Eirik A. Steenhoff

Alder: 5
  RSS

Om Eirik A.

Teologistudent Menighetsfakultetet. Tidligere leder i Katolsk studentlag.

Følgere

Katolsk profesjonalitet

Publisert 9 måneder siden - 913 visninger

Ansettelsen av en ikke-katolikk til katolsk kommunikasjonsarbeid er toppen av uprofesjonalitet.

Oslo katolske biskop har i et brev nylig støttet ansettelsen av Petter Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i bispedømmet av hensyn til "profesjonalitet". Men det var nettopp hensynet til profesjonalitet som var utgangspunktet for den indrekirkelige kritikken av ansettelsen. Den som nå er ansatt til å bedrive viktig informasjonsarbeid for Den katolske Kirke i Norge, har ingen bakgrunn fra denne kirken. Tvert imot har han en bakgrunn fra homoorganisasjoner og frimureriet, som begge er uforenlige med katolsk tro og liv. Men hovedproblemet er etter mitt skjønn et annet. Og for alt vi vet kan Stocke-Nicolaisen ha tatt avstand fra homobevegelsen i nyere tid. Vi kan ikke granske folks hjerter, og bør unngå spekulasjoner inntil noe er bevist. Vi vet heller ingenting om Stocke-Nicolaisens religiøse interesser.

 

Problemet er at han ikke er katolikk. Stocke-Nicolaisen er helt sikkert en dyktig redaktør og bransjemann. Men hvor mye er hans "profesjonalitet" verdt når han ikke kjenner Den katolske Kirkes indre liv (både lokalt og internasjonalt), dens teologi, historie, spiritualitet(er), skikker, sakramenter, rolle i det norske samfunn, og ikke minst: alle menneskene i den, som utvilsomt vil måtte ha en betydning for hans arbeid i bispedømmet?

 

For de fleste av oss andre tok det mange år før vi i det hele tatt våget å ta til orde som norske katolikker i norsk offentlighet. Den katolske Kirke er ikke bare din lokale menighet. Den utgjør et enormt univers av tenkning og praksis, formet og tradert over en totusenårig historie. Det er ikke katolsk koketteri - det er bare sånn det er. Å ansette en ikke-katolikk - som attpåtil har hatt og har forbindelser med bevegelser som står i klar motsetning til det Kirken lærer - som redaksjonssjef i et katolsk bispedømme når heller ikke kommunikasjonssjefen er katolikk, er toppen av uprofesjonalitet. Det er dessuten en fornærmelse mot alle de høyt kvalifiserte katolikker som søker på stillinger i bispedømmet, men blir forbigått av utenforstående bransjebroilere i et ubehjelpelig forsøk på profesjonalisering, innhyllet i et tåkehav av meningsløs New Public Management-sjargong. Som om en "profesjon" bare er noen tall man har på en CV. Det er også en fornærmelse mot alle katolikker som forsøker å være trofaste katolikker, og av den grunn holder nesen unna frimurerlosjen og Pride-toget.

 

Denne tenkemåten er et gedigent blindspor for Den katolske Kirke i Norge. Vi må tilbake til røttene. Ordet profesjon, "professio", betyr egentlig en "bekjennelse." Mennesker som opptas i Kirken, må følgelig avgi en "professio fidei." Mitt spørsmål blir simpelthen: kan vi som Kirke løsrive vårt begrep om faglig profesjonalitet fra vår "kirkelige profesjonalitet", og da særlig i stillinger som har med vår formidling ut i samfunnet å gjøre? Jeg tror det vil gjøre vår misjon mye vanskeligere i en allerede vanskelig tid.

Gå til innlegget

Jeg er ikke feminist

Publisert 11 måneder siden - 694 visninger

Det er 8. mars igjen. Debattsidene er fulle av innlegg med tittelen: "Jeg er feminist". Ikke minst KrF-ere og kristenledere elsker å skrive slike innlegg. De kristne moralposørene skal gjøre seg lekre, eller kanskje kompensere for århundrer med kristen urett mot kvinner. (Noe sånt?) De slipper å gå i 8. mars-tog, så de kan lansere sine paroler på nettet i stedet. Det koster enda litt mindre, men føles ikke desto mindre godt.

Jeg er ikke feminist. Ordet "feminisme" er sterkt ladet. Det impliserer en hel ideologi om kjønn, politikk og menneskesyn som jeg mener står i grell kontrast til kristne perspektiver på det samme. For ikke å si: til sunn fornuft. Det har tatt meg noen år å innse akkurat hvor grell denne kontrasten er. Det har også tatt meg noen år å innse hvor lite feminismen egentlig har med kvinner å gjøre – heldigvis. Tvert imot mener jeg at moderne kvinner – og mange menn! – står i et slags gisselforhold til feminismen. De føler at de forsvare den. Men feminisme er ikke det samme som "å respektere kvinner". Dens ideologiske forutsetninger har hatt enorme konsekvenser, konsekvenser jeg mener er stort sett negative for individ og samfunn.

La meg oppsummere min dissens i tre punkter:

1. Feminismens grunnleggende idé om at kvinner har vært undertrykt og utbyttet gjennom historien, og at frigjøring er denne historiens mål, innebærer et syn på historie og på politikk som jeg ikke støtter. Det er å lese fortiden med ideologiens briller. Ideen om at kvinner som levde for X antall hundre år siden, ble oppfattet av andre eller seg selv som mindreverdige i kraft av sitt kjønn, er en ideologisk påstand som ikke tåler etterprøving.

2. Feminismen forutsetter, i sine ytterpunkter, enten (a) en fundamental kamp mellom kjønnene; eller (b) en radikal opphevelse av all kjønnslighet, som bare er en sosial konstruksjon. Begge disse ytterlighetene, som begge er tendenser i feminismen og i moderne kultur generelt, står i motsetning til hva jeg mener: at det finnes ontologiske forskjeller mellom kjønnene, men at de ikke står i en grunnleggende konflikt med hverandre.

3. Feminismen har kuttet forbindelsen mellom seksualitet og reproduksjon, biologi og etikk. Feminismens mantra "selvbestemmelse over egen kropp" blir anvendt på stadig flere områder. Kvinnen kan bestemme å avstå fra å bli mor eller å abortere fosteret i magen. (Hvilket er det mest graverende av alt.) Hun kan bestemme å ha et fritt og uforpliktende seksualliv, eller å ikke ha noe seksualliv i det hele tatt. Snart kan hun også bestemme å ta livet sitt – med legens hjelp. Prinsippet om selvbestemmelse over egen kropp leder ikke til liv, men til død.

Jeg er ikke feminist – fordi jeg ikke tror at historien er fundamentalt ond eller urettferdig eller kvinnefiendtlig. Jeg er ikke feminist – fordi jeg tror at kjønnsforskjeller er viktige, dog ikke så viktige at de bør være årsak til en grunnleggende konflikt mellom menn og kvinner. Jeg er ikke feminist – fordi selvbestemmelse over egen kropp ikke kan komme i stedet for andre menneskers rett til liv.

Gå til innlegget

Når det singler i glasshus

Publisert over 1 år siden - 796 visninger

Gyrid Gunnes synes det er ille at Hanne Nabintu Herland slipper til under Olavsfestdagene. Til det er hun etter sigende for kontroversiell. Selv gjør Gunnes karriere av sine kontroversielle meninger.

I en underlig slags meta-artikkel i Vårt Land lørdag 6. august kommer det frem at en rekke "eksperter" er redd for at høyrepopulistiske debattanter slipper til i offentligheten. Det blir aldri konkretisert hva man er redd for, eller hva disse debattantene forfekter. Men ekspertene kvier seg ikke desto mindre for å prate i vei.

Særlig er det Hanne Nabintu Herland som får gjennomgå. Gyrid Gunnes er redd for at hennes meninger legitimeres når Olavsfestdagene inviterer henne til debatt. For dermed "flytter vi grensen for hvordan islam og muslimer omtales i den offentlige debatt." Men debatten Herland deltok i, hadde visstnok temaet: "Var Jesus en kommunist?"

Kanskje var Gunnes på en velfortjent ferie i det aktuelle tidsrommet, og fikk ikke med seg debatten. Men da burde hun også, som festivalsjefen antyder, la være å uttale seg.

Gunnes kan dessuten fortelle at hun er blant ikke dem som "tenker at det hjelper å ventilere kontroversielle meninger i offentligheten." I lys av denne uttalelsen fremstår imidlertid hennes egen offentlige opptreden som høyst dobbeltmoralsk. Dette er teologen som sto i prestekjole på Høstutstillingen og fremsa bønner til Allah, dyppet familiebibelen i sitt eget menstruasjonsblod for å gjøre et bisart teologisk statement, og døper barn med ikke-trinitariske formler med den konsekvens at dåpen ikke kan anerkjennes i noe kirkesamfunn.

Hun lever av den kritiske og ofte negative offentlige oppmerksomhet hun mottar for sine uttalelser og stunts, i et vedvarende forsøk på iscenesettelse av egen person. Gyrid Gunnes er da også mye lenger ute i periferien av den offentlige debatt enn Hanne Nabintu Herland.

For Gunnes gjelder visst toleransen og ytringsfriheten bare for henne og hennes meningsfeller – hvem nå de er.

Gå til innlegget

Olav den hellige og vår selvforståelse

Publisert over 1 år siden - 1754 visninger

Når vi skal beskrive oss selv, vår kultur, vår tenkemåte – hvilke adjektiver tyr vi til? Hva er egentlig vår kultur, eller vår nasjonale identitet?

Etter grunnlovsendringen av 2012 heter det i paragraf 2 at Norges «verdi­grunnlag forblir vår kristne og humanistiske arv». Men når vi skal nærmere­ ­bestemme hva dette betyr, spriker­ svarene. Da blir, om ikke ­annet, den norske pluralismen anskueliggjort. Noen vil vektlegge bare det siste leddet, vår «humanistiske arv», og forstå det entydig sekulært. Det er først og fremst avkristningen – av vår tenkemåte, og vår offentlighet, og dermed av vårt land – som mer enn noe annet kjennetegner det moderne Norges tilblivelse. Stikkord her er opplysnings­tiden på 1700-tallet, den moderne vending på slutten av 1800-tallet og radikalismen i mellomkrigsårene. I økende grad religionskritiske og antiklerikale strømninger, som har ledet an i en ubønnhørlig prosess i retning av økt frihet, likeverd og toleranse blant innbyggerne. Naturvitenskapen er vår fremste kilde til erkjennelse; vår tenkemåte er i det hele tatt preget av det Max Weber kalte for Entzauberung – «avfortryllelse».

Andre vil vektlegge det første leddet av grunnlovsparagraf 2. Det er kristendommen som mer enn noe annet markerer overgangen fra det hedenske Norges brutale æressamfunn og til en human (!) sivilisasjon. Med kristendommens innføring kommer ikke bare en ny mentalitet, men en mentalitet som nedfelles i en rettsstat tuftet på kristne lover, som skal gjelde for et helt land samlet under én konge. Dermed er det kristningen som betones.

I morgen skriver vi 29. juli, festen for den hellige Olav, som døde ved et slag på Stiklestad i 1030. Han representerer mer enn noen annen skikkelse overgangen fra hedendom til kristendom, fra høvdingsamfunn til kongerike, fra lovløshet til rettsstat.

Men det fremstår ikke helt åpenbart at vi skal feire en middel­aldersk, kristen helgen på denne måten.

I dag lever vi nettopp i en spenning mellom det kristne og det humanistiske. Vår selvforståelse står på den ene siden sterkt i gjeld til kristendommen; på den ­annen side har vi beveget oss langt fra den på mange felter – og stadig lengre bort. Derfor fremstår det spesifikt kristne innholdet i vår kultur i økende grad som festtalestoff. Sentrale politikere opptrer gjerne med sine lovtaler under olsokfeiringen, men når valgsesongen igjen er i gang, er det viktig å understreke at «tro og politikk» forblir adskilte størrelser. Men en slik adskillelse finner vi selvsagt ikke i middelalderen. Den er høyst moderne.

Samtidig dukker det på denne tiden hvert år opp stadig nye former for kritikk av Olavs-feiringen. Men da må vi huske på at det enkle faktum at Olav aldri ble helgenforklart fordi han ble sett på som en «tyrann», men fordi han ble betraktet som en martyr.

Olav gikk i viking som ung gutt – det var det man gjorde. Han kjempet i England og Nord-Frankrike. Et sted på veien ble han kristen, kanskje under et opphold i Rouen i Normandie. Kildene forteller at Olav lot seg døpe der i 1014. Under sin kongsgjerning fra 1015 til 1028 vet vi at Olav innfører lover som senere lovtekster kaller for «kristenretten». De gir samtidig en forklaring på hvorfor han ble så upopulær blant bøndene, som til slutt gikk sammen for å ta hans liv.

Ved tinget på Moster, som kanskje fant sted i 1023, forbød Olav bloting og andre hedenske religiøse skikker. Han påbød at alle som døde, skulle begraves i vigslet jord, og ikke lenger i gravhauger ved ættegårdene. Hver søndag og festdag gjennom kirkeåret skulle holdes hellig, hvilket betydde at heller ikke bonden kunne jobbe den dagen. Trelleholdet ble forbudt. Trellene var rettsløse menn og kvinner som ble brukt til slavearbeid på de store gårdene. Hver gård hadde minst tre. Det borget for konflikt. Parallellen til kampen om slaveriet og den påfølgende borgerkrigen i USA på midten av 1800-tallet, er slående, om på en helt annen skala.

Også kvinners og barns stilling ble styrket på Moster. Kristenretten fastslo at kvinner måtte si sitt frivillige «ja» til ektemannens forespørsel om giftemål, i pakt med Kirkens skikk ellers. Hvis ikke, ble ekteskapet kjent ugyldig. Kvinnen var dermed ikke lenger fanget av ættenes innbyrdes avtaler og uenigheter. Infanticid, eller såkalt barneutbæring, ble praktisert både i norrøne og andre førkristne samfunn. Den norrøne skikken «knesetting» markerte innlemmelsen av et barn i ætten. Før knesettingen kunne barnet drepes ved å settes ut i skogen, særlig hvis innhøstingen var dårlig og det var knapt med mat. Særlig jentebarn måtte unngjelde i dette patriarkalske samfunnet. Ved kristenretten ble knesettingen erstattet med dåpen, og barneutbæring uttrykkelig forbudt.

Sett med ­moderne øyne fremstår Olavs nye rettsoppfatning som et skritt i siviliserende retning. De historiske fakta burde i det minste dempe noe av kritikken av ham som en tyrannisk viking. Her gis enkeltmennesket grunnleggende rettigheter og et vern mot utilbørlige overgrep. Men i samtiden ble kristenretten ikke utelukkende­ positivt forstått. Tvert imot grep den inn i folks liv – ja, og deres friheter – på omfattende måter. Dette bidro til å svekke kongens stilling i landet, og etter hvert ble han drevet i landflyktighet. Til slutt, altså, ble han drept. Og allerede fra tiåret etter Olavs død, har vi beretninger om hans helgenry fra to norrøne kvad.

Hele tiden må vi huske på at Olav, i livet som i døden, bare var en etterligner: En imitator Christi. Det var Jesus Kristus som var det virkelige midtpunkt i det nye Norge. Det norske folk forsto seg selv ikke bare som et kristent kongerike, men som et fellesskap av troende – Kirken – med den kristne kultus som sentrum.

Kult betyr dyrkelse. Middelalderens nordmann dyrket Kristus, Olav og alle de andre lokale og fjernere helgenene. Det er her vi støter på det for oss så uforståelige, og litt førmoderne naive – at middelaldermennesket virkelig dyrket menn og kvinner som de betraktet som eksempler i ydmykhet, mildhet og tålmod. Igjen: Olav ble aldri dyrket som blodtørstig viking, men som blodutgytende helgen, som martyr. Hos Snorre finner vi den Olav som dreper, men sannelig finner vi ikke også den Olav som gir sølvpenger for at det skal sies sjelemesse for sine fiender, og den Olav som kaster fra seg sitt sverd i omfavnelsen av martyriet.

Det er lett å romantisere middelalderen. Vi ser romantiserende­ uttrykk i vår egen popkultur, i TV-serier som Game of Thrones eller Vikings. Men livet den gang var utvilsomt hardt, antagelig hardere enn vi kan forestille oss. Man levde halvparten så lenge som vi gjør, og slet dobbelt så mye. De fleste barn døde som spedbarn.

Men vi romantiserer på trygg avstand. For vi er høyst selvbevisste innvånere av moderniteten. Vi forstår oss selv som overlegne våre historiske forgjengere, for vi har den økonomiske velstand, teknologiske utviklethet, individuelle frihet og liberale styreform som er alle menneskers higen. Men yter en slik historisk fremstilling rettferdighet mot dem – eller oss selv?

I middelalderen ble menneskelivet, ja, hele kosmos, forstått som guddommelig ordnet, og dypt meningsfylt. I dag lever vi ikke i en slik ramme av mening. Den plass en hadde i familien, klanen og standen var meningsfull. Det enkelte liv og den enkeltes lidelse kunne tolkes inn i Kristi – ­eller Olavs – pasjonshistorie. Den større fortellingen var verdens frelseshistorie, der Guds åpenbaring for menneskene fant sted i den konkrete historien. Kristi annet komme var den endelige horisont.

Kristendommen representerte ikke først og fremst en ny lovgivning, men en helt ny mentalitet. Teologen Romano Guardini skrev at «middelaldermennesket ser symboler overalt. ... Formene ‘betyr’ seg selv, men også noe ut over seg selv, noe annet, høyere, i siste instans det egentlige, høyeste, Gud og de evige ting ... Disse symbolene finnes overalt: I kulten og i kunsten; i sed og skikk og i samfunnslivet.» Mens vi, fortsetter Guardini, ser et hvert tilløp til ideen om et «meningsfylt kosmos» ikke bare som meningsløs, men som direkte autoritært.

Vi lever nemlig både i avfortryllingens og ­autonomiens tidsalder. Det innebærer at våre liv bare ­betyr det vi vil at de skal bety. Vi har ingen horisont utenfor oss selv. Å realisere seg selv er hva det hele handler om. Det er ukebladenes og handelsstandens og treningssentrenes logikk. Men det går også dypere. Det er dette som ligger til grunn for våre mest intime og konsekvensrike livsvalg, som av den grunn også har vært våre mest betente politisk kontroversspørsmål.

Retten til for eksempel abort, skilsmisse og likekjønnet ekteskap – relativt nye rettigheter i menneskenes historie – ville, hver på sin måte, ikke ha gitt mening uten en grunnleggende­ oppfatning om at det fremste mål som menneskelivet og det ­politiske liv kan innrettes mot, er individuell autonomi og retten til å søke sin egen lykke.

Middelalderen dyrket den hellige Andre – vi dyrker det hellige Selvet. For middelalderens menneske ville vårt selvrealiseringsideal gitt ingen mening. Skulle man være noen uavhengige av et fellesskap, ville man være ­akkurat ingenting.

Guardini skriver videre: ­Ettersom autoriteten som det meningsfulle, middelalderske univers representerer «er et grunnleggende element ikke bare i de umyndiges, men i ­ethvert menneskes liv, selv det modneste, ikke bare en hjelp for den svake, men i realiteten ­inkarnasjonen av det opphøyde, må utryddelsen av autoriteten avle det som er dens vrengebilde, nemlig vold».

Det er derfor kritikken av Olav den hellige som voldsmann blir så ufrivillig ironisk. Vi lever på mange vis i et langt mer brutalt samfunn enn våre middelalderske forfedre og -mødre.

For å leve etter det moderne selvrealiseringsidealet, betyr også å leve i muligheten for å falle utenfor. Å skulle skape sin egen livsmening, er et tungt prosjekt inntil det depressive. Å leve på den totale autonomiens vilkår, betyr at andres frihet blir tilsvarende innskrenket. Det er illusorisk å tro at vi kan leve som vi vil uten å påvirke fellesskapet, som i det førmoderne samfunn alltid hadde forrang. Hvis vår høyeste etiske og rettslige forpliktelse er Kardemommeloven, betyr det bare at noen andre må unngjelde.

Olav innførte lover som styrket barns og kvinners stilling og skapte et kristent familiebegrep. Skilsmissestatistikken i vår egen tid vitner om et familiebegrep i oppløsning. Når foreldre skiller seg, selv om de gjør det som ansvarlige og samtykkende voksne, har alltid en pris. Det er de skyldfrie barna som får merke den aller mest.

Olav innførte lover som skulle verge de svakeste blant oss mot å bli drept. Vi har innført lover som gjør det motsatte. Og jeg frykter at flere slike lover er på vei. En ny undersøkelse viser at 73 prosent er svært eller litt enig i at «legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid».

Snart vil nok debatten om ­aktiv dødshjelp melde seg med full styrke – og hva vil den ende opp med da? Har vi i det hele tatt forutsetninger for å ta en slik debatt, når vi lever i en så urolig spenning mellom kristne og sekularistiske virkelighetsoppfatninger? Skal trumfkortet være selvbestemmelsen nok en gang, og så klubber vi en eutanasilov gjennom, uten tanke­ på de større konsekvensene?

Å ha «råderett over sin egen kropp» er utgangspunktet både for abort- og dødshjelpsmentaliteten. Å velge å ta abort eller å velge å ta sitt eget liv – det liberale prinsippet er det samme. Og prinsippet, mener svært mange, er hellig. Men hva da med livet selv – er det ikke lenger hellig? Ideen om livets ukrenkelighet, som ble lovfestet ved kristenretten for nesten 1.000 år siden, står det for fall? Hva skal vi eventuelt sette i stedet?

Mener vi på alvor at den friheten som autonomiidealet skjenker oss, er mer hellig enn livet selv, og at vi nærmest mener oss «bundet» av et forbud mot aktiv dødshjelp? Hvis det stemmer, er det virkelig som Guardini skriver, at når autoriteten forsvinner, kommer i stedet dens vrengebilde: Volden. Med døden til følge.

Autoriteten – i naturen, i våre mellommenneskelige relasjoner, i våre familier, i Gud. Det er disse kildene til autoritet den moderne sivilisasjon, også det moderne Norge, er bygget på. Og det er som Chesterton skrev: «Når mennesket slutter å tro på Gud, begynner de ikke å tro på ingenting – men på hva det måtte være.» Antagelig bare slik er det mulig å holde festtaler om vår kristne arv i det ene øyeblikket, og i det neste vedta lover stikk i strid med den arven.

Aktiv dødshjelp illustrerer spenningen så godt fordi resonnementet – at menneskelivet har verdi­ i seg selv – er kristent, mens konklusjonen – at et svakt eller uhelbredelig sykt liv er «uverdig» – er hedensk.

Debatten videre kan, med våre forutsetninger, umulig bli god. Kombinasjonen av det liberale autonomiprinsippet og en popkultur som hungrer etter de personlige, sterke historiene – gjerne formidlet på mindre enn ti minutter – gjør det nærmest umulig å trenge gjennom med et prinsipielt restriktivt syn på alt fra abort til aktiv dødshjelp.

I stedet for en grundig og kritisk debatt om disse temaene, ender vi ofte opp med lynrask skyttergravskrig – eller ingen debatt i det hele tatt. Samtidig finner det sted en stadig grense­forskyvning i folks holdninger, godt hjulpet av ideologer som Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen, som simpelthen tar de filosofiske konsekvensene av en avfortryllet modernitet til sitt ­logiske ytterpunkt.

Hvor vil vi være ved 1.000-årsjubileet for Olav den helliges død om 14 år? Vil vi ha gått lengre i retning av den egosentrerte individualismen og selvrealiseringen, med aktiv dødshjelp eller kanskje spissfindig genteknikk som biprodukter på veien – ­eller vil vi ha rukket å stanse opp et ­øyeblikk, tenke oss om og grundig og ærlig spørre oss selv om hvor vi kommer fra, hvor vi befinner oss, og hvorhen vi er på vei?

Jeg frykter det første og ­håper det siste. Heri ligger ikke valget­ mellom den kristne og den ­humanistiske arv; heller ikke valget mellom autoritet eller autonomi. Valget er, tror jeg, mer fundamentalt enn som så. Til syvende og sist står vi overfor et valg mellom sivilisasjon og barbari, mellom en kristen-humanistisk kompromissløs respekt for det svake liv, og en nyhedensk forakt for det samme. For en smak på det siste, trenger en bare å åpne avisene. For en smakebit på det første, vil Olavs-feiringen, olsok, være et godt sted å begynne.

Gå til innlegget

Nyateistisk troll ut av eske

Publisert over 1 år siden - 1987 visninger

Jeg vet ikke hva som er mest utrolig, og urovekkende – at Kjetil Aarseth har de meningene han har, eller at han kommer på trykk med dem i Dagbladet 14. juli ("Adam+Even=sant").

Jeg vet ærlig talt heller ikke hvor representativ Aarseth er. Mulig jeg er naiv. Han fremstår som en parodisk ateist. Men i motsetning til dyktigere religionskritikere, har Aarseth ingen faktiske argumenter. Han bare raljerer.

Hva slags kristne er det Aarseth beskriver? Han bruker "kristenfundamentalister" som begrep gjennom teksten, men definerer det aldri, utover å tillegge dem en rekke ufordelaktige karakteristikker. De "hater homofile. Hele året. ... Fordi de elsker noen." Tror Aarseth virkelig på dette?

Og det "hagler med svovelkuler hele året." Mon det. Jeg har ikke hørt om mye ildfull tale fra prekestolene i forbindelse med homofilispørsmålet de siste årene. Man er jo tvert imot livredd for å fremstå som intolerant. Aarseth oppgir imidlertid ingen kilder. Det er visst ikke så farlig.

Er det noen som er svovelpredikant her, så er det vel Aarseth, men sine nådeløse dommer over annerledestenkende, kristne mennesker.

Men enhver predikant bør kjenne sin bibel. Aarseths eksegese av skapelsesberetningen står dessverre til stryk. Han evner blant annet ikke å lese allegorisk. Alt må forstås bokstavelig, tror han, også fortellingen om Adam og Eva. Når man i tillegg er ytterst fiendtlig innstilt til tekstene, lover det ikke godt for eksegesen. Da ender man opp med absurditeter som at "vi er alle et resultat av en incestuøs orgie for 6000 år siden." Det slår sikkert an på Twitter, men ikke i noen seriøs debatt.

Aarseth demonstrerer med andre ord alle kjennetegn på en vaskeekte fundamentalist.

Ordet allegori kommer fra gresk og betyr opprinnelig "noe annet enn (allos) markedsplassen (agora)." Dersom han ville ha skikkelig substans, måtte en stakkars athener bort fra markedsplassen, der populistiske politiske aktører og sleipe handelsfolk konkurrerte om folkets gunst (og penger) med patosfylt retorikk og fengende slagord.

Etymologien går altså rett inn i vår egen tid – og denne debatten.

For Aarseths retorikk er nettopp det: vulgærateistiske slagord, uten argumenter, bare et voldsomt raseri med håpløst vag adressat. Det blir som å skrike av full hals ut i et tomt rom.

Hvis man vil ha skikkelige svar på livets små og store spørsmål, må en stakkars byborger bort fra markedsplassen, bort fra Aarseths hysteriske retorikk – og til mer seriøse tenkere; ja, for ikke å si: hele veien bort til tempelet.

Jeg og Kjetil Aarseth har kanskje ikke så mye til felles, på livssynsfronten. Men han signerer som "synder", og der har vi to – og alle andre – noe til felles. Det betyr at vi trår feil av og til, at vi lever og taler over evne. Men når vi virkelig erkjenner at vi er syndere, påkaller det en viss ydmykhet i møte med vår egen og andres feilbarlighet, og en grunnleggende respekt for andre menneskers livssyn. Da kan man også lettere møte dem med seriøse og saklige argumenter i den offentlige debatt.

Eirik A. Steenhoff,

Kristenfundamentalist og teologistudent – og synder

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 2 timer siden / 216 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 2 timer siden / 216 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Hit, men ikke lengre
rundt 2 timer siden / 862 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1596 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1596 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1596 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 3 timer siden / 3338 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1596 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 3 timer siden / 1574 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 2128 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1596 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1596 visninger
Les flere