Eirik A. Steenhoff

Alder: 29
  RSS

Om Eirik A.

Master i teologi, MF. Masterstudent, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Inkarnasjonen forplikter. Presten er en tjener, men i offerhandlingen representerer han Kristus.

Det er en objektiv sakramental realitet som ingen alternative teorier kan oppheve. Tvert imot er det grunnlaget for alle andre teorier.

Jeanne Wreden skriver i Vårt Land 9. juli at mine innvendinger mot kvinnelige katolske prester er av «psykologisk karakter og ikke teologisk.» Kommentaren er et tegn på at debatten går på tomgang. Wreden og jeg blir ikke enige, og hun blir ikke enig med Den katolske Kirke. Jeg kan bare forsøke å vise litt mer av hva uenigheten bunner i.

Noe av det dreier seg om en misforståelse over hva ordet "ontologisk" betyr. Å si at kjønnsforskjellen er ontologisk, går ikke på bekostning av det ontologiske likeverdet mellom mann og kvinne som skapt i Guds bilde. Tvert imot forutsetter den et slikt likeverd. Johannes Paul II skriver i sitt brev til kvinner (1995) at komplementariteten mellom kjønnene ikke bare er "fysisk og psykologisk," men "ontologisk": "Det er bare gjennom dualiteten mellom det "maskuline" og "feminine" at det "menneskelige" finner sin fulle realisering" (7). Dette er klart ut fra skapelsesberetningen i Første Mosebok. Gud lager en hjelper for mannen, nemlig kvinnen, som kompletterer dem begge. De blir hverandres hjelpere og tjenere, og bare sammen kan de være "fruktbare" – både biologisk og åndelig. Første del av onsdagsaudiensene som kalles for kroppens teologi, er en utvidet meditasjon over denne realiteten. I brevet fra 1995 understreker Johannes Paul II at kjønnskomplementariteten forutsetter ontologisk likeverd, men at "[forholdet mellom] mann og kvinne er uttrykk hverken for en statisk og ensrettende likhet eller en uoverstigelig og uunngåelig konflikt [min uth.]" (8).

Sunn fornuft 

Hvert menneske, både mann og kvinne, er skapt i Guds bilde. Det er den «eneste skapning som er skapt for sin egen skyld,» og mennesket «kan ikke virkelig finne seg selv uten ved å gi seg selv som en gave« (10; jf. Gaudium et Spes 24). Johannes Paul II forstår Maria som det ypperste eksempel på et menneske som er i stand til å gi seg selv på denne måten, som på samme tid er selvutgivende og fruktbar. I så måte er hun også modell for presten, som er "åndelig far" for de mennesker Gud har kalt ham til å tjene.

Kjernen i katolsk antropologi er altså at mennesket skal gi seg selv (jf. Rom 12,1). Det er et offer og en tjeneste som åpenbart tar ulike former avhengig av hvem man er, hvilke personlige forutsetninger man har, og hvilken rolle man har i familien, samfunnet og Kirken. Siden vårt kjønn er en objektiv realitet, er det med på å forme rollene vi innehar. Det mest selvinnlysende er at kvinne er mor og en mann er far – men det gjelder også andre roller. Som Johannes Paul II skriver, er denne ulikheten ikke diskriminerende overfor kvinner så lenge «den ikke er resultatet av en vilkårlig bestemmelse, men er et uttrykk for det som er spesifikt mannlig og kvinnelig» (11). Det betyr at det ikke er urettmessig diskriminerende å si at kvinner har en naturlig tilbøyelighet til og et talent for omsorgsyrker, eller at menn oftest blir gode ingeniører. All verdens ideologisk snakk og kvoteringspolitikk kan ikke endre på dette, og det begynner heldigvis å gå opp for stadig flere ideologitrette moderne mennesker: At det er lov å lite på «sunn fornuft» i møte med imperialistisk kjønnsideologi.

Politisk likestilling

Wredens måte å tenke om komplementaritet minner på sin måte litt om politisk styrt kvotering og likestilling. Hennes argument handler om Marias «Kristus-representasjon.» Derfor må kvinner representere Kristus den dag i dag — ved å få lov til å være prester. Dermed anerkjenner hun implisitt at mannens kjønn er et vesentlig kriterium for deltagelse i det ordinerte presteskapet.

Men Maria representerer ikke Kristus på korset. Det er Kristus som representerer Kristus på korset. Vi kan ikke gjøre Kristus til mann og kvinne for å oppfylle et menneskelig behov for å være prest. Han ble inkarnert som mann. Det betyr ikke at han dermed introduserte noen ny konflikt mellom mann og kvinne. Alle er ett i Kristus gjennom dåpen – men presten opptrer i Kristi person på en måte som tar den inkarnatoriske virkeligheten på alvor. Vi mennesker er mer enn et hode med en rekke ideer, vi er også kropp. Prestens Kristus-representasjon handler også om å ta menneskekroppen på alvor.

Et viktig teologisk utgangspunkt for at det er menn som er prester, er at mannen representerer Kristus som Brudgom, som ofrer seg selv for Kirken, Bruden. Det er et bilde Kristus anvender flere ganger om seg selv i evangeliene. Men så er det også noe mer enn et bilde, for dette forholdet blir realisert og konkretisert gjennom Kristi jordiske liv, og på en særlig måte på Golgata. Brud/brudgom-metaforikken er ingen luftig teologisk metafor, nettopp på grunn av inkarnasjonen. Den gjør Kristus til sann Brudgom, og Kirken til sann Brud.

Grunnlaget

Den katolske Kirke forstår verden sakramentalt og konkret, med utgangspunkt i inkarnasjonen og i menneskets fornuft. Inkarnasjonen forplikter. Presten er en tjener, men i offerhandlingen representerer han Kristus. Det er en objektiv sakramental realitet som ingen alternative teorier kan oppheve. Tvert imot er det grunnlaget for alle andre teorier.

Det samme er Jesu utvelgelse av menn til apostler, som Wreden avfeier som «absurd.» Det er ikke absurd, men helt sentralt. Og dersom vi selektivt ser bort fra vesentlige sannheter i Skriften og Tradisjonen, hva sitter vi da igjen med? Ingenting som ligner den katolske tro.

Ikke teologisk

Wreden skriver til slutt om «2000 år med vanstyre» som indikerer at «menn ikke i tilstrekkelig grad besitter den åndelige kompetanse som kreves for å styre Kirken alene.» Det er en påstand jeg skal unnlate å karakterisere. Et teologisk argument er det i alle fall ikke.

Gå til innlegget

Maria var aldri prest

Publisert 3 måneder siden

Marias offer på Golgata er et annet offer enn Kristi offer. Der Kristus representerer Faderens kjærlighet, representerer Maria mennesket som mottar denne selvutgivende kjærligheten.

Hans Christofer Børresen (VL 25.6) og Jeanne Wreden (VL 27.6) har begge svart på min kritikk av Ingebjørg Nesheims støtte til ordinasjon av kvinner i Den katolske Kirke. Børresen fremhever Jesu positive "holdninger til kvinner" som et grunnlag for adgang til ordinasjon. Jeg tror han har rett i at Jesu ord og gjerninger overfor kvinner innebærer en radikal endring fra den gammeltestamentlige kulturen. Det ser vi av hans møter med kvinner i evangeliene. Menn og kvinner er likeverdige i kraft av å være skapt i Guds bilde, men deres kjønn er også forskjellige. Begge disse realitetene er av ontologisk karakter. Her er komplementaritet, som Wreden skriver, et uvurderlig stikkord. Paulus oppsummerer den samtidige likheten og distinksjonen–og dermed den gjensidige avhengigheten–mellom kjønnene i Første Korinterbrev når han skriver at "i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud" (1. Kor. 11,11–12). Et stort klarere teologisk uttrykk i Det nye testamente for kjønnskomplementariteten finner vi ikke.

Bilde på Gud

Men i motsetning til hva Børresen og Wreden påstår, er ikke komplementariteten i seg selv et kriterium for deltagelse i det spesielle prestedømmet som Kristus har innstiftet. Tvert imot innebærer komplementariteten at de ulike kjønnene er på ulike vis. Dette er dypest sett forankret i den trinitariske kjærlighetens mysterium, som vi alle er skapt til og for. Denne gudvillede komplementariteten som i seg selv er et bilde på den treenige Gud, har reelle antropologiske og teologiske konsekvenser, selv om vi i moderniteten forsøker så godt vi kan for å overse dem. Det er ikke så rart, kan man føye til, at kampen for kvinners adgang til presteskapet kommer i en tid hvor forvirringen om kjønn, seksualitet og menns og kvinners plass i familie og samfunn er større enn på noe annet tidspunkt i historien.

Der Nesheim og Børresen tolker saken primært ut fra politiske og sosiologiske kategorier, forsøker Wreden i det minste å gi en teologisk begrunnelse, ut fra Marias rolle i Kristi offer på Golgata. Hun skriver for så vidt interessante ting i sitt innlegg. Men konklusjonen skurrer. Hun skriver at "så lenge presten kun har en mannlig form og Guds Moderbilde (Maria) i mennesket ikke er synlig ved kvinnelig representasjon, er ikke Kristus fullstendig representert i det ministerielle prestedømmet." Hun tar Wilfrid Stinissen til inntekt for denne tolkningen, men han understreker i samme sitat at det er Kristus som er yppersteprest og offer, ikke Maria.

Kirkens mor

Hans Urs von Balthasar skriver klart og godt om dette: Maria er ikke med-representant i Kristi offer som prest. Hun representerer i stedet Guds skapning som sier sitt fiat ved korsets fot, akkurat som hun sa det ved engelens bebudelse. Maria representerer både mannen og kvinnen (også presten!) i så måte, men kanskje særlig kvinnen, for det er bare kvinnen som kan være mor, og det er Maria som fødte, ammet og oppdro Jesus, og til slutt opplevde den sorg bare en mor kan føle, der hun sto ved korsets fot. Johannes Paul II kaller dette for Marias "moderlige mediasjon," eller formidling. Det å kunne motta og så gi fra seg Herren som mor på denne måten, er det bare Maria som opplevde både åndelig og kroppslig (gjennom inkarnasjonens mysterium), men alle Jesu disipler gjennom historien deltar i denne mediasjonen på en åndelig måte. Balthasar understreker at Maria led ved korset loco totius humani generis"i hele menneskehetens sted." Idet Maria ble gitt over til Johannes, ble hun "Kirkens mor," og den ypperste representant for det allmenne prestedømmet som hele Guds folk besitter. Det er slik jeg leser Stinissen-sitatet der Maria beskrives som prest på Golgata. Det er da også den eneste gyldige lesningen.

Marias offer på Golgata er et annet offer enn Kristi offer. Der Kristus representerer Faderens kjærlighet, representerer Maria mennesket som mottar denne selvutgivende kjærligheten. Langt fra som ren passivitet, men som tilslutning til Kristi frelsende offer. Det er grunnen til at Maria er og alltid har vært modell for Kirken, den enkelte troende, og–som Wreden påpeker–for presten. Men det betyr nettopp at hun ikke selv er prest.

Eksentriske tolkninger

Dersom man mener at verden i en vesentlig forstand er en kamp om makt og rettigheter, og kjønn er oppkonstruerte kategorier i denne maktens ærend, vil ikke den katolske antropologien og sakramentsteologien gi noen mening. Men en slik ontologi er bare en høyst raffinert form for vranglære, og den korrumperer alt annet. Det var mitt opprinnelige poeng overfor Nesheim. Andre kvinneprestforkjempere har mer innfløkte teologiske argumenter. Men den marianske dimensjon i kristologien som Wreden skriver om, tar en annen form enn den hun helst vil se. Det fører lett på avveie, og til eksentriske tolkninger som i liten grad har belegg i Kirkens tradisjon, teologi og nyere pavelige uttalelser og refleksjoner om disse temaene.

Gå til innlegget

Kvinneprest som maktposisjon

Publisert 3 måneder siden

Det er betegnende, om enn noe ironisk, at Nesheim eksplisitt avviser den marianske dimensjonen ved Kirken. Det avdekker det underliggende maktperspektivet. Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn.

Ingebjørg Nesheim, leder for organisasjonen Også vi er kirken, skriver i Vårt Land 12. juni om “den stengte døren” for presteordinasjon av kvinner i Den katolske Kirke. Det fortjener en seriøs imøtegåelse, ikke minst fordi hennes tekst er så omfattende, og fremstillingen såpass tendensiøs.

Nesheims argumentasjon har en praktisk og en prinsipiell side. Hun gir for det første inntrykk av at debatten om kvinnelige prester er brennaktuell, nærmest som om en revolusjon er nært forestående. Det kommer an på øynene som ser. Jeg tør påstå at debatten er helt fremmed for den jevne kirkesøkende katolikk––ikke minst blant de unge. Nesheim anfører Tyskland, Sveits og Østerrike som eksempler på land der det protesteres høylytt mot at bare menn kan ordineres til prester. Men disse landene er ikke representative for Den katolske Kirke i dag. Tvert imot er Kirken i de tyskspråklige land i akutt krise.

For å bruke Nesheims statistiske argumentasjon: Den siste Pew-undersøkelsen fra 2019 viser at bare 7% av tyske katolikker ber daglig, og 12% tror på Gud (tallene for protestanter er omtrent de samme). Oppslutningen om Kirkens sakramenter er generelt rekordlav i sterkt sekulariserte Tyskland. Nesheim og undertegnede er enige i at krisen finnes, og at Kirken trenger til fornyelse. Samtidig er vi nok sterkt uenige om hva som er årsaken til krisen, og dermed også om botemiddelet. Nesheim ser til liberale katolikker i tyskspråklige land. Men dissentere i den utdøende del av Den katolske Kirke bør ikke få bestemme veien videre.

Den viktigere siden av Nesheims argumentasjon er av mer prinsipiell art. Hun fremstiller Kirkens lære om det mannlige presteskapet som et “kategorisk forbud” mot at kvinner kan ordineres, uten å gå inn i teologien bak. Dermed står hun i fare for å forfekte et syn på presteskapet som ikke dreier seg om en hellig tjeneste, men om en ren maktposisjon. Den som ikke har tilgang, mangler makt. Det er en fremstilling som er vanskelig å forene med det katolske og apostoliske synet på presteskapet.

Jeg tror at problemet dreier seg om noe dypere enn ærlige meningsforskjeller. Satt på spissen: Man kan ikke ha “ulike syn” på vesentlige dogmatiske og moralske spørsmål uten at det ligger grunnleggende forskjellige tenkemåter bak (som dypest sett er uforenlige). Det første som slår meg når jeg leser Nesheims tekst, er et spørsmål om hva et kjønn (eller en prest) er. Er kjønn og kjønnsroller uttrykk for noe vesentlig (noe mennesket er skapt for), eller er de bare vilkårlige størrelser bestemt av makthavere? Nesheim synes å tolke kjønn/presteskap nominalistisk––en ting er bare det “navn” (nomen) vi tillegger den––og i et maktperspektiv. Selv i presentasjonen av Johannes Paul IIs dokument Ordinatio Sacerdotalis avslører Nesheim sitt nominalistiske grunnsyn. Hun skriver at paven “nedla et forbud” med sitt apostoliske brev fra 1994, som om teologien om det mannlige presteskapet ble fastsatt først da. (Dette er også i strid med det katolske syn på dogmeutvikling––treenighetsdogmet ble ikke funnet opp på 300-tallet, og så videre.) Men det har bare vært nødvendig med slike dokumenter––her må også Paul VIs Inter Insigniores fra 1975 nevnes––nettopp på grunn av dissentere fra læren etter Det annet Vatikankonsil (1962–65).

I katolsk lære er kjønnspolariteten skapt og gudvillet, og menneskets kjønn og seksualitet har således en ontologisk dimensjon. Johannes Paul II kaller til og med foreningen mellom Adam og Eva for et “ursakrament”: Mannen og kvinnen ville ikke gitt den fulle mening hver for seg––de trenger hverandre. Et enda  mer ekstremt uttrykk for Nesheims nominalisme kom i Vårt Land 2. juli 2017, da kommentator Åste Dokka skrev at Den katolske Kirke ved å opprettholde et mannlig presteskap “velger å trekke en grense gjennom menneskeheten,” en grense som egentlig kunne “blitt trukket etter hvilket helst kriterium: Hudfarge, herkomst, førlighet––eller kjønn.” Men det er selvsagt helt feil, og i grunnen nokså absurd. Kjønnspolariteten har en ontologisk (ikke bare biologisk!) betydning, som skapt i Guds bilde. Kirken har dermed ikke bare “funnet på” dette spesifikke kriteriet, i stedet for et annet kriterium. Det er en metafysisk realitet som ligger til grunn for alt annet––også sakramentsteologien.

Den katolske Kirke har aldri ordinert kvinner til prester, og det er Nesheim klar over. Men Kirken har heller aldri sett på presteskapet som en rettighet, eller bare en verdslig posisjon. (Når det likevel skjer, er det tegn på en kirke i krise!) Det er et kall og et privilegium. Jesus kalte noen få menn til prester, og han fortsetter å gjøre det i dag.

Påstandene om at Kirken hadde sakramentalt ordinerte kvinnelige diakoner i oldkirken er blitt tilbakevist gang på gang, men fortsetter å leve –– mer som et fremtidshåp enn et empirisk faktum –– i randsonen av katolske fagmiljøer, som fortsatt ser Kirken (inklusive oldkirken) med 1970-tallets briller. Agendaen bak er å bruke diakonisseordningen som en bro til kvinnelige prester.

Men det holder ikke, hverken som et historisk eller sakramentsteologisk argument. Den katolske teologiske diskusjonen om presteskapet i dag dreier seg ikke om kvinner skal få adgang til det eller ikke. Den handler om en fortsatt fordypning i og refleksjon over gaven som er gitt oss i det apostoliske presteskapet. Her dreier det seg ikke minst om å utforske den marianske dimensjon ved Kirken, som særlig var viktig for Johannes Paul II. I en tale til kurien i 1987 snakket han om at den marianske dimensjon “går forut for” (it. antecede) den petrinske, i den forstand at Kirken som “Ordets tjenerinne” kommer nærmere en grunndefinisjon av Kirkens vesen enn at den simpelthen innehar nøkkelmakten. 

Det er betegnende, om enn noe ironisk, at Nesheim eksplisitt avviser Johannes Paul IIs vektlegging av den marianske dimensjonen ved Kirken. Hun siterer Brian McNeil, som skriver at dette resonnementet er “helt fremmed for katolsk tradisjon og spiritualitet, som har pleid å se på prester som viktigere enn legfolk.” Jeg er ikke sikker på om McNeil og Nesheim virkelig ønsker seg tilbake til en tid der prester ble ansett som “viktigere enn legfolk,” men den manglende åpenheten for den marianske dimensjonen er påfallende. Den avdekker det underliggende maktperspektivet. Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn.

Mye av den moderne kvinneprestbevegelsen er dessverre preget ikke av en tjenerskapets, men av en maktens ontologi. Og det er kanskje ikke så rart, om en tar utgangspunkt i moderne feminisme og så trekker slutninger innad i teologien: Å tjene er så definitivt “ut,” og å erverve makt og posisjoner definitivt “in”––såfremt man ikke er mann. Det er en ærlig nok filosofisk posisjon, men det er et grunnsyn som er helt fremmed for kristen tradisjon og spiritualitet. Og er det noe Den katolske Kirke ikke trenger akkurat nå, så er det enda mer klerikalisme, og prester og legfolk som føler at de har “rett” på sine posisjoner. Johannes Paul II har rett––vi trenger i stedet kristne som er lydhøre og ydmyke, både overfor Guds ord og det Kirken lærer. Å knytte denne “tjenende ånden”––en del av det paven kaller for det “feminine geni (ånd)”––til kvinnen, med Maria som det fremste eksempel, kan oppfattes som sexistisk diskriminering bare dersom man har levd og åndet i en giftig og antikristelig kultur over et lengre tidsrom.

Katolske kristne, så vel menn som kvinner, fortsetter uten blygsel å se til Maria i sin stadige streben etter ydmykhet og helliggjørelse. Kirken trenger mer, ikke mindre Maria, og dens prester må ydmykt innse at de er kalt av Gud––ikke av seg selv––til tjeneste for Gud og hans Kirke. Jeg er helt overbevist om at Kirkens revitalisering og vekst ligger i denne tjenende holdningen overfor Guds ord og Kirkens lære. Katolske menigheter, ordener, organisasjoner og bispedømmer som virkelig våger å være lydhøre overfor Gud, og virkelig våger å legge ut på dypet, vil bære frukter. Det viser statistikkene. Det er Kirkens kall.

Gå til innlegget

Ondskap, ikke hat

Publisert 11 måneder siden

"Hat" er et radikalt utilstrekkelig ord for å karakterisere menneskelig ondskap. Ordet sier mer om vår kulturs mangel på metafysikk enn om handlingene det forsøker å beskrive – i den grad at det ender med å undergrave alvoret i onde handlinger, og ansvaret hos menneskene som begår dem.

Sist onsdag skjøt og drepte en mann to afroamerikanere i Kentucky. Samme dag ble det kjent at en rekke eksplosiver var blitt forsøkt sendt til fremstående liberale politikere i landet. I går, lørdag, skjedde det noe enda mer uhyrlig: En mann gikk inn til en synagogegudstjeneste i Pittsburgh og åpnet ild. Elleve mennesker ble drept og flere andre såret.

Hva kan være motivet bak slike fryktelige handlinger? Her borte blir svaret servert i ett ord:"Hat." CNNs hjemmesider bar følgende overskrift i går kveld: "72 hours in America: Three hate-filled crimes. Three hate-filled suspects." "De tre hendelsene delte én ting," fortsatte artikkelen: "Hat." VG skrev på sin side en lederartikkel om "hatet som truer samfunnet." Vårt Land: "Hatet mot jødene."

Problemet med å bruke ordet "hat" om denne hendelsen er at det er radikalt utilstrekkelig som en karakteristikk av menneskelig ondskap. At vi fortsetter å insistere på ordet, er et symptom på en filosofisk og dermed språklig utarming. Men det er også noe mer. Det er direkte farlig.

Jeg har allerede antydet mitt foretrukne alternativ, nemlig ordet "ondskap." Vi kvier oss for å ta det i bruk. Vi synes at det virker for gammeldags, for svart-hvitt, å tale om godt og ondt. I realiteten er det langt mer subtilt.

Den klassiske filosofiske og kristne tradisjon forstår ondskap som et fravær av det gode, som noe som ikke eksisterer i seg selv. På samme måte som at Lucifer var Guds fremste engel før han falt og ble opphav til det onde, tar også menneskets ondskap utgangspunkt i det gode. Ondskapen fungerer parasittisk; den hekter seg på det gode og fordreier det.

For en kristen tenker som St. Thomas Aquinas (1225–1274) er det åpenbart at siden alt som er, er blitt skapt av en fullkomment god Gud, kan ondskap bare forstås som noe som dypest sett ikke er. Det betyr ikke at ondskapen ikke er reell. Den blir på et vis enda mer reell nettopp ved at den hekter seg på det gode.

St. Thomas Aquinas skjelner mellom ondskapens mangel på væren og dens realitet i tingene den fester seg ved. Dersom jeg snubler i et hull i fortauet, betyr det ikke at hullet ikke er virkelig. Men i den grad det eksisterer, er det bare som et fravær av asfalt. Eksempelet hos St. Thomas er blindhet: Vi snakker om at blindhet eksisterer i øyet, men nettopp som et fravær av syn. Med andre ord: Fraværet finnes – ondskapen er reell.

Det parasittiske draget ved ondskapen er nettopp det som gjør den så ond, og menneskene som utøver den så onde. Den tar for det første plass i mennesker og i menneskers handlinger, som alle er skapt og villet av Gud. Hender som kan brukes til å bygge fred, brukes i stedet til å skyte uskyldige mennesker. Dessuten har Gud en dyp respekt for vår frie vilje, så mye at han tillater det onde. Men vår frihet er ment til å søke det gode, til å forene vår egen vilje med Guds. Enhver ond handling bryter derfor med Guds hensikt med selve vår frihet. Når vi misbruker den, utsletter vi også vår egen menneskelighet. Men deter vi som gjør det – ved å velge det onde. Vi er skapt absolutt frie, ifølge St. Thomas, og derfor absolutt ansvarlige.

Derfor er dommen over den som plaffer ned uskyldige mennesker, så mye hardere – så mye mer dekkende – ut fra det rike filosofiske og teologiske tankegodset som vi har forsøkt å kaste fra oss i så altfor lang tid.

Dommen lyder: Det menneske som dreper elleve av sine medmennesker en søvnig sabbatsformiddag i en amerikansk forstad, er intet sant menneske. For det har øvet vold mot sine største gaver – fornuften, friheten, livets gave – ved å bruke dem til å øve vold mot sine nestes.

På den annen side har vi moteordet "hat."

Hatet forstås ikke lenger som St. Thomas gjorde det – som en synd mot det objektivt gode – men som en følelse, som en negativ "holdning" (fordom, eller "bias") mot andre mennesker.

Søndag ble det kunngjort av politimyndighetene at Robert Bowers er siktet for "hate crime," hatkriminalitet. "Hate crime" fikk sterkt fotfeste i amerikansk jus etter borgerrettighetslovene kom på 1960-tallet. FBI definerer hatkriminalitet som et "lovbrudd mot en person eller en eiendom helt eller delvis motivert av ugjerningsmannens fordommer ("bias") mot en rase, religion, funksjonshemning, seksuell orientering, etnisitet, kjønn eller kjønnsidentitet."

Hatkriminalitet er ifølge amerikansk lovgivning altså knyttet til en rekke identitetspolitiske markører. USA er et dypt polarisert samfunn med en betent og pågående rasehistorie, og det kan være gode grunner til å ta høyde for rasistisk motivert vold i lovverket. Men ordet "hat" er så diffust og upresist at det ikke makter å skille en massakre fra en meningsytring (merk at FBIs formulering ikke dreier seg bare om "vold" eller "drap," men om "lovbrudd" generelt).

Når det faller en ukorrekt ytring om islam, likestilling eller homofili i det offentlige rom i USA, går beskyldningene nettopp om "hate"og "hate speech." På amerikanske universiteter tar stadig flere til orde for å definere "hate speech" som en form for vold, for å verge sensitive minoriteter mot støtende ytringer. Det amerikanske krenkelsestyranniet har "hate"-stemplingen som sin fremste drivkraft.

Det samme ordet, hat, benyttes altså om massedrapsmenn og om fredelige borgere som argumenterer mot likekjønnet ekteskap eller "trans rights." Ordet ender ironisk opp med å ha motsatt virkning: Det fungerer ikke bare tilslørende, men blir direkte farlig for demokratiet og dets minoriteter – dissenterne –som nå slås i hartkorn med reelt onde mennesker. I denne nye teologien blir de kristne og kontroversielle de onde, de selverklært tolerante blir gode. Snakk om en virkelighetsoppfatning i svart og hvitt.

Det er unektelig noe absurd ved en kultur der Jordan Peterson blir karakterisert på samme måte som Robert Bowers. Men igjen: "Hat"-pratet utgjør en enda større fare for de onde voldshandlingene som faktisk finner sted. En kultur som mangler metafysikk og et språk som rommer ondskap, kan umulig komme til rette med dem.

Vi hadde en lignende situasjon etter 22. juli. Da det etter hvert ble avklart at Utøya-terroristen ikke var psykisk syk eller strafferettslig utilregnelig, kunne forklaringen bare være at han var motivert av hat

En av de overlevende uttalte det følgende like etter massakren på Utøya: "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen." Utsagnet ble stående som et mantra i tiden etter 22. juli 2011. Det kom til uttrykk i rosetoget noen få dager etter terrorhandlingene. Vår kronprins Haakon Magnus sa da at "i kveld er gatene fylt av kjærlighet."

Men det som den gangen ble beskrevet som en kamp mellom kjærlighet og hat, var egentlig en kamp mellom godt og ondt. Kampen sto ikke om følelser, men om metafysiske realiteter.

Å kalle en mann som dreper et titalls mennesker for "hatefull," reduserer gjerningen til et trivielt spørsmål om motivasjon. Virkelig ondskap er, som sagt, noe langt mer urovekkende enn som så. Den kommer i det godes forkledning – den kommer som en terrorist i politiuniform, med ett mål for øyet: å drepe.

Vår etterkristne virkelighetsforståelse og språkbruk undergraver alvoret i og ansvaret for noen av de mest groteske og ondskapsfulle handlingene vi mennesker kan utføre. Denne mangelen på metafysikk har farlige konsekvenser.  Dersom vi ikke blir i stand til å sette ord på ondskapen, vil den bare fortsette å vise sitt ansikt gjennom forferdelige voldshandlinger.

Robert Bowers tok elleve uskyldige menneskeliv med viten og vilje. Breivik tok 77. Det er ikke hatkriminalitet. Det er en himmelropende forbrytelse mot selve verdensordenen. Den onde gir blaffen i om den blir anklaget for "hat." Den er redd for det gode. Så la oss våge å snakke om godt og ondt igjen. Det fortjener ikke minst de mange ofrene for menneskelig ondskap der ute, som mer enn noen andre har kjent dens virkelighet på kroppen.

Gå til innlegget

Sta. Birgittas kirkesøken

Publisert 11 måneder siden

Vårt Lands intervju (07.10) med Sunniva Marie Hustoft, alias «Sta. Birgitta,» påkaller noen kommentarer. Jeg var blant kritikerne av Vårt Lands «gudstjenesteanmeldelser.» Vi var flere katolikker som reagerte negativt på fremstillingen av vår egen domkirke, St. Olav i Oslo. Omtalen av denne søndagsgudstjenesten hadde flere fellestrekk med omtalen av Uranienborg kirke. Artiklene fremsto for oss som kjenner dette kirkelandskapet godt som lite informerte — og dermed lite informative — og lett ironiske. Nå som identiteten til avisens utsending er blitt klarlagt, føles det riktig å kvalifisere denne kritikken.

Gudstjenesteanmeldelsene til Vårt Land var, er og forblir et fremmed konsept for katolske kristne. Men jeg innser at dette er slik mange unge protestantiske kristne orienterer seg, særlig de som har med en lavkirkelig bakgrunn. Det er simpelthen et faktum, siden forståelsen av hva en kirke er, er så annerledes enn i katolisismen og ortodoksien. Og det er en stor forskjell på om utsendingen er en ung kvinne eller en ringrev fra eller utenfra redaksjonen, slik flere av oss trodde. Da får det vi oppfattet som Sta. Birgittas syrlige kommentarer et litt annet preg — og det spørs om ikke både Hustoft og avisen ville vært bedre tjent med å avklare i alle fall alderen på den pseudonymiserte reporteren. Det er faktisk stor forskjell på en kvinne på 23 og en mann på 50 somskriver om «gråtoppene» i Uranienborg kirke. Sistnevnte tar seg langt dårligere ut. Vi ville naturligvis ha moderert kritikken deretter.

Når dette er sagt, opplever jeg det fremdeles som uheldig at et helt subjektivt og ubearbeidet førsteinntrykk av en søndagsgudstjeneste skal være avgjørende for spørsmålet om hvilken kirke en skal tilhøre. «Poenget var opplevinga,» sier Hustoft til Vårt Land. Jeg vil innvende at spørsmålet er langt mer alvorlig enn som så. Ulike kirkesamfunn lærer og praktiserer ulikt. Å kunne skjelne mellom dem krever at man bygger opp kunnskap og erfaring over tid. Kunnskap gjør en i stand til å velge og ta informerte valg. Det er ikke «ett fett» hva man velger. Det er et stort tankekors at man i vår tid legger stor vekt på kunnskap og rasjonelle vurderinger på alle felter — unntatt når det kommer til hvilken kirke man skal tilhøre. Det valget synes å være drevet av følelser, familiære hensyn og gammel vane, alternativt: uhemmet menighetsshopping med underholdningsfaktor som kriterium. Men dersom det er viktig å være kristen, er det viktig å være bevisst på hvilken kirke man tilhører. Livet er alvorlig — derfor også dette valget. Derfor mener jeg — og mange med meg — at artikkelideen var dømt til å mislykkes. Og joda, vi katolikker er sikkert mer bevisste enn de fleste, inntil det overfølsomme. Men vi har gode grunner til å være litt nidkjære: kirken, og kirkerommet, betyr noe.

Sta. Birgitta var en ytterst kirkelig helgen. Hennes pilegrimsvei gikk til Roma; hun flakket ikke mellom ulike menigheter etter forgodtbefinnende. Spørsmålet for oss moderne kristne er ikke om vi våger å oppsøke de kirkesamfunnene vi har mest lyst til å oppsøke, men om vi våger å ta et valg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5188 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3173 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2338 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1780 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1757 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1740 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1676 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere