Erik Andreassen

Alder:
  RSS

Om Erik

Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem

Følgere

Forsøk på nyansering

Publisert 9 måneder siden

Inntrykket av at Oslo misjonskirke Betlehem vil omvende homofile er feil. Vi vil nemlig omvende alle. Og kan vi vennligst få til en bedre samtale om seksualitet?

Det begynte forrige mandag kveld. Jeg fikk tips fra gode kilder på at jeg burde forberede meg på oppmerksomhet i etterkant av at den nye regjeringen gikk ut på slottsplassen. At tre gode folk i vår menighet hadde fått viktige oppgaver der. Det gikk 30 minutter før den første journalisten ringte. Jeg glemte å påpeke at de tre kjente hverandre godt før de av ulike årsaker begynte å gå hos oss. 

Men det var da jeg fikk høre at Klassekampen skulle lage en sak på Misjonskirken Norges (MKN) tilknytning til nettverket Til Helhet, at jeg virkelig kjente det i kroppen. Man trenger ikke ha fulgt mye med i mediebildet for å forstå at dette kunne bli stort og ubehagelig.

Jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg er først og fremst pastor. Jeg er hyrde og har ansvar for en flokk. Jeg er ikke kommunikasjonsrådgiver. Jeg er ikke politiker eller generalsekretær. Jeg antok at det var overhengende fare for at de kom til å blande begreper og sammenhenger, og jeg tok aktiv kontakt. Jeg forstod raskt at inntrykket folk ville få, var at kirka til Ropstad aktivt drev med “reorientering” av homofile, selv om dette ikke er tilfelle. Jeg ville beskytte flokken. KK møtte meg på en god måte, jeg fikk rettet opp faktiske feil, og fikk komme med tilsvar - for noe jeg egentlig ikke hadde trengt å svare på; det var generalsekretærens bord.

Vil omvende alle

Problemet var at tilsvaret kom i en sidesak. Det var da NTB lagde sak på saken og det ble delt videre, det ble det verre. Og sånn blir det på twitter: «Menigheten til Kjell Ingolf vil helbrede homofile». Og på TV2.no: «Trossamfunnet Oslo misjonskirke Betlehem har som formål å omvende homofile.» (Ord som “omvende” og “helbrede” er ikke brukt av Til Helhet.) Jeg overdriver vel ikke når jeg sier at dette ikke er en presis gjengivelse av vårt formål. Vi vil nemlig omvende alle! Eller mer riktig; i møte med evangeliet blir vi alle radikalt utfordret til omvendelse, ikke én gang, men daglig. Og hadde Jesus kommet in persona, tror jeg mange av oss i Oslo misjonskirke Betlehem ville fått vel så mye å svare for om vi hadde vist frem bankutskriftene våre, som de av oss som sliter med å leve opp til Bibelens ideal for ekteskapet. Men når det er sagt; Bibelens budskap om kropp og seksualitet har i enhver kultur vekket anstøt, om enn på ulike måter. Det er godt budskap, men ikke ufarlig. Ikke enkelt. La oss ikke gjøre det enkelt! Om kirkens budskap om samliv og seksualitet ikke vekker anstøt, er jeg ikke sikker på at det er evangeliet.

Når man kjenner noe eller noen godt, og så får se hvordan det eller den blir fremstilt i media – da gjør det meg ydmyk for hva jeg selv tenker om en sak eller person om jeg kun kjenner denne via en skjerm eller papir. Ofte er det ikke den første mediesaken som er problemet, men det er spinnet, det er videreformidlingen, det er folks delinger og kommentarer på sosiale medier. 

Er det noe jeg kunne sagt klarere?

Jeg sa til Klassekampen: «Til Helhet har en måte å snakke og tenke om homofili på som jeg synes er vanskelig. Både homofile og heterofile har behov for veiledning.» Nå har jeg satt meg enda mer inn i saken, og jeg trygg på det jeg sa.

Men det finnes også en annen side det er leit jeg ikke fikk formidlet; jeg kjenner mennesker som har fått avgjørende hjelp ved å være med der. Ikke hjelp i form av å «bli reorientert», men i form av å overleve. Å være en del av et fellesskap med andre mennesker i samme situasjon, og som vil en godt, har vært avgjørende. Jeg innser at jeg selv har vært med på å bidra til det jeg kritiserte media for; å forsterke et feilaktig inntrykk av noe eller noen.

Ja, det er sider ved Til Helhet jeg finner vanskelig. Men bildet er mer nyansert. Det finnes mennesker knyttet til Til Helhet som jeg langt på vei er enig med, og de vil ikke kjenne seg igjen i beskrivelsen av den sammenhengen DE kjenner godt. Det er fagpersoner, oppdaterte (og unge) psykologer, psykiatere og vidt skolerte sjelesørgere. Mennesker med stort hjerte, integritet og intellektuell redelighet. At jeg ikke fikk sagt dette tydeligere, tidligere, beklager jeg.

Det som er det ironiske, er at Til Helhet og Foreningen FRI, som jobber for LHBTQ+ sine rettigheter og står bak Pride, på flere områder har en overlappende forståelse av seksualitet:

«Kjønnsidentitet og seksuell orientering, og språket man bruker for å beskrive disse, kan forandres over tid.» Dette er ikke hentet fra Til Helhet sine nettsider, men fra programmet til FRI. Men så fortsetter det med: «Forsøk på å endre andres identitet og seksualitet skal ikke forekomme.» 

Jeg er enig med begge setninger fra FRI sitt program – og det vil mange i Til Helhet også være. Ønske om eventuell endring, hva det enn måtte være, må alltid komme innenfra. Men hvem er vi som kirke, og jeg som pastor, om vi ikke vil tilby fellesskap og medvandring med mennesker som selv opplever at de strever med sin seksualitet? Og gå sammen med dem når de finner ut hvordan de skal gå sammen med Jesus? Og gå sammen med dem der?

Det er en del paroler jeg kunne gått under i Pride-toget. Mange mennesker har opplevd avvisning og fordømmelse, fra sine egne familier og ikke minst fra kirka. Det er tragisk. Men jeg store utfordringer med mye av FRI sitt program. Samtidig er jeg mer enig med FRI i den del saker, enn jeg er med Åpen Kirkegruppe, som (i Vårt Land 31.jan) fremholder at homofili er “noe vi er født med - eller som blir utviklet veldig tidlig i barndommen”. Var ikke dette synet til FRI også, at det var medfødt, men bare frem til de forstod rettighetskampen var vunnet? Er ikke spørsmålet om seksuell identitet mye mer komplekst?

Samtaler om seksualitet må tas ut fra et sårbart sted. Men kan vi ta det i litt mer åpent lende, med mer ydmykhet og vilje til å virkelig lytte til den andre?

Som kristen tenker jeg at jeg må ta utgangspunkt i Jesus’ sitt ideal. I møte med det idealet kommer jeg også for kort, og jeg har like stort behov for å komme til Jesus med min seksualitet som en heterofil, gift mann, som en homofil mann har. Vi har alle behov for veiledning, vi har alle behov for å komme til helhet.

(Bearbeidet utgave av denne: https://erikandreassen.blogspot.com/2019/01/om-seksualitet-kommunikasjon-og-til_30.html)

Gå til innlegget

Hva er da en menighet? Og en pastor?

Publisert over 1 år siden

Bill Hybels avgang som pastor i Willow Creek treffer den evangelikale verden jeg selv tilhører, som et jordskjelv. Men mye kan tyde på at det er et nødvendig et.

Hybels har vært en ledestjerne i det moderate, evangelikale kirkelandskapet. Han startet det som skulle bli Willow Creek for 42 år siden, og har gjennom sitt lederskap hatt enorm innflytelse. Over 150.000 ledere(!) deltar hvert år på Willow Creeks «Global leadership Summit» i over 120 land.

Selv har jeg besøkt Willow en rekke ganger, og var der også i 2008 én hel uke. Da fikk vi «eksklusivt» innsikt i menighetens indre liv. Det slo meg at bare «backstageområdet» i deres da nye kirkesal var like stor som hele vår nye kirke. Ja, det var amerikansk, men likevel opplevdes det ekte. Og jeg har lært mye av Hybels, og står jeg i en lederutfordring tenker jeg i blant på «hva ville Bill gjort».

Grenseoverskridende adferd. 

Tirsdag 10. april gikk Hybels av som pastor, etter anklager om grenseoverskridende adferd mot kvinnelige ansatte, flere av historiene er fra langt tilbake. Menigheten har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke bevis, og selv benekter han, selv om han erkjenner at han vært naiv og møtt anklagene med sinne i stedet for ydmykhet. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer, men finner det lite sannsynlig at han hadde gått av, med alle de konsekvensene det innebærer, om han selv og de rundt han mente det hele skyldtes misforståelser.

Men uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om «vekst». Vi står i fare for å gjøre pastorer til halvguder og menigheter til magiske sentra. De to tingene hører ofte sammen; der hvor dyktige ledere får plass, vokser det rundt dem, om enn på ulike måter. Og er det noe Hybels har bidratt til, så er det å myndiggjøre mennesker, og ikke minst kvinner, med ledergaver; at de også kan bruke dem i kirka de tilhører - ikke bare i sitt profesjonelle yrkesliv. Det er bra!

Vente på kræsjet. 

Samtidig er det en stor risiko når en menighets vekst og helse blir tett knyttet til én person. Om det som primært brukes for å beskrive en menighet er navnet på pastoren; «det er menigheten til (navn)», da er det nesten bare å vente på kræsjet. Når pastoren og menighetens blodgjennomstrømming nærmest er umulig å skille, da er det bare å vente på infarktet. Det viser dessverre historien oss.

Hvorfor? Fordi også pastorer lever etter syndefallet. Vi har også del i hva Francis Spufford kaller THPTFTU – «The Human Propensity to F**k Things Up». En mildere, norsk variant, kan være DMTKTT – «Den menneskelige tendensen til å kødde ting til.» Slik definerer Spufford konseptet synd, som ikke er noe kirken har funnet på, men som er en allmennmenneskelig erfaring.

Imperium eller kirke. 

Men dersom erkjennelsen av ett menneskes DMTKTT potensielt fører til at menneskers arbeidsplasser ryker, og store summer går tapt, da er det grunn til å spørre seg om man har bygd et imperium, mer enn en kirke. Og det skal mye til å være den som varsler når man vet det blir konsekvensen, og når man i tillegg har stor kjærlighet for sammenhengen som kommer til å lide når man står frem.

Å være pastor er utfordrende. Å være pastor i en stor menighet er enda mer krevende. Å være pastor i en mega-kirke er nærmest umenneskelig. Det må vel det store antallet megakirkepastorer som har måttet gå av på grunn av DMTKTT, vise oss. En venn av meg spekulerte i om det kan skyldes at det er den eneste veien de finner ut av et umulig liv. Den eneste måten de kan komme seg bort fra megakirkelivet på, uten å få mange forespørsler om å komme tilbake etterpå, er å falle på.

Dyp kjøl.

Jeg var 28 år da jeg ble hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem i 2008. Det ble diskutert om jeg var for ung og uerfaren for denne ganske store, tradisjonsrike menigheten. Men som en sa på menighetsmøte som skulle avgjøre det: «Denne kirka har så dyp kjøl at den overlever uansett». Hun har holdt det gående siden 1877 og lar seg ikke vippe av pinnen av en ung, ivrig og ambisiøs pastor.

Da jeg begynte å gå i OmB, kom jeg fra en menighet hvor det var tradisjon at pastoren ledet lederskapsmøtene (styremøtene), noe jeg hadde sans for, for er det noe jeg liker så er det å lede. Dessuten lignet det på menigheter jeg lot meg inspirere av. I OmB hadde ikke engang pastoren stemmerett. Jeg må innrømme at det plaget meg litt, skulle jeg ikke engang ha én stemme på linje med de andre? Ville de ikke bli ledet?

I en samtale i vår sammenheng i 2006 om «den sterke leder», brukte noen «godfot-teorien» til Nils Arne Eggen for å hause teamledelse. Jeg påpekte at i godfot-teorien finnes det også en Nils Arne Eggen. Laget som skulle samhandle på banen ble ikke valgt ut etter en demokratisk prosess. Jeg mener det fortsatt er noe i det, og hva hadde kampen mot apartheid vært uten Nelson Mandela eller kampen for svartes rettigheter vært uten Martin Luther King? Likevel; Rosenborg er større enn Nils Arne Eggen. Han satte et sterkt fotavtrykk, men det fantes et liv etter.

Viktige preposisjoner.

I starten tok jeg meg selv ofte i å si «min menighet» om Oslo misjonskirke Betlehem. Nå er det ikke noe galt med en positivt form for eierskap i seg selv, men ordene vi bruker er viktige, ikke minst når det kommer til preposisjoner. Iblant får jeg høre det også: «Jeg er så takknemlig for at jeg får være med i din menighet», kan folk finne på å si på en god dag. Da kan jeg kjenne stoltheten vokse, men forsøker jeg alltid å svare «og jeg er takknemlig for at jeg får være med i din.» Jeg forsøker å si «vår». Og jeg har til og med noen ganger begynt å si «deres», for jeg er der tross alt bare midlertidig.

Men aller mest er den Guds. Og jeg får lov til å betjene denne gode flokken av mennesker med alle mulige slags DMTKTT, samlet rundt Jesus – hvor vi forsøker ikke å la menneskene bli objekter i en visjon, puslespillbrikker i et spill, eller hvor menneskers verdi blir målt på hvor mye de kan bidra. Og om menigheten vokser eller ikke vokser, ja, det er egentlig ikke poenget, det får være opp til Gud.

Jeg får lov til å tjene dem et lite stykke på veien, så lenge de har tillit til meg, og så lenge jeg kjenner det er rett. Og om jeg hadde trengt stemmerett i styret for å gjøre det, ja, da er jeg ikke lenger pastor. Og dagen jeg er ferdig som pastor der, forhåpentligvis ikke på grunn av et alvorlig DMTKTT, så vil kirka fortsette.

På første rad. 

Jeg ber for Willow Creek og Bill Hybels og hans familie, og de som har stått frem med sine historier. Det er grunn til å håpe at det som nå skjer, fø- rer til en enda større bevissthet om at en kirke ikke er én leders verk. Ikke engang de mange lederes verk. Og om det som skjer i Willow nå skaper en enda større erkjennelse og aksept for det svake og det sårbare, det ekte og det menneskelige, ja, da vil deres lederkonferanser ha en større viktighet enn noen gang. Da skal jeg sitte på første rad.

Trykket i Vårt Land 17. april 2018

Gå til innlegget

Trenger Gud mat?

Publisert nesten 2 år siden

Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.”

Spørsmålet er relevant for å svare på noen av de mest brukte innvendingene mot min, og andres, betenkning mot at det var Guds straff Jesus led under på korset, senest formulert av Folke i VL 15.desember. Notto Thelle henviser i sitt innlegg 13. desember til forsoningsstriden i Misjonskirken Norge (tidl. Misjonsforbundet) på 40-tallet, og det sitatet som kanskje skapte mest furore den gang, var ”at Gud skulle bli forsonet ved blodet er en hedensk forestilling, og kan derfor ikke ha noen plass i de guddommelige renselsesordinger”. Forfatteren var rektor Christensen på forløperen til Ansgarskolen, Misjonskirkens skole. Det er ikke vanskelig å forstå at en slik spissformulering, kombinert med flere andre, gav trøbbel i lutherske Norge, spesielt i en tid hvor kampen mot liberalteologien var en samlende faktor. Men spørsmålet man må stille seg, er om det kan være noe i det han sa - og om man trenger å være “liberal” for å hevde det samme. Selvsagt ikke. Og det er også denne tanken NT Wright utvikler i sin bok om forsoningen; “The day the revolution began” (2016).

En gang for alle

Et av de underliggende spørsmålene i samtalen er altså om Gud trenger mat, som omhandler forståelsen av offertekstene i GT. Dette er ikke plassen for et inngående studie, og jeg er heller ikke den best kvalifiserte, men jeg spør om vi ikke leser gal mening inn i offersystemet, når vi skal få det til å passe med idéen om en stedfortredende straffelidelse. I alle fall at det blir skjevt. Den forenklede feilfortellingen, som jeg har hørt varianter av i en rekke andakter, er at “i GT ofret menneskene dyr for å få tilgivelse fra Gud, men så ofret Gud Jesus, så nå er vi ferdige med det.” Nå er det ikke umulig at det kan finnes noen teologiske eller sjelesørgeriske, poenger i en slik fortelling, og for Luther var det viktig å bruke en mer nyansert versjon av dette i kampen mot den katolske praksisen den gangen, hvor Jesus så og si ble ofret på nytt i hver messe. Nei, Luther fasthold at “Jesus døde en gang for alle.” Men dette kan imidlertid også lede galt av sted. Og det viktigste spørsmålet er hvilken fortelling vi finner i Bibelen.

Sultne guder

Det var hedningefolkene som ofret til gudene sine for å blidgjøre dem, for gudene var uberegnelige, og de var sultne. Dette gjorde også Israelsfolket, før de ble kjent ble med Gud, Jahve. Og dette språket brukes også flere ganger om Israels offer: “...han bærer fram mat for din Gud. (3 Mos 21,8).”

Dette var den rådende tanken, og det språket som ble brukt. De hedenske folkeslagene mente at gudene hadde skapt menneskene for at de skulle dyrke mat til dem. I denne situasjonen måtte Gud overbevise dem om at han ikke var som de andre folkenes guder, men at han derimot elsket dem med en evig, urokkelig kjærlighet; de var hans utvalgte folk og han kom til å holde sine løfter (5.Mos 7.6-9, 5.Mos 10,14-15, Jesaja 43:1-4 m.fl). Men han lot dem få fortsette med ofringene, men begrenset dem og gav dem ny betydning. De skulle ikke ofre sine barn, og ofringene var ikke for å få få tilgivelse, men for å vite at de var tilgitt. Det var ikke Gud som trengte ofringene, men folket. For flere ganger ser vi også at Gud tilgir uten offer, (og hadde man ikke dyr, kunne man bruke mel eller andre matvarer, 3 Mos 5,5-12) og i Salmenes bok avviser Gud at han er sulten, “for jorden og det som fyller den, tilhører meg. Skulle jeg spise kjøtt av okser eller drikke blod av bukker?” (Sal 50,12-13).

Jesu blod

Men det er klart at offertanken er sentral for forståelsen av Jesu død, men da må vi ikke legge den hedenske versjonen av offerpraksisen til grunn. Heller ikke inn i tolkningen av ordene i Jesaja 53 om den lidende tjener. Dessuten er det liten basis i de bibelske tekstene for å hevde at poenget med ofringene var at dyrene ble drept som en straff. Poenget var ikke døden, men blodet, som var det sterkeste “verktøyet” for renselse på bibelsk tid. De døde dyrene ble ikke brakt inn i helligdommen, men blodet ble brukt for å rense møtestedet mellom Gud og mennesket. Og det er også denne betydningen Paulus henter opp i mange steder, f.eks Romerne kapittel 3. “Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.” Gjennom Jesu blod har vi, på fantastisk og uforklarlig vis, tilgivelse for syndene. Men jeg mener altså at man ikke trenger - eller har særlig grunnlag for - å løfte frem Guds straff som motivt for å hevde dette, selv om Gud i sin kjærlighet er vred på synden og dens konsekvenser. Jeg tror at Jesus led en stedfortredende død, og at han på korset bar konsekvensen for sitt folks, og hele verdens, synd, men jeg tror ikke han gjorde det for at Gud skulle få mat eller få gjenopprettet sin egen ære. Jeg tror Gud, i seg selv, ikke trenger noen av delene.

Gå til innlegget

Det samme, gamle evangeliet?

Publisert nesten 2 år siden

Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset?

Jeg har i mange år hatt problemer med hvordan evangeliet ofte forkortes, forenkles og karikeres i den evangelikale verden jeg selv tilhører. Mange opplever i behov av en moden og voksen tro at rammene er for trange og forklaringene for enkle, spesielt i sesonger med tvil.
Selv var det en periode hvor tvilen min var så fremtredende at jeg vurderte å slutte som pastor. Det var ironisk nok i den perioden jeg også var programleder for webtv-serien «Omvend meg», i regi av Vårt Land. I serien skulle jeg ta ateisten Kjetil Hope med til smarte kristne som skulle overbevise han om troens fortreffeligheter. Mens jeg gjorde dette, kom jeg til å tenke at det var jeg som burde ha blitt tatt med rundt. For jeg syntes Kjetil var for snill, han stilte for veike spørsmål.

Frelst på tre minutter.

I denne perioden var det spesielt vanskelig å undervise på Alphakurs. Jeg hadde utfordringer med Alphas standardmanus for kveld to og modererte meg på direkten. Overskriften på kveld nummer to var «Hvorfor måtte Jesus dø?». Manus hadde noen likheter med oppskriften en amerikansk evangelist gav meg i en konvolutt da jeg var ungdomspastor i Stjørdal i 2002. Oppskriften skulle hjelpe oss til å få folk frelst på bare tre minutter. Det hadde gitt «great success» i New York, med 40.000 mennesker frelst på gata på bare én helg.
Ifølge denne oppskriften kommer du i kontakt med folk, og så stiller du spørsmålet; «Om du dør i kveld, er du sikker på at du kommer til himmelen?» Og kort fortalt ender samtalen raskt opp i helvete, uansett svar på spørsmålet. For Gud er hellig og tåler ikke synd, og syndens lønn er døden. Men heldigvis er de gode nyhetene at Gud straffet Jesus i stedet. Han ble drept, så vi skulle slippe straff, og nå kan vi komme til himmelen når vi dør. «Bare gjenta denne bønnen etter meg.»
Det største problemet med dette skjemaet er at det er Gud som blir fremstilt som problemet. Det virker som Gud må frelse oss fra seg selv. Problemet er altså ikke først og fremst syndens konsekvenser, for oss eller dem som vi gjør urett, men Guds vrede over synden.

Oppgjør.

Notto Thelle har skrevet sine essayer i Vårt Land de siste ukene med boken Gjenoppdag kristendommen av Marcus Borg som bakgrunn. Og det var slående hvordan jeg kunne si meg enig i mye av hva han skrev i essayet om frelse, selv om vi trolig har ganske forskjellig bibelsyn.
For dem som trenger frigjøring fra et smalt, evangelikalt frelsesskjema og et firkantet bibelsyn, trenger man likevel ikke gå til Marcus Borg. Borg forkaster også viktigheten av at oppstandelsen faktisk, legemlig, skjedde. Jeg vil heller peke mot teologen NT Wright. Han og Marcus Borg var for øvrig venner.
Det siste verket til Wright handler om hvordan vi skal forstå korset; The day the revolution began. Her tar Wright et oppgjør med en variant av evangelikal evangelieforståelse som kan bli platonsk, moralistisk og hedensk. Det endelige målet er at sjelen skal himmelen, underveis er poenget god oppførsel, og frelsen skjer gjennom at en sint guddom blir blidgjort gjennom offer.
Det er kritikk av en karikatur, men en mye brukt én. Wright benekter ikke at Jesus døde i vårt sted, men mener at straff ikke er et bibelsk motiv for det som skjedde på korset, på den måten vi ofte formidler det. Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamentet, heller ikke Guds vrede. Men hvor ofte har vi ikke hørt det forkynt som et hovedpoeng om korset?

Misfornøyd Gud.

Selv om de fleste teologer eller reflekterte forkynnere vil ha en langt mer nyansert forståelse av forsoningen enn det jeg har beskrevet over, er det mitt klare inntrykk at mange kirkegjengere har fått overlevert en tanke om en litt sint og misfornøyd Gud. Som Thelle helt riktig påpeker, sitter mange fast i dette.
Det gjelder også mange i min generasjon, som har vokst opp med en nådebetont forkynnelse. Flere forkaster hele den kristne troen, eller ender opp i en forestilling av Gud som bare er «kjærlighet».
Borg, ifølge Thelle, inviterer oss til «å lese Bibelen på ny som om det var for første gang». Og videre: «Til å lese med en ny våkenhet og med villighet til å legge til side noen av våre tilvante forestillinger og kjepphester.» Dette heier jeg på, selv om det er vanskelig, og dette er også Wrights agenda. Dessverre er Wrights siste bok mindre lettlest enn Borg sin, men et godt, norsk alternativ er boken Ærlig talt, Gud! av Harald Giesebrecht, som nylig kom ut. Giesebrecht dediserer boken til «alle som ønsker å tro» og gir «en advarsel til lykkelige kristne» i forordet. Om du ikke har utfordringer med troen, er det ikke sikkert du skal gi deg i kast med boken. Men for alle oss andre er det hjelp å finne der.

Forsoningslære.

Denne høsten har det vært oppmuntrende å oppdage at tanker jeg har, inspirert av blant andre Wright og Giesebrecht, ikke er nye i min egen menighet eller sammenheng. De som startet Oslo misjonskirke Betlehem, for 140 år siden i år, var i hovedsak svensker influert av teologen PP. Waldenstrøm. Vi ble kalt «svenskeforeningen» og «waldenstrømmerne». Luthersk Kirketidende skriver i 1897 at «det er klart Betlehem nekter læren om stedfortredende straffelidelse». (Jacobsen, 2002). Waldenstrøm benektet ikke at Jesus sonet våre synder på korset, men mente det ikke var Guds straff han led under. Luthersk kirketidende hadde dessuten ikke mye tro på allianseprinsippet til Betlehem og Misjonsforbundet, som presiserte at det med Bibelen som fundament skulle være mulig å leve med ulike syn, også i spørsmål som forsoningen. Men vi holder det altså fortsatt gående.
Men må man altså ikke ha en blodrød forsoningspreken med vekt på Guds straff for at folk skal bli frelst, lik skjemaet fra New York? Som svar kan det være greit å vise til at evangelisten Frank Mangs, som på 1930-tallet stod i spissen for kanskje den største vekkelsen i Oslo noen gang, først ble nektet å tale i Arendal Trefoldighetskirke fordi de mente han var en «waldenstrømmer». Flere mener imidlertid at Mangs stod for en nærmest klassisk forsoningslære. Mangs selv sa: «Kristi lidelse var altså ikke først og fremst en straffelidelse for slektens skyld. Han døde ikke for å utslukke Guds vrede. Kristus led og oppstod for å gjøre synderen fri fra syndens makt og Satans herrevelde.»

Håp for fremtiden.

Uansett mener jeg at forsoningen er større enn alle dens teorier, og jeg er på ingen måte fremme. Og jeg vil si med Edin Løvås: «Jeg forstår ikke fullt og helt hvorfor Jesus måtte dø på korset, eller hvorfor dette skulle ha betydning for syndsforlatelse. Det er et mysterium.» Vi må passe oss for jaget etter å få alt til å gå opp i rasjonelle systemer, en feil både ateister, såkalte progressive og evangelikale ofte har felles. Men det har vært svært oppmuntrende å oppdage at store personligheter innen min egen sammenheng, og kristenheten forøvrig, tidligere har funnet og fremmet hva jeg opplever er en enda bedre versjon av evangeliet enn hva jeg selv fikk overlevert. Det gir håp for fremtiden.
Jeg har ofte hørt i den evangelikale verden at vi forkynner «det samme, gamle evangeliet», men at vi gjør det på nye måter. Konservative i budskap, liberale i form. Men er vi sikre på at det er det samme, gamle evangeliet vi har fått overlevert? Og er vi ikke ofte fullstendig blinde på at også formene vi velger sier mye om teologien vi har, og former den? Ifølge NT Wright må hver generasjon i kirken gå en dyptgående prosess med å forstå de fundamentale sannhetene i vår tro, ellers ender vi opp med karikaturene. Vi må kjempe med korset, sloss med Bibelen, og det er bare å ønske samtalene velkommen!

Først publisert i Vårt Land 1.desember 2017

Gå til innlegget

Markus kirke og felleskirkelig raushet i Oslo

Publisert nesten 6 år siden

Alle som har spilt fotball vet at om man ligger under mot slutten, kan man i kampens hete si og gjøre ting man i ettertid ser ikke ble helt heldig.

Vi velger å tolke Raag Rolfsen uttalelser i debatten om hvem som skal få leie Markus kirke, som fra et sånt «varmt hode» når han sier han er «forundret over at et organ som er satt til
å forvalte interessene for Den norske kirke, har valgt en karismatisk frikirke». Det høres så gammeldags og lite økumenisk ut at det ikke burde komme fra «misjons og dialogstiftelsen Areopagos».

Oslo har i dag har et rikt, mangfoldig og blomstrende gudstjenestetilbud i en imponerende bredde av kirkelige sammenhenger. Tersklene kirkene i mellom har sannsynligvis aldri vært lavere enn de er i dag og vi henter alle impulser og lærer fra hverandre. Dette er trekk vi omfavner og gleder oss over.

Vi vil ikke mene noe om hvem som bør få leie Markus kirke, det er helt og holdent opp til Kirkelig fellesråd. Men vi har lyst til å si tre ting:

For det første: Jesus Church er en aktiv, levende menighet som gjør Oslo bedre og varmere. De bidrar aktivt i det felleskristne arbeidet  og vi unner de en god, permanent lokalitetssituasjon.

For det andre: Areopagos er en viktig stiftelse som gjennom sitt kompetente og nyskapende arbeid for dialog og forståelse gjør oss alle klokere. Vi unner Areopagos de beste lokaliteter til sine prosjekter.

For det tredje: Vi vil takke kirkeverge Robert Wright for at det nettopp var han som sa «Det er med andre ord ikke sagt at kirken bare skal være et gammelt hus. Den skal være levende. Vi skal forvalte våre kirkebygg med mål om fortsatt stor aktivitet.» Vi er takknemlige for det inspirerende fokus og den økumeniske raushet kirkelig fellesråd signaliserer.

Med bønn om at de gode nyhetene om Jesus Kristus skal bli forkynt i alle slags kirker og av alle slags mennesker i Oslo i årene fremover. 

Underskrevet av

  • Andreas Hegertun, pastor i Filadelfiakirken Oslo
  • Vegard Husby, prest i Storsalen
  • Erik Andreassen, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem
  • Egil Svartdahl, pastor i Filadelfiakirken Oslo
  • Ole Petter Erlandsen, pastor i Oslo Vineyard
  • Raymon Urne, pastor i Sentermenigheten
  • Ketil Fagervik, pastor i Misjonskirken Majorstua
  • Gunnar Dehli, pastor i Nettverkskirken
  • Harald Giesebrecht, pastor i adventistkirken Cornelius
  • Jens Fredrik Brenne, fengselsprest
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere