Eirik A. Steenhoff

Alder: 5
  RSS

Om Eirik A.

Teologistudent Menighetsfakultetet. Tidligere leder i Katolsk studentlag.

Følgere

Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke

Publisert 3 måneder siden - 3455 visninger

Vårt Lands pseudonymiserte utsending "Sta. Birgitta" besøkte høymessen i St. Olavs katolske domkirke søndag 15. april. Det gikk ikke så bra – ikke denne gangen heller.

Artikkelen om besøket i St. Olav, "Saman med dei heilage" (VL 23.04), er en del av Vårt Lands nye serie med gudstjenesteanmeldelser. Hvaffornoe? Det er en ny genre. Den er kanskje inspirert av Morgenbladets prekenanmeldelser (med terningkast) for en stund tilbake, eller Natt&Dags krampaktig urban-ironiske og puerile anmeldelser av, ja, det meste mellom himmel og jord. Vårt Lands gudstjenesteanmeldelser følger dessverre i det samme leiet, inklusive den puerile og ironiske stilen.

La det være sagt med en gang: Ideen er håpløs. Og om mulig fungerer den enda dårligere i praksis. I artikkelen "Mellom makt og rikdom" (VL, 19.03) kalte anmelderen Uranienborgs kirkegjengere for "velkledde, gråhåra pelskåper," og la til: "Heldigvis har gråtoppane puter." Som p. Haavar Simon Nilsen skrev på sin Facebook-side i den anledning: "Et sted folk søker seg for bønn, med sorg og bekymringer, ja, med hele livet sitt. Mens mennesker søker Gud der han er å finne, skriver Vårt Land påtatt friskt og nedsettende om de aldrende damene i nabolaget. ... Det er dessverre bare et ord for denne typen journalisitkk: Nedrig."

P. Nilsen er inne på noe.

Da utsendingen til slutt kom til høymesse i St. Olavs domkirke i Oslo, oppdaget han vel at gråtoppene var færre. Snittalderen i menigheten er på rundt 30, og kirkegjengerne ikke langt unna. Det er en privilegert situasjon for en kirke i dag. I stedet fant vedkommende mye annet å kritisere.

Utsendingen er ikke helt oppdatert på kirkearkitektur. Det "kjennest litt som å koma inn i på filmsettet til ein historisk film om 1500-talet," skriver Sta. Birgitta om den nygotiske murstenskirken som ble bygget på 1850-tallet og nymalt innvending for to år siden. Men følelsen av å være hensatt til gamle dager synes å være en vanlig erfaring for Vårt Lands utsendte. Å komme til Misjonssalen i Oslo "er litt som å gå attende i tid," det også (VL 05.03), men i det tilfellet fordi "salen minner meg om kjellarstova til ho i bygda som heldt misjonsring for skulejentene, berre utan furupanel.  Turids veggteppe med tre kors trur eg likevel hadde hengt fint i Holbergs gate 4, så lenge det ikkje blir for mange av dei."

Her aner vi noe av anmelderens lavkirkelige bakgrunn. Det forklarer kanskje noe av forvirringen i møte med kirker som Uranienborg og St. Olav. "På veggane er det treskjeringar som skildrar eit knippe av dei fleire tusen helgenane i katolisismen," skriver Sta. Birgitta, men vet ikke at "treskjæringene" fremstiller scener fra Jesu korsvei (i 14 "stasjoner"), som finnes i de aller fleste katolske kirkebygg verden over – og altså fremstiller Jesus Kristus. Hadde Vårt Lands navnløse utsending tatt seg bryet med å gå bort til et av bildene, ville den sett noen den kunne dra kjensel på; en kjentmann midt i det fremmedartede mylderet av gull og røkelse og helgener.

Sittekomfort er også et viktig kriterium for Vårt Lands anmelder. Da er en kirkebenk dømt til å gjøre det dårlig. Hvem vet, kanskje var det myke lenestoler i kjelleren til Turid? "Benkane er av tre, og har ein rygg så rett at sjølv den sløvaste tenåringen ikkje kan sovna denne søndagen." Det er likevel litt bedre enn Uranienborg kirkes benker, "som i god luthersk stil er av hardaste tre," skrev deltidskomikeren Sta. Birgitta den gangen: "Benkane er akkurat så ubehagelige at du må røre litt på beina under kvar salme." (Derav slengkommentaren om gråtoppenes putebehov.) 

Også knelebenken ny for utsendingen, som etter alt å dømme aldri har besøkt en kirke syd for Wittenberg. Han lurte først på om det var "ei beinstøtte." "Bønestolen" er "namnet på innretninga," slår han fast, men tar igjen feil. Fenomenet kalles altså for en knelebenk.

Liturgien begynner; de geistlige "går til altars til musikk." Så langt, alt vel. Mer konfust skal det bli. "Det er så mange ritual og sungne bøner som ikkje ein gong står oppført på salmelista, så for nye blir det vanskeleg å fylgja med. Samstundes kan nok rituala vera ein tryggleik for dei som kjenner dei." Her er anmelderen riktignok inne på noe vesentlig. Kjennskap til ritualene er hele poenget med ritualer. Ritualene i messen er ganske riktig ikke "oppført på salmelista" – de er ikke salmer – men tekstene og ritualene finnes litt lenger foran i salmeboken Lov Herren. Det er også riktig at det er vanskelig å følge med for den som måtte droppe innom for første gangen. Det tar lang tid å få den katolske messen under huden. Det er også noe av grunnen til at konseptet "gudstjenesteanmeldelse" er dømt til å mislykkes. For hvordan kan man bedømme en gudstjeneste i en kirke som Uranienborg eller St. Olav ut fra helt overfladiske kriterier som sittekomfort, prekenens innhold og banale kommentarer til kirkerommets utsmykning ("Det er gull og veveri på altaret")? Det kan man nettopp ikke.

Men jeg foregriper.

"Tre bibelvers blir framført, og det siste blir resitert på likt vis som du kan kjenna att frå islam og jødedom," skriver Birgitta, og sikter kanskje til at evangelieteksten synges i påsketiden. Detaljene får utsendingen ikke helt på plass: Som i Den norske kirke, leses to bibeltekster (altså lenger enn vers) med en salme imellom, etterfulgt av evangelieteksten.

Jeg nevnte prekenen. Vårt Lands utsending liker den ikke. Den har forsåvidt et "djupt og samtidig lettfatteleg innhald," men "stadfestar og at den katolske kyrkja endrar seg svært langsamt" – hva nå det skulle bety i denne sammenheng. Kanskje er det fordi den ikke er "relevant" nok: "Eg sakna religiøse refleksjonar om notidas utfordringer," skriver utsendingen: "Det gjorde at St. Olav kjentes for bunden og irrelevant." Men hva betyr det egentlig å komme med "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer?" Finnes det noe mer krampaktig "bundent og irrelevant" enn akkurat den setningen?

For å si det sånn: Jeg er glad for at jeg i St. Olavs domkirke aldri hører "religiøse refleksjoner om nåtidens utfordringer." Da kunne jeg ha lest i Vårt Land i stedet. I St. Olavs kirke, som i så mange andre kristne kirker i dette landet og i verden, forkynnes Kristi evangelium hver eneste søndag (noen steder hver dag!). Det er kanskje passé i de opplyste kretser. Men det er kirkens mandat. Og denne forkynnelsen, og menneskene som oppsøker kirkene for å høre den, er simpelthen fullstendig uegnet til den ironiserende og negative journalistiske formen som "Sta. Birgitta" legger opp til.

Når det er sagt, tror jeg at de utsettes for Hellig-Birgittas "anmeldelser" kunne brydd seg mindre om de sjablongaktige karakteristikkene av egen forkynnelse og grad av "relevans." Men det er et problem at serien ikke er faktamessig etterrettelig.

Om "vigsel" heter det i "fakta"boksen om St. Olavs kirke: "Ja, for par av ulikt kjønn." Er det reelt informativt? Det er en kjensgjerning at Den katolske kirke ikke "vier" par av samme kjønn. Men det verste er den implisitte motsatsen til dette: En kirke er en fullverdig vigsler av ektepar bare når disse parene inkluderer homofile. Det må Sta. Birgitta eller Vårt Lands deskjournalist gjerne mene. Men det er en fullstendig irrelevant og historieløs innstilling når man oppsøker en messe i Den katolske kirke. I faktaboksen står det også: "Ope for alle: Ja," og dermed tar undertegnede seg i å lure på hva motstykket til dette er i kirkelandskapet. Hvilken kirke er ikke åpen for alle?

Mener Vårt Lands artikkelserie å være informativ? Oppbyggelig? Morsom? Jeg tror svaret er som følger: Den prøver svært hardt å være alt på en gang – derfor mislykkes den så ettertrykkelig på alle punkter. Den er ikke fiks. Den er ikke opplysende. Den er bare dum. Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den?

Og den bare forsterker alt som alle utenforstående misliker ved kristendommen. Den har et påtatt utenfrablikk og harselerer over banale enkeltheter, uten å sette seg det aller minste i kirkenes liturgiske form, tradisjon, byggenes utforming eller navnet på gjenstandene i dem. Men Vårt Land er på gudstjenesteshopping, og da må det kanskje nettopp være så historieløst som dette.

Som sagt: P. Haavar Simon Nilsen var inne på noe da han karakteriserte journalistikken som "nedrig." Den er kanskje først og fremst banal. St. Olavs kirkegjengere fikk heller ikke like hard medfart som "gråtoppane" i Uranienborg kirke. Men det er ingen grunn til å ikke ta til motmæle mot denne formen for kristensøppeljournalistikk.

Gå til innlegget

Katolsk profesjonalitet

Publisert rundt 1 år siden - 936 visninger

Ansettelsen av en ikke-katolikk til katolsk kommunikasjonsarbeid er toppen av uprofesjonalitet.

Oslo katolske biskop har i et brev nylig støttet ansettelsen av Petter Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i bispedømmet av hensyn til "profesjonalitet". Men det var nettopp hensynet til profesjonalitet som var utgangspunktet for den indrekirkelige kritikken av ansettelsen. Den som nå er ansatt til å bedrive viktig informasjonsarbeid for Den katolske Kirke i Norge, har ingen bakgrunn fra denne kirken. Tvert imot har han en bakgrunn fra homoorganisasjoner og frimureriet, som begge er uforenlige med katolsk tro og liv. Men hovedproblemet er etter mitt skjønn et annet. Og for alt vi vet kan Stocke-Nicolaisen ha tatt avstand fra homobevegelsen i nyere tid. Vi kan ikke granske folks hjerter, og bør unngå spekulasjoner inntil noe er bevist. Vi vet heller ingenting om Stocke-Nicolaisens religiøse interesser.

 

Problemet er at han ikke er katolikk. Stocke-Nicolaisen er helt sikkert en dyktig redaktør og bransjemann. Men hvor mye er hans "profesjonalitet" verdt når han ikke kjenner Den katolske Kirkes indre liv (både lokalt og internasjonalt), dens teologi, historie, spiritualitet(er), skikker, sakramenter, rolle i det norske samfunn, og ikke minst: alle menneskene i den, som utvilsomt vil måtte ha en betydning for hans arbeid i bispedømmet?

 

For de fleste av oss andre tok det mange år før vi i det hele tatt våget å ta til orde som norske katolikker i norsk offentlighet. Den katolske Kirke er ikke bare din lokale menighet. Den utgjør et enormt univers av tenkning og praksis, formet og tradert over en totusenårig historie. Det er ikke katolsk koketteri - det er bare sånn det er. Å ansette en ikke-katolikk - som attpåtil har hatt og har forbindelser med bevegelser som står i klar motsetning til det Kirken lærer - som redaksjonssjef i et katolsk bispedømme når heller ikke kommunikasjonssjefen er katolikk, er toppen av uprofesjonalitet. Det er dessuten en fornærmelse mot alle de høyt kvalifiserte katolikker som søker på stillinger i bispedømmet, men blir forbigått av utenforstående bransjebroilere i et ubehjelpelig forsøk på profesjonalisering, innhyllet i et tåkehav av meningsløs New Public Management-sjargong. Som om en "profesjon" bare er noen tall man har på en CV. Det er også en fornærmelse mot alle katolikker som forsøker å være trofaste katolikker, og av den grunn holder nesen unna frimurerlosjen og Pride-toget.

 

Denne tenkemåten er et gedigent blindspor for Den katolske Kirke i Norge. Vi må tilbake til røttene. Ordet profesjon, "professio", betyr egentlig en "bekjennelse." Mennesker som opptas i Kirken, må følgelig avgi en "professio fidei." Mitt spørsmål blir simpelthen: kan vi som Kirke løsrive vårt begrep om faglig profesjonalitet fra vår "kirkelige profesjonalitet", og da særlig i stillinger som har med vår formidling ut i samfunnet å gjøre? Jeg tror det vil gjøre vår misjon mye vanskeligere i en allerede vanskelig tid.

Gå til innlegget

Jeg er ikke feminist

Publisert over 1 år siden - 938 visninger

Det er 8. mars igjen. Debattsidene er fulle av innlegg med tittelen: "Jeg er feminist". Ikke minst KrF-ere og kristenledere elsker å skrive slike innlegg. De kristne moralposørene skal gjøre seg lekre, eller kanskje kompensere for århundrer med kristen urett mot kvinner. (Noe sånt?) De slipper å gå i 8. mars-tog, så de kan lansere sine paroler på nettet i stedet. Det koster enda litt mindre, men føles ikke desto mindre godt.

Jeg er ikke feminist. Ordet "feminisme" er sterkt ladet. Det impliserer en hel ideologi om kjønn, politikk og menneskesyn som jeg mener står i grell kontrast til kristne perspektiver på det samme. For ikke å si: til sunn fornuft. Det har tatt meg noen år å innse akkurat hvor grell denne kontrasten er. Det har også tatt meg noen år å innse hvor lite feminismen egentlig har med kvinner å gjøre – heldigvis. Tvert imot mener jeg at moderne kvinner – og mange menn! – står i et slags gisselforhold til feminismen. De føler at de forsvare den. Men feminisme er ikke det samme som "å respektere kvinner". Dens ideologiske forutsetninger har hatt enorme konsekvenser, konsekvenser jeg mener er stort sett negative for individ og samfunn.

La meg oppsummere min dissens i tre punkter:

1. Feminismens grunnleggende idé om at kvinner har vært undertrykt og utbyttet gjennom historien, og at frigjøring er denne historiens mål, innebærer et syn på historie og på politikk som jeg ikke støtter. Det er å lese fortiden med ideologiens briller. Ideen om at kvinner som levde for X antall hundre år siden, ble oppfattet av andre eller seg selv som mindreverdige i kraft av sitt kjønn, er en ideologisk påstand som ikke tåler etterprøving.

2. Feminismen forutsetter, i sine ytterpunkter, enten (a) en fundamental kamp mellom kjønnene; eller (b) en radikal opphevelse av all kjønnslighet, som bare er en sosial konstruksjon. Begge disse ytterlighetene, som begge er tendenser i feminismen og i moderne kultur generelt, står i motsetning til hva jeg mener: at det finnes ontologiske forskjeller mellom kjønnene, men at de ikke står i en grunnleggende konflikt med hverandre.

3. Feminismen har kuttet forbindelsen mellom seksualitet og reproduksjon, biologi og etikk. Feminismens mantra "selvbestemmelse over egen kropp" blir anvendt på stadig flere områder. Kvinnen kan bestemme å avstå fra å bli mor eller å abortere fosteret i magen. (Hvilket er det mest graverende av alt.) Hun kan bestemme å ha et fritt og uforpliktende seksualliv, eller å ikke ha noe seksualliv i det hele tatt. Snart kan hun også bestemme å ta livet sitt – med legens hjelp. Prinsippet om selvbestemmelse over egen kropp leder ikke til liv, men til død.

Jeg er ikke feminist – fordi jeg ikke tror at historien er fundamentalt ond eller urettferdig eller kvinnefiendtlig. Jeg er ikke feminist – fordi jeg tror at kjønnsforskjeller er viktige, dog ikke så viktige at de bør være årsak til en grunnleggende konflikt mellom menn og kvinner. Jeg er ikke feminist – fordi selvbestemmelse over egen kropp ikke kan komme i stedet for andre menneskers rett til liv.

Gå til innlegget

Når det singler i glasshus

Publisert nesten 2 år siden - 812 visninger

Gyrid Gunnes synes det er ille at Hanne Nabintu Herland slipper til under Olavsfestdagene. Til det er hun etter sigende for kontroversiell. Selv gjør Gunnes karriere av sine kontroversielle meninger.

I en underlig slags meta-artikkel i Vårt Land lørdag 6. august kommer det frem at en rekke "eksperter" er redd for at høyrepopulistiske debattanter slipper til i offentligheten. Det blir aldri konkretisert hva man er redd for, eller hva disse debattantene forfekter. Men ekspertene kvier seg ikke desto mindre for å prate i vei.

Særlig er det Hanne Nabintu Herland som får gjennomgå. Gyrid Gunnes er redd for at hennes meninger legitimeres når Olavsfestdagene inviterer henne til debatt. For dermed "flytter vi grensen for hvordan islam og muslimer omtales i den offentlige debatt." Men debatten Herland deltok i, hadde visstnok temaet: "Var Jesus en kommunist?"

Kanskje var Gunnes på en velfortjent ferie i det aktuelle tidsrommet, og fikk ikke med seg debatten. Men da burde hun også, som festivalsjefen antyder, la være å uttale seg.

Gunnes kan dessuten fortelle at hun er blant ikke dem som "tenker at det hjelper å ventilere kontroversielle meninger i offentligheten." I lys av denne uttalelsen fremstår imidlertid hennes egen offentlige opptreden som høyst dobbeltmoralsk. Dette er teologen som sto i prestekjole på Høstutstillingen og fremsa bønner til Allah, dyppet familiebibelen i sitt eget menstruasjonsblod for å gjøre et bisart teologisk statement, og døper barn med ikke-trinitariske formler med den konsekvens at dåpen ikke kan anerkjennes i noe kirkesamfunn.

Hun lever av den kritiske og ofte negative offentlige oppmerksomhet hun mottar for sine uttalelser og stunts, i et vedvarende forsøk på iscenesettelse av egen person. Gyrid Gunnes er da også mye lenger ute i periferien av den offentlige debatt enn Hanne Nabintu Herland.

For Gunnes gjelder visst toleransen og ytringsfriheten bare for henne og hennes meningsfeller – hvem nå de er.

Gå til innlegget

Olav den hellige og vår selvforståelse

Publisert nesten 2 år siden - 1811 visninger

Når vi skal beskrive oss selv, vår kultur, vår tenkemåte – hvilke adjektiver tyr vi til? Hva er egentlig vår kultur, eller vår nasjonale identitet?

Etter grunnlovsendringen av 2012 heter det i paragraf 2 at Norges «verdi­grunnlag forblir vår kristne og humanistiske arv». Men når vi skal nærmere­ ­bestemme hva dette betyr, spriker­ svarene. Da blir, om ikke ­annet, den norske pluralismen anskueliggjort. Noen vil vektlegge bare det siste leddet, vår «humanistiske arv», og forstå det entydig sekulært. Det er først og fremst avkristningen – av vår tenkemåte, og vår offentlighet, og dermed av vårt land – som mer enn noe annet kjennetegner det moderne Norges tilblivelse. Stikkord her er opplysnings­tiden på 1700-tallet, den moderne vending på slutten av 1800-tallet og radikalismen i mellomkrigsårene. I økende grad religionskritiske og antiklerikale strømninger, som har ledet an i en ubønnhørlig prosess i retning av økt frihet, likeverd og toleranse blant innbyggerne. Naturvitenskapen er vår fremste kilde til erkjennelse; vår tenkemåte er i det hele tatt preget av det Max Weber kalte for Entzauberung – «avfortryllelse».

Andre vil vektlegge det første leddet av grunnlovsparagraf 2. Det er kristendommen som mer enn noe annet markerer overgangen fra det hedenske Norges brutale æressamfunn og til en human (!) sivilisasjon. Med kristendommens innføring kommer ikke bare en ny mentalitet, men en mentalitet som nedfelles i en rettsstat tuftet på kristne lover, som skal gjelde for et helt land samlet under én konge. Dermed er det kristningen som betones.

I morgen skriver vi 29. juli, festen for den hellige Olav, som døde ved et slag på Stiklestad i 1030. Han representerer mer enn noen annen skikkelse overgangen fra hedendom til kristendom, fra høvdingsamfunn til kongerike, fra lovløshet til rettsstat.

Men det fremstår ikke helt åpenbart at vi skal feire en middel­aldersk, kristen helgen på denne måten.

I dag lever vi nettopp i en spenning mellom det kristne og det humanistiske. Vår selvforståelse står på den ene siden sterkt i gjeld til kristendommen; på den ­annen side har vi beveget oss langt fra den på mange felter – og stadig lengre bort. Derfor fremstår det spesifikt kristne innholdet i vår kultur i økende grad som festtalestoff. Sentrale politikere opptrer gjerne med sine lovtaler under olsokfeiringen, men når valgsesongen igjen er i gang, er det viktig å understreke at «tro og politikk» forblir adskilte størrelser. Men en slik adskillelse finner vi selvsagt ikke i middelalderen. Den er høyst moderne.

Samtidig dukker det på denne tiden hvert år opp stadig nye former for kritikk av Olavs-feiringen. Men da må vi huske på at det enkle faktum at Olav aldri ble helgenforklart fordi han ble sett på som en «tyrann», men fordi han ble betraktet som en martyr.

Olav gikk i viking som ung gutt – det var det man gjorde. Han kjempet i England og Nord-Frankrike. Et sted på veien ble han kristen, kanskje under et opphold i Rouen i Normandie. Kildene forteller at Olav lot seg døpe der i 1014. Under sin kongsgjerning fra 1015 til 1028 vet vi at Olav innfører lover som senere lovtekster kaller for «kristenretten». De gir samtidig en forklaring på hvorfor han ble så upopulær blant bøndene, som til slutt gikk sammen for å ta hans liv.

Ved tinget på Moster, som kanskje fant sted i 1023, forbød Olav bloting og andre hedenske religiøse skikker. Han påbød at alle som døde, skulle begraves i vigslet jord, og ikke lenger i gravhauger ved ættegårdene. Hver søndag og festdag gjennom kirkeåret skulle holdes hellig, hvilket betydde at heller ikke bonden kunne jobbe den dagen. Trelleholdet ble forbudt. Trellene var rettsløse menn og kvinner som ble brukt til slavearbeid på de store gårdene. Hver gård hadde minst tre. Det borget for konflikt. Parallellen til kampen om slaveriet og den påfølgende borgerkrigen i USA på midten av 1800-tallet, er slående, om på en helt annen skala.

Også kvinners og barns stilling ble styrket på Moster. Kristenretten fastslo at kvinner måtte si sitt frivillige «ja» til ektemannens forespørsel om giftemål, i pakt med Kirkens skikk ellers. Hvis ikke, ble ekteskapet kjent ugyldig. Kvinnen var dermed ikke lenger fanget av ættenes innbyrdes avtaler og uenigheter. Infanticid, eller såkalt barneutbæring, ble praktisert både i norrøne og andre førkristne samfunn. Den norrøne skikken «knesetting» markerte innlemmelsen av et barn i ætten. Før knesettingen kunne barnet drepes ved å settes ut i skogen, særlig hvis innhøstingen var dårlig og det var knapt med mat. Særlig jentebarn måtte unngjelde i dette patriarkalske samfunnet. Ved kristenretten ble knesettingen erstattet med dåpen, og barneutbæring uttrykkelig forbudt.

Sett med ­moderne øyne fremstår Olavs nye rettsoppfatning som et skritt i siviliserende retning. De historiske fakta burde i det minste dempe noe av kritikken av ham som en tyrannisk viking. Her gis enkeltmennesket grunnleggende rettigheter og et vern mot utilbørlige overgrep. Men i samtiden ble kristenretten ikke utelukkende­ positivt forstått. Tvert imot grep den inn i folks liv – ja, og deres friheter – på omfattende måter. Dette bidro til å svekke kongens stilling i landet, og etter hvert ble han drevet i landflyktighet. Til slutt, altså, ble han drept. Og allerede fra tiåret etter Olavs død, har vi beretninger om hans helgenry fra to norrøne kvad.

Hele tiden må vi huske på at Olav, i livet som i døden, bare var en etterligner: En imitator Christi. Det var Jesus Kristus som var det virkelige midtpunkt i det nye Norge. Det norske folk forsto seg selv ikke bare som et kristent kongerike, men som et fellesskap av troende – Kirken – med den kristne kultus som sentrum.

Kult betyr dyrkelse. Middelalderens nordmann dyrket Kristus, Olav og alle de andre lokale og fjernere helgenene. Det er her vi støter på det for oss så uforståelige, og litt førmoderne naive – at middelaldermennesket virkelig dyrket menn og kvinner som de betraktet som eksempler i ydmykhet, mildhet og tålmod. Igjen: Olav ble aldri dyrket som blodtørstig viking, men som blodutgytende helgen, som martyr. Hos Snorre finner vi den Olav som dreper, men sannelig finner vi ikke også den Olav som gir sølvpenger for at det skal sies sjelemesse for sine fiender, og den Olav som kaster fra seg sitt sverd i omfavnelsen av martyriet.

Det er lett å romantisere middelalderen. Vi ser romantiserende­ uttrykk i vår egen popkultur, i TV-serier som Game of Thrones eller Vikings. Men livet den gang var utvilsomt hardt, antagelig hardere enn vi kan forestille oss. Man levde halvparten så lenge som vi gjør, og slet dobbelt så mye. De fleste barn døde som spedbarn.

Men vi romantiserer på trygg avstand. For vi er høyst selvbevisste innvånere av moderniteten. Vi forstår oss selv som overlegne våre historiske forgjengere, for vi har den økonomiske velstand, teknologiske utviklethet, individuelle frihet og liberale styreform som er alle menneskers higen. Men yter en slik historisk fremstilling rettferdighet mot dem – eller oss selv?

I middelalderen ble menneskelivet, ja, hele kosmos, forstått som guddommelig ordnet, og dypt meningsfylt. I dag lever vi ikke i en slik ramme av mening. Den plass en hadde i familien, klanen og standen var meningsfull. Det enkelte liv og den enkeltes lidelse kunne tolkes inn i Kristi – ­eller Olavs – pasjonshistorie. Den større fortellingen var verdens frelseshistorie, der Guds åpenbaring for menneskene fant sted i den konkrete historien. Kristi annet komme var den endelige horisont.

Kristendommen representerte ikke først og fremst en ny lovgivning, men en helt ny mentalitet. Teologen Romano Guardini skrev at «middelaldermennesket ser symboler overalt. ... Formene ‘betyr’ seg selv, men også noe ut over seg selv, noe annet, høyere, i siste instans det egentlige, høyeste, Gud og de evige ting ... Disse symbolene finnes overalt: I kulten og i kunsten; i sed og skikk og i samfunnslivet.» Mens vi, fortsetter Guardini, ser et hvert tilløp til ideen om et «meningsfylt kosmos» ikke bare som meningsløs, men som direkte autoritært.

Vi lever nemlig både i avfortryllingens og ­autonomiens tidsalder. Det innebærer at våre liv bare ­betyr det vi vil at de skal bety. Vi har ingen horisont utenfor oss selv. Å realisere seg selv er hva det hele handler om. Det er ukebladenes og handelsstandens og treningssentrenes logikk. Men det går også dypere. Det er dette som ligger til grunn for våre mest intime og konsekvensrike livsvalg, som av den grunn også har vært våre mest betente politisk kontroversspørsmål.

Retten til for eksempel abort, skilsmisse og likekjønnet ekteskap – relativt nye rettigheter i menneskenes historie – ville, hver på sin måte, ikke ha gitt mening uten en grunnleggende­ oppfatning om at det fremste mål som menneskelivet og det ­politiske liv kan innrettes mot, er individuell autonomi og retten til å søke sin egen lykke.

Middelalderen dyrket den hellige Andre – vi dyrker det hellige Selvet. For middelalderens menneske ville vårt selvrealiseringsideal gitt ingen mening. Skulle man være noen uavhengige av et fellesskap, ville man være ­akkurat ingenting.

Guardini skriver videre: ­Ettersom autoriteten som det meningsfulle, middelalderske univers representerer «er et grunnleggende element ikke bare i de umyndiges, men i ­ethvert menneskes liv, selv det modneste, ikke bare en hjelp for den svake, men i realiteten ­inkarnasjonen av det opphøyde, må utryddelsen av autoriteten avle det som er dens vrengebilde, nemlig vold».

Det er derfor kritikken av Olav den hellige som voldsmann blir så ufrivillig ironisk. Vi lever på mange vis i et langt mer brutalt samfunn enn våre middelalderske forfedre og -mødre.

For å leve etter det moderne selvrealiseringsidealet, betyr også å leve i muligheten for å falle utenfor. Å skulle skape sin egen livsmening, er et tungt prosjekt inntil det depressive. Å leve på den totale autonomiens vilkår, betyr at andres frihet blir tilsvarende innskrenket. Det er illusorisk å tro at vi kan leve som vi vil uten å påvirke fellesskapet, som i det førmoderne samfunn alltid hadde forrang. Hvis vår høyeste etiske og rettslige forpliktelse er Kardemommeloven, betyr det bare at noen andre må unngjelde.

Olav innførte lover som styrket barns og kvinners stilling og skapte et kristent familiebegrep. Skilsmissestatistikken i vår egen tid vitner om et familiebegrep i oppløsning. Når foreldre skiller seg, selv om de gjør det som ansvarlige og samtykkende voksne, har alltid en pris. Det er de skyldfrie barna som får merke den aller mest.

Olav innførte lover som skulle verge de svakeste blant oss mot å bli drept. Vi har innført lover som gjør det motsatte. Og jeg frykter at flere slike lover er på vei. En ny undersøkelse viser at 73 prosent er svært eller litt enig i at «legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid».

Snart vil nok debatten om ­aktiv dødshjelp melde seg med full styrke – og hva vil den ende opp med da? Har vi i det hele tatt forutsetninger for å ta en slik debatt, når vi lever i en så urolig spenning mellom kristne og sekularistiske virkelighetsoppfatninger? Skal trumfkortet være selvbestemmelsen nok en gang, og så klubber vi en eutanasilov gjennom, uten tanke­ på de større konsekvensene?

Å ha «råderett over sin egen kropp» er utgangspunktet både for abort- og dødshjelpsmentaliteten. Å velge å ta abort eller å velge å ta sitt eget liv – det liberale prinsippet er det samme. Og prinsippet, mener svært mange, er hellig. Men hva da med livet selv – er det ikke lenger hellig? Ideen om livets ukrenkelighet, som ble lovfestet ved kristenretten for nesten 1.000 år siden, står det for fall? Hva skal vi eventuelt sette i stedet?

Mener vi på alvor at den friheten som autonomiidealet skjenker oss, er mer hellig enn livet selv, og at vi nærmest mener oss «bundet» av et forbud mot aktiv dødshjelp? Hvis det stemmer, er det virkelig som Guardini skriver, at når autoriteten forsvinner, kommer i stedet dens vrengebilde: Volden. Med døden til følge.

Autoriteten – i naturen, i våre mellommenneskelige relasjoner, i våre familier, i Gud. Det er disse kildene til autoritet den moderne sivilisasjon, også det moderne Norge, er bygget på. Og det er som Chesterton skrev: «Når mennesket slutter å tro på Gud, begynner de ikke å tro på ingenting – men på hva det måtte være.» Antagelig bare slik er det mulig å holde festtaler om vår kristne arv i det ene øyeblikket, og i det neste vedta lover stikk i strid med den arven.

Aktiv dødshjelp illustrerer spenningen så godt fordi resonnementet – at menneskelivet har verdi­ i seg selv – er kristent, mens konklusjonen – at et svakt eller uhelbredelig sykt liv er «uverdig» – er hedensk.

Debatten videre kan, med våre forutsetninger, umulig bli god. Kombinasjonen av det liberale autonomiprinsippet og en popkultur som hungrer etter de personlige, sterke historiene – gjerne formidlet på mindre enn ti minutter – gjør det nærmest umulig å trenge gjennom med et prinsipielt restriktivt syn på alt fra abort til aktiv dødshjelp.

I stedet for en grundig og kritisk debatt om disse temaene, ender vi ofte opp med lynrask skyttergravskrig – eller ingen debatt i det hele tatt. Samtidig finner det sted en stadig grense­forskyvning i folks holdninger, godt hjulpet av ideologer som Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen, som simpelthen tar de filosofiske konsekvensene av en avfortryllet modernitet til sitt ­logiske ytterpunkt.

Hvor vil vi være ved 1.000-årsjubileet for Olav den helliges død om 14 år? Vil vi ha gått lengre i retning av den egosentrerte individualismen og selvrealiseringen, med aktiv dødshjelp eller kanskje spissfindig genteknikk som biprodukter på veien – ­eller vil vi ha rukket å stanse opp et ­øyeblikk, tenke oss om og grundig og ærlig spørre oss selv om hvor vi kommer fra, hvor vi befinner oss, og hvorhen vi er på vei?

Jeg frykter det første og ­håper det siste. Heri ligger ikke valget­ mellom den kristne og den ­humanistiske arv; heller ikke valget mellom autoritet eller autonomi. Valget er, tror jeg, mer fundamentalt enn som så. Til syvende og sist står vi overfor et valg mellom sivilisasjon og barbari, mellom en kristen-humanistisk kompromissløs respekt for det svake liv, og en nyhedensk forakt for det samme. For en smak på det siste, trenger en bare å åpne avisene. For en smakebit på det første, vil Olavs-feiringen, olsok, være et godt sted å begynne.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
16 minutter siden / 1818 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 1585 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 7 timer siden / 1585 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1818 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1818 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 8 timer siden / 1165 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 9 timer siden / 1818 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 9 timer siden / 1818 visninger
Les flere