler ikke bare tidens medisinske muligheter, men også tidens frykt og håp.  Dette er veldig tydelig hvis vi går tilbake i historien. 

 I sjangeren ars moriendi (kunsten å dø) kunne man lese at døden var det hesligste som fantes. Døden skremte alle mennesker. Nettopp derfor var det viktig å vite at det fantes to typer død: kroppens død og sjelens død. Ingen kunne unnslippe kroppens død. Sjelens død, derimot, kunne forebygges i løpet av jordelivet. Dette var budskapet i den kristne ars moriendigjennom hundrevis av år. 

Det grunnleggende premisset for ars moriendi var troen på en mulig fortsettelse på den andre siden av dødens terskel. For å nå dit handlet det om bot og bønn, tro og håp, og om tålmodighet i lidelsen. Dette gjaldt både gjennom livet og på selve dødsleiet. Det er lett å se hvilken frykt som lå bak denne strategien; frykten for dommen og helvete. Håpet er like tydelig: forventningen om et liv etter døden. 

Regissert død 

Flere land legger nå til rette for at man selv kan regissere sin egen død. I de landene hvor eutanasi har vært praktisert over tid, fremtrer eutanasi som vår tids ars moriendi på noen helt klare premisser. Forestillingen om det hinsidige er ikke lenger er et kulturelt premiss. I dag handler det om autonomi og frykten for lidelse. Den store frykten handler ikke om helvete, men om å miste kontroll.

 Tidligere i år (18. Januar) publiserte The Guardian en lang reportasje fra Nederland. Her har eutanasi vært lovlig lenge nok til at man ser hva som kan skje når praksisen blir en etablert del av kulturen. Tendensen er klar. Da eutanasi ble innført for nærmere tyve år siden, var det på bakgrunn av uutholdelig lidelse hos langtids kreftpasienter. Nå er det pasientens autonomi som i stadig større grad vektlegges som basis for eutanasi.

Økende problem 

Dette gir utslag i helt konkrete dilemmaer. Med babyboom-generasjonen kan demente eldre bli et økende problem. Demente kan være fysisk friske, og samtidig tidligere ha undertegnet en forespørsel om eutanasi «når tiden er inne». Hva gjør man da? En sak fra 2016, som nå kommer opp for retten, handler om nettopp dette. En dement kvinne på et pleiehjem hadde fem år tidligere signert en avtale. Da legen og familien tenkte at tiden var inne, serverte de en hyggelig morgenkaffe med sovemedisin. Imidlertid virket den ikke godt nok, kvinnen gjorde motstand og måtte holdes fast av sin egen familie for at legen skulle få injisert giften i kroppen hennes. Legen er anklaget for å ha brutt loven som krever frivillighet. Samtidig viser saken til et underliggende premiss som ikke forsvinner ved en eventuell dom. Eutanasidirektivene, som sier at man kan bestemme over seg selv i en senere livsfase, splitter en person i motstridende deler, en irrasjonell og en rasjonell. Kan man avsi bestemmelser over seg selv i en senere livsfase? Og hva gjør man med den demente som ikke gjør motstand, men som sitter stille i en krok? Dilemmaet handler om forståelsen av autonomi. 

 Autonomi som premiss for døden viser seg også på en annen måte. Nemlig i konflikten mellom individets rettigheter og samfunnets plikt til å beskytte liv. Nederlandske leger forteller om stadig flere pasienter som krever å få dø – uten at kriteriet om uutholdelig lidelse uten utsikter til bedring er oppfylt: «Det er ikke du som skal bestemme om jeg skal få dø eller ikke». Tendensen er sterk hos babyboom-generasjonen, og vil neppe avta i en kultur som baserer seg på autonomi som ideal. Denne tendensen fører til dissens og protest i de etiske rådene. Konsensus er sjeldnere nå enn da alle sakene handlet om døende pasienter med uutholdelige lidelser. 

Lite erfaring

Det er viktig å følge med på land som Nederland. De har erfaringer som er tyve år foran oss. Samtidig er tyve år ingenting. I den klassiske kulturhistorien om døden, «L’Homme devant la mort», sier Philippe Aries at man må studere et tidsspenn på kanskje tusen år hvis man skal se etter endringer i menneskers forhold til døden. Det har vi ikke tid til. Men vi bør forstå at de dilemmaene nederlandske leger diskuterer i dag, bare er små tegn på hva som vil skje med døden i en kultur som har autonomi og selvbestemmelse som ideal. 

Gå til innlegget

Oppfordringen til biskopen er klar

Publisert nesten 3 år siden

Om tilliten til Oslo Katolske Bispedømme skal gjenreises, må det personlige ansvaret vektlegges.

Forrige uke fikk Oslo Katolske Bispedømme foretaksbot for grovt uaktsomt bedrageri. Ingen ble stilt til personlig ansvar, men retten fastslo grovt tillitsbrudd overfor samfunnet.

For katolikker står en rekke spørsmål i kø: Hvordan går vi videre med dette som kirke? Er kirken bare et bedriftsforetak som bygger sin troverdighet på juridiske vurderinger, eller fordrer det noe mer å være kirke? Det er også opplagt å spørre om den nåværende ledelsen i det hele tatt kan fortsette.

Lojalitetskultur. Slik saken står nå, kan det faktisk skje at kirken ruller videre med samme biskop og samme økonom. Tilliten til kirken er ødelagt i samfunnet og settes på prøve for mange troende. I grøfta ligger alle de som varslet og kritiserte innenfra. Flere har sagt opp, og flere er sykemeldte. De hadde vanskelig for å nå frem, ikke bare til Vatikanet som står bak biskopen, men også til den øvrige katolske kirke i Norge, hvor lojaliteten mot biskopen er svært høy.

Et av problemene i denne saken er at det er vanskelig å kritisere en biskop som opptrer nærmest på vegne av Gud. Man kritiserer ikke biskopen i et lite katolsk land som Norge. Og det finnes få eller ingen egnede fora å diskutere dette i.

I OKBs årsskrift SEGL 2016, finner vi en artikkel om kirkekritikk av den katolske teologen Tracey Rowland, medlem av pavens internasjonale råd. Artikkelen kaster indirekte et sterkt kritisk lys på utviklingen i OKB. Det Rowland misliker aller mest er nemlig at kirker drives som bedrifter. Da gjøres bispedømmer om til foretak og legitim bispeautoritet delegeres til bedriftsøkonomer.

Umyndiggjør. På denne måten minimeres mulighetene for at enkeltpersoner står ansvarlige, sier hun. Den enkeltes dømmekraft blir vanskelig å etterspore. I et slikt system, sier Rowland, er ansvar så diffust at det ikke gis mulighet til å utføre ekte lederskap, ekte heroisme og ekte karismatisk førerskap.

Og hvorfor er nettopp dette så viktig? Jo, fordi kirken bare kan vokse ved personlige møter med mennesker som opptrer med integritet.  

Da snusket i OKB kom for dagen i 2014, var bedriftsmodellen – med hva det innebar av ledelsesstrukturer, store lønnsforskjeller, nedprioritering av det innholdsmessige og prioritering av det administrative – allerede etablert. Tallene taler for seg selv: Mens pastoralavdelingen, som skal dekke både trosopplæring og familiekontor på bispedømmeplan, i dag har to ansatte, har husholdningen i bispegården ti ansatte, medlemssenteret som ajourfører registeret 11 ansatte og «økonomi og eiendom» 16 ansatte.

Ikke til salgs. Kanskje var det derfor ledelsen søkte råd hos landets dyreste omdømmeeksperter og advokater? Men at omdømme ikke kan kjøpes for penger, og at det var kirkens egen troverdighet som var innsatsen i denne saken, kunne nesten hvem som helst ha fortalt dem. Biskop Grgic av Tromsø gav klart råd, langt bedre og billigere enn Geelmuyden Kiese. For ham var det fremtredende i saken ikke argumenter omkring lover og regler, men det moralske: «Moralsk har vi sviktet, og derfor betaler vi tilbake».

