Eirik A. Steenhoff

Alder: 30
  RSS

Om Eirik A.

Master I teologi og kirkehistorie (Olavsliturgien), MF, Oslo. Master i Biotechnology and Ethics, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Stans rivingen av Olavskulten!

Publisert 3 måneder siden

Dyrkelsen av Olav Haraldsson som helgen er et synlig tegn på en kristendomsforståelse som fremstår mye rausere enn Gunnes' minoritetssensitive, hyperkritiske, "woke" lutherdom.

Teologen Gyrid Gunnes skriver igjen i Vårt Land om Olav den hellige (8. juli). Denne gang spør hun retorisk: Bør ikke vi, i lys av statuerivingene som nå finner sted verden over, også rive ned Nidarosdomen?

Gunnes ynder å provosere, og det er nesten litt betryggende at hun til slutt synes å svare “nei” til sitt eget spørsmål. At hun ikke er glad i Olavskulten, visste vi allerede. Men hennes perspektiver på Olav den hellige og dem som ærer ham, fortjener en kommentar.

En statue handler om representasjon, skriver Gunnes, og hvilken rolle vi tillegger en bestemt historisk person. Det er det vanskelig å være uenig i. Men har Gunnes skjønt hva Olav den hellige betyr for folk? “Et naturlig spørsmål i forlengelsen av rivningen av statuer, er spørsmålet om vi skal rive Nidarosdomen,” fortsetter hun. Men det er ikke et naturlig spørsmål i det hele tatt. Spørsmålet kan bare falle en naturlig når en allerede tenker på en viss måte. Hvem er det uansett som snakker om å rive hele bygg?

Når hun skriver at katedralen er “bygget til minne om Olav Haraldsson, en norrøn krigerkonge som døde på Stiklestad,” er slagsiden tydelig. Olav var bare en “norrøn krigerkonge” hvis dødsfall ble “mytologisert” og brukt for å styrke kirkens makt.

Gunnes foreslår en “minoritetssensitiv lesning” for å dekonstruere Olavsarven, inspirert av Black Lives Matter-bevegelsen. “Hva skjer hvis vi øver oss på å lese fortellingen fra ulike minoritetsposisjoner, ikke fra en majoritetsposisjon? Hva skjer da med Olavssagaen, hvis det lyttende jeg-et er norrøn-troende?”

Hvordan man skal lese fortellingen fra en norrøntroendes perspektiv, blir ikke klargjort. Fra et historisk og religionsvitenskapelig perspektiv virker det uansett svært vanskelig. For den hermenutiske innfallsvinkelen som Gunnes foreslår, gir bare mening innenfor et smalt paradigme innenfor moderne akademia. Og en “norrøntroende” i førkristen norsk middelalder har langt fra den samme religionsoppfatning som den kristne. Med andre ord: Et middelaldermenneske ville ikke skjønt spørsmålet hun stiller.

Dette fører til et annet, mer aktuelt spørsmål: Gunnes anlegger et minoritetsperspektiv, men på vegne av hvilken minoritet er det hun snakker? Hun innrømmer selv at hun representerer majoritetskirken i Norge, hvor hun er prest og teolog. Hun har fri tilgang i debattspaltene i landets største aviser, og er en mye omtalt debattant/provokatør.

Jeg har på min side aldri hørt noen av hennes perspektiver på Nidarosdomen eller Olavsarven fra noen minoritetsperson i Norge, kristen eller ikke-kristen. Jeg har bare hørt den i offentligheten fra noen få politikere og lutherske teologer. I min egen katolske kontekst, som i overveiende grad består av innvandrere, er Olav den hellige høyt aktet. Katolske innvandrere ville hatt lite til overs for Gunnes’ omvendte imperialisme, der man overtar “minoritetenes” synspunkter og foregir å tale på vegne av dem.

Nidarosdomen har vært Olavshelligdom og valfartssted siden Olav kyrres tid. Til denne kirken har et hav av mennesker fra alle verdens hjørner kommet som pilegrimer for å be. Det gjør de til denne dag. For dem handler det slett ikke om å komme inn i en “fin” kirke, som hun lett nedlatende skriver, men om å komme inn i Guds hus, et rom der mennesker har bedt, blitt helbredet og møtt Gud, på helgenkongens forbønn, gjennom snart et årtusen. Dersom det er “minoritetssensitiv” hun vil være, er nok rivingen av et kristent gudshus feil sted å begynne. Når hun til slutt foreslår å fjerne øksene i Den norske kirkes våpenskjold, er det også malplassert. Øksene symboliserer jo ikke Olavs seier over hedningene, men hans martyrdød: at han kjempet for kristendommen, og tapte. Et tap som ble til seier. Det er dette som er kjernen i Olavs Kristus-like død.

Å fremstille Olav som en krigerkonge og en representant for overmakten er derfor historisk misvisende. Olavskultens tekster formidler et menneske som var på vei. Hagiografien Passio Olavi forteller at dåpen i Rouen forvandlet Olav til en "annen mann," liksom da kong Saul mottok Ånden (mutatus in virum alium, jf. 1. Sam. 10,6), som i konteksten må forstås både sakramentalt og moralsk. Omstendighetene rundt Olavs siste leveår tilsier at han slett ikke var noen “majoritet.” Han ble sendt i eksil i 1028 og kom tilbake og led en fornedrende død på et lite sted nord i Trøndelag. Det er ikke spesielt glamorøst.

Jeg kunne fortsatt. Men til syvende og sist koker mine små og store argumenter ned til dette: Gud er stor, Gud er god, Guds veier er uransakelige –– og han valgte mennesket Olav Haraldsson til å bli en usannsynlig nasjonalhelgen, et virkningsfullt såkorn i Norges jord. Jeg er kanskje begrenset av mitt katolske utgangspunkt. Likevel: I Den katolske Kirke dyrkes Olav som helgen ikke fordi han var krigsherre, men på tross av det: Fordi han omvendte seg til den kristne tro og døde en kristen død. Han er forbilde og forbeder for de troende, med en særskilt omsorg for sine etterkommere i dette landet. Ja, det inkluderer også mennesker som har innvandret hit.

Dette er ikke Den norske kirkes utgangspunkt. Den avviser helgenkulten på teologisk grunnlag, selv om vi nå ser spor av en større åpenhet blant lutheranere. Gunnes’ kronikk er hjelpsom i den grad den utfordrer majoritetskirken til å stille seg selv noen spørsmål frem til 1000-årsjubileet for Stiklestad i 2030: Er Olav bare en tyrann som vi må rive ned? Hva betyr helgenkulten for kirken i dag? Hva er det kirken har å positivt bidra med i en etterkristen kultur, utover å rive ned – eller jatte med?

Først og fremst bør vi kanskje stille spørsmålet: Hva er egentlig en helgen? En helgen må være noe mer enn et politisk oppvakt menneske. De sosiale bevegelsene akkurat nå gir et inntrykk av at det ikke fantes ett eneste rettferdig menneske før MeToo og Black Lives Matter. Den nye moralismen i vårt samfunn identifiserer hvem vi er med hva vi gjør eller mener. Det mennesket som ikke er tilstrekkelig “woke” har dermed ikke krav på respekt. Det mennesket skal knuses — statuene rives ned.

Sier man noe i dette klimaet som bryter med god moral, blir man utstøtt og hetset. Det er et trekk også ved religiøse monokulturer. Men i motsetning til en kristen kultur, er det nå fint lite tilgivelse å få. Det er interessant at gjennomgangstonen i kritikken av Olavskulten alltid har vært at Olav Haraldsson aldri egentlig omvendte seg til kristendommen, men brukte den for sin egen vinning. Det er skremmende at denne kritikken nå kommer i sin mest radikale form fra kristendommens egne representanter. Tilgivelse og fiendekjærlighet er sentrale elementer i det kristne ethos. De er sentrale i fortellingen om Olavskultens begynnelse. Olav gav ifølge Snorre penger for at det skulle sies sjelemesse for sine fiender før slaget. Gunnes formidler en kristendom som er langt mindre tilgivende enn hans. Hun avviser til og med godheten i Olav som en kirkelig konstruksjon.

Men et sant kristent perspektiv må være at alle mennesker, til alle tider, har et umistelig menneskeverd som går på tross av hva de mener. Gunnes gjør rett i å understreke at også “minoritetene,” før og nå, har krav på et slikt verd. Men hun taler på vegne av en konstruert minoritet. Hun fremstår blind for sin egen privilegerte majoritetsposisjon, hvorfra hun kan øse fritt av fornemme akademiske teorier.

Igjen: Snakk med en innvandret norsk katolikk fra Midtøsten (som jeg har gjort), og du vil få vite hvem Olav den hellige er: en inspirasjon for forfulgte og landsforviste over hele verden. Å få komme til et land hvor nettopp Olav den hellige er nasjonalhelgen, er noe stort for en syrisk kristen.

Dyrkelsen av Olav Haraldsson som helgen, han som var vikingrøver, vendte om, ble drevet i eksil og drept, og mot alle mulige odds ble landets helgenkonge, er et synlig tegn på en kristendomsforståelse som fremstår mye rausere enn Gunnes' minoritetssensitive, hyperkritiske, "woke" lutherdom.

I stedet for å rive Olavskulten ned i et sommerlig PR-stunt, vil jeg oppfordre til en dypere forståelse av dens røtter. For Gunnes har rett i én ting: Bare med en adekvat forståelse av fortiden kan vi forstå oss selv i nåtiden, og sammen stake ut en felles fremtid. Med Olav den hellige ved vår side.

Gå til innlegget

Åpenhet – på liv og død

Publisert 9 måneder siden

Ari Behns bisettelse kan bli stående som en ufrivillig validering av selvmordet, og dermed en milepæl på veien til et samfunn der selvmordet oppfattes som en ufravikelig rettighet.

Ari Behns bisettelse i Oslo domkirke var preget, gjennom tekstlesninger, taler og medieomtale, av to dimensjoner: en betoning av livshåpet og en betoning av livsmørket. På den ene side fremhevet flere av talerne Behns hjertevarme, gode humør og “litterære” tilnærming til livet. Det ble formidlet et sterkt håp om at det alltid finnes en utvei fra selvmordet.


Hans 16-årige datter, Maud Angelica, var den som satte de klareste ord på dette: “Pappa må ha vært så sliten at han må ha følt at han ikke hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verden. Men der tror jeg han tok feil. Det er alltid en utvei. [...] Aldri tenk at det er bedre for dem du er glad i om du går bort––jeg kan love deg at det er så innmari feil.”


Dette er svært viktige, modne og realistiske ord om selvmordet fra de etterlattes perspektiv, og de fortjener all den anerkjennelse de har fått. De impliserer også at selvmordet aldri vil kunne rettferdiggjøres. De står dermed i et betydelig spenningsforhold til den andre dimensjonen ved bisettelsen, nemlig at Behn var offer for et udefinerbart og uoverstigelig mørke. Blant alle talene, mediekommentarene og kronikkene, var det ingen som snakket direkte om Behns moralske ansvar––for seg selv, for sine tre barn og øvrige familie og venner. Hans handling, selvmordet, risikerer dermed å bli stående som en parentes, innhyllet fra hver sin kant av lovord om livet og forståelsesfulle ord om den bunnløse fortvilelse over det samme livet.


Det de to dimensjonene har til felles, er at de kom til syne i full offentlighet. Bisettelsen i Oslo domkirke ble for mange et uttrykk for en rosverdig “åpenhet” som bidrar til å redusere stigmatiseringen rundt psykisk sykdom og selvmord. Men denne åpenheten er høyst tvetydig.


I gamle dager ble personer som hadde tatt sitt eget liv, nektet kirkelig begravelse. I den gamle katolske kirkeretten var dette et spesifikt kriterium. Det kriteriet er ikke nevnt eksplisitt i den nye kirkeretten, men den samme reservasjonen gjelder: fordi selvmord er å betrakte som en alvorlig synd og et brudd mot Guds lov––på et vis det definitive brudd med hans lov––vil det for andre kristne være en skandalon, anstøtssten, å begrave en kristen som har tatt sitt eget liv.


Samtidig er den katolske requiem-messe en bønn for den avdødes sjel, og den som har begått selvmord, har desto større, ikke mindre behov for slik forbønn. Jeg vet av erfaring at personer blir begravet i Den katolske Kirke i dag som har tatt sitt eget liv. Men det finner sted på en diskret måte.


Det er virkelig skjedd en stor endring i vår kultur når et menneske som har tatt sitt eget liv, blir begravet i full offentlighet fra hovedstadens domkirke, forrettet av Oslos biskop, med kongefamilien, regjeringens øverste representanter og en rekke personligheter fra landets kulturelite til stede. Det ville vært oppsiktsvekkende selv om Behn ikke var tilknyttet landets kongefamilie.


Samtidig finner denne bisettelsen sted i en tid hvor selvmordet mer enn noen gang fremstår som en legitim utvei i livet. Begravelsen fra domkirken er et uttrykk for åpenhet om selvmord, men dermed også et uttrykk for selvmordets legitimitet.


Vi har hvordan nordmenns holdninger til aktiv dødshjelp og eutanasi har endret seg over de siste årene. En undersøkelse fra i fjor viste at 77% av nordmenn er positive til aktiv dødshjelp i bestemte tilfeller, som terminal sykdom. Undersøkelsen inkluderte ikke spørsmål om psykisk helse. Men vi vet fra land der aktiv dødshjelp er blitt innført, at et slikt kriterium ikke ligger langt unna. Flere personer med alvorlige psykiske problemer og langt fremskreden demens har i de siste årene fått innvilget legeassistert selvmord i Nederland.


Når vi i kjølvannet av Behns selvmord snakker om økt åpenhet om psykisk helse, og konkret om å gjøre selvmord mindre “skambelagt” og “tabu,” kan det bety to vidt forskjellige ting.


Det kan bety at man ønsker å få hjelp til å leve, og det kan bety at man ønsker å få hjelp til å dø. Uten skam.


Det er godt mulig, slik flere kommentatorer påpeker, at bisettelsen til Ari Behn blir stående som en definitiv offentlig markering mot selvmord. Det ville så avgjort være hans nærmeste pårørendes dypeste ønske. Men det er vel så sannsynlig at den blir stående som en ufrivillig validering av selvmordet, og dermed en milepæl på veien til et samfunn der selvmordet oppfattes som en ufravikelig rettighet.

Gå til innlegget

Inkarnasjonen forplikter. Presten er en tjener, men i offerhandlingen representerer han Kristus.

Det er en objektiv sakramental realitet som ingen alternative teorier kan oppheve. Tvert imot er det grunnlaget for alle andre teorier.

Jeanne Wreden skriver i Vårt Land 9. juli at mine innvendinger mot kvinnelige katolske prester er av «psykologisk karakter og ikke teologisk.» Kommentaren er et tegn på at debatten går på tomgang. Wreden og jeg blir ikke enige, og hun blir ikke enig med Den katolske Kirke. Jeg kan bare forsøke å vise litt mer av hva uenigheten bunner i.

Noe av det dreier seg om en misforståelse over hva ordet "ontologisk" betyr. Å si at kjønnsforskjellen er ontologisk, går ikke på bekostning av det ontologiske likeverdet mellom mann og kvinne som skapt i Guds bilde. Tvert imot forutsetter den et slikt likeverd. Johannes Paul II skriver i sitt brev til kvinner (1995) at komplementariteten mellom kjønnene ikke bare er "fysisk og psykologisk," men "ontologisk": "Det er bare gjennom dualiteten mellom det "maskuline" og "feminine" at det "menneskelige" finner sin fulle realisering" (7). Dette er klart ut fra skapelsesberetningen i Første Mosebok. Gud lager en hjelper for mannen, nemlig kvinnen, som kompletterer dem begge. De blir hverandres hjelpere og tjenere, og bare sammen kan de være "fruktbare" – både biologisk og åndelig. Første del av onsdagsaudiensene som kalles for kroppens teologi, er en utvidet meditasjon over denne realiteten. I brevet fra 1995 understreker Johannes Paul II at kjønnskomplementariteten forutsetter ontologisk likeverd, men at "[forholdet mellom] mann og kvinne er uttrykk hverken for en statisk og ensrettende likhet eller en uoverstigelig og uunngåelig konflikt [min uth.]" (8).

Sunn fornuft 

Hvert menneske, både mann og kvinne, er skapt i Guds bilde. Det er den «eneste skapning som er skapt for sin egen skyld,» og mennesket «kan ikke virkelig finne seg selv uten ved å gi seg selv som en gave« (10; jf. Gaudium et Spes 24). Johannes Paul II forstår Maria som det ypperste eksempel på et menneske som er i stand til å gi seg selv på denne måten, som på samme tid er selvutgivende og fruktbar. I så måte er hun også modell for presten, som er "åndelig far" for de mennesker Gud har kalt ham til å tjene.

Kjernen i katolsk antropologi er altså at mennesket skal gi seg selv (jf. Rom 12,1). Det er et offer og en tjeneste som åpenbart tar ulike former avhengig av hvem man er, hvilke personlige forutsetninger man har, og hvilken rolle man har i familien, samfunnet og Kirken. Siden vårt kjønn er en objektiv realitet, er det med på å forme rollene vi innehar. Det mest selvinnlysende er at kvinne er mor og en mann er far – men det gjelder også andre roller. Som Johannes Paul II skriver, er denne ulikheten ikke diskriminerende overfor kvinner så lenge «den ikke er resultatet av en vilkårlig bestemmelse, men er et uttrykk for det som er spesifikt mannlig og kvinnelig» (11). Det betyr at det ikke er urettmessig diskriminerende å si at kvinner har en naturlig tilbøyelighet til og et talent for omsorgsyrker, eller at menn oftest blir gode ingeniører. All verdens ideologisk snakk og kvoteringspolitikk kan ikke endre på dette, og det begynner heldigvis å gå opp for stadig flere ideologitrette moderne mennesker: At det er lov å lite på «sunn fornuft» i møte med imperialistisk kjønnsideologi.

Politisk likestilling

Wredens måte å tenke om komplementaritet minner på sin måte litt om politisk styrt kvotering og likestilling. Hennes argument handler om Marias «Kristus-representasjon.» Derfor må kvinner representere Kristus den dag i dag — ved å få lov til å være prester. Dermed anerkjenner hun implisitt at mannens kjønn er et vesentlig kriterium for deltagelse i det ordinerte presteskapet.

Men Maria representerer ikke Kristus på korset. Det er Kristus som representerer Kristus på korset. Vi kan ikke gjøre Kristus til mann og kvinne for å oppfylle et menneskelig behov for å være prest. Han ble inkarnert som mann. Det betyr ikke at han dermed introduserte noen ny konflikt mellom mann og kvinne. Alle er ett i Kristus gjennom dåpen – men presten opptrer i Kristi person på en måte som tar den inkarnatoriske virkeligheten på alvor. Vi mennesker er mer enn et hode med en rekke ideer, vi er også kropp. Prestens Kristus-representasjon handler også om å ta menneskekroppen på alvor.

Et viktig teologisk utgangspunkt for at det er menn som er prester, er at mannen representerer Kristus som Brudgom, som ofrer seg selv for Kirken, Bruden. Det er et bilde Kristus anvender flere ganger om seg selv i evangeliene. Men så er det også noe mer enn et bilde, for dette forholdet blir realisert og konkretisert gjennom Kristi jordiske liv, og på en særlig måte på Golgata. Brud/brudgom-metaforikken er ingen luftig teologisk metafor, nettopp på grunn av inkarnasjonen. Den gjør Kristus til sann Brudgom, og Kirken til sann Brud.

Grunnlaget

Den katolske Kirke forstår verden sakramentalt og konkret, med utgangspunkt i inkarnasjonen og i menneskets fornuft. Inkarnasjonen forplikter. Presten er en tjener, men i offerhandlingen representerer han Kristus. Det er en objektiv sakramental realitet som ingen alternative teorier kan oppheve. Tvert imot er det grunnlaget for alle andre teorier.

Det samme er Jesu utvelgelse av menn til apostler, som Wreden avfeier som «absurd.» Det er ikke absurd, men helt sentralt. Og dersom vi selektivt ser bort fra vesentlige sannheter i Skriften og Tradisjonen, hva sitter vi da igjen med? Ingenting som ligner den katolske tro.

Ikke teologisk

Wreden skriver til slutt om «2000 år med vanstyre» som indikerer at «menn ikke i tilstrekkelig grad besitter den åndelige kompetanse som kreves for å styre Kirken alene.» Det er en påstand jeg skal unnlate å karakterisere. Et teologisk argument er det i alle fall ikke.

Gå til innlegget

Maria var aldri prest

Publisert rundt 1 år siden

Marias offer på Golgata er et annet offer enn Kristi offer. Der Kristus representerer Faderens kjærlighet, representerer Maria mennesket som mottar denne selvutgivende kjærligheten.

Hans Christofer Børresen (VL 25.6) og Jeanne Wreden (VL 27.6) har begge svart på min kritikk av Ingebjørg Nesheims støtte til ordinasjon av kvinner i Den katolske Kirke. Børresen fremhever Jesu positive "holdninger til kvinner" som et grunnlag for adgang til ordinasjon. Jeg tror han har rett i at Jesu ord og gjerninger overfor kvinner innebærer en radikal endring fra den gammeltestamentlige kulturen. Det ser vi av hans møter med kvinner i evangeliene. Menn og kvinner er likeverdige i kraft av å være skapt i Guds bilde, men deres kjønn er også forskjellige. Begge disse realitetene er av ontologisk karakter. Her er komplementaritet, som Wreden skriver, et uvurderlig stikkord. Paulus oppsummerer den samtidige likheten og distinksjonen–og dermed den gjensidige avhengigheten–mellom kjønnene i Første Korinterbrev når han skriver at "i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud" (1. Kor. 11,11–12). Et stort klarere teologisk uttrykk i Det nye testamente for kjønnskomplementariteten finner vi ikke.

Bilde på Gud

Men i motsetning til hva Børresen og Wreden påstår, er ikke komplementariteten i seg selv et kriterium for deltagelse i det spesielle prestedømmet som Kristus har innstiftet. Tvert imot innebærer komplementariteten at de ulike kjønnene er på ulike vis. Dette er dypest sett forankret i den trinitariske kjærlighetens mysterium, som vi alle er skapt til og for. Denne gudvillede komplementariteten som i seg selv er et bilde på den treenige Gud, har reelle antropologiske og teologiske konsekvenser, selv om vi i moderniteten forsøker så godt vi kan for å overse dem. Det er ikke så rart, kan man føye til, at kampen for kvinners adgang til presteskapet kommer i en tid hvor forvirringen om kjønn, seksualitet og menns og kvinners plass i familie og samfunn er større enn på noe annet tidspunkt i historien.

Der Nesheim og Børresen tolker saken primært ut fra politiske og sosiologiske kategorier, forsøker Wreden i det minste å gi en teologisk begrunnelse, ut fra Marias rolle i Kristi offer på Golgata. Hun skriver for så vidt interessante ting i sitt innlegg. Men konklusjonen skurrer. Hun skriver at "så lenge presten kun har en mannlig form og Guds Moderbilde (Maria) i mennesket ikke er synlig ved kvinnelig representasjon, er ikke Kristus fullstendig representert i det ministerielle prestedømmet." Hun tar Wilfrid Stinissen til inntekt for denne tolkningen, men han understreker i samme sitat at det er Kristus som er yppersteprest og offer, ikke Maria.

Kirkens mor

Hans Urs von Balthasar skriver klart og godt om dette: Maria er ikke med-representant i Kristi offer som prest. Hun representerer i stedet Guds skapning som sier sitt fiat ved korsets fot, akkurat som hun sa det ved engelens bebudelse. Maria representerer både mannen og kvinnen (også presten!) i så måte, men kanskje særlig kvinnen, for det er bare kvinnen som kan være mor, og det er Maria som fødte, ammet og oppdro Jesus, og til slutt opplevde den sorg bare en mor kan føle, der hun sto ved korsets fot. Johannes Paul II kaller dette for Marias "moderlige mediasjon," eller formidling. Det å kunne motta og så gi fra seg Herren som mor på denne måten, er det bare Maria som opplevde både åndelig og kroppslig (gjennom inkarnasjonens mysterium), men alle Jesu disipler gjennom historien deltar i denne mediasjonen på en åndelig måte. Balthasar understreker at Maria led ved korset loco totius humani generis"i hele menneskehetens sted." Idet Maria ble gitt over til Johannes, ble hun "Kirkens mor," og den ypperste representant for det allmenne prestedømmet som hele Guds folk besitter. Det er slik jeg leser Stinissen-sitatet der Maria beskrives som prest på Golgata. Det er da også den eneste gyldige lesningen.

Marias offer på Golgata er et annet offer enn Kristi offer. Der Kristus representerer Faderens kjærlighet, representerer Maria mennesket som mottar denne selvutgivende kjærligheten. Langt fra som ren passivitet, men som tilslutning til Kristi frelsende offer. Det er grunnen til at Maria er og alltid har vært modell for Kirken, den enkelte troende, og–som Wreden påpeker–for presten. Men det betyr nettopp at hun ikke selv er prest.

Eksentriske tolkninger

Dersom man mener at verden i en vesentlig forstand er en kamp om makt og rettigheter, og kjønn er oppkonstruerte kategorier i denne maktens ærend, vil ikke den katolske antropologien og sakramentsteologien gi noen mening. Men en slik ontologi er bare en høyst raffinert form for vranglære, og den korrumperer alt annet. Det var mitt opprinnelige poeng overfor Nesheim. Andre kvinneprestforkjempere har mer innfløkte teologiske argumenter. Men den marianske dimensjon i kristologien som Wreden skriver om, tar en annen form enn den hun helst vil se. Det fører lett på avveie, og til eksentriske tolkninger som i liten grad har belegg i Kirkens tradisjon, teologi og nyere pavelige uttalelser og refleksjoner om disse temaene.

Gå til innlegget

Kvinneprest som maktposisjon

Publisert over 1 år siden

Det er betegnende, om enn noe ironisk, at Nesheim eksplisitt avviser den marianske dimensjonen ved Kirken. Det avdekker det underliggende maktperspektivet. Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn.

Ingebjørg Nesheim, leder for organisasjonen Også vi er kirken, skriver i Vårt Land 12. juni om “den stengte døren” for presteordinasjon av kvinner i Den katolske Kirke. Det fortjener en seriøs imøtegåelse, ikke minst fordi hennes tekst er så omfattende, og fremstillingen såpass tendensiøs.

Nesheims argumentasjon har en praktisk og en prinsipiell side. Hun gir for det første inntrykk av at debatten om kvinnelige prester er brennaktuell, nærmest som om en revolusjon er nært forestående. Det kommer an på øynene som ser. Jeg tør påstå at debatten er helt fremmed for den jevne kirkesøkende katolikk––ikke minst blant de unge. Nesheim anfører Tyskland, Sveits og Østerrike som eksempler på land der det protesteres høylytt mot at bare menn kan ordineres til prester. Men disse landene er ikke representative for Den katolske Kirke i dag. Tvert imot er Kirken i de tyskspråklige land i akutt krise.

For å bruke Nesheims statistiske argumentasjon: Den siste Pew-undersøkelsen fra 2019 viser at bare 7% av tyske katolikker ber daglig, og 12% tror på Gud (tallene for protestanter er omtrent de samme). Oppslutningen om Kirkens sakramenter er generelt rekordlav i sterkt sekulariserte Tyskland. Nesheim og undertegnede er enige i at krisen finnes, og at Kirken trenger til fornyelse. Samtidig er vi nok sterkt uenige om hva som er årsaken til krisen, og dermed også om botemiddelet. Nesheim ser til liberale katolikker i tyskspråklige land. Men dissentere i den utdøende del av Den katolske Kirke bør ikke få bestemme veien videre.

Den viktigere siden av Nesheims argumentasjon er av mer prinsipiell art. Hun fremstiller Kirkens lære om det mannlige presteskapet som et “kategorisk forbud” mot at kvinner kan ordineres, uten å gå inn i teologien bak. Dermed står hun i fare for å forfekte et syn på presteskapet som ikke dreier seg om en hellig tjeneste, men om en ren maktposisjon. Den som ikke har tilgang, mangler makt. Det er en fremstilling som er vanskelig å forene med det katolske og apostoliske synet på presteskapet.

Jeg tror at problemet dreier seg om noe dypere enn ærlige meningsforskjeller. Satt på spissen: Man kan ikke ha “ulike syn” på vesentlige dogmatiske og moralske spørsmål uten at det ligger grunnleggende forskjellige tenkemåter bak (som dypest sett er uforenlige). Det første som slår meg når jeg leser Nesheims tekst, er et spørsmål om hva et kjønn (eller en prest) er. Er kjønn og kjønnsroller uttrykk for noe vesentlig (noe mennesket er skapt for), eller er de bare vilkårlige størrelser bestemt av makthavere? Nesheim synes å tolke kjønn/presteskap nominalistisk––en ting er bare det “navn” (nomen) vi tillegger den––og i et maktperspektiv. Selv i presentasjonen av Johannes Paul IIs dokument Ordinatio Sacerdotalis avslører Nesheim sitt nominalistiske grunnsyn. Hun skriver at paven “nedla et forbud” med sitt apostoliske brev fra 1994, som om teologien om det mannlige presteskapet ble fastsatt først da. (Dette er også i strid med det katolske syn på dogmeutvikling––treenighetsdogmet ble ikke funnet opp på 300-tallet, og så videre.) Men det har bare vært nødvendig med slike dokumenter––her må også Paul VIs Inter Insigniores fra 1975 nevnes––nettopp på grunn av dissentere fra læren etter Det annet Vatikankonsil (1962–65).

I katolsk lære er kjønnspolariteten skapt og gudvillet, og menneskets kjønn og seksualitet har således en ontologisk dimensjon. Johannes Paul II kaller til og med foreningen mellom Adam og Eva for et “ursakrament”: Mannen og kvinnen ville ikke gitt den fulle mening hver for seg––de trenger hverandre. Et enda  mer ekstremt uttrykk for Nesheims nominalisme kom i Vårt Land 2. juli 2017, da kommentator Åste Dokka skrev at Den katolske Kirke ved å opprettholde et mannlig presteskap “velger å trekke en grense gjennom menneskeheten,” en grense som egentlig kunne “blitt trukket etter hvilket helst kriterium: Hudfarge, herkomst, førlighet––eller kjønn.” Men det er selvsagt helt feil, og i grunnen nokså absurd. Kjønnspolariteten har en ontologisk (ikke bare biologisk!) betydning, som skapt i Guds bilde. Kirken har dermed ikke bare “funnet på” dette spesifikke kriteriet, i stedet for et annet kriterium. Det er en metafysisk realitet som ligger til grunn for alt annet––også sakramentsteologien.

Den katolske Kirke har aldri ordinert kvinner til prester, og det er Nesheim klar over. Men Kirken har heller aldri sett på presteskapet som en rettighet, eller bare en verdslig posisjon. (Når det likevel skjer, er det tegn på en kirke i krise!) Det er et kall og et privilegium. Jesus kalte noen få menn til prester, og han fortsetter å gjøre det i dag.

Påstandene om at Kirken hadde sakramentalt ordinerte kvinnelige diakoner i oldkirken er blitt tilbakevist gang på gang, men fortsetter å leve –– mer som et fremtidshåp enn et empirisk faktum –– i randsonen av katolske fagmiljøer, som fortsatt ser Kirken (inklusive oldkirken) med 1970-tallets briller. Agendaen bak er å bruke diakonisseordningen som en bro til kvinnelige prester.

Men det holder ikke, hverken som et historisk eller sakramentsteologisk argument. Den katolske teologiske diskusjonen om presteskapet i dag dreier seg ikke om kvinner skal få adgang til det eller ikke. Den handler om en fortsatt fordypning i og refleksjon over gaven som er gitt oss i det apostoliske presteskapet. Her dreier det seg ikke minst om å utforske den marianske dimensjon ved Kirken, som særlig var viktig for Johannes Paul II. I en tale til kurien i 1987 snakket han om at den marianske dimensjon “går forut for” (it. antecede) den petrinske, i den forstand at Kirken som “Ordets tjenerinne” kommer nærmere en grunndefinisjon av Kirkens vesen enn at den simpelthen innehar nøkkelmakten. 

Det er betegnende, om enn noe ironisk, at Nesheim eksplisitt avviser Johannes Paul IIs vektlegging av den marianske dimensjonen ved Kirken. Hun siterer Brian McNeil, som skriver at dette resonnementet er “helt fremmed for katolsk tradisjon og spiritualitet, som har pleid å se på prester som viktigere enn legfolk.” Jeg er ikke sikker på om McNeil og Nesheim virkelig ønsker seg tilbake til en tid der prester ble ansett som “viktigere enn legfolk,” men den manglende åpenheten for den marianske dimensjonen er påfallende. Den avdekker det underliggende maktperspektivet. Ingenting er vesentlig––alt er makt og valg som fremmer eller frarøver makt. Da passer Marias fiat ("la det skje som du har sagt") dårlig inn.

Mye av den moderne kvinneprestbevegelsen er dessverre preget ikke av en tjenerskapets, men av en maktens ontologi. Og det er kanskje ikke så rart, om en tar utgangspunkt i moderne feminisme og så trekker slutninger innad i teologien: Å tjene er så definitivt “ut,” og å erverve makt og posisjoner definitivt “in”––såfremt man ikke er mann. Det er en ærlig nok filosofisk posisjon, men det er et grunnsyn som er helt fremmed for kristen tradisjon og spiritualitet. Og er det noe Den katolske Kirke ikke trenger akkurat nå, så er det enda mer klerikalisme, og prester og legfolk som føler at de har “rett” på sine posisjoner. Johannes Paul II har rett––vi trenger i stedet kristne som er lydhøre og ydmyke, både overfor Guds ord og det Kirken lærer. Å knytte denne “tjenende ånden”––en del av det paven kaller for det “feminine geni (ånd)”––til kvinnen, med Maria som det fremste eksempel, kan oppfattes som sexistisk diskriminering bare dersom man har levd og åndet i en giftig og antikristelig kultur over et lengre tidsrom.

Katolske kristne, så vel menn som kvinner, fortsetter uten blygsel å se til Maria i sin stadige streben etter ydmykhet og helliggjørelse. Kirken trenger mer, ikke mindre Maria, og dens prester må ydmykt innse at de er kalt av Gud––ikke av seg selv––til tjeneste for Gud og hans Kirke. Jeg er helt overbevist om at Kirkens revitalisering og vekst ligger i denne tjenende holdningen overfor Guds ord og Kirkens lære. Katolske menigheter, ordener, organisasjoner og bispedømmer som virkelig våger å være lydhøre overfor Gud, og virkelig våger å legge ut på dypet, vil bære frukter. Det viser statistikkene. Det er Kirkens kall.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere