Erik Andreassen

Alder:
  RSS

Om Erik

Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem

Følgere

Hva er da en menighet? Og en pastor?

Publisert 8 måneder siden - 459 visninger

Bill Hybels avgang som pastor i Willow Creek treffer den evangelikale verden jeg selv tilhører, som et jordskjelv. Men mye kan tyde på at det er et nødvendig et.

Hybels har vært en ledestjerne i det moderate, evangelikale kirkelandskapet. Han startet det som skulle bli Willow Creek for 42 år siden, og har gjennom sitt lederskap hatt enorm innflytelse. Over 150.000 ledere(!) deltar hvert år på Willow Creeks «Global leadership Summit» i over 120 land.

Selv har jeg besøkt Willow en rekke ganger, og var der også i 2008 én hel uke. Da fikk vi «eksklusivt» innsikt i menighetens indre liv. Det slo meg at bare «backstageområdet» i deres da nye kirkesal var like stor som hele vår nye kirke. Ja, det var amerikansk, men likevel opplevdes det ekte. Og jeg har lært mye av Hybels, og står jeg i en lederutfordring tenker jeg i blant på «hva ville Bill gjort».

Grenseoverskridende adferd. 

Tirsdag 10. april gikk Hybels av som pastor, etter anklager om grenseoverskridende adferd mot kvinnelige ansatte, flere av historiene er fra langt tilbake. Menigheten har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke bevis, og selv benekter han, selv om han erkjenner at han vært naiv og møtt anklagene med sinne i stedet for ydmykhet. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer, men finner det lite sannsynlig at han hadde gått av, med alle de konsekvensene det innebærer, om han selv og de rundt han mente det hele skyldtes misforståelser.

Men uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om «vekst». Vi står i fare for å gjøre pastorer til halvguder og menigheter til magiske sentra. De to tingene hører ofte sammen; der hvor dyktige ledere får plass, vokser det rundt dem, om enn på ulike måter. Og er det noe Hybels har bidratt til, så er det å myndiggjøre mennesker, og ikke minst kvinner, med ledergaver; at de også kan bruke dem i kirka de tilhører - ikke bare i sitt profesjonelle yrkesliv. Det er bra!

Vente på kræsjet. 

Samtidig er det en stor risiko når en menighets vekst og helse blir tett knyttet til én person. Om det som primært brukes for å beskrive en menighet er navnet på pastoren; «det er menigheten til (navn)», da er det nesten bare å vente på kræsjet. Når pastoren og menighetens blodgjennomstrømming nærmest er umulig å skille, da er det bare å vente på infarktet. Det viser dessverre historien oss.

Hvorfor? Fordi også pastorer lever etter syndefallet. Vi har også del i hva Francis Spufford kaller THPTFTU – «The Human Propensity to F**k Things Up». En mildere, norsk variant, kan være DMTKTT – «Den menneskelige tendensen til å kødde ting til.» Slik definerer Spufford konseptet synd, som ikke er noe kirken har funnet på, men som er en allmennmenneskelig erfaring.

Imperium eller kirke. 

Men dersom erkjennelsen av ett menneskes DMTKTT potensielt fører til at menneskers arbeidsplasser ryker, og store summer går tapt, da er det grunn til å spørre seg om man har bygd et imperium, mer enn en kirke. Og det skal mye til å være den som varsler når man vet det blir konsekvensen, og når man i tillegg har stor kjærlighet for sammenhengen som kommer til å lide når man står frem.

Å være pastor er utfordrende. Å være pastor i en stor menighet er enda mer krevende. Å være pastor i en mega-kirke er nærmest umenneskelig. Det må vel det store antallet megakirkepastorer som har måttet gå av på grunn av DMTKTT, vise oss. En venn av meg spekulerte i om det kan skyldes at det er den eneste veien de finner ut av et umulig liv. Den eneste måten de kan komme seg bort fra megakirkelivet på, uten å få mange forespørsler om å komme tilbake etterpå, er å falle på.

Dyp kjøl.

Jeg var 28 år da jeg ble hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem i 2008. Det ble diskutert om jeg var for ung og uerfaren for denne ganske store, tradisjonsrike menigheten. Men som en sa på menighetsmøte som skulle avgjøre det: «Denne kirka har så dyp kjøl at den overlever uansett». Hun har holdt det gående siden 1877 og lar seg ikke vippe av pinnen av en ung, ivrig og ambisiøs pastor.

Da jeg begynte å gå i OmB, kom jeg fra en menighet hvor det var tradisjon at pastoren ledet lederskapsmøtene (styremøtene), noe jeg hadde sans for, for er det noe jeg liker så er det å lede. Dessuten lignet det på menigheter jeg lot meg inspirere av. I OmB hadde ikke engang pastoren stemmerett. Jeg må innrømme at det plaget meg litt, skulle jeg ikke engang ha én stemme på linje med de andre? Ville de ikke bli ledet?

I en samtale i vår sammenheng i 2006 om «den sterke leder», brukte noen «godfot-teorien» til Nils Arne Eggen for å hause teamledelse. Jeg påpekte at i godfot-teorien finnes det også en Nils Arne Eggen. Laget som skulle samhandle på banen ble ikke valgt ut etter en demokratisk prosess. Jeg mener det fortsatt er noe i det, og hva hadde kampen mot apartheid vært uten Nelson Mandela eller kampen for svartes rettigheter vært uten Martin Luther King? Likevel; Rosenborg er større enn Nils Arne Eggen. Han satte et sterkt fotavtrykk, men det fantes et liv etter.

Viktige preposisjoner.

I starten tok jeg meg selv ofte i å si «min menighet» om Oslo misjonskirke Betlehem. Nå er det ikke noe galt med en positivt form for eierskap i seg selv, men ordene vi bruker er viktige, ikke minst når det kommer til preposisjoner. Iblant får jeg høre det også: «Jeg er så takknemlig for at jeg får være med i din menighet», kan folk finne på å si på en god dag. Da kan jeg kjenne stoltheten vokse, men forsøker jeg alltid å svare «og jeg er takknemlig for at jeg får være med i din.» Jeg forsøker å si «vår». Og jeg har til og med noen ganger begynt å si «deres», for jeg er der tross alt bare midlertidig.

Men aller mest er den Guds. Og jeg får lov til å betjene denne gode flokken av mennesker med alle mulige slags DMTKTT, samlet rundt Jesus – hvor vi forsøker ikke å la menneskene bli objekter i en visjon, puslespillbrikker i et spill, eller hvor menneskers verdi blir målt på hvor mye de kan bidra. Og om menigheten vokser eller ikke vokser, ja, det er egentlig ikke poenget, det får være opp til Gud.

Jeg får lov til å tjene dem et lite stykke på veien, så lenge de har tillit til meg, og så lenge jeg kjenner det er rett. Og om jeg hadde trengt stemmerett i styret for å gjøre det, ja, da er jeg ikke lenger pastor. Og dagen jeg er ferdig som pastor der, forhåpentligvis ikke på grunn av et alvorlig DMTKTT, så vil kirka fortsette.

På første rad. 

Jeg ber for Willow Creek og Bill Hybels og hans familie, og de som har stått frem med sine historier. Det er grunn til å håpe at det som nå skjer, fø- rer til en enda større bevissthet om at en kirke ikke er én leders verk. Ikke engang de mange lederes verk. Og om det som skjer i Willow nå skaper en enda større erkjennelse og aksept for det svake og det sårbare, det ekte og det menneskelige, ja, da vil deres lederkonferanser ha en større viktighet enn noen gang. Da skal jeg sitte på første rad.

Trykket i Vårt Land 17. april 2018

Gå til innlegget

Trenger Gud mat?

Publisert 12 måneder siden - 817 visninger

Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.”

Spørsmålet er relevant for å svare på noen av de mest brukte innvendingene mot min, og andres, betenkning mot at det var Guds straff Jesus led under på korset, senest formulert av Folke i VL 15.desember. Notto Thelle henviser i sitt innlegg 13. desember til forsoningsstriden i Misjonskirken Norge (tidl. Misjonsforbundet) på 40-tallet, og det sitatet som kanskje skapte mest furore den gang, var ”at Gud skulle bli forsonet ved blodet er en hedensk forestilling, og kan derfor ikke ha noen plass i de guddommelige renselsesordinger”. Forfatteren var rektor Christensen på forløperen til Ansgarskolen, Misjonskirkens skole. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik spissformulering, kombinert med flere andre, gav trøbbel i lutherske Norge, spesielt i en tid hvor kampen mot liberalteologien var en samlende faktor. Men spørsmålet man må stille seg, er om det kan være noe i det han sa - og om man trenger å være “liberal” for å hevde det samme. Selvsagt ikke. Og det er også denne tanken NT Wright utvikler i sin bok om forsoningen; “The day the revolution began” (2016).

En gang for alle

Et av de underliggende spørsmålene i samtalen er altså om Gud trenger mat, som omhandler forståelsen av offertekstene i GT. Dette er ikke plassen for et inngående studie, og jeg er heller ikke den best kvalifiserte, men jeg spør om vi ikke leser gal mening inn i offersystemet, når vi skal få det til å passe med idéen om en stedfortredende straffelidelse. I alle fall at det blir skjevt. Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.” Nå er det ikke umulig at det kan finnes noen teologiske eller sjelesørgeriske, poenger i en slik fortelling, og for Luther var det viktig å bruke en mer nyansert versjon av dette i kampen mot den katolske praksisen den gangen, hvor Jesus så og si ble ofret på nytt i hver messe. Nei, Luther fasthold at “Jesus døde en gang for alle.” Men dette kan imidlertid også lede galt av sted. Og det viktigste spørsmålet er hvilken fortelling vi finner i Bibelen.

Sultne guder

Det var hedningefolkene som ofret til gudene sine for å blidgjøre dem, for gudene var uberegnelige, og de var sultne. Dette gjorde også Israelsfolket, før de ble kjent ble med Gud, Jahve. Og dette språket brukes også flere ganger om Israels offer: “...han bærer fram mat for din Gud. (3 Mos 21,8).”

Dette var den rådende tanken, og det språket som ble brukt. De hedenske folkeslagene mente at gudene hadde skapt menneskene for at de skulle dyrke mat til dem. I denne situasjonen måtte Gud overbevise dem om at han ikke var som de andre folkenes guder, men at han derimot elsket dem med en evig, urokkelig kjærlighet; de var hans utvalgte folk og han kom til å holde sine løfter (5.Mos 7.6-9, 5.Mos 10,14-15, Jesaja 43:1-4 m.fl). Men han lot dem få fortsette med ofringene, men begrenset dem og gav dem ny betydning. De skulle ikke ofre sine barn, og ofringene var ikke for å få få tilgivelse, men for å vite at de var tilgitt. Det var ikke Gud som trengte ofringene, men folket. For flere ganger ser vi også at Gud tilgir uten offer, (og hadde man ikke dyr, kunne man bruke mel eller andre matvarer, 3 Mos 5,5-12) og i Salmenes bok avviser Gud at han er sulten, “for jorden og det som fyller den, tilhører meg. Skulle jeg spise kjøtt av okser eller drikke blod av bukker?” (Sal 50,12-13).

Jesu blod

Men det er klart at offertanken er sentral for forståelsen av Jesu død, men da må vi ikke legge den hedenske versjonen av offerpraksisen til grunn. Heller ikke inn i tolkningen av ordene i Jesaja 53 om den lidende tjener. Dessuten er det liten basis i de bibelske tekstene for å hevde at poenget med ofringene var at dyrene ble drept som en straff. Poenget var ikke døden, men blodet, som var det sterkeste “verktøyet” for renselse på bibelsk tid. De døde dyrene ble ikke brakt inn i helligdommen, men blodet ble brukt for å rense møtestedet mellom Gud og mennesket. Og det er også denne betydningen Paulus henter opp i mange steder, f.eks Romerne kapittel 3. “Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.” Gjennom Jesu blod har vi, på fantastisk og uforklarlig vis, tilgivelse for syndene. Men jeg mener altså at man ikke trenger - eller har særlig grunnlag for - å løfte frem Guds straff som motivt for å hevde dette, selv om Gud i sin kjærlighet er vred på synden og dens konsekvenser. Jeg tror at Jesus led en stedfortredende død, og at han på korset bar konsekvensen for sitt folks, og hele verdens, synd, men jeg tror ikke han gjorde det for at Gud skulle få mat eller få gjenopprettet sin egen ære. Jeg tror Gud, i seg selv, ikke trenger noen av delene.

Gå til innlegget

Det samme, gamle evangeliet?

Publisert rundt 1 år siden - 1532 visninger

Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset?

Jeg har i mange år hatt problemer med hvordan evangeliet ofte forkortes, forenkles og karikeres i den evangelikale verden jeg selv tilhører. Mange opplever i behov av en moden og voksen tro at rammene er for trange og forklaringene for enkle, spesielt i sesonger med tvil.
Selv var det en periode hvor tvilen min var så fremtredende at jeg vurderte å slutte som pastor. Det var ironisk nok i den perioden jeg også var programleder for webtv-serien «Omvend meg», i regi av Vårt Land. I serien skulle jeg ta ateisten Kjetil Hope med til smarte kristne som skulle overbevise han om troens fortreffeligheter. Mens jeg gjorde dette, kom jeg til å tenke at det var jeg som burde ha blitt tatt med rundt. For jeg syntes Kjetil var for snill, han stilte for veike spørsmål.

Frelst på tre minutter.

I denne perioden var det spesielt vanskelig å undervise på Alphakurs. Jeg hadde utfordringer med Alphas standardmanus for kveld to og modererte meg på direkten. Overskriften på kveld nummer to var «Hvorfor måtte Jesus dø?». Manus hadde noen likheter med oppskriften en amerikansk evangelist gav meg i en konvolutt da jeg var ungdomspastor i Stjørdal i 2002. Oppskriften skulle hjelpe oss til å få folk frelst på bare tre minutter. Det hadde gitt «great success» i New York, med 40.000 mennesker frelst på gata på bare én helg.
Ifølge denne oppskriften kommer du i kontakt med folk, og så stiller du spørsmålet; «Om du dør i kveld, er du sikker på at du kommer til himmelen?» Og kort fortalt ender samtalen raskt opp i helvete, uansett svar på spørsmålet. For Gud er hellig og tåler ikke synd, og syndens lønn er døden. Men heldigvis er de gode nyhetene at Gud straffet Jesus i stedet. Han ble drept, så vi skulle slippe straff, og nå kan vi komme til himmelen når vi dør. «Bare gjenta denne bønnen etter meg.»
Det største problemet med dette skjemaet er at det er Gud som blir fremstilt som problemet. Det virker som Gud må frelse oss fra seg selv. Problemet er altså ikke først og fremst syndens konsekvenser, for oss eller dem som vi gjør urett, men Guds vrede over synden.

Oppgjør.

Notto Thelle har skrevet sine essayer i Vårt Land de siste ukene med boken Gjenoppdag kristendommen av Marcus Borg som bakgrunn. Og det var slående hvordan jeg kunne si meg enig i mye av hva han skrev i essayet om frelse, selv om vi trolig har ganske forskjellig bibelsyn.
For dem som trenger frigjøring fra et smalt, evangelikalt frelsesskjema og et firkantet bibelsyn, trenger man likevel ikke gå til Marcus Borg. Borg forkaster også viktigheten av at oppstandelsen faktisk, legemlig, skjedde. Jeg vil heller peke mot teologen NT Wright. Han og Marcus Borg var for øvrig venner.
Det siste verket til Wright handler om hvordan vi skal forstå korset; The day the revolution began. Her tar Wright et oppgjør med en variant av evangelikal evangelieforståelse som kan bli platonsk, moralistisk og hedensk. Det endelige målet er at sjelen skal himmelen, underveis er poenget god oppførsel, og frelsen skjer gjennom at en sint guddom blir blidgjort gjennom offer.
Det er kritikk av en karikatur, men en mye brukt én. Wright benekter ikke at Jesus døde i vårt sted, men mener at straff ikke er et bibelsk motiv for det som skjedde på korset, på den måten vi ofte formidler det. Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset?

Misfornøyd Gud.

Selv om de fleste teologer eller reflekterte forkynnere vil ha en langt mer nyansert forståelse av forsoningen enn det jeg har beskrevet over, er det mitt klare inntrykk at mange kirkegjengere har fått overlevert en tanke om en litt sint og misfornøyd Gud. Som Thelle helt riktig påpeker, sitter mange fast i dette.
Det gjelder også mange i min generasjon, som har vokst opp med en nådebetont forkynnelse. Flere forkaster hele den kristne troen, eller ender opp i en forestilling av Gud som bare er «kjærlighet».
Borg, ifølge Thelle, inviterer oss til «å lese Bibelen på ny som om det var for første gang». Og videre: «Til å lese med en ny våkenhet og med villighet til å legge til side noen av våre tilvante forestillinger og kjepphester.» Dette heier jeg på, selv om det er vanskelig, og dette er også Wrights agenda. Dessverre er Wrights siste bok mindre lettlest enn Borg sin, men et godt, norsk alternativ er boken Ærlig talt, Gud! av Harald Giesebrecht, som nylig kom ut. Giesebrecht dediserer boken til «alle som ønsker å tro» og gir «en advarsel til lykkelige kristne» i forordet. Om du ikke har utfordringer med troen, er det ikke sikkert du skal gi deg i kast med boken. Men for alle oss andre er det hjelp å finne der.

Forsoningslære.

Denne høsten har det vært oppmuntrende å oppdage at tanker jeg har, inspirert av blant andre Wright og Giesebrecht, ikke er nye i min egen menighet eller sammenheng. De som startet Oslo misjonskirke Betlehem, for 140 år siden i år, var i hovedsak svensker influert av teologen PP. Waldenstrøm. Vi ble kalt «svenskeforeningen» og «waldenstrømmerne». Luthersk Kirketidende skriver i 1897 at «det er klart Betlehem nekter læren om stedfortredende straffelidelse». (Jacobsen, 2002). Waldenstrøm benektet ikke at Jesus sonet våre synder på korset, men mente det ikke var Guds straff han led under. Luthersk kirketidende hadde dessuten ikke mye tro på allianseprinsippet til Betlehem og Misjonsforbundet, som presiserte at det med Bibelen som fundament skulle være mulig å leve med ulike syn, også i spørsmål som forsoningen. Men vi holder det altså fortsatt gående.
Men må man altså ikke ha en blodrød forsoningspreken med vekt på Guds straff for at folk skal bli frelst, lik skjemaet fra New York? Som svar kan det være greit å vise til at evangelisten Frank Mangs, som på 1930-tallet stod i spissen for kanskje den største vekkelsen i Oslo noen gang, først ble nektet å tale i Arendal Trefoldighetskirke fordi de mente han var en «waldenstrømmer». Flere mener imidlertid at Mangs stod for en nærmest klassisk forsoningslære. Mangs selv sa: «Kristi lidelse var altså ikke først og fremst en straffelidelse for slektens skyld. Han døde ikke for å utslukke Guds vrede. Kristus led og oppstod for å gjøre synderen fri fra syndens makt og Satans herrevelde.»

Håp for fremtiden.

Uansett mener jeg at forsoningen er større enn alle dens teorier, og jeg er på ingen måte fremme. Og jeg vil si med Edin Løvås: «Jeg forstår ikke fullt og helt hvorfor Jesus måtte dø på korset, eller hvorfor dette skulle ha betydning for syndsforlatelse. Det er et mysterium.» Vi må passe oss for jaget etter å få alt til å gå opp i rasjonelle systemer, en feil både ateister, såkalte progressive og evangelikale ofte har felles. Men det har vært svært oppmuntrende å oppdage at store personligheter innen min egen sammenheng, og kristenheten forøvrig, tidligere har funnet og fremmet hva jeg opplever er en enda bedre versjon av evangeliet enn hva jeg selv fikk overlevert. Det gir håp for fremtiden.
Jeg har ofte hørt i den evangelikale verden at vi forkynner «det samme, gamle evangeliet», men at vi gjør det på nye måter. Konservative i budskap, liberale i form. Men er vi sikre på at det er det samme, gamle evangeliet vi har fått overlevert? Og er vi ikke ofte fullstendig blinde på at også formene vi velger sier mye om teologien vi har, og former den? Ifølge NT Wright må hver generasjon i kirken gå en dyptgående prosess med å forstå de fundamentale sannhetene i vår tro, ellers ender vi opp med karikaturene. Vi må kjempe med korset, sloss med Bibelen, og det er bare å ønske samtalene velkommen!

Først publisert i Vårt Land 1.desember 2017

Gå til innlegget

Markus kirke og felleskirkelig raushet i Oslo

Publisert rundt 5 år siden - 1056 visninger

Alle som har spilt fotball vet at om man ligger under mot slutten, kan man i kampens hete si og gjøre ting man i ettertid ser ikke ble helt heldig.

Vi velger å tolke Raag Rolfsen uttalelser i debatten om hvem som skal få leie Markus kirke, som fra et sånt «varmt hode» når han sier han er «forundret over at et organ som er satt til
å forvalte interessene for Den norske kirke, har valgt en karismatisk frikirke». Det høres så gammeldags og lite økumenisk ut at det ikke burde komme fra «misjons og dialogstiftelsen Areopagos».

Oslo har i dag har et rikt, mangfoldig og blomstrende gudstjenestetilbud i en imponerende bredde av kirkelige sammenhenger. Tersklene kirkene i mellom har sannsynligvis aldri vært lavere enn de er i dag og vi henter alle impulser og lærer fra hverandre. Dette er trekk vi omfavner og gleder oss over.

Vi vil ikke mene noe om hvem som bør få leie Markus kirke, det er helt og holdent opp til Kirkelig fellesråd. Men vi har lyst til å si tre ting:

For det første: Jesus Church er en aktiv, levende menighet som gjør Oslo bedre og varmere. De bidrar aktivt i det felleskristne arbeidet  og vi unner de en god, permanent lokalitetssituasjon.

For det andre: Areopagos er en viktig stiftelse som gjennom sitt kompetente og nyskapende arbeid for dialog og forståelse gjør oss alle klokere. Vi unner Areopagos de beste lokaliteter til sine prosjekter.

For det tredje: Vi vil takke kirkeverge Robert Wright for at det nettopp var han som sa «Det er med andre ord ikke sagt at kirken bare skal være et gammelt hus. Den skal være levende. Vi skal forvalte våre kirkebygg med mål om fortsatt stor aktivitet.» Vi er takknemlige for det inspirerende fokus og den økumeniske raushet kirkelig fellesråd signaliserer.

Med bønn om at de gode nyhetene om Jesus Kristus skal bli forkynt i alle slags kirker og av alle slags mennesker i Oslo i årene fremover. 

Underskrevet av

  • Andreas Hegertun, pastor i Filadelfiakirken Oslo
  • Vegard Husby, prest i Storsalen
  • Erik Andreassen, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem
  • Egil Svartdahl, pastor i Filadelfiakirken Oslo
  • Ole Petter Erlandsen, pastor i Oslo Vineyard
  • Raymon Urne, pastor i Sentermenigheten
  • Ketil Fagervik, pastor i Misjonskirken Majorstua
  • Gunnar Dehli, pastor i Nettverkskirken
  • Harald Giesebrecht, pastor i adventistkirken Cornelius
  • Jens Fredrik Brenne, fengselsprest
Gå til innlegget

Vanhellig allianse for avkristning?

Publisert nesten 6 år siden - 7684 visninger

I en diskusjon på twitter anklager biskop Atle Sommerfelt meg og andre frikirkelige for å inngå en "vanhellig allianse" med Humanetisk Forbund, fordi vi ønsker likebehandling av livssyn og kirker i Norge. Her kan du lese dialogen og noen utdypninger.

En «samtale» på twitter jeg hadde med Biskop i Borg, Atle Sommerfeldt, Jens Brun-Pedersen i Humanetisk Forbund, leder i Frikirken, Arnfinn Løyning og leder av Normisjon, Rolf Kjøde og flere, er i dag omtalt i papirutgaven av Vårt Land. 

Utgangspunktet var en prinsipiell diskusjon i etterkant av Stålsett-utvalgets rapport mellom Brun-Pedersen og Sommerfeldt, konkret hvem som skulle forvalte gravferdsordningen. Og så "heiv jeg meg på"... Twitter er et medium hvor det går raskt unna og hvor meldingene kan være på 140 tegn. Det innebærer selvsagt en fare for forenkling og spissformuleringer fra alle parter. Det er også en utfordring at noen meldinger blir skrevet samtidig, så rekkefølgen blir ikke alltid kronologisk. Likevel er det godt medium for meningsutveksling.

For de spesielt interesserte tenkte det kunne være greit å presentere hele samtalen siden ikke alle er på twitter (og samtaler på twitter er i utgangspunktet offentlig). Jeg mener samtalen er interessant og får frem noen viktige nyanser i debatten, dog spissformulert og kort:

Jens – Brun Pedersen (JBP): «I vårt pluralistiske samfunn kan ikke Kirken fortsette med å utføre offentlige oppgaver på vegne av fellesskapet.»

Erik Andreassen: «Her er frikirkeligheten (i alle fall jeg...) og HEF helt på linje.»

Atle Sommerfeldt: «Ja, underlig nok velger Frikirkelige religionspolitikere HEFs posisjon. Er medlemmene klar over dette?»

ANDREASSEN : «Ja, det tror jeg. De kan sin dissenterhistorie. Majoritetetskirken har ikke alltid vært et pluss.»

ANDREASSEN: «For det kirkehistoriske/teologiske anbefales Oskar Skarsuanes "Kirkens konstantinske fangenskap - ser vi slutten?"»

LØYNING: «Lettere for minoriteter å tenke konsekvent prinsipielt. Majoriteten har mer å forsvare og bevare.»

SOMMERFELDT: «Dette kalles frontforkortning. Så mye for felleskirkelige strategi i et pluralistisk samfunn.»

SOMMERFELDT: «dette handler om ulike prinsipper. Frikirkeligheten må fri seg fra en vanhellig allianse med HEF.»

LØYNING: Reagerer på merkelappen vanhellig allianse. Uventet språkbruk. Vi tenker prinsipielt og ikke taktisk.

ANDREASSEN: «Kirke frikoblet fra staten er dumt for "kristne kulturarv" og utfordrende for statskirken. Bra for evangeliet.»

SOMMERFELDT: «Det er neppe historisk riktig. Billig retorikk.»

ANDREASSEN: «Vanhellig?! Jeg liker å støtte alle gode initiativ, uavhengig av merkelapp. "All sannhet er Guds sannhet"»

SOMMERFELDT: «Svært naivt!»

ANDREASSEN: «Forøvrig; ja, felleskirkelig strategi i et pluralistisk samfunn er jeg for. Det er lettere om alle står på lik linje.»

Rolf Kjøde: «"Vanhellig allianse"? Kan vi ikkje vere enig og uenig med same folk i ulike saker?»

KJØDE: «Posisjonen om gravferd gjeld ikkje "frikirkeligheten" men også svært mange av oss i Dnk.»

LØYNING: «Skal vi bare bygge fellesskapets ordninger på "hellige allianser" kommer vi ikke langt.»

SOMMERFELDT: «Men den naturlige alliansen for en kirke er da ikke med den lille minoriteten som avskriver Gud?»

ANDREASSEN: «Det kommer an på hva de som ikke avskriver Gud mener i den aktuelle saken.»

ANDREASSEN: «Forvørig er vel ikke de som avskriver Gud en liten minioritet i Norge lenger.»

LØYNING: «Selv om minoriteten er liten, kan den jo faktisk ha rett. Sannhet måles ikke i antall.»

SOMMERFELDT: «Folk stemmer med føttene ved: mdl.skap, døper barna, deltar i trosopplæring og konfirmasjon, begraver sine døde kirkelig»

ANDREASSEN: «Ja, "folk" går regelmessig i kirken fire ganger i livet. Vil de beholde kirken, la de møte opp søndag og betale kollekt.»

SOMMERFELDT: «Ditt og mitt perspektiv er helt forskjellig. Du får bare fortsette å støte folk ut. Dnk inkluderer også mnsk med sennepsfrøtro.»

ANDREASSEN: «Støte ut folk?! Ganske heftig påstand fra deg som biskop. Bare enig med din "forgjenger" Skjevesland: http://bit.ly/Zv4ZWn» (En sak i går hvor Skjevesland mener at trossamfunnet i prinsippet bør kunne finansiere seg selv)

LØYNING: «Er det bare den åpne folkekirketeologien som er inkluderende, begynner det å bli trangt»

ANDREASSEN: «Kirka jeg er pastor for har denne hensiktsformuleringen: "Vi er alle mulige slags mennesker i fellesskap rundt Jesus". Vi ER.»

ANDREASSEN: «Syns forøvrig du veldig godt eksemplifiserer majoritetskirkens oven-fra-og-ned holdning. Greit for folk å se.»

SOMMERFELDT: «Det var da ikke jeg som hadde oven-fra og ned holdning til folk som går i kirken 4 ganger i året. Jeg bare bekreftet ditt utsagn»

ANDREASSEN: «Snakket om 4 ganger i LIVET. Enig i at den var sleivete. Men at jeg støter ut folk? Hvilket grunnlag har du for å si det?»

SOMMERFELDT: «Mange samtaler med folk som ikke opplever seg inkludert av de som mener de tror mye og best. Men det bedres i mange menigheter»

ANDREASSEN: «Jeg mener ikke jeg tror mye og best. Dessuten snakker jeg om det prinsipielle rundt stat/kirke her.»

ANDREASSEN: «DNK må slutte å bruke statistikk for å fremstå som størst og best. Det har den pga spesielle privilegier den bør miste.»

Senere på kommenterte Sommerfeldt at «for mye av den frikirkelige retorikken om Den norske kirkes medlemmer fungerer ekskluderende».

Til dette svarte A. Løyning: «Du har muligens rett i det, Atle. I tilfelle må vi skjerpe oss på tydelighet, ærlighet og det å tale sant om hverandre.» Og jeg responderte at jeg her er enig med Løyning.

(jeg har i noen tilfeller endret på rekkefølgen og det er noen tweets som ikke angår denne samtalen som er tatt ut, for å få til riktig sammenheng)

--

For min del opplever jeg at denne samtalen i seg selv får frem hva jeg mener om saken. Men la meg likevel utdype noe.

For det første ser jeg på Den norske kirke som en flott kirke med veldig mange bra ansatte og aktive, og den har en unik og viktig rolle i Norge. Jeg heier på DNK på alle måter, og tenker at DNK, på lik linje med alle andre kirker i landet, har en svært viktig rolle i å forkynne evangeliet og være til stede i menneskers liv. Poenget er ikke å ta fra DNK noe som helst. Poenget er at alle kirker i Norge bør behandles likt.

Når jeg er enig med Humanetisk forbund, så er det selvsagt i det prinsipielle rundt forholdet stat/kirke. Vi har ulik motivasjon, men tenker like rundt statens likebehandling av livssyn.

Jeg mener selvsagt heller ikke at det er realistisk (eller ønskelig) at skolegudstjenester skal arrangeres hos pinsevennene eller katolikkene (som nevnt i dagens VL), men at det like godt kunne vært slik i prinsippet. Gud er ikke luthersk.

Samtalen over frem ulike meninger om hva og hvem kirke er, altså ekklesiologi. Det må være helt legitimt. Og jeg forventer ikke at Atle Sommerfeldt med en «folkekirke-teologi» og jeg med en frikirkelig teologi skal være enige her. Men det jeg forventer er at vi kan være på lik linje. Alt for lenge og i alt for mange saker, har enkelte i DNK en nedlatende «det vi som er den egentlige kirken, kan ikke dere alle bare støtte oss og la oss få ha være privilegier i fred»-holdning.

Et illustrerende eksempel er da en pastor i Misjonsforbundet for noen år siden på eget initiativ startet et samtale/kapell-tilbud på Sandvika Storsenter, i samarbeid med ledelsen der. Det ble storm da han hadde en litt uklok formulering på spørsmålet om seksuell orientering/legning på spørsmål fra av en journalist. Da uttalte prosten i Bærum:  «Det er merkelig at Sandvika Storsenter velger en pastor fra en bitte liten menighet, og ikke en ordentlig prest fra statskirken hvor det store flertallet av storsenterets kunder er medlemmer, sier hun.»

Rart de ikke velger en ORDENTLIG prest fra STATSKIRKEN. Eksemplene kunne vært mange, det er bare å lese dissenterhistorien (kristne utenfor statskirken).

Min uttalelse som at «folk» vanligvis går i kirken regelmessig fire ganger i livet, var sleivete. Men da tenkte jeg ikke spesielt på DNK, men alle folk og kirker generelt. De finnes også i Misjonsforbundet som jeg tilhører. Men det er klart den «rammer» DNK mest, siden det er der flest er medlem, og siden tallet på nordmenn som sier de ikke tror på Gud og ikke ønsker å begraves av en prest m.m, alene er betydelig større enn antallet mennesker som IKKE er med i DNK.

Vi har som kristne i Norge hatt noen fantastiske privilegier, vi må ikke bli stressa om de forsvinner. For eksempel hørte jeg nok en gang denne julen rykter om at den sittende regjering i starten av vår tidsregning heller ikke var særlig positive til Jesus. Folk snakket om en ny konge og etter hvert snakket han selv om et nytt rike – et annerledes rike. Cæsar Augustus og Kong Herodes og deres etterfølgere hadde ingen skrupler når det gjaldt å bringe meningsmotstandere og avvikere til stillhet, og blant disse var de som proklamerte Jesus som konge og herre slettes intet unntak. I dag er Nero et bikkjenavn og cæsar navnet på en salat. Men bevegelsen som begynte med Jesus har fortsatt å vokse, også på de steder og til de tider hvor kristendom ikke har stått på timeplanen i skolen, hvor kirken ikke har vært sponset av staten, og hvor kirken ikke har forvaltet gravferdsordningen. Ja, historien har vist at Guds rike og den kristne kirke ofte vokser og stråler mest når den forfølges og motkjempes. Så man skal ikke se bort i fra at den pågående ”avkristningen” av Norge (som Sommerfeldt frykter HEF og oss frikirkelige bidrar til) er noe av det mest lovende som har skjedd på veldig lenge. Jesus sa at selv ikke dødsrikets porter skulle få makt over Hans kirke, og da trenger vi vel ikke være redd for Stålsett-utvalget eller et prinsipielt skille mellom stat og kirke heller.

----

I forhold til påstanden at JEG ekskluderer folk: Om Sommerfeldt vil lese litt mer om frikirkelig teologi og hvordan min egen menighet er vokst frem, så har jeg skrevet om dette før: Driver vi menneskelige sekter eller kristne fellesskap? 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 16 timer siden / 474 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 16 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 459 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 16 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 2 timer siden / 562 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 487 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 3 timer siden / 7442 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 575 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1196 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1196 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 575 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1196 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 5 timer siden / 562 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 575 visninger
Les flere