OKB valgte en annen linje og gikk til sivilsak for å unngå å betale tilbake det staten mener at de skylder. De fikk ikke medhold, men gav seg ikke og anket. Da dommen i straffesaken fastslo grovt uaktsomt bedrageri, var bispedømmets administrative ansikt utad skuffet og sa klart fra om sin uenighet.

«Herrejesus», responderte Trygve Hegnar i Finansavisens leder, og snakket for folk flest: «Slikt kan man selvfølgelig si hvis man er en vanlig gangster, men vi snakker her om den katolske kirke og medlemsjuks».

Klar oppfordring. Tracey Rowland vil ikke bare ha mindre bedriftsideologi i kirken, hun vil også ha flere biskoper «som er rede til å lede og ta personlig ansvar for det som skjer eller ikke skjer under hans tilsyn». Oppfordringen til Oslo katolske biskop burde med dette være klar nok.

For handler det ikke rett og slett om å ta ansvar, vise ydmykhet overfor det norske samfunnsfellesskapet, betale tilbake det som er urettmessig ervervet, si unnskyld overfor de som ligger i grøfta, og gå av om nødvendig?

Kirken er ikke et bedriftsforetak. Derfor er den personlige dimensjonen i ansvaret nødvendig for å gjenreise tilliten.

Eivor Andersen Oftestad

Forsker og forfatter, MF

Gå til innlegget

Seksualundervisningen må debatteres

Publisert nesten 3 år siden

Ungdommen blir opplyst og informert som bare det, samtidig som dickpics, deling av nakenbilder og sexpress på fest blir hverdagslig for stadig yngre tenåringer.

Fra Klassekampens spalte "I god tro", torsdag 12.10

 

Hva er problemet med seksualundervisningen i dag? Ungdommen blir opplyst og informert som bare det, samtidig som dickpics, deling av nakenbilder og sexpress på fest blir hverdagslig for stadig yngre tenåringer. Seksualundervisningen bør absolutt opp til debatt.

I Norge er seksualundervisning i høyeste grad politisk styrt. I flere tiår var den medisinske teknokraten Karl Evang en av de nasjonale strategene. Allerede på 1930-tallet sa han at hovedmålet var å utrydde de metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen. Idealet var et avmoralisert seksualliv basert på naturvitenskapelig saklighet. 

Evang og arbeiderpartistaten fikk forme seksualopplysningen i det moderne Norge. Den inngikk i et sosialistisk program som skulle frigjøre folket fra en hemmet kultur, til naturlig frihet og lykke. Evang var formann i Sosialistiske legers forening, som opprettet kontoret Sex og Samfunn.

Den politiske interessen ligger i å få ned antallet kjønnssykdommer, uønskede graviditeter og aborter. Det teknokratiske programmet handler om prevensjon. Budskapet er: Har du lyst, har du lov, bare du er opplyst og bruker kondom. 

Agendaen preger ikke bare skolen, men trenger helt inn i familiens skjød når tematikken «Hvor mange har du ligget med?» blir NRK-underholdning til lørdagspizzaen med barna.

Agendaen preger ikke bare skolen, men trenger seg helt inn i familiens skjød når tematikken «Hvor mange har du ligget med?» blir NRK-underholdning til lørdagspizzaen med barna (Side om side, 30. september). Sketsjen illustrerte den lettheten barn og ungdom læres opp til i møte med det seksuelle begjæret. For hvis snille strikke-Silje kan ligge med 36 stykker, så kan vel hvem som helst. Det er noe alle lærer på skolen: alt er greit, bare du er klar selv. Og man må jo for all del normalisere fremfor å stigmatisere. Tidlig debut og mange seksualpartnere bør også anerkjennes, særlig overfor jenter. Dette hadde kanskje vært greit om seksualitet var rasjonelt og ufarlig. Men problemet er vel at erfaringen tilsier det motsatte? Hvorfor er ellers voldtekt av venner på fest på toppen av statistikken?


