Eirik A. Steenhoff

Alder: 28
  RSS

Om Eirik A.

Master i teologi, MF. Masterstudent, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Ondskap, ikke hat

Publisert 22 dager siden - 239 visninger

"Hat" er et radikalt utilstrekkelig ord for å karakterisere menneskelig ondskap. Ordet sier mer om vår kulturs mangel på metafysikk enn om handlingene det forsøker å beskrive – i den grad at det ender med å undergrave alvoret i onde handlinger, og ansvaret hos menneskene som begår dem.

Sist onsdag skjøt og drepte en mann to afroamerikanere i Kentucky. Samme dag ble det kjent at en rekke eksplosiver var blitt forsøkt sendt til fremstående liberale politikere i landet. I går, lørdag, skjedde det noe enda mer uhyrlig: En mann gikk inn til en synagogegudstjeneste i Pittsburgh og åpnet ild. Elleve mennesker ble drept og flere andre såret.

Hva kan være motivet bak slike fryktelige handlinger? Her borte blir svaret servert i ett ord:"Hat." CNNs hjemmesider bar følgende overskrift i går kveld: "72 hours in America: Three hate-filled crimes. Three hate-filled suspects." "De tre hendelsene delte én ting," fortsatte artikkelen: "Hat." VG skrev på sin side en lederartikkel om "hatet som truer samfunnet." Vårt Land: "Hatet mot jødene."

Problemet med å bruke ordet "hat" om denne hendelsen er at det er radikalt utilstrekkelig som en karakteristikk av menneskelig ondskap. At vi fortsetter å insistere på ordet, er et symptom på en filosofisk og dermed språklig utarming. Men det er også noe mer. Det er direkte farlig.

Jeg har allerede antydet mitt foretrukne alternativ, nemlig ordet "ondskap." Vi kvier oss for å ta det i bruk. Vi synes at det virker for gammeldags, for svart-hvitt, å tale om godt og ondt. I realiteten er det langt mer subtilt.

Den klassiske filosofiske og kristne tradisjon forstår ondskap som et fravær av det gode, som noe som ikke eksisterer i seg selv. På samme måte som at Lucifer var Guds fremste engel før han falt og ble opphav til det onde, tar også menneskets ondskap utgangspunkt i det gode. Ondskapen fungerer parasittisk; den hekter seg på det gode og fordreier det.

For en kristen tenker som St. Thomas Aquinas (1225–1274) er det åpenbart at siden alt som er, er blitt skapt av en fullkomment god Gud, kan ondskap bare forstås som noe som dypest sett ikke er. Det betyr ikke at ondskapen ikke er reell. Den blir på et vis enda mer reell nettopp ved at den hekter seg på det gode.

St. Thomas Aquinas skjelner mellom ondskapens mangel på væren og dens realitet i tingene den fester seg ved. Dersom jeg snubler i et hull i fortauet, betyr det ikke at hullet ikke er virkelig. Men i den grad det eksisterer, er det bare som et fravær av asfalt. Eksempelet hos St. Thomas er blindhet: Vi snakker om at blindhet eksisterer i øyet, men nettopp som et fravær av syn. Med andre ord: Fraværet finnes – ondskapen er reell.

Det parasittiske draget ved ondskapen er nettopp det som gjør den så ond, og menneskene som utøver den så onde. Den tar for det første plass i mennesker og i menneskers handlinger, som alle er skapt og villet av Gud. Hender som kan brukes til å bygge fred, brukes i stedet til å skyte uskyldige mennesker. Dessuten har Gud en dyp respekt for vår frie vilje, så mye at han tillater det onde. Men vår frihet er ment til å søke det gode, til å forene vår egen vilje med Guds. Enhver ond handling bryter derfor med Guds hensikt med selve vår frihet. Når vi misbruker den, utsletter vi også vår egen menneskelighet. Men deter vi som gjør det – ved å velge det onde. Vi er skapt absolutt frie, ifølge St. Thomas, og derfor absolutt ansvarlige.

Derfor er dommen over den som plaffer ned uskyldige mennesker, så mye hardere – så mye mer dekkende – ut fra det rike filosofiske og teologiske tankegodset som vi har forsøkt å kaste fra oss i så altfor lang tid.

Dommen lyder: Det menneske som dreper elleve av sine medmennesker en søvnig sabbatsformiddag i en amerikansk forstad, er intet sant menneske. For det har øvet vold mot sine største gaver – fornuften, friheten, livets gave – ved å bruke dem til å øve vold mot sine nestes.

På den annen side har vi moteordet "hat."

Hatet forstås ikke lenger som St. Thomas gjorde det – som en synd mot det objektivt gode – men som en følelse, som en negativ "holdning" (fordom, eller "bias") mot andre mennesker.

Søndag ble det kunngjort av politimyndighetene at Robert Bowers er siktet for "hate crime," hatkriminalitet. "Hate crime" fikk sterkt fotfeste i amerikansk jus etter borgerrettighetslovene kom på 1960-tallet. FBI definerer hatkriminalitet som et "lovbrudd mot en person eller en eiendom helt eller delvis motivert av ugjerningsmannens fordommer ("bias") mot en rase, religion, funksjonshemning, seksuell orientering, etnisitet, kjønn eller kjønnsidentitet."

Hatkriminalitet er ifølge amerikansk lovgivning altså knyttet til en rekke identitetspolitiske markører. USA er et dypt polarisert samfunn med en betent og pågående rasehistorie, og det kan være gode grunner til å ta høyde for rasistisk motivert vold i lovverket. Men ordet "hat" er så diffust og upresist at det ikke makter å skille en massakre fra en meningsytring (merk at FBIs formulering ikke dreier seg bare om "vold" eller "drap," men om "lovbrudd" generelt).

Når det faller en ukorrekt ytring om islam, likestilling eller homofili i det offentlige rom i USA, går beskyldningene nettopp om "hate"og "hate speech." På amerikanske universiteter tar stadig flere til orde for å definere "hate speech" som en form for vold, for å verge sensitive minoriteter mot støtende ytringer. Det amerikanske krenkelsestyranniet har "hate"-stemplingen som sin fremste drivkraft.

Det samme ordet, hat, benyttes altså om massedrapsmenn og om fredelige borgere som argumenterer mot likekjønnet ekteskap eller "trans rights." Ordet ender ironisk opp med å ha motsatt virkning: Det fungerer ikke bare tilslørende, men blir direkte farlig for demokratiet og dets minoriteter – dissenterne –som nå slås i hartkorn med reelt onde mennesker. I denne nye teologien blir de kristne og kontroversielle de onde, de selverklært tolerante blir gode. Snakk om en virkelighetsoppfatning i svart og hvitt.

Det er unektelig noe absurd ved en kultur der Jordan Peterson blir karakterisert på samme måte som Robert Bowers. Men igjen: "Hat"-pratet utgjør en enda større fare for de onde voldshandlingene som faktisk finner sted. En kultur som mangler metafysikk og et språk som rommer ondskap, kan umulig komme til rette med dem.

Vi hadde en lignende situasjon etter 22. juli. Da det etter hvert ble avklart at Utøya-terroristen ikke var psykisk syk eller strafferettslig utilregnelig, kunne forklaringen bare være at han var motivert av hat

En av de overlevende uttalte det følgende like etter massakren på Utøya: "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen." Utsagnet ble stående som et mantra i tiden etter 22. juli 2011. Det kom til uttrykk i rosetoget noen få dager etter terrorhandlingene. Vår kronprins Haakon Magnus sa da at "i kveld er gatene fylt av kjærlighet."

Men det som den gangen ble beskrevet som en kamp mellom kjærlighet og hat, var egentlig en kamp mellom godt og ondt. Kampen sto ikke om følelser, men om metafysiske realiteter.

Å kalle en mann som dreper et titalls mennesker for "hatefull," reduserer gjerningen til et trivielt spørsmål om motivasjon. Virkelig ondskap er, som sagt, noe langt mer urovekkende enn som så. Den kommer i det godes forkledning – den kommer som en terrorist i politiuniform, med ett mål for øyet: å drepe.

Vår etterkristne virkelighetsforståelse og språkbruk undergraver alvoret i og ansvaret for noen av de mest groteske og ondskapsfulle handlingene vi mennesker kan utføre. Denne mangelen på metafysikk har farlige konsekvenser.  Dersom vi ikke blir i stand til å sette ord på ondskapen, vil den bare fortsette å vise sitt ansikt gjennom forferdelige voldshandlinger.

Robert Bowers tok elleve uskyldige menneskeliv med viten og vilje. Breivik tok 77. Det er ikke hatkriminalitet. Det er en himmelropende forbrytelse mot selve verdensordenen. Den onde gir blaffen i om den blir anklaget for "hat." Den er redd for det gode. Så la oss våge å snakke om godt og ondt igjen. Det fortjener ikke minst de mange ofrene for menneskelig ondskap der ute, som mer enn noen andre har kjent dens virkelighet på kroppen.

Gå til innlegget

Sta. Birgittas kirkesøken

Publisert rundt 1 måned siden - 341 visninger

Vårt Lands intervju (07.10) med Sunniva Marie Hustoft, alias «Sta. Birgitta,» påkaller noen kommentarer. Jeg var blant kritikerne av Vårt Lands «gudstjenesteanmeldelser.» Vi var flere katolikker som reagerte negativt på fremstillingen av vår egen domkirke, St. Olav i Oslo. Omtalen av denne søndagsgudstjenesten hadde flere fellestrekk med omtalen av Uranienborg kirke. Artiklene fremsto for oss som kjenner dette kirkelandskapet godt som lite informerte — og dermed lite informative — og lett ironiske. Nå som identiteten til avisens utsending er blitt klarlagt, føles det riktig å kvalifisere denne kritikken.

Gudstjenesteanmeldelsene til Vårt Land var, er og forblir et fremmed konsept for katolske kristne. Men jeg innser at dette er slik mange unge protestantiske kristne orienterer seg, særlig de som har med en lavkirkelig bakgrunn. Det er simpelthen et faktum, siden forståelsen av hva en kirke er, er så annerledes enn i katolisismen og ortodoksien. Og det er en stor forskjell på om utsendingen er en ung kvinne eller en ringrev fra eller utenfra redaksjonen, slik flere av oss trodde. Da får det vi oppfattet som Sta. Birgittas syrlige kommentarer et litt annet preg — og det spørs om ikke både Hustoft og avisen ville vært bedre tjent med å avklare i alle fall alderen på den pseudonymiserte reporteren. Det er faktisk stor forskjell på en kvinne på 23 og en mann på 50 somskriver om «gråtoppene» i Uranienborg kirke. Sistnevnte tar seg langt dårligere ut. Vi ville naturligvis ha moderert kritikken deretter.

Når dette er sagt, opplever jeg det fremdeles som uheldig at et helt subjektivt og ubearbeidet førsteinntrykk av en søndagsgudstjeneste skal være avgjørende for spørsmålet om hvilken kirke en skal tilhøre. «Poenget var opplevinga,» sier Hustoft til Vårt Land. Jeg vil innvende at spørsmålet er langt mer alvorlig enn som så. Ulike kirkesamfunn lærer og praktiserer ulikt. Å kunne skjelne mellom dem krever at man bygger opp kunnskap og erfaring over tid. Kunnskap gjør en i stand til å velge og ta informerte valg. Det er ikke «ett fett» hva man velger. Det er et stort tankekors at man i vår tid legger stor vekt på kunnskap og rasjonelle vurderinger på alle felter — unntatt når det kommer til hvilken kirke man skal tilhøre. Det valget synes å være drevet av følelser, familiære hensyn og gammel vane, alternativt: uhemmet menighetsshopping med underholdningsfaktor som kriterium. Men dersom det er viktig å være kristen, er det viktig å være bevisst på hvilken kirke man tilhører. Livet er alvorlig — derfor også dette valget. Derfor mener jeg — og mange med meg — at artikkelideen var dømt til å mislykkes. Og joda, vi katolikker er sikkert mer bevisste enn de fleste, inntil det overfølsomme. Men vi har gode grunner til å være litt nidkjære: kirken, og kirkerommet, betyr noe.

Sta. Birgitta var en ytterst kirkelig helgen. Hennes pilegrimsvei gikk til Roma; hun flakket ikke mellom ulike menigheter etter forgodtbefinnende. Spørsmålet for oss moderne kristne er ikke om vi våger å oppsøke de kirkesamfunnene vi har mest lyst til å oppsøke, men om vi våger å ta et valg.

Gå til innlegget

Katolsk feminisme på autopilot

Publisert 3 måneder siden - 584 visninger

Vårt Lands katolske kvinneprestforkjempere er til syvende og sist av minimal interesse.

Denne sommeren har Vårt Land omtalt "kvinnelige pionérer" i åtte ulike verdensreligioner. Fellesnevneren er at de "kjemper mot bestående maktstrukturer," "vil bryte ned tradisjonelle kjønnsroller i religionene" og vil ha økt makt.

Avisens valg av en katolsk forkjemper for kvinnelige prester, Kate McElwee, er forutsigbart, men likevel skuffende. Det har jo fantes og finnes en lang rekke sterke kvinneskikkelser i Den katolske kirke som samtidig er trofaste mot kirkens lære.

Det som gjør artikkelen med McElwee (2. august 2018) så uinteressant, er at den bringer intet nytt til torgs. McElwee er knapt noen pionér. Disse diskusjonene har vært ført høyt og lavt i 50 år. McElwee fremstår for det første med et påfallende fravær av teologiske argumenter for kvinners ordinasjon. Journalisten har åpenbart heller ingen interesse av å utfordre sitt intervjuobjekt; teksten skal kanskje helst passe inn i avisens panegyriske artikkelserie.

McElwee bruker i stedet politikkens språk. For henne handler dette om "menneskerettigheter." Inntil dagen hvor kvinner kan ordineres til prest, er det ikke likestilling i Den katolske kirke. "Patriarkatet stripper kvinner for rettigheter når de går inn i en kirke," sier hun, og viser at hun til fulle behersker den feministiske nytalen.

Påstanden er egentlig meningsløs. Den gir bare mening dersom en fjerner alle de bibelske og sakramentsteologiske begrunnelsene for presteskapet, og reduserer det til en sosiologisk og politisk størrelse. Men det er ikke slik presten forstås i katolsk teologi. Presten har en ministeriell funksjon, men han har også en offerfunksjon, og feirer nattverdssakramentet på vegne av kirken, i Kristi egen person (in persona Christi). I Skriften kaller ikke Jesus alle menn til denne prestelige tjenesten, i motsetning til alle kvinner. Han kaller noen få menn, og det fortsetter han å gjøre. Men han kaller alle menn og kvinner til å være sine disipler.

For McElwee og hennes organisasjon, Women's Ordination Conference, er ikke det nok. Jeg tok en kikk på organisasjonens hjemmeside. I prinsipprogrammet er ikke ordet "sakrament" eller andre teologiske nøkkelord nevnt én eneste gang. Deres "Long-Range Goals" handler om mer enn kvinnelig ordinasjon, blant annet en setning om å "inkorporere feministiske, mujerista, og andre frigjørende spiritualiteter inn i hverdagslig katolisisme." Den ideologiske plattformen er ellers så blottet for teologiske perspektiver at den rett og slett fremstår som noe annet enn kristendom.

I realiteten er McElwee og WOC fullstendig marginale. Deres ideologi har ingen gjennomslagskraft i Den katolske kirke, og vil heller ikke få det. Det betyr ikke at de ikke forsøker. I Norge ble en kvinne automatisk ekskommunisert i fjor høst da hun lot seg "ordinere" av personer tilknyttet denne organisasjonen. Enkelte prester i Den norske kirke, som den ytterliggående feministteologen Gyrid Gunnes, stilte villig opp under gudstjenesten. Det mangler ikke på krefter hverken innenfor eller utenfor Den katolske kirke som ønsker å endre kirkens teologi om presteskapet.

De teologiske begrunnelsene for presteskapet i Den katolske kirke er imidlertid nokså klare. De vil ikke endres, selv om våre samfunn er endret og vil fortsette å endre seg. Kate McElwee og hennes forbundsfeller vil sikkert få et talerør i Vårt Land herfra og til evigheten. Men avisens lesere bør være oppmerksomme på realitetene innenfor katolisismen, og hva slags ideologi McElwee faktisk står for.

Gå til innlegget

Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke

Publisert 7 måneder siden - 3589 visninger

Vårt Lands pseudonymiserte utsending "Sta. Birgitta" besøkte høymessen i St. Olavs katolske domkirke søndag 15. april. Det gikk ikke så bra – ikke denne gangen heller.

Artikkelen om besøket i St. Olav, "Saman med dei heilage" (VL 23.04), er en del av Vårt Lands nye serie med gudstjenesteanmeldelser. Hvaffornoe? Det er en ny genre. Den er kanskje inspirert av Morgenbladets prekenanmeldelser (med terningkast) for en stund tilbake, eller Natt&Dags krampaktig urban-ironiske og puerile anmeldelser av, ja, det meste mellom himmel og jord. Vårt Lands gudstjenesteanmeldelser følger dessverre i det samme leiet, inklusive den puerile og ironiske stilen.

La det være sagt med en gang: Ideen er håpløs. Og om mulig fungerer den enda dårligere i praksis. I artikkelen "Mellom makt og rikdom" (VL, 19.03) kalte anmelderen Uranienborgs kirkegjengere for "velkledde, gråhåra pelskåper," og la til: "Heldigvis har gråtoppane puter." Som p. Haavar Simon Nilsen skrev på sin Facebook-side i den anledning: "Et sted folk søker seg for bønn, med sorg og bekymringer, ja, med hele livet sitt. Mens mennesker søker Gud der han er å finne, skriver Vårt Land påtatt friskt og nedsettende om de aldrende damene i nabolaget. ... Det er dessverre bare et ord for denne typen journalisitkk: Nedrig."

P. Nilsen er inne på noe.

Da utsendingen til slutt kom til høymesse i St. Olavs domkirke i Oslo, oppdaget han vel at gråtoppene var færre. Snittalderen i menigheten er på rundt 30, og kirkegjengerne ikke langt unna. Det er en privilegert situasjon for en kirke i dag. I stedet fant vedkommende mye annet å kritisere.

Utsendingen er ikke helt oppdatert på kirkearkitektur. Det "kjennest litt som å koma inn i på filmsettet til ein historisk film om 1500-talet," skriver Sta. Birgitta om den nygotiske murstenskirken som ble bygget på 1850-tallet og nymalt innvending for to år siden. Men følelsen av å være hensatt til gamle dager synes å være en vanlig erfaring for Vårt Lands utsendte. Å komme til Misjonssalen i Oslo "er litt som å gå attende i tid," det også (VL 05.03), men i det tilfellet fordi "salen minner meg om kjellarstova til ho i bygda som heldt misjonsring for skulejentene, berre utan furupanel.  Turids veggteppe med tre kors trur eg likevel hadde hengt fint i Holbergs gate 4, så lenge det ikkje blir for mange av dei."

Her aner vi noe av anmelderens lavkirkelige bakgrunn. Det forklarer kanskje noe av forvirringen i møte med kirker som Uranienborg og St. Olav. "På veggane er det treskjeringar som skildrar eit knippe av dei fleire tusen helgenane i katolisismen," skriver Sta. Birgitta, men vet ikke at "treskjæringene" fremstiller scener fra Jesu korsvei (i 14 "stasjoner"), som finnes i de aller fleste katolske kirkebygg verden over – og altså fremstiller Jesus Kristus. Hadde Vårt Lands navnløse utsending tatt seg bryet med å gå bort til et av bildene, ville den sett noen den kunne dra kjensel på; en kjentmann midt i det fremmedartede mylderet av gull og røkelse og helgener.

Sittekomfort er også et viktig kriterium for Vårt Lands anmelder. Da er en kirkebenk dømt til å gjøre det dårlig. Hvem vet, kanskje var det myke lenestoler i kjelleren til Turid? "Benkane er av tre, og har ein rygg så rett at sjølv den sløvaste tenåringen ikkje kan sovna denne søndagen." Det er likevel litt bedre enn Uranienborg kirkes benker, "som i god luthersk stil er av hardaste tre," skrev deltidskomikeren Sta. Birgitta den gangen: "Benkane er akkurat så ubehagelige at du må røre litt på beina under kvar salme." (Derav slengkommentaren om gråtoppenes putebehov.) 

Også knelebenken ny for utsendingen, som etter alt å dømme aldri har besøkt en kirke syd for Wittenberg. Han lurte først på om det var "ei beinstøtte." "Bønestolen" er "namnet på innretninga," slår han fast, men tar igjen feil. Fenomenet kalles altså for en knelebenk.

Liturgien begynner; de geistlige "går til altars til musikk." Så langt, alt vel. Mer konfust skal det bli. "Det er så mange ritual og sungne bøner som ikkje ein gong står oppført på salmelista, så for nye blir det vanskeleg å fylgja med. Samstundes kan nok rituala vera ein tryggleik for dei som kjenner dei." Her er anmelderen riktignok inne på noe vesentlig. Kjennskap til ritualene er hele poenget med ritualer. Ritualene i messen er ganske riktig ikke "oppført på salmelista" – de er ikke salmer – men tekstene og ritualene finnes litt lenger foran i salmeboken Lov Herren. Det er også riktig at det er vanskelig å følge med for den som måtte droppe innom for første gangen. Det tar lang tid å få den katolske messen under huden. Det er også noe av grunnen til at konseptet "gudstjenesteanmeldelse" er dømt til å mislykkes. For hvordan kan man bedømme en gudstjeneste i en kirke som Uranienborg eller St. Olav ut fra helt overfladiske kriterier som sittekomfort, prekenens innhold og banale kommentarer til kirkerommets utsmykning ("Det er gull og veveri på altaret")? Det kan man nettopp ikke.

Men jeg foregriper.

"Tre bibelvers blir framført, og det siste blir resitert på likt vis som du kan kjenna att frå islam og jødedom," skriver Birgitta, og sikter kanskje til at evangelieteksten synges i påsketiden. Detaljene får utsendingen ikke helt på plass: Som i Den norske kirke, leses to bibeltekster (altså lenger enn vers) med en salme imellom, etterfulgt av evangelieteksten.

Jeg nevnte prekenen. Vårt Lands utsending liker den ikke. Den har forsåvidt et "djupt og samtidig lettfatteleg innhald," men "stadfestar og at den katolske kyrkja endrar seg svært langsamt" – hva nå det skulle bety i denne sammenheng. Kanskje er det fordi den ikke er "relevant" nok: "Eg sakna religiøse refleksjonar om notidas utfordringer," skriver utsendingen: "Det gjorde at St. Olav kjentes for bunden og irrelevant." Men hva betyr det egentlig å komme med "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer?" Finnes det noe mer krampaktig "bundent og irrelevant" enn akkurat den setningen?

For å si det sånn: Jeg er glad for at jeg i St. Olavs domkirke aldri hører "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer." Da kunne jeg ha lest i Vårt Land i stedet. I St. Olavs kirke, som i så mange andre kristne kirker i dette landet og i verden, forkynnes Kristi evangelium hver eneste søndag (noen steder hver dag!). Det er kanskje passé i de opplyste kretser. Men det er kirkens mandat. Og denne forkynnelsen, og menneskene som oppsøker kirkene for å høre den, er simpelthen fullstendig uegnet til den ironiserende og negative journalistiske formen som "Sta. Birgitta" legger opp til.

Når det er sagt, tror jeg at de utsettes for Hellig-Birgittas "anmeldelser" kunne brydd seg mindre om de sjablongaktige karakteristikkene av egen forkynnelse og grad av "relevans." Men det er et problem at serien ikke er faktamessig etterrettelig.

Om "vigsel" heter det i "fakta"boksen om St. Olavs kirke: "Ja, for par av ulikt kjønn." Er det reelt informativt? Det er en kjensgjerning at Den katolske kirke ikke "vier" par av samme kjønn. Men det verste er den implisitte motsatsen til dette: En kirke er en fullverdig vigsler av ektepar bare når disse parene inkluderer homofile. Det må Sta. Birgitta eller Vårt Lands deskjournalist gjerne mene. Men det er en fullstendig irrelevant og historieløs innstilling når man oppsøker en messe i Den katolske kirke. I faktaboksen står det også: "Ope for alle: Ja," og dermed tar undertegnede seg i å lure på hva motstykket til dette er i kirkelandskapet. Hvilken kirke er ikke åpen for alle?

Mener Vårt Lands artikkelserie å være informativ? Oppbyggelig? Morsom? Jeg tror svaret er som følger: Den prøver svært hardt å være alt på en gang – derfor mislykkes den så ettertrykkelig på alle punkter. Den er ikke fiks. Den er ikke opplysende. Den er bare dum. Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den?

Og den bare forsterker alt som alle utenforstående misliker ved kristendommen. Den har et påtatt utenfrablikk og harselerer over banale enkeltheter, uten å sette seg det aller minste i kirkenes liturgiske form, tradisjon, byggenes utforming eller navnet på gjenstandene i dem. Men Vårt Land er på gudstjenesteshopping, og da må det kanskje nettopp være så historieløst som dette.

Som sagt: P. Haavar Simon Nilsen var inne på noe da han karakteriserte journalistikken som "nedrig." Den er kanskje først og fremst banal. St. Olavs kirkegjengere fikk heller ikke like hard medfart som "gråtoppane" i Uranienborg kirke. Men det er ingen grunn til å ikke ta til motmæle mot denne formen for kristensøppeljournalistikk.

Gå til innlegget

Katolsk profesjonalitet

Publisert over 1 år siden - 948 visninger

Ansettelsen av en ikke-katolikk til katolsk kommunikasjonsarbeid er toppen av uprofesjonalitet.

Oslo katolske biskop har i et brev nylig støttet ansettelsen av Petter Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i bispedømmet av hensyn til "profesjonalitet". Men det var nettopp hensynet til profesjonalitet som var utgangspunktet for den indrekirkelige kritikken av ansettelsen. Den som nå er ansatt til å bedrive viktig informasjonsarbeid for Den katolske Kirke i Norge, har ingen bakgrunn fra denne kirken. Tvert imot har han en bakgrunn fra homoorganisasjoner og frimureriet, som begge er uforenlige med katolsk tro og liv. Men hovedproblemet er etter mitt skjønn et annet. Og for alt vi vet kan Stocke-Nicolaisen ha tatt avstand fra homobevegelsen i nyere tid. Vi kan ikke granske folks hjerter, og bør unngå spekulasjoner inntil noe er bevist. Vi vet heller ingenting om Stocke-Nicolaisens religiøse interesser.

 

Problemet er at han ikke er katolikk. Stocke-Nicolaisen er helt sikkert en dyktig redaktør og bransjemann. Men hvor mye er hans "profesjonalitet" verdt når han ikke kjenner Den katolske Kirkes indre liv (både lokalt og internasjonalt), dens teologi, historie, spiritualitet(er), skikker, sakramenter, rolle i det norske samfunn, og ikke minst: alle menneskene i den, som utvilsomt vil måtte ha en betydning for hans arbeid i bispedømmet?

 

For de fleste av oss andre tok det mange år før vi i det hele tatt våget å ta til orde som norske katolikker i norsk offentlighet. Den katolske Kirke er ikke bare din lokale menighet. Den utgjør et enormt univers av tenkning og praksis, formet og tradert over en totusenårig historie. Det er ikke katolsk koketteri - det er bare sånn det er. Å ansette en ikke-katolikk - som attpåtil har hatt og har forbindelser med bevegelser som står i klar motsetning til det Kirken lærer - som redaksjonssjef i et katolsk bispedømme når heller ikke kommunikasjonssjefen er katolikk, er toppen av uprofesjonalitet. Det er dessuten en fornærmelse mot alle de høyt kvalifiserte katolikker som søker på stillinger i bispedømmet, men blir forbigått av utenforstående bransjebroilere i et ubehjelpelig forsøk på profesjonalisering, innhyllet i et tåkehav av meningsløs New Public Management-sjargong. Som om en "profesjon" bare er noen tall man har på en CV. Det er også en fornærmelse mot alle katolikker som forsøker å være trofaste katolikker, og av den grunn holder nesen unna frimurerlosjen og Pride-toget.

 

Denne tenkemåten er et gedigent blindspor for Den katolske Kirke i Norge. Vi må tilbake til røttene. Ordet profesjon, "professio", betyr egentlig en "bekjennelse." Mennesker som opptas i Kirken, må følgelig avgi en "professio fidei." Mitt spørsmål blir simpelthen: kan vi som Kirke løsrive vårt begrep om faglig profesjonalitet fra vår "kirkelige profesjonalitet", og da særlig i stillinger som har med vår formidling ut i samfunnet å gjøre? Jeg tror det vil gjøre vår misjon mye vanskeligere i en allerede vanskelig tid.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 5 timer siden / 7252 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1509 visninger
Ben Økland kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 6 timer siden / 7252 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Kaster du avfall i toalettet?
rundt 7 timer siden / 56 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 7 timer siden / 7252 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 8 timer siden / 1509 visninger
Monica Karlsen kommenterte på
Kollektiv oppreisning
rundt 8 timer siden / 91 visninger
Les flere