Eirik A. Steenhoff

Alder: 5
  RSS

Om Eirik A.

Teologistudent Menighetsfakultetet. Tidligere leder i Katolsk studentlag.

Følgere

Katolsk feminisme på autopilot

Publisert rundt 1 måned siden - 576 visninger

Vårt Lands katolske kvinneprestforkjempere er til syvende og sist av minimal interesse.

Denne sommeren har Vårt Land omtalt "kvinnelige pionérer" i åtte ulike verdensreligioner. Fellesnevneren er at de "kjemper mot bestående maktstrukturer," "vil bryte ned tradisjonelle kjønnsroller i religionene" og vil ha økt makt.

Avisens valg av en katolsk forkjemper for kvinnelige prester, Kate McElwee, er forutsigbart, men likevel skuffende. Det har jo fantes og finnes en lang rekke sterke kvinneskikkelser i Den katolske kirke som samtidig er trofaste mot kirkens lære.

Det som gjør artikkelen med McElwee (2. august 2018) så uinteressant, er at den bringer intet nytt til torgs. McElwee er knapt noen pionér. Disse diskusjonene har vært ført høyt og lavt i 50 år. McElwee fremstår for det første med et påfallende fravær av teologiske argumenter for kvinners ordinasjon. Journalisten har åpenbart heller ingen interesse av å utfordre sitt intervjuobjekt; teksten skal kanskje helst passe inn i avisens panegyriske artikkelserie.

McElwee bruker i stedet politikkens språk. For henne handler dette om "menneskerettigheter." Inntil dagen hvor kvinner kan ordineres til prest, er det ikke likestilling i Den katolske kirke. "Patriarkatet stripper kvinner for rettigheter når de går inn i en kirke," sier hun, og viser at hun til fulle behersker den feministiske nytalen.

Påstanden er egentlig meningsløs. Den gir bare mening dersom en fjerner alle de bibelske og sakramentsteologiske begrunnelsene for presteskapet, og reduserer det til en sosiologisk og politisk størrelse. Men det er ikke slik presten forstås i katolsk teologi. Presten har en ministeriell funksjon, men han har også en offerfunksjon, og feirer nattverdssakramentet på vegne av kirken, i Kristi egen person (in persona Christi). I Skriften kaller ikke Jesus alle menn til denne prestelige tjenesten, i motsetning til alle kvinner. Han kaller noen få menn, og det fortsetter han å gjøre. Men han kaller alle menn og kvinner til å være sine disipler.

For McElwee og hennes organisasjon, Women's Ordination Conference, er ikke det nok. Jeg tok en kikk på organisasjonens hjemmeside. I prinsipprogrammet er ikke ordet "sakrament" eller andre teologiske nøkkelord nevnt én eneste gang. Deres "Long-Range Goals" handler om mer enn kvinnelig ordinasjon, blant annet en setning om å "inkorporere feministiske, mujerista, og andre frigjørende spiritualiteter inn i hverdagslig katolisisme." Den ideologiske plattformen er ellers så blottet for teologiske perspektiver at den rett og slett fremstår som noe annet enn kristendom.

I realiteten er McElwee og WOC fullstendig marginale. Deres ideologi har ingen gjennomslagskraft i Den katolske kirke, og vil heller ikke få det. Det betyr ikke at de ikke forsøker. I Norge ble en kvinne automatisk ekskommunisert i fjor høst da hun lot seg "ordinere" av personer tilknyttet denne organisasjonen. Enkelte prester i Den norske kirke, som den ytterliggående feministteologen Gyrid Gunnes, stilte villig opp under gudstjenesten. Det mangler ikke på krefter hverken innenfor eller utenfor Den katolske kirke som ønsker å endre kirkens teologi om presteskapet.

De teologiske begrunnelsene for presteskapet i Den katolske kirke er imidlertid nokså klare. De vil ikke endres, selv om våre samfunn er endret og vil fortsette å endre seg. Kate McElwee og hennes forbundsfeller vil sikkert få et talerør i Vårt Land herfra og til evigheten. Men avisens lesere bør være oppmerksomme på realitetene innenfor katolisismen, og hva slags ideologi McElwee faktisk står for.

Gå til innlegget

Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke

Publisert 5 måneder siden - 3532 visninger

Vårt Lands pseudonymiserte utsending "Sta. Birgitta" besøkte høymessen i St. Olavs katolske domkirke søndag 15. april. Det gikk ikke så bra – ikke denne gangen heller.

Artikkelen om besøket i St. Olav, "Saman med dei heilage" (VL 23.04), er en del av Vårt Lands nye serie med gudstjenesteanmeldelser. Hvaffornoe? Det er en ny genre. Den er kanskje inspirert av Morgenbladets prekenanmeldelser (med terningkast) for en stund tilbake, eller Natt&Dags krampaktig urban-ironiske og puerile anmeldelser av, ja, det meste mellom himmel og jord. Vårt Lands gudstjenesteanmeldelser følger dessverre i det samme leiet, inklusive den puerile og ironiske stilen.

La det være sagt med en gang: Ideen er håpløs. Og om mulig fungerer den enda dårligere i praksis. I artikkelen "Mellom makt og rikdom" (VL, 19.03) kalte anmelderen Uranienborgs kirkegjengere for "velkledde, gråhåra pelskåper," og la til: "Heldigvis har gråtoppane puter." Som p. Haavar Simon Nilsen skrev på sin Facebook-side i den anledning: "Et sted folk søker seg for bønn, med sorg og bekymringer, ja, med hele livet sitt. Mens mennesker søker Gud der han er å finne, skriver Vårt Land påtatt friskt og nedsettende om de aldrende damene i nabolaget. ... Det er dessverre bare et ord for denne typen journalisitkk: Nedrig."

P. Nilsen er inne på noe.

Da utsendingen til slutt kom til høymesse i St. Olavs domkirke i Oslo, oppdaget han vel at gråtoppene var færre. Snittalderen i menigheten er på rundt 30, og kirkegjengerne ikke langt unna. Det er en privilegert situasjon for en kirke i dag. I stedet fant vedkommende mye annet å kritisere.

Utsendingen er ikke helt oppdatert på kirkearkitektur. Det "kjennest litt som å koma inn i på filmsettet til ein historisk film om 1500-talet," skriver Sta. Birgitta om den nygotiske murstenskirken som ble bygget på 1850-tallet og nymalt innvending for to år siden. Men følelsen av å være hensatt til gamle dager synes å være en vanlig erfaring for Vårt Lands utsendte. Å komme til Misjonssalen i Oslo "er litt som å gå attende i tid," det også (VL 05.03), men i det tilfellet fordi "salen minner meg om kjellarstova til ho i bygda som heldt misjonsring for skulejentene, berre utan furupanel.  Turids veggteppe med tre kors trur eg likevel hadde hengt fint i Holbergs gate 4, så lenge det ikkje blir for mange av dei."

Her aner vi noe av anmelderens lavkirkelige bakgrunn. Det forklarer kanskje noe av forvirringen i møte med kirker som Uranienborg og St. Olav. "På veggane er det treskjeringar som skildrar eit knippe av dei fleire tusen helgenane i katolisismen," skriver Sta. Birgitta, men vet ikke at "treskjæringene" fremstiller scener fra Jesu korsvei (i 14 "stasjoner"), som finnes i de aller fleste katolske kirkebygg verden over – og altså fremstiller Jesus Kristus. Hadde Vårt Lands navnløse utsending tatt seg bryet med å gå bort til et av bildene, ville den sett noen den kunne dra kjensel på; en kjentmann midt i det fremmedartede mylderet av gull og røkelse og helgener.

Sittekomfort er også et viktig kriterium for Vårt Lands anmelder. Da er en kirkebenk dømt til å gjøre det dårlig. Hvem vet, kanskje var det myke lenestoler i kjelleren til Turid? "Benkane er av tre, og har ein rygg så rett at sjølv den sløvaste tenåringen ikkje kan sovna denne søndagen." Det er likevel litt bedre enn Uranienborg kirkes benker, "som i god luthersk stil er av hardaste tre," skrev deltidskomikeren Sta. Birgitta den gangen: "Benkane er akkurat så ubehagelige at du må røre litt på beina under kvar salme." (Derav slengkommentaren om gråtoppenes putebehov.) 

Også knelebenken ny for utsendingen, som etter alt å dømme aldri har besøkt en kirke syd for Wittenberg. Han lurte først på om det var "ei beinstøtte." "Bønestolen" er "namnet på innretninga," slår han fast, men tar igjen feil. Fenomenet kalles altså for en knelebenk.

Liturgien begynner; de geistlige "går til altars til musikk." Så langt, alt vel. Mer konfust skal det bli. "Det er så mange ritual og sungne bøner som ikkje ein gong står oppført på salmelista, så for nye blir det vanskeleg å fylgja med. Samstundes kan nok rituala vera ein tryggleik for dei som kjenner dei." Her er anmelderen riktignok inne på noe vesentlig. Kjennskap til ritualene er hele poenget med ritualer. Ritualene i messen er ganske riktig ikke "oppført på salmelista" – de er ikke salmer – men tekstene og ritualene finnes litt lenger foran i salmeboken Lov Herren. Det er også riktig at det er vanskelig å følge med for den som måtte droppe innom for første gangen. Det tar lang tid å få den katolske messen under huden. Det er også noe av grunnen til at konseptet "gudstjenesteanmeldelse" er dømt til å mislykkes. For hvordan kan man bedømme en gudstjeneste i en kirke som Uranienborg eller St. Olav ut fra helt overfladiske kriterier som sittekomfort, prekenens innhold og banale kommentarer til kirkerommets utsmykning ("Det er gull og veveri på altaret")? Det kan man nettopp ikke.

Men jeg foregriper.

"Tre bibelvers blir framført, og det siste blir resitert på likt vis som du kan kjenna att frå islam og jødedom," skriver Birgitta, og sikter kanskje til at evangelieteksten synges i påsketiden. Detaljene får utsendingen ikke helt på plass: Som i Den norske kirke, leses to bibeltekster (altså lenger enn vers) med en salme imellom, etterfulgt av evangelieteksten.

Jeg nevnte prekenen. Vårt Lands utsending liker den ikke. Den har forsåvidt et "djupt og samtidig lettfatteleg innhald," men "stadfestar og at den katolske kyrkja endrar seg svært langsamt" – hva nå det skulle bety i denne sammenheng. Kanskje er det fordi den ikke er "relevant" nok: "Eg sakna religiøse refleksjonar om notidas utfordringer," skriver utsendingen: "Det gjorde at St. Olav kjentes for bunden og irrelevant." Men hva betyr det egentlig å komme med "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer?" Finnes det noe mer krampaktig "bundent og irrelevant" enn akkurat den setningen?

For å si det sånn: Jeg er glad for at jeg i St. Olavs domkirke aldri hører "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer." Da kunne jeg ha lest i Vårt Land i stedet. I St. Olavs kirke, som i så mange andre kristne kirker i dette landet og i verden, forkynnes Kristi evangelium hver eneste søndag (noen steder hver dag!). Det er kanskje passé i de opplyste kretser. Men det er kirkens mandat. Og denne forkynnelsen, og menneskene som oppsøker kirkene for å høre den, er simpelthen fullstendig uegnet til den ironiserende og negative journalistiske formen som "Sta. Birgitta" legger opp til.

Når det er sagt, tror jeg at de utsettes for Hellig-Birgittas "anmeldelser" kunne brydd seg mindre om de sjablongaktige karakteristikkene av egen forkynnelse og grad av "relevans." Men det er et problem at serien ikke er faktamessig etterrettelig.

Om "vigsel" heter det i "fakta"boksen om St. Olavs kirke: "Ja, for par av ulikt kjønn." Er det reelt informativt? Det er en kjensgjerning at Den katolske kirke ikke "vier" par av samme kjønn. Men det verste er den implisitte motsatsen til dette: En kirke er en fullverdig vigsler av ektepar bare når disse parene inkluderer homofile. Det må Sta. Birgitta eller Vårt Lands deskjournalist gjerne mene. Men det er en fullstendig irrelevant og historieløs innstilling når man oppsøker en messe i Den katolske kirke. I faktaboksen står det også: "Ope for alle: Ja," og dermed tar undertegnede seg i å lure på hva motstykket til dette er i kirkelandskapet. Hvilken kirke er ikke åpen for alle?

Mener Vårt Lands artikkelserie å være informativ? Oppbyggelig? Morsom? Jeg tror svaret er som følger: Den prøver svært hardt å være alt på en gang – derfor mislykkes den så ettertrykkelig på alle punkter. Den er ikke fiks. Den er ikke opplysende. Den er bare dum. Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den?

Og den bare forsterker alt som alle utenforstående misliker ved kristendommen. Den har et påtatt utenfrablikk og harselerer over banale enkeltheter, uten å sette seg det aller minste i kirkenes liturgiske form, tradisjon, byggenes utforming eller navnet på gjenstandene i dem. Men Vårt Land er på gudstjenesteshopping, og da må det kanskje nettopp være så historieløst som dette.

Som sagt: P. Haavar Simon Nilsen var inne på noe da han karakteriserte journalistikken som "nedrig." Den er kanskje først og fremst banal. St. Olavs kirkegjengere fikk heller ikke like hard medfart som "gråtoppane" i Uranienborg kirke. Men det er ingen grunn til å ikke ta til motmæle mot denne formen for kristensøppeljournalistikk.

Gå til innlegget

Katolsk profesjonalitet

Publisert over 1 år siden - 943 visninger

Ansettelsen av en ikke-katolikk til katolsk kommunikasjonsarbeid er toppen av uprofesjonalitet.

Oslo katolske biskop har i et brev nylig støttet ansettelsen av Petter Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i bispedømmet av hensyn til "profesjonalitet". Men det var nettopp hensynet til profesjonalitet som var utgangspunktet for den indrekirkelige kritikken av ansettelsen. Den som nå er ansatt til å bedrive viktig informasjonsarbeid for Den katolske Kirke i Norge, har ingen bakgrunn fra denne kirken. Tvert imot har han en bakgrunn fra homoorganisasjoner og frimureriet, som begge er uforenlige med katolsk tro og liv. Men hovedproblemet er etter mitt skjønn et annet. Og for alt vi vet kan Stocke-Nicolaisen ha tatt avstand fra homobevegelsen i nyere tid. Vi kan ikke granske folks hjerter, og bør unngå spekulasjoner inntil noe er bevist. Vi vet heller ingenting om Stocke-Nicolaisens religiøse interesser.

 

Problemet er at han ikke er katolikk. Stocke-Nicolaisen er helt sikkert en dyktig redaktør og bransjemann. Men hvor mye er hans "profesjonalitet" verdt når han ikke kjenner Den katolske Kirkes indre liv (både lokalt og internasjonalt), dens teologi, historie, spiritualitet(er), skikker, sakramenter, rolle i det norske samfunn, og ikke minst: alle menneskene i den, som utvilsomt vil måtte ha en betydning for hans arbeid i bispedømmet?

 

For de fleste av oss andre tok det mange år før vi i det hele tatt våget å ta til orde som norske katolikker i norsk offentlighet. Den katolske Kirke er ikke bare din lokale menighet. Den utgjør et enormt univers av tenkning og praksis, formet og tradert over en totusenårig historie. Det er ikke katolsk koketteri - det er bare sånn det er. Å ansette en ikke-katolikk - som attpåtil har hatt og har forbindelser med bevegelser som står i klar motsetning til det Kirken lærer - som redaksjonssjef i et katolsk bispedømme når heller ikke kommunikasjonssjefen er katolikk, er toppen av uprofesjonalitet. Det er dessuten en fornærmelse mot alle de høyt kvalifiserte katolikker som søker på stillinger i bispedømmet, men blir forbigått av utenforstående bransjebroilere i et ubehjelpelig forsøk på profesjonalisering, innhyllet i et tåkehav av meningsløs New Public Management-sjargong. Som om en "profesjon" bare er noen tall man har på en CV. Det er også en fornærmelse mot alle katolikker som forsøker å være trofaste katolikker, og av den grunn holder nesen unna frimurerlosjen og Pride-toget.

 

Denne tenkemåten er et gedigent blindspor for Den katolske Kirke i Norge. Vi må tilbake til røttene. Ordet profesjon, "professio", betyr egentlig en "bekjennelse." Mennesker som opptas i Kirken, må følgelig avgi en "professio fidei." Mitt spørsmål blir simpelthen: kan vi som Kirke løsrive vårt begrep om faglig profesjonalitet fra vår "kirkelige profesjonalitet", og da særlig i stillinger som har med vår formidling ut i samfunnet å gjøre? Jeg tror det vil gjøre vår misjon mye vanskeligere i en allerede vanskelig tid.

Gå til innlegget

Jeg er ikke feminist

Publisert over 1 år siden - 961 visninger

Det er 8. mars igjen. Debattsidene er fulle av innlegg med tittelen: "Jeg er feminist". Ikke minst KrF-ere og kristenledere elsker å skrive slike innlegg. De kristne moralposørene skal gjøre seg lekre, eller kanskje kompensere for århundrer med kristen urett mot kvinner. (Noe sånt?) De slipper å gå i 8. mars-tog, så de kan lansere sine paroler på nettet i stedet. Det koster enda litt mindre, men føles ikke desto mindre godt.

Jeg er ikke feminist. Ordet "feminisme" er sterkt ladet. Det impliserer en hel ideologi om kjønn, politikk og menneskesyn som jeg mener står i grell kontrast til kristne perspektiver på det samme. For ikke å si: til sunn fornuft. Det har tatt meg noen år å innse akkurat hvor grell denne kontrasten er. Det har også tatt meg noen år å innse hvor lite feminismen egentlig har med kvinner å gjøre – heldigvis. Tvert imot mener jeg at moderne kvinner – og mange menn! – står i et slags gisselforhold til feminismen. De føler at de forsvare den. Men feminisme er ikke det samme som "å respektere kvinner". Dens ideologiske forutsetninger har hatt enorme konsekvenser, konsekvenser jeg mener er stort sett negative for individ og samfunn.

La meg oppsummere min dissens i tre punkter:

1. Feminismens grunnleggende idé om at kvinner har vært undertrykt og utbyttet gjennom historien, og at frigjøring er denne historiens mål, innebærer et syn på historie og på politikk som jeg ikke støtter. Det er å lese fortiden med ideologiens briller. Ideen om at kvinner som levde for X antall hundre år siden, ble oppfattet av andre eller seg selv som mindreverdige i kraft av sitt kjønn, er en ideologisk påstand som ikke tåler etterprøving.

2. Feminismen forutsetter, i sine ytterpunkter, enten (a) en fundamental kamp mellom kjønnene; eller (b) en radikal opphevelse av all kjønnslighet, som bare er en sosial konstruksjon. Begge disse ytterlighetene, som begge er tendenser i feminismen og i moderne kultur generelt, står i motsetning til hva jeg mener: at det finnes ontologiske forskjeller mellom kjønnene, men at de ikke står i en grunnleggende konflikt med hverandre.

3. Feminismen har kuttet forbindelsen mellom seksualitet og reproduksjon, biologi og etikk. Feminismens mantra "selvbestemmelse over egen kropp" blir anvendt på stadig flere områder. Kvinnen kan bestemme å avstå fra å bli mor eller å abortere fosteret i magen. (Hvilket er det mest graverende av alt.) Hun kan bestemme å ha et fritt og uforpliktende seksualliv, eller å ikke ha noe seksualliv i det hele tatt. Snart kan hun også bestemme å ta livet sitt – med legens hjelp. Prinsippet om selvbestemmelse over egen kropp leder ikke til liv, men til død.

Jeg er ikke feminist – fordi jeg ikke tror at historien er fundamentalt ond eller urettferdig eller kvinnefiendtlig. Jeg er ikke feminist – fordi jeg tror at kjønnsforskjeller er viktige, dog ikke så viktige at de bør være årsak til en grunnleggende konflikt mellom menn og kvinner. Jeg er ikke feminist – fordi selvbestemmelse over egen kropp ikke kan komme i stedet for andre menneskers rett til liv.

Gå til innlegget

Når det singler i glasshus

Publisert rundt 2 år siden - 816 visninger

Gyrid Gunnes synes det er ille at Hanne Nabintu Herland slipper til under Olavsfestdagene. Til det er hun etter sigende for kontroversiell. Selv gjør Gunnes karriere av sine kontroversielle meninger.

I en underlig slags meta-artikkel i Vårt Land lørdag 6. august kommer det frem at en rekke "eksperter" er redd for at høyrepopulistiske debattanter slipper til i offentligheten. Det blir aldri konkretisert hva man er redd for, eller hva disse debattantene forfekter. Men ekspertene kvier seg ikke desto mindre for å prate i vei.

Særlig er det Hanne Nabintu Herland som får gjennomgå. Gyrid Gunnes er redd for at hennes meninger legitimeres når Olavsfestdagene inviterer henne til debatt. For dermed "flytter vi grensen for hvordan islam og muslimer omtales i den offentlige debatt." Men debatten Herland deltok i, hadde visstnok temaet: "Var Jesus en kommunist?"

Kanskje var Gunnes på en velfortjent ferie i det aktuelle tidsrommet, og fikk ikke med seg debatten. Men da burde hun også, som festivalsjefen antyder, la være å uttale seg.

Gunnes kan dessuten fortelle at hun er blant ikke dem som "tenker at det hjelper å ventilere kontroversielle meninger i offentligheten." I lys av denne uttalelsen fremstår imidlertid hennes egen offentlige opptreden som høyst dobbeltmoralsk. Dette er teologen som sto i prestekjole på Høstutstillingen og fremsa bønner til Allah, dyppet familiebibelen i sitt eget menstruasjonsblod for å gjøre et bisart teologisk statement, og døper barn med ikke-trinitariske formler med den konsekvens at dåpen ikke kan anerkjennes i noe kirkesamfunn.

Hun lever av den kritiske og ofte negative offentlige oppmerksomhet hun mottar for sine uttalelser og stunts, i et vedvarende forsøk på iscenesettelse av egen person. Gyrid Gunnes er da også mye lenger ute i periferien av den offentlige debatt enn Hanne Nabintu Herland.

For Gunnes gjelder visst toleransen og ytringsfriheten bare for henne og hennes meningsfeller – hvem nå de er.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 8 timer siden / 345 visninger
13 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 8 timer siden / 211 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 8 timer siden / 821 visninger
2 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 690 visninger
1 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 17 timer siden / 585 visninger
2 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 17 timer siden / 159 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
1 minutt siden / 250 visninger
Elise Skarsaune kommenterte på
Kall til samling
3 minutter siden / 223 visninger
Muhammad Yasser Shafeian kommenterte på
Skinne klart
19 minutter siden / 585 visninger
Muhammad Yasser Shafeian kommenterte på
Opprop til dugnad
19 minutter siden / 2263 visninger
Muhammad Yasser Shafeian kommenterte på
Mer enn én Gud
19 minutter siden / 1705 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
20 minutter siden / 345 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
43 minutter siden / 345 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 345 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 1 time siden / 1705 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 345 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 345 visninger
Les flere