Debatten om seksualopplysning er så infiltrert i ideologier, både religiøse og sekulære, at det er vanskelig å få tak i hva fenomenet i dag dreier seg om. Hva er det egentlig man vil? Da religionens forbud ble ristet av, ble de erstattet av redselen for å moralisere og «påføre skam». Men i møte med en påtrengende pornovirkelighet er det vel knapt noen som ønsker Evangs avmoralisering. Premissene er nye, og kortene bør deles ut på nytt.


Den amerikanske feministen Camille Paglia kom for et par år siden med forslag om å revidere hele seksualundervisningen i USA. Hovedpoenget var å fjerne det offentliges ideologiske grep. Å la biologien være sober lære om kroppens funksjoner og ikke pakke den inn i noen som helst agenda. I tillegg skulle gutter og jenter få separat undervisning når det gjaldt sex. Hvis den offentlige opplysningen ikke tar utgangspunkt i at gutters og jenters tilnærming til seksualitet er forskjellig, fra naturens side, da lyver den, mener Paglia. Gutter må trenes i etikk og moral, (ikke utnytt fulle jenter), mens jenter særlig må forstå skillet mellom ettergivenhet og behovet for å bli likt. Og aller viktigst, jenter trenger råd for å planlegge sitt reproduktive liv. At seksualitet har reproduksjon som formål er det vel knapt noen som husker lenger.


Paglias forslag tydeliggjør at strategien her på berget blander opplysning og ideologi når den fremmer at alt er like greit, såfremt man føler seg klar. Hennes modell sier ikke «Har du lyst, har du lov», den sier «Naturen har lyst». Hva du gjør med det, tilhører en annen diskusjon.


I møte med den plumpe oppfatningen av seksualitet som tres nedover hodet på barna våre, er det ikke nødvendigvis tilbakevending til religiøs forbudsmoral som er løsningen. Enda viktigere er det at seksualiteten settes i en sammenheng som gir ungdommene redskaper til å trekke grenser rundt seg selv. Det handler ikke om nytelsesfokus, men om de større sammenhenger seksualiteten inngår i. Og der kan ikke naturvitenskapelig opplysning være noen forsikring mot noen ting som helst.


Hva med å overlate seksualundervisningen til forfatterne i stedet for medisinerne? Det er jo de som kan sette ord på den menneskelige erfaring. For som hun sier, Sigrid Undset: «Mikroskopet har kunnet lære oss verdifullt nytt f.eks. om forplantningens fysiologiske prosess. Om forplantningsdriftens spesielle menneskelige egenheter, om hvordan den driver oss, har vitenskapen intet kunnet lære oss, som vi mennesker ikke har visst så langt tilbake historie og tradisjon rekker».

Gå til innlegget

Etter oss, flommen

Publisert rundt 3 år siden

Når ”Tapet av naturområder, økosystemer og arter er en trussel mot alt liv på jorden”, som KrF sier, og klima- og miljøproblemene er vår tids største utfordring, som SV sier, da trenger vi modeller som ikke begrenses av menneskets historie.

Først publisert i Klassekampen i spalten "I god tro", 7. september

 

Det som interesserer meg nå rett før valget er de store spørsmålene. Hvilke visjoner har partiene? Hva anser de som den største trusselen, og hva vil de vil gjøre med det?  

Kikker vi på partiprogram fra venstresida starter de stort sett med ulike varianter av en verdsliggjort gudsrikevisjon. Det handler om en ny verden i rettferdighet, fred og frihet. Det er visjoner med røtter tilbake til det gamle testamentets profettradisjon. Bare les profeten Jesaias, kapittel 65 for eksempel. Her fremstår Guds løfte om idealsamfunnet, det nye Jerusalem, som en eksaltert utgave av et norsk partiprogram. Ikke bare vil Gud gjøre folket som bor der til et lykkelig folk, men han vil gi bedre levekår til barn og eldre, og la folk få utbytte av sitt eget arbeid. En slik visjon motiverer til å refse, og hos noen parti er det nesten som å høre profeten Jeremias:  ”Ve ham som bygger sitt hus med urett […]han som lar sin landsmann trelle uten noen betaling”.

Profeten snakker til Gudsfolket, og venstresida snakker til oss om rettferdig fellesskap under statens frelsende styring. For kristenfolket er det umulig å ikke tenke at den som laget Aps slagord «Alle skal med!» har gått på søndagsskolen og sunget: Alle alle vil vi ha med, til himlens lyse land!

På høyresiden derimot, er det lovede landet ikke en kollektiv frelse, men et mulighetenes land med økonomisk velstand og frihet til å skape sin egen fremtid. Jo lenger man går mot høyre, desto mer fokus blir det på individets ansvar for egen frelse. Det er vanskelig å finne legitimering hos de gammeltestamentlige profetene her. Trine Skeid Grande knyttet det derimot til Jesus selv da hun uttalte til Vårt Land at ”alt i det nye testamentet handler om individet” (22. 08). Det er selvsagt helt feil, men hun skal ha for forsøket.

Så er spørsmålet, hvem snakker sant om det som truer oss? 

Den største trusselen mot AP’s visjon om en rettferdig verden er ulikhet i arbeidslivet. Middelet for å nå målet er derfor Arbeid, arbeid, arbeid. Alle skal med, og alle skal bidra. Også for SP er de største truslene for trivselslandet ulikhet i arbeidslivet og sosiale utfordringer.

For partiet Høyre kommer trusselen utenfra i form av terror og global ustabilitet. Midlene for å bevare lykkelandet er et sterkt forsvar, mer politi og stabil utenrikspolitikk. Hos FrP truer statlig kontroll og formynderi over enkeltindividet. Nylig ble jeg selv så provosert av å møte det absurde kommunebyråkratiet at jeg vurderte i ca fem minutter å stemme FrP. Men det gikk over. For er det virkelig den største trusselen vi står overfor?

Hos de mindre partiene finner vi mer klarsyn. KrF integrerer miljøperspektivet i visjonen sin. Trusselen males med store bokstaver, og krever handling. SV har miljøutfordring på første side. Men hvorfor snakker ikke de største partiene sant? Det viktigste svaret ligger nok i redsel for å miste velgere. Men det ligger også et svar i partienes grunnfortelling om samfunnet. Her tror jeg flere har noe å lære av MDG.

MDG’s visjon er nemlig ikke bygd over den klassiske frelseshistoriens lest med mennesket i sentrum på vei mot himmelen. Utgangspunktet deres er å se det menneskelige samfunn utenfra. Mennesket selv blir en trussel mot det enda større samfunnet, økosystemet, vårt eksistensgrunnlag.

Når ”Tapet av naturområder, økosystemer og arter er en trussel mot alt liv på jorden”, som KrF sier, og klima- og miljøproblemene er vår tids største utfordring, som SV sier, da trenger vi modeller som ikke begrenses av menneskets historie. Jeg tror ikke vi er nødt til å gå ut av den kristne grunnfortellingen for å finne slike modeller. Tvert imot. I tillegg til profettradisjonens samfunnsrefs og det nye testamentets tale til individet, om enn feiltolket, så finnes det en tredje modell fra den kristne kulturarven. Den har kanskje ikke vært nødvendig før, men nå er den på høy tid å løfte frem.

Hvis vi skal møte det som truer verden i dag, så må vi nemlig gå forut for historien om det utvalgte folket, dit premissene for samfunnet skapes. I den kristne kulturens urhistorie finner vi blant annet fortellingen om storflommen, en miljøkatastrofe av kosmiske dimensjoner. Fordi mennesket ikke ville omvende seg, besluttet Gud å utrydde alt levende på jorden. De lukket øynene og lot det fortsette å regne. Mange har argumentert for å ta denne fortellingen ut av barnebibelen. Jeg tror det er nettopp nå vi trenger den.

Med andre ord: Visjonene må sprenge seg ut av menneskets navlebeskuende fremskrittshistorie om de skal være sanne.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3750 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
18 dager siden / 1252 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 860 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 662 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 547 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere