Erik Andreassen

Alder:
  RSS

Om Erik

Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem

Følgere

Vanhellig allianse for avkristning?

Publisert over 6 år siden

I en diskusjon på twitter anklager biskop Atle Sommerfelt meg og andre frikirkelige for å inngå en "vanhellig allianse" med Humanetisk Forbund, fordi vi ønsker likebehandling av livssyn og kirker i Norge. Her kan du lese dialogen og noen utdypninger.

En «samtale» på twitter jeg hadde med Biskop i Borg, Atle Sommerfeldt, Jens Brun-Pedersen i Humanetisk Forbund, leder i Frikirken, Arnfinn Løyning og leder av Normisjon, Rolf Kjøde og flere, er i dag omtalt i papirutgaven av Vårt Land. 

Utgangspunktet var en prinsipiell diskusjon i etterkant av Stålsett-utvalgets rapport mellom Brun-Pedersen og Sommerfeldt, konkret hvem som skulle forvalte gravferdsordningen. Og så "heiv jeg meg på"... Twitter er et medium hvor det går raskt unna og hvor meldingene kan være på 140 tegn. Det innebærer selvsagt en fare for forenkling og spissformuleringer fra alle parter. Det er også en utfordring at noen meldinger blir skrevet samtidig, så rekkefølgen blir ikke alltid kronologisk. Likevel er det godt medium for meningsutveksling.

For de spesielt interesserte tenkte det kunne være greit å presentere hele samtalen siden ikke alle er på twitter (og samtaler på twitter er i utgangspunktet offentlig). Jeg mener samtalen er interessant og får frem noen viktige nyanser i debatten, dog spissformulert og kort:

Jens – Brun Pedersen (JBP): «I vårt pluralistiske samfunn kan ikke Kirken fortsette med å utføre offentlige oppgaver på vegne av fellesskapet.»

Erik Andreassen: «Her er frikirkeligheten (i alle fall jeg...) og HEF helt på linje.»

Atle Sommerfeldt: «Ja, underlig nok velger Frikirkelige religionspolitikere HEFs posisjon. Er medlemmene klar over dette?»

ANDREASSEN : «Ja, det tror jeg. De kan sin dissenterhistorie. Majoritetetskirken har ikke alltid vært et pluss.»

ANDREASSEN: «For det kirkehistoriske/teologiske anbefales Oskar Skarsuanes "Kirkens konstantinske fangenskap - ser vi slutten?"»

LØYNING: «Lettere for minoriteter å tenke konsekvent prinsipielt. Majoriteten har mer å forsvare og bevare.»

SOMMERFELDT: «Dette kalles frontforkortning. Så mye for felleskirkelige strategi i et pluralistisk samfunn.»

SOMMERFELDT: «dette handler om ulike prinsipper. Frikirkeligheten må fri seg fra en vanhellig allianse med HEF.»

LØYNING: Reagerer på merkelappen vanhellig allianse. Uventet språkbruk. Vi tenker prinsipielt og ikke taktisk.

ANDREASSEN: «Kirke frikoblet fra staten er dumt for "kristne kulturarv" og utfordrende for statskirken. Bra for evangeliet.»

SOMMERFELDT: «Det er neppe historisk riktig. Billig retorikk.»

ANDREASSEN: «Vanhellig?! Jeg liker å støtte alle gode initiativ, uavhengig av merkelapp. "All sannhet er Guds sannhet"»

SOMMERFELDT: «Svært naivt!»

ANDREASSEN: «Forøvrig; ja, felleskirkelig strategi i et pluralistisk samfunn er jeg for. Det er lettere om alle står på lik linje.»

Rolf Kjøde: «"Vanhellig allianse"? Kan vi ikkje vere enig og uenig med same folk i ulike saker?»

KJØDE: «Posisjonen om gravferd gjeld ikkje "frikirkeligheten" men også svært mange av oss i Dnk.»

LØYNING: «Skal vi bare bygge fellesskapets ordninger på "hellige allianser" kommer vi ikke langt.»

SOMMERFELDT: «Men den naturlige alliansen for en kirke er da ikke med den lille minoriteten som avskriver Gud?»

ANDREASSEN: «Det kommer an på hva de som ikke avskriver Gud mener i den aktuelle saken.»

ANDREASSEN: «Forvørig er vel ikke de som avskriver Gud en liten minioritet i Norge lenger.»

LØYNING: «Selv om minoriteten er liten, kan den jo faktisk ha rett. Sannhet måles ikke i antall.»

SOMMERFELDT: «Folk stemmer med føttene ved: mdl.skap, døper barna, deltar i trosopplæring og konfirmasjon, begraver sine døde kirkelig»

ANDREASSEN: «Ja, "folk" går regelmessig i kirken fire ganger i livet. Vil de beholde kirken, la de møte opp søndag og betale kollekt.»

SOMMERFELDT: «Ditt og mitt perspektiv er helt forskjellig. Du får bare fortsette å støte folk ut. Dnk inkluderer også mnsk med sennepsfrøtro.»

ANDREASSEN: «Støte ut folk?! Ganske heftig påstand fra deg som biskop. Bare enig med din "forgjenger" Skjevesland: http://bit.ly/Zv4ZWn» (En sak i går hvor Skjevesland mener at trossamfunnet i prinsippet bør kunne finansiere seg selv)

LØYNING: «Er det bare den åpne folkekirketeologien som er inkluderende, begynner det å bli trangt»

ANDREASSEN: «Kirka jeg er pastor for har denne hensiktsformuleringen: "Vi er alle mulige slags mennesker i fellesskap rundt Jesus". Vi ER.»

ANDREASSEN: «Syns forøvrig du veldig godt eksemplifiserer majoritetskirkens oven-fra-og-ned holdning. Greit for folk å se.»

SOMMERFELDT: «Det var da ikke jeg som hadde oven-fra og ned holdning til folk som går i kirken 4 ganger i året. Jeg bare bekreftet ditt utsagn»

ANDREASSEN: «Snakket om 4 ganger i LIVET. Enig i at den var sleivete. Men at jeg støter ut folk? Hvilket grunnlag har du for å si det?»

SOMMERFELDT: «Mange samtaler med folk som ikke opplever seg inkludert av de som mener de tror mye og best. Men det bedres i mange menigheter»

ANDREASSEN: «Jeg mener ikke jeg tror mye og best. Dessuten snakker jeg om det prinsipielle rundt stat/kirke her.»

ANDREASSEN: «DNK må slutte å bruke statistikk for å fremstå som størst og best. Det har den pga spesielle privilegier den bør miste.»

Senere på kommenterte Sommerfeldt at «for mye av den frikirkelige retorikken om Den norske kirkes medlemmer fungerer ekskluderende».

Til dette svarte A. Løyning: «Du har muligens rett i det, Atle. I tilfelle må vi skjerpe oss på tydelighet, ærlighet og det å tale sant om hverandre.» Og jeg responderte at jeg her er enig med Løyning.

(jeg har i noen tilfeller endret på rekkefølgen og det er noen tweets som ikke angår denne samtalen som er tatt ut, for å få til riktig sammenheng)

--

For min del opplever jeg at denne samtalen i seg selv får frem hva jeg mener om saken. Men la meg likevel utdype noe.

For det første ser jeg på Den norske kirke som en flott kirke med veldig mange bra ansatte og aktive, og den har en unik og viktig rolle i Norge. Jeg heier på DNK på alle måter, og tenker at DNK, på lik linje med alle andre kirker i landet, har en svært viktig rolle i å forkynne evangeliet og være til stede i menneskers liv. Poenget er ikke å ta fra DNK noe som helst. Poenget er at alle kirker i Norge bør behandles likt.

Når jeg er enig med Humanetisk forbund, så er det selvsagt i det prinsipielle rundt forholdet stat/kirke. Vi har ulik motivasjon, men tenker like rundt statens likebehandling av livssyn.

Jeg mener selvsagt heller ikke at det er realistisk (eller ønskelig) at skolegudstjenester skal arrangeres hos pinsevennene eller katolikkene (som nevnt i dagens VL), men at det like godt kunne vært slik i prinsippet. Gud er ikke luthersk.

Samtalen over frem ulike meninger om hva og hvem kirke er, altså ekklesiologi. Det må være helt legitimt. Og jeg forventer ikke at Atle Sommerfeldt med en «folkekirke-teologi» og jeg med en frikirkelig teologi skal være enige her. Men det jeg forventer er at vi kan være på lik linje. Alt for lenge og i alt for mange saker, har enkelte i DNK en nedlatende «det vi som er den egentlige kirken, kan ikke dere alle bare støtte oss og la oss få ha være privilegier i fred»-holdning.

Et illustrerende eksempel er da en pastor i Misjonsforbundet for noen år siden på eget initiativ startet et samtale/kapell-tilbud på Sandvika Storsenter, i samarbeid med ledelsen der. Det ble storm da han hadde en litt uklok formulering på spørsmålet om seksuell orientering/legning på spørsmål fra av en journalist. Da uttalte prosten i Bærum:  «Det er merkelig at Sandvika Storsenter velger en pastor fra en bitte liten menighet, og ikke en ordentlig prest fra statskirken hvor det store flertallet av storsenterets kunder er medlemmer, sier hun.»

Rart de ikke velger en ORDENTLIG prest fra STATSKIRKEN. Eksemplene kunne vært mange, det er bare å lese dissenterhistorien (kristne utenfor statskirken).

Min uttalelse som at «folk» vanligvis går i kirken regelmessig fire ganger i livet, var sleivete. Men da tenkte jeg ikke spesielt på DNK, men alle folk og kirker generelt. De finnes også i Misjonsforbundet som jeg tilhører. Men det er klart den «rammer» DNK mest, siden det er der flest er medlem, og siden tallet på nordmenn som sier de ikke tror på Gud og ikke ønsker å begraves av en prest m.m, alene er betydelig større enn antallet mennesker som IKKE er med i DNK.

Vi har som kristne i Norge hatt noen fantastiske privilegier, vi må ikke bli stressa om de forsvinner. For eksempel hørte jeg nok en gang denne julen rykter om at den sittende regjering i starten av vår tidsregning heller ikke var særlig positive til Jesus. Folk snakket om en ny konge og etter hvert snakket han selv om et nytt rike – et annerledes rike. Cæsar Augustus og Kong Herodes og deres etterfølgere hadde ingen skrupler når det gjaldt å bringe meningsmotstandere og avvikere til stillhet, og blant disse var de som proklamerte Jesus som konge og herre slettes intet unntak. I dag er Nero et bikkjenavn og cæsar navnet på en salat. Men bevegelsen som begynte med Jesus har fortsatt å vokse, også på de steder og til de tider hvor kristendom ikke har stått på timeplanen i skolen, hvor kirken ikke har vært sponset av staten, og hvor kirken ikke har forvaltet gravferdsordningen. Ja, historien har vist at Guds rike og den kristne kirke ofte vokser og stråler mest når den forfølges og motkjempes. Så man skal ikke se bort i fra at den pågående ”avkristningen” av Norge (som Sommerfeldt frykter HEF og oss frikirkelige bidrar til) er noe av det mest lovende som har skjedd på veldig lenge. Jesus sa at selv ikke dødsrikets porter skulle få makt over Hans kirke, og da trenger vi vel ikke være redd for Stålsett-utvalget eller et prinsipielt skille mellom stat og kirke heller.

----

I forhold til påstanden at JEG ekskluderer folk: Om Sommerfeldt vil lese litt mer om frikirkelig teologi og hvordan min egen menighet er vokst frem, så har jeg skrevet om dette før: Driver vi menneskelige sekter eller kristne fellesskap? 

 

Gå til innlegget

22. juli-kommisjonens rapport blir beskrevet som brutal, sann og usminket. Avisoverskrifter som fulgte var «hoder må rulle» og «den nasjonale renselsen». Hva ville skjedd om en kommisjon hadde skrevet en rapport om tilstanden i kirke-Norge?

La oss bare leke med tanken. En uavhengig kommisjon har uten følelser og hensyn til enkeltmennesker gjort en evaluering av resultatene opp mot visjonen og oppdraget til Kirken - alle kristne i Norge. Dette er selvsagt en utopi. For allerede her møter man et av hovedproblemene; hva er oppdraget? Hadde kommisjonen startet med å intervjue ti prester/pastorer bare fra forskjellige menigheter i Oslo, hadde de sikkert begynt å lure på om disse egentlig jobbet for det samme. Tenk om de hadde beveget seg videre i landet eller begynt å snakke med biskoper, kirkesamfunnsledere og helt vanlige kirkegjengere.

Fjern statstøtten

Hva ville innholdet vært i kapitlene om ressursbruk, ledelse, organisering, effektivitet og situasjonsforståelse? Kunne kirkekommisjonen hentet noen av overskriftene fra rapporten til 22. juli-kommisjonen? «Dårlig utnyttelse av stor slagkraft», «ressursene som ikke fant hverandre» eller kanskje «sjokk, uvisshet, sorg og samhold» kunne vært beskrivende i noen tilfeller.

Hva med alle millionene vi samler inn og bruker - eller milliardene vi får over statsbudsjettet? Hva med alle stillingene i organisasjonene? Hva med alle foreninger, menighetslokaler og kirker som trenger kunstig åndedrett? For ikke å snakke om alle aktivitetene som holdes i gang fordi det tross alt er veldig hyggelig for de få som er der. Hva er resultatet av reformer og utredninger, og hvordan er strategiene for fornyelse og vekst?

En kommisjon ville påpekt massive behov for endring. De ville konkludert med at pengene som fordeles over statsbudsjettet i mange tilfeller virker mot sin hensikt. Den gjør kirken fattig, men fet, subsidiert, men indisponert. De ville foreslått den fjernet eller vesentlig redusert.

Tore er på sporet

Spørsmålet er om vi hadde taklet å høre sannheten. Oslo misjonskirke Betlehem som jeg er pastor i er en årets såkalte stallmenigheter for radiogudstjenester. På en orienteringsdag om på NRK i Trondheim skulle Tore Strømøy snakke til rundt tjue kirkelig ansatte «om å kommunisere med glimt i øyet». Men han var så preget av en dåpsgudstjeneste han hadde deltatt i dagen før, at det ble ikke så mye fokus på det med glimt. «Hadde jeg gjort en så dårlig jobb og hatt så få mennesker på forestillingene mine, hadde jeg fått sparken», er slik jeg husker han sa det. Og han fortsatte i samme stil og kom med uortodokse endringsforslag for hvordan vi skulle nå frem i vår kommunikasjon. For det var jo ikke slik at vi manglet budskap, mente han.

Noen av kirkemusikerne falt kanskje av da han kalte gudstjenesten for en forestilling, mens andre av oss tenkte han hadde vært uheldig i valg av kirke, han hadde jo ikke vært i vår. «Jeg syns du er litt urettferdig, Strømøy, for det skjer veldig mye bra mange steder også», var den første responsen han fikk. Det klassiske svaret på all kirkekritikk. Det skjer også noe bra. Selvfølgelig, det påpekte også rapporten til 22.julikommisjonen. «Om vi ikke hører det Strømøy sier, er det vi som taper på det», var det noen som påpekte. Tore er på sporet.

Bomull i munnen

Vi må bli flinkere til å tale og tåle sannhet for evangeliets skyld, og vi bør alle stille tøffe spørsmål, til oss selv og andre. Det er lederskapets oppgave og lodd. Lederne bør være dem som er minst fornøyd med tingenes tilstand, men i kirken er det for ofte motsatt. Det er for mye snillisme, for mange som sitter for lenge med ansvar de ikke skulle hatt og for mye drives som skulle vært lagt ned. Mange av dem som sitter i styrer og menighetsråd kommer fra en arbeidshverdag hvor de hverken har tid eller råd til ikke å fortelle sannheten rett frem. Når de går inn i våre styrerom må de putte bomull i munnen.

På søndag snakket jeg med en som jobber i PST, som sa at de så på 22.juli-rapporten som et godt verktøy for videre arbeid. Jeg er usikker på om vi hadde taklet det på samme måten. For det skjer jo mye bra også, og det er jo tross alt ikke så lett å måle dette med Guds rike. Hva skal vi telle, liksom. Dåpsbarn? Gudstjenestedeltagelse? Kollekt? Liter med kaffe? Vi må ikke være så opptatt av tall, sier noen. Fakta er alltid din venn, sier Bill Hybels. Også de dårlige.

Hvem hadde fortjent slag?

Men hvem hadde måttet ta ansvaret? Man kan fordele ansvar for Norges sikkerhet, men i kirken er det annerledes: En del av oss er betrodd mer ansvar fordi vi er ledere. Men det er ikke mulig for noen kristne å skyve ansvaret bort fra seg selv, for Bibelen sier vi alle utgjør kirken. Jeg hørte en pastor i en stor menighet snakke om de som sitter i Spania halve året med pledd over beina, og som fortsatt tror de er søyler i menigheten. Det er de ikke. Heller ikke de kule kafékristne som går litt her og litt der. Men de er fortsatt en del av kirken, og en gang skal også de stå til ansvar.

Og selv om det aldri blir skrevet en evaluering av kirke-Norge for å «gjennomgå og trekke lærdom», så tror vi at en dag kommer Den Store Kommisjonsrapporten. Noen av oss tror det, i alle fall. Søndagens tekst (26. august) fra Lukas 12 sier at dem som har fått mye betrodd, skal det kreves mye av. De av oss som visste hva vi skulle gjøre, men ikke gjorde det, fortjener mange slag, i følge Jesus, og det er vel flere paralleller fra 22. juli-saken her. De som ikke visste, skal slippe med færre. Jesus sa også at noen fortjener å hugges ned, men da får vi håpe det er noen andre han snakker om.

Vi har fått mye betrodd. Vi har fantastisk gode nyheter til verden, og oppdraget er viktigere enn det noen regjering eller politimyndighet har. La den «nasjonale renselen» som Norge gjennomgår om dagen også være til inspirasjon og ta tak i oss som utgjør Kirken, Jesu kropp.

Twitter: @eandreassen

(Dette er en litt lengre versjon av innlegget som stod på VLs debattsider 31.aug 2012)

Gå til innlegget

Tre store spørsmål etter "Omvend meg"

Publisert over 7 år siden

Nett-tv-serien «Omvend meg» er ferdig, og jeg har blitt utfordret til å skrive noe om hva jeg tenker etter at kameraene har blitt slått av. Jeg sitter igjen med minst tre store spørsmål, og kanskje er det Hope som hadde mest å lære meg, ikke motsatt.

Jeg fikk privilegiet av å bli invitert inn i prosjektet som en slags «programleder» og det har vært en spennende og krevende reise. Jeg vil først si noe om tre utfordringer jeg ser fra et menighetsperspektiv. Til slutt vil jeg si noe om serien, om Hope og folka vi møtte.

LES OGSÅ KJETIL HOPES OPPSUMMERING: Omvend meg - ved veis ende

Hva gjør vi med barna?

Det første handler om trosopplæring. Kjetil Hope er på ingen måte alene om å forlate troen. Det er ikke vanlig å gjøre et nummer ut av det offentlig, men mange som har vokst opp i våre barne- og ungdomsarbeid er ikke lenger kristne. Det var noe av min motivasjon for å bli med på dette prosjektet; jeg ville vite mer om en av «disse».
Nå vil mange optimister si at det finnes en stor, skjult menighet der ute, og det er sikkert sant. Men like sant er at det finnes en stor gruppe tidligere troende også. Noen sier at så mange som seksti til nitti prosent forlater troen når de blir voksne. Dette er tall fra USA, men det er ingen grunn til å tro at de norske tallene skulle være særlig annerledes. De stemmer i alle fall godt med den gjengen jeg vokste opp sammen med;  nærmere nitti enn seksti. Det er heller ikke få femtiåringer jeg har snakket med som lurer på hvor alle fra ungdomsforeningen ble av. Og jeg tror ikke forskjellene i kirkelig sammenheng er så store.

LES OGSÅ KNUT MYGLAND: Vi som mistet troen på 70-tallet

Jeg tror tallene er deprimerende enten man talte i tunger på ungdomsleir eller var med i et folkekirkelig ten-singkor. Alt for mange vokser opp som kopier av sine småborgerlige foreldre, og jaja, de har heldigvis hus og barn og masse lån og god utdannelse og jobb og tidsklemme og passe god moral og en ektefelle og kanskje en ex, men Jesus og menigheten - det heiv de på båten. Nå vil sikkert Hope og flere med han hevde at det er disse som er tro mot bevisene, men hva med oss som ikke mener det, hva tenker vi rundt dette?

Om vi virkelig tar denne utfordringen med alle som forlater troen inn over oss og gjør de endringer som trengs, så tror jeg for eksempel liturgireformen som rulles ut Den Norske Kirke om dagen ville blitt å regne som en detaljjustering i forhold. (Men heldigvis skjer det mye spennende på trosopplæringsfronten om dagen.)

Nå har ikke jeg fasiten på hva som skal til, og dette er ikke plassen for å forsøke å gi svar heller, men jeg kan i alle fall stille noen flere spørsmål: Hvordan tenker vi barne- og ungdomsarbeid i menighetene våre, for å skape det Misjonsforbundet UNG kaller «Levende Tro» - en tro som er mobil og som de tar med seg også når de flytter ut av redet? Hvordan setter vi foreldre i stand til å blir gode trosforbilder? Jesus trivdes godt i tempelet som 12 åring og hans foreldrene tok han med til de religiøse høytidene «hvert år» og «som vanlig» (Luk 2). Trives 12 åringene hos oss, og har vi som foreldre en god rytme på troslivet vårt? Og trives foreldrene på våre gudstjenester? Og er troen synlig hjemme?

Hva gjør vi med spørsmålene?

En annen ting Jesus opplevde i tempelet når han var 12 år, var at det rom for å stille spørsmål. I den jødiske tradisjonen var det ikke monologen og de ferdig formulerte svarene som var konge, men dialogen og diskusjonen. Det kommer tydelig frem i serien Omvend meg at Kjetil ikke har hatt den samme erfaringen. Når han begynte å stille vanskelige spørsmål opplevde han seg  til bry, selv når han oppsøkte forbønn og veiledning. Hvor mange har ikke erfart det samme? «Slapp av, de spørsmålene går over». «Du må ikke tenke så mye, du må bare tro».
Jeg har selv erfart hvor vanskelig det kan være når folk åpner opp sin tvil og kommer med alle sine spørsmål, og en fasit på hva man skal gjøre finnes ikke. Men kanskje «jeg også» hadde funket bra som innledning? Og kanskje fortsettelsen kunne vært; «vet du at bibelen er full av folk som stiller skikkelige vanskelige og tøffe spørsmål, og at de samme folka blir kalt troshelter?» Og kanskje også: «Husk at alt som er sant er Guds sannhet, uansett hvor du måtte finne det. Så ikke vær redd for å søke sannheten.» Hadde tolvåringen Jesus blitt vel bevart i vår menigheter, med alle sine spørsmål? Og hva med David, Peter, Salomo og alle de andre?

Hvordan blir man egentlig omvendt?

Flere har påpekt korrekt at serien ikke burde hatt tittelen «Omvend meg», fordi det er et umulig prosjekt. Nå var det slik at det var sånn utfordringen fra Kjetil lød, og mitt svar har vært at omvendelsen må han eventuelt stå for selv. Jeg kan være med i samtalen og ta han med rundt til andre som også vil bidra i den. Men spørsmålet om hvordan vi tenker frelse og omvendelse har for min del blitt aktualisert gjennom denne reisen.
Om noen kommer til deg og sier de vil bli kristne; hva svarer du da? Noen vil sikkert sitere bibelvers og si det er enkelt (f.eks Rom 10,9 eller Joh 1.12), og de vil ofte bruke ordet «bare» i sitt svar.
«Du må bare tro».
«Du må bare få Jesus inn hjertet».
«Du må bare la Den Hellige Ånd gjøre det».
«Du må bare ta i mot».
«Du må bare si ja til Jesus».
«Du må bare bøye kne og be en frelsesbønn».
«Du må bare hvile i dåpens pakt».
Okey? Bare så enkelt?

Det er mange enkle bibelvers som sier forskjellige ting om frelse, og det er ikke uten grunn at Jakobs brev ikke stod høyt i kurs hos Luther; han fikk ikke fokuset på gjerninger til å passe inn sitt frelsesskjema. «Selv demonene tror», skriver Jakob. «Vis meg gjerningene dine, så skal vi snakke om hva frelse er». Jeg er ikke sikker på at det finnes noe enkelt skjema. Om du bare legger evangeliene til grunn, så gir Jesus frelse til folk av alle mulige slags årsaker. En gang blir for eksempel en fyr frelst fordi vennene hans tror. Men det jeg er sikker på, er at frelse har med å komme til Jesus og gjøre. Og at han ikke svikter noen av dem som gjør nettopp det.

Om konseptet «Omvend meg» og folka vi møtte

Det har vært lærerikt og spennende å få være med på å lage nett-tv. Dette var en ny erfaring for de aller fleste involverte, og sånn sett syns jeg det har gått bra! Jeg ble spurt en fredag, svarte lørdag, filmet torsdag og lanserte første episode uken etter! Cred til Vårt Land som prøver seg frem på dette formatet! Og takk til regissør David Hasseløy for å forsøke å få frem det beste i oss!

Kjetil Hope har blitt en venn. Jeg har stor respekt for reisen han har gått, og som han fortsatt går på. Jeg var i starten spent på motivasjonen hans for å gjøre dette, men jeg opplevde utfordringen som oppriktig, og han som reelt åpen. Jeg syns  han er tøff, og jeg er ikke sikker på om jeg hadde blitt med han rundt. Vi har spøkt med at det sikkert kunne blitt en bra nyhetssak om serien endte med at det var jeg som ble omvendt.
I starten syns jeg han var vel høflig, og jeg har hele tiden følt at han kunne stilt flere og tøffere spørsmål enn han har gjort. Noen ganger har jeg kjent at jeg hadde flere utfordrende spørsmål å stille, enn de han kom med. Men så skulle jo jeg være «han kristne». Samtidig liker jeg veldig godt hans filosofi om å ikke komme med «cheap shots» i diskusjoner; billige triks. De beste samtalene har vi etter min mening hatt i bilen på vei til og fra location, noe som det ikke blir bra tv av, men derimot gode prater.

Så hva med folka vi møtte i serien? Det finnes jo veldig mange vi kunne ha møtt, og innspillene har vært flere. Kjetil håpet underveis at vi skulle få møte noen «gærne kristne», men jeg forstår han slik at han ikke fikk det ønsket oppfylt. For meg var det viktig å la Kjetil møte folk som jeg ville tatt med min beste ikke-kristne venn til. Det er mye annet som kunne blitt «bedre» TV, i alle fall mer tabloid.

Henrik Syse har jeg stor respekt for. Han kombinerer hjerte med hode, er skarp og engasjert. Dessuten er han en av de beste kommunikatorene jeg vet om. Jeg kjenner ikke hva han står for på  teologisk detaljnivå, men så vidt jeg forstår ville jeg fulgt Henrik stort sett over alt.

Episode 3 ble spesiell, siden det etterpå viste seg at jordmoren vi møtte, var hun som tok i mot meg i 1980 (min mor syns hun virket kjent, jeg husket henne ikke.)! Kunne blitt et morsomt innsteg til episoden! Karl-Willy Sæther var en fyr jeg ikke kjente, men jeg liker hvordan han forsøker å holde flere verdener sammen.

Jeg syns det er fantastisk med teologer og lærer som beveger seg ut av kontoret, og her er Oskar Skarsaune et godt eksempel. Samtalen med Hope begynte på detaljnivå, men beveget seg ut til de store og viktige tingene. Ærligheten Skaursaune viste om sin egen trosreise gjorde inntrykk.

Episode 5 ble kanskje den mest utfordrende, når Kjetil møtte sin bror Jostein. Det står stor respekt av Jostein å bli med, og jeg opplevde at samtalen ble en start på en oppdagelse av at de begge hadde endret seg siden sist de snakket sammen om disse tingene.

Asgeir Føyen er en av de menneskene jeg virkelig ser opp til, og jeg er veldig glad vi fikk til å besøke Abildsø Gård. Tone og Asgeir driver den gården med et Guds rike-perspektiv  vi alle trenger mer av, og jeg registrerer at det også gjorde inntrykk på Kjetil.

Christian Ingebrigtsen bød for min del kanskje på det mest «magiske» øyeblikket under innspilling, da han siterte sangen «What if». Christian har merkelappen boyband-artist på seg, men det er få jeg kjenner som er så inne i alt fra Tolstoj til kvantefysikk. Dessuten er han engasjert i et veldig spennende arbeid i Midtøsten som viser at han ikke er en artist med seg selv i sentrum.

Helbredelseshistorien til Tone-Lise er kanskje det som har skapt mest engasjement på Verdidebatt, og kanskje med god grunn. Slike historier utfordrer alltid, på mange måter og ulike nivåer. Det utfordrer min ganske rasjonalistiske tilnærming til troen, og ikke minst utfordret Tone-Lise sin teologi rundt helbredelse meg på flere måter. Vi er ikke helt på linje i alt, men som hun sa: Hun har ikke alle svar, hun har bare sett hva som fungerer. Ikke så mye å si på det.
Til diskusjonen om journalføringen av  helbredelsen  kan det legges til at overlegen som hadde ansvaret for Tone-Lise, ringte tilbake til regissøren for igjen å beklage at han/hun (?) ikke kunne stille til intervju av diverse hensyn. For legen ville egentlig veldig gjerne fortelle historien. Men jeg angrer på at jeg ikke spurte Tone-Lise litt mer rundt det som har blitt diskusjonen etter på. Uansett gjorde møtet med Tone-Lise inntryk, og hun er en fantastisk dame med bra engasjement og hjerte for viktige ting.

Serien er ferdig, men forhåpentligvis fortsetter prosessen både i meg og Kjetil. Mange spørsmål som ble stilt kom ikke med, noen ganger var svarene som kom med, ikke svarene på spørsmålet som ble stilt, og mange timer med spennende samtale ble naturligvis kuttet. Det kunne vært moro å gjort noe tilsvarende med en person som var helt «blank» på kristendom og menighetsliv, men det var også gøy å følge Kjetil. Det var mer jobb enn forventet, men jeg er glad for å ha fått være med. Som pastor er det ikke hver dag man får muligheten til å møte en person så tett over så mange uker.

Gå til innlegget

"Der du ser en menighet, der troende er samlet til ett, fordi de har den eller den lære felles, og der man utstøter dem som ikke har samme oppfatning, men som dog lever i Kristus og er tatt inn i hans samfunn, der ser du en menneskelig sekt."

Ordene tilhører P.Waldenström, som hadde mye innflytelse på oppstarten av kirken jeg tilhører. Og det er interessante ord inn i dagens situasjon også. For hvor går grensen mellom en menneskelig sekt, og en sann Guds menighet? Hvor bred kan en kirke være uten å miste sin identitet? Hvor stort spenn kan den ha i meninger uten at den ikke mener noen ting?

Økumenikk er tema på kirkemøtet i Den Norske kirke i disse dager. Og det var tema for en artikkel i Vårt Land torsdag 07.april. En artikkel fra Salem i Bergen, hvor katolikker og pinsevenner og Misjonssambandere var sammen.
Morten Holmqvist, stipendiat ved Menighetsfakultetet og tidligere pastor i Subchurch uttaler at “Økumenikk er svært sentralt for ungdomsgenerasjonen, men ikke så veldig bevisst” og han sier “Sentrale dogmer som dåp og nattverd er ikke så viktig. Mitt inntrykk er at de sier Jesus er viktigst”.

Det er fristende å si: Velkommen til Misjonsforbundet! (og det er jo også der Holmqvist oppvokst) Eller kan jeg være så frimodig å si: “Se til Misjonsforbundet!”

KARTET FOR FREMTIDEN?
Misjonsforbundet er kirkesamfunnet jeg tilhører, og menigheten jeg er pastor i, Oslo misjonskirke Betlehem (OmB), har holdt det gående siden 1857. Det første styret i det som skulle bli Misjonsforbundet kom alle fra OmB. Og når jeg leser i menighetens historie blir jeg stolt og jeg tenker at det pionerene gjorde på 1800-tallet fortsatt er veldig relevant i dag. Har de laget kartet for fremtiden?

Gustaf Adolf Lammers var prest i Den Norske Kirke og han regnes som frikirkelighetens far i Norge. Han startet den første “dissentermenigheten” og flere foreninger som senere ble de første frimenighetene i Norge. Lammers hadde samvittighetskvaler med folkekirkeordningen slik den på den tiden ble praktisert (ikke ulikt slik den blir praktisert i dag vil en del si), og hadde vanskelig å utføre dåp og forrette nattverd. Han fikk ikke praksisen til å matche menighetssynet han fant i Det Nye Testamentet. Han spurte for eksempel hvordan det kan være slik at så å si et helt land være medlemmer i en kirke?

BARE FOR TROENDE, MEN FOR ALLE TROENDE
Menigheten skulle være for dem som hadde en bekjennende tro på Jesus. Men også for ALLE som hadde en bekjennende tro på Jesus. Altså bare for de troende, men for alle troende.

Men hvordan skulle man forholde seg til ulike lærespørsmål? Måtte folk døpe seg på nytt? Måtte man melde seg ut av statskirken? Hva med nattverden, og hvilket syn hadde man på forsoningslæren?

Vel, man kom frem til begrepet “samvittighetsfrihet”, og at vi kan leve med forskjellige synspunkt på noen lærespørsmål. “Vi tror ikke om oss selv at noen av oss har kommet frem til den hele og fulle sannhet”.

Og menighetssynet til Paul Petter Waldenström influerte vår kirkes grunnleggere:

"Der du ser en menighet, der troende er samlet til ett, fordi de har den eller den lære felles, og der man fra sitt samfunn utstøter dem som ikke har samme oppfatning, men som dog lever i Kristus og er tatt inn i hans samfunn, der ser du en menneskelig sekt.
Men der du ser en menighet, i hvilken de troende er samlet til ett, fordi de er troende… og der således hver og en er velkommen, som tror på Jesus og vil følge ham, så langt han forstår, der ser du en Guds og Kristi menighet."

Nå var ikke Waldenström ukontroversiell, han heller. Men jeg syns det er et fantastisk sitat. Les det en gang til, sakte! Hver og en er velkommen, som tror på Jesus og vil følge ham, så langt han forstår…

Og denne linja var heller ikke ukontroversiell. Her et sitat fra OmBs årsberetning i 1883.

”Våre motstandere har spådd vår forening oppløsning og undergang fordi vi mottok brødre og søstre med ulike anskuelser i visse underordnede lærepunkter. Våre forsøk på å praktisere GUDS BARNS ENHET er ikke blitt til skamme. Fred og enighet har rådet, og våre bestrebelser tror vi har vært etter Herrens vilje”.

Guds barns enhet har vært en del av Misjonsforbundets motto fra starten, og er nå en del av vår visjon.

LÆRE UBETYDELIG?
Men betyr dette at våre menigheter ikke har noen læremessige standpunkter? Eller betyr det at vi ignorerer eller undervurderer lærens betydning? At ortodoksi og teologi ikke er viktig?

Ja, noen kan kanskje anklage Misjonsforbundet for det, og noen ganger kanskje med rette.

Men da er det viktig å understreke det andre hovedprinsippet som Misjonsforbundet menigheter er grunnlagt på:

Bibelen er vår eneste rettesnor for tro, liv og lære.

Ingen kirkefader. Ingen bekjennelsesskrifter. Ikke Luther, ikke Calvin eller Rob Bell. Men hva sier Bibelen? Ikke folkeopinionen, ikke hva sier folk på Facebook, biskopene i DNK, men Bibelen.

Alle kan mene hva de vil, fellesskapet er åpent for alle troende som vil følge Jesus så langt han eller hun forstår, men det betyr ikke at menigheten eller jeg som pastor vil anerkjenne det som riktig eller god teologi, etikk og moral.

Samvittighetsfriheten gjør for eksempel at vi praktiserer både barnevelsignelse (troende dåp) og barnedåp, men det betyr ikke at vi ikke har en lære om dåp eller at vi praktiserer alle former for det. Vi praktiserer for eksempel ikke Luthersk.

HOLDE SAMTALEN LEVENDE
Men å leve etter prinsippene Guds barns enhet, og Bibelen som eneste rettesnor, er selvfølgelig ikke lett, det heller. For hva gjør man når de to prinsippene tilsynelatende står mot hverandre? Og hvilket bibelsyn legger man til grunn? (tradisjonelt har Misjonsforbundet fulgt den historisk-grammatiske metoden, og er plassert midt i den evangeliske, bibeltro kristenheten)

Men likefult mener jeg det er to bra prinsipper å bygge menighet på.

Og hvis man legger til ordene til Augustin om “Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt” så begynner vi virkelig å snakke.

Men da må vi jo også fortsette å snakke. Vi må stadig ta samtalen om hva som er det sentrale og hva som er det perifere. Og ikke minst, hva er kjærlighet? Men det er jo også det er som er så bra; å holde samtalen levende!

 

(En parentes til slutt. Ved årsmøtene i OmB i var det tidligere vanlig å ha teologiske samtaletema. For eksempel:
1881: "Kan man ifølge 2.Kor 5.21 læret at Kristus i vårt sted stod som en synder for Gud?"
1884: "Er hastige omvendelser i overensstemmelse med Guds ord, eller hvor lenge må et menneske angre synde, førenn det har rett til å tro på nåden"?
1887: "Helbredelse ved bønn" "For om mulig forhindre misbruk, samt opplyse om hvad de har å iaktta som søker helbredelse ved bønn"
1892: "Er det i overensstemmende med Bibelen, kristendom og sann menneskelig moral, at troende nyter berusende drikke?"

Det sies at "dette ansporet våre medlemmer til å granske sin bibel for i det hele tatt å kunne følge med i diskusjonene." Og DET er en bra sak. Vi bør alle granske vår bibel.)

(Innlegget er i stor del utdrag fra en tale holdt i OmB fra 2010)

 

Gå til innlegget

Hvorfor så sinna på Rob Bell?

Publisert over 8 år siden

Hvorfor blir så mange kristne så veldig sinna på at en person lanserer tanken om at Gud kanskje er mer sjenerøs enn vi har trodd?

Rob Bell er i ilden om dagen. På mer enn en måte vil en del si. Hans nye bok kom ut tirsdag 15.mars, og heter Love Wins: A Book About Heaven, Hell, and the Fate of Every Person Who Ever Lived.
"Rob Bell" var lenge et av de mest brukte orda på Twitter, og boka har i flere dager vært nr 3 på lista over mest solgte bøker på amazon.com. Av ALLE bøker. Det er svært. Han har vært intervjuet på en rekke nasjonale tv-kanaler i USA, og oppmerksomheten rundt boka hans mangler sidestykke.

(Jeg har samlet aktuell linker til hendelsene, se bunn)

Hvorfor?
Fordi noen mener Rob Bell sier at alle kommer til himmelen. De sier han endelig har lagt kortene på bordet og innrømmet at han er universalist (læren om at alle blir frelst).

 TILHENGER
Først må jeg si at Rob Bell har betydd veldig mye for meg. Jeg har hørt de fleste talene han har hatt i Mars Hill (menigheten han grunnla i 1999) siden 2003, og jeg har møtt han og vært der to ganger. Han er en stort forbilde i talekunst, men det er ikke bare måten han gjør det på som inspirerer; det er hva han sier. Rob Bell har gjort meg mer glad i Jesus, mer begeistret for bibelen, og ikke minst har han hjulpet meg til å oppdage og få en større del av Guds hjerte for “enkene, innflytterne og de farløse”.

La meg presisere at jeg ikke er ferdig med å lese hans nye bok, så dette er ikke først og fremst et innlegg om hva Rob Bell mener, selv om jeg kommer inn på det mot slutten. Men det interessante er selve debatten. Hvorfor blir det så høy temperatur? Hvorfor blir folk så sinna?

HELLER UT EN “INNENFOR”
For det første er det i USA det skjer. Hadde boka vært gitt ut i Norge av en norsk prest eller pastor hadde den knapt blitt lagt merke til og folk hadde hevet skuldrene og sagt: “Er det ikke dette de fleste prestene i Norge mener?”

Innenfor det evangelikale USA derimot er det svært viktig at du bruker de riktige ordene på riktig måte i riktig rekkefølge. Skal du tale på en konferanse må du skrive under på et A4-ark med beliefs og det er viktigere hva slag teologiske setninger du har i hodet, enn hva slags liv du lever. Du kan fly privatfly og bo på luksushoteller og nekte innsyn i regnskapene dine, men dersom du har riktig syn på forsoningen er alt ok. Rob Bell utfordrer alt dette. Han nekter å bruke ordene han vet folk vil høre og som ville holdt han “innenfor” og på trygg grunn. Han bruker nye ord, andre bilder og spør om teologien vår matcher det bibelen virkelig sier. I stedet for å tilfredsstille menigheten av rettroende vil han ut og nå resten av verden med de gode nyhetene om Jesus.

SELVMORD
Det er trolig at Rob Bell nå begår evangelikalt selvmord. Noen svenske kolleger har forsøkt å få han til Skandinavia og også til oss i Oslo og det var nesten klart. Men så trakk organisasjonen som ofte står for fasiliteringen av slike eventer seg (skal ikke nevne navn, men det er godt kjent), i påvente av denne boka, og i usikkerhet på om han er “innenfor.”

Men jeg tror Bell villig ofrer seg for en større sak, og at han visste hva som kom.

GODE SPØRSMÅL?
En annen grunn til oppstyret tror jeg rett og slett skyldes at spørsmålene Rob Bell stiller er svært gode. Og utfordrende. Og mange. Og det kan oppleves truende om du tror og håper at du har funnet svaret, og dersom du er avhengig av enkle svar for at troen skal henge sammen. Jeg telte antall spørsmål i kapittel 1 av boka, og tallet er så langt jeg kan se 97. De fleste setningene har et spørsmålstegn. Nå er det for å kickstarte boka, men jeg mener spørsmålene han stiller er viktige. Dessuten er han en svært god retoriker. Og det faktum at stormen startet lenge før boka kom ut, basert på en video på tre minutter hvor Rob stiller spørsmål, illustrerer saken.

Noen mener han er et markedsføringsgeni, jeg lurer kanskje mer på om han er en profet.

TYDLIGERE ENN JESUS
Dessuten er Rob Bell en poet, en kunster og pastor, ikke en systematisk teolog. Han utfordrer bevisst de som hevder å ha enkle svar på vanskelige spørsmål, og som gjerne fremstår tydeligere enn bibelen selv. De som ser på bibelen som et mattebok eller bruksanvisning og som er avhengige av at bibeltekster ikke motsier hverandre, og som ofte er mer radikale og svart/hvit enn Jesus. Bell vil utfordre dem til å ikke gjøre sitt teologiske system til avgud. Av disse blir Rob Bell anklaget for å være utydelig, og noen ganger med rette. Jeg skulle ønske Bell oftere kunne svare “ja” og “nei”.

Men hva hadde skjedd om det var Jesus som hadde sittet i tv-studioene og fått de samme spørsmålene som Rob Bell? Jeg tror svært mange av oss ville blitt overrasket over svarene og spørsmålene han hadde stilt i retur, og vi hadde lurt på hva han egentlig mente. Noen ville hevdet han motsa seg selv. Det var i alle fall det som skjedde da han sist var her.

SÅ HVA MENER HAN?
Så hva tror jeg Rob Bell egentlig mener? Ja, først må jeg lese ferdig boka for å kunne svare utførlig på det, og det er absolutt mulig jeg ikke kommer til å følge han helt. Men det første kapittelet i boka var i alle fall helt likt et foredrag jeg hørte han hadde i Mars Hill i 2006, hvor jeg lenge satt å tenkte at han var universalist. Før han helt på slutten presiserte at det er bare frelse i Jesus, at fortapelse er en mulighet og at Gud ikke tvinger noen til himmelen som ikke vil ha med han å gjøre. Men hvordan frelsen fungerer, i hvilken rekkefølge ting skjer, og hva som skjer med dem som aldri har hørt evangeliet, der mener han bibelen ikke gir entydige svar. Vi får bare håpe at Guds nåde er større. Det ville overraske meg om Bell mener noe annet enn dette nå.

FORTSATT TILHENGER?
Men hva om han er universalist? Hva om han beveger seg utenfor det vi kan kalle “klassisk kristendom”?  Vårt Land-journalisten spurte meg om jeg da fortsatt vil høre på han og anbefale han til andre. Vel, det er hypotetisk, for jeg tror ikke det er der han havner. Men det som er sikkert er at dersom jeg bare skulle hørt på forkynnere jeg var helt enige med i alt, da hadde det ikke vært mange å velge mellom. Da kunne jeg vel bare hørt på mine egne prekener. Nei, jeg kunne vel ikke hørt på dem heller.

------------

På bloggen min har jeg samlet linker til artikler og videoklipp som belyser debatten I USA.

Jeg har også lagt ut en artikkel jeg skrev etter et besøk i Mars Hill i 2006, hvor du finer bakgrunnsstoff om menigheten og refleksjoner rundt foredraget om frelse som jeg nevnte i nest siste avsnitt over.